Kapittel 12

Den store skare — skal den leve i himmelen eller på jorden?

I MOTSETNING til dem som tilhører kristenhetens religionssamfunn, ser det store flertall av Jehovas vitner fram til å leve i all evighet her på jorden, ikke i himmelen. Hva er forklaringen på det?

Det har ikke alltid vært slik. De kristne i det første århundre så fram til at de med tiden skulle regjere som konger i himmelen sammen med Jesus Kristus. (Matt. 11: 12; Luk. 22: 28—30) Jesus hadde imidlertid sagt til dem at Rikets arvinger bare skulle utgjøre en ’liten hjord’. (Luk. 12: 32) Hvem skulle den omfatte? Hvor mange skulle den omfatte? Først senere fikk disiplene kjennskap til detaljene.

På pinsedagen i år 33 ble Jesu første jødiske disipler salvet med den hellige ånd til å bli Kristi medarvinger. I år 36 ble det ved hjelp av Guds ånd gjort klart at også uomskårne hedninger skulle få del i denne arven. (Apg. 15: 7—9; Ef. 3: 5, 6) Så gikk det ytterligere 60 år før det ble åpenbart for apostelen Johannes at det var bare 144 000 som skulle bli tatt fra jorden for å regjere i det himmelske riket sammen med Kristus. — Åp. 7: 4—8; 14: 1—3.

Charles Taze Russell og hans medarbeidere hadde et himmelsk håp. De fleste av Jehovas vitner fram til midten av 1930-årene hadde det. På bakgrunn av sitt studium av Bibelen visste de også at det at noen ble salvet med den hellige ånd, ikke bare betegnet at de en gang i framtiden skulle tjene som konger og prester sammen med Kristus i himmelen, men også at de hadde et spesielt arbeid å utføre mens de befant seg i kjødet. (1. Pet. 1: 3, 4; 2: 9; Åp. 20: 6) Hvilket arbeid var det? De visste godt hva som stod i Jesaja 61: 1, og siterte ofte dette skriftstedet: «[Jehovas] Ånd er over meg, for [Jehova] Gud har salvet meg. Han har sendt meg for å forkynne et gledesbudskap for de arme.»

Formålet med forkynnelsen

De var riktignok få, men de gikk inn for å gjøre så mange som mulig kjent med sannheten om Gud og hans hensikt. De trykte og distribuerte store mengder litteratur som inneholdt det gode budskap om Guds foranstaltning for frelse gjennom Kristus. Men formålet var på ingen måte å omvende alle dem som de forkynte for. Hva var da formålet med at de forkynte? Watch Tower for juli 1889 forklarte: «Vi er hans [Jehovas] representanter på jorden; hans navns ære må opphøyes i nærvær av hans fiender og for øynene på mange av hans bedratte barn; hans herlige plan må kunngjøres vidt og bredt som en kontrast til alle de verdsligvise planer som mennesker prøver og har prøvd å uttenke.»

De som hevdet at de var Herrens folk, ble viet spesiell oppmerksomhet. Mange av dem tilhørte kristenhetens kirkesamfunn. Hva var formålet med å forkynne for dem? Som bror Russell ofte forklarte, hadde bibelstudentene i den første tiden ikke noe ønske om å trekke kirkemedlemmene bort til en annen organisasjon, men de ville hjelpe dem til å komme i et nærere forhold til Herren som medlemmer av den ene sanne menighet. Bibelstudentene var imidlertid oppmerksom på at slike personer i lydighet mot Åpenbaringen 18: 4 måtte gå ut av «Babylon», som de mente gav seg til kjenne i navnekirken, kristenhetens kirkesamfunn med all deres sekterisme og alle deres ubibelske læresetninger. I det aller første nummeret av Watch Tower (juli 1879) skrev bror Russell: «Vi forstår det slik at formålet med den nåværende forkynnelsen er å ’ta ut et folk for hans navn’ — Menigheten — som ved Kristi komme blir forent med ham og mottar hans navn. Åp. iii. 12.»

De forstod at det på dette tidspunkt bare var ett ’kall’ som gikk ut til alle sanne kristne. Det var en innbydelse til å bli medlemmer av Kristi brud, som til slutt skulle komme til å utgjøre 144 000. (Ef. 4: 4; Åp. 14: 1—5) De ønsket å oppildne alle som bekjente seg til troen på Kristi gjenløsningsoffer, enten de tilhørte et kirkesamfunn eller ikke, til å verdsette «de dyrebare og meget storslagne løfter» som Gud hadde gitt. (2. Pet. 1: 4; Ef. 1: 18) De ville vekke iver hos dem etter å oppfylle kravene til den lille hjord av Rikets arvinger. Gjennom Watch Tower og andre bibelske publikasjoner gjorde bror Russell og hans medarbeidere seg iherdige anstrengelser for å skaffe til veie åndelig «mat i rette tid» for å styrke alle disse, som de mente utgjorde «troens egne folk» (fordi de bekjente seg til troen på gjenløsningen). — Matt. 24: 45, 46; Gal. 6: 10.

