Petisjon til kommunistlederne

«JEG vil sette fiendskap mellom deg og kvinnen og mellom din ætt og hennes ætt.» Slik talte Jehova Gud til Slangen i Edens hage. Dette fiendskap har fortsatt like til denne dag. I vår tid kommer dette fiendskap særlig til uttrykk i det hat som de kommunistiske herskerne nærer til Jehovas vitner. — 1 Mos. 3: 15.

Ja, dette fiendskap har vært så bittert at man i mange år ikke visste hva som hadde hendt med Jehovas vitner i Russland og Sibir. I de senere år er det imidlertid framkommet flere og flere beviser for at det er tusener av Jehovas vitner både der og i andre land bak jernteppet.

Inntil 1949 hadde disse vitnene så godt som ikke vært gjenstand for noen oppmerksomhet. I juli samme år ble det holdt en seksjonssammenkomst for Jehovas vitner på Waldbühne eller Skogteatret i Vest-Berlin. Ved den anledning vedtok de ca. 18 000 som var til stede, en protest mot kommunistmyndighetenes undertrykkelse av vitnene i Øst-Tyskland. Året etter vedtok ca. 85 000 konventdeltagere ved Jehovas vitners internasjonale sammenkomst på Yankee Stadion en resolusjon. Den inneholdt blant annet en protest «mot den forfølgelse kommunistmaktene og andre statsmakter driver mot Jehovas vitner».

Etter den tid har det sivet ut mange opplysninger om virksomheten til de mange tusen vitner som befinner seg bak jernteppet, og de lidelser de må gjennomgå. Disse opplysninger er blitt offentliggjort både i verdslige aviser og i Selskapet Vakttårnets tidsskrifter

Vitnene som befinner seg bak jernteppet, har lengtet etter å komme i forbindelse med sine brødre på den andre siden. De har appellert til myndighetene, men de har ikke oppnådd noen lettelse. De har derfor gitt uttrykk for sitt ønske om at vitnene i andre land måtte rette en petisjon til sovjet-regjeringen til beste for dem. I betraktning av de stadig mer omfattende opplysninger angående forfølgelsen av disse vitnene syntes det passende å rette en petisjon til de øverste myndigheter i den sovjetrussiske regjering.

Fra sommeren 1956 til omkring februar 1957 ble derfor en slik petisjon vedtatt på 199 seksjonssammenkomster for Jehovas vitner, som ble holdt rundt om i verden. På disse sammenkomstene vedtok i alt 462 936 begeistret denne petisjonen. Den første petisjonen som ble sendt til Moskva fra de 199 seksjonssammenkomstene, ble vedtatt i Finnland og finnes gjengitt nedenfor (oversatt til norsk).

Petisjonen som ble vedtatt

Til statsminister Nikolai A. Bulganin

President for ministerrådet i Sovjet-Unionen

Moskva, S.S.S.R.

Herr statsminister.

Vi, 1136 delegerte som er kommet sammen fra mange menigheter av Jehovas vitner til en seksjonssammenkomst i Kemi i Lappland i Finnland, beslutter herved på denne 30. dag i juni måned 1956 ved følgende redegjørelse å henlede Deres oppmerksomhet på våre medkristne, som De vet det finnes mange tusen av i Deres vidstrakte land.

I løpet av de to siste årene har det gjennom pålitelige nyhetskilder og mennesker som har fått vende tilbake til sine hjemland, kommet ut en del opplysninger fra Sovjet-Unionen, og ifølge disse opplysningene 1) er det eller har det vært om lag 2000 Jehovas vitner i fangeleiren i Vorkuta; 2) ble om lag 7000 av Jehovas vitner i områdene fra Randstatene og ned til Bessarabia i begynnelsen av april i året 1951 arrestert og sendt i godstog til de fjerne egnene mellom Tomsk og Irkutsk og i nærheten av Bajkal-sjøen i Sibir; 3) blir det holdt fanget vitner for Jehova i over femti leirer fra det européiske Russland til Sibir og nordover til Nordishavet, til og med på ishavsøya Novaja Semlja; og 4) døde mange av disse, særlig av de 7000 som er nevnt ovenfor, av sult de to første årene de var i Sibir.

