LOV

«1. Prinsipper og regler som utgår fra en myndighet og gjelder for en befolkning, enten i form av utstedte lover eller i form av sedvaner og retningslinjer som regnes for rettslig bindende og blir håndhevet ved rettslige avgjørelser. 2. Enhver skriftlig eller på annen måte uttrykkelig formulert regel eller samling av regler, utstedt av en stats eller en nasjons øvrighet.» (The American College Dictionary, redigert av C.L. Barnhart, 1966.) «Et guddommelig bud eller en åpenbaring av Guds vilje . . . Guds bud eller åpenbaringer som et hele; Guds vilje . . . en rettesnor for rett levevis eller rett atferd, spesielt når den anses for å være i harmoni med Guds vilje, med samvittigheten eller alminnelige moralbegreper eller med naturretten.» – Webster’s Third New International Dictionary, 1981.

Ordet «lov» er i De hebraiske skrifter hovedsakelig oversatt fra det hebraiske ordet torạh, som er beslektet med verbet jarạh, som betyr «lede, lære, undervise». I noen tilfeller er det oversatt fra det arameiske ordet dath. (Da 6: 5, 8, 15) Andre ord som i noen oversettelser er gjengitt med «lov», er misjpạt (rettslig avgjørelse, dom, rett) og mitswạh (bud, påbud). I De greske skrifter er det ordet nọmos, fra verbet nẹmo (dele ut, fordele), som er oversatt med «lov».

Jehova Gud er den opprinnelige, høyeste Lovgiver (Jes 33: 22), Den Suverene Herre, som delegerer myndighet (Sl 73: 28; Jer 50: 25; Lu 2: 29; Apg 4: 24; Åp 6: 10), og uten hans tillatelse kan det ikke utøves noen myndighet. (Ro 13: 1; Da 4: 35; Apg 17: 24–31) Hans trone er grunnlagt på rettferdighet og rett. (Sl 97: 1, 2) Guds uttrykte vilje blir skapningenes lov. – Se RETTSSAK.

Lover for englene. Englene, som står over menneskene, er underlagt Guds lover og bud. (He 1: 7, 14; Sl 104: 4) Jehova har til og med gitt sin motstander Satan befalinger og pålagt ham begrensninger. (Job 1: 12; 2: 6) Erkeengelen Mikael anerkjente og respekterte den stilling Jehova har som den høyeste Dommer, da han i forbindelse med en uoverensstemmelse med Djevelen sa: «Måtte Jehova refse deg.» (Jud 9; jf. Sak 3: 2.) Alle englene er av Jehova Gud blitt underlagt den herliggjorte Jesu Kristi myndighet. (He 1: 6; 1Pe 3: 22; Mt 13: 41; 25: 31; Flp 2: 9–11) I tråd med dette ble en engel på Jesu befaling sendt med et budskap til Johannes. (Åp 1: 1) I 1. Korinter 6: 3 sier imidlertid apostelen Paulus at Kristi åndelige brødre en gang skal dømme engler; de skal åpenbart på en eller annen måte være med på å fullbyrde dommen over de onde åndeskapningene.

Lover for skaperverket. En av betydningene av ordet «lov» er ifølge ordbøkene «naturregel»; «den regelmessighet som kan iakttas i naturen». (Norsk ordbok; Webster’s Third New International Dictionary) Som den som har skapt alle ting i himmelen og på jorden (Apg 4: 24; Åp 4: 11), har Jehova fastsatt lover for alt i skaperverket. I Job 38: 10 tales det om en «forordning» for havet, i Job 38: 12 tales det om å ’gi morgenen befaling’, og i Job 38: 31–33 henledes oppmerksomheten på stjernebildene og «himmelens forskrifter». Det samme kapitlet viser til at Gud har makt over lyset, snøen, haglet, skyene, regnet, duggen og lynet. Kapitlene 39 til 41 taler om Guds omsorg for dyrene, og dyrenes fødsel, livssyklus og vaner blir tilskrevet lover som er fastsatt av Gud, ikke en evolusjonær tilpasning. Ja, ved selve skapelsen av livsformene nedla Gud den lov i dem at hver av dem skulle frambringe avkom ’etter sitt slag’, noe som gjorde en utvikling umulig. (1Mo 1: 11, 12, 21, 24, 25) Adam ble på lignende måte far til sønner «som var ham lik, som et bilde av ham». (1Mo 5: 3) I Salme 139: 13–16 blir embryoets vekst i livmoren omtalt, og det sies at «alle dets deler» var skrevet opp «i [Jehovas] bok» allerede før noen av dem fantes. I Job 26: 7 sies det at Jehova «henger jorden på intet». Jordens plass i verdensrommet blir av vitenskapsmennene i dag hovedsakelig tilskrevet samspillet mellom tyngdeloven og sentrifugalkraftens lov.

Lover til Adam. I Edens hage fikk Adam og Eva vite av Gud hvilke plikter de hadde: (1) de skulle fylle jorden, (2) de skulle legge den under seg, og (3) de skulle rå over dyrene på jorden, i havet og i luften. (1Mo 1: 28) De fikk lover med hensyn til hva de skulle spise: De skulle spise de frøbærende plantene og trærnes frukter. (1Mo 1: 29; 2: 16) Adam fikk imidlertid befaling om ikke å spise av treet til kunnskap om godt og ondt (1Mo 2: 17), og denne befalingen gav han videre til Eva (1Mo 3: 2, 3). Adam blir omtalt som en overtreder fordi han brøt en klart uttrykt lov. – Ro 5: 14, 17; 4: 15.

Lover til Noah; patriarkalske lover. Noah fikk befalinger i forbindelse med byggingen av arken og sin families frelse. (1Mo 6: 22) Etter vannflommen fikk han lover som gav menneskene tillatelse til også å spise kjøtt, og samtidig ble livet – og dermed også blodet, som livet er knyttet til – erklært hellig. Det ble uttalt forbud mot å spise blod og å berøve et annet menneske livet, og det ble fastsatt dødsstraff for mord. – 1Mo 9: 3–6.

Patriarken var familiens eller slektens overhode og hersker. Jehova er det øverste Familieoverhode, den store Patriark; han er «Faderen, som enhver familie i himmel og på jord skylder sitt navn». (Ef 3: 14, 15) Noah, Abraham, Isak og Jakob var særlig fremtredende patriarker. Jehova handlet spesielt med dem. Abraham fikk befaling om å omskjære alle av mannkjønn i sitt hus som et tegn på Guds pakt med ham. (1Mo 17: 11, 12) Han holdt Jehovas «befalinger», «forskrifter» og «lover». Han kjente «Jehovas vei» når det gjaldt å «øve rettferdighet og rett», og han gav disse påbudene videre til sin husstand. – 1Mo 26: 4, 5; 18: 19.

De lovene som patriarkene fulgte, var også alminnelig kjent på deres tid og ble til dels gjenspeilt i andre nasjoners lover, ettersom disse nasjonene nedstammet fra patriarken Noahs tre sønner. Egypts farao visste for eksempel at det var galt å ta en annen manns hustru (1Mo 12: 14–20), og det gjorde også filisternes konger, slik de gav uttrykk for i forbindelse med Sara og Rebekka. – 1Mo 20: 2–6; 26: 7–11.

På Moses’ tid var israelittene slaver i Egypt. De hadde frivillig dratt til Egypt på Jakobs tid, men var blitt gjort til slaver etter at Jakobs sønn, førsteministeren Josef, var død. De var på en måte blitt solgt som slaver for ingenting. I overensstemmelse med den patriarkalske loven om løskjøpelse og om den førstefødte sønnens fortrinnsrett sa Jehova til farao gjennom Moses og Aron: «Israel er min sønn, min førstefødte. Og jeg sier deg: Send min sønn bort, så han kan tjene meg. Men skulle du nekte å sende ham bort, se, da dreper jeg din sønn, din førstefødte.» (2Mo 4: 22, 23) Denne frigivelsen krevde ingen løskjøpelsessum, og Egypt fikk heller ikke noen. Da israelittene forlot sine herrer, egypterne, «[lot Jehova] folket finne velvilje for egypternes øyne, slik at disse gav dem det de bad om; og de tok bytte fra egypterne». (2Mo 3: 21; 12: 36) De hadde dratt inn i landet med faraos godkjennelse, ikke som krigsfanger, men som frie mennesker. Det var urettferdig at de var blitt gjort til slaver, og derfor sørget Jehova nå åpenbart for at de fikk lønn for sitt arbeid.