De kunne imidlertid se at ikke alle som hadde foretatt en «innvielse» (’som hadde hengitt seg fullstendig til Herren’, som var den betydningen de la i dette), fortsatte å leve et liv i villig selvoppofrelse og satte tjenesten for Herren på førsteplassen i sitt liv. Men, som de forklarte, innviede kristne hadde villig gått med på å gi avkall på sin menneskelige natur med tanke på en himmelsk arv; det var ingen vei tilbake; hvis de ikke oppnådde liv i åndeverdenen, hadde de bare den annen død i vente. (Hebr. 6: 4—6; 10: 26—29) Mange som øyensynlig var innviede kristne, fulgte den minste motstands vei og var ikke virkelig nidkjære for Herrens sak; de hadde ikke noe ønske om å være selvoppofrende. Ikke desto mindre hadde de åpenbart ikke forkastet gjenløsningen, og de levde et noenlunde rent liv. Hvordan ville det gå med slike mennesker?

I mange år trodde bibelstudentene at dette var den gruppen som er omtalt i Åpenbaringen 7: 9, 14, en «stor skare» som kommer ut av den store trengsel og stiller seg foran Guds trone og foran Lammet, Jesus Kristus. De tenkte seg at selv om disse ikke ønsket å leve et selvoppofrende liv, ville de komme til å møte trosprøver som ville ende med døden, i løpet av en trengselstid som skulle komme etter at de siste av brudeklassen var blitt herliggjort. De trodde at hvis disse som etter sigende tilhørte den store skare, da var trofaste, ville de bli oppreist til himmelsk liv — ikke for å regjere som konger, men for å innta en plass foran tronen. De resonnerte som så at de ville få slike sekundære stillinger fordi deres kjærlighet til Herren ikke hadde vært inderlig nok, fordi de ikke hadde vært nidkjære nok. Man trodde at dette var mennesker som var blitt avlet av Guds ånd, men som hadde tatt lett på det å adlyde Gud, og som kanskje også fortsatte å holde seg til kristenhetens kirkesamfunn.

De trodde også at «fortidens verdige», som skulle være fyrster på jorden i tusenårsriket, kanskje — bare kanskje — ville få en eller annen form for himmelsk liv etter den tiden. (Sal. 45: 17, EN) De tenkte seg at enhver som «innviet» seg etter at de 144 000 arvinger til Riket var blitt endelig utvalgt, men før gjenopprettelsen av jorden begynte, muligens hadde lignende utsikter. Dette var en slags levning fra kristenheten, som lærte at alle som er gode nok, kommer til himmelen. Men det var noe bibelstudentene trodde, basert på Bibelen, som skilte dem ut fra hele kristenheten. Hva var det?

Evig liv på jorden under fullkomne forhold

De forstod at selv om et begrenset antall skulle bli utvalgt blant menneskene til himmelsk liv, ville det være mange flere som ville oppnå evig liv på jorden under forhold lik dem som hadde vært i Edens paradis. Jesus hadde lært sine etterfølgere å be: «La din vilje skje, som i himmelen, så også på jorden.» Han hadde også sagt: «Lykkelige er de som har et mildt sinn, for de skal arve jorden.» — Matt. 5: 5; 6: 10.

I overensstemmelse med det kom Watch Tower for juli—august 1881 ut med et tillegg som var et diagrama som viste at det ville være mange mennesker som ville oppnå Guds gunst under Kristi tusenårige styre, og som ville utgjøre «den verden av mennesker som blir løftet opp til menneskelig fullkommenhet og liv». Dette diagrammet ble i mange år brukt som grunnlag for taler til små og store forsamlinger.

Hvordan ville forholdene være for dem som skulle leve på jorden i tusenårsriket? Vagt-Taarnet for november 1912 forklarte: «Før synden var kommet inn i verden, hadde Gud innrettet Edens hage for våre første foreldre. Idet vi tenker på dette, la så våre tanker vende seg mot framtiden, ledet av Guds Ord; og i tankene ser vi det gjenopprettede paradis — ikke en hage alene, men hele jorden gjort skjønn, fruktbar, syndfri og lykkelig. Så minnes vi det inspirerte løfte som vi kjenner så godt — ’Og Gud skal avtørre hver tåre av deres øyne; og der skal ikke mer være død, ei heller sorg eller skrik eller pine skal være mer’; for de forrige ting, synden og døden, er veket bort, og alle ting er blitt nye! — Åp. 21, 4. 5.»

