KLESDRAKT

Bortsett fra at visse klesplagg er nevnt og til en viss grad beskrevet i Bibelen, gir historien nokså begrensede opplysninger om hebreernes klesdrakt – mye mindre enn det som er tilfellet for egypternes og assyrernes klesdrakter. Årsaken er at Israels nasjon ikke lovpriste sine militære seierherrer ved å reise minnesmerker med avbildninger av seierherrene og av vanlige israelitter, slik at vi på den måten kunne få et inntrykk av hvordan de gikk kledd. Det finnes derimot et stort antall egyptiske, assyriske og andre basrelieffer som viser hvordan de som tilhørte disse folkeslagene, gikk kledd. Mange av disse skildrer også fanger fra andre nasjoner. Noen av de fangene som er avbildet, antas å ha vært hebreere, men dette kan ikke fastslås med sikkerhet. Det virker uansett rimelig å anta at noen av de klærne som blir brukt av folk i de bibelske landene i vår tid, ligner ganske mye på de klærne som var i bruk i det samme området for flere hundre år siden, ettersom klærne skulle ha de samme funksjonene da som nå, og ettersom mange skikker er forblitt uendret i flere hundre år. På den annen side tyder visse arkeologiske vitnesbyrd på at hebreerne brukte mer fargerike klær enn vår tids arabiske beduiner gjør. Og den måten vår tids jøder og andre folk i Midtøsten kler seg på, er i mange tilfeller preget av religiøse tradisjoner og av greske, romerske og vestlige skikker, noe som gjør at en sammenligning i beste fall vil gi oss bare en viss idé om fortidens hebreeres klesdrakt.

Materialer. Det aller første materiale som ble brukt til klær, var fikenblad, som Adam og Eva sydde sammen og laget lendekleder av. (1Mo 3: 7) Senere laget Jehova lange klær av skinn til dem. (1Mo 3: 21) Elia og Elisja brukte «en kledning av hår» som «embetsdrakt» i sin profetgjerning. Elia brukte også et belte av lær. Døperen Johannes gikk kledd på lignende vis. (2Kg 1: 8; 2: 13; He 11: 37; Mt 3: 4) Folk som sørget, kledde seg gjerne i sekkelerret, som vanligvis var laget av dyrehår. (Est 4: 1; Sl 69: 10, 11; Åp 6: 12; 11: 3) De fleste stoffene var laget av lin eller ull. (3Mo 13: 47–59; Ord 31: 13) Fattige brukte ofte grovere stoffer av geitehår eller kamelhår, men de brukte også en del ull. Lin var mer kostbart. Det kan være at også bomull ble brukt. Bare ett sted i Bibelen vet man sikkert at silke er nevnt, og det er i oppregningen av Babylon den stores handelsvarer. (Åp 18: 12) Klærne kunne ha forskjellige farger, og de kunne være spraglete eller stripete, og noen plagg var pyntet med broderier. (Dom 5: 30) Stoffene kunne også være vevd forskjellig. Øversteprestens hvite kjortel av fint lin var vevd «i rutemønster». (2Mo 28: 39) Israelitter som ikke var prester, kunne for eksempel bruke ett klesplagg av lin og et annet av ull, men Guds lov forbød dem å bruke et klesplagg hvor to slags tråd var vevd sammen. – 3Mo 19: 19; 5Mo 22: 11; se FARGING; STOFF, TØY.

Forskjellige klesplagg. Det vanligste ordet for kledning, klesplagg og klær i De hebraiske skrifter er bẹghedh. Noen steder brukes andre ord og uttrykk, også i generell betydning, men disse forekommer også i sammenhenger hvor de betegner bestemte klesplagg.

Underkledninger. Det ser ut til at man brukte en underkledning, kanskje i form av et lendeklede eller en slags underbukser, helt inntil kroppen, ettersom det å vise seg helt naken var forbundet med skam. Prestene skulle bruke «underbenklær» (hebr. mikhnasạjim) av lin for å unngå å blotte seg når de tjente ved alteret. Hedenske prester utførte noen ganger tjeneste nakne, noe som var avskyelig i Jehovas øyne. – 2Mo 28: 42, 43.

Det hebraiske ordet sadhịn betegner en type underkledning som både menn og kvinner brukte. (Jes 3: 23) Noen kommentatorer mener at én utgave av denne underkledningen trolig var et omslagsplagg. Arbeidere på marken, fiskere, tømmermenn, vedhoggere, vannbærere og andre kunne bære dette plagget uten overkledning. Ordet sadhịn kunne etter alt å dømme også betegne et skjortelignende plagg som ble båret under andre klær, et plagg som nådde en ned til eller nedenfor knærne, var forsynt med ermer og kunne bæres enten med eller uten skjerf om livet. Slike kledninger var laget av enten ull eller lin.

