23. Hvordan understreker røsten fra himmelen at det haster med å flykte fra Babylon den store?

²³ Er det virkelig så presserende å flykte fra Babylon den store, å melde seg ut av verdens religionssamfunn og ta fullstendig avstand fra dem? Det er det. Vi må ha samme syn som Gud på dette eldgamle, religiøse monstret, Babylon den store. Han la ikke fingrene imellom, men kalte henne den store skjøgen. Og nå kommer en røst fra himmelen med flere opplysninger til Johannes om skjøgen: «For hennes synder har hopet seg opp, helt til himmelen, og Gud har husket hennes urettferdige gjerninger. Gi henne igjen slik som hun selv har gitt, og gjør dobbelt så mye mot henne, ja det dobbelte av de ting hun har gjort; i det beger hvor hun skjenket en blanding, skal dere skjenke dobbelt så mye av blandingen til henne. I den grad hun har herliggjort seg selv og levd i skamløs overdådighet, i den grad skal dere gi henne pine og sorg. For i sitt hjerte fortsetter hun å si: ’Jeg sitter som dronning, og jeg er ikke enke, og jeg skal aldri se sorg.’ Derfor skal hennes plager komme på én dag, død og sorg og hungersnød, og hun skal bli fullstendig brent opp med ild, for Jehova Gud, som har dømt henne, er sterk.» — Åpenbaringen 18: 5—8.

27. Hvilke paralleller er det mellom dommen over det gamle Babylon og dommen over Babylon den store?

²⁷ Det gamle Babylons fall og senere ødeleggelse var en straff for synder. «For helt til himlene har hennes dom nådd.» (Jeremia 51: 9) Babylon den stores synder har på lignende måte «hopet seg opp, helt til himmelen» og har tiltrukket seg Jehovas oppmerksomhet. Hun er skyldig i urettferdighet, avgudsdyrkelse, umoral, undertrykkelse, utplyndring og mord. Det gamle Babylons fall kom blant annet som en hevn for det Babylon hadde gjort mot Jehovas tempel og hans sanne tilbedere. (Jeremia 50: 8, 14; 51: 11, 35, 36) Babylon den stores fall og endelige ødeleggelse er likeledes uttrykk for hevn for det hun har gjort mot de sanne tilbedere i århundrenes løp. Ja, hennes endelige ødeleggelse markerer begynnelsen på «hevnens dag fra vår Gud». — Jesaja 34: 8—10; 61: 2; Jeremia 50: 28.

28. Hvilken rettferdig norm anvender Jehova overfor Babylon den store, og hvorfor?

²⁸ Under Moseloven var det slik at hvis en israelitt hadde stjålet noe fra en av sine landsmenn, måtte han gi minst det dobbelte som vederlag. (2. Mosebok 22: 1, 4, 7, 9) Når Jehova ødelegger Babylon den store, vil han følge en lignende rettferdig norm. Hun skal få dobbelt tilbake for alt hun har gjort. Det blir ikke vist noen barmhjertighet, for Babylon den store har ikke hatt noen barmhjertighet med sine offer. Hun har snyltet på og utnyttet jordens befolkning for selv å kunne leve i «skamløs overdådighet». Nå får hun erfare lidelse og sorg. Den gamle byen Babylon følte at dens stilling var trygg. Den skrøt: «Jeg skal ikke sitte som enke, og jeg skal ikke kjenne til tap av barn.» (Jesaja 47: 8, 9, 11) Babylon den store føler seg også trygg. Men Jehova, som «er sterk», har dømt henne til ødeleggelse, og ødeleggelsen vil komme plutselig, ja som «på én dag»!