Jehovas vitners årbok 1989

DU KAN se dem komme! Innbydelsen har gått ut til hele verden, og mange mennesker som tørster etter rettferdighet, kommer strømmende. Hva er det som lokker? De kan fritt forsyne seg av et spesielt slags vann. Alle som ønsker det, kan få drikke av det og få leve evig! Hvem er det som skaffer til veie dette vannet? Det er Jehova Gud selv. Det er han som har gjort det mulig for mennesker å drikke av dette livets vann for intet.

For mange hundre år siden inspirerte Jehova apostelen Johannes til å skrive ned følgende profetiske syn som gjelder vår tid: «Ånden og bruden sier: ’Kom!’ Og den som hører dette, skal si: ’Kom!’ Den som tørster, skal komme, og den som vil, skal få livets vann for intet.» — Åp. 22: 17.

Hvor mange er det som vil ta imot denne innbydelsen? Et syn som Johannes skrev ned, og som vi finner i Åpenbaringen 7: 9, vil bli oppfylt. Han så «en skare så stor at ingen kunne telle den, av alle nasjoner og stammer, av alle folk og tungemål. De stod foran tronen og Lammet, kledd i hvite kapper og med palmegrener i hendene». I tillit til at dette synet vil få sin fullstendige oppfyllelse, har den salvede rest av brudeklassen nå i det 20. århundre fortsatt å si: «Kom!» De har gjort alt for at budskapet skal nå ut til alle nasjoner. Det har ført til at Jehova Gud rikelig har velsignet dette store arbeidet, som går ut på å innby mennesker til å få evig liv.

Den ’store skare’ tar imot innbydelsen

Det er under 9000 som tilhører Herrens brudeklasse på jorden i dag, og de gleder seg stort over at en stor skare på over 3 500 000 har sluttet seg til dem og drikker av livets vann for intet. (Åp. 21: 9) Og stadig flere tar imot innbydelsen med begeistring. De som tilhører den store skare, sier også: «Kom!» Etter hvert som de øker i antall, lyder den innbydelsen som går ut til hele verden, stadig sterkere. Flere får høre, og det fører i sin tur til at enda flere reagerer positivt og selv sier: «Kom!»

Hvor mange flere er det som vil høre, og som vil komme? Det vet ingen mennesker. Uansett hvor mange det til slutt vil bli, er de som innbyr andre til å «komme», fulle av begeistring, for meldinger strømmer inn fra alle verdenshjørner om at stadig flere flykter fra Babylon den store og kommer til Jehovas organisasjon. Alle som tjener Jehova nå i de siste dager, venter hvert år spent på rapportene fra hele verden for å høre om hvordan lovprisningen av Gud tiltar verden over. Slike årlige rapporter styrker dem som tar del i felttjenesten. De priser og takker Jehova, som gir sin jordiske organisasjon vekst. — 1. Kor. 3: 6.

De som tok del i dette innbydelsesarbeidet, gjorde seg store anstrengelser i forrige tjenesteår. Rapportene viser at et høydepunkt på 3 592 654 Rikets forkynnere deltok i forkynnelsesarbeidet, og at det ble brukt 785 521 697 timer i denne gagnlige virksomheten.

Disse trofaste forkynnerne ledet 3 237 160 hjemmebibelstudier hver uke, for på den måten å hjelpe dem som hører, til å forstå hvilken fantastisk foranstaltning Jehova har truffet gjennom Jesus Kristus med tanke på deres evige ve og vel. I tillegg til at brødrene har brukt så mange timer i evangeliseringsarbeidet, har de også brukt mye tid på å være sammen med de interesserte. Jehovas vitner tar dem trofast med på kristne møter, for eksempel høytiden til minne om Herrens død, hvor det var 9 201 071 til stede i april 1988. Både på dette og andre møter har de interesserte fått anledning til å bli kjent med menigheten og se hvordan organisasjonen fungerer. De har kunnet se med egne øyne hvordan Jehovas ånd virker på dem som tjener ham, og får dem til å legge for dagen denne åndens frukter. Det å komme sammen med venner i menigheten har stor betydning for dem som tar imot innbydelsen.

I tjenesteåret 1988 ble 239 268 døpt som et symbol på sin innvielse til Jehova Gud. Året før var det 230 843 som ble døpt. Folk blir fortsatt innbudt til å «komme», og innbydelsen når hjertet til stadig flere hundretusener. Arbeidet akselererer. For en glede det er å se den store skare bli større! Jehova holder ord og ’lar det skje i hast nå som tiden er kommet’. — Jes. 60: 22.

Mennesker over hele verden reagerer positivt

Hvor spennende er det ikke å høre noen av de opplevelser som brødrene har hatt i dette store innbydelsesarbeidet! I Østerrike var det for eksempel et av Jehovas vitner som lånte boken Du kan få leve evig på en paradisisk jord til en restauranteier som var svært opptatt. Dette var i begynnelsen av 1983. Kvinnen leste boken, ikke fordi hun var nysgjerrig etter å vite hva som stod der, men fordi hun da kunne få levert den tilbake. Hvilket inntrykk gjorde bokens innhold på henne? Restauranteieren forteller: «Etter at jeg hadde lest de første sidene, ble jeg fengslet av det jeg leste. Jeg sa til meg selv: ’Hvis alt dette er sant, bør jeg vite mer om det.’»

Det ble startet et bibelstudium med henne, og hun begynte å fortelle barna sine om det hun lærte. De begynte snart å fortelle det videre til venner og slektninger. Da hun og den yngste sønnen meldte seg ut av kirken, begynte mannen hennes å motarbeide henne. Ville hennes tro bestå prøven? «Med Jehovas hjelp klarte sønnen min og jeg å holde ut under det press som mannen min utsatte oss for,» sier hun. «Men jeg måtte også legge av den urene vanen å røyke, noe jeg klarte, og i juli 1985 symboliserte jeg min innvielse til Jehova ved å bli døpt i vann. Jeg sluttet i restaurantbransjen og begynte som hjelpepioner i februar 1986, og siden juni samme år har jeg vært i de lykkelige pionerenes rekker.»

En av døtrene hennes ble døpt i mai 1985 og begynte også som pioner. Det at denne kvinnen har stått fast for sannheten, har ført til at 36 personer har begynt å studere Bibelen. Av disse er 14 allerede døpt, og 17 har begynt å dele det gode budskap med andre. For en fin belønning hun har fått fordi hun trofast sådde åndelig talt! — Jevnfør Forkynneren 11: 6.

I Guam ble kona til eieren av noen dagligvareforretninger innbudt til å «komme» og «få livets vann for intet». Hun begynte å studere Bibelen, trass i at hun kom fra en katolsk familie og et katolsk miljø. Straks begynte hun å forkynne uformelt. Hun snakket med mannen sin om sannheten og oppfordret familien sin og de ansatte i forretningen til å studere Bibelen sammen med Jehovas vitner. For omkring et år siden ble hun døpt, til stor overraskelse for dem som hadde kjent henne lenge.

Fordi mannen hennes bad henne om å fortsette å bestyre en av forretningene, var det vanskelig for henne å få tid til tjenesten fra dør til dør. Hun forkynte imidlertid frimodig for slektningene sine, for kundene og for de ansatte i forretningen. Hva førte det til? Fire av hennes kjødelige søstre og tre av svigerinnene hennes begynte å studere Bibelen. Mannen hennes undersøker nå Bibelen, og hun studerer med de tre barna sine. En fremmedspråklig ungdom, en bekjent av mannen hennes, har også begynt å studere Bibelen. Det samme har fire av de ansatte i forretningen. For en glede det var å se noen av slektningene hennes og noen av de ansatte sammen med barna sine — til sammen 50 personer — være til stede på høytiden til minne om Kristi død! Ja, innbydelsen til å drikke av livets vann kan bli gjort kjent på en virkningsfull måte gjennom uformell forkynnelse.

I Nigeria finnes det over hele landet tusener av urtekyndige blant de innfødte, og nesten alle praktiserer en eller annen form for demonisme i tilknytning til sine helbredelseskunster. En av dem gikk så langt at han truet med å drepe vitnene. Da han fikk besøk av en bror, grep mannen noe medisin han hadde gjort i stand, uttalte noen besvergelser og blåste det rett i ansiktet på broren. «Du kommer til å dø i løpet av sju dager!» ropte han og låste døren.

Broren drog hjem og kontaktet en av de eldste. Sju dager senere var han fremdeles like levende, og han og den eldste bestemte seg for å oppsøke den urtekyndige. Da brødrene nærmet seg huset hans, kom han løpende ut gjennom døren og ropte at han så et spøkelse. Folk hørte oppstyret og strømmet til, og til slutt roet han seg. Det ble truffet avtale om å besøke ham tre dager senere. Et bibelstudium ble startet, og mannen kom i sannheten.

Også unge mennesker innbyr andre til å «komme». I Frankrike var åtte år gamle David til stede når Jehovas vitner studerte Bibelen sammen med moren hans. Dette var i 1983. Han fortalte besteforeldrene om alt det han lærte, spesielt om håpet om et paradis. Han sa til dem: «Jeg vil at dere skal bli Jehovas vitner og være sammen med meg i paradiset.» Besteforeldrene var ivrige katolikker, men de ble rørt av barnebarnets iherdighet, tok imot tilbudet om et bibelstudium og ble døpt i 1986. I mellomtiden sluttet moren til David å studere, men David fortsatte. Hver eneste helg syklet han 30 kilometer hjem til besteforeldrene for å ta del i forkynnelsesarbeidet og overvære møtene sammen med dem. Han forkynte også for to onkler som nå studerer. På grunn av denne guttens forkynnelse har fire av slektningene hans fått kjennskap til sannheten.

En god oppførsel bringer gode frukter

En bror i Brasil forteller hvordan oppførselen hans på arbeidsplassen brakte gode resultater. «Når det var lunsjtid der hvor jeg arbeidet, stod det alltid noen i kø og ventet på å bli ekspedert. Noen snek i køen eller trengte seg fram på bekostning av andre, noe som førte til krangling og slåssing. En av arbeiderne, som gikk med kniv og revolver, var ofte innblandet i disse slåsskampene. Han la merke til at jeg aldri stilte meg i kø, men ventet i nærheten til alle var blitt ekspedert. Så han spurte meg: ’Hvorfor stiller ikke du deg i kø?’ Jeg forklarte hvorfor og forkynte litt for ham. Han festet seg ved at vi kaller oss Jehovas vitner. Neste dag trengte han seg ikke inn i køen, men forsøkte isteden å provosere meg. Samtalen forløp omtrent slik:

’Du sier at du er et av Jehovas vitner. Vis meg da hvor i Bibelen Gud sier at vi skal være hans vitner.’

’Har du en bibel hjemme?’ spurte jeg.

’Nei, men naboen min har en. Jeg kan låne den. Hvis du kan vise meg i Bibelen at Gud sier at vi skal være hans vitner, så skal jeg bli det.’

’Vær forsiktig med hva du sier,’ advarte jeg.

’Jeg holder det jeg lover,’ skrøt han.