Hele familien ble holdt ansvarlig for lovovertredelser som ble begått av familiens medlemmer. Patriarken var det ansvarlige overhode; han ble krevd til regnskap for overtredelser som var begått av familien, og det ble forlangt at han straffet de familiemedlemmer som krenket lovene. – 1Mo 31: 30–32.

Ekteskap og førstefødselsrett. Det var foreldrene som bestemte hvem deres sønner og døtre skulle gifte seg med. (1Mo 24: 1–4) Det var vanlig å betale en brudesum. (1Mo 34: 11, 12) Blant dem som tilbad Jehova, var ekteskap med avgudsdyrkere en ulydighetshandling og i strid med familiens interesser. – 1Mo 26: 34, 35; 27: 46; 28: 1, 6–9.

Førstefødselsretten gikk i arv til den førstefødte sønnen. Den innbefattet at han fikk en dobbelt del av arven. Faren, familiens overhode, kunne imidlertid overdra førstefødselsretten til en annen. (1Mo 48: 22; 1Kr 5: 1) Som regel var det den eldste sønnen som inntok plassen som familiens patriarkalske overhode når faren døde. Når sønnene giftet seg, kunne de opprette sin egen husstand, atskilt fra farens, hvor de selv var familieoverhoder.

Moral. Utukt (seksuell omgang før eller utenom ekteskapet) ble betraktet som noe skjendig og var straffbart, især når det var tale om personer som var forlovet eller gift (utroskap, ekteskapsbrudd). (1Mo 38: 24–26; 34: 7) Man praktiserte svogerekteskap når en mann døde uten å ha en sønn. Hans bror var da forpliktet til å gifte seg med enken, og deres førstefødte sønn arvet den avdødes eiendom og videreførte den avdødes navn. – 5Mo 25: 5, 6; 1Mo 38: 6–26.

Eiendom. Det ser ut til at det vanligvis ikke var noe som het personlig eiendom. Bortsett fra noen få personlige eiendeler var alt kveg, husgeråd og annet utstyr noe hele familien hadde felles. – 1Mo 31: 14–16.

På grunnlag av historiske vitnesbyrd mener noen forskere at det ved overføring av et landområde var vanlig at selgeren viste kjøperen området fra et utsiktspunkt og utpekte de nøyaktige grensene. Med ordene «jeg ser» gav kjøperen sitt juridisk bindende tilsagn. Da Jehova lovte Abraham at han skulle få Kanaans land, fikk Abraham først beskjed om å se i alle fire himmelretninger. Abraham sa ikke: «Jeg ser», kanskje fordi Gud sa at han senere skulle gi det lovte land til Abrahams ætt. (1Mo 13: 14, 15) Som Israels juridiske representant ble Moses oppfordret til å «se» landet. Hvis den ovennevnte oppfatningen er korrekt, ville dette bety at landet nå juridisk sett ble overdratt til israelittene, slik at de kunne innta det under Josvas ledelse. (5Mo 3: 27, 28; 34: 4; se også Satans tilbud til Jesus i Mt 4: 8.) En annen handling som muligens hadde en lignende juridisk betydning, var det å dra omkring i eller gå inn i landet i den hensikt å ta det i besittelse. (1Mo 13: 17; 28: 13) I noen gamle dokumenter er antallet av trær på et jordstykke nevnt ved enhver slik handel med jord. – Jf. 1Mo 23: 17, 18.

Varetekt. Et løfte om å «vokte» en person, et dyr eller en ting medførte et juridisk ansvar. (1Mo 30: 31) Som Jakobs førstefødte hadde Ruben ansvaret da Josef forsvant. (1Mo 37: 21, 22, 29, 30) Den som hadde noe i sin varetekt, måtte ta godt hånd om det som var blitt overdratt ham. Han skulle erstatte dyr som var blitt stjålet fra ham, men ikke dyr som døde av seg selv, eller som gikk tapt på grunn av hendelser han ikke var herre over, for eksempel et angrep fra bevæpnede kvegtyver. Hvis et dyr var blitt revet i hjel av et vilt dyr, skulle den som hadde dyret i sin varetekt – for å rense seg for skyld – legge fram det istykkerrevne dyret som bevis. – 1Mo 37: 12–30, 32, 33; 2Mo 22: 10–13.

Slaver. Slaver kunne enten være kjøpt eller være født i huset av foreldre som var slaver. (1Mo 17: 12, 27) En slave kunne ha en meget ærefull stilling i den patriarkalske husstand, slik som tilfellet var med Abrahams tjener Elieser. – 1Mo 15: 2; 24: 1–4.

Guds lov til Israel – Moseloven. Jehova gav Israel Loven med Moses som mellommann i Sinai-ødemarken i år 1513 f.v.t. Det at Loven trådte i kraft ved Horeb-fjellet, ble ledsaget av en ærefryktinngytende tilkjennegivelse av Jehovas makt. (2Mo 19: 16–19; 20: 18–21; He 12: 18–21, 25, 26) Den pakten som da ble inngått, ble gjort gyldig ved blodet av okser og geiter. Folket frambar fellesskapsofre og fikk høre paktsboken opplest, og etterpå sa de seg villige til å være lydige mot alt det Jehova hadde sagt. Mange av de tidligere patriarkalske lovene ble innlemmet i den loven som ble gitt gjennom Moses. – 2Mo 24: 3–8; He 9: 15–21; se PAKT.

De fem første bøkene i Bibelen (1. til 5. Mosebok) blir ofte under ett kalt «Loven». Noen ganger blir denne betegnelsen brukt om alle Bibelens hebraiske skrifter. Men jødene inndelte vanligvis De hebraiske skrifter i tre deler, «Moseloven», «Profetene» og «Salmene». (Lu 24: 44) De befalinger som kom gjennom profetene, var bindende for Israel.

Ifølge Moseloven var Jehova den absolutte Overherre og også Konge i en spesiell betydning av ordet. Ettersom han var Israels Gud og samtidig dets Konge, var en overtredelse av Loven både en religiøs forbrytelse og en majestetsforbrytelse, en krenkelse av statens overhode, i dette tilfellet av Kongen Jehova. Om David, Salomo og deres etterfølgere på tronen i Juda ble det sagt at de satt på «Jehovas trone». (1Kr 29: 23) De jordiske kongene og herskerne i Israel var bundet av Loven, og når de misbrukte sin makt, ble de lovovertredere som måtte stå til regnskap overfor Gud. (1Sa 15: 22, 23) Kongedømmet og prestedømmet var atskilt, noe som sikret en likelig fordeling av makten og tjente som en beskyttelse mot tyranni. Denne ordningen minnet hele tiden israelittene om at det var Jehova som var deres Gud og deres virkelige Konge. Den enkeltes forhold til Gud og sin neste var fastlagt i Loven, og enhver kunne nærme seg Gud gjennom presteordningen.

Moseloven gav israelittene mulighet til å bli «et kongerike av prester og en hellig nasjon». (2Mo 19: 5, 6) Lovens krav om at Jehova skulle vises udelt hengivenhet, det uttrykkelige forbudet mot enhver form for sammenslutning med annerledestroende og bestemmelsene angående religiøs renhet og hva som kunne spises, utgjorde en ’mur’ som holdt nasjonen tydelig atskilt fra andre folkeslag. (Ef 2: 14) En jøde kunne knapt nok gå inn i en ikke-jødes telt eller hus eller spise sammen med ikke-jøder uten å bli uren i religiøs henseende. Ja, da Jesus var på jorden, ble en jøde betraktet som uren så fort han gikk inn i et ikke-jødisk hus eller en ikke-jødisk bygning. (Joh 18: 28; Apg 10: 28) Livets hellighet og familiens, ekteskapets og den enkeltes ære og verdighet ble beskyttet. Dessuten førte den religiøse atskillelse som var en følge av lovpakten, til andre, sunnhetsmessige fordeler, idet israelittene ble beskyttet mot sykdommer som var alminnelig utbredt blant de omkringliggende nasjonene. Lovene om moralsk renhet, om personlig hygiene og om hva man kunne spise, hadde uten tvil også en helsebringende virkning når de ble fulgt.

