Vær på vakt mot den «fred og sikkerhet» nasjonene proklamerer
«Når de sier: ’Fred og sikkerhet!’» — 1. TESSALONIKER 5: 3, NW.
1, 2. a) Hvorfor er det best at det er fred? b) Hva vil politiske systemer derfor bli enige om?
HELE menneskeheten har aldri vært så utrygg som den er i dag. Folk er redd for en tredje verdenskrig mellom sterkt væpnede nasjoner som har det som nå ser ut til å være det frykteligste av alle våpen — atombomben. Nasjonenes evne til å gjøre bruk av selve atomkjernen i krigføring har brakt dem omtrent så langt som de kan gå når det gjelder massenedslakting av mennesker. Det er derfor best at det er fred.
2 Ja, det er det virkelig, for i vår tidsalder ville en tredje verdenskrig hvor det ble brukt slike våpen, bety intet mindre enn et globalt selvmord. Folk ville bli sprengt i filler eller omkomme som følge av ettervirkningene av en kjernefysisk katastrofe. Skarpsynte politikere og militære ledere er smertelig klar over dette. De ønsker ikke å bli ansvarlige for en slik verdensomfattende katastrofe. Politiske systemer som ellers står i skarp motsetning til hverandre, vil derfor finne det bekvemt å komme til enighet, ja, å ha det livssyn som går ut på å «leve og la leve».
3. Av hvilken grunn vil nasjonene proklamere «fred og sikkerhet»?
3 Likevel stoler ikke nasjonene fullt og helt på hverandre. Som en forholdsregel lar de sine militære styrker være i full beredskap. Vil det så være på grunn av oppriktig, ekte kjærlighet til hverandre som medlemmer av den samme menneskelige familie at herskerne forent vil proklamere «fred og sikkerhet» for hele menneskeverdenen? Nei, de vil gjøre det for å dempe den frykten menneskene naturlig nok har. — 1. Tessaloniker 5: 3, NW.
Presteskapets og offentlighetens reaksjon på den kommende proklamasjonen
4, 5. a) Hvordan kan vi regne med at offentligheten vil reagere på den kommende proklamasjonen? b) Hvilke spørsmål oppstår med hensyn til hvorvidt Gud vil støtte den kommende proklamasjonen, selv om presteskapet vil støtte den?
4 Når denne proklamasjonen til slutt blir gitt, vil nok offentlighetens reaksjon være positiv jorden over. Verdens religiøse ledere, deriblant kristenhetens presteskap, både det katolske og det protestantiske, vil uten tvil hylle denne internasjonale gest. Presteskapet snur kappen etter vinden for at de skal kunne fortsette å nyte folkets gunst, og for at politikerne skal ta dem i betraktning og gi dem assistanse.
5 Det at presteskapet støtter den høyt proklamerte politiske ordning, betyr imidlertid ikke at jordens og hele universets Gud vil støtte den. Det kan være at presteskapet ber lange og høylytte bønner i sine religiøse bygninger mens deres tilhengere hører på, og ber om at Gud må velsigne de tiltak politikerne treffer med tanke på internasjonal fred og sikkerhet. Men er alle slike høytidelige bønner, som menigheter sier et kraftig amen til, antagelige for universets Gud? Kan han ha fred med en verden som er splittet religiøst sett, og som ber bønner om fred og sikkerhet i samsvar med de uenige religiøse sektene og trossamfunnene?
6, 7. a) Hvilken kurs har kristenheten fulgt, i likhet med jødene i gammel tid? b) Hva vil det at kristenhetens presteskap kommer til å støtte proklamasjonen om «fred og sikkerhet», føre til?
6 Påstandene om Guds støtte lyder høyest blant kristenhetens nasjoner. Men det er ikke universets Gud som hersker over kristenheten. Den har fulgt omtrent samme kurs som fortidens israelitter. Da de ble misfornøyd med Jehovas styre og begynte å mene at det politiske systemet til de hedenske nasjonene rundt dem var bedre, gikk de til Jehovas profet Samuel og bad ham sette en konge over dem. Samuel ble svært skuffet og bedrøvet over dette. Det ble også den Gud han var profet for.
