JOHANNES’ FØRSTE, ANDRE OG TREDJE BREV

Disse brevene er noen av de siste inspirerte skrifter som ble nedtegnet. Selv om apostelen Johannes’ navn ikke er nevnt noe sted i disse brevene, har forskerne stort sett vært enige i den tradisjonelle oppfatningen at Johannesevangeliet og Johannes’ første, andre og tredje brev er skrevet av samme person. Det er mange likhetspunkter mellom disse brevene og den fjerde evangelieberetningen.

Brevenes autentisitet er godt bevitnet. De indre vitnesbyrdene viser at de er i harmoni med resten av Bibelen. Det er også mange oldkirkelige forfattere som vitner om deres ekthet. Det later til at Polykarpos siterer fra 1. Johannes 4: 3, og ifølge Evsebios skal Papias ha bekreftet ektheten av det første brevet. Det samme gjorde Tertullian og Cyprian. Dessuten står brevet i den syriske oversettelsen Peshitta. Det kan se ut til at Clemens fra Alexandria hadde kjennskap til de to andre brevene. Irenaeus siterer etter alt å dømme fra 2. Johannes 10, 11. Dionysios fra Alexandria hentyder til dem ifølge Evsebios. De sistnevnte forfatterne bekrefter også at 1. Johannes er autentisk.

Det er sannsynlig at Johannes skrev brevene i Efesos omkring år 98 e.v.t., omtrent samtidig med at han skrev sin evangelieberetning. Det at han ofte bruker uttrykket «små barn», kan tyde på at han skrev disse brevene i sin alderdom.

Johannes’ første brev. Dette brevet har nærmest form som en avhandling, siden det verken har en innledende eller en avsluttende hilsen. I det andre kapitlet henvender Johannes seg til fedre, små barn og unge menn, noe som viser at det ikke dreier seg om et personlig brev til en enkeltperson. Det var høyst sannsynlig tiltenkt én eller flere menigheter, og det har i virkeligheten betydning for alle som er i forening med Kristus. – 1Jo 2: 13, 14.

Johannes hadde overlevd alle de andre apostlene. Da han skrev sine brev, var det over 30 år siden det siste av de andre brevene i De kristne greske skrifter var blitt skrevet. Snart ville alle apostlene være borte. Mange år tidligere hadde Paulus skrevet til Timoteus at han snart ikke ville være hos ham lenger. (2Ti 4: 6) Han oppfordret Timoteus til å holde fast ved mønsteret av sunne ord og til å overgi det han hadde hørt av ham, til trofaste mennesker som i sin tur kunne undervise andre. – 2Ti 1: 13; 2: 2.

Apostelen Peter hadde advart mot falske lærere som skulle framstå innenfor menigheten og innføre ødeleggende sekter. (2Pe 2: 1–3) Og apostelen Paulus hadde sagt til tilsynsmennene i menigheten i Efesos (hvor Johannesbrevene senere ble skrevet) at det skulle komme «undertrykkende ulver» som ikke ville behandle hjorden med skånsomhet. (Apg 20: 29, 30) Han forutsa også at det skulle komme et stort frafall i forbindelse med et «lovløshetens menneske». (2Te 2: 3–12) I år 98 var det kommet så langt at Johannes sa: «Små barn, det er den siste time, og liksom dere har hørt at antikrist kommer, så er det allerede nå kommet mange antikrister; av dette skjønner vi at det er den siste time.» (1Jo 2: 18) Brevet var derfor meget aktuelt og svært viktig med tanke på å styrke de trofaste kristne så de kunne være et bolverk mot frafallet.

Hensikten med brevet. Johannes skrev imidlertid ikke bare for å gjendrive falsk lære. Han skrev først og fremst for å styrke de første kristne i troen på de sannhetene de hadde mottatt, og han viste ofte til motsetningen mellom disse sannhetene og falske lærdommer. Det er mulig at Johannes’ første brev ble sendt som et rundskriv til alle menighetene i området. Denne oppfatningen støttes av at skribenten stadig benytter flertallsformen «dere».

Johannes argumenterer på en ryddig og kraftfull måte, slik det framgår av nedenstående gjennomgåelse av brevet. Brevet har en sterk følelsesmessig appell og bærer preg av hans store kjærlighet til sannheten og hans avsky for det som er villfarelse – hans kjærlighet til lyset og hans hat til mørket.

Tre hovedtemaer. Johannes behandler hovedsakelig tre temaer i sitt første brev: antikrist, synd og kjærlighet.

Om antikrist uttaler han seg meget direkte. Han sier: «Disse ting skriver jeg til dere om dem som forsøker å villede dere.» (1Jo 2: 26) Disse mennene fornektet at Jesus Kristus var Guds Sønn som var kommet i kjødet. Johannes sier at de en gang var i menigheten, men at de hadde gått ut fra den for at det skulle bli avslørt at de ikke var «av vårt slag». (2: 19) De var ikke av det slaget som er lojale og kjærlige og «har tro, så sjelen blir bevart i live», men av det slaget som «viker tilbake, til tilintetgjørelse». – He 10: 39.

