Du kan finne trøst når du er nedtrykt
HVORDAN bør vi se på det å føle seg nedtrykt? Hvis vi er innviet til Jehova, bør vi da betrakte en slik følelse som upassende i betraktning av det vidunderlige håp og de åndelige ressurser vi har? Er det at vi føler oss nedtrykt, ensbetydende med at vi ikke er skikket i åndelig forstand til å ta del i tjenesten for Gud?
«Elia var et menneske med de samme følelser som vi,» skrev disippelen Jakob. (Jakob 5: 17) Selv om Elia ble brukt av Gud på en spesiell måte, følte selv denne trofaste profeten seg nedtrykt. «Nå er det nok,» utbrøt Elia en gang. «Ta mitt liv, [Jehova]! For jeg er ikke bedre enn fedrene mine.» (1. Kongebok 19: 4) Den ulastelige mannen Job, den trofaste kvinnen Hanna og andre lojale tjenere for Jehova følte seg til sine tider nedtrykte og mismodige. Selv den gudfryktige salmisten David bad: «Fri meg fra det som tynger mitt hjerte, og før meg ut av mine trengsler!» — Salme 25: 17.
Det at Jehova bruker mennesker i sin tjeneste, gjør dem ikke fullstendig fri for bekymringer. De har fremdeles menneskelige svakheter og følelser og blir kanskje nedtrykt når de blir utsatt for prøvelser. (Apostlenes gjerninger 14: 15) Men Guds tjenere har bedre hjelp enn andre til å mestre følelsesmessig stress. La oss undersøke noen bibelske eksempler og se hva det var som hjalp visse enkeltpersoner til å overvinne sin følelse av nedtrykthet.
Nedtrykte apostler finner trøst
Apostelen Paulus visste hvordan det var å være nedtrykt. «Ja, da vi kom til Makedonia, fikk vårt kjød ingen lindring,» sa han. «Det var ytre strid, indre frykt. Men Gud, som trøster dem som er nedslått, trøstet oss ved Titus’ nærvær.» (2. Korinter 7: 5, 6) Årsaken til Paulus’ nedtrykthet var en rekke nedslående hendelser som inntraff samtidig. Det var «ytre strid» — alvorlig forfølgelse der han stod i fare for å miste livet. (Jevnfør 2. Korinter 1: 8.) Dessuten var det «indre frykt» i form av bekymringer for menighetene, deriblant menigheten i Korint.
Noen måneder tidligere hadde Paulus skrevet sitt første brev til de kristne i Korint. Han hadde fordømt en rekke svært dårlige forhold i menigheten og var åpenbart bekymret for hvordan korinterne ville reagere på brevet. Men Paulus ble trøstet da Titus kom tilbake fra Korint og avla en positiv rapport om korinternes reaksjon. På lignende måte kan Jehova i vår tid bruke en av sine tjenere til å overbringe oss gode nyheter og trøste oss.
Hvordan vi bør betrakte vårt gudgitte oppdrag
Noen kristne føler seg nedtrykt i forbindelse med sin tjeneste. Ja, noen av Jehovas tjenere har følt at deres gudgitte oppdrag ville bli for krevende å utføre. Moses følte seg for eksempel ikke skikket til å representere Gud overfor israelittene i Egypt. Han sa blant annet at han ikke var noen ordets mann. (2. Mosebok 3: 11; 4: 10) Men i tillit til Gud og med Aron som sitt talerør gikk Moses i gang med å fullføre sitt oppdrag.
Med tiden var Moses ikke lenger avhengig av Aron. På lignende måte finner noen det til å begynne med vanskelig å delta i den kristne tjeneste, men de får opplæring og blir dyktige forkynnere. Mange unge vitner for Jehova har for eksempel fått undervisning i oppveksten og har begynt i heltidstjenesten som pionerer og misjonærer. Det er oppmuntrende å vite at vi alltid kan stole på at Jehova vil dyktiggjøre sine kristne tjenere og sette dem i stand til å fullføre sitt gudgitte oppdrag. — Sakarja 4: 6; 2. Korinter 2: 14—17; Filipperne 4: 13.
Trøst når vi nages av anger
Det kan være at vi føler oss motløse fordi vi angrer på at vi ikke har gjort mer i tjenesten for Gud. En bror som hadde vært uvirksom i flere år, begynte å ta del i felttjenesten på nytt. Kort tid etter fikk han en alvorlig sykdom, som lenket ham til sengen. Den motløse broren sa: «Tidligere, da jeg kunne ha vært aktiv, løp jeg fra ansvaret. Nå, som jeg gjerne vil være aktiv, er jeg ikke i stand til det.»