7 Jehova følte seg med rette såret over at de bad om å få slippe hans teokratiske styre over Israel. Som han sa til sin profet Samuel: «Det er ikke deg de har forkastet; det er meg de har forkastet og ikke vil ha til konge over seg.» (1. Samuelsbok 8: 4—9) Dette var et forbilde på den kurs kristenheten har fulgt nå i det 20. århundre. Så når presteskapet kommer til å støtte proklamasjonen om «fred og sikkerhet», vil det ikke føre til gode resultater. Det vil ikke ha Guds velsignelse.
Gir menneskeheten en falsk trygghetsfølelse
8. Hvilken rolle vil De forente nasjoner sannsynligvis spille med hensyn til den kommende proklamasjonen, og hvorfor gir denne organisasjonen menneskene en falsk trygghetsfølelse?
8 Organisasjonen De forente nasjoner kan i dag skryte av 159 medlemsnasjoner, så den omfatter nesten alle nasjoner. Den vil utvilsomt i sin tid være i forgrunnen med hensyn til den kommende proklamasjonen om «fred og sikkerhet». Denne verdensorganisasjonen gir dessverre menneskehetens flere milliarder mennesker en falsk trygghetsfølelse. Hvordan det? Jo, den freden de proklamerer, betyr ikke fred med universets Skaper, selv om den blir støttet av alle de religiøse organisasjonene i denne verden, deriblant organisasjonene i kristenheten. Den betyr ikke fred med ham som har makt til å gi liv og ta liv i samsvar med sin avgjørelse i livsviktige spørsmål i himlene og på jorden.
9, 10. Hvilket standpunkt vil Jehovas vitner innta til den «fred og sikkerhet» nasjonene vil proklamere, og hvorfor?
9 I Jesajas profeti sier Skaperen: «Himmelen er min trone og jorden er en skammel for mine føtter.» (Jesaja 66: 1) Nasjonene her nede på hans fotskammel pryder den ikke med sin organisasjon De forente nasjoner. De gjør seg politiske bestrebelser for å opprettholde verdensomspennende fred og sikkerhet og dermed holde De forente nasjoner i live. Jehovas innviede vitner på jorden kan ikke, som verden gjør, stole på de tiltak som mennesker treffer med tanke på de verdslige nasjoners fred og sikkerhet. De legger seg på sinne det som står i Jakob 4: 4: «Dere troløse! Vet dere ikke at vennskap med verden er fiendskap mot Gud? Den som vil være verdens venn, blir Guds fiende.»
10 Selv om Jehovas vitner ikke aktivt vil motarbeide den fred og sikkerhet nasjonene vil proklamere, kan de ikke holde den fram som noe positivt for de millioner av mennesker som søker et trygt sted når verdens største trengsel kommer og gjør ende på denne tingenes ordning. (Matteus 24: 21) For det er Guds nye tingenes ordning som vil innføre verdensomspennende sikkerhet under ’Fredsfyrsten’, Jesus Kristus. — Jesaja 9: 6, 7.
11. Hvordan betraktet presteskapet forslaget om å opprette Folkeforbundet etter den første verdenskrig?
11 Historien viser at de fredsplaner menneskene har lagt, har mislykkes. Vi vet at Folkeforbundet ble foreslått som et forebyggende tiltak mot verdenskrig ved slutten av den første verdenskrig i 1918. Kristi kirkers fellesråd i Amerika støttet forslaget og sa: «Et slikt forbund er ikke bare et middel til å få fred; det er snarere det politiske uttrykk for Guds rike på jorden.» Men innførte dette såkalte politiske uttrykk for Guds jordiske rike varig fred og sikkerhet på jorden?
12. a) Hvordan er Åpenbaringen 17: 8 blitt oppfylt? b) Hvem fortsetter å sitte på ’det skarlagenrøde dyret’, og hvor lenge skal hun få sitte der?
12 I likhet med det symbolske ’skarlagenrøde dyret’ i Åpenbaringen, kapittel 17, som den gamle skjøgen, «Babylon den store», har satt seg på, gikk Folkeforbundet ned i «avgrunnen» da den annen verdenskrig brøt ut i 1939. Dermed ble skjøgen, som satt på det, nødt til å hoppe av. Etter at den annen verdenskrig var over i 1945, ble De forente nasjoner opprettet som Folkeforbundets etterfølger. Denne organisasjonen har mange flere medlemmer enn Folkeforbundet hadde, så den burde være sterkere og fortjene større tillit fra menneskeverdenens side. Det var altså i 1945 at det symbolske ’skarlagenrøde dyret’ kom «opp fra avgrunnen», og at den symbolske skjøgen, «Babylon den store», klatret opp på dets rygg igjen, hvor hun uten skamfølelse sitter den dag i dag. (Åpenbaringen 17: 3, 5, 8) Men som Åpenbaringen 17: 16 til 18: 24 forutsier, skal hun ikke få sitte der stort lenger. Hvorfor ikke?