Når det gjelder synd, framhever Johannes følgende viktige punkter: (1) Alle er syndere, og de som sier at de ikke synder, har ikke sannheten og gjør Gud til løgner (1Jo 1: 8–10); (2) vi må alle anstrenge oss for å unngå å synde (2: 1); (3) Gud har sendt Jesus Kristus som et sonoffer for våre synder, og i ham har vi en hjelper hos Faderen (2: 1; 4: 10); (4) de som er sanne kristne, unnlater å praktisere synd – de lever ikke i synd, selv om de av og til kan komme til å begå en syndig handling (2: 1; 3: 4–10; 5: 18); (5) det er to slags synder – synder som det finnes tilgivelse for, og den slags forsettlige, overlagte synder som er utilgivelige (5: 16, 17).

Om temaet kjærlighet skriver Johannes enda mer. Han sier: (1) «Gud er kjærlighet» (1Jo 4: 8, 16); (2) Gud viste sin kjærlighet ved å la sin Sønn dø som et sonoffer for våre synder og ved å gjøre det mulig for sine salvede å bli Guds barn ved hjelp av Kristus (3: 1; 4: 10); (3) på grunn av Guds og Kristi kjærlighet er vi forpliktet til å vise våre brødre kjærlighet (3: 16; 4: 11); (4) kjærligheten til Gud betyr at vi holder hans bud (5: 2, 3); (5) den fullkomne kjærlighet driver frykten ut og gjør det mulig å tale med frimodighet overfor Gud (4: 17, 18); (6) kjærligheten til brødrene skal ikke bare komme til uttrykk i ord, men også i gjerning, slik at vi gir dem av det vi har, hvis de er i nød (3: 17, 18); (7) en som hater sin bror, er en manndraper (3: 15); (8) de kristne skal ikke elske verden og de ting som er i verden (2: 15).

Johannes’ andre brev. Johannes’ andre brev begynner slik: «Den eldste til den utvalgte frue og til hennes barn.» (2Jo 1) Dette kan være en diskré antydning fra Johannes om at det er han som er skribenten. Uttrykket «den eldste» passet godt på ham, for han må ha vært omkring 90 eller 100 år på denne tiden. Han var også en eldste i den forstand at han var en moden kristen og en ’søyle’ i menigheten. – Ga 2: 9.

Noen mener at dette brevet til «den utvalgte frue» er rettet til en av de kristne menighetene, og at ’barna’ er åndelige barn, mens ’hennes søsters barn’ (2Jo 13) er kristne i en annen menighet. Andre mener at brevet faktisk var rettet til en person, kanskje en som het Kyria (gresk for «frue»).

Mange av de punktene Johannes nevner i sitt andre brev, er en kortere versjon av de tankene han gir uttrykk for i sitt første brev. Han skriver om den sannhet som blir i dem som virkelig kjenner den, og om ufortjent godhet og fred fra Gud. Han gleder seg over at noen fortsetter å ’vandre i sannheten’. De viser hverandre kjærlighet og holder Guds bud. Men mange bedragere er gått ut i verden, nemlig antikristen, som benekter at Guds Sønn er kommet i kjødet. (Sml. 2Jo 7 med 1Jo 4: 3.) I 2. Johannes 10, 11 kommer han med en tilføyelse til den veiledningen han gir i sitt første brev. Han viser hvordan menighetens medlemmer skal opptre overfor dem som forlater Kristi lære og forsøker å innføre sin egen eller andre menneskers lære. Johannes sier at de kristne ikke skal hilse på slike mennesker eller ta imot dem i sitt hjem.

Johannes’ tredje brev. Det tredje brevet var fra «den eldste» til Gaius med hilsener til andre i menigheten. Det er skrevet i vanlig brevform. Det er så likt det første og det andre brevet i stil og innhold at det er tydelig at det er skrevet av samme mann, nemlig av apostelen Johannes. Hvem denne Gaius var, kan ikke sies med sikkerhet. Flere personer med dette navnet er nevnt i Bibelen tidligere, men denne Gaius behøver ikke å ha vært noen av dem, siden brevet ble skrevet 30 år eller mer etter Apostlenes gjerninger, Romerne og 1. Korinterbrev, hvor navnet Gaius ellers forekommer. – Apg 19: 29; 20: 4; Ro 16: 23; 1Kt 1: 14.

Johannes taler varmt om kristen gjestfrihet og sier at en viss Diotrefes, som gjerne vil ha den fremste plassen i menigheten, ikke tar imot budskaper fra Johannes eller andre i ansvarsfulle stillinger med respekt, og at han heller ikke viser respekt for andre reisende representanter for den kristne menighet på den tiden. Diotrefes forsøker til og med å hindre dem som tar gjestfritt imot slike brødre, og kaste dem ut av menigheten. Derfor sier Johannes at han vil ta seg av denne saken hvis han kommer personlig, slik han håper å gjøre. (3Jo 9, 10) Han anbefaler en trofast bror ved navn Demetrius, som kan ha vært den som overbrakte brevet, og oppfordrer Gaius til å ta gjestfritt imot dem som har dratt ut for å bygge opp de kristne menighetene.

