HELLIGE, DE

De som er rene, spesielt i åndelig eller moralsk forstand; uttrykket betegner dessuten personer som er satt til side til tjenesten for Gud, enten i himmelen eller på jorden.

Jehova selv, som er den ypperste hva renhet og rettferdighet angår, er Den Aller Helligste. (Ho 11: 12) Han blir ofte omtalt som «Israels Hellige». (2Kg 19: 22; Sl 71: 22; 89: 18) Apostelen Johannes sier til sine medtroende i den kristne menighet: «Dere har en salving fra den hellige.» (1Jo 2: 20) Det er Jesus Kristus som omtales som «denne hellige og rettferdige» i Apostlenes gjerninger 3: 14. Jehovas engler i himmelen er også hellige, fullt ut hengitt til tjenesten for Gud, rene og rettferdige. – Lu 9: 26; Apg 10: 22.

I førkristen tid. Mennesker på jorden som har vært satt til side til tjenesten for Gud, er også blitt kalt «hellige». (Sl 34: 9) Israel, som ble ført inn i et paktsforhold til Gud, ble hans spesielle eiendom og ble en hellig nasjon for ham. Derfor var det slik at enkeltpersoner i denne nasjonen som praktiserte urenhet og ulike overtredelser, besmittet nasjonen og førte Jehovas mishag over den, med mindre det ble tatt skritt for å fjerne dem. Den griske, ulydige Akan er et godt eksempel på dette. Hans synd førte ulykke over Israel inntil han ble avslørt og steinet til døde. – Jos 7.

Aron, som ble salvet til nasjonens øversteprest med den hellige salvingsoljen, var hellig i en spesiell grad. (Sl 106: 16) I tråd med dette ble det stilt høye krav til dem som hadde dette embetet. (3Mo 21: 1–15; legg også merke til hvilke forhold som ifølge v. 16–23 ville føre til at man ble utestengt fra alle former for prestetjeneste; se ØVERSTEPREST.) Hvis øverstepresten begikk en synd (hvis han for eksempel utviste dårlig dømmekraft i et spørsmål), kunne han føre skyld over folket, og da måtte han sone skylden ved å frambære en ung okse som offer, det samme offeret som ble krevd hvis hele Israels forsamling begikk en synd. – 3Mo 4: 3, 13, 14.

Kristne hellige. De som blir ført inn i et spesielt forhold til Gud gjennom den nye pakt, blir ved «paktens blod», Jesu Kristi utgytte blod, helliget, renset og satt til side til udelt tjeneste for Gud. (He 10: 29; 13: 20) Derved blir de «hellige». Det er altså ikke et menneske eller en organisasjon som erklærer dem hellige, men Gud, som fører dem inn i et paktsforhold til ham ved Jesu Kristi blod. Uttrykket «de hellige» brukes om alle dem som på denne måten blir ført inn i forening med Kristus og blir hans medarvinger, ikke bare om noen få som anses for å være spesielt hellige (jf. de såkalte helgener). I Bibelen brukes det for øvrig om disse personene helt fra begynnelsen av deres helliggjorte livsløp på jorden, ikke først etter deres død. Peter sier at de skal være hellige fordi Gud er hellig. (1Pe 1: 15, 16; 3Mo 11: 44) Alle Kristi åndelige brødre i menighetene blir ofte omtalt som «hellige». – Apg 9: 13; 26: 10; Ro 1: 7; 12: 13; 2Kt 1: 1; 13: 13.

Hele menigheten blir framstilt som Kristi «hustru», kledd i skinnende, rent, fint lin, som står for «de helliges rettferdige gjerninger». (Åp 19: 7, 8) I et syn blir det vist at Satan Djevelens symbolske politiske «villdyr» fører krig mot disse hellige så lenge de befinner seg på jorden. (Åp 13: 3, 7) Derved blir de helliges utholdenhet satt på kraftige prøver, men de seirer ved å holde seg til Guds bud og troen på Jesus. – Åp 13: 10; 14: 12.

Deres håp. I et parallelt syn så Daniel et villdyr som førte krig mot Guds hellige. Deretter ble det skiftet scene til en rettssal hvor «Den Gamle av Dager» gav de hellige en gunstig dom og lot dem få et rike som skulle vare til uavgrenset tid – «riket og herredømmet og storheten hos rikene under hele himmelen». – Da 7: 21, 22, 27.

Disse «hellige» utøver ikke kongemyndighet mens de befinner seg på jorden, men må vente til de blir forent med Kristus i himmelen. (Ef 1: 18–21) Først må de ’seire’. (Åp 3: 21; jf. Åp 2: 26, 27; 3: 5, 12.) De skal tjene som prester og herske som konger sammen med Kristus under hans tusenårige styre. (Åp 20: 4, 6) Apostelen Paulus sier at de hellige skal dømme verden, og at de også skal dømme engler; de skal tydeligvis være med på å fullbyrde dommen over de onde. – 1Kt 6: 2, 3; Åp 2: 26, 27.

Angrepet på «de helliges leir». I Åpenbaringen 20: 7–9 blir det forutsagt at Satan Djevelen skal lede nasjonene i en krig mot «de helliges leir og den elskede by» etter at Kristi tusenårige styre er over. Profetien gjelder åpenbart et jordisk opprør mot Guds rikes overherredømme over jorden, noe som altså skjer i form av et angrep mot ’de hellige’. I denne sammenheng er de hellige tydeligvis dem blant den fullkommengjorte menneskehet som bevarer sin ulastelighet mot Gud og hans messianske Konge. – Se HELLIGHET.