Det hebraiske ordet kuttọneth, som betegner en slags kjortel, svarer etter alt å dømme til det greske khitọn. Begge ordene blir stort sett brukt om en slags tunika, en skjortelignende, enten kortermet eller langermet klesdrakt som nådde en til knærne eller til anklene. Dette var det vanlige hverdagsantrekket hjemme og i hjemlige omgivelser utendørs. Disse plaggene kunne være hvite eller ha forskjellige farger. I noen tilfeller dekket kuttọneth, eller khitọn, bare den ene skulderen, mens den andre var bar. Av hensyn til bevegelsesfriheten hadde kanskje de lengste modellene en ca. 30 cm lang splitt nederst på hver side. Noen av disse plaggene var av lin, men de fleste var trolig av ull, særlig blant de fattige. Også dette plagget ble brukt av både menn og kvinner, men kvinnenes var sannsynligvis lengre enn mennenes.

Kuttọneth er det ordet som blir brukt om øversteprestens og underprestenes kjortler. (2Mo 28: 39, 40) Ordet blir også brukt om Josefs lange, stripete, skjortelignende kledning (1Mo 37: 3) og om Tamars stripete kjortel, som hun sønderrev i sin store fortvilelse. (2Sa 13: 18) Jesu underkledning (khitọn), som soldatene kastet lodd om, var vevd i ett stykke, uten søm. (Joh 19: 23, 24) Kuttọneth, eller khitọn, var et plagg som kunne brukes enten med eller uten skjerf om livet. Prestene brukte skjerf, og dette var trolig det mest vanlige. Plagget fantes sannsynligvis i flere forskjellige utførelser, som man brukte alt etter hvilket arbeid man utførte. Det er rimelig å anta at en som skulle utføre kroppslig arbeid eller på annen måte være i fysisk aktivitet, ville bruke en forholdsvis kort modell som gav god bevegelsesfrihet. Den illustrasjonen Judas bruker i vers 23 i sitt brev, er meget passende, ettersom en khitọn ville være i kontakt med kroppen.

Ytterkledninger. Utenpå sin hvite kuttọneth, eller linkjortel, hadde øverstepresten en meʽịl, en ermeløs overkledning. (3Mo 8: 7) Dette klesplagget var imidlertid ikke forbeholdt presteskapet, men ble brukt av folk i sin alminnelighet. Samuel, Saul og David og også Job og hans tre venner er blant dem som ifølge Bibelens beretning brukte ermeløse overkledninger. (1Sa 2: 19; 15: 27; 18: 4; 24: 4; 1Kr 15: 27; Job 1: 20; 2: 12) I hvert av disse tilfellene er det tydelig at det dreier seg om et ytterplagg, et ekstra plagg som man hadde utenpå et annet. I Septuaginta er ordet meʽịl noen ganger oversatt med de greske ordene stolẹ og himạtion, som begge betegner en ytterkledning. Dette plagget var ofte lengre enn en kuttọneth. Også De hebraiske skrifters salmạh kan ha vært en slags ytterkledning.

Stolẹ, et plagg som er omtalt i De kristne greske skrifter, var en staselig kjortel som nådde en ned til føttene. Jesus kritiserte de skriftlærde for at de elsket å bruke denne typen kjortler på offentlige steder for å tiltrekke seg oppmerksomhet og vise folk hvor betydningsfulle de var. (Lu 20: 46) Engelen ved Jesu grav var kledd i en slik kjortel. (Mr 16: 5) Det var en slik kjortel, «den beste», den bortkomne sønnen ble kledd i da han vendte tilbake. (Lu 15: 22) Og i Johannes’ syn er tjenere for Gud som har lidd martyrdøden, kledd i en stolẹ (Åp 6: 11), og det er også de som tilhører den ’store skare’. – Åp 7: 9, 13, 14.

Esthẹs (gr.) betegner vanligvis en kjortel eller kledning som var rikt utsmykket og spesielt vakker. Engler som viste seg, var kledd i slike klær. (Lu 24: 4; se også Jak 2: 2, 3.) Herodes kledde Jesus i en slik kjortel for å gjøre narr av ham. (Lu 23: 11) Etter at Jesus var blitt pisket etter ordre fra Pilatus, hengte soldatene på ham en skarlagenrød kappe, en khlamỵs (Mt 27: 28, 31), eller en himạtion (Joh 19: 2, 5). Dette var tydeligvis en kappe av det slaget som konger, magistrater, militære befalingsmenn og andre høytstående myndighetspersoner brukte.