Hvem skulle leve evig på jorden?

Bror Russell var ikke av den oppfatning at Gud gav menneskene et valg — himmelsk liv for dem som ville ha det, og liv i et jordisk paradis for dem som mente at de ville foretrekke det. Watch Tower for 15. september 1905 gjorde oppmerksom på det: «Våre følelser og forhåpninger utgjør ikke vårt kall. Hvis det hadde vært slik, ville det innebære at vi kaller oss selv. Apostelen sier om vårt prestedømme: ’Ingen tiltar seg selv den ære, men den som kalles av Gud’ (Hebr. 5: 4); og det er ikke våre følelser som skal avgjøre for oss hva som er Guds kall, men det skal Guds åpenbarende Ord gjøre.»

Når det gjaldt muligheten til å få leve i et gjenopprettet jordisk paradis, trodde bibelstudentene at den ville bli holdt fram først etter at hele den lille hjord hadde fått sin lønn og tusenårsriket var blitt opprettet. De forstod det slik at det ville være den tid da ’alt skulle gjenopprettes’, og som var omtalt i Apostlenes gjerninger 3: 21. På det tidspunkt ville de døde bli oppreist, slik at alle ville få del i denne kjærlige foranstaltningen. Brødrene forestilte seg at hele menneskeheten (bortsett fra dem som var blitt kalt til himmelsk liv) da ville få mulighet til å velge livet. Slik de så det, ville det bli den tid da Kristus på sin himmelske trone skulle skille menneskene fra hverandre, slik som en hyrde skiller sauene fra geitene. (Matt. 25: 31—46) De lydige, enten de av fødsel var jøder eller tilhørte de hedenske folkeslagene, ville vise seg å være Herrens «andre sauer». — Joh. 10: 16.b

Etter at hedningenes tid var utløpt, trodde de at tiden for gjenopprettelsen var meget nær; fra 1918 og fram til 1925 forkynte de derfor: «Millioner av nålevende mennesker skal aldri dø.» Ja, de forstod det slik at de som levde på den tiden — menneskeheten i sin alminnelighet — hadde mulighet til å få overleve og oppleve gjenopprettelsen, og at de da ville få opplæring i hvilke krav Jehova stiller til dem som skal få leve. Hvis de var lydige, ville de litt etter litt oppnå menneskelig fullkommenhet. Hvis de var opprørske, ville de med tiden bli tilintetgjort for bestandig.

Brødrene på denne tiden hadde ingen anelse om at budskapet om Riket skulle bli forkynt i så stor utstrekning og i så mange år som det er blitt. Men de fortsatte å granske Skriftene og bestrebet seg på å gjøre det som de dermed forstod var den gjerning Gud ville ha dem til å gjøre.

«Sauer» ved Kristi høyre side

Et viktig skritt når det gjaldt forståelsen av Jehovas hensikt, dreide seg om Jesu lignelse om sauene og geitene, som vi finner i Matteus 25: 31—46. I denne lignelsen sa Jesus: «Når Menneskesønnen kommer i sin herlighet, og alle englene med ham, da skal han sette seg på sin herlige trone. Og alle nasjonene skal bli samlet framfor ham, og han skal skille menneskene fra hverandre, liksom en hyrde skiller sauene fra geitene. Og han skal stille sauene ved sin høyre side, men geitene ved sin venstre.» Som lignelsen viser videre, er «sauene» de som hjelper Kristi «brødre» og til og med prøver å bringe dem lindring når de blir forfulgt eller er i fengsel.

Man hadde lenge ment at denne lignelsen ville få sin anvendelse i løpet av tusenårsriket, i gjenopprettelsens tid, og at den endelige dom som var omtalt i lignelsen, var den dom som ville bli avsagt etter de tusen år. Men i 1923 ble grunnlaget for et annet syn framholdt av J. F. Rutherford, presidenten for Selskapet Vakttårnet, i et opplysende foredrag som han holdt i Los Angeles i California. Foredraget ble gjengitt i trykt form senere samme år, i Vagttaarnet for desember.

Med hensyn til når denne profetiske lignelsen skulle bli oppfylt, viste artikkelen at Jesus tok den med som en del av det svaret han kom med da disiplene spurte etter ’tegnet på hans nærvær og på avslutningen på tingenes ordning’. (Matt. 24: 3) Artikkelen forklarte hvorfor de «brødre» som var nevnt i lignelsen, ikke kunne være jødene i evangeliealderen eller slike som viser tro i den tusenårige perioden da menneskene blir prøvd og dømt, men må være de som sammen med Kristus skal arve det himmelske rike, og følgelig hvorfor lignelsen må få sin anvendelse i en tid da noen av Kristi medarvinger fremdeles befinner seg i kjødet. — Jevnfør Hebreerne 2: 10, 11.