13. a) Hva er De forente nasjoner? b) Hva var for lenge siden et forbilde på denne organisasjonen?
13 Organisasjonen De forente nasjoner er i virkeligheten et verdslig forbund som er imot Jehova Gud og hans innviede vitner på jorden. Den er en sammensvergelse, for de verdslige nasjonene stikker hodene sammen og planlegger hva de skal gjøre mot Jehova Guds synlige organisasjon på jorden. Den sammensvergelsen som blir omtalt i Jesaja 8: 12, var et forbilde på den som er blitt dannet nå i «avslutningen på tingenes ordning». — Matteus 24: 3, NW.
Se hen til Jehova når det gjelder fred og sikkerhet
14. Hvorfor inngikk tistammeriket Israel forbund med Aram, og hva måtte Juda rike ta stilling til?
14 Før Jesajas tid var Israels 12 stammer blitt splittet på grunn av spørsmålet om kongemakt. Det var etter kong Salomos herlige styre. De ti stammene i nord som hadde løsrevet seg, opprettet det som ble kalt Israels rike, og hadde sin hovedstad i Samaria. De to resterende stammene, Juda og Benjamin, forble lojale mot kong Davids kongelige dynasti i hovedstaden Jerusalem. Tistammeriket Israel ble fiendtlig innstilt til tostammeriket Juda. Med tiden inngikk Israel forbund med nasjonen Aram, som hadde sin hovedstad i Damaskus. Tanken var å omstyrte Juda rike og legge det under seg. Skulle derfor Juda inngå forbund med en annen sterk nasjon for å kunne motstå det voldsomme angrepet fra Israel, som hadde inngått forbund med den hedenske nasjonen Aram? — Jesaja 7: 3—6.
15. a) Hva ville noen av dem som bodde i Juda, og hva avslørte de dermed? b) Hvordan tok profeten Jesaja til orde mot en slik holdning?
15 Det var noen i det lille Juda rike som mistet troen på landets Gud, Jehova. De ville inngå forbund, danne en sammensvergelse, med et mektig hedensk rike av denne verden. Noen som forsvarte en slik troløs sammenslutning av Juda rike, som tilhørte Jehova, og et rike som var av den ugudelige verden, snakket med ubesluttsomme mennesker i Juda om en sammensvergelse. De avslørte dermed sin mangel på tro på Gud og tillit til ham, hvis tempel lå i Jerusalem. Profeten Jesaja ble inspirert til å ta til orde mot en slik sammensvergelse. I kapittel 8, vers 12, sier han: «Kall ikke alt for sammensvergelse som dette folk kaller sammensvergelse! Dere skal ikke frykte og skjelve for det som folket er redd for.»
16, 17. Hva var det som gjorde at Jehovas folk i gammel tid kunne erfare fred og sikkerhet, og hvordan ble dette vist da assyrerkongen Sankerib truet Jerusalem?
16 Det at folket stod i et paktsforhold til Jehova, betydde fred og sikkerhet for dem. Det ble vist da den assyriske monarken Sankerib sendte tre høye embetsmenn for å oppfordre kong Hiskia og folket i Jerusalem til å overgi seg til ham. Den assyriske talsmannen, kommandanten, stilte seg foran Jerusalems murer og ropte. Han snakket nedsettende om Jehova Gud for å svekke eller ødelegge jødenes tillit til Ham. Kong Hiskia ble dypt bedrøvet over denne nedvurderingen av den eneste levende og sanne Gud, Jehova, og forstod hvilken fare Jerusalem befant seg i på grunn av denne overveldende flokken av assyrere. Så han gikk til templet og la saken fram for Jehova Gud. Jehova fant behag i at kong Hiskia gav uttrykk for sin opphøyede tro på ham på denne måten, og i at han tydde til ham for at han skulle vise sin universelle overlegenhet. Jehova gav derfor et positivt svar. Hans profet Jesaja kom også med bekreftende uttalelser. Folket fulgte den ordre kong Hiskia hadde gitt, og svarte ikke den truende assyriske kommandanten med et ord. — 2. Kongebok 18: 17—36; 19: 14—34.
