Kapittel 6

En hellig hemmelighet avdekkes

 1. Hvordan bør vi reagere på beskrivelsen i Åpenbaringen 1: 10—17?

SYNET av den herliggjorte Jesus er virkelig ærefryktinngytende! Hvis vi hadde vært der og sett det sammen med apostelen Johannes, ville sikkert vi også ha blitt overveldet av denne strålende herligheten og falt ned for Jesu føtter. (Åpenbaringen 1: 10—17) Beskrivelsen av dette enestående, inspirerte synet er blitt bevart for å anspore oss til å gå til handling i dag. I likhet med Johannes bør vi ydmykt verdsette alt det som synet betyr. Måtte vi alltid ha dyp respekt for Jesu stilling som Konge, Øversteprest og Dommer. — Filipperne 2: 5—11.

«Den Første og Den Siste»

 2. a) Hvilken tittel bruker Jesus om seg selv? b) Hva betyr det når Jehova sier: «Jeg er den første, og jeg er den siste»? c) Hva blir oppmerksomheten henledet på med Jesu tittel «Den Første og Den Siste»?

² Vår ærefrykt bør imidlertid ikke utvikle seg til usunn frykt. Jesus beroliget Johannes: «Og han la sin høyre hånd på meg og sa: ’Vær ikke redd. Jeg er Den Første og Den Siste og den levende.’» (Åpenbaringen 1: 17b, 18a) I Jesaja 44: 6 beskriver Jehova med rette sin stilling som den eneste allmektige Gud og sier: «Jeg er den første, og jeg er den siste, og foruten meg er det ingen Gud.»a Når Jesus presenterer seg ved hjelp av tittelen «Den Første og Den Siste», hevder han ikke at han er likestilt med den store Skaper, Jehova. Han bruker en tittel som han har fått av Gud. I Jesaja uttalte Jehova seg om sin enestående stilling som den sanne Gud. Han er en evig Gud, og foruten ham er det virkelig ingen Gud. (1. Timoteus 1: 17) I Åpenbaringen taler Jesus om en tittel han har fått, og henleder oppmerksomheten på sin helt spesielle oppstandelse.

 3. a) På hvilken måte var Jesus «Den Første og Den Siste»? b) Hva betyr det at Jesus har «nøklene til døden og til Hades»?

³ Jesus var virkelig «Den Første» i den forstand at han var det første menneske som ble oppreist til liv som en udødelig ånd. (Kolosserne 1: 18) Han er dessuten «Den Siste» som er blitt oppreist av Jehova personlig. Dermed blir han «den levende . . . [som] lever for evig og alltid». Han har udødelighet. I denne forstand er han lik sin udødelige Far, som blir kalt «den levende Gud». (Åpenbaringen 7: 2; Salme 42: 2) For alle andre mennesker er Jesus «oppstandelsen og livet». (Johannes 11: 25) I samsvar med dette sier han til Johannes: «Jeg døde, men se, jeg lever for evig og alltid, og jeg har nøklene til døden og til Hades.» (Åpenbaringen 1: 18b) Jehova har gitt ham myndighet til å oppreise de døde. Det er derfor Jesus kan si at han har nøklene til å låse opp portene for dem som er dødens og Hades’ (gravens) fanger. — Jevnfør Matteus 16: 18.

 4. Hvilken befaling gjentar Jesus, og til gagn for hvem?

⁴ Jesus gjentar her befalingen til Johannes om å skrive ned det han får se i synet. Han sier: «Skriv derfor ned de ting du har sett, og de ting som er, og de ting som skal finne sted etter disse.» (Åpenbaringen 1: 19) Hvilke spennende ting er det Johannes nå skal gjøre kjent, til veiledning for oss?

