KYSS

Det å kysse noen, eller med leppene berøre en annen persons lepper (Ord 24: 26), kinn eller (i helt spesielle tilfeller) føtter (Lu 7: 37, 38, 44, 45), var i bibelsk tid et tegn på hengivenhet eller respekt. Det var vanlig at ikke bare mannlige og kvinnelige slektninger kysset hverandre (1Mo 29: 11; 31: 28), men også at mannlige slektninger kysset hverandre (1Mo 27: 26, 27; 45: 15; 2Mo 18: 7; 2Sa 14: 33). Det var dessuten et tegn på hengivenhet mellom nære venner. – 1Sa 20: 41, 42; 2Sa 19: 39.

Et kyss kunne være ledsaget av en velsignelse. (1Mo 31: 55) Den aldrende Israel (Jakob) kysset og omfavnet Josefs sønner, Efraim og Manasse, før han velsignet dem og deres far. (1Mo 48: 8–20) Da patriarken senere var ferdig med å gi befalinger til sine tolv sønner, utåndet han, og «da kastet Josef seg ned over sin fars ansikt og brast i gråt over ham og kysset ham». (1Mo 49: 33 til 50: 1) Samuel kysset Saul da han salvet ham til å være Israels første konge. – 1Sa 10: 1.

Man kysset hverandre som en hilsen, som et uttrykk for gleden over å møtes, noen ganger mens man gråt og omfavnet hverandre. (1Mo 33: 4) Faren i Jesu illustrasjon om den bortkomne sønnen kastet seg om halsen på sønnen og «kysset ham ømt». (Lu 15: 20) Det var også vanlig at man kysset hverandre ved en hjertelig avskjed. (1Mo 31: 55; Rut 1: 9, 14) Da apostelen Paulus skulle til å forlate Milet, var de eldste fra menigheten i Efesos så beveget at de gråt og «falt Paulus om halsen og kysset ham ømt». – Apg 20: 17, 37.

Bibelen nevner i noen få tilfeller også kyss mellom mann og kvinne som uttrykk for kjærlighet mellom kjønnene. (Høy 1: 2; 8: 1) Ordspråkene advarer mot en prostituert kvinnes forførende kyss. – Ord 7: 13.

Kyss kunne være hyklerske. Absalom, som på en utspekulert måte forsøkte å tilrane seg makten, kysset de mennene som trådte fram for ham for å bøye seg for ham. (2Sa 15: 5, 6) Den forræderske Joabs kyss betydde døden for den intetanende Amasa. (2Sa 20: 9, 10) Det var også med et hyklersk kyss at Judas Iskariot forrådte Jesus Kristus. – Mt 26: 48, 49; Mr 14: 44, 45.

Falsk tilbedelse. Det var forbudt for israelittene å bruke kyss som en tilbedelseshandling overfor falske guder. Jehova selv nevnte for Elia at det var 7000 tilbake i Israel som ikke hadde bøyd kne for Ba’al og kysset denne avguden. (1Kg 19: 18) Innbyggerne i Efraim ble irettesatt fordi de laget seg avguder og sa: «La dem som ofrer, som er mennesker, kysse kalver.» (Ho 13: 1–3) Grekerne og romerne hadde for vane å kaste et slengkyss til sine avguder hvis de ikke kunne nå bort til dem, og på den måten hilste de også den oppgående sol. Job 31: 27 kan henspille på en lignende avguderisk skikk.

Et «hellig kyss». Blant de første kristne snakket man om et «hellig kyss» (Ro 16: 16; 1Kt 16: 20; 2Kt 13: 12; 1Te 5: 26) eller «kjærlighetens kyss» (1Pe 5: 14), som muligens ble utvekslet mellom personer av samme kjønn. Denne hilsemåten blant de første kristne svarer kanskje til den gamle hebraiske skikken å hilse en person med et kyss. Bibelen forklarer ikke nærmere hva det ’hellige kyss’ eller «kjærlighetens kyss» var, men det var øyensynlig et uttrykk for den oppriktige kjærlighet og enhet som hersket i den kristne menighet. – Joh 13: 34, 35.

Brukt billedlig. Å kysse noen som et uttrykk for hengivenhet og respekt er nevnt i den inspirerte oppfordringen i Salme 2, hvor det sies: «Tjen Jehova med frykt . . . . Kyss sønnen, for at Han ikke skal bli forbitret og dere gå til grunne på veien.» (Sl 2: 11, 12) De som tar imot den som Gud har utnevnt til Konge, og underordner seg under hans rike, vil få del i store velsignelser når den tid kommer da det kan sies at «rettferdighet og fred har kysset hverandre». Forbindelsen mellom rettferdighet og fred vil da være like åpenbar for alle som det nære forholdet mellom fortrolige venner. – Sl 85: 10.