PETISJON

En objektiv undersøkelse angående Jehovas vitner vil vise at de aldri har gjort seg fortjent til å bli fengslet, deportert og sendt til fangeleirer, og vi anser det nå for å være på sin plass å rette en PETISJON til Deres regjering og anmode om at disse oppriktige kristne, som utmerker seg ved sin kjærlighet til rett, rettferdighet og fred, a) blir satt på frifot og b) får fullmakt til å organisere seg i kristne menigheter og også i områder og seksjoner som omfatter alle slike menigheter i hele landet, med ansvarlige tilsynsmenn og tjenere, i overensstemmelse med det mønster som blir fulgt i alle de andre landene; c) får fullmakt til å opprette regulære forbindelser med det kristne styrende organ for Jehovas vitner i Brooklyn, New York, Amerikas forente stater; og d) får fullmakt til å motta og utgi bladet Vakttårnet på russisk, ukrainsk og de andre språk som viser seg å bli nødvendige, så vel som andre bibelske publikasjoner som blir benyttet av Jehovas vitner over hele verden.

GENERELL REDEGJØRELSE

Jehovas vitner er et kristent samfunn som nå teller over 640 000 forkynnere som driver sin virksomhet i om lag 160 land, praktisk talt hvert eneste land på jorden. Deres to tidsskrifter Vakttårnet og Våkn opp! som begge kommer ut to ganger i måneden, har et samlet opplag på over 4 000 000 hver halve måned, og de kommer ut på førtifire språk.

Jehovas vitner kommer altså fra alle nasjoner, men hva dem angår, så har de fullstendig overvunnet problemet med en fredelig, universell og varig sameksistens. Innen sine rekker har de vunnet bukt med alle rasemessige, nasjonale og religiøse skiller og fordommer, og de er blitt et forbund av brødre, av Kristi etterfølgere, som alle lar seg lede av de to største bud, nemlig om at man skal elske Gud og elske sin neste. I betraktning av dette kan de ikke drepe hverandre og dreper hverandre heller ikke periodisk på slagmarken slik som katolikker, protestanter og medlemmer av andre religionssystemer gjør.

Til den romerske stattholder Pontius Pilatus sa Jesus Kristus: «Mitt rike er ikke av denne verden,» og viste derved at Romerriket, som Pilatus representerte i Palestina, ikke behøvde å være urolig på grunn av hans religiøse virksomhet. Han kjempet ikke imot det politiske styre som da hadde makten, han hadde ingen politiske interesser eller ambisjoner, han var ikke leder for noe politisk parti, han kjempet ikke for jødene mot romerne eller omvendt. Nei, men han påviste hva som var årsaken til alt ondt, og drev en åndelig helbredelsesvirksomhet som fortsetter i vår tid og brer seg ut til alle jordens folk ved den tjeneste hans sanne etterfølgere utfører. Jesus sa også til Pilatus: «Jeg er . . . dertil kommet til verden at jeg skal vitne for sannheten.» Deretter sa Pilatus til det jødiske presteskap som falskelig og på en hyklersk måte anklaget Jesus: «Jeg finner ingen skyld hos ham.» — Johannes 18: 36—38.