Men den virkelige hensikten med Loven var, som Paulus uttrykte det, ’å gjøre overtredelsene kjent, inntil ætten skulle komme’. Loven var en ’oppdrager som ledet til Kristus’. Den pekte fram til Kristus som det endelige mål («Kristus er Lovens ende»). Den åpenbarte at alle mennesker, jødene innbefattet, er underlagt synden, og at liv ikke kan oppnås ved «lovgjerninger». (Ga 3: 19–24; Ro 3: 20; 10: 4) Loven var «åndelig», fra Gud, og «hellig». (Ro 7: 12, 14) I Efeserne 2: 15 tales det om «Loven med dens bud i form av forordninger». Den var en norm for fullkommenhet; den som kunne holde den, ville være fullkommen og ville fortjene å leve. (3Mo 18: 5; Ga 3: 12) Ettersom ufullkomne mennesker ikke kunne holde Loven, viste den at «alle har syndet», og at ingen ’når opp til Guds herlighet’. (Ro 3: 23) Bare Jesus Kristus holdt den til fullkommenhet. – Joh 8: 46; He 7: 26.

Loven tjente også som «en skygge av de kommende goder», og noen av de ting som var forbundet med den, var «forbilledlige framstillinger», som Jesus og apostlene ofte henviste til for å forklare himmelske forhold og spørsmål som hadde med den kristne lære og kristen atferd å gjøre. Det er derfor viktig og nødvendig for de kristne å studere den. – He 10: 1; 9: 23.

Jesus sa at hele Loven hvilte på de to store bud: budet om å elske Gud og budet om å elske sin neste. (Mt 22: 35–40) I 5. Mosebok (hvor Loven forekommer i en litt modifisert form, tilpasset de nye forholdene i det lovte land, som israelittene nå slo seg ned i) forekommer de hebraiske ordene for «elske» og «kjærlighet» over 20 ganger.

«De ti ord» (2Mo 34: 28), eller De ti bud, utgjorde den grunnleggende delen av Loven, men i tillegg fantes det omkring 600 andre lover, som alle var like bindende for israelittene. (Jak 2: 10) De fire første av De ti bud dreide seg om menneskets forhold til Gud, det femte om forholdet til Gud og til ens foreldre og de fem siste om forholdet til ens neste. De fem siste var tilsynelatende ordnet etter omfanget av den skade man tilføyde sin neste: mord, ekteskapsbrudd, tyveri, falskt vitnesbyrd og selvisk begjær. Det tiende bud stiller Moseloven i en særklasse i forhold til alle andre nasjoners lover ved å forby selvisk begjær, et bud som i virkeligheten bare Gud kan håndheve. Det pekte på den egentlige årsaken til en overtredelse av et hvilket som helst av alle de andre budene. – 2Mo 20: 2–17; 5Mo 5: 6–21; jf. Ef 5: 5; Kol 3: 5; Jak 1: 14, 15; 1Jo 2: 15–17.

Loven inneholdt mange prinsipper og retningsgivende forskrifter. Dommerne hadde frihet til å undersøke og ta hensyn til overtredernes motiver og innstilling og også omstendighetene i forbindelse med en lovovertredelse. En respektløs eller forherdet overtreder som handlet med overlegg og ikke følte noen anger, fikk den fulle straff. (4Mo 15: 30, 31) I andre tilfeller kunne det bli avsagt en mildere dom. En morder skulle for eksempel ubetinget lide døden, mens en som slo en annen i hjel av vanvare, kunne bli vist barmhjertighet. (4Mo 35: 15, 16) Eieren av en okse som hadde pleid å stange, og som drepte et menneske, ble dømt til døden, eller han kunne bli pålagt å betale en løskjøpelsessum. (2Mo 21: 29–32) Forskjellen mellom straffeutmålingen i 2. Mosebok 22: 7 og den i 3. Mosebok 6: 1–7 skyldes tydeligvis at det er forskjell mellom en som stjeler med fullt overlegg og blir pågrepet, og en synder som frivillig kommer og bekjenner sin overtredelse.

Samvittighetens lov. Bibelen viser at dette er en lov som menneskene har fått ’skrevet i sine hjerter’. Om dem som ikke er underlagt en direkte lov fra Gud, slik som israelittene var underlagt Moseloven, sies det at de er «seg selv en lov», for deres samvittighet gjør at de blir «anklaget eller også unnskyldt» i sine egne tanker. (Ro 2: 14, 15) Mange rettferdige lover i hedenske land vitner om en slik samvittighet, som opprinnelig ble nedlagt i menneskenes felles stamfar, Adam, og ført videre gjennom Noah. – Se SAMVITTIGHET.

I 1. Korinter 8: 7 sier apostelen Paulus at mangel på nøyaktig kristen kunnskap kan resultere i en svak samvittighet. Samvittigheten kan være enten en god eller en dårlig veileder, avhengig av den enkeltes kunnskap og hvordan samvittigheten hans er oppøvd. (1Ti 1: 5; He 5: 14) Samvittigheten kan bli besmittet og vil da være en dårlig veileder. (Tit 1: 15) Noen har til stadighet handlet i strid med sin samvittighet, noe som har ført til at den er blitt som ufølsomt arrvev, slik at den ikke kan være noen pålitelig veileder. – 1Ti 4: 1, 2.

«Kristi lov.» Paulus skrev: «Fortsett å bære hverandres byrder, og oppfyll på den måten Kristi lov.» (Ga 6: 2) Selv om lovpakten ble brakt til opphør på pinsedagen i år 33 («ettersom prestedømmet blir forandret, skjer det nødvendigvis også en forandring av loven»; He 7: 12), er de kristne ikke uten lov, men er «under lov overfor Kristus». (1Kt 9: 21) Denne loven blir kalt «den fullkomne lov som hører friheten til», «et fritt folks lov» og «troens lov». (Jak 1: 25; 2: 12; Ro 3: 27) Denne nye loven var blitt forutsagt av Gud gjennom profeten Jeremia da han talte om en ny pakt og om at Guds lov ville bli skrevet på hans folks hjerter. – Jer 31: 31–34; He 8: 6–13.

Slik Moses var mellommann for lovpakten, er Jesus Kristus mellommann for den nye pakt. Moses nedtegnet Loven i en skreven lovsamling, men Jesus nedskrev ikke noen lov. Han benyttet det talte ord for å inngi sin lov i sine disiplers sinn og hjerte. Hans disipler nedskrev heller ikke lover i form av en lovsamling for de kristne, med lover inndelt i bestemte kategorier og paragrafer. Ikke desto mindre er De kristne greske skrifter fulle av lover, bud og bestemmelser som de kristne må overholde. – Åp 14: 12; 1Jo 5: 2, 3; 4: 21; 3: 22–24; 2Jo 4–6; Joh 13: 34, 35; 14: 15; 15: 14.

Jesus gav sine disipler påbud om å forkynne ’det gode budskap om riket’. Hans befaling finnes i Matteus 10: 1–42 og Lukas 9: 1–6 og 10: 1–12. Ifølge Matteus 28: 18–20 fikk Jesu disipler en ny befaling, som gikk ut på at de nå ikke bare skulle gå til jødene, men til alle nasjoner, for å gjøre disipler og døpe dem med en ny dåp, «i Faderens og Sønnens og den hellige ånds navn», idet de lærte dem å holde alt det Jesus hadde befalt dem. Bemyndiget av Gud gav Jesus altså befalinger og undervisning mens han var på jorden (Apg 1: 1, 2), og det gjorde han også etter at han hadde steget opp til himmelen. (Apg 9: 5, 6; Åp 1: 1–3) Hele Åpenbaringsboken består av profetier, befalinger, formaninger og instrukser til den kristne menighet.

«Kristi lov» gjelder hele den kristnes liv og virke. Med Guds ånds hjelp kan den kristne følge budene, slik at han kan få en gunstig dom i henhold til denne loven, for dette er «åndens lov, den ånd som gir liv i forening med Kristus Jesus». – Ro 8: 2, 4.

«Guds lov.» Apostelen Paulus taler om at de kristne utkjemper en kamp som er berørt av to faktorer, «Guds lov», eller «åndens lov, den ånd som gir liv», på den ene side og «syndens lov», eller «syndens og dødens lov», på den annen side. Paulus beskriver denne kampen ved å si at det falne kjød, som er besmittet med synd, er tatt til fange under «syndens lov», og peker videre på at det «å ha sinnet rettet mot kjødet betyr død», men at «[Gud fordømte] synden i kjødet ved å sende sin egen Sønn i syndig kjøds likhet og vedrørende synden». Med Guds ånds hjelp kan de kristne vinne kampen og oppnå liv – ved å vise tro på Kristus, ved å la legemets gjerninger dø og ved å leve i samsvar med åndens ledelse. – Ro 7: 21 til 8: 13.