Det som Kristi salvede brødre opplevde mens de bestrebet seg på å forkynne for presteskapet og for vanlige mennesker som var knyttet til kristenhetens kirkesamfunn, viste også at Jesu profetiske lignelse allerede var i ferd med å gå i oppfyllelse. Hvordan? Presteskapet og fremtredende medlemmer av deres kirkesamfunn inntok en fiendtlig holdning til Kristi brødre — de gav dem ikke et forfriskende glass vann, verken bokstavelig eller billedlig talt; noen av dem fikk i stedet pøbelflokker til å rive klærne av brødrene og slå dem, eller de fikk myndighetene til å kaste dem i fengsel. (Matt. 25: 41—43) På den annen side var det mange ydmyke kirkemedlemmer som med glede tok imot budskapet om Riket, tilbød forfriskning til dem som kom med budskapet, og gjorde sitt ytterste for å hjelpe de salvede når de ble kastet i fengsel for det gode budskaps skyld. — Matt. 25: 34—36.

Så vidt bibelstudentene kunne forstå, var de som Jesus omtalte som sauer, mennesker som fremdeles befant seg i kristenhetens kirkesamfunn. De tenkte seg at dette var mennesker som ikke hevdet at de var innviet til Herren, men som hadde stor respekt for Jesus Kristus og hans folk. Men kunne de bli værende i kirkesamfunnene?

Et fast standpunkt for den rene tilbedelse

En av Bibelens profetiske bøker, Esekiel, kastet lys over dette. Det ble utgitt en kommentar til Esekiel i tre bind med tittelen «Det store Opgør», og første bind kom ut på engelsk i 1931. Det forklarte betydningen av det Esekiel hadde skrevet om Jehovas harme mot det frafalne Juda og Jerusalem. Folket i Juda hevdet riktignok at de tilbad den levende og sanne Gud, men de antok de religiøse skikkene til folkene omkring dem og ofret røkelse til livløse avguder. De fulgte dessuten en umoralsk handlemåte ved å sette sin lit til politiske forbund i stedet for å stole på Jehova. (Esek. 8: 5—18; 16: 26, 28, 29; 20: 32) I alt dette var de helt lik kristenheten; Jehova ville følgelig fullbyrde dommen over kristenheten, akkurat som han hadde fullbyrdet dommen over det troløse Juda og Jerusalem. Men kapittel 9 i Esekiel viser at før Guds dom ble fullbyrdet, ville noen få et merke som betydde at de ville bli spart. Hvem er de?

Profetien sier at de som fikk dette merket, skulle være slike som ’sukket og stønnet over all den styggedom som foregikk’ i kristenheten, det motbilledlige Jerusalem. (Esek. 9: 4) Det var derfor innlysende at de ikke med overlegg kunne delta i de avskyelige tingene som foregikk. Første bind av Det store Opgør viste at de som har merket, er mennesker som ikke vil tilhøre kristenhetens religiøse organisasjoner, og som på en eller annen måte stiller seg på Herrens side.

I 1932 fulgte så en drøftelse av den bibelske beretningen om Jehu og Jonadab og dens profetiske betydning. Jehova utnevnte Jehu til konge over tistammeriket Israel og gav ham i oppdrag å fullbyrde dommen over Akabs og Jesabels onde hus. Da Jehu var på vei til Samaria for å utrydde Ba’al-dyrkelsen, kom Jonadab, Rekabs sønn, imot ham. Jehu spurte Jonadab: «Er du like oppriktig mot meg som jeg er mot deg?» «Ja,» svarte Jonadab. «Gi meg hånden på det,» sa Jehu, og han lot Jonadab stige opp til seg i vognen. «Følg med meg,» sa Jehu, «så skal du få se min store iver for [Jehova].» (2. Kong. 10: 15—28) Jonadab var ikke israelitt, men han var enig i det Jehu gjorde; han visste at Jehova, den sanne Gud, skulle vises udelt hengivenhet. (2. Mos. 20: 4, 5, NW) Flere hundre år senere la Jonadabs etterkommere fremdeles en ånd for dagen som Jehova godkjente, så Jehova gav dette løftet: «Jonadab, Rekabs sønn, [skal] aldri mangle menn som står i min tjeneste.» (Jer. 35: 19) Følgende spørsmål oppstod derfor: Finnes det mennesker på jorden i dag som ikke er åndelige israelitter og ikke har et himmelsk håp, men som er lik Jonadab?

