Søk fred med alle mennesker

DA JEG som gutt vokste opp i Danmark, var jeg alltid sterkt opptatt av havet. Ettersom Danmark praktisk talt er omgitt av hav, er det naturlig at mange der gjør sjøen til sin levevei. Og det var nettopp det å dra til sjøs som stod i hodet på meg.

Som gutt tenkte jeg ofte på vikingene, som for mange hundre år siden hadde fart omkring på havet. Noen av dem var kanskje mine egne forfedre. Da jeg senere var ute i verden som sjømann, fulgte jeg ofte nettopp de seilrutene som en mener at vikingene i sin tid benyttet.

Religionens rolle i krig

Men vikingene trodde på krig og erobringer. Deres villskap fikk Alkuin, en engelsk lærd i det åttende århundre, til å utbryte: «Aldri før har slike redsler rammet England.» Og i de neste 250 årene var det mange mennesker rundt om i Europa som bad: «Fri oss, Herre, fra normannernes raseri!»

Vikingenes krigerske natur skyldtes i ikke liten grad deres religion. De trodde at det bare var hvis de falt i krig, at de ville få adgang til Valhall, vikingenes paradis. I Valhall holdt gudene til, og den fremste av dem var Odin, kampens og dødens gud. Vikingenes religion oppmuntret derfor til en krigersk innstilling. En kilde kalte den en «bloddryppende religion».

Det foruroliget meg at religion kunne fremme vold på denne måten. Derfor lurte jeg også ofte på om det noen gang ville bli mulig for mennesker av forskjellige nasjonaliteter og religioner å leve sammen i fred. Måtte historien fortsette å gjenta seg, med hat, krig, vold og død, ofte oppmuntret, støttet eller iallfall stilltiende godkjent av religionen?

Det som betydde mest for meg, var likevel å gjøre sjøen til min levevei. Jeg drog til sjøs som tenåring, og i årenes løp seilte jeg på forskjellige skip og gikk også på maritime skoler for å bli kvalifisert til forskjellige stillinger.

Jeg finner en skatt

Da jeg var 25 år, gikk jeg ned gangwayen på skipet mitt for siste gang. Det var i København i 1960. Jeg hadde vært ute på min siste tur. Hvorfor? Hva hadde fått meg til å avslutte min karriere som sjømann så tidlig?

For å forklare det må jeg gå tilbake til året 1941. Om sommeren det året var familien vår til stede på et stevne som Jehovas vitner holdt i Odense. Det måtte utvises stor forsiktighet ved dette stevnet, for tyskerne hadde okkupert landet året før.

Det jeg spesielt husker fra dette stevnet, var det trykte programmet. Bak på omslaget var det et bilde av en kvinne som satt på et villdyr med sju hoder og ti horn. Den gang visste jeg ikke hva denne kvinnen og det merkelige dyret representerte. Det skulle jeg finne ut mange år senere.

Det gikk 14 år før jeg var til stede på et annet av Jehovas vitners stevner — denne gang i Stockholm, i 1955. Skipet jeg seilte med, skulle egentlig ikke legge til i Stockholm før etter stevnet. Men i Hamburg gjorde rederiet noen forandringer som førte til at jeg kom om bord på et skip som ankom Stockholm tidligere, og dermed fikk jeg anledning til å overvære hele stevnet.

Etter stevnet drog jeg tilbake til Danmark, ivrig etter å lære mer om de vidunderlige ting jeg hadde hørt om. Da et av vitnene tilbød å studere Bibelen med meg, tok jeg med glede imot tilbudet. Jeg lærte at Bibelen for lenge siden hadde forutsagt nettopp den tiden vi lever i, da freden er tatt bort fra jorden. Store kriger og mange andre onder har plaget menneskeheten siden 1914, og alt dette gjør vikingenes ugjerninger til bagateller. Disse fryktelige forholdene i vår tid betyr at vi er kommet inn i «de siste dager» som Bibelen forteller om, og at vi nærmer oss avslutningen på den nåværende tingenes ordning. — 2. Timoteus 3: 1—5, 13; Matteus 24: 3—14; Åpenbaringen 6: 3—8.

Jeg var også glad for å få vite at Jehova Gud vil opprette varig fred på jorden i vår tid, etter at han har gjort ende på den nåværende ordning. Og Bibelen viser at i en ny ordning skal mennesker få leve evig under paradisiske forhold, uten sykdom, sorg eller tårer. (Salme 37: 29; 46: 9, 10; Lukas 23: 43; Åpenbaringen 21: 3, 4) For en skatt jeg hadde funnet i disse oppmuntrende bibelske løftene!

Hvem var kvinnen?