Ville det ikke være forstandig av oss å gjøre vårt beste nå i stedet for å tenke på hva som har skjedd i den tiden som er gått? Jesu kjødelige halvbrødre Jakob og Judas ble ikke troende før etter Jesu død og oppstandelse. Selv om de kanskje angret på dette, hindret det dem ikke i å være Guds tjenere og til og med bibelskribenter.
Forsøm aldri å be
Når de som tilhører Guds folk, er nedtrykt, bør de vende seg til Gud i inderlig bønn. Bibelen inneholder mange bønner som er blitt bedt når noen har vært nedtrykt. (1. Samuelsbok 1: 4—20; Salme 42: 9) Noen tenker kanskje: ’Jeg er så deprimert at jeg ikke kan be.’ Hvorfor ikke da tenke på Jona? Mens han var i fiskens buk, sa han: «Da min sjel var kraftløs, kom jeg [Jehova] i hu, og min bønn nådde opp til deg, til ditt hellige tempel. . . . Jeg vil ofre til deg med takkesang. Det jeg har lovt, vil jeg holde. Frelsen kommer fra [Jehova].» (Jona 2: 5—10) Ja, Jona bad, og Gud trøstet og frelste ham.
En søster i Sverige som hadde vært pioner i mange år, følte seg plutselig utslitt og nedfor, til tross for at hun hadde fine resultater i tjenesten. Hun nevnte sin nedtrykthet i bønn til Jehova. Noen få dager senere fikk hun en telefonoppringning fra en bror ved Selskapet Vakttårnets avdelingskontor. Han spurte om hun kunne hjelpe til en dag i uken i forbindelse med utvidelsen av Betel-hjemmet. Søsteren sa senere: «Atmosfæren på Betel og det å få anledning til å være med på byggearbeidet gav meg den ekstra styrken jeg trengte.»
Hvis vi er nedtrykt, er det fint å huske at bønn er én måte vi kan bekjempe nedtryktheten på. (Kolosserne 4: 2) Det kan være at Jehova besvarer våre bønner ved å åpne en dør til større virksomhet i hans tjeneste eller ved å velsigne vår tjeneste med bedre resultater. (1. Korinter 16: 8, 9) I alle tilfelle er det «Jehovas velsignelse . . . som gjør rik, og han føyer ingen smerte til den». (Ordspråkene 10: 22, NW) Dette vil helt sikkert føre til at vi blir i bedre humør.
Naget av tvil?
Fra tid til annen kan en av Jehovas tjenere bli naget av tvil. Hvis dette skulle skje med oss, bør vi ikke straks trekke den slutning at vi har mistet Guds gunst. Jesus forkastet ikke apostelen Tomas fordi han tvilte på øyenvitners beretning om Mesterens oppstandelse. I stedet hjalp Jesus på en kjærlig måte Tomas til å overvinne sin tvil. Og hvor begeistret ble ikke Tomas da han ble klar over at Jesus var i live! — Johannes 20: 24—29.
«Ugudelige mennesker» som hadde sneket seg inn i den kristne menighet i det første århundre, var med sin falske lære, sin murring og klaging og andre ting årsak til at noen ble naget av tvil. Derfor skrev disippelen Judas: «Fortsett . . . å vise barmhjertighet mot noen som tviler; frels dem ved å rive dem ut av ilden.» (Judas 3, 4, 16, 22, 23) For fortsatt å nyte godt av Guds barmhjertighet trengte Judas’ medtilbedere — spesielt menighetens eldste — å vise barmhjertighet mot tvilere som kunne vises en slik barmhjertighet. (Jakob 2: 13) Deres evige liv stod på spill, for de stod i fare for å bli oppslukt av «ilden», en evig tilintetgjørelse. (Jevnfør Matteus 18: 8, 9; 25: 31—33, 41—46.) Og for en glede det er når medtroende som nages av tvil, får kjærlig hjelp og blir sterke åndelig sett!