En kappe som ble kalt simlạh (hebr.), var det ytterplagget som folk flest gikk med. Det var det største og tyngste plagget. Denne kappen kunne være laget av ull, lin eller geitehår og kanskje i noen tilfeller av saueskinn eller geiteskinn. Det var ofte dette plagget man sønderrev som et uttrykk for sorg. (1Mo 37: 34; 44: 13; Jos 7: 6) Det ser ut til at en slik kappe bestod av et stort, rektangulært stykke tøy (eller skinn) som vanligvis ble lagt over venstre skulder, ført bak ryggen, under høyre arm og videre over brystet og kastet over venstre skulder igjen, slik at høyrearmen var fri. Når det var dårlig vær, ble den trukket tettere omkring kroppen og lagt over begge armene, og den kunne også dekke hodet. I noen tilfeller bestod den av et kvadratisk stykke med hull til armene. Denne typen kappe, som i visse henseender kan sammenlignes med et sjal, kunne brukes til tildekking (1Mo 9: 23), som sengetøy (2Mo 22: 27; 5Mo 22: 17) og til å svøpe inn eller samle opp forskjellige ting i (2Mo 12: 34; Dom 8: 25; 1Sa 21: 9).

Både menn og kvinner brukte dette plagget, men kvinnenes simlạh skilte seg ut fra mennenes, kanskje med hensyn til størrelse og farge og bruk av utsmykning, for eksempel broderier. Gud befalte at en kvinne ikke skulle kle seg i en manns klesdrakt, og at en mann ikke skulle kle seg i en kvinnes kappe, et forbud som utvilsomt ble gitt for å forhindre urette seksuelle handlinger. – 5Mo 22: 5.

En fattig mann hadde kanskje bare én kappe, mens en som var velstående, hadde flere skift. (2Mo 22: 27; 5Mo 10: 18; 1Mo 45: 22) Ettersom en fattig person svøpte seg i sin kledning for å holde varmen om natten, var det forbudt å ta en enkes kledning som pant og å beholde en fattig manns kledning natten over; i denne forbindelse siktes det i første rekke til kappen. – 5Mo 24: 13, 17.

Det greske ordet himạtion, «ytterkledning», betegner et plagg som trolig stort sett svarte til De hebraiske skrifters simlạh, eller kappe. I noen tilfeller dreide det seg øyensynlig om en løs kjortel, men som oftest bestod plagget bare av et rektangulært stykke stoff. Det var enkelt å ta på og av, og som regel tok man det av når man skulle utføre fysisk arbeid. (Mt 24: 18; Mr 10: 50; Joh 13: 4; Apg 7: 58) Jesus snakket om dette plagget da han sa: «Den som tar fra deg ytterkledningen din [himạtion], skal du heller ikke nekte underkledningen [khitọna].» (Lu 6: 29) Det kan være at han her sikter til at en person med tvang eller på ulovlig vis kunne bli fratatt klær som han hadde på seg; da ville det være naturlig at ytterkledningen ble tatt av først. I Matteus 5: 40 nevnes disse plaggene i motsatt rekkefølge. Her taler Jesus om en rettssak, hvor dommerne kanskje i første rekke ville tilkjenne saksøkeren den saksøktes khitọn, underkledning, som var mindre verdt enn ytterkledningen.

Den måten ordene himạtion og khitọn blir brukt på i Matteus’ og Markus’ beretning om rettssaken mot Jesus, kan tyde på at de ble brukt om hverandre i betydningen «kledning». Øverstepresten sønderrev klærne sine som et voldsomt uttrykk for sin påtatte, skinnhellige avsky og vrede. Matteus bruker her ordet himạtion, mens Markus bruker khitọn. (Mt 26: 65; Mr 14: 63) Det er imidlertid også mulig at øverstepresten i sitt raseri først sønderrev ett klesplagg og så ett til.

Den kappen (gr. felọnes) som Paulus, som da var i fangenskap, bad Timoteus om å ta med til ham, var trolig en reisekappe som skulle beskytte en mot kulde og dårlig vær. Det var ikke en religiøs eller geistlig drakt. – 2Ti 4: 13.