Stjernene og lampestakene

 5. Hvordan forklarer Jesus hva «de sju stjerner» og «de sju lampestaker» betyr?

⁵ Johannes har sett Jesus stå midt blant sju lampestaker av gull og med sju stjerner i sin høyre hånd. (Åpenbaringen 1: 12, 13, 16) Nå forklarer Jesus dette: «Med hensyn til den hellige hemmelighet med de sju stjerner som du så på min høyre hånd, og med de sju lampestaker av gull: De sju stjerner betyr de sju menigheters engler, og de sju lampestaker betyr sju menigheter.» — Åpenbaringen 1: 20.

 6. Hva er de sju stjernene et bilde på, og hvorfor ble budskapene spesielt stilet til dem?

⁶ ’Stjernene’ er «de sju menigheters engler». I Åpenbaringen hender det at stjerner blir brukt som symbol på bokstavelige engler, men det er lite trolig at Jesus ville be et menneske om å skrive til usynlige åndeskapninger. ’Stjernene’ må derfor være tilsynsmennene, eller de eldste, i menighetene, som blir betraktet som Jesu sendebud.b Budskapene er stilet til stjernene, for de er pålagt det ansvar å føre tilsyn med Jehovas hjord. — Apostlenes gjerninger 20: 28.

 7. a) Hva er det som viser at det at Jesus bare taler til én engel i hver menighet, ikke betyr at hver menighet bare har én eldste? b) Hvem er i virkeligheten de sju stjernene i Jesu høyre hånd et bilde på?

⁷ Betyr det at Jesus taler til bare én ’engel’ i hver menighet, at hver menighet har bare én eldste? Nei. Allerede på Paulus’ tid hadde menigheten i Efesos en rekke eldste, ikke bare én. (Åpenbaringen 2: 1; Apostlenes gjerninger 20: 17) På Johannes’ tid, da det ble sendt budskaper til de sju stjerner som skulle leses opp for menighetene (deriblant menigheten i Efesos), må stjernene ha stått for alle dem som tjente i eldsterådene i Jehovas salvede menighet. Tilsynsmennene i vår tid leser likeledes opp for menighetene brev som de mottar fra det styrende råd, som består av salvede tilsynsmenn som tjener under Jesu ledelse. De lokale eldsterådene må forvisse seg om at deres menighet følger Jesu veiledning. Veiledningen er naturligvis til gagn for alle som er tilsluttet menigheten, ikke bare for de eldste. — Se Åpenbaringen 2: 11a.

 8. Hva viser det at de eldste er i Jesu høyre hånd?

⁸ Ettersom Jesus er Hodet for menigheten, kan det med rette sies at de eldste er i hans høyre hånd, det vil si underlagt hans kontroll og ledelse. (Kolosserne 1: 18) Han er Overhyrden, og de er underhyrder. — 1. Peter 5: 2—4.

 9. a) Hva er de sju lampestakene et bilde på, og hvorfor passer det godt at disse blir symbolsk framstilt ved hjelp av lampestaker? b) Hva kan synet ha minnet apostelen Johannes om?

⁹ De sju lampestakene er de sju menighetene som Johannes sender Åpenbaringsboken til: Efesos, Smyrna, Pergamon, Tyatira, Sardes, Filadelfia og Laodikea. Hvorfor blir menigheter billedlig framstilt ved lampestaker? Fordi de kristne, både som enkeltpersoner og som menigheter, må la sitt «lys skinne for menneskene» i denne formørkede verden. (Matteus 5: 14—16) Lampestaker hørte dessuten med til utstyret i Salomos tempel. Det at menighetene ble kalt lampestaker, ville trolig minne Johannes om at den enkelte menighet av salvede i billedlig forstand er «Guds tempel», et sted hvor Guds ånd bor. (1. Korinter 3: 16) Den jødiske tempelordning har dessuten sitt motbilde i Jehovas store, åndelige tempelordning, hvor Jesus Kristus er Øversteprest, og hvor Jehova personlig bor i Det aller helligste, i himmelen. I denne motbilledlige tempelordning tjener menigheten av salvede som «et kongelig presteskap». — 1. Peter 2: 4, 5, 9; Hebreerne 3: 1; 6: 20; 9: 9—14, 24.