I vår tid kan man ikke finne at Jehovas vitner har gjort seg skyldig i noen forbrytelse. De adlyder Guds bud: «Dere er mine vitner, sier Jehova.» (Esaias 43: 10, 12, ASV) De gir først Gud det som er Guds, og deretter den politiske hersker på jorden det som er hans. (Matteus 22: 21) I overensstemmelse med Kristi lære utgjør de et verdensomfattende samfunn av brødre som består av russiske, kinesiske og finske medlemmer og medlemmer fra mange andre nasjoner, og dette samfunn av brødre vokser hurtig over hele jorden. Jehovas vitner skader ingen. De forholder seg nøytrale med hensyn til konfliktene i denne verden. Derfor tar de ikke del i noen statsfiendtlig virksomhet eller spionasje. De er ikke nasjonalister, selviske kapitalister eller imperialister. Som sanne kristne kunne de aldri være det, og de kunne heller ikke kjempe for noen politisk lære eller ideologi, enten den nå var kommunistisk, demokratisk eller kapitalistisk. I De forente stater og andre land i den vestlige verden er Jehovas vitner blitt kalt for «kommunister», og i land under kommunistisk styre for «imperialister», fordi de inntar en nøytral holdning til verdensforholdene. Kommunistiske statsmakter har anklaget dem og stilt dem for retten som «imperialistiske spioner», og har idømt dem opptil tjue års fengsel. Men de har aldri tatt del i noen statsfiendtlig virksomhet eller vært med på noen spionasje.

Derfor er det absolutt galt og en krenkelse av den mest elementære rettferdighet å fengsle, internere og deportere dem, enten det nå er for en dag eller for tjuefem år.

Ikke bare i den vestlige verden, men også i kommuniststyrte land blir Jehovas vitner betraktet som støe, pålitelige og samvittighetsfulle arbeidere. Ved å være det gjør de sin tilbørlige plikt som borgere av det landet de bor i. De er intelligente mennesker som ikke har noen tro på all den undertrykkelse og feilaktige lære som skriver seg fra falske religioner. De stjeler ikke, de drikker seg ikke fulle, slik at de på den måten sinker produksjonen, og de vil aldri være med på sabotasje. De følger den lære som forkynnes i Bibelen, den boken som S.S.S.R.’s regjering nylig har gjort det tillatt å trykke og distribuere innen De sosialistiske sovjetrepublikkers forbund.

Ett spesielt trekk som skiller Jehovas vitner som Kristi etterfølgere ut fra deres medmennesker, er at de i lydighet insisterer på å gjøre det Kristus befalte dem da han sa: «Dette evangelium om riket skal forkynnes over hele jorderike til et vitnesbyrd for alle folkeslag, og da skal enden komme.» (Matteus 24: 14) Følgelig gjør Jehovas vitner dette i vår tid blant alle folkeslag, og de kommer til å fortsette å gjøre det med fare for sitt liv, under forfølgelse og motstand, akkurat som Jesus sa: «I skal hates av alle folkeslag for mitt navns skyld,» og: «Se, jeg sender eder som får midt iblant ulver.» — Matteus 24: 9; 10: 16.

Ønsker Deres regjering å få sin del av ansvaret for å oppfylle disse ordene av den sanne kristendoms Grunnlegger?

FORSLAG OM DRØFTELSE

Vi ville svært gjerne at representanter for vårt styrende organ, Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap, kunne få drøfte denne saken ytterligere med Dem, enten med Deres fremste representant i Amerikas forente stater eller direkte med Deres regjering i Moskva.

De har gitt mange delegasjoner fra vestlige land tillatelse til å besøke Deres hovedstad og land. Derfor vil vi gjerne foreslå at De også undersøker muligheten for å gi en delegasjon av Jehovas vitner tillatelse til å komme til Moskva for å gi Dem ytterligere opplysninger De måtte ønske, og be Dem om tillatelse til å besøke våre kristne brødre i de forskjellige leirene, som vi håper vil bli løslatt om ikke lenge, etter Deres ordre.

I mellomtiden kan vi ikke gjøre annet enn å fortelle verden om Jehovas vitner i de sovjetrussiske fengsler, fangeleirer og deportasjonssentrer, for vi skylder dem som våre venner og brødre i troen, å gjøre verden oppmerksom