17 Kommandanten, som uten tvil ble forundret over dette, drog tilbake til Sankeribs leir. Sankerib var da i kamp mot Libna. (2. Kongebok 19: 8) Etter at han hadde fått høre kommandantens rapport, sendte han truende brev til Hiskia, hvor det stod: «La deg ikke narre av din Gud som du setter din lit til, når han sier: Jerusalem skal ikke overgis til assyrerkongen.» (2. Kongebok 19: 9, 10) Etter mørkets frembrudd svarte Jehova Gud selv den assyriske talsmannen, kommandanten, og Sankeribs truende brev for å vise at han var større enn assyrernes gud. I slutten av beretningen om denne episoden, i 2. Kongebok 19: 35, står det: «Den natten gikk [Jehovas] engel ut og slo i hjel 185 000 mann i assyrernes leir. Da folk stod opp om morgenen, fikk de se alle de døde som lå der.» Da de assyrerne som overlevde, deriblant kong Sankerib og muligens kommandanten, stod opp om morgenen, fikk de til alle kanter se det skremmende synet av dem som hadde falt i krigen mot Jehova Gud.
18. a) Hvordan gikk det med den ærgjerrige Sankerib? b) Hva viser denne historiske beretningen Jehovas vitner i dag?
18 Sankeribs dristige planer mot Jehovas organisasjon ble forpurret, og han ble i høy grad ydmyket. «Med skam» skyndte han seg tilbake til sin hovedstad, Ninive, bare for å bli myrdet av to av sine sønner. (2. Krønikebok 32: 21; 2. Kongebok 19: 36, 37) Det assyriske verdensrike truet aldri mer Jehovas synlige organisasjon. Dette var virkelig en betydelig opphøyelse av den høyeste Guds universelle overherredømme. Den måten Jerusalem ble beskyttet på, viser dessuten hvem Jehovas vitner i dag med full tillit bør se hen til for å få erfare varig, urokkelig fred og sikkerhet, nemlig til Jehova Gud, ikke til en politisk sammensvergelse.
Fortsett å være på vakt
19. Hva vil Selskapet Vakttårnet fortsette å gjøre?
19 For å hjelpe deg til å være på vakt vil Selskapet Vakttårnet fortsette å komme med betimelige advarsler i sine publikasjoner til det lesende publikum, så du ikke får en falsk trygghetsfølelse når nasjonene i denne gamle tingenes ordning kommer med den ubeskjedne proklamasjonen om «fred og sikkerhet».
20. Hvorfor vil Jehovas vitner på ingen måte oppmuntre folk til å stole på den kommende «fred og sikkerhet», og hva er derfor nå tiden inne til å gjøre?
20 Jehovas innviede vitner kan på ingen måte oppmuntre folk til å stole på den «fred og sikkerhet» som de verdslige nasjoner selvsikkert kommer til å proklamere. De kan heller ikke gratulere opphavsmennene til en slik verdensomspennende «fred og sikkerhet» og samtidig ha Jehova Gud på sin side. De vokter seg for å inngå forbund med nasjonene i denne gamle tingenes ordning. De minner hverandre utrettelig om at det ble dannet en ny nasjon, et nytt folk, atskilt fra Folkeforbundet, i etterkrigsåret 1919. Denne nye nasjon fortsetter å vokse og bre seg ut over hele jorden, akkurat som det ble forutsagt i Jesaja 60: 22: «Den minste skal bli til en ætt på tusen, den ringeste til et mektig folk. Jeg er [Jehova]. Når tiden kommer, vil jeg la dette skje i hast.» Ja, nå er tiden inne til at alle må være på vakt mot den «fred og sikkerhet» som nasjonene kommer til å proklamere.
Hva svarer du?
◻ Hvordan vil offentligheten sannsynligvis reagere på proklamasjonen om «fred og sikkerhet»?
◻ Hva var sammensvergelsen i Jesaja 8: 12 et forbilde på?
◻ Hvordan gir FN menneskeheten en falsk trygghetsfølelse?
◻ Hvorfor vil ikke Jehovas vitner få en falsk trygghetsfølelse?
[Bilde på side 18]
FN vil uten tvil spille en fremtredende rolle i forbindelse med den kommende proklamasjonen om «fred og sikkerhet»
[Bilde på side 21]
Den assyriske kommandanten snakket nedsettende om Israels Gud, men utfallet viste at det bare er Jehova Gud som kan innføre sann fred og sikkerhet