Det store frafallet

10. Hva skjedde med den jødiske ordning og dens tilhengere som ikke angret, i år 70?

¹⁰ Da Johannes skrev Åpenbaringen, var kristendommen over 60 år gammel. Den hadde overlevd 40 års konstant motstand fra jødedommen. Så fikk den jødiske ordning dødsstøtet i år 70, da de jødene som ikke viste anger, mistet sin nasjonale identitet og det som for dem i realiteten var en avgud — templet i Jerusalem.

11. Hvorfor var det så aktuelt at Overhyrden advarte menighetene om de tendensene som var i ferd med å utvikle seg?

¹¹ Apostelen Paulus hadde imidlertid forutsagt at det skulle komme et frafall blant de salvede kristne, og Jesu budskaper viser at dette frafallet allerede var i ferd med å utvikle seg da Johannes var blitt en gammel mann. Johannes var den siste av dem som virket som en «tilbakeholdende kraft» for å hindre dette iherdige forsøket fra Satans side på å forderve kvinnens ætt. (2. Tessaloniker 2: 3—12; 2. Peter 2: 1—3; 2. Johannes 7—11) Jehovas Overhyrde valgte følgelig det rette tidspunkt til å skrive til de eldste i menighetene for å advare dem om de tendensene som var i ferd med å utvikle seg, og oppmuntre de rettsindige til å stå fast for det som var rett.

12. a) Hvordan utviklet frafallet seg i århundrene etter Johannes’ tid? b) Hvordan ble kristenheten til?

¹² Vi vet ikke hvordan menighetene i år 96 reagerte på Jesu budskaper. Men vi vet at frafallet utviklet seg raskt etter Johannes’ død. «Kristne» sluttet å bruke Jehovas navn og satte i stedet inn «Herren» eller «Gud» i bibelhåndskrifter. I det fjerde århundre hadde den falske treenighetslæren fått innpass i menighetene. I den samme perioden ble læren om en udødelig sjel antatt. Til slutt sørget den romerske keiser Konstantin for at den «kristne» religion ble anerkjent av staten. Dette førte til at kristenheten oppstod, og kirke og stat gikk sammen om å herske i tusen år. Det var en enkel sak å bli «kristen» på den nye måten. Hele folkegrupper tilpasset sin tidligere hedenske tro til varianter av denne religionen. Mange av lederne i kristenheten ble undertrykkende, politiske tyranner og påtvang befolkningen sine frafalne synspunkter ved hjelp av sverdet.

13. Hvilken kurs slo de frafalne kristne inn på, trass i Jesu advarsel mot sektvesen?

¹³ De frafalne kristne ignorerte fullstendig Jesu ord til de sju menighetene. Jesus hadde sagt til efeserne at de måtte gjenvinne den kjærlighet de først hadde. (Åpenbaringen 2: 4) Men kristenhetens medlemmer var ikke lenger forent i kjærligheten til Jehova. De utkjempet grusomme kriger og forfulgte hverandre. (1. Johannes 4: 20) Jesus hadde advart menigheten i Pergamon mot sektvesen. Likevel oppstod det sekter allerede i det andre århundre, og i dag er kristenheten splittet i tusener av sekter og trossamfunn som ligger i strid med hverandre. — Åpenbaringen 2: 15.

14. a) Hva gjorde de som var kristne bare i navnet, trass i Jesu advarsel mot å dø en åndelig død? b) På hvilke måter unnlot disse navnkristne å gi akt på Jesu advarsel mot avgudsdyrkelse og umoral?

¹⁴ Jesus hadde advart menigheten i Sardes mot åndelig død. (Åpenbaringen 3: 1) I likhet med de kristne i Sardes glemte de navnkristne snart å gjøre kristne gjerninger og overlot det viktige forkynnelsesarbeidet til en liten, lønnet presteklasse. Jesus hadde advart menigheten i Tyatira mot avgudsdyrkelse og utukt. (Åpenbaringen 2: 20) Men kristenheten godkjente åpent bruken av bilder og fremmet dessuten mindre åpenbare former for avgudsdyrkelse som nasjonalisme og materialisme. Og umoral er alltid blitt tolerert i vide kretser, selv om det av og til er blitt fordømt fra prekestolene.