Jeg skrev ned en henvisning til Jesaja 43: 9—12. Da han kom hjem, gikk han over til naboen, som hjalp ham med å finne skriftstedet. ’Det holder!’ sa han til naboen. Han drog hjem og sa til sin kone: ’Jeg skal bli et av Jehovas vitner.’

’Du er gal,’ svarte hun. ’Hvordan kan du i løpet av et øyeblikk bestemme deg for at du skal bli et av Jehovas vitner?’

På arbeidet neste dag kom han bort til meg og sa: ’Du har rett. Jeg vil gjerne bli døpt snart.’ Jeg forklarte ham at det ikke er noe som skjer over natten, men at han måtte studere Bibelen først. Det ble startet et studium med ham, og med tiden ble både han, hans kone og hans ni barn døpt. Nå er han en eldste. Tre av sønnene hans er menighetstjenere. En av døtrene er spesialpioner. Og hvis du teller alle han har hjulpet til å lære sannheten å kjenne, ville det utgjøre en hel menighet.»

Byggeprosjekter — et vitnesbyrd

I Australia er det blitt bygd over 100 nye Rikets saler de tre siste årene. Av disse er 85 blitt oppført i løpet av to eller tre dager ved hjelp av hurtigbyggemetoden. Et eksempel på det er den luftkondisjonerte salen som ble oppført i løpet av en helg i Port Hedland i staten Western Australia. Denne avsidesliggende gruvebyen ligger på nordvestkysten omkring 1600 kilometer fra Perth, hovedstaden i Western Australia. Ettersom Port Hedland er omgitt av milevis med ørken, måtte praktisk talt alle byggematerialer og de fleste arbeiderne komme fra Perth og fra områder enda lenger unna. De brødrene som var med på å bygge salen, betalte selv reiseutgiftene. Hvor høyt verdsatte ikke de 97 forkynnerne i menigheten i Port Hedland den kjærlighet som brødrene viste!

Og for et vitnesbyrd det var for byen! Det gjorde dypt inntrykk på lokalbefolkningen å se brødre fra over 63 menigheter arbeide flittig i 39 graders varme. To av byens kosmetikkfirmaer gav arbeiderne solkrem til en verdi av over 5000 kroner, slik at de kunne beskytte seg mot den intense solen. Mange av innbyggerne var imponert over at så mange arbeidere frivillig reiste så langt for egen regning, og arbeidernes iver og samarbeidsvilje gjorde inntrykk på offentlige tjenestemenn på stedet. En offentlig tjenestemann sa: «Dette skal dere virkelig ha honnør for. Jeg har aldri sett noe lignende bli gjort i et så avsidesliggende område.»

I februar 1988 ble den nye seksetasjes trykkeribygningen i Japan fullført, og den har vært i bruk siden mars. Brannvesenet i byen Ebina stoler på det arbeid brødrene gjør, på grunn av de erfaringer de tidligere har gjort når de har hatt med brødrene å gjøre. Representanter for brannvesenet sa til brødrene ved avdelingskontoret: «Dere er et eksempel for byen Ebina når det gjelder å følge brannforskriftene.» Da den nye trykkeribygningen var fullført, bad avdelingskontoret brannvesenet om å komme og foreta en rutinekontroll av den nye bygningen. Brødrene ved avdelingskontoret ventet at det som vanlig ville komme to eller tre representanter for brannvesenet. De fikk seg derfor litt av en overraskelse den 1. mars da nesten halvparten av dem som arbeidet i byens brannvesen, dukket opp med en brannbil og et redningskorps. Brannmennene kom ikke bare for inspeksjonens skyld, men også for å lære å bruke avdelingskontorets eget brannslokkingsutstyr. Brannsjefen ble imponert over at brødrene ved avdelingskontoret så nøye hadde fulgt brannforskriftene. Han sa: «Dette skulle alle i Ebina som har med brannslokking å gjøre, ha sett.»

Et godt budskap for dem som er fortvilt

En søster i Argentina forteller hvordan hun fikk kjennskap til sannheten, og hvordan hun brakte innbydelsen videre til andre. «Det gjorde meg svært nedtrykt å se folk bli gamle uten å ha noen mulighet til å gjøre noe med det. Legen min foreslo at jeg skulle begynne å reise litt for å få tankene over på andre ting, men det løste ikke problemet. Jeg ble gift, men den fortvilelsen jeg følte, slapp ikke taket. Noen år senere fikk jeg besøk av en kvinne som spurte om jeg visste hvor naboen min, som hadde studert Bibelen, hadde flyttet. Jeg bad vitnet inn, og i to timer fortalte hun interessante ting ut fra Bibelen. Det som gjorde inntrykk på meg, var at Gud har lovt å innføre en ny ordning hvor død, alderdom, sykdom og lidelser ikke skal finnes mer. Jeg begynte å studere Bibelen der og da. Dessverre begynte familien min å motarbeide meg. De gjorde narr av at jeg studerte, eller stilte seg fullstendig likegyldig til det hele. Ikke desto mindre begynte jeg å overvære møtene sammen med min lille datter. Så snart jeg kunne, reiste jeg omkring 1900 kilometer for å fortelle resten av familien min om de fantastiske sannheter jeg hadde fått kjennskap til. For en glede jeg følte da noen av dem reagerte positivt og også begynte å studere Bibelen!

Ettersom flere medlemmer av familien etter hvert begynte å høre og vise interesse for sannheten, ble motstanden gradvis mindre. Foreldrene mine, mannen min, fem av brødrene mine og flere nevøer tok standpunkt for sannheten. I dag er vi til sammen over 80 voksne Jehovas vitner og over 40 barn som forkynner det gode budskap om Guds rike; noen av dem er eldste, andre er menighetstjenere. Jeg takker Jehova for at han sendte noen for å hjelpe meg til å overvinne min nedtrykthet og gi meg og familien min håp om evig liv i hans nye verden.»

Gennaro, en bror i Italia, forteller hvordan medfølelse tilskyndte ham til å innby en fremmed til å «komme». «Jeg holdt et foredrag i en Rikets sal da jeg la merke til en mann i forsamlingen som fulgte spesielt oppmerksomt med. Da møtet var over, hilste jeg på ham, og han fortalte at han hadde et svært ulykkelig familieliv. Hans kone var sterk motstander av sannheten og hadde bokstavelig talt kjeppjaget den broren som studerte med ham.

Av en eller annen grunn mistet jeg kontakten med ham. Senere fikk jeg vite av den broren som hadde studert med ham, at han lå på et sykehus i en naboby og ble behandlet for en lungesykdom. Jeg drog til sykehuset, og ettersom jeg ikke visste hva han het til etternavn, begynte jeg å lete etter ham i hvert eneste rom. Til slutt fant jeg ham. Han var tynn, motløs og nedtrykt. Men da han så meg, lyste han opp. Han fortalte at ingen av slektningene hans hadde besøkt ham på flere måneder, og at hans kone heller ikke kunne komme så ofte på besøk. Jeg begynte å studere Bibelen med ham samme dag. Sju måneder senere ble han utskrevet og kunne reise hjem. Hans kone begynte også å studere, og noen måneder senere ble de begge døpt.

Senere sa denne broren til meg: ’Husker du den dagen da du besøkte meg på sykehuset? Du kom i grevens tid. Noen minutter senere — og jeg ville ha gjort slutt på det hele ved å hoppe ut fra balkongen. Men jeg ble oppmuntret av det du sa, spesielt da du forsikret meg om at jeg kunne bli en del av verdens største familie, Jehovas organisasjon.’»

I et land i Afrika hvor arbeidet er forbudt, tok en mann som hadde helseproblemer, imot innbydelsen til å «komme», og han bringer nå innbydelsen videre til andre. For mange år siden, før han lærte sannheten å kjenne, fikk han tuberkulose og ble lam. Han følte at han ikke hadde noe håp, siden han nå var tvunget til å tilbringe livet på et sykehus, og tenkte derfor på å begå selvmord. Så traff han noen av Jehovas vitner som var innlagt på det samme sykehuset. Det ble startet et bibelstudium med ham, og det gav ham nytt håp. Da han ble flyttet til et annet sykehus, fortsatte en spesialpioner å studere med ham, og brødrene på stedet hjalp ham, slik at han kunne overvære møtene. Med tiden ble han døpt. Helsen hans bedret seg gradvis, og etter en tid begynte han som hjelpepioner. Han fikk styrke av Jehova og ble senere alminnelig pioner, og i de siste ti årene har han tjent som spesialpioner.

Hvordan utfører denne broren forkynnelsesarbeidet? Han beveger seg rundt på krykker eller i rullestol. Han følger smale veier i jungelen for å komme ut i distriktet, som strekker seg 30 kilometer ut av byen. I de to siste årene, mens virksomheten har vært forbudt, har han alltid klart sine 140 timer i tjenesten hver måned, og de fleste måneder rapporterer han fra 160 til 180 timer! Når brødrene blir arrestert, er det han som fryktløst trer fram for myndighetspersoner på brødrenes vegne og avlegger et vitnesbyrd. Han er virkelig en kilde til oppmuntring for alle som har fysiske lidelser!

Tar du fullt ut del i forkynnelsen av Rikets budskap? Måtte Jehova velsigne deg rikelig når du innbyr andre til å «komme» og «få livets vann for intet».

Jehova dekker alle våre behov

Vår himmelske Far vet akkurat hva vi trenger, og når vi trenger det. Områdestevnene med temaet «Guds rettferdighet», som begynte i juni 1988 og fortsetter inn i 1989, tjener som et eksempel på hvordan Jehova kjærlig dekker sitt folks behov.

Vakttårnet for 15. februar 1988 sa følgende om stevneprogrammet: «Vær forvisset om at Jehova har gjort i stand ’et gjestebud’ med gode ting som vil styrke og anspore oss til å utføre det arbeid som ligger foran oss.» Det vi fikk oppleve, overgikk i høy grad forventningene. Telefonoverføringene av deler av programmet ved stevnene i De forente stater, Canada, Asia og Europa hadde en forenende virkning. I en rapport ble det sagt: «Det var oppildnende å høre et rungende ’Ja!’ da resolusjonen med den kraftige avsløringen av Babylon den store ble vedtatt. Det at flere byer var knyttet til én hovedby, var virkelig et fint særtrekk.»

Ved mange av stevnene var det misjonærer som gav uttrykk for verdsettelse av de anstrengelsene som var blitt gjort for at de skulle kunne være til stede. En pioner i Vancouver i Canada sa etter at han hadde hørt misjonærene fortelle opplevelser: «Jeg har ikke ord for hvordan det styrket min tro å høre misjonærenes opplevelser.»

Mer enn 1 440 000 var til stede på stevnene som ble holdt i Canada og De forente stater. I Europa var det over 1 100 000 som gledet seg over programmet. Wien var hovedby for stevnene i Østerrike og dessuten for noen byer i Vest-Tyskland, Luxembourg og Sveits. Over 80 000 hørte talene som ble overført via telefon. Det var over 2000 til stede i den ungarske seksjonen. En bror som representerte de 3600 som hørte det jugoslaviske programmet, sa: «Dette var stevnet over alle stevner.»