Det hebraiske ordet ʼaddẹreth betegner embetsdrakten til for eksempel en profet eller en konge. (2Kg 2: 8; Jon 3: 6) Profeters embetsdrakt var trolig laget av kamelhår eller geitehår. (2Kg 1: 8; Mt 3: 4; Mr 1: 6; jf. 1Mo 25: 25.) Elia utnevnte Elisja til sin etterfølger ved å kaste sin embetsdrakt over ham, og da Elia var steget opp til himlene i en storm, tok Elisja opp denne drakten og beholdt den. (1Kg 19: 19; 2Kg 2: 13) Under erobringen av Jeriko, en by som var «viet til tilintetgjørelse», handlet Akan i strid med Jehovas befaling ved å ta blant annet en embetsdrakt fra Sinear. – Jos 7: 1, 21.

Det greske ordet ẹndyma blir brukt om en bryllupskledning (Mt 22: 11, 12), om klærne til engelen ved Jesu grav (Mt 28: 3), om døperen Johannes’ klær av kamelhår og om klær i sin alminnelighet. – Mt 3: 4; 6: 25, 28; Lu 12: 23.

Slør. Kvinnens «hodeplagg», eller «slør» (NO, EN, NB), som apostelen Paulus taler om i forbindelse med symbolet på at en kvinne underordner seg og anerkjenner lederskap, kalles på gresk peribọlaion, det vil si noe man kaster om seg, omtrent som et sjal. (1Kt 11: 15) Det var annerledes enn det «sløret» Moses la over ansiktet da ansiktet hans strålte slik at israelittene ikke kunne se på det. (2Mo 34: 33–35; 2Kt 3: 13) Rebekka tok på seg et hodeklede da hun skulle treffe Isak, sin vordende ektemann, som et uttrykk for at hun ville underordne seg under ham. (1Mo 24: 65) Det hebraiske ordet tsaʽịf, som her er oversatt med «hodeklede», er i 1. Mosebok 38: 14, 19 gjengitt med «sjal» (NV) og «slør» (NO, EN, AT, RS).

Skjerf eller belte. Underkledningen eller ytterkledningen ble ofte holdt sammen i livet av et skjerf eller et belte. Når man skulle utføre fysisk arbeid av et eller annet slag, pleide man å ’binde opp om hoftene’ eller ’spenne beltet om hoftene’, ofte ved å trekke den nederste delen av kledningen opp mellom bena og stikke endene under livskjerfet eller beltet, slik at man fikk større bevegelsesfrihet. (1Kg 18: 46; 2Kg 4: 29; 9: 1) Øverstepresten hadde et vevd skjerf som han skulle bruke utenpå linkjortelen sin, og når han hadde efoden på seg, skulle han bruke et belte som bestod av de samme materialer som den, for å holde den bundet tett inntil livet. (2Mo 28: 4, 8, 39; 39: 29) En annen grunn til at det var vanlig å bruke belte, er at det var praktisk å bære forskjellige ting i det, for eksempel penger, et blekkhorn eller en slire med dolk eller sverd. – Dom 3: 16; 2Sa 20: 8; Ese 9: 3.

Ettersom tjenere, slaver og andre som utførte kroppsarbeid, brukte skjerf eller belte, ble dette etter hvert et symbol på det å utføre tjeneste eller på det å tjene andre mennesker. Da Jesus sa: «La deres hofter være ombundet», var dette et bilde på det å være rede til åndelig aktivitet. (Lu 12: 35) Jesus la en gang ytterkledningene sine til side og bandt et håndkle om seg. Han tjente så apostlene ved å vaske føttene deres og lærte dem dermed ved sitt eksempel å tjene sine brødre. Noen engler som Johannes så i et syn, hadde gullbelter, et symbol på at de utførte en meget dyrebar og betydningsfull tjeneste. – Joh 13: 1–16; Åp 15: 6.

Elia hadde et belte (hebr. ʼezọr) av lær «spent om hoftene», og det samme hadde døperen Johannes (gr. zọne). – 2Kg 1: 8; Mt 3: 4.

Frynser og dusker. Gud befalte israelittene å lage seg frynsekanter på falden på klærne sine, med en blå snor over frynsekanten. Dette var tydeligvis et spesielt trekk ved israelittenes klesdrakt, og det tjente som en synlig påminnelse om at de var satt til side som et folk som var hellig for Jehova. Det ville hjelpe dem til alltid å ha klart for seg at de skulle adlyde Jehovas bud. (4Mo 15: 38–41) De skulle også feste dusker på de fire endene av kledningene sine, kanskje de fire hjørnene på kappen. (5Mo 22: 12) Falden på øversteprestens blå ermeløse overkledning var kantet med bjeller av gull og granatepler av stoff, festet vekselvis bortover. – 2Mo 28: 33, 34.