Syndens og dødens lov. Apostelen Paulus påpeker at en følge av den synd menneskenes stamfar, Adam, gjorde seg skyldig i, var at ’døden hersket som konge fra Adam’ og fram til Moses’ tid (da Loven ble gitt). Han viser videre at Loven ’gjorde overtredelsene kjent’, slik at menneskene kunne anklages for synd. (Ro 5: 12–14; Ga 3: 19) Denne «syndens lov», som virker i det ufullkomne kjød, utøver makt over kjødet og gjør det tilbøyelig til å overtre Guds lov. (Ro 7: 23; 1Mo 8: 21) Synd fører til død. (Ro 6: 23; 1Kt 15: 56) Moseloven kunne ikke seire over syndens og dødens herredømme, men utfrielse og seier blir oppnådd ved Guds ufortjente godhet gjennom Jesus Kristus. – Ro 5: 20, 21; 6: 14; 7: 8, 9, 24, 25.

«Troens lov.» «Troens lov» blir stilt opp som en motsetning til ’gjerningenes lov’. Menneskene kan ikke oppnå rettferdighet ved egne gjerninger eller ved gjerninger som gjøres i samsvar med Moseloven, som om rettferdighet kunne oppnås som lønn for gjerninger. Rettferdighet kan bare oppnås ved tro på Jesus Kristus. (Ro 3: 27, 28; 4: 4, 5; 9: 30–32) Jakob sier imidlertid at en slik tro vil være ledsaget av gjerninger som er et resultat av troen og i overensstemmelse med den. – Jak 2: 17–26.

Ektemannens lov. En gift kvinne er underlagt «sin manns lov». (Ro 7: 2; 1Kt 7: 39) Det prinsipp at ektemannen er familiens overhode, gjelder i hele Guds organisasjon og har til alle tider vært gjeldende blant dem som tilber Gud, og dessuten blant mange andre folk. Jehova Gud inntar stillingen som ektemann i forhold til sin «kvinne», «det Jerusalem som er der oppe». (Ga 4: 26, 31; Åp 12: 1, 4–6, 13–17) Det jødiske folks forhold til Jehova var som en hustrus forhold til sin ektemann. – Jes 54: 5, 6; Jer 31: 32.

Ifølge den patriarkalske lov var ektemannen familiens ubestridte overhode, som hustruen underordnet seg under, men hun kunne komme med forslag, som han så kunne godkjenne. (1Mo 21: 8–14) Sara kalte Abraham «herre». (1Mo 18: 12; 1Pe 3: 5, 6) Kvinnen bar et hodeplagg som tegn på at hun underordnet seg under sin mann, sitt hode. – 1Mo 24: 65; 1Kt 11: 5.

Under Moseloven var hustruen underordnet sin mann. Hennes mann kunne enten stadfeste eller annullere de løfter hun avla. (4Mo 30: 6–16) Hun arvet ikke jorden hvis mannen døde, men fulgte med arvelodden, og dersom den ble løskjøpt av en slektning, omfattet transaksjonen også henne. (Rut 4: 5, 9–11) Hun kunne ikke skille seg fra sin mann, men mannen hadde rett til å skille seg fra sin hustru. – 5Mo 24: 1–4.

Under den kristne ordning blir det krevd at kvinnen anerkjenner mannens stilling og ikke tilraner seg den. Apostelen Paulus sier at en gift kvinne er underlagt sin manns lov så lenge han lever, men at hun er løst fra den ved hans død, slik at hun ikke er en ekteskapsbryterske hvis hun gifter seg igjen. – Ro 7: 2, 3; 1Kt 7: 39.

«Den kongelige lov.» «Den kongelige lov» er med rette den høyeste og den viktigste av de lovene som gjelder mellommenneskelige forhold; den inntar samme stilling blant disse lovene som en konge inntar blant mennesker. (Jak 2: 8) Den grunnleggende tanke i lovpakten var kjærlighet. «Du skal elske din neste som deg selv» (den kongelige lov) var det andre av de to budene som hele Loven og Profetene hang på. (Mt 22: 37–40) De kristne er ikke underlagt lovpakten, men de er underlagt Den Store Konges, Jehovas, og hans Sønns og Konges, Jesu Kristi, lov i forbindelse med den nye pakt.

[Ramme på sidene 184—190]

NOEN TREKK VED LOVPAKTEN

TEOKRATISK MYNDIGHET

Jehova Gud er den suverene Overherre (2Mo 19: 5; 1Sa 12: 12; Jes 33: 22)

Kongen skulle sitte på «Jehovas trone» og representere ham (1Kr 29: 23; 5Mo 17: 14, 15)

Andre embetsmenn (stammehøvdinger; førere for tusen, for hundre, for femti og for ti) ble utvalgt på grunnlag av sin gudsfrykt, pålitelighet og ubestikkelighet (2Mo 18: 21, 25; 4Mo 1: 44)

Alle som utøvde gudgitt myndighet, skulle respekteres: embetsmenn, prester, dommere, foreldre (2Mo 20: 12; 22: 28; 5Mo 17: 8–13)

RELIGIØSE FORPLIKTELSER

(Disse var sammenfattet i Lovens største bud – at man skulle elske Jehova av hele sitt hjerte og sinn og hele sin sjel og styrke; 5Mo 6: 5; 10: 12; Mr 12: 30)

Det var bare Jehova som skulle tilbes (2Mo 20: 3; 22: 20; 5Mo 5: 7)

Kjærlighet skulle være drivkraften i den enkeltes forhold til Gud (5Mo 6: 5, 6; 10: 12; 30: 16)

Alle skulle frykte Gud og adlyde ham (2Mo 20: 20; 5Mo 5: 29)

Man skulle ikke bruke Guds navn på en uverdig måte (2Mo 20: 7; 5Mo 5: 11)

Man kunne bare tre fram for Gud på den måten han godkjente (4Mo 3: 10; 3Mo 10: 1–3; 16: 1)

Alle var forpliktet til å holde sabbaten (2Mo 20: 8–11; 31: 12–17)

Man skulle samles til tilbedelse (5Mo 31: 10–13)

Alle menn skulle komme sammen tre ganger om året: ved påsken og de usyrede brøds høytid, ved ukehøytiden og ved løvhyttehøytiden (5Mo 16: 16; 3Mo 23: 1–43)

Den som med vilje unnlot å feire påsken, skulle «avskjæres» (4Mo 9: 13)

Man skulle støtte presteskapet

Levittene fikk en tiendedel av all landets grøde av de andre stammene (4Mo 18: 21–24)

Levittene skulle gi prestene en tiendedel av det beste av det de selv hadde fått (4Mo 18: 25–29)

Man skulle frambære ofre (He 8: 3–5; 10: 5–10)

Forskjellige ofre som var foreskrevet i Loven: regelmessige brennofre (3Mo 1; 4Mo 28), fellesskapsofre (3Mo 3; 19: 5), syndofre (3Mo 4; 4Mo 15: 22–29), skyldofre (3Mo 5: 1 til 6: 7), kornofre (3Mo 2), drikkofre (4Mo 15: 5, 10), svingeofre (3Mo 23: 10, 11, 15–17)

Handlinger som var knyttet til falsk religion, var forbudt

Billeddyrkelse (2Mo 20: 4–6; 5Mo 5: 8–10)

Å rispe seg opp på kroppen for en som var død, eller lage noe tatoveringsmerke på seg (3Mo 19: 28)

Å plante et tre som en hellig pæl (5Mo 16: 21)

Å bringe en «vederstyggelighet», noe som var viet til tilintetgjørelse, inn i sitt hus (5Mo 7: 26)

Å tale om opprør mot Jehova (5Mo 13: 5)

Å oppfordre til falsk tilbedelse (5Mo 13: 6–10; 17: 2–7)

Å gå over til å tilbe falske guder (5Mo 13: 12–16)

Å vie sitt avkom til falske guder (3Mo 18: 21, 29)

Spiritisme, trolldom (2Mo 22: 18; 3Mo 20: 27; 5Mo 18: 9–14)

PRESTESKAPETS OPPGAVER

(Prestene fikk hjelp av levittene til å utføre sine oppgaver; 4Mo 3: 5–10)