Ved stevnene i Spania og Italia var det usedvanlig mange som ble døpt. I Valencia ble for eksempel 3,5 prosent av det høyeste antall tilstedeværende døpt, i Sevilla 4 prosent og i Oviedo 4,2 prosent. Italia kunne vise til lignende tall.

I Hellas skulle stevnet holdes på et nytt stadion i Pireus, men på grunn av motstand fra ortodokse prester ble leiekontrakten brutt. I løpet av to dager ble det gjort forberedelser i Malakasa, slik at stevnet kunne holdes der. Der har brødrene en fin stevnehall og et stort åpent område, som gav plass til mer enn 18 000. Hvis presteskapet trodde at tilbaketrekkingen av tillatelsen til å bruke stadionet i Pireus ville stoppe stevnet, tok de virkelig feil! Deres motstand førte bare til mer publisitet og styrket brødrenes besluttsomhet. — Fil. 2: 12.

I løpet av august var nesten en halv million mennesker samlet til stevner i Venezuela og Brasil. Typisk for den fine publisiteten stevnene fikk, var en radiorapport hvor det ble sagt: «Jehovas vitner stiller her sin tro til skue. De er et eksempel på dannelse og tro, svært forskjellig fra fotballtilhengerne, som stiller søplet sitt til skue.»

I Det fjerne østen var det 88 120 til stede ved stevnene i Korea, og 2130 ble døpt. De koreanske stevnene ble avsluttet like før de olympiske leker tok til der i landet. Lederen for Chamshil idrettsanlegg i Seoul sa: «Vi er midt i forberedelsene til de olympiske leker 1988 i Seoul, og nå er det bare 50 dager igjen. Dere skal imidlertid få bruke anlegget, fordi dere har så godt ord på dere fra tidligere.» Japan rapporterte at det var 240 355 samlet på 33 stevner der i landet, og at 3828 ble døpt. Etter frigivelsen av boken Åpenbaringen — dens store klimaks er nær! var det en jevn strøm av tusener av pionerer som ventet i kø for å få et gratis eksemplar av boken.

I Karibia var Kingston på Jamaica hovedby for stevnene på Antigua, på Barbados, i Guyana og på Trinidad. Det høyeste antall til stede ble nådd søndag ettermiddag, da det var 36 867 som kom for å høre det offentlige foredraget.

Allerede i september hadde over 4 000 000 overvært disse stevnene med temaet «Guds rettferdighet», og vi venter ytterligere rapporter om denne stevneserien fra landene på den sørlige halvkule.

Forrige tjenesteår ble det for første gang arrangert endagsstevner, som kalles spesielle stevnedager. På disse stevnedagene kunne de forskjellige kretsene glede seg over åndelig fellesskap og veiledning. En kretstilsynsmann i De forente stater sa: «Det var svært nyttig at det ble lagt så stor vekt på å ha et program for personlig studium av Bibelen og litteraturen, og så gjøre seg større anstrengelser for personlig å anvende det man lærer.»

I tjenesteåret 1988 ble det også arrangert Kurs i Rikets tjeneste for å hjelpe eldste og menighetstjenere. Avdelingskontoret i Zambia skriver: «Kurset, som tok utgangspunkt i Watch Tower Publications Index 1930-1985, ble holdt akkurat i rett tid. Det var så mye av det stoffet som ble tatt opp, som var akkurat det vi trengte i distriktet vårt.»

I tillegg begynte tjenesteopplæringsskolen forrige tjenesteår. Hva slags skole er det, og hvordan vil den være til hjelp for oss?

Tjenesteopplæringsskolen

Tjenesteopplæringsskolen ble innviet den 1. oktober 1987 i stevnehallen i Coraopolis i Pennsylvania i De forente stater. Tre medlemmer av det styrende råd, bror Jaracz, bror Klein og bror Schroeder, deltok i programmet, som over 1600 brødre fra Pittsburgh-området overvar.

Hva er formålet med skolen? I og med at det er høstet inn godt over tre millioner mennesker, er det et behov for kvalifiserte menn som ikke bare kan ta ledelsen i evangeliseringsarbeidet, men som også kan vokte hjorden og undervise i menigheten. Formålet med tjenesteopplæringsskolen er altså å utruste menn med åndelige kvalifikasjoner, slik at de kan påta seg ytterligere ansvar i organisasjonen.

Hva er skolens pensum? Det åtte uker lange kurset omfatter et intenst bibelstudium. Administrative og organisasjonsmessige emner blir gjennomgått, og det drøftes saker som må behandles av et dømmende utvalg. Dessuten behandles tilsynsmennenes og menighetstjenernes ansvar, og det gis spesiell opplæring i talekunst. Hver enkelt elevs åndelige utvikling får stor personlig oppmerksomhet av lærerne.

Søndag 29. november 1987 ble de 24 eldste og menighetstjenerne som utgjorde den første klassen, uteksaminert. De fikk i oppdrag å tjene i ti land. Den andre klassen, som bestod av 26 eldste og menighetstjenere, fikk opplæring i Los Angeles. De ble uteksaminert søndag den 22. mai 1988 og vil tjene i 11 land. Både i Pittsburgh og i Los Angeles talte bytilsynsmannen, tilsynsmannen for stevnehallen, de to lærerne og et medlem av det styrende råd til dem som var til stede.

Til sammen vil menigheter og områder i 15 land få hjelp av de brødrene som gjennomgikk de to første klassene. Dette minner oss om ordene i Mika 4: 1, 2: «I de siste dager skal det skje at [Jehovas] tempelberg skal stå grunnfestet høyt over alle fjell og løfte seg opp over høydene. Dit skal folkeslag strømme. Mange folk drar av sted og sier: ’Kom, la oss gå opp til [Jehovas] fjell, til Jakobs Guds hus, så han kan lære oss sine veier, og vi kan ferdes på hans stier. For Herrens lov skal gå ut fra Sion, [Jehovas] ord fra Jerusalem.’»

Hadde elevene nytte av skolen? Ja visst! I et brev fra den første klassen ble det gitt uttrykk for hvordan de så på den undervisningen de hadde fått på skolen: «Vi er uten tvil blitt mye flinkere som Ordets tjenere. Hele klassen er enig om at denne skolen har vært høydepunktet i vårt åndelige liv.» I et brev fra den andre klassen sies det blant annet: «Kurset har overgått alle våre forventninger. Ingen av oss kunne ha forestilt seg hvor grundig og intensivt det ville bli . . . Når vi nå drar til de stedene hvor vi har fått i oppdrag å tjene, vil vi bestrebe oss på å anvende den fine veiledningen vi har fått i løpet av de åtte ukene.»

Hvilke utsikter er det til at skolen skal få et større virkefelt? I løpet av det første året er ytterligere fire reisende tilsynsmenn blitt opplært til å være lærere. I noen land har det vært samtaler med ugifte eldste og menighetstjenere som er interessert i å gjennomgå skolen. Det er også blitt truffet tiltak for at områdetilsynsmannen skal ha et møte med noen engelsktalende brødre i bestemte land under kretsstevnet. Disse tiltakene vil gjøre det mulig for mange flere å dra nytte av skolen og bli brukt der hvor det er behov for dem i den verdensomfattende åkeren.

Nye avdelingskontorer innvies

«Menighetene ble styrket i troen og vokste i tall for hver dag,» forteller Lukas i sin beskrivelse av kristendommens raske vekst i det første århundre. (Apg. 16: 5) Slik er det også nå i det 20. århundre. Den jevne økningen i antall Jehovas vitner verden over er et godt bevis på at Lammets brud nå roper: «Kom!», og at mange tar imot innbydelsen. (Åp. 22: 17) Dette gir virkelig grunn til stor glede. Denne utviklingen skaper et behov for å utvide nåværende avdelingskontorer og bygge helt nye, med trykkerier og boligavdelinger. Av denne grunn ble det innviet nye lokaler ved åtte avdelingskontorer foregående tjenesteår. La oss kort se på disse spennende byggeprosjektene.

Ecuador

Den 11. oktober 1987 var en stor dag for brødrene i Ecuador, for da ble det nye avdelingskontoret innviet under et besøk av bror Daniel Sydlik fra det styrende råd. I den fengslende innvielsestalen, som 5500 fikk høre, sa han: «For at et offer skal være av betydning for Jehova, må det først bety noe for oss.» Disse ordene kunne virkelig anvendes i Ecuador. I løpet av en treårsperiode kom mer enn 200 ecuadorianere og 270 andre vitner fra 14 land for å arbeide på byggeprosjektet, og de betalte utgiftene selv. En 12 år gammel gutt som hadde leukemi, ønsket også å bidra til byggeprosjektet og gav kanskje det mest rørende bidrag av alle. Da han lå for døden, bad han moren sin om å sende hans bidrag på 118 sucres (fire kroner) til brødrene ved avdelingskontoret.

I 1977 var det en gavmild bror som donerte et landområde på 340 mål til Selskapet. Denne eiendommen ligger like utenfor Guayaquil, omkring 18 kilometer fra bygrensen. Der ble avdelingskontoret og et stevneanlegg bygd. Nå når arbeidet med disse bygningene er fullført, har de bare ved sin beliggenhet en andel i bekjentgjøringen av Guds navn. Hundretusener kommer nemlig hvert år til å passere dette nye avdelingskontoret på vei til strendene ved kysten.

Papua Ny-Guinea

Dato: 12. desember 1987. Anledning? Innvielsen av et nytt avdelingskontor i et land med 700 språk — Papua Ny-Guinea. Bror Robert W. Wallen fra hovedkontoret i Brooklyn holdt innvielsestalen for 564 lykkelige tilhørere i forbindelse med sitt besøk som sonetilsynsmann.

For mer enn 35 år siden, i desember 1951, brakte to ivrige Jehovas vitner, Tom og Rowena Kitto, sannheten til Port Moresby, hovedstaden i Papua Ny-Guinea. Allerede i 1955 var 61 forkynnere travelt opptatt med å forkynne det gode budskap. I dag har landet nådd et høydepunkt på 2023 forkynnere.

I september 1960 ble det opprettet et avdelingskontor der, og dagligstuen til en av forkynnerne ble brukt som lokale. Senere flyttet kontoret til en større bygning. Veksten i Rikets arbeid krevde imidlertid ytterligere utvidelser. I mai 1982 begynte derfor planleggingen av et nytt avdelingskontor og Betel-hjem. Tegninger ble utarbeidet ved hovedkontoret i Brooklyn, og på grunnlag av disse ble en fireetasjes bygning hvor det var plass for boligrom, kontorer og trykkeri, oppført av frivillige fra Australia, New Zealand og selvfølgelig fra Papua Ny-Guinea. Det var i alt 200 heltidsarbeidere (gjennomsnittlig 54 samtidig) som gav av sin tid og sine krefter i en fireårsperiode. I overensstemmelse med de strenge innvandringsbestemmelsene og arbeidslovene i landet krevde myndighetene at hver dugnadsarbeider på bygget skulle samarbeide med og lære opp en av Papua Ny-Guineas borgere. Tretti lokale brødre og søstre lærte derfor forskjellige håndverk på byggeplassen.

