HAV, SJØ
Jordklodens sammenhengende saltvannsområde, til forskjell fra landjorden, eller en naturlig avgrenset del av dette området, eventuelt en større innsjø. Over 70 prosent av jordens overflate er dekket av vann.
Jehova, havenes Skaper og Hersker. Bibelen omtaler gjentatte ganger Jehova som den som har skapt havene, som ble dannet som en motsetning til det tørre land på den tredje skapelsesdagen. (1Mo 1: 9, 10, 13; Ne 9: 6; Apg 4: 24; 14: 15; Åp 14: 7) Den sier også at han har makt over havet og behersker det. (Job 26: 12; Sl 65: 7; 89: 9; Jer 31: 35) Mens Jesus var på jorden, gav hans Far ham myndighet til å gi befalinger til sjøen og få den til å adlyde ham. (Mt 8: 23–27; Mr 4: 36–41; Joh 6: 17–20) At Gud behersker havene, framgår av hvordan kystene holder havet innenfor fastsatte grenser, og av at tidevannets yttergrenser er fastsatt; det er på en måte sperret for havet med dører. (Job 38: 8–11; Sl 33: 7; Ord 8: 29; Jer 5: 22; se SAND.) Dette, sammen med den rollen havet spiller i vannets kretsløp (For 1: 7; Am 5: 8), gjør havet til et av Jehovas underfulle verk. (Sl 104: 24, 25) Poetisk kan det sies at havet er med på å lovprise sin Skaper. – Sl 96: 11; 98: 7.
Hav og sjøer i og omkring Israel. Det største av havene i nærheten av Israel var «Storhavet» (Middelhavet), også kalt «havet i vest» og ganske enkelt «Havet». (Jos 1: 4; 5Mo 11: 24; 4Mo 34: 5) Ellers har man Rødehavet, eller «Egypterhavet» (2Mo 10: 19; Jes 11: 15), Salthavet (Dødehavet), eller Araba-havet, også kalt «havet i øst» (5Mo 3: 17; Ese 47: 18), og Galilea-sjøen, som også kalles Kinneret-sjøen og Tiberias-sjøen (Mt 4: 18; 4Mo 34: 11; Joh 6: 1). (Se GALILEA-SJØEN; RØDEHAVET; SALTHAVET; STORHAVET.) I noen tilfeller benyttes bare uttrykket «havet» eller «sjøen», og da må man se på sammenhengen for å finne ut hvilket hav eller hvilken sjø det dreier seg om. (2Mo 14: 2 [jf. 13: 18]; Mr 2: 13 [jf. v. 1.]) Noen ganger er det hebraiske ordet brukt om en elv. – Jer 51: 36 (Eufrat); Jes 19: 5 (Nilen).
Avgrunnen. Ifølge Parkhursts Greek and English Lexicon to the New Testament (London 1845, s. 2) blir det greske ordet ạbyssos, som betyr «meget eller overmåte dyp» og ofte oversettes med «avgrunnen», noen ganger brukt om havet eller i en sammenligning med havet, fordi havet er så dypt, ja nærmest bunnløst. (Ro 10: 6, 7; jf. 5Mo 30: 12, 13.) I Åpenbaringens symbolske språk heter det om «villdyret som stiger opp av avgrunnen» (Åp 11: 7), at det stiger opp «av havet». – Åp 13: 1; se AVGRUNNEN.
Hvordan livet i havet ble til. I skapelsesberetningen i 1. Mosebok fortelles det at livet i havet og de flygende skapningene var det første dyrelivet på jorden. Det heter der: «Og Gud sa videre: ’La det i vannene vrimle fram en vrimmel av levende sjeler, og la flygende skapninger fly over jorden i himlenes utstrakte rom.’ Og Gud gikk i gang med å skape de store havuhyrene og hver levende sjel som beveger seg omkring, og som vrimlet fram i vannene, etter deres slag, og hver vinget flygende skapning etter dens slag. Og Gud så at det var godt. Dermed velsignet Gud dem og sa: ’Vær fruktbare og bli mange og fyll vannene i havbassengene, og la de flygende skapninger bli mange på jorden.’ Og det ble kveld, og det ble morgen, femte dag.» – 1Mo 1: 20–23.
At Gud sa: «La det i vannene vrimle fram en vrimmel», vil ikke si at han overlot til havet å frambringe en urlivsform som alle andre livsformer har utviklet seg fra. Beretningen sier nemlig også at «Gud gikk i gang med å skape [livsformer i havet] . . . etter deres slag». Og i beskrivelsen av ’den sjette dagen’, i forbindelse med skapelsen av dyrene på landjorden, står det at Gud sa: «La jorden frambringe levende sjeler etter deres slag.» Gud befalte altså ikke havet å frambringe levende skapninger til landjorden og lot heller ikke disse dyrene utvikle seg fra livsformer i havet; nei, «Gud gikk i gang med å danne» de forskjellige slagene med tanke på at disse skulle passe inn på sine respektive tilholdssteder. – 1Mo 1: 24, 25.