Gjennom alle de tre brevene blir det lagt vekt på kristen enhet, på kjærligheten til Gud, som kommer til uttrykk ved at man holder hans bud, og på nødvendigheten av å unngå mørket og å vandre i lyset og vise brødrene kjærlighet og fortsette å vandre i sannheten. «Den eldste», Johannes, var altså også i alderdommen en viktig kilde til styrke og oppmuntring for menighetene i Lilleasia og for alle kristne som leser brevene hans.

[Ramme på side 1200]

HOVEDPUNKTER I 1. JOHANNES

En kraftfull avhandling skrevet for å beskytte de kristne mot påvirkning fra frafalne

Skrevet av apostelen Johannes omkring år 98 e.v.t., etter at han skrev Åpenbaringen og ikke så lenge før han døde

Vær på vakt mot usannheter som blir spredt om Jesus

At Jesus kom i kjødet, er blitt bekreftet ved at han ble hørt, sett og tatt på (1: 1–4)

Enhver som fornekter at Jesus er Kristus, er en løgner, en antikrist; salvede troende kjenner sannheten og trenger ikke å høre på en annen lære (2: 18–29)

Enhver inspirert uttalelse som fornekter at Jesus Kristus kom i kjødet, er ikke fra Gud; mange falske profeter er gått ut (4: 1–6)

Enhver som fornekter at Jesus er Guds Sønn, fornekter Faderens eget vitnesbyrd om sin Sønn (5: 5–12)

Kristne lever ikke et syndig liv

Hvis vi unngår mørket og vandrer i lyset, blir vi renset fra synd av Jesu blod (1: 5–7)

Hvis vi begår en synd, bør vi bekjenne det gale vi har gjort. Da vil vi bli renset på grunnlag av Jesu offer (1: 8 til 2: 2)

Kristne praktiserer ikke synd; de som praktiserer synd, er av Djevelen; Guds barn søker rettferdighet og prøver å unngå synd (3: 1–12; 5: 18, 19)

Kristne blir oppfordret til å be for en bror som begår en synd – så sant det ikke er en synd som «fører til døden» (5: 16, 17)

Vår kjærlighet til Gud og til våre medkristne er til beskyttelse for oss

Den som elsker sin bror, vandrer i lyset og vil ikke snuble (2: 9–11)

De som ønsker å ha kjærligheten til Faderen i seg, må gjøre Guds vilje og unngå å elske verden og dens tillokkelser (2: 15–17)

De som nærer sann kjærlighet til brødrene, har gått over fra døden til livet; de som ikke viser brødrene kjærlighet ved å hjelpe dem når de er i nød, har ikke kjærligheten til Gud i seg (3: 13–24)

De kristne bør elske hverandre, for Gud er kjærlighet; vi elsker ham fordi han elsket oss først; hvis en kristen sier at han elsker Gud, men likevel hater sin bror, da er han en løgner (4: 7 til 5: 2)

[Ramme på side 1201]

HOVEDPUNKTER I 2. JOHANNES

Et brev som er rettet til «den utvalgte frue» – kanskje en bestemt person, kanskje en menighet

Skrevet av apostelen Johannes omkring år 98 e.v.t.

Fortsett å vandre i sannheten (2Jo v. 1–6)

Johannes og alle andre som kjenner sannheten, elsker «den utvalgte frue» og hennes barn som vandrer i sannheten

Han oppfordrer henne til å fortsette å framelske kjærlighet

Kjærlighet vil si å «vandre i samsvar med hans bud»

Vær på vakt mot bedragere (2Jo v. 7–13)

Bedragere benekter at Jesus Kristus kom i kjødet

De troende må unngå slike som ikke blir i Kristi lære; de må ikke ta imot dem i sitt hjem og ikke engang hilse på dem, ellers kan de bli delaktige i deres onde gjerninger

[Ramme på side 1202]

HOVEDPUNKTER I 3. JOHANNES

Et inspirert brev til Gaius som alle kristne vil ha utbytte av å lese

Skrevet av apostelen Johannes omkring år 98 e.v.t., omtrent på samme tid som han skrev sine to andre brev

Vi er forpliktet til å vise gjestfrihet mot våre medkristne (3Jo v. 1–8)

Johannes gledet seg da reisende brødre fortalte at Gaius vandret i sannheten og viste andre kjærlighet, noe som tydeligvis kom til uttrykk ved at han tok gjestfritt imot dem

Vi er «medarbeidere i sannheten» hvis vi viser gjestfrihet mot brødre som drar ut for Guds navns skyld

Etterlign ikke det som er ondt, men det som er godt (3Jo v. 9–14)

Diotrefes, som gjerne vil ha den fremste plassen, vil ikke ta imot noe fra Johannes med respekt

Han vil ikke ta imot reisende brødre og forsøker å utelukke dem som ønsker å vise dem gjestfrihet

Unngå å etterligne det som er ondt; etterlign det som er godt