Å undervise i Guds lov (5Mo 33: 8, 10; Mal 2: 7)

Å tjene som dommere ved å anvende Guds lov (5Mo 17: 8, 9; 19: 16, 17)

Å frambære ofre på vegne av folket (3Mo, kap. 1–7)

Å spørre Gud ved å bruke Urim og Tummim (2Mo 28: 30; 4Mo 27: 18–21)

MEDLEMSKAP I ISRAELS MENIGHET

Andre enn de som var født inn i Israels nasjon, kunne bli medlemmer av menigheten

Personer fra andre nasjoner kunne bli omskårne tilbedere

Slike fastboende utlendinger måtte oppfylle alle lovpaktens krav (3Mo 24: 22)

Noen som ikke kunne bli innlemmet i Israels menighet

Ingen mann som var blitt kastrert ved at testiklene var blitt knust, eller som hadde fått det mannlige lem skåret av (5Mo 23: 1)

Ingen uekte sønn eller hans etterkommere inntil «tiende generasjon» (5Mo 23: 2)

Ammonitter og moabitter (tydeligvis av mannkjønn) var «til uavgrenset tid» utelukket fordi de ikke viste gjestfrihet, men motstod israelittene da disse kom fra Egypt (5Mo 23: 3–6)

Sønner født av egyptere «som tredje generasjon» kunne bli innlemmet i menigheten (5Mo 23: 7, 8)

RETTSVESEN

(Lover om behandling av rettssaker understreket Jehovas rettferdighet og barmhjertighet. Dommerne hadde frihet til å vise barmhjertighet hvis omstendighetene talte for det. Disse lovene hindret også at nasjonen ble besmittet, og var til beskyttelse for den enkelte israelitt)

Dommere

Prester, konger og andre menn ble utnevnt til dommere (2Mo 18: 25, 26; 5Mo 16: 18; 17: 8, 9; 1Kg 3: 6, 9–12; 2Kr 19: 5)

Det å stå framfor dommere ble betraktet som det samme som å stå framfor Jehova (5Mo 1: 17; 19: 16, 17)

Behandling av saker

Ordinære saker ble forelagt dommere (2Mo 18: 21, 22; 5Mo 25: 1, 2; 2Kr 19: 8–10)

Hvis en lavere domstol ikke kunne avgjøre en sak, ble den forelagt en høyere instans (2Mo 18: 25, 26; 1Kg 3: 16, 28)

Ekstraordinære eller vanskelige saker ble forelagt prestene:

Saker som dreide seg om en manns skinnsyke eller en hustrus utroskap (4Mo 5: 12–15)

Når et vitne anklaget en annen for opprør (5Mo 19: 16, 17)

Når det var utgytt blod eller begått en annen voldshandling, eller når saken var vanskelig eller omstridt (5Mo 17: 8, 9; 21: 5)

Når et menneske ble funnet drept, liggende på marken, og man ikke kunne finne ut hvem morderen var (5Mo 21: 1–9)

Vitner

Det skulle minst to vitner til for å stadfeste at noe var sant (5Mo 17: 6; 19: 15; jf. Joh 8: 17; 1Ti 5: 19)

Vitnene skulle være de første som løftet hånden mot den skyldige for å la ham lide døden. Dette ville avskrekke folk fra å avlegge et falskt, forhastet eller tankeløst vitnesbyrd (5Mo 17: 7)

Falskt vitnesbyrd

Det var strengt forbudt å avlegge falskt vitnesbyrd (2Mo 20: 16; 23: 1; 5Mo 5: 20)

Hvis et vitne rettet en falsk anklage mot en annen, skulle det falske vitnet få den straffen som var tiltenkt den anklagede (5Mo 19: 16–19)

Bestikkelse, partiskhet i forbindelse med rettssaker

Det var forbudt å ta imot bestikkelse (2Mo 23: 8; 5Mo 27: 25)

Det var forbudt å fordreie retten (2Mo 23: 1, 2, 6, 7; 3Mo 19: 15, 35; 5Mo 16: 19)

Det var bare i forbindelse med vanskelige saker som skulle avgjøres av Jehova, at en overtreder ble satt i forvaring (3Mo 24: 11–16, 23; 4Mo 15: 32–36)

Straff

Slag – slagenes antall var begrenset til 40 for at ikke overtrederen skulle bli vanæret (5Mo 25: 1–3; jf. 2Kt 11: 24)

Dødsstraff ved steining – liket kunne deretter bli hengt på en pæl som noe som var forbannet av Gud (5Mo 13: 10; 21: 22, 23)

Gjengjeldelse – like for like, i samsvar med den skade som var tilføyd (3Mo 24: 19, 20)

Skadeserstatning: Hvis en persons dyr voldte skade på en annens eiendom (2Mo 22: 5; 21: 35, 36); hvis noen anstiftet en brann som skadet en annens eiendom (2Mo 22: 6); hvis noen slo i hjel en annens husdyr (3Mo 24: 18, 21; 2Mo 21: 33, 34); hvis noen av vanvare tok noe ’hellig’ til eget bruk, for eksempel tiende eller ofre (3Mo 5: 15, 16); hvis noen bedrog sin omgangsfelle i forbindelse med noe som var i hans varetekt, eller noe som var betrodd i hans hånd, eller noe som var røvet, eller noe som han hadde funnet, og sverget falskt om disse tingene (3Mo 6: 2–7; 4Mo 5: 6–8)

Tilfluktsbyer

En som hadde drept noen av vanvare, kunne flykte til den nærmeste tilfluktsbyen (4Mo 35: 12–15; 5Mo 19: 4, 5; Jos 20: 2–4)

Deretter ble rettssaken holdt i det myndighetsområdet hvor ulykken hadde skjedd

Hvis det ble fastslått at drapet var en ulykke, skulle drapsmannen bli i tilfluktsbyen inntil øverstepresten var død (4Mo 35: 22–25; Jos 20: 5, 6)

En som hadde gjort seg skyldig i overlagt drap, skulle lide døden (4Mo 35: 30, 31)

EKTESKAP, FAMILIEFORHOLD, SEKSUALMORAL

(Loven beskyttet Israel ved at den bevarte ekteskapets og familielivets hellige status)

Ekteskapet, innstiftet av Jehova (1Mo 2: 18, 21–24)

Hustruen ble betraktet som mannens eiendom, men han var ansvarlig overfor Gud for hvordan han behandlet henne (5Mo 22: 22; Mal 2: 13–16)

Polygami var tillatt, men det fantes lover som beskyttet hustruen og hennes avkom (5Mo 21: 15–17; 2Mo 21: 10)

En mann som forførte en pike, måtte gifte seg med henne (med mindre hennes far forbød det) (2Mo 22: 16, 17; 5Mo 22: 28, 29)

Svogerekteskap var en ordning som gikk ut på at en mann skulle gifte seg med sin brors enke hvis broren døde uten å ha fått noen sønn. Den som nektet å gjøre dette, ble vanæret offentlig (5Mo 25: 5–10)

Å inngå ekteskapsallianse med noen som tilhørte et annet folk, var forbudt (2Mo 34: 12–16; 5Mo 7: 1–4), men det var tillatt å gifte seg med kvinner som var tatt til fange (5Mo 21: 10–14)

Kvinner som hadde arvet jord, skulle bare gifte seg innen sin egen stamme (4Mo 36: 6–9)

Skilsmisse

Det var bare mannen som hadde lov til å skille seg (hvis han fant noe anstøtelig hos hustruen). Det ble imidlertid krevd at han skrev ut en skilsmisseattest (5Mo 24: 1–4)

En mann kunne ikke skille seg fra sin hustru hvis han hadde giftet seg med henne etter at han hadde forført henne (5Mo 22: 28, 29)

En mann kunne ikke gifte seg igjen med en kvinne han hadde skilt seg fra, hvis hun hadde giftet seg på nytt og hennes andre mann også hadde skilt seg fra henne eller var død (5Mo 24: 1–4)

Ekteskapsbrudd var forbundet med dødsstraff for begge de impliserte parter (2Mo 20: 14; 5Mo 22: 22)

Incest (blodskam)