Avdelingskontoret har et særegent preg. Dette var første gang det ble brukt fargede betongbyggeblokker i Papua Ny-Guinea. Noen ganger følte arbeiderne at de var utslitt og ikke strakk til når forskjellige problemer måtte løses, men Jehova fylte dem med «kraft», slik at de kunne overvinne sine svakheter. (Jes. 40: 29) Det nye avdelingskontoret står ikke som noe monument over en husbygger, men som et vitnesbyrd om at Jehovas ånd har virket på hans ufullkomne tjenere. Hvilken glede følte ikke brødrene da den siste finpussen ble gjort og prosjektet ble ferdig!

Guyana

I det første århundre lot Akvilas og Priska huset sitt bli brukt til teokratiske formål. (1. Kor. 16: 19) I likhet med dem var det en ydmyk bror i Guyana som lot huset sitt bli brukt som avdelingskontor fra 1914 til 1946, da brødrene fikk tak i en egen bygning som kunne tjene som avdelingskontor og misjonærhjem. I 1946 hadde de et høydepunkt på 91 forkynnere. I tjenesteåret 1987 var det imidlertid et høydepunkt på 1353 forkynnere. Den fine økningen opp gjennom årene førte til at det ble lagt planer med tanke på å bygge et nytt avdelingskontor.

De søstrene som arbeidet med byggeprosjektet, utførte litt av en bragd. De drev en provisorisk sementblokkfabrikk. De var omkring 120 og var oppdelt i lag på 10—12 som jobbet om gangen. Ved hjelp av 16 støpeformer greide de å produsere 12 080 sementblokker på 55 dager. Selve bygningen kunne fortelle litt av en historie.

I helgene var det fullt liv på byggeplassen, for da kom dugnadsarbeidere fra de lokale menighetene. Til og med landets statsminister og hans følge besøkte byggeplassen og kom med rosende bemerkninger. En snekker på stedet sa: «Dere får gjort førsteklasses arbeid på bygningen deres.»

Om kvelden den 14. januar 1988 holdt bror Don A. Adams fra hovedkontoret, som besøkte landet som sonetilsynsmann, innvielsestalen for 1935 mennesker som var samlet i det rommelige auditoriet i det nasjonale kultursentret i Georgetown.

Ghana

Sannheten er blitt forkynt i Ghana siden 1924, men lørdag den 30. januar 1988 vil alltid stå som en minneverdig dag for avdelingskontoret i dette landet. Det var da de nye bygningene ble innviet. Innvielsestalen ble holdt av bror Theodore Jaracz fra det styrende råd for en tilhørerskare på 3812. Bygningene har utgjort et mektig vitnesbyrd for Jehovas navn. For eksempel skriver en søster i De forente stater, hvis ikke-troende mann var på en økonomikonferanse i Kwame Nkrumah konferansesenter i Accra:

«Da mannen min var på konferansen, ble konferansesentret stadig omtalt som den nest peneste bygningen i Ghana. Dette fikk ham til å spørre guiden, en ghanansk bygningsentreprenør: ’Hvilken bygning er det som er den peneste?’ Guiden svarte: ’En kirke som Jehovas vitner har bygd.’»

Blant alle dem som har besøkt avdelingskontoret i løpet av året, er 40 studenter og lektorer fra fakultetet for arkitektur ved University of Science and Technology i Kumasi, som ligger omkring 300 kilometer nord for Accra. Det nye avdelingskontoret gjorde så sterkt inntrykk på gruppen at universitetets lektorer foreslo å arrangere regelmessige turer dit.

Ghanas første avdelingskontor ble åpnet i Accra den 1. januar 1948. Mot slutten av 1950-årene var det blitt 7000 forkynnere, og det lille «ettroms» avdelingskontoret var blitt for lite. Det ble derfor bygd et toetasjes Betel-hjem med åtte soverom. Det ble innviet 19. mars 1963. I 1973 skjedde det utvidelser igjen, og i 1978 gikk avdelingskontoret til anskaffelse av den 73 mål store eiendommen som det nå har, for å få plass til trykkerivirksomhet.

Hawaii

Det regnet om formiddagen den 3. april 1988 i Honolulu, men det la ikke noen demper på stemningen blant de 5870 som var samlet på et stadion for å høre innvielsestalen til bror Milton G. Henschel fra det styrende råd. Ytterligere 2838 brødre som var samlet på øyene Maui, Kauai og Hawaii, fikk høre det stimulerende programmet, som varte hele dagen, via telefon. Innvielsesprogrammet utgjorde slutten på en virvelvind av teokratisk virksomhet som hadde begynt sist i mars, da flere medlemmer av det styrende råd deltok i feiringen av minnehøytiden og var med på de spesielle stevnedagene på øyene Kauai, Oahu, Maui og Hawaii. Dette var virkelig en stor begivenhet i Jehovas folks 70 år lange historie på Hawaii.

Hvordan var det mulig å finne en eiendom på en øy hvor det er så stor etterspørsel etter byggetomter? I 1985 skulle en bygning hvor det tidligere hadde vært et supermarked, selges. Beliggenheten var ideell, så bygningen ble kjøpt i november det året. Etter at omfattende forarbeid og ombygging var fullført, flyttet avdelingskontoret i august 1987 virksomheten til det nye stedet, hvor det også er blitt plass til to Rikets saler. Betel-familien flyttet inn i den rommelige, nye boligdelen i andre etasje.

Da Charles T. Russell, Selskapet Vakttårnets første president, besøkte Honolulu i 1912, var det ingen bibelstudenter på Hawaii. I dag er det 72 menigheter der, og de har hatt et høydepunkt på 5729 forkynnere.

Hongkong

Opp gjennom de årene Rikets arbeid har pågått i Hongkong, har Jehova aldri unnlatt å sørge for det det har vært behov for, til rett tid. Alle ble minnet om dette den 7. mai 1988, da en ny bygning ble innviet til Jehova under et besøk av bror Lyman A. Swingle fra det styrende råd. Men hvorfor var det behov for denne nye bygningen?

La oss ta et kort tilbakeblikk på det som har skjedd i Hongkong siden 1. september 1950, da det første avdelingskontoret ble opprettet i Tai Po Road for å betjene hele ni forkynnere. Noen år senere ble avdelingskontoret flyttet til 312 Prince Edward Road. I 1979 begynte letingen etter et nytt sted å være, noe som så ut til å være en umulig oppgave i denne myldrende byen. Så en dag la en søster merke til en annonse i en avis om en eiendom som var til salgs i 4 Kent Road i Kowloon Tong. Den ble kjøpt, og avdelingskontoret flyttet til en ren og stille forstad med en ideell beliggenhet i forhold til menighetene rundt om i kolonien.

I juni 1983 nådde Hongkong et høydepunkt på 1000 forkynnere. Bare fire år senere var det 1600 forkynnere. For at Betel-familien skulle kunne ta hånd om mer arbeid, trengtes det flere arbeidere.

Alle forsøk på å få kjøpt en tilstøtende eiendom var forgjeves. Så en dag kom det et brev i posten som annonserte en eiendom som skulle selges, i samme gate, bare fire hus fra avdelingskontoret. Da brødrene gikk for å se på den, kunne de nesten ikke tro sine egne øyne. Der stod det en moderne bygning som aldri hadde vært i bruk. Ja, dette var de nye lokalene til Betel. Det var den bygningen som ble innviet under bror Swingles besøk.

Portugal

I Portugal, «der hvor landet ender og havet begynner,» som en berømt dikter skrev, er fiske en av hovedbeskjeftigelsene. Men i de senere tiårene har det funnet sted et annerledes fiske her, et fiske som har hatt innvirkning på livet til mange av de nesten ti millioner innbyggerne i dette lille europeiske landet ved Atlanterhavskysten.

Den 13. mai 1925 ble det satt i gang et åndelig fiske. Da besøkte bror Rutherford Lisboa og holdt et foredrag for mer enn 2000 tilhørere. Det lå imidlertid vanskelige år foran Jehovas folk. Arbeidet ble forbudt, brødrene ble plaget og fengslet, og avdelingskontoret måtte arbeide under jorden i forskjellige private hjem.

Plutselig, som lyn fra klar himmel, gjorde en politisk revolusjon ende på et gammelt diktatur. Det skjedde den 25. april 1974. Og i desember samme år oppnådde Jehovas folk religionsfrihet. I februar 1975 ble det leid en stor bygning med 20 rom i Estoril som skulle tjene som avdelingskontor. Herfra skulle det ikke bare føres tilsyn med arbeidet i Portugal, men også med arbeidet på Madeira, på Azorene, i Angola og på São Tomé. Ti år senere var denne bygningen blitt for liten, for antall forkynnere hadde økt til 28 984. Det ble derfor lett etter en eiendom til et nytt avdelingskontor. En passende tomt ble funnet, og et utenforstående firma ble engasjert for å sette opp råbygget i armert betong. Resten av byggearbeidet ble utført av frivillige dugnadsarbeidere, som alle var Jehovas vitner.

Hvordan kunne man finansiere et så stort byggeprosjekt? Portugal er ikke noe velstående land, men brødrene gav «over evne» og ble rikelig velsignet for det. (2. Kor. 8: 2—4) En familie med fem barn holdt rådslagning for å se hva de kunne gjøre for å være til hjelp. Døtrene bidrog med smykkene sine og en sønn med pengene han hadde spart til sykkel. I et brev til avdelingskontoret skrev faren: «Bidraget skriver seg fra tre armbånd, fem ringer og et par øredobber som vi har solgt, og dessuten fra barnas sparegriser.»

Innvielsesprogrammet ble holdt lørdag formiddag den 23. april 1988 i den nye Rikets sal. Det ble overført via internt fjernsyn til trykkeriet og via telefon til Restelo fotballstadion i Lisboa. Formiddagens program ble avsluttet med bror Milton G. Henschels trosstyrkende innvielsestale.

Om ettermiddagen reiste bror Henschel til stadionet og talte over temaet «Skal steinene måtte rope?» til 45 522 tilhørere — et rekordstort antall. Kjensgjerningene viser at steinene ikke skal behøve å rope i Portugal, og det vitner også høydepunktet i august om — 33 739 forkynnere. For hver 291 innbyggere i Portugal er det nå ett Jehovas vitne som forkynner det gode budskap.

Kypros

Kypros er den tredje største øya i Middelhavet, og det har vært kristen aktivitet der siden Paulus og Barnabas gikk i land på øya i 47—48 e.Kr. (Apg. 13: 12) Øya har en befolkning på omkring 620 000 og består av greske, tyrkiske, armenske og maronittiske samfunn.

I nyere tid kom sannheten til Kypros i 1924. Det var tre forkynnere av det gode budskap i 1925, men tallet hadde økt til 59 i 1948, da Selskapets første avdelingskontor på øya ble opprettet. Da det ble bygd et nytt avdelingskontor og Betel-hjem i 1969, hadde antall forkynnere økt til 485.

