14. a) Hvem har den kristne menighet måttet kjempe mot helt fra begynnelsen av, og hvordan beskrev apostelen Paulus dem? b) Hvilke ord av Jesus bør de som måtte ha vært tilbøyelige til å følge en utbrytergruppe, gi akt på?

¹⁴ Helt fra den første tiden har den kristne menighet måttet kjempe mot stolte frafalne, som med glatt tale og bedragerske ord «volder splittelser og forårsaker snubling, i strid med den lære» som kommer gjennom Jehovas kanal. (Romerne 16: 17, 18) Apostelen Paulus gjorde oppmerksom på denne faren i nesten samtlige av sine brev.a I nyere tid, da Jesus har gjenopprettet den kristne renhet og enhet i den sanne menighet, utgjør sektvesenet fremdeles en fare. De som måtte ha hatt noen som helst tendens til å følge en utbrytergruppe og dermed danne en sekt, bør gi akt på det Jesus videre sier: «Vis derfor anger. Hvis du ikke gjør det, kommer jeg hurtig til deg, og jeg vil føre krig mot dem med min munns lange sverd.» — Åpenbaringen 2: 16.

16. a) Hvorfor må de som vakler på grunn av de frafalnes påvirkning, være snare til å vise anger? b) Hva skjer med dem som ikke vil vise anger?

¹⁶ Enhver som vakler på grunn av påvirkning fra frafalne, bør være snar til å følge Jesu oppfordring til å vise anger. De frafalnes propaganda må avvises som den gift den er! Den er basert på misunnelse og hat, som utgjør en skarp kontrast til de sannheter som Jesus gjør sin menighet kjent med, og som er rettferdige, rene og verd å elske. (Lukas 12: 42; Filipperne 1: 15, 16; 4: 8, 9) ’Med sin munns lange sverd’ vil Herren Jesus i sannhet «føre krig mot» dem som ikke vil angre. Han sikter sitt folk for å bevare den enhet han bad om den siste kvelden han var sammen med disiplene på jorden. (Johannes 17: 20—23, 26) De frafalne avviser den kjærlige veiledning og hjelp som de blir tilbudt av stjernene i Jesu høyre hånd, og han dømmer og straffer dem derfor «med den største strenghet» og kaster dem «ut i mørket utenfor». De blir ekskludert og får ikke lenger virke som en surdeig blant Guds folk. — Matteus 24: 48—51; 25: 30; 1. Korinter 5: 6, 9, 13; Åpenbaringen 1: 16.