Nåler. Når en kjortel eller et skjerf skulle holdes sammen, brukte hebreerne kanskje en stor nål. I Midtøsten har man funnet noen store nåler som er spisse i den ene enden, og som har et hull på midten som man kunne feste en snor i. Et plagg ble holdt sammen ved at man stakk nålen inn i stoffet og så viklet snoren omkring endene på nålen. Det ser ut til at det omkring 900-tallet f.v.t. ble introdusert en slags sikkerhetsnål i Israel som minner om sikkerhetsnåler som brukes i vår tid.

Det rette syn på klær. Jehovas tjenere får vite at de ikke bør være overdrevent bekymret for om de kommer til å ha nok klær å kle seg med. (Mt 6: 25–32) Kristne kvinner blir advart mot å trakte etter dyre, prangende klær og blir formant til heller å kle seg beskjedent og med velordnede klær, i samsvar med et sunt sinn. En kristen kvinne bør altså tenke på hvordan hun er kledd, men bør legge størst vekt på å pryde seg med en stille og mild ånd. (1Ti 2: 9; 1Pe 3: 3–5) I Ordspråkene beskriver likevel vismannen en god hustru som en kvinne som ser til at familien er skikkelig kledd, og som flittig lager klær med sine egne hender. – Ord 31: 13, 21, 24.

På den annen side var det mange kvinner i bibelsk tid som brukte sin påkledning som et middel til å nå selviske mål. Det var vanlig at kvinner i hedenske nasjoner kledde seg i sine fineste klær når den byen de bodde i, var i ferd med å bli inntatt av fiender. Hensikten var å virke tiltrekkende på soldatene, som kanskje ville ta dem til hustruer. Men hvis en israelittisk soldat ville ta en kvinne blant fangene til hustru, måtte hun kvitte seg med klærne sine, som i noen tilfeller kunne ha tilknytning til hedensk religion, før han kunne gifte seg med henne. – 5Mo 21: 10–13.

Etter at Israel hadde sunket dypt i mange former for avgudsdyrkelse og umoral, fordømte Jehova nasjonens kvinner, som prøvde å gjøre seg tiltrekkende til og med for menn av andre nasjoner ved å kle og pynte seg på en hovmodig måte og til og med bruke smykker som hadde tilknytning til falsk religion. – Jes 3: 16–23; jf. Ord 7: 10.

Brukt billedlig. Uttrykk som har med klesdrakt å gjøre, blir mange steder i Bibelen brukt i billedlig betydning. Jehova skildrer Jerusalem som en kvinne som han en gang kledde i vakre klær, men som stolte på sin skjønnhet og begynte å omgås hedenske nasjoner, ja til og med pyntet seg som en prostituert for å virke tiltrekkende på dem. – Ese 16: 10–14; se også Ese 23: 26, 27; Jer 4: 30, 31.

I forskjellige sammenhenger skildrer Jehova seg selv som en som er kledd i verdighet, prakt, høyhet, lys, rettferdighet og nidkjærhet og i «hevnens klær». (Sl 93: 1; 104: 1, 2; Jes 59: 17) Det sies om ham at han kler sitt folk i rettferdighet og i frelsens klær. (Sl 132: 9; Jes 61: 10) Hans fiender vil bli kledd i skam og ydmykelse. (Sl 35: 26) Paulus befaler de kristne å legge av den gamle personlighet og ikle seg den nye personlighet, som blant annet består av medfølelsens inderlige hengivenhet, godhet, ydmykhet, langmodighet og, framfor alt, kjærlighet. – Kol 3: 9–14.

Liksom en uniform eller en annen spesiell klesdrakt kan identifisere en person som en som tilhører en bestemt organisasjon eller støtter en bestemt bevegelse, kan en klesdrakt i Bibelens bruk av bilder stå for det som identifiserer en person – det standpunkt han tar, og det som han gjør i tråd med dette. Dette gjelder for eksempel i den illustrasjonen hvor Jesus nevner en mann som var i bryllup uten å være kledd i en bryllupskledning. (Mt 22: 11, 12; se HODEPLAGG; SANDAL.) Herren Jesus Kristus advarer i Åpenbaringen 16: 14, 15 mot å falle i søvn åndelig sett og miste «sine ytterkledninger», det vil si sin identitet som et trofast vitne for den sanne Gud. Dette kunne være katastrofalt like før «krigen på Guds, Den Allmektiges, store dag».