Men i 1974 fant det sted en dramatisk forandring. Virksomheten ved avdelingskontoret fikk en brå slutt. Presidenten på Kypros ble avsatt ved et kupp, og få dager etter fulgte en invasjon i den nordlige delen av Kypros. Mens kampene pågikk, ble avdelingskontoret evakuert, ettersom kulene trengte gjennom vinduslemmene. Så fra 1974 av ble arbeidet ledet fra en bygning som opprinnelig tjente som misjonærhjem i Limassol, den nest største byen på øya.

Det ble senere kjøpt en bygning i Nissou, en liten landsby omkring 20 kilometer fra hovedstaden Nikosia, og den ble pusset opp. Bror Carey Barber fra det styrende råd holdt talen da det nye avdelingskontoret ble innviet den 2. august 1988.

Afrika

De som tørster etter rettferdighet, blir innbudt til å «komme» og få Jehovas rike gaver. Afrika hører denne oppfordringen og følger den med glede. I østafrikanske land som avdelingskontoret i Kenya fører tilsyn med, har for eksempel ikke den voldsomme inflasjonen og den alvorlige hungersnøden hindret brødrene i å glede seg over et strålende år med teokratisk virksomhet.

Jehovas helhjertete tjenere i Kenya har ikke latt fysiske handikap svekke sin besluttsomhet. En bror med ikke-troende foreldre hadde poliomyelitt som barn, og derfor må han gå med krykker. For å komme på møtene måtte han gå 15 kilometer om lørdagen, overnatte der hvor møtet ble holdt, og gå de 15 kilometerne hjem igjen om søndagen. Gleden, oppmuntringen og fellesskapet han fikk del i på møtene, gjorde at han kunne holde det gående. Etter at foreldrene hans hadde sett ham gå til og fra møtene i flere måneder, skjønte de omsider at han ikke lot seg hindre. De tilbød seg derfor å hjelpe ham med penger til skyss.

I et land som avdelingskontoret i Kenya fører tilsyn med, var det en høytstående embetsmann og partipolitiker som flere ganger opplevde at våre brødre ble ført fram for ham og falskelig anklaget for lovbrudd. Men brødrenes gode oppførsel gjorde alltid inntrykk på ham. Noen ganger, når hans overordnede ikke var der, brukte han derfor sin stilling til å få løslatt våre anklagede brødre. Han fikk imidlertid politiske vanskeligheter med en mektig opprørsleder som opererte i området. Myndighetene gav embetsmannen i oppdrag å oppspore denne opprøreren og drepe ham. Som et mottrekk mot myndighetenes utspill sverget opprørsgruppen på at de skulle ta livet av embetsmannen. Senere ble han forflyttet til hovedstaden, falskelig anklaget og fengslet. Før han ble løslatt fra fengslet, traff han Jehovas vitner og tok imot et eksemplar av boken Den sannhet som fører til evig liv. Da han kom hjem, ble det startet et bibelstudium med ham og hans kone.

I mellomtiden hadde den tidligere opprøreren, som nå hadde roet seg og fått seg arbeid som skolelærer, også begynt å studere sammen med den samme broren som studerte med denne embetsmannen. Ved en tilfeldighet traff disse tidligere fiendene hverandre hjemme hos broren. For et sjokk! Men litt etter litt smeltet deres hat og mistro bort. Både de og deres koner fortsatte å gjøre fremskritt i sannheten, og de to ble døpt på samme dag.

Hvor viktig er det at vi er gode eksempler når det gjelder moral, på arbeidsplassen? Ett svar finner vi i Senegal. En ung mann som studerte Bibelen sammen med Jehovas vitner, leste et nummer av Vakttårnet som handlet om det å være ærlig, og forstod at det var viktig å være ærlig på arbeidsplassen. Han monterte derfor låser på bensintankene på bilene til firmaet for å hindre kollegene i å stjele bensin. Arbeidsgiveren la merke til at det ble brukt mye mindre bensin enn før, og ville finne ut hvordan det hadde seg. Da han fikk vite hva den unge mannen hadde gjort, belønnet han ham for hans ærlighet ved å sette ham til oppsynsmann for hele verkstedet.

På øya Madagaskar kom to pionersøstre til en eldre mann, som overrasket dem ved å spørre: «Sjelen dør, ikke sant?» Mannen trodde at pionerene tilhørte kristenheten, og regnet med at de ville svare: «Sjelen er udødelig.» Isteden svarte de med et motspørsmål og spurte: «Hva tror du?»

«Sjelen dør,» sa den eldre mannen bestemt. «Vi er enig med deg i det,» svarte pionerene. Han ble forbauset og spurte dem hvordan han kunne forklare dette for andre. Det ble straks startet et bibelstudium. Mannen innrømmet: «Jeg har lenge bedt Gud om å vise meg sannheten. Nå har jeg funnet den, og jeg takker ham inderlig for det.»

Vårt standpunkt når det gjelder nøytralitet, er ofte til beskyttelse for oss, særlig når rivaliserende politiske grupper tar loven i sin egen hånd og ubarmhjertig dreper hvem som helst som ikke er enig med dem. Patrick, en bror i Sør-Afrika, gledet seg til å krype til køys etter en hyggelig kveld sammen med familien. Etter at han hadde sovnet, ble han brått vekt av at det dundret på ytterdøren.

«Lukk opp!» ropte noen som tilhørte en politisk ungdomsgjeng. «Ellers går vi løs på døren og vinduene.» Broren åpnet modig døren og så flokken i øynene.

«Har du ikke hørt at alle må være med og storme huset til indunaen [den militære lederen]?» spurte de. Broren forklarte at grunnen til at han ikke hadde hørt om det, var at de fleste vet at han ikke er med på å slåss. «Hent våpnene dine og vis deg som en mann,» forlangte ungdommene.

Broren gikk og hentet åndens sverd, Bibelen, og Selskapets publikasjoner og sa til dem: «Jeg har bare disse våpnene her.» Likevel tvang de ham til å gå til leiren deres for at han skulle forklare sitt nøytrale standpunkt for lederne der. Da broren kom fram, utbrøt en ungdom som kjente ham: «Hvorfor kommer dere hit med ham? Han er en bibelstudent. La ham gå, og hvis det er noen som klager på det, så skal jeg ta skylden.» Det at broren var nøytral, førte altså til at han slapp fri.

Asia

Jehovas folk i landene i Asia utfører Rikets arbeid flittig. Som en god bonde som «sår rikelig», har de ’høstet med rik velsignelse’. (2. Kor. 9: 6) I en skoletime la en lærer i Burma merke til en elev som hadde gjemt et blad mellom bøkene sine. Læreren snappet det til seg. Det var et nummer av Vakttårnet. Hun leste hele bladet med stor interesse der og da.

Etter timen spurte hun eleven hvordan hun hadde fått tak i bladet. «Av de folkene som går fra hus til hus,» var svaret. Læreren ville gjerne treffe disse menneskene. Ønsket ble oppfylt, for kort tid senere fikk hun besøk av en pioner. Det ble så startet et hjemmebibelstudium. Nå underviser denne læreren, som er mor til seks barn, også i Bibelens sannhet ved å gå fra hus til hus som hjelpepioner.

Tradisjonen og skikk og bruk øver sterk innflytelse i Israel. Ofte er det lettere for israelerne å se objektivt på Rikets budskap når de er i et annet land. Keren, for eksempel, drog ut for å se seg om i verden etter at hun hadde fullført militærtjenesten i Israel. Da hun bodde i USA, traff hun Jehovas vitner. Hun ble svært glad for å lære om Bibelens sanne læresetninger, så det ble ledet flere bibelstudier med henne hver uke. I tillegg gikk hun fast på møtene. Hun gjorde raske fremskritt og innviet sitt liv til Jehova. Grudde hun seg til å dra tilbake til Israel fordi hun var redd for at noen i familien skulle motarbeide henne på grunn av hennes nye tro? Nei, hun gledet seg til å reise tilbake og tjener nå som hjelpepioner hver måned.

En israeler som heter Rami, snakket med Jehovas vitner i New Zealand etter at han hadde flyttet fra land til land sammen med kone og barn. Han likte det han fikk høre. Etter en tid fikk han besøk av foreldrene sine, som bodde i et område i Israel hvor vitnene ikke hadde forkynt. Han hadde ofte forkynt for dem når han skrev til dem, men da de fikk høre det gode budskap om Riket fra hans egen munn, spurte faren: «Hvorfor har ikke vår rabbiner fortalt oss dette?» Foreldrene begynte å gå på møtene og satt og hørte på når vitnene studerte med Rami. De ble i New Zealand i fire måneder, såpass lenge at de ble overbevist om at de hadde funnet sannheten. Da foreldrene kom tilbake til Israel, var de forberedt på å forkynne for sine mange venner og slektninger og på å møte den motvilje som mange kom til å nære overfor deres nye livssyn. Så snart de var kommet hjem, kontaktet de den nærmeste menigheten, og siden da har brødrene ledet et bibelstudium med dem.

For at Ramis foreldre skal komme på møtene, må de reise helt til Haifa, nærmere 130 kilometer fram og tilbake. Ettersom familien er godt kjent, har nyheten om at de kommer sammen med Jehovas vitner, spredt seg som ild i tørt gress i hjembyen deres. For å gjøre folk oppmerksom på det gode budskap stiller faren ut Selskapets publikasjoner på kontoret sitt. Som følge av den Rikets sæd som ble sådd helt borte i New Zealand, blir det avlagt et godt vitnesbyrd i denne delen av Israel. Hvordan har det gått med Rami og hans kone? De ble døpt i juni 1988.

En søster i Pakistan som var nokså fersk i tjenesten fra hus til hus, fikk styrket sin tillit til Jehova. En gang hun og en annen var opptatt i felttjenesten sammen, ble de sperret inne i et hus av noen unge menn som ikke likte at de forkynte kristendommen. En av dem ringte til faren sin, som var i politiet, og bad ham komme og arrestere forkynnerne. Da faren kom og så Vakttårnet, sa han at sønnen ikke skulle hindre dem. «De tror på dette, og de må forkynne om det,» sa han. De unge mennene forlangte at politiet skulle få dem til å slutte å forkynne. Faren sa strengt til sønnen sin og de andre unge mennene: «Hvis dere vil stoppe dem, så får dere forkynne for dem og overbevise dem.» De to forkynnerne trakk seg fredelig og rolig tilbake, styrket av det de hadde opplevd.

Ponchaleo, en ung kvinne fra en landsby nord for Chiang Mai i Thailand, ble utsatt for sterkt press fra foreldrene sine fordi hun var interessert i sannheten. Foreldrene hennes hadde vært med på å grunnlegge kirken i landsbyen. Men Ponchaleo lot seg ikke avskrekke fra å studere Bibelen, og hun fortsatte å studere Bibelen hjemme hos noen brødre eller i Rikets sal.