Vagttaarnet for 1. oktober 1932 forklarte: «Jonadab representerte eller var et bilde på de mennesker på jorden i denne tid . . . som ikke er i harmoni med Satans organisasjon, men stiller seg på rettferdighetens side, nemlig dem som vil bli bevart av Herren mens Harmageddon-slaget finner sted, idet han vil føre dem igjennom denne trengsel og gi dem evig liv på jorden. Det er de som i lignelsen framstilles som ’får’, en skare som er imøtekommende overfor Guds salvede folk, fordi de forstår at Herrens salvede utfører Herrens gjerning.» De som la en slik ånd for dagen, ble oppfordret til å bringe budskapet om Riket ut til andre, slik de salvede gjorde. — Åp. 22: 17.

Noen (riktignok forholdsvis få på den tiden) av dem som kom sammen med Jehovas vitner, forstod at Guds ånd ikke hadde gitt dem håp om liv i himmelen. De ble kjent som jonadaber, for i likhet med Jonadab i gammel tid regnet de det som et privilegium å bli satt i forbindelse med Jehovas salvede tjenere, og de var glad for å få del i de privilegiene Guds Ord ledet dem til. Ville det bli mange av disse menneskene, som hadde utsikt til aldri å måtte dø, før Harmageddon? Var det mulig, slik det var blitt sagt, at det ville bli millioner av dem?

Hvem er den ’store skare’?

Da det ble opplyst at Jehovas vitner skulle holde et stevne i Washington, D.C., fra 30. mai til 3. juni 1935, skrev The Watchtower: «Hittil har ikke så mange jonadaber hatt anledning til å overvære et stevne, og stevnet i Washington vil bli til virkelig trøst og gagn for dem.» Det viste seg så absolutt å være tilfellet.

På dette stevnet ble Åpenbaringen 7: 9, 10 viet spesiell oppmerksomhet. Der står det: «Etter dette så jeg, og se, en stor skare, som ingen kunne telle, av alle nasjoner og stammer og folk og tungemål, som stod foran tronen og foran Lammet, kledd i hvite, lange kjortler; og det var palmegrener i deres hender. Og de fortsetter å rope med høy røst og si: ’Frelsen skylder vi vår Gud, som sitter på tronen, og Lammet.’» Hvem er det som utgjør denne store skare?

I mange år, helt fram til 1935, hadde man ikke forståelsen av at de var de samme som sauene i Jesu lignelse om sauene og geitene. Som nevnt trodde man at de utgjorde en sekundær himmelsk klasse — sekundær fordi de hadde tatt lett på det å adlyde Gud.

Dette førte imidlertid til at visse spørsmål ble reist. Noen av dem ble drøftet i begynnelsen av 1935 under middagsmåltidet ved Selskapet Vakttårnets hovedkontor. Noen av dem som uttalte seg, mente at den store skare var en jordisk klasse. Grant Suiter, som senere ble medlem av det styrende råd, fortalte: «Under et studium på Betel som ble ledet av bror T. J. Sullivan, spurte jeg: ’Er de som utgjør den store skare, ulastelige, siden de oppnår evig liv?’ Det kom mange kommentarer, men ikke noe definitivt svar.» Fredag 31. mai 1935 ble det gitt et tilfredsstillende svar på spørsmålet i et foredrag som ble holdt på stevnet i Washington. Bror Suiter satt på galleriet og så ned på forsamlingen og ble mer og mer begeistret etter hvert som foredraget skred framover.

Det som kom fram i foredraget, ble gjengitt i Vagttaarnet for 1. og 15. oktober 1935. Det ble pekt på at en vesentlig forutsetning for å komme fram til den rette forståelsen er å være klar over at det som er aller viktigst for Jehova, ikke er at menneskene blir frelst, men at hans navn blir opphøyd og herliggjort. Jehova godkjenner derfor dem som bevarer sin ulastelighet overfor ham; han lønner ikke dem som sier at de vil gjøre hans vilje, men som så fører vanære over hans navn ved å inngå kompromiss med Djevelens organisasjon. Kravet om trofasthet gjelder alle som ønsker å oppnå Guds godkjennelse.

I overensstemmelse med dette skrev Vagttaarnet: «Åpenbaringen 7: 15 er i virkeligheten nøkkelen til forståelsen av den store skares identitet. . . . beskrivelsen av den store skare i Åpenbaringen viser oss at ’de står foran tronen og tjener ham offentlig’ . . . nå innser, forstår og adlyder de Jesu, Guds Lams, ord: ’Du skal tilbe Jehova din Gud og tjene ham alene.’» (Matt. 4: 10) Man forstod at disse ordene gjelder alle skapninger som Jehova godkjenner. Det Bibelen sier om den store skare, måtte derfor ikke oppfattes som et slags sikkerhetsnett for mennesker som hevdet at de hadde kjærlighet til Gud, men som ikke brydde seg om å gjøre hans vilje.