Hva med den kvinnen, som satt på det eiendommelige villdyret, som jeg husket fra stevneprogrammet 14 år tidligere? Vel, Åpenbaringen 17: 18 sier: «Kvinnen du så, er den store byen som har kongemakt over jordens konger.» Og i denne «byen», forklarer Åpenbaringen 18: 24, «ble det funnet blod av profeter og hellige, ja, av alle dem som er blitt myrdet på jorden».

Hvem var så denne kvinnen? Det overraskende svaret var at hun representerer den falske religions verdensrike! Men hvordan kunne verdens religioner, som vanligvis blir oppfattet som en god kraft, være ansvarlig for slike fryktelige ugjerninger? Jeg bestemte meg for å granske saken på egen hånd. Ironisk nok var det noen uttalelser fra religiøse ledere som fjernet all tvil fra mitt sinn. Det var ikke bare fortidens vikinger som var blitt ført vill av falsk religion, men det hadde også skjedd med nasjonene i vårt 20. århundre.

Under den første verdenskrig sa for eksempel erkebiskopen i Köln til tyske soldater: «Vi befaler dere i Guds navn å kjempe til siste blodsdråpe for landets ære.» På den motsatte siden kom biskopen i London med denne oppfordringen: «Drep tyskerne — drep dem. . . . Som jeg har sagt tusen ganger før, ser jeg på dette som en krig for renheten; jeg ser på hver den som har dødd i den, som en martyr.»

I krig drepte derfor katolikker katolikker og protestanter drepte protestanter, og de viste dermed at de ikke er ekte kristne, for Jesus Kristus hadde sagt til sine etterfølgere: «Har dere kjærlighet til hverandre, da skal alle kunne se at dere er mine disipler.» (Johannes 13: 35) Den kjærlighet jeg så blant Jehovas vitner under stevnet i Stockholm, og som de har til hverandre verden over, uansett nasjonalitet, beviser at de er Jesu sanne disipler. De ville aldri dra i krig og ta livet av sine medkristne eller noen andre. Bibelen viser tydelig at Guds barn ikke dreper hverandre. — 1. Johannes 3: 10—12.

Dette hjalp meg til å forstå at denne verdens religioner aldri kan bidra til fred i verden. De støtter en splittet og krigførende verden som Gud har ’veid på vekten og funnet for lett’, en verden som snart vil bli tilintetgjort sammen med sine religiøse tilhengere. (Daniel 2: 44; 5: 27) Jehovas vitner derimot tror ikke bare det Jesus lærte; de praktiserer det også. De utgjør virkelig et ekte, internasjonalt brorskap, der sann fred og enhet rår. Ja, religion kan være en positiv faktor i arbeidet for fred — men dette gjelder ikke denne verdens religioner.

Jeg begynte å overvære Jehovas vitners møter i København. Snart fortalte jeg også andre om de gode ting jeg lærte. Året etter, i 1956, ble jeg døpt på et stevne der det offentlige foredraget hadde tittelen «Hvorfor varig fred skal opprettes i vår tid!» Jeg følte meg oppglødet over å være en del av denne fredelige forsamlingen og over å kunne være med i Jehovas forente, internasjonale organisasjon. Jeg hadde i sannhet funnet en uvurderlig skatt! — Jevnfør Matteus 13: 44.

Avgjørelser må treffes

Det var den 15. oktober 1960 jeg for siste gang gikk ned gangwayen. Det hadde ikke vært noen lett avgjørelse å ta, for jeg likte meg på sjøen. Jeg følte også at jeg var for ung til å slå meg til ro. Men jeg var klar over at jeg kunne ha en større andel i å gjøre det som behager Gud, hvis jeg ikke alltid var på farten.

I 1965 var jeg så til stede ved noen av de mange internasjonale stevnene som Jehovas vitner holdt i Europa. Da jeg hadde hørt noen foredrag om heltidsforkynnelse, innså jeg at jeg måtte treffe nok en viktig avgjørelse. Året etter bestemte jeg meg for å begynne som heltidsforkynner av det gode budskap. (Matteus 24: 14) Dermed var jeg i gang med en ny karriere, som går ut på å hjelpe andre til å forstå at det er Guds hensikt å opprette varig fred på jorden i vår tid.

I de neste årene overveide jeg sterkt å treffe enda en viktig avgjørelse. I 1969 holdt Jehovas vitner et internasjonalt stevne i København med temaet «Fred på jorden», og der ble det i flere foredrag drøftet hvordan man kunne utvide sin tjeneste ved å dra til andre områder i verden. Disse foredragene hjalp meg til å bestemme meg. Jeg søkte om å få opplæring som misjonær ved Vakttårnets bibelskole Gilead i New York.

Året etter var jeg med i Gilead-skolens 50. klasse. Etter fem måneder med intenst, men glederikt studium, fikk jeg i oppdrag å tjene i Guatemala i Mellom-Amerika. På de avgangsvitnesbyrdene som vi fikk ved avslutningen, stod det at vi var «spesielt kvalifisert til å arbeide med undervisning, fremme godvilje og arbeide for varig fred og for den lov som gir fullkommen orden og rettferdighet, blant alle folk».