Selv om hun bor 20 kilometer fra Rikets sal, kommer hun fast på møtene. Det er godt gjort når en tenker på hennes fysiske tilstand. For flere år siden ble hun hardt rammet av leddgikt og ble handikappet. Det har ikke gått ut over møtedeltagelsen, men det har ført til at hun i høy grad er avhengig av at foreldrene støtter henne økonomisk. Men noen søstre i menigheten lærte henne å lage sukkertøy som hun kunne selge på torget i landsbyen. Til å begynne med lo foreldrene og vennene hennes av dette lille forretningsforetagendet. De trodde at hun aldri kom til å tjene såpass at hun kunne være med på å forsørge seg selv i noen særlig grad. Men til familiens store overraskelse tjener hun nå så mye at hun kan betale det det koster å komme seg på møtene og til og med på stevnene. Hennes besluttsomhet og tro førte til at hun meldte seg ut av kirken, og i februar 1987 begynte hun å ta del i felttjenesten. Siden da har hun vært en ivrig forkynner, og i juli 1987 ble hun døpt på kretsstevnet i Phitsanulok.

Europa

Jehovas hellige ånd setter hans organisasjon i stand til å gjennomføre et stort åndelig undervisningsarbeid. De ordene som står i Jesaja 11: 9 (EN), blir oppfylt i vår tid: «Jorden er full av [Jehovas] kunnskap, likesom vannet dekker havets bunn.» Denne guddommelige opplæringen har også hatt en god virkning i verdslige skolekretser.

Brosjyren Skolen og Jehovas vitner har for eksempel hjulpet våre unge brødre og søstre til å vinne skolemyndighetenes respekt i Belgia. En representant for skolemyndighetene i byen Oupeye-Liège skrev den 29. januar 1988 dette brevet til alle rektorene:

«Dere er sikkert klar over at Jehovas vitners religion har fått en betraktelig utbredelse de siste årene . . . Dette faktum er bare ett av menneskehetens fenomener som vi ikke har noen rett til å ignorere . . . For å underrette dere . . . har jeg valgt å sende dere fotokopier av Skolen og Jehovas vitner, en brosjyre som vitnene selv har utgitt. Jeg ville være takknemlig om dere ville sørge for at alle de ønskene som det blir gitt uttrykk for i denne brosjyren, blir respektert av lærerne ved deres skoler så langt det er mulig.»

Jehovas vitners barn bør få gode karakterer for sin oppførsel på skolen. Nadia, som gikk i fjerde klasse på en skole i Belgia, hadde en lærer som sterkt mislikte Jehovas vitner. Hun ble så hissig bare ved tanken på at hun hadde et Jehovas vitne i klassen, at hun ikke bare behandlet Nadia på en nedverdigende måte hele tiden, men også brukte munn på de andre barna og slo dem. På grunn av all banningen i klassen forlangte hun en dag at alle elevene skulle gå opp til tavlen og skrive et banneord og hva det betydde. Hun sa advarende: «Den som nekter, får dårligere karakterer!»

«Frøken, det kan ikke jeg gjøre,» sa Nadia høflig. «Jeg vil heller ha dårligere karakterer enn å skrive de ordene!» Men læreren gav seg ikke. Så Nadia gikk opp til tavlen, og ved siden av hvert banneord som de andre elevene hadde skrevet, skrev hun «STYGT ORD». Nadia trodde at hun hadde gått ned i karakter, så det var en stor lettelse da hun hørte at læreren sa til hele klassen: «Nadia får beste karakter, og alle dere andre får dårligste karakter, for hun er den eneste som vet at en aldri bør bruke disse ordene!»

Et problem som brødrene i Storbritannia stadig sliter med, er at de treffer så få hjemme når de tar del i felttjenesten. Noen pionerer har virkelig gått inn for å løse dette problemet. Da Carol og Catherine bestemte seg for å gå tilbake til dem som ikke hadde vært hjemme, mellom klokken seks og klokken åtte om kvelden, oppnådde de strålende resultater. «Folk er mye mer avslappet når arbeidsdagen er over,» forteller de. «Mange som vi fikk prate med, hadde ikke fått besøk regelmessig, og noen sa til og med at de aldri hadde snakket med noen av oss før — og dette er hus som vi har gått i i mange år.» En annen pioner bestemte seg for å treffe folk før de gikk på arbeid, og begynte felttjenesten før klokken åtte om morgenen. Etter en tid hadde hun truffet alle som før ikke hadde vært hjemme, og hun hadde levert 12 bøker og 108 blad og opprettet to bladruter og to mulige bibelstudier. Prøver du også å være fleksibel ved å forandre din timeplan slik at den passer til ditt distrikt?

Avdelingskontoret i Hellas skriver at en erkebiskop på en øy i nærheten av Tyrkia prøvde å hindre Jehovas vitner i deres forkynnelse. Ved hjelp av en traktat som het «Det store problemet: JEHOVAS VITNER», kunngjorde han over hele øya at en kjent teolog skulle komme og holde et foredrag om det emnet. Vitnene studerte regelmessig med en familie blant de 1500 innbyggerne i en av landsbyene på øya. Teologen ble derfor bedt om å besøke denne familien for å bringe den tilbake til kirkens skjød. En diakon ble sendt for å si fra til familien at teologen skulle komme. Den interesserte mannen og familien hans sa at han var velkommen. Men teologen kom ikke alene. Han hadde med seg presten i landsbyen, diakonen og en annen kirkelig embetsmann. Den interesserte mannen besvarte alle spørsmålene deres ved hjelp av Bibelen. Svarene på spørsmålene om treenigheten, Guds navn og andre emner brakte dem til taushet. Til slutt vendte teologen seg til de tre han hadde med seg, og spurte: «Hvorfor tok dere meg med til denne lederen for Jehovas vitner?» Den interesserte utbrøt: «Men jeg er helt ny. Jeg er ikke døpt engang!» Teologen ble overrasket og ropte: «La oss øyeblikkelig komme oss herfra!»

Tre sultne barn, en arbeidsløs mann og stor gjeld var årsaken til at Nati, som bor i Spania, tok imot et tilbud om å tjene penger i en fart. Hun gikk med på å frakte narkotika mellom Nord-Afrika og Spania. Siden hun ikke hadde gjort noe kriminelt før, ble hun så nervøs at politiet ved grensen fattet mistanke. I sin fortvilelse gjemte Nati smuglergodset i et klosett. Det ble oppdaget, og hun ble fengslet, siktet for narkotikasmugling. Nati nektet plent for at stoffet var hennes, og etter et par dager ble hun løslatt.

Tre år senere begynte Nati å studere Bibelen. Hun fikk så vite at rettssaken mot henne hadde gått sin gang, og at hun var blitt dømt in absentia til fem års fengsel og idømt en bot på 300 000 pesetas (cirka 16 000 kroner). Mannen til Nati insisterte på at hun av kjærlighet til de fire barna deres — hvorav den minste bare var to år — enten ikke skulle troppe opp i retten eller i hvert fall skulle holde fast ved sin påstand om at hun var uskyldig. Men Bibelens prinsipper hadde virket på Natis samvittighet, og hun var nå fast bestemt på å si det som var sant. Med Bibelen i hånden forklarte Nati dommerne hvilken alvorlig økonomisk situasjon som hadde ført til den feilen hun hadde begått den gangen. Hun fortalte retten om sin nye tro, som ikke bare medførte at hun måtte si sannheten, men som også ville hindre henne i å gjøre noe ulovlig igjen. «Jehova vet at jeg angrer,» avsluttet hun.

Hvordan lød dommen? Dommen ble gjort betinget, og hun fikk bare to måneders prøvetid! Nati er mer overbevist enn noen gang om at ærlighet varer lengst, og takker Jehova for den hjelp hun har fått av ham og hans Ord.

Spania er det landet i Europa hvor det er størst arbeidsløshet, så Faustino ble svært glad da han fikk ja på sin søknad om arbeid og fikk to ukers prøvetid, selv om han hadde sagt at han måtte gå tidlig fra arbeidet to kvelder hver uke for å gå på religiøse møter. Den aller første dagen i prøvetiden fikk han overraskende nok tilbud om å inngå avtale om fast ansettelse. Hvordan kunne firmaet ansette en som de ikke kjente? En av firmaets direktører hadde nevnt for en kunde at de hadde et av Jehovas vitner til å arbeide for seg. «Hvis han virkelig er et av Jehovas vitner, så gi ikke slipp på ham,» hadde kunden sagt. «Du kan ikke finne arbeidsfolk som dem lenger. Dem kan du virkelig stole på.»

Latin-Amerika

Det må gi vår himmelske Far stor glede å se hvordan hans folk arbeider verden over. I Salme 149: 4 (EN) leser vi: «[Jehova] har behag i sitt folk, han pryder de saktmodige med frelse.» Brødrene i Latin-Amerika har virkelig anstrengt seg for at Gud skal finne behag i dem.

En dag gikk to søstre i Bolivia for å besøke en dame som var interessert i å abonnere på Vakttårnet og Våkn opp! Da de hadde banket på døren, gikk det plutselig opp for dem at de hadde gått feil. Før noen kom og åpnet, sa den ene søsteren: «Kom, vi går!» Men de roet seg ned og tenkte som så at siden de hadde banket på allerede, var det best de ventet og snakket med den som kom og lukket opp.

Det var en blid husmor som åpnet. Hun tok imot søstrene som om de var gamle kjente. Med et varmt smil sa hun: «Dere pleier bestandig å komme en formiddag når jeg ikke har tid til å høre på dere.» Hun inviterte søstrene inn, og de fikk en interessant samtale ut ifra Bibelen som førte til at kvinnen tok imot litteratur. Da søstrene kom tilbake uken etter, ble det opprettet et bibelstudium med henne, og til tross for motstand fra mannen har hun gjort fine fremskritt. På forrige områdestevne ble hun døpt.

En misjonærsøster som forkynner i sitt tildelte distrikt i Bolivia, startet et bibelstudium med Josefa, som var en udøpt Rikets forkynner for 15 år siden. Josefa sluttet å komme sammen med Jehovas vitner fordi det var noe hun tok anstøt av. Søsteren oppfattet hvordan situasjonen var, og helt fra det aller første studiet tok hun på en vennlig måte opp det Bibelen sier om å ta imot veiledning og tukt. Josefa forstod raskt hvor praktisk Bibelens veiledning er, og godtok og verdsatte det hun lærte. Hun bestemte seg for at hun ikke lenger skulle la den urette holdningen hun hadde hatt, få hindre henne i å gjøre fremskritt i sannheten. Hun har nå planer om å bli døpt og treffer allerede forberedelser med tanke på å være hjelpepioner.

Pionertjenesteskolen har fortsatt en positiv virkning i Chile. Den oppmuntrer nye pionerer til å fortsette i heltidstjenesten og hjelper dem til å være mer effektive evangelister ved å legge vekt på det å vise andre personlig interesse. En formiddag var en pionersøster, som hadde gjennomgått pionertjenesteskolen, som vanlig opptatt i tjenesten fra dør til dør. I et hus var det en hushjelp som åpnet og sa at hun ikke hadde tid til å snakke med søsteren, fordi fruen i huset var syk og lå til sengs. Søsteren bad hushjelpen ta med et nummer av Våkn opp! til den syke og foreslo at hun skulle vise henne en artikkel som handlet om god helse.