Er så den store skare en himmelsk klasse? Vagttaarnet viste at ordbruken i skriftstedet ikke ledet til en slik slutning. Med hensyn til at de står «foran tronen», viste bladet at Matteus 25: 31, 32 sier at alle nasjoner blir samlet foran Kristi trone, selv om disse nasjonene befinner seg på jorden. Den store skare «står» imidlertid foran tronen fordi den er godkjent av ham som sitter på tronen. — Jevnfør Jeremia 35: 19, NW.

Men hvor kunne man finne en slik gruppe — mennesker «av alle nasjoner», mennesker som ikke tilhørte det åndelige Israel (som var beskrevet tidligere, i Åpenbaringen 7: 4—8), mennesker som viste tro på gjenløsningen (ved billedlig talt å ha vasket sine kjortler i Lammets blod), mennesker som hyllet Kristus som konge (med palmegrener i hendene, i likhet med den skaren som hyllet Jesus som konge da han red inn i Jerusalem), mennesker som virkelig stilte seg foran Jehovas trone for å tjene ham? Fantes det en slik gruppe mennesker på jorden?

Jehova gav selv svaret ved å oppfylle sitt profetiske ord. Webster Roe, som var på stevnet i Washington, fortalte at bror Rutherford som et høydepunkt i foredraget stilte spørsmålet: «Vil alle som har det håp at de skal få leve evig på jorden, være så vennlig å reise seg?» Ifølge bror Roe «reiste over halvparten av forsamlingen seg». Vagttaarnet for 15. oktober 1935 skrev: «Vi ser nå en skare som nøye svarer til Åpenbaringens beskrivelse av den store skare. I de senere år og etter at ’dette rikets evangelium er blitt forkynt til et vitnesbyrd’, er det kommet mange, og det kommer stadig mange, som bekjenner at Herren Jesus er deres Frelser og Jehova deres Gud . . . Disse kalles også ’Jonadab’. De har symbolisert sin dåp og derved avlagt vitnesbyrd om at de . . . har tatt standpunkt på Jehovas side og tjener ham og hans konge.»

På dette tidspunkt forstod man at den store skare i Åpenbaringen 7: 9, 10 tilhører de «andre sauer» som Jesus omtalte (Joh. 10: 16); det er de som kommer Kristi «brødre» til unnsetning (Matt. 25: 33—40); det er de som har fått det merket som betyr at de vil få overleve, fordi de føler seg frastøtt av alt det avskyelige som skjer i kristenheten, og tar avstand fra det (Esek. 9: 4); de er lik Jonadab, som åpenlyst sluttet seg til Jehovas salvede tjener da denne skulle utføre sitt gudgitte oppdrag (2. Kong. 10: 15, 16). Jehovas vitner forstår det slik at disse er lojale tjenere for Gud som vil få overleve Harmageddon og få mulighet til å leve evig på jorden når paradiset er blitt gjenopprettet.

Et viktig arbeid som skal utføres

Det at Jehovas tjenere forstod disse skriftstedene, fikk vidtrekkende følger for deres virksomhet. De skjønte at det ikke var de som skulle utvelge og samle inn dem som tilhørte den store skare; det var ikke opp til dem å fortelle folk om de hadde et himmelsk eller et jordisk håp. Herren skulle lede tingene i samsvar med sin vilje. Men som Jehovas vitner hadde de et ansvar som de måtte ta alvorlig. De skulle forkynne Guds Ord og gjøre andre kjent med de sannhetene han hadde satt dem i stand til å forstå, slik at folk kunne få kjennskap til hans foranstaltninger og få anledning til å vise sin verdsettelse av dem.

De forstod dessuten at deres arbeid var presserende. I en artikkelserie med tittelen «Den store skare innsamles» forklarte Vagttaarnet i 1936: «Bibelen støtter kraftig den tanke at Jehova vil tilintetgjøre jordens folk i Harmageddon med unntagelse av dem som adlyder hans befalinger om å stille seg på hans organisasjons side. Før i tiden er millioner og atter millioner av mennesker gått i graven uten noensinne å høre om Gud og Kristus, og disse vil i sin tid bli vekket opp fra døden og motta kunnskap om sannheten, for at de kan treffe sitt valg. Men forholdet er annerledes med de mennesker som nå lever på jorden. . . . De som hører med til den store skare, må ta imot dette budskap innen dagen for slaget på Guds, Den allmektiges, store dag, som er Harmageddon. Hvis sannhetsbudskapet ikke forkynnes for den store skare nå, vil det være for sent når nedslaktningsverket begynner.» — Se 2. Kongebok 10: 25; Esekiel 9: 5—10; Sefanja 2: 1—3; Matteus 24: 21; 25: 46.