15. Hva avslørte Jesu ord til de sju menighetene med hensyn til kristenhetens trossamfunn, og hva har kristenhetens presteskap vist seg å være?

¹⁵ Jesu ord til de sju menighetene viser følgelig at ingen av kristenhetens trossamfunn kan være Jehovas spesielle folk. Kristenhetens presteskap har i virkeligheten vært de mest fremtredende medlemmer av Satans ætt. Apostelen Paulus omtalte dem som ’den lovløse’ og forutsa at «den lovløses nærvær er i samsvar med Satans virksomhet, med enhver kraftig gjerning og løgnaktige tegn og varsler og med ethvert urettferdig bedrag». — 2. Tessaloniker 2: 9, 10.

16. a) Særlig hvem la kristenhetens ledere for hat? b) Hva skjedde i kristenheten i middelalderen? c) Førte det protestantiske opprør, eller reformasjonen, til at kristenheten forandret sin frafalne ferd?

¹⁶ Kristenhetens religiøse og verdslige ledere hevdet riktignok at de var hyrder for Guds hjord, men de la særlig for hat dem som prøvde å oppfordre folk til å lese Bibelen, eller som avslørte deres ubibelske oppførsel. Jan Hus og bibeloversetteren William Tyndale ble forfulgt og døde som martyrer. I den mørke middelalder nådde de frafalnes herredømme et høydepunkt i og med den djevelske, katolske inkvisisjonen. Enhver som drog kirkens lære eller autoritet i tvil, ble ubarmhjertig undertrykt, og utallige tusener såkalte kjettere ble torturert i hjel eller brent på bålet. Satan ville på den måten sørge for at enhver som representerte Guds kvinnelignende organisasjons sanne ætt, raskt ble knust. Da det protestantiske opprør, eller reformasjonen, fant sted (fra 1517 av), la mange av de protestantiske kirkene en lignende intolerant ånd for dagen. De pådrog seg også blodskyld ved å forfølge og drepe dem som ville være lojale mot Gud og Kristus. Ja, ’helliges blod’ ble virkelig utøst. — Åpenbaringen 16: 6; jevnfør Matteus 23: 33—36.

Ætten holder ut

17. a) Hva ble forutsagt i Jesu lignelse om ugresset blant hveten? b) Hva skjedde i 1918, og hva førte det til?

¹⁷ I lignelsen om ugresset blant hveten forutsa Jesus det mørke som skulle rå mens kristenheten var dominerende. Men opp gjennom alle århundrene med frafall skulle det likevel finnes enkelte hvetelignende kristne, sanne salvede. (Matteus 13: 24—29, 36—43) Da Herrens dag opprant i oktober 1914, fantes det derfor fremdeles sanne kristne på jorden. (Åpenbaringen 1: 10) Cirka tre og et halvt år senere, i 1918, kom Jehova tydeligvis til sitt åndelige tempel for å holde dom sammen med Jesus, «paktens sendebud». (Malaki 3: 1; Matteus 13: 47—50) Tiden var inne til at Herren endelig skulle forkaste de falske kristne og sette ’den tro og kloke slave over alt det han eier’. — Matteus 7: 22, 23; 24: 45—47.

18. Hvilken «time» kom i 1914, og hva var tiden inne til at slaven skulle gjøre?

¹⁸ Tiden var også inne til at denne slaven skulle vie det som stod i Jesu budskaper til de sju menighetene, spesiell oppmerksomhet. Det forstår vi av budskapenes innhold. Jesus sier for eksempel at han skal komme for å dømme menighetene, og denne dommen begynte i 1918. (Åpenbaringen 2: 5, 16, 22, 23; 3: 3) Han snakker om å bevare menigheten i Filadelfia fra «prøvens time, som skal komme over hele den bebodde jord». (Åpenbaringen 3: 10, 11) Denne «prøvens time» kom da Herrens dag opprant i 1914. I tiden deretter ble de kristne prøvd med hensyn til sin lojalitet overfor Guds opprettede rike. — Jevnfør Matteus 24: 3, 9—13.