Søsteren forteller: «Jeg bad hushjelpen hilse fruen fra meg og ønske henne god bedring og si at jeg gjerne ville snakke med henne om Bibelens løfter om en paradisisk jord en annen gang. Da hushjelpen kom ut igjen, bad hun meg inn. Jeg kom inn på fruens soverom og fikk se at hun var godt oppe i årene og svært syk. Hun så trist og bedrøvet ut. Da jeg forklarte nærmere hvorfor jeg kom, ble hun overrasket. Hun sa at hun hadde bestemt seg for å snakke med meg fordi jeg hadde ønsket henne god bedring enda jeg ikke kjente henne, og det hadde gledet henne.» Det ble opprettet et bibelstudium. Nå går denne kvinnen på menighetens møter, hun har foretatt nødvendige forandringer i sitt liv og håper at hun en dag kommer til å bli en av Jehovas innviede tjenere. Hvor viktig er det ikke at vi viser andre personlig interesse!

Det er ikke alle motstandere av sannheten som virkelig hater sannheten. Det viser den følgende opplevelsen fra Paraguay. En dag ble en mann kontaktet av et av Jehovas vitner og viste en viss interesse for sannheten. Men hans far, som for øvrig var prest, forbød ham straks å ha noen som helst kontakt med vitnene. Faren truet med å bryte enhver forbindelse med sønnen hvis han fortsatte å ta imot Jehovas vitner i sitt hjem. Sønnen lot derfor ikke forkynneren få komme igjen. Da hans kone begynte å studere Bibelen, fulgte han i sin fars spor og begynte å motarbeide henne i den grad at han ble voldsom. Han nektet forkynneren å besøke henne og til og med å gå forbi huset deres. Hans kone ville likevel lære mer om Bibelen, så forkynneren fortsatte studiet pr. brev.

Da mannen hennes oppdaget at hun ikke bare hadde fortsatt å studere Bibelen, men også begynte å gå inn for sannheten, motarbeidet han henne enda mer. Det gikk så langt at også barna deres ble redd ham. Han begynte også å drikke og å spille om penger. Hans kone utholdt alt dette gjennom en periode på sju år. Men innerst inne hadde han samvittighetsnag på grunn av den måten han oppførte seg på.

Til slutt gikk han med på at et av Jehovas vitner skulle besøke ham igjen. For en gledelig overraskelse hans kone og barn fikk da han sa seg villig til å ha et hjemmebibelstudium! Etter en tid fikk familien problemer fordi demonene begynte å gjøre det vanskelig for dem å gjøre fremskritt i sannheten, men de eldste hjalp familien til å stole på at Jehova ville hjelpe dem til å seire. Med tiden ble det slutt på demonenes angrep. Både mannen og hans kone har nå innviet sitt liv til Jehova og har tatt skritt med tanke på å bli døpt. Han som en gang var så imot sannheten, tjener nå med glede Jehova sammen med hele familien.

En ung mann i Uruguay, som har en søster som studerer Bibelen sammen med Jehovas vitner, satt på en benk på torget i byen da en forskremt femåring, sønnen til et av Jehovas vitner, kom styrtende mot ham for å slippe unna en gutt som løp etter ham og kastet stein på ham. Det unge vitnet pekte på den andre gutten og sa: «Sånne slemminger som han der kommer til å dø i Harmageddon.» Mannen ble overrasket over å høre ordet «Harmageddon» fra et så lite barns munn. Han husket at søsteren hans hadde brukt det ordet. Han spurte derfor gutten om han visste hva Harmageddon egentlig står for. Akkurat den formiddagen hadde gutten studert dette emnet sammen med moren sin, så han kunne gi mannen en god forklaring. Mannen ble imponert over det gutten visste, og han fikk skjerpet sin interesse for sannheten. Som en følge av dette spurte han om å få et bibelstudium. Som salmisten sier: «Av småbarns og spedbarns munn har du reist deg et vern.» — Sal. 8: 3.

Nord-Amerika og Karibia

Malcolm, en ung gift mann som bor i Canada, hadde bare en overfladisk kjennskap til sannheten da han innledet et umoralsk forhold til en kvinne og senere drepte henne i et raserianfall på grunn av sjalusi. Hans problem hadde alltid vært at han hadde et ekstremt voldsomt temperament som han ikke klarte å styre. Da han ble dømt til fengsel, beskrev en psykiater ham som «en drapsmann med morderisk legning». Den 2. juni 1982 ble Malcolm idømt en lang fengselsstraff.

I fengslet kom han i diskusjon med forskjellige geistlige og var noen ganger med på gudstjenestene, men han fikk ingen tilfredsstillende svar på spørsmålene sine. Men så, i april 1985, ble det gjennom et Jehovas vitne som arbeider i fengslet, avtalt et regelmessig bibelstudium. Malcolm har foretatt store forandringer i sitt liv siden da. Han har fått et nytt syn på tilværelsen og en bedre oppførsel, noe som har gjort inntrykk på de andre innsatte, fengselsbetjentene og psykiaterne. Han setter stor pris på sannheten og vil derfor gjerne dele det han har lært, med sine medfanger og bruker gjennomsnittlig 60—70 timer hver måned på å snakke med dem om Bibelen.

Som følge av Malcolms forkynnelse går nå en mann som nylig ble løslatt, på møtene i en annen del av landet. Den 23. januar 1988 fikk Malcolm en dags permisjon, og da fikk han overvært et kretsstevne, ledsaget av en ubevæpnet fengselsbetjent. I februar ble Malcolm, som nå var blitt døpt, hjelpepioner, og han har tenkt å være fast hjelpepioner framover. Han håper å bli løslatt på prøve på dagtid i 1993 og få full prøveløslatelse i 1996. Vi ser altså at mennesker med en hvilken som helst bakgrunn tar imot det gode budskap.

Bladarbeidet blir stadig mer omfattende på Caymanøyene, og mange viser spesiell interesse for artiklene. En pionerbror leverte et av bladene, som handlet om «Kvinner i arbeidslivet», til en forretningsmann. Det som stod der, gjorde et slikt inntrykk på ham at han mente at alle de kvinnelige ansatte hos ham burde lese det. For å forvisse seg om at de gjorde det, laget han en fotokopi til hver av dem og la ved en lapp hvor han bad dem signere når de hadde lest artikkelen.

På Jamaica ble en søster innlagt på sykehus for å bli operert. Hun sa ifra at hun ikke måtte få blodoverføring. Da en av legene spurte om hun heller ville dø enn å få blod, svarte hun: «Jeg har ikke lyst til å dø, men av bibelske grunner vil jeg være trofast mot min Gud, selv om det skulle bety at jeg må dø.»

Dagen etter kom legen igjen og forlangte at søsteren skulle vise ham hvor i Bibelen forbudet mot blod står. Hun bad ham lese Apostlenes gjerninger 15: 28, 29. Da han hadde lest skriftstedet, sa han: «Men det står ikke her at vi ikke skal ta imot blodoverføring.» Søsteren spurte ham: «Sett at du sa til en pasient at han måtte holde seg borte fra alkohol. Betyr det at han ikke kan drikke det, men at han kan finne andre måter å få det inn i kroppen på?» Før legen fikk svart, brøt en sykepleier som hadde hørt på, inn i samtalen og fortalte at hun visste om en lege som hadde sagt til en av pasientene sine at han ikke måtte drikke alkohol. Pasienten sluttet å drikke alkohol, men helte alkohol på brødet og spiste det. Poenget var klart, og søsterens lege sa ikke noe mer. Han tok imot et nummer av Våkn opp! som inneholdt en artikkel om et Jehovas vitne som var alvorlig syk, men som likevel nektet blodoverføring og overlevde. Legen leste senere bladet og oppfordret også andre leger og pasienter til å lese det. Søsteren ble operert uten blod og er nå på bedringens vei.

Brødrene på Leewardøyene skydde ingen anstrengelse for å komme på kretsstevnene og de spesielle stevnedagene i forrige tjenesteår. De reiste med båt og bil, og i noen tilfelle gikk de til fots. På den fjellrike øya Dominica fikk Penny, en søster som har to sønner, James og Thomas, ikke lov til å bruke en av familiens to biler for å kjøre til kretsstevnet i hovedstaden, Roseau, nærmere 60 kilometer fra deres hjem oppe i fjellene. Den lille gruppen på tre drog ufortrødent av gårde til fots, forberedt på å vandre bakke opp og bakke ned. Da de kom til utkanten av den landsbyen de bor i, støtte de på den første hindringen — en elv som gikk over sine bredder. Penny tok av seg skoene og var klar til å gå over. Men James på 11 år var ikke så høy som moren, og Thomas på fem år var enda lavere. Guttene var redd for å prøve seg på dette vågestykket. En ung mann som stod i nærheten, så problemet og bar de to guttene trygt over elven.

Trioen vandret videre en kilometer eller to, til en bilfører gjenkjente dem og tilbød dem å sitte på, men bare et lite stykke. Da han fikk vite hvilken vanskelig situasjon de befant seg i, syntes han synd på dem og kjørte dem 15 kilometer til. Da var de kommet til byen Portsmouth, som ligger ved kysten. Men det var enda cirka 40 kilometer igjen til stevnestedet. De hadde imidlertid bestemt seg for å komme dit, så de gikk videre og fikk skyss innimellom, og omsider kom de fram, akkurat da programmet skulle begynne.

På Trinidad og Tobago oppnår brødrene gode resultater ved å bruke de nye traktatene. Et av Jehovas vitner som heter Anderson, har sørget for å la dem stikke opp av skjortelommen når han reiser til og fra arbeidet. Av de fire traktatene er det Hvilket håp er det for de døde? han har oppnådd best resultater med i utbredelsen av det gode budskap. Det er bare hodet til piken på traktaten som stikker opp av lommen. Vanligvis er det nok til at noen spør: ’Hva slags bilde er det?’ eller: ’Hva slags trykksak er det du har der?’ Dermed får han en utmerket anledning til å forklare hva Bibelen sier om de dødes tilstand og hvilket framtidshåp det er for de døde.

Anderson forteller: «En av damene på kontoret spurte om noe i forbindelse med traktaten. I samtalens løp fikk jeg ikke bare vist henne det bibelske budskapet i traktaten, men også forklart alt om trykkeriene våre, de mange bøkene og bladene vi utgir, og de emnene de tar opp. Det jeg sa, gjorde inntrykk på henne, og hun spurte om vi hadde en bok for barn.»

Dagen etter hadde Anderson Min bok med fortellinger fra Bibelen med til henne. Hun ble helt overveldet da hun fikk se den positive, tydelige og enkle måten den er lagt opp på, og syntes det var fint at det er henvist til de aktuelle skriftstedene etter hver fortelling. Fordi hun ble så begeistret for boken, spurte flere av de andre damene på kontoret om de også kunne få litteratur. Anderson sier til slutt: «Jeg leverte ti eksemplarer av denne boken pluss tre andre bøker, og jeg sørger fortsatt for at jeg hver dag har noen traktater som stikker opp av skjortelommen.»