Denne forståelsen av Skriftene ansporet Jehovas vitner til fornyet nidkjærhet i forkynnelsesarbeidet. Leo Kallio, som senere tjente som reisende tilsynsmann i Finland, sa: «Jeg kan ikke huske at jeg noen gang følte en slik glede og iver, og jeg kan heller ikke huske at jeg noen gang syklet så fort som jeg gjorde i de dagene, da jeg skyndte meg å fortelle de interesserte at de kunne oppnå evig liv på jorden på grunn av Jehovas ufortjente godhet.»

I de neste fem årene ble det stadig færre som forsynte seg av symbolene under den årlige feiringen av minnet om Kristi død, trass i at Jehovas vitner stadig vokste i antall. Men tilstrømningen av den store skare var likevel ikke så stor som bror Rutherford hadde ventet. En gang sa han til Fred Franz, som ble Selskapets fjerde president: «Det virker som om den ’store skare’ ikke kommer til å bli så stor likevel.» Men siden den tid er det blitt millioner av Jehovas vitner, mens tallet på dem som ser fram til en himmelsk arv, stort sett har gått tilbake.

Én hjord under én hyrde

Det er ikke noen rivalisering mellom den salvede klasse og den store skare. De som har et himmelsk håp, ser ikke ned på dem som venter å oppnå evig liv i et jordisk paradis. Enhver tar med takknemlighet imot de privilegier Gud gir ham, og tenker ikke at hans stilling på en eller annen måte gjør ham til et bedre eller et ringere menneske enn en annen. (Matt. 11: 11; 1. Kor. 4: 7) Som Jesus forutsa, er de to gruppene virkelig blitt «én hjord» som tjener under ham som sin ’ene hyrde’. — Joh. 10: 16.

De følelsene Kristi salvede brødre nærer for sine medarbeidere i den store skare, kommer på en fin måte til uttrykk i boken Verdensomspennende sikkerhet under ’Fredsfyrsten’: «At Jesu profeti om ’avslutningen på tingenes ordning’ har gått i oppfyllelse siden den annen verdenskrig, skyldes for en stor del den rolle den ’store skare’ av ’andre sauer’ har. Lyset fra lampene til den salvede rest har opplyst deres hjertes øyne, og de er blitt hjulpet til å gjenspeile dette lyset til andre, som fremdeles befinner seg i denne verdens mørke. . . . De og resten av brudeklassen er uatskillelige medarbeidere. . . . Vi må derfor rette en stor takk til den internasjonale, mangespråklige ’store skare’ for den overveldende andel den har hatt i å oppfylle brudgommens profeti i Matteus 24: 14!»

Mens Jehovas vitner, den store skare innbefattet, i forening har forkynt det herlige budskapet om Guds rike, har folk flest lært dem å kjenne på noe annet, i tillegg til deres nidkjære forkynnelse.

[Fotnoter]

[Uthevet tekst på side 159]

De fleste av Jehovas vitner ser fram til å leve evig på jorden

[Uthevet tekst på side 161]

En trosoppfatning som skilte dem ut fra hele kristenheten

[Uthevet tekst på side 164]

Når skulle den profetiske lignelsen om sauene og geitene bli oppfylt?

[Uthevet tekst på side 165]

De ble kalt jonadaber

[Uthevet tekst på side 166]

Den 31. mai 1935 ble det tydelig forklart hvem den ’store skare’ er

[Uthevet tekst på side 170]

Et himmelsk eller et jordisk håp — hvem er det som avgjør det?

[Ramme på side 160]

En tid for forståelse

For over 250 år siden skrev sir Isaac Newton en interessant artikkel om forståelsen av profetiene, deriblant profetien om den ’store skare’ i Åpenbaringen 7: 9, 10. Han skrev: «Disse profetiene av Daniel og Johannes skulle ikke forstås før i endetiden; men da skulle noen profetere fra dem i en hjemsøkt og sorgfull tilstand i lang tid, og da bare dunkelt, for å omvende bare noen få. . . . Så, sier Daniel, skal mange løpe til og fra, og kunnskapen skal øke. For Evangeliet må forkynnes i alle nasjoner før den store trengsel og verdens ende. Den palmebærende store skare som kommer ut av denne store trengsel, kan ikke være uten tall fra alle nasjoner uten at den er blitt det som følge av forkynnelsen av Evangeliet før den kommer.» — «Observations Upon the Prophecies of Daniel, and the Apocalypse of St. John», utgitt i 1733.

[Ramme/bilde på side 168]

Jorden, menneskenes evige hjem

Hva var Guds opprinnelige hensikt når det gjaldt menneskene?