19. a) Hva i vår tid er de sju menighetene et bilde på? b) Hvem har i stort antall sluttet seg til disse salvede kristne, og hvorfor gjelder Jesu veiledning og de forholdene han beskriver, også dem? c) Hvordan bør vi betrakte Jesu budskaper til de sju menighetene i det første århundre?

¹⁹ Jesu ord til menighetene har følgelig fått sin viktigste anvendelse siden 1914. I denne sammenheng er de sju menighetene et bilde på alle menighetene av salvede kristne på Herrens dag. I de siste 70 årene eller der omkring har dessuten et stort antall troende som har håp om å leve evig i paradiset på jorden, sluttet seg til de salvede kristne, som Johannes var et bilde på. Den herliggjorte Jesu Kristi veiledning og hans ord om hvordan forholdene var i de sju menighetene da han inspiserte dem, får i like høy grad sin anvendelse på dem. Det finnes bare én norm for rettferdighet og trofasthet for alle Jehovas tjenere. (2. Mosebok 12: 49; Kolosserne 3: 11) Jesu budskaper til de sju menighetene i Lilleasia i det første århundre er følgelig ikke bare en historisk kuriositet. De betyr liv eller død for hver enkelt av oss. La oss derfor lytte oppmerksomt til Jesu ord.

[Fotnoter]

[Ramme på side 32]

En tid med prøver og dom

Jesus ble døpt i Jordan-elven og salvet som den framtidige Konge omkring oktober i år 29. Tre og et halvt år senere, i år 33, kom han til templet i Jerusalem og drev ut dem som gjorde det til en røverhule. Det ser ut til at det er en parallell til dette i den perioden på tre og et halvt år som gikk fra det tidspunkt da Jesus ble innsatt på tronen i himmelen i oktober 1914, og til han kom for å inspisere dem som hevdet at de var kristne, på det tidspunkt da dommen begynte med Guds hus. (Matteus 21: 12, 13; 1. Peter 4: 17) I begynnelsen av 1918 møtte Jehovas folk stor motstand i Rikets arbeid. Det var en tid med prøver jorden over, og de fryktsomme ble siktet ut. I mai 1918 forårsaket kristenhetens presteskap at Selskapet Vakttårnets ledere ble fengslet, men ni måneder senere ble de løslatt. Senere ble de falske anklagene som var blitt rettet mot dem, frafalt. Fra 1919 av gikk Guds folks organisasjon, som nå var blitt prøvd og lutret, nidkjært framover for å forkynne at Jehovas rike med Kristus Jesus som Konge er menneskenes håp. — Malaki 3: 1—3.

Da Jesus begynte sin inspeksjon i 1918, fikk kristenhetens presteskap uten tvil en ugunstig dom. De hadde ikke bare forfulgt Guds folk, men de hadde også pådratt seg stor blodskyld ved å støtte de stridende nasjonene under den første verdenskrig. (Åpenbaringen 18: 21, 24) Disse prestene satte så sin lit til det menneskelagde Folkeforbundet. I 1919 hadde kristenheten sammen med hele den falske religions verdensrike falt og fullstendig mistet Guds gunst.

[Kart på sidene 28 og 29]

(Se den trykte publikasjonen)

EFESOS

SMYRNA

PERGAMON

TYATIRA

SARDES

FILADELFIA

LAODIKEA

[Bilder på side 31]

Kristenhetens religionssamfunn pådrog seg stor blodskyld ved å forfølge og drepe dem som oversatte eller leste Bibelen, eller som eide et eksemplar av den