Brukt billedlig. Mens det lovte land skulle strekke seg «fra Rødehavet til filisternes hav [Middelhavet] og fra ødemarken til Elven [Eufrat]», sies det om den kommende messianske Kongen at han skal herske «fra hav til hav og fra Elven til jordens ender», noe som åpenbart favner hele jordkloden. (2Mo 23: 31; Sak 9: 9, 10; jf. Da 2: 34, 35, 44, 45.) I tråd med dette anvender Matteus og Johannes Sakarjas profeti, hvor Sakarja siterer fra Salme 72: 8, på Jesus Kristus. – Mt 21: 4–9; Joh 12: 12–16.
Oversvømmende hærer. Jeremia sier at de som angriper Babylon, lyder «som havet som bruser». (Jer 50: 42) Da han forutsa at «havet» skulle stige opp over Babylon, siktet han således tydeligvis til flommen av mediske og persiske invasjonsstyrker. – Jer 51: 42; jf. Da 9: 26.
Folkemasser som er fremmedgjort for Gud. Jesaja sammenligner de onde menneskene på jorden, de folkemasser som er fremmedgjort for Gud, med «det opprørte hav, når det ikke kan falle til ro; dets vannmasser fortsetter å kaste opp tang og gjørme». (Jes 57: 20) I Åpenbaringen 17: 1, 15 fortelles det at de «vannene» som Babylon den store «sitter» over, betegner «folk og skarer og nasjoner og tungemål». Jesaja sier videre i en profeti om Guds «kvinne», Sion: «For til deg skal havets velstand vende seg; nasjonenes rikdommer skal komme til deg.» (Jes 59: 20; 60: 1, 5) Dette betyr øyensynlig at mange mennesker fra jordens nasjoner skal vende seg til Guds symbolske kvinne.
Daniel beskriver fire «dyr» som kommer opp «av havet», og åpenbarer at disse er symboler på politiske konger eller riker. (Da 7: 2, 3, 17, 23) Også apostelen Johannes forteller om et «villdyr» som han så «stige opp av havet», det vil si opp av den store del av menneskeheten som er fremmedgjort for Gud. Og det at han i sitt symbolske språk nevner diademer og en trone, tilsier at det også med dette villdyret som stiger opp av havet, siktes til et politisk system. (Åp 13: 1, 2) Han så også i et syn at det kommer en tid da det skal være «en ny himmel og en ny jord», og da «havet», det vil si de opprørte folkemasser som er fremmedgjort for Gud, ikke skal være mer. – Åp 21: 1.
Mennesker som mangler tro. Disippelen Jakob sammenligner et menneske som mangler tro, og som tviler mens han ber til Gud, med «en bølge på havet, som drives av vinden og blåses omkring». En slik person anerkjenner ikke og verdsetter ikke Guds verdifulle egenskaper, for eksempel hans gavmildhet og hans kjærlige godhet. «Det mennesket må ikke gå ut fra at han skal få noe fra Jehova; en ubesluttsom mann er han, ustø på alle sine veier,» sier Jakob. – Jak 1: 5–8.
Umoralske mennesker. Jakobs bror Judas advarer sine medkristne mot onde mennesker som sniker seg inn i menigheten i den hensikt å besmitte den i moralsk henseende. Han sier at slike personer utgjør en stor fare, og kaller dem «ville havbølger som skummer opp sine egne årsaker til skam». (Jud 4–13) Judas kan ha hatt i tankene ordene i Jesaja 57: 20, og det kan være at han i billedspråk beskriver slike menneskers lidenskapelige, hensynsløse ringeakt for Guds lover og hvordan de i sin nedverdigende, vellystige livsførsel uten å nøle overskrider de moralske grensene som Gud har fastsatt. Som Cooks Commentary sier i en kommentar til Judas 13: «De skyller opp sine utskeielsers mudder og smuss til offentlig beskuelse . . . Disse menneskene skummer således opp sine egne skamløse gjerninger og stiller dem til skue for alle mennesker, så disse gir Kirken skylden for disse ’troendes’ misgjerninger.» En annen kommentator sier: «Det de formidler, er like innholdsløst og verdiløst som skummet på havbølgene, og resultatet er i virkeligheten en utbasunering av deres egen skam.» – Barnes’ Notes on the New Testament, 1974; jf. Peters beskrivelse av slike mennesker i 2Pe 2: 10–22.