«Gud velsignet dem og sa til dem: ’Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden og legg den under dere! Dere skal råde over fiskene i havet og fuglene under himmelen og alle dyr som det kryr av på jorden!’» — 1. Mos. 1: 28.

Er Guds hensikt hva jorden angår, forandret?

«Mitt ord . . . vender ikke tomt tilbake til meg, men utfører det jeg vil, og fullfører det jeg sender det til.» — Jes. 55: 11.

«Så sier [Jehova], som skapte himmelen, han som er Gud, han som dannet jorden og gjorde den, han som grunnfestet den, han som ikke skapte den til å være øde, men dannet den til bolig for folk: Jeg er [Jehova], og det er ingen annen.» — Jes. 45: 18, EN.

«Slik skal dere da be: ’Vår Far i himlene, la ditt navn bli helliget. La ditt rike komme. La din vilje skje, som i himmelen, så også på jorden.’» — Matt. 6: 9, 10.

«De som gjør ondt, skal utryddes; men de som venter på [Jehova], skal arve landet [jorden, NW]. De rettferdige skal arve landet [jorden, NW] og alltid få bo i det.» — Sal. 37: 9, 29; jevnfør Matteus 5: 5.

Hvordan vil forholdene være på jorden under Guds rikes styre?

«Vi venter i samsvar med hans løfte nye himler og en ny jord, og der skal rettferdighet bo.» — 2. Pet. 3: 13.

«Folk skal ikke lenger løfte sverd mot folk og ikke lenger lære å føre krig. Men alle skal sitte trygt, hver under sitt vintre og fikentre, og ingen skal skremme dem. For [Jehova], Allhærs Gud, har talt.» — Mi. 4: 3, 4.

«De skal bygge hus som de selv får bo i, plante vingårder og spise frukten selv. De skal ikke bygge så andre får bo, og ikke plante så andre får spise. De som hører til mitt folk, skal bli like gamle som trærne; de som jeg har utvalgt, skal få nyte frukten av sitt arbeid.» — Jes. 65: 21, 22.

«Ingen borger skal si: ’Jeg er syk.’» — Jes. 33: 24.

«Gud selv skal være hos dem. Og han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer; heller ikke skal sorg eller skrik eller smerte være mer. De ting som var før, er forsvunnet.» — Åp. 21: 3, 4; se også Johannes 3: 16.

«Hvem skulle da ikke frykte deg, Jehova, og herliggjøre ditt navn, ettersom du alene er lojal? For alle nasjonene skal komme og tilbe framfor deg, fordi dine rettferdige forordninger er blitt gjort kjent.» — Åp. 15: 4.

[Ramme/bilde på side 169]

De som kommer til himmelen

Hvor mange mennesker kommer til himmelen?

«Frykt ikke, du lille hjord, for det har behaget deres Far å gi dere riket.» — Luk. 12: 32.

«Og jeg så, og se, Lammet [Jesus Kristus] stod på Sions fjell, og sammen med det hundre og førtifire tusen, som hadde dets navn og dets Fars navn skrevet på sine panner. Og de synger liksom en ny sang foran tronen og foran de fire levende skapninger og de eldste; og ingen kunne lære å mestre denne sangen uten de hundre og førtifire tusen, som er blitt kjøpt fra jorden.» — Åp. 14: 1, 3.

Er alle de 144 000 jøder?

«Det er verken jøde eller greker, det er verken slave eller fri, det er verken mann eller kvinne; for dere er alle én i forening med Kristus Jesus. Dessuten, når dere hører Kristus til, er dere virkelig Abrahams ætt, arvinger ifølge et løfte.» — Gal. 3: 28, 29.

«Den er ikke jøde som er det i det ytre; heller ikke er omskjærelse det som er i det ytre, på kjødet. Men den er jøde som er det i det indre, og hans omskjærelse er hjertets omskjærelse ved ånd og ikke ved en skreven lovsamling.» — Rom. 2: 28, 29.

Hvorfor henter Gud noen til himmelen?

«De skal være Guds og Kristi prester og skal herske som konger sammen med ham i de tusen år.» — Åp. 20: 6.

[Ramme/diagram på side 171]

Rapport fra minnehøytiden

I løpet av 25 år var tallet på dem som var til stede på minnehøytiden, blitt over hundre ganger så stort som tallet på dem som forsynte seg av symbolene

[Diagram]

(Se den trykte publikasjonen)

Antall som forsynte seg

Antall til stede

1 500 000

1 250 000

1 000 000

750 000

500 000

250 000

1935 1940 1945 1950 1955 1960

[Bilder på side 167]

På stevnet i Washington, D.C., var det 840 som ble døpt