En israelittisk mann kunne ikke gifte seg med noen av følgende personer: sin mor, sin stemor eller sin fars medhustru (3Mo 18: 7, 8; 20: 11; 5Mo 22: 30; 27: 20); sin søster eller sin halvsøster (3Mo 18: 9, 11; 20: 17; 5Mo 27: 22); sin sønnedatter eller sin datterdatter (3Mo 18: 10); sin tante (sin mors eller sin fars søster) (3Mo 18: 12, 13; 20: 19); sin tante ved giftermål (enten sin farbrors hustru eller sin morbrors hustru) (3Mo 18: 14; 20: 20); sin svigerdatter (3Mo 18: 15; 20: 12); sin datter, sin stedatter, sin stedatters datter, sin stesønns datter, sin svigermor (3Mo 18: 17; 20: 14; 5Mo 27: 23); sin brors hustru (3Mo 18: 16; 20: 21), med mindre det var tale om svogerekteskap (5Mo 25: 5, 6); sin hustrus søster så lenge hustruen levde (3Mo 18: 18)

En israelittisk kvinne kunne ikke gifte seg med noen av følgende personer: sin sønn eller sin stesønn (3Mo 18: 7, 8; 20: 11; 5Mo 22: 30; 27: 20); sin bror eller sin halvbror (3Mo 18: 9, 11; 20: 17; 5Mo 27: 22); sin bestefar (3Mo 18: 10); sin nevø (enten sin brors eller sin søsters sønn) (3Mo 18: 12, 13; 20: 19); sin nevø (enten sin manns brors sønn eller sin manns søsters sønn) (3Mo 18: 14; 20: 20); sin svigerfar (3Mo 18: 15; 20: 12); sin far, stefar, mors stefar, fars stefar, svigersønn (3Mo 18: 7, 17; 20: 14; 5Mo 27: 23); sin manns bror (3Mo 18: 16; 20: 21), med mindre det var tale om svogerekteskap (5Mo 25: 5, 6); sin søsters mann så lenge søsteren levde (3Mo 18: 18)

Straff for incest (blodskam): døden (3Mo 18: 29; 20: 11, 12, 14, 17, 20, 21)

Samleie under menstruasjon

Hvis en mann og en kvinne med overlegg hadde samleie under kvinnens menstruasjon, ble de straffet med døden (3Mo 18: 19; 20: 18)

Hvis en mann uforvarende hadde samleie med sin hustru under hennes urenhet (kanskje fordi menstruasjonen begynte før den var ventet), var han uren i sju dager (3Mo 15: 19–24)

Forholdet mellom foreldre og barn

Foreldre (spesielt fedre) skulle undervise barna i Guds lov (5Mo 6: 6–9, 20–25; 11: 18–21; Jes 38: 19)

Barn skulle ære sine foreldre (2Mo 20: 12; 21: 15, 17; 3Mo 19: 3; 5Mo 5: 16; 21: 18–21; 27: 16)

Det var forbudt å gå i det annet kjønns klesdrakt (i den hensikt å bedra og gjøre seg skyldig i umoral) (5Mo 22: 5)

Homoseksuelle handlinger medførte dødsstraff for begge de involverte parter (3Mo 18: 22; 20: 13)

Den som hadde kjønnslig omgang med et dyr, ble straffet med døden, og dyret ble drept (2Mo 22: 19; 3Mo 18: 23, 29; 20: 15, 16; 5Mo 27: 21)

En uanstendig voldshandling (hvis en kvinne dersom hennes mann sloss med en annen mann, grep fatt i den andres kjønnsdeler) skulle straffes ved at kvinnen fikk hånden hogd av, i stedet for at dette ble straffet med like for like, idet Jehova tok hensyn til hennes forplantningsevne og hennes manns rett til å få barn med henne (5Mo 25: 11, 12)

FORRETNINGSANLIGGENDER

(Loven tilskyndte til ærlighet i forretningsanliggender og til respekt for andres hjem og eiendom)

Jord og eierforhold

Jorden ble fordelt mellom slekter (4Mo 33: 54; 36: 2)

Jorden ble ikke solgt for bestandig, men ble gitt tilbake til eieren i jubelåret; salgsprisen ble beregnet på grunnlag av antallet av avlinger inntil jubelåret (3Mo 25: 15, 16, 23–28)

Hvis et jordstykke skulle selges, hadde den nærmeste slektningen forkjøpsrett (Jer 32: 7–12)

Staten hadde ikke rett til å beslaglegge en manns arvelodd til offentlige formål ved ganske enkelt å betale kompensasjon for det (1Kg 21: 2–4)

Levittenes andel bestod av noen byer med tilhørende beitemarker

Av de 48 byene levittene fikk, tilfalt 13 prestene (4Mo 35: 2–5; Jos 21: 3–42)

En mark som hørte til en levittisk bys beitemark, kunne ikke selges; den tilhørte byen, ikke enkeltpersoner (3Mo 25: 34)

Hvis en mann ville hellige en del av sin mark til Jehova (stille bruken av den eller det den kastet av seg, til rådighet for helligdommen eller prestene), ble verdien av den beregnet på grunnlag av den mengde byggsæd som gikk med til å tilså den. En mark som det ble brukt en homer bygg til, var verd 50 sekel sølv. Verdien av marken sank i forhold til det antall år som var igjen til neste jubelår (3Mo 27: 16–18)

Hvis den som helliget marken, ville kjøpe den tilbake, måtte han gi 20 prosent av den beregnede verdien i tillegg (3Mo 27: 19)

Hvis han ikke kjøpte den tilbake, men solgte den til en annen mann, tilfalt den i jubelåret presten som noe som var hellig for Jehova (3Mo 27: 20, 21)

Hvis en mann helliget en del av en mark som han hadde kjøpt av en annen, til Jehova, ble den i jubelåret gitt tilbake til den opprinnelige eieren (3Mo 27: 22–24)

Hvis en mann «viet» noe av sin eiendom (’noe som var viet’, var permanent og utelukkende «viet» enten til hellig bruk eller til tilintetgjørelse; Jos 6: 17; 7: 1, 15; Ese 44: 29), kunne det ikke selges eller kjøpes tilbake; det forble Jehovas (3Mo 27: 21, 28, 29)

Gjenløsning av eiendom

All jord ble gitt tilbake til den opprinnelige eieren i jubelåret (med de tidligere nevnte unntak) (3Mo 25: 8–10, 15, 16, 24–28)

Levittene kunne til enhver tid kjøpe sine hus i de levittiske byene tilbake (3Mo 25: 32, 33)

Jubelåret: begynte på soningsdagen i det 50. året; man begynte å telle fra det året israelittene kom inn i landet (3Mo 25: 2, 8–19)

Arv

Den førstefødte sønnen fikk en dobbelt del av arven (5Mo 21: 15–17)

Når en mann ikke hadde noen sønn, gikk arven til døtrene. (4Mo 27: 6–8) Hvis en mann verken hadde sønner eller døtre, gikk arven til hans brødre, til hans fars brødre eller til hans nærmeste slektning (4Mo 27: 9–11)

Mål og vekt

Jehova krevde ærlighet og nøyaktighet (3Mo 19: 35, 36; 5Mo 25: 13–15)

Bedrageri var en vederstyggelighet for ham (Ord 11: 1)

Gjeld

Hebraiske brødre fikk sin gjeld ettergitt etter at det var gått sju år (5Mo 15: 1, 2)

En fremmed kunne presses til å betale sin gjeld (5Mo 15: 3)

Sikkerhet for lån

Hvis man tok en persons ytterkledning i pant som sikkerhet for et lån, skulle man ikke beholde den over natten (Den fattige sov ofte i kappen fordi han ikke hadde andre sengeklær) (2Mo 22: 26, 27; 5Mo 24: 12, 13)

Det var ikke tillatt å gå inn i en annen manns hus for å hente et pant eller en annen sikkerhet for et lån. Man skulle bli utenfor huset og la mannen selv bringe pantet ut (På denne måten ble boligens ukrenkelighet respektert) (5Mo 24: 10, 11)

Man kunne ikke ta en håndkvern eller dens overstein som pant (Hvis man gjorde det, kunne personen ikke male det nødvendige korn til seg selv og sin familie) (5Mo 24: 6)

MILITÆRE LOVER

(Dette var lover som gjaldt de kriger som israelittene på Guds befaling førte i det lovte land. Det var strengt forbudt å føre kriger som følge av selvisk aggresjon eller å foreta erobringstokter utenfor de gudgitte grensene)

Kriger

Måtte bare være Jehovas kriger (4Mo 21: 14; 2Kr 20: 15)

Soldatene ble helliget før de gikk i krig (1Sa 21: 1–6; jf. 3Mo 15: 16, 18)