Hvis harde prøvelser får oss til å tvile på at Gud er med oss, trenger vi å være spesifikke i bønnene våre. La oss under slike omstendigheter fortsette å be Jehova om visdom. Han gir gavmildt uten å bebreide oss at vi mangler visdom og ber om å få visdom. Vi må «fortsette å be i tro, uten å tvile i det hele tatt», for en som tviler, er «som en bølge på havet, som drives av vinden og blåses omkring» i alle retninger. Slike personer får ingenting av Gud, fordi de er ubesluttsomme, «ustø» med hensyn til bønn og på alle sine veier. (Jakob 1: 5—8) La oss derfor ha tro på at Jehova vil hjelpe oss til å betrakte våre prøvelser på rette måte og til å utholde dem. Vi blir kanskje gjort oppmerksom på visse skriftsteder, enten av våre medtroende eller ved at vi selv studerer Bibelen. Det kan også være at Gud leder begivenhetene slik at vi blir hjulpet til å se hva vi bør gjøre. Englene kan ha en andel i å lede oss, eller vi får kanskje veiledning ved hjelp av den hellige ånd. (Hebreerne 1: 14) Det viktigste er å be om visdom i full tillit til vår kjærlige Gud. — Ordspråkene 3: 5, 6.
Husk at Jehova gir trøst
Paulus stolte på Jehova og bad til ham, og han visste at han var Kilden til trøst. Apostelen skrev: «Velsignet være vår Herre Jesu Kristi Gud og Far, den inderlige barmhjertighets Far og all trøsts Gud, som trøster oss i all vår trengsel, for at vi skal kunne trøste dem som er i all slags trengsel, ved hjelp av den trøst som vi selv blir trøstet med av Gud.» — 2. Korinter 1: 3, 4.
All trøsts Gud er oppmerksom på de trengsler hans tjenere erfarer, og vil gjerne gi dem lindring. I tilfellet med Paulus, som var bekymret for korinterne, kom lindringen gjennom hans kristne bror Titus. Dette er en av de måtene vi kan bli trøstet på i dag. Når vi er nedtrykt, bør vi derfor unngå å isolere oss. (Ordspråkene 18: 1, NW) Samvær med medkristne er en av de måtene Gud trøster oss på. Vi tenker kanskje: ’Jeg er så nedtrykt at jeg ikke er sterk nok til å være sammen med mine kristne venner.’ Men vi bør bekjempe slike følelser og ikke berøve oss selv den trøst som medtroende kan gi oss.
Gi ikke opp!
Vi har kanskje ikke alle vært utsatt for en prøvelse som gikk så hardt inn på oss at vi ble dypt deprimert. Men sykdom som tærer på kreftene, en ektefelles død eller en annen situasjon som utgjør en stor prøvelse, kan komme til å gjøre oss nedtrykt. Hvis vi skulle komme i en slik situasjon, bør vi ikke nødvendigvis trekke den slutning at vi er åndelig syke. En som er nedtrykt, kan meget godt være kvalifisert til å ta del i tjenesten for Gud og kan til og med være i stand til å hjelpe andre i åndelig henseende. Paulus oppfordret brødrene til å ’tale trøstende til de nedtrykte sjeler’, ikke til å mistenke dem for å ha gjort noe galt og være åndelig syke. (1. Tessaloniker 5: 14) Selv om nedtrykthet noen ganger har sammenheng med en urett handlemåte og skyld, er dette ikke tilfellet med dem som tjener Gud av et rent hjerte. Deres tilbedelse, som kanskje blir utøvd under svært vanskelige forhold, behager Jehova. Han elsker dem og kommer dem til unnsetning med den hjelp og trøst som de trenger. — Salme 121: 1—3.
De som utgjør resten av det åndelige Israel, ble svært nedtrykt på grunn av prøvelser i året 1918. (Jevnfør Galaterne 6: 16.) Forkynnelsesarbeidet deres stoppet nesten opp, noen av dem havnet med urette i fengsel, og mange av deres tidligere medarbeidere ble illojale frafalne. De trofaste salvede forstod dessuten ikke hvorfor Gud hadde tillatt alt dette. En tid ’sådde de med tårer’, men de gav ikke opp. De fortsatte å tjene Jehova og foretok også en selvransakelse. Hva ble resultatet av dette? De ’kom med jubel og bar sine kornband’. (Salme 126: 5, 6) De salvede forstår nå at Gud tillot slike prøvelser for å rense dem med tanke på det verdensomfattende innhøstningsarbeidet de snart skulle ta fatt på.
Hvis vi skulle bli nedtrykt på grunn av forskjellige prøvelser vi gjennomgår, kan vi dra nytte av det den salvede rest erfarte. La oss i stedet for å gi opp fortsette å gjøre det som er rett, selv om vi må gjøre det med tårer. Med tiden vil det bli en utvei av våre prøvelser, og vi vil ’komme med jubel’. Ja, vi vil få del i glede — en av Guds hellige ånds frukter — fordi vi har holdt ut under prøvelser. For oss vil Jehova virkelig vise seg å være «all trøsts Gud».