Oceania

En sang som israelittene sang i tilbedelsen av Jehova, gav på en fin måte uttrykk for deres glede og tilfredshet når det gjaldt deres forhold til sin Gud. Jublende sang de: «[Jehova] er konge! Jorden skal juble, kyster og øyer skal glede seg.» (Sal. 97: 1) Ja, øyene i havet har grunn til å være glad for sin andel i å innby folk til å komme og drikke av det evige livs vann.

Noe som en søster i Australia opplevde, viser hvor viktig det er å sette seg personlige mål. Da det nylig var en to måneders abonnementskampanje, satte hun seg som mål å tegne 50 abonnementer. Hun mente hun kunne tegne ett abonnement om dagen den første måneden og 20 den andre måneden.

Hun forteller: «Jeg bad regelmessig til Jehova om det målet jeg hadde satt meg, og så arbeidet jeg hardt for å nå det. Noen ganger måtte jeg gå tilbake tre—fire ganger før beboeren hadde nok penger til å betale abonnementet med. Jeg foretok gjenbesøk om kveldene og noen ganger om morgenen. En dame sa til og med at hun skulle komme hjem til meg med pengene, og det gjorde hun.» Tenk deg hvor glad denne søsteren var da hun nådde målet sitt — 31 abonnementer den første måneden! Og sannelig fikk hun også tegnet de 20 abonnementene måneden etter!

De neste månedene fulgte hun opp interessen og fikk startet flere bibelstudier. Selv om ikke alle studiene har fortsatt, er det mange som har fornyet abonnementet. En interessert kvinne har et regelmessig studium i boken Du kan få leve evig på en paradisisk jord og gjør fine fremskritt. Søsteren forteller: «Jeg føler at alt det jeg klarte å gjøre, kom av at jeg hadde satt meg et mål og hadde en positiv innstilling. En trenger virkelig å stole på Jehova og arbeide hardt. Ordspråkene 10: 22 [NW] er i hvert fall sant i mitt tilfelle: ’Jehovas velsignelse — det er den som gjør rik, og han føyer ingen smerte til den.’»

Det trykte ord i Vakttårnet er virkningsfullt. Det kan forandre lesernes holdning. På Salomonøyene er folk i noen landsbyer fortsatt redd for å ta åpent imot Jehovas vitner, ettersom deres religiøse ledere er så sterkt imot det. Da noen forkynnere kom til en av disse landsbyene for å gå fra hus til hus, ble de trakassert og fikk beskjed om aldri å komme dit igjen for å forkynne. Forkynnerne bor bare halvannen kilometer lenger oppe langs elven og må gå gjennom denne landsbyen hver gang de skal noe sted. Likevel fikk folk dem til å føle seg uønsket. Men nå har de forandret holdning. Nå hilser de til og med vennlig på vitnene. Hva er det som har skjedd?

Noen barn av Jehovas vitner som pleier å leke nede ved elven med lekekanoer som de lager selv, begynte å bruke sider fra gamle, kasserte numre av Vakttårnet som seil. De lot strømmen føre de små kanoene nedover elven. Noe vitnene ikke visste, var at barna i den andre landsbyen tok opp kanoene. Men hvem var det som tok seilene? Det gjorde de voksne som kan lese. Som følge av det forandret landsbyboerne holdning til vitnene. Selv om de fortsatt er redd for å ta åpent imot dem, er de i hvert fall blitt vennlige mot dem.

I Tuvalu, som avdelingskontoret i Vest-Samoa fører tilsyn med, begynte året med at pionerene gjennomgikk pionertjenesteskolen, som har satt større fart i forkynnelsesarbeidet. Som følge av det var to pionersøstre midlertidige spesialpionerer i to måneder på øya Nanumanga, hvor 200 personer hadde overvært minnehøytiden. Pionerene ledet til sammen 21 bibelstudier der. På et kirkemøte som nylig fant sted på Funafuti, holdt den protestantiske pastoren fra Nanumanga en preken hvor han gav uttrykk for sin bekymring over at de fleste på Nanumanga var tiltrukket av Jehovas vitner, og at bare noen få «vise» hadde tatt avstand fra dem. Han fortalte at han hver morgen ser kvinner som står tidlig opp og steller i stand for å ta imot de søstrene som kommer for å lede bibelstudier. Han sa at kvinnene er så interessert i bibelstudiet sitt at når et av barna deres gråter, tar de barnet i den ene hånden og fortsetter å slå opp skriftsteder med den andre. Selv om han nok har overdrevet en smule, er det tydelig at forkynnelsen av sannheten på denne øya har vært effektiv. — Fil. 1: 15, 18.

Det hender at de som kommer fra en velstående familie, møter mye motstand fra familien når de blir interessert i sannheten. Faren til en bror på Hawaii er medeier i en stor kjede av supermarkeder. Familien regnet med at sønnen med tiden skulle være med på å lede driften. Men da han ble et av Jehovas vitner, var han fornøyd med å beholde stillingen som lagersjef. En tid var det mye oppstyr fordi familien prøvde å presse broren og hans kone til å ombestemme seg. Men fordi de to har hatt en så eksemplarisk oppførsel, har motstanden gitt seg. Broren er nå menighetstjener og er fortsatt fornøyd med å være lagersjef, til stor forundring for familien og andre ansatte.

Land hvor arbeidet er forbudt

I land hvor Rikets arbeid er forbudt, er brødrene fryktløse og forblir lojale mot Jehova. De sier som David sa: «Jeg har tillit til Gud og er ikke redd. Hva kan vel mennesker gjøre meg?» — Sal. 56: 12.

I den sørlige delen av et afrikansk land bodde våre brødre under fredelige forhold, til de i 1975 ble sendt til fangeleirer nord i landet på grunn av sitt nøytrale standpunkt. De mistet alt de eide. I leirene holdt de først møtene sine i all hemmelighet, men senere kunne de komme sammen åpenlyst. Mens de bodde i leirene, arbeidet de flittig ute på jordene i tillegg til at de alte opp kyllinger, griser og andre husdyr. Etter en tid fikk motstandsbevegelsen satt i gang ny forfølgelse og begynte å trakassere brødrene og plyndre dem for det de eide. Noen ble til og med drept.

Brødrene måtte flykte, og igjen mistet de alt de eide. Men gjennom et samarbeid med representanter for to nødhjelpsorganisasjoner, sørget myndighetene for at brødrene ble fløyet tilbake til hovedstaden, som de fleste opprinnelig kom fra. Mange var da i en elendig forfatning. Noen var så dårlig kledd at de var så flaue at de ikke ville forlate flyplassen. De spurte seg selv: «Hva skal vi spise? . . . Hva skal vi kle oss med?» (Matt. 6: 31) Men Jehova Gud sørget for dem. Brødrene i Sør-Afrika fikk høre hvor ille det stod til, og ordnet straks med forsyninger — 83 tonn mat og klær. Med hjelp fra Røde Kors ble alt omgående levert til brødrene. Menighetene ble snart reorganisert. Hvordan er deres åndelige tilstand i dag? Jehova velsigner dem rikt. De har passert det høydepunktet i antall forkynnere de nådde i 1975, da forfølgelsen begynte.

I et annet land kan de fleste bare spise ett måltid om dagen på grunn av landets økonomiske situasjon. Derfor er noen av pionerene blitt tvunget til å slutte i heltidstjenesten og skaffe seg verdslig heltidsarbeid. På grunn av lokale vanskeligheter kommer ofte spesialpionerenes godtgjørelse for sent. En søster som er gift med en spesialpioner, ble oppgitt da de ikke hadde mer mat i huset, og bønnfalt mannen sin om å finne seg verdslig arbeid igjen. Han oppmuntret henne til å stole fullt og fast på Jehova. Etter å ha bedt sammen hørte de en merkelig lyd i nattemørket. Broren fikk fort tak i en lykt og fikk øye på et skjelldyr under bordet. Han fanget straks dyret, som har et nydelig kjøtt. Dermed var matproblemet løst for noen dager framover.

En gang han gikk tomhendt hjem etter å ha vært ute for å skaffe mat, traff han noen jegere som hadde fanget en sjakal, men som ikke visste hva de skulle gjøre med den. Deres religiøse skikk hindret dem i å spise slikt kjøtt. De spurte pioneren om hans syn på mat. Han forklarte at de kristne ikke lenger er underlagt lovpakten, og at de kan spise alt slags kjøtt, bare det er ordentlig tappet for blod. Det overbeviste jegerne, som drepte sjakalen der og da og tappet den for blod. De gav også pioneren et stort kjøttstykke som han kunne ta med hjem til familien!

Så uansett hvor på jorden vi har vårt hjem, kommer Jehova ved hjelp av sin hellige ånd og gjennom Lammets brud fortsatt med innbydelsen til å «komme» og «få livets vann for intet». — Åp. 22: 17.

[Oversikt på sidene 34 til 41]

JEHOVAS VITNERS VERDENSRAPPORT FOR TJENESTEÅRET 1988

(Se den trykte publikasjonen)

[Bilde på side 5]

I forrige tjenesteår ble 239 268 døpt og viste dermed at de hadde tatt imot innbydelsen til å «komme»

[Bilde på side 14]

Italia: En del av tilhørerne på områdestevnet med temaet «Guds rettferdighet» i Verona. Stevnedeltagere i Leinì undersøker en av de nye bøkene

[Bilder på side 19]

Den første klassen ved tjenesteopplæringsskolen ble uteksaminert den 29. november 1987, og den andre ble uteksaminert den 22. mai 1988

[Bilde på side 22]

I det søramerikanske landet Guyana er det nye Betel-hjemmet bygd av murstein. Innviet 14. januar 1988

[Bilde på side 22]

Denne U-formede bygningen i Ecuador rommer avdelingskontorets kontorer, kjøkken, spisesal, vaskeri og boligrom. Innviet 11. oktober 1987

[Bilder på side 27]

Avdelingskontoret i Papua Ny-Guinea har boligrom i de øvre etasjene. Bygningen rommer også sykestue, bibliotek, kontorer, lydstudio, vaskeri, kjøkken og spisesal. Innviet 12. desember 1987

[Bilder på side 28]

Trykkeriet, kontorene, resepsjonsområdet og Rikets sal ved avdelingskontoret i Ghana er plassert slik at de danner en stor «U». Innviet 30. januar 1988

[Bilder på side 29]

Hawaiis avdelingskontor har kontorer, et konferanserom, spisesal og kjøkken. Det er også to Rikets saler i det samme komplekset. Innviet 3. april 1988

[Bilder på side 30]

Boligkomplekset ved avdelingskontoret i Portugal har 40 rom. Solvarmen utnyttes. Den fireetasjes trykkeribygningen rommer også kontorer og en Rikets sal. Innviet 23. april 1988

[Bilde på side 33]

Avdelingskontoret på Kypros har fire leiligheter som vender ut mot et hageanlegg. Ved siden av er det blitt bygd en Rikets sal. Innviet 2. august 1988

[Bilde på side 33]

De nye lokalene til avdelingskontoret i Hongkong supplerer 4 Kent Road med seks boligrom med bad, et kjøkken og en spisesal hvor det er god plass til 36 personer. Innviet 7. mai 1988