Soldatenes alder

Fra 20-årsalderen og oppover (4Mo 1: 2, 3; 26: 1–4)

Ifølge Josefus (Jewish Antiquities, III, 288 [xii, 4]) tjente soldatene til de ble 50 år

Fritak for militærtjeneste:

Levitter, siden de var tjenere for Jehova (4Mo 1: 47–49; 2: 33)

En mann som hadde bygd et nytt hus og ikke hadde innviet det eller nylig hadde plantet en vingård og ikke hadde tatt den i bruk (5Mo 20: 5, 6; jf. For 2: 24; 3: 12, 13)

En mann som var blitt forlovet og ennå ikke var blitt gift. En nygift mann var fritatt i ett år (En mann hadde rett til å få en arving og til å se sin arving) (5Mo 20: 7; 24: 5)

En mann som var redd (Han kunne bryte ned moralen hos de andre soldatene) (5Mo 20: 8; Dom 7: 3)

Leiren skulle holdes ren (fordi soldatene var helliget til krig) (5Mo 23: 9–14)

Ingen kvinner fikk lov til å følge med hæren for at soldatene skulle kunne ha seksuell omgang med dem, for under et felttog avholdt man seg fra seksuell omgang med kvinner. Dette sikret religiøs og fysisk renhet (3Mo 15: 16; 1Sa 21: 5; 2Sa 11: 6–11)

Fiendens kvinner ble ikke voldtatt; dette kom inn under forbudet mot utukt. Ekteskap med slike kvinner måtte ikke inngås før felttoget var over. Dette sikret ikke bare religiøs renhet, men det tilskyndte også fiendene til å overgi seg, for de kunne være sikre på at deres kvinner ikke ble utsatt for overgrep (5Mo 21: 10–13)

Militære framgangsmåter overfor fiendens byer

Hvis en by som ble angrepet, tilhørte en av de sju nasjonene i Kanaans land (nevnt i 5Mo 7: 1), skulle alle innbyggerne vies til tilintetgjørelse. (5Mo 20: 15–17; Jos 11: 11–14; 5Mo 2: 32–34; 3: 1–7) Hvis de ble latt tilbake i landet, kunne de utgjøre en fare for Israels forhold til Jehova Gud. Han hadde latt innbyggerne bli boende i landet inntil de hadde fylt sin ondskaps mål (1Mo 15: 13–21)

Byer som ikke tilhørte de sju nasjonene, skulle først få tilbud om fred på visse vilkår. (5Mo 20: 10, 15) Hvis en by overgav seg, ble innbyggerne satt til tvangsarbeid. Hvis den ikke overgav seg, ble alle menn og alle kvinner som ikke var jomfruer, drept. De øvrige ble skånet og tatt til fange. (5Mo 20: 11–14; jf. 4Mo 31: 7, 17, 18.) Det at alle menn ble drept, forhindret både at byen senere gjorde opprør, og at disse mennene giftet seg med israelittiske kvinner. Disse forholdsreglene bidrog også til at man unngikk fallosdyrkelse og forskjellige sykdommer blant israelittene

Frukttrær skulle ikke hogges ned og brukes til beleiringsverker (5Mo 20: 19, 20)

Stridsvogner ble brent; fiendens hester fikk hasene skåret over, slik at de ble satt ut av spill, og senere drept (Jos 11: 6)

LOVER OM KOSTHOLD OG HYGIENE

(Disse lovene tjente til å holde israelittene atskilt fra hedenske nasjoner, til å fremme renslighet og sunnhet og til å minne dem om at de måtte bevare sin hellighet overfor Gud; 3Mo 19: 2)

Bruk av blod

Det var strengt forbudt å spise blod. (1Mo 9: 4; 3Mo 7: 26; 17: 12; 5Mo 12: 23–25) Overtredelse medførte dødsstraff (3Mo 7: 27; 17: 10)

Livet (sjelen) er i blodet (3Mo 17: 11, 14)

Blodet av et slaktet dyr skulle helles ut på jorden som vann og dekkes til med støv (3Mo 17: 13; 5Mo 12: 16)

Et selvdødt dyr eller et dyr som man fant drept, skulle ikke spises (fordi det var urent og ikke var tappet for blod på rette måte) (5Mo 14: 21)

Eneste tillatte bruksmåter: på alteret for å gjøre soning; i forbindelse med bestemte renselsesforskrifter (3Mo 17: 11, 12; 5Mo 12: 27; 4Mo 19: 1–9)

Bruk av fett

Ikke noe fett kunne spises; fettet tilhørte Jehova (3Mo 3: 16, 17; 7: 23, 24)

Å spise fettet av et dyr som ble frambåret som offer, medførte dødsstraff (3Mo 7: 25)

Slaktede dyr

Under vandringen i ødemarken skulle alle husdyr som man slaktet, føres til tabernaklet. De skulle spises som fellesskapsofre (3Mo 17: 3–6)

Overtredelse ble straffet med døden (3Mo 17: 4, 8, 9)

Ville rene dyr som ble fanget under jakt, kunne felles på stedet; blodet skulle man la renne ut (3Mo 17: 13, 14)

Etter at israelittene var kommet inn i det lovte land, kunne de slakte seremonielt rene dyr til føde på sitt hjemsted hvis de bodde langt fra helligdommen, men blodet skulle helles ut på jorden (5Mo 12: 20–25)

Landdyr, fisker og insekter som kunne spises:

Alle dyr som har en kløft som deler hovene i to, og tygger drøv (3Mo 11: 2, 3; 5Mo 14: 6)

Alt som lever i vannet, og som har finner og skjell (3Mo 11: 9–12; 5Mo 14: 9, 10)

Insekter og «vingete vrimlende skapninger» som går på alle fire og har springben: vandregresshoppen, den spiselige gresshoppen, sirissen og chaghạv-gresshoppen (alle etter deres slag) (3Mo 11: 21, 22)

Landdyr, fisker, fugler og «vrimlende skapninger» som ikke kunne spises:

Landdyr: kamelen, klippegrevlingen, haren, grisen (3Mo 11: 4–8; 5Mo 14: 7, 8)

Fisk og andre vannlevende «vrimlende skapninger» som ikke har finner og skjell (3Mo 11: 10)

Fugler og andre flygende skapninger: ørnen, fiskeørnen, kuttegribben, den røde glenten, svartglenten, glenten, ravnen, strutsen, uglen, måken, falken, den lille uglen, hornuglen, svanen, pelikanen, gribben, skarven, storken, hegren, hærfuglen, flaggermusen og alle «vingete vrimlende skapninger» som går på alle fire (dvs. som beveger seg på samme måte som dyr som går på alle fire). Det sies ikke uttrykkelig i Bibelen hvilke faktorer som var avgjørende for om flygende skapninger ble betraktet som seremonielt urene. De fleste av de «urene» fuglene var rovfugler eller åtselfugler, men ikke alle (5Mo 14: 12–19; 3Mo 11: 13–20; se FUGLER og artikler om de enkelte fugler)

«Vrimlende skapninger» på jorden: blindmusen, springmusen, øglen, halvfingergekkoen, den store øglen, salamanderen, sandøglen, kameleonen, alle skapninger som kryper på buken, går på alle fire (beveger seg som dyr som går på alle fire) eller har mange føtter (3Mo 11: 29, 30, 42)

Et selvdødt dyr eller et dyr som man fant dødt, eller som var revet i stykker av et vilt dyr (3Mo 17: 15, 16; 5Mo 14: 21; 2Mo 22: 31)

Dyr som ble frambåret som et løfteoffer eller en frivillig offergave eller et fellesskapsoffer, skulle spises den dagen de ble ofret, eller neste dag, men ikke den tredje dagen; overtredelse medførte dødsstraff. Takkofre skulle spises samme dag – ikke noe måtte bli igjen til neste morgen (neste dag). Ikke noe som var igjen av påskeofferet, kunne spises; det som ble igjen, skulle brennes (3Mo 7: 16–18; 19: 5–8; 22: 29, 30; 2Mo 12: 10)

Forhold som gjorde at man ble uren:

Sæduttømming

Personen måtte bade og være uren til om kvelden (3Mo 15: 16; 5Mo 23: 10, 11)

Et klesplagg som sæden kom på, skulle vaskes og være urent til om kvelden (3Mo 15: 17)