Det er dette jeg har arbeidet med i Guatemala siden jeg kom hit i 1971. Det har vært et privilegium å hjelpe mange ydmyke mennesker i dette landet til å lære om Jehovas fredsbudskap og se dem reagere positivt på det. Ved å innrette sitt liv i samsvar med Guds lover og prinsipper har de funnet fred selv i denne urolige verden. Og de har også fått et sikkert håp om å finne varig fred i Guds nye ordning. Hvor sant er det ikke, det Jesus sa: «Lykkelige er de fredsommelige»! Denne lykken vil bli enda større om kort tid, for Jesus sa også: «Lykkelige er de milde, for de skal arve jorden.» — Matteus 5: 5, 9, NW.

Guds ånd — en kraft som skaper fred

Guds virksomme kraft gjør det mulig for hans folk å oppnå og opprettholde virkelig fred og enhet til tross for at de kan ha svært forskjellig bakgrunn. Det finnes bokstavelig talt millioner av eksempler som viser hvilken sterk virkning det har på ens liv når en begynner å søke fred.

Michael Molina er et slikt eksempel. Michael hadde vært maskingeværskytter på fly i Vietnam og hadde fått 29 medaljer for sin innsats. Men da han lærte hva som var Guds hensikt, besluttet han å gjøre Guds vilje og søke fred med alle mennesker. Etter noen få år drog Michael til Gilead-skolen og ble sendt som misjonær til Guatemala. I dag tjener Michael og jeg ved avdelingskontoret i Guatemala City, og vi er også tilsynsmenn i samme menighet.

Ja, når folk søker fred på Guds måte, blir de støttet av hans hellige ånd, og den setter dem i stand til å gjøre store forandringer i sitt liv. — Apostlenes gjerninger 5: 32; Galaterne 5: 22, 23.

«Folk skal ikke mer løfte sverd mot folk»

Det er gått nesten 25 år siden jeg holdt mitt første offentlige foredrag i Danmark. Det het: «’Sverd om til hakker’ — i vår tid.» Lite ante jeg da at jeg skulle snakke om denne freden i et kvart århundre på mange steder, deriblant i land hvor det er lite fred nå.

I et mellomamerikansk land jeg besøkte, husker jeg hvordan jeg, etter at jeg hadde holdt et bibelsk foredrag, gikk forbi døde mennesker som lå i veikanten. Dette var en følge av den politiske vold i det landet. Det fikk meg til å tenke på hvor sterkt vi trenger å få se oppfyllelsen av Bibelens løfter om livet i Guds nye ordning, der «de tålsomme skal arve landet [jorden, NW] og glede seg over lykke og fred». — Salme 37: 11.

Det å søke fred blant alle mennesker har vært en langt mer tilfredsstillende karriere for meg enn arbeidet til sjøs var. Jeg synes fremdeles det er interessant med skip og sjø, men jeg angrer ikke på at jeg valgte en ny bane i livet. Det at jeg søker fred på Guds måte, betyr dessuten at jeg ikke kommer til å være blant de billedlige ’skipsførere’ som blir omtalt i den bibelske boken Åpenbaringen, og som ’roper i gråt og sorg’ når de er vitne til ødeleggelsen av den ’kvinnen’ jeg først så et bilde av på stevneprogrammet i 1941. (Åpenbaringen 18: 17—19, EN) Nei, jeg vil ikke gråte og sørge over at falsk religion blir ødelagt av Gud. Hvorfor ikke? Fordi Åpenbaringen 18: 20 sier: «Fryd deg . . . For med sin dom har Gud straffet henne for det hun gjorde mot dere.»

Når all falsk religion og denne verdens motstridende politiske og økonomiske systemer er blitt fjernet, vil jorden endelig få oppleve total fred. En bibelsk profeti sier: «Han [Jehova] skal skifte rett mellom folkeslag, felle dom for mange folk. De skal smi sine sverd om til plogskjær og spydene til vingårdskniver. Folk skal ikke mer løfte sverd mot folk og ikke lenger lære å føre krig.» Denne profetien oppfylles allerede nå av millioner av mennesker som tilber Jehova! — Jesaja 2: 4.

Ønsker du også å leve på en paradisisk jord der det skal være virkelig fred? Da bør du også ønske å være blant dem som alt nå søker en slik fred! — Fortalt av Frede E. Bruun.

[Uthevet tekst på side 24]

Vikingene trodde at bare hvis de døde i kamp, kunne de komme til Valhall

[Uthevet tekst på side 25]

Det var ikke bare vikingene som ble villedet av falsk religion; det samme har skjedd med nasjonene i vårt 20. århundre

[Bilde på side 26]

Frede E. Bruun sammen med unge vitner i Guatemala