Når en mann og hans hustru hadde hatt samleie, skulle de bade seg og være urene til om kvelden (3Mo 15: 18)

En barnefødsel

En kvinne var uren i 7 dager etter at hun hadde født en gutt, og så i ytterligere 33 dager (i de første 7 dagene med hensyn til alt, som under menstruasjonen; i de neste 33 dagene bare med hensyn til å røre ved noe hellig, for eksempel offermåltider, og å komme inn på det hellige sted) (3Mo 12: 2–4)

Hvis barnet var en pike, skulle kvinnen være uren i 14 dager, og så i ytterligere 66 dager (3Mo 12: 5)

Kvinnens menstruasjon (3Mo 12: 2)

Kvinnen var uren i sju dager ved en normal menstruasjon; ved en unormal blødning i lengre tid var hun uren i hele perioden samt i ytterligere sju dager (3Mo 15: 19, 25, 28)

Mens hun var uren, ble alt som hun satt eller lå på, urent (3Mo 15: 20)

Den som rørte ved henne eller ved hennes seng eller ved noe hun satt på, skulle vaske sine klær og bade seg og være uren til om kvelden (3Mo 15: 21–23)

Hvis hennes menstruasjonsurenhet kom på en mann, skulle han være uren i sju dager, og enhver seng han la seg på, skulle være uren (3Mo 15: 24)

En kvinne var uren når som helst hun hadde utflod (3Mo 15: 25)

Forholdsregler mot sykdom

Spedalskhet og andre sykdommer

Presten skulle avgjøre om det var spedalskhet eller noe annet (3Mo 13: 2)

Personen ble satt i karantene i sju dager og ble deretter undersøkt. Hvis angrepet hadde stanset, skulle han settes i karantene i sju dager til (3Mo 13: 4, 5, 21, 26); hvis angrepet da ikke hadde bredt seg, skulle personen erklæres for ren (3Mo 13: 6); hvis angrepet hadde bredt seg, var det spedalskhet (3Mo 13: 7, 8)

Den som var spedalsk, skulle gå med klær som var flerret, hans hodehår skulle være uflidd, og han skulle dekke til barten (eller overleppen) og rope: «Uren, uren!» Vedkommende skulle bo utenfor leiren inntil han eller hun var helbredet for sykdommen (3Mo 13: 45, 46; 4Mo 5: 2–4)

Utflod fra det mannlige kjønnsorgan (øyensynlig som følge av sykdom) (3Mo 15: 2, 3)

Enhver seng og enhver gjenstand som en slik person lå eller satt på, ble uren (3Mo 15: 4)

Enhver som rørte ved den angrepne personen, hans seng eller det han satt på, ble uren; hvis den som var angrepet, spyttet på en annen, ble denne uren (3Mo 15: 5–11)

Hvis en som hadde utflod, rørte ved et leirkar, skulle dette slås i stykker, og et trekar skulle skylles i vann (3Mo 15: 12)

Når utfloden stanset, var personen uren i sju dager til (3Mo 15: 13)

En militærleir ble holdt ren ved at det ble krevd at man gjorde sitt fornødne utenfor leiren og dekket over ekskrementene (5Mo 23: 12, 13)

Forordninger angående lik

Å røre ved et lik, ved et ben fra et menneske eller et gravsted førte til urenhet i sju dager (også hvis det skjedde på åpen mark). (4Mo 19: 11, 16) Den som nektet å rense seg, ble straffet med døden (4Mo 19: 12, 13) (Se framgangsmåten for renselse i 4Mo 19: 17–19)

Alle som var i eller kom inn i et telt hvor det var et lik, ble urene; et åpent kar som det ikke var bundet fast noe lokk på, ble likeledes urent (4Mo 19: 14, 15)

Forordninger angående døde dyr

Den som bar, rørte ved eller spiste et rent, selvdødt dyr, ble uren; den som rørte ved et urent, dødt dyr, ble uren. Vedkommende skulle rense seg (3Mo 11: 8, 11, 24–31, 36, 39, 40; 17: 15, 16)

Alle slags ting – kar, krukkestativer, ovner, klesplagg, skinn og sekkelerret – ble urene ved kontakt med døde, urene dyr (3Mo 11: 32–35)

Bytte tatt fra en by

Alt som kunne behandles med ild (metaller), skulle behandles med ild og deretter renses med vann; andre ting skulle vaskes (4Mo 31: 20, 22, 23)

ANDRE FORPLIKTELSER OVERFOR MEDMENNESKER OG DYR

(Loven sa: «Du skal elske din neste som deg selv»; 3Mo 19: 18. Jesus gav uttrykk for at dette var det nest største budet i Loven; Mt 22: 37–40)

Overfor andre israelitter

Man skulle vise kjærlighet; mord var forbudt (2Mo 20: 13; Ro 13: 9, 10)

Man skulle ikke hevne seg eller bære nag til sin neste (3Mo 19: 18)

Omsorg for de fattige (2Mo 23: 6; 3Mo 25: 35, 39–43)

Omsorg for enker og farløse (2Mo 22: 22–24; 5Mo 24: 17–21; 27: 19)

Respekt for andres eiendom

Tyveri var forbudt; tyven skulle yte erstatning (2Mo 20: 15; 22: 1–4, 7)

Det var forbudt å begjære noe som tilhørte ens neste (2Mo 20: 17)

Omsorg for funksjonshemmede

Man skulle ikke latterliggjøre eller nedkalle ondt over en som var døv; han kunne ikke forsvare seg overfor anklager han ikke kunne høre (3Mo 19: 14)

Den som la en hindring i veien for en blind eller fikk ham til å gå seg vill, var under forbannelse (3Mo 19: 14; 5Mo 27: 18)

Overfor fastboende utlendinger: De skulle ikke behandles dårlig (2Mo 22: 21; 23: 9; 3Mo 19: 33, 34; 5Mo 10: 17–19; 24: 14, 15, 17; 27: 19)

Overfor slaver

En hebraisk slave ble frigitt det sjuende året av sin slavetjeneste eller i jubelåret, alt etter hva som kom først. Han skulle behandles som en leiekar, det vil si på en hensynsfull måte (2Mo 21: 2; 5Mo 15: 12; 3Mo 25: 10, 40)

Hvis en mann hadde en hustru da han ble slave, skulle hun frigis sammen med ham (2Mo 21: 3)

Hvis hans herre gav ham en hustru (tydeligvis en utlending) mens han var slave, ble bare han fri; hvis hustruen hadde født ham barn, forble hun og barna herrens eiendom (2Mo 21: 4)

Når en hebraisk slave fikk sin frihet, skulle hans herre gi ham en gave i forhold til sin evne til å gi (5Mo 15: 13–15)

En slave kunne bli slått av sin herre. (2Mo 21: 20, 21) Hvis slaven fikk varig men av det, skulle han imidlertid få sin frihet. (2Mo 21: 26, 27) Hvis slaven døde mens hans herre slo ham, kunne denne straffes med døden. Dommere fastsatte straffen (2Mo 21: 20; 3Mo 24: 17)

Overfor dyr

Hvis man støtte på et husdyr som hadde forvillet seg eller hadde det vondt, hadde man plikt til å hjelpe det, også hvis det tilhørte ens fiende (2Mo 23: 4, 5; 5Mo 22: 4)

Lastedyr skulle ikke pålegges for tungt arbeid eller mishandles (5Mo 22: 10; jf. Ord 12: 10)

Man skulle ikke binde munnen til på en okse mens den tresket, slik at den ikke kunne spise av det kornet den tresket (5Mo 25: 4; jf. 1Kt 9: 7–10)

Man skulle ikke ta både en fuglemor og eggene hennes og på den måten utslette hele familien (5Mo 22: 6, 7)

Man skulle ikke slakte en okse eller en sau og dens avkom samme dag (3Mo 22: 28)

LOVENS FORMÅL

Den gjorde overtredelsene kjent; den viste at israelittene trengte å få tilgivelse for sine overtredelser, og at det var behov for et større offer som virkelig kunne utgjøre en soning for deres synder (Ga 3: 19)

Som en oppdrager voktet og tuktet den israelittene og gjorde dem beredt til å ta imot Messias som sin lærer (Ga 3: 24)

Forskjellige sider ved Loven var skygger av større ting som skulle komme; disse skyggene hjalp rettsindige israelitter til å identifisere Messias, ettersom de kunne se at han oppfylte de profetiske forbildene (He 10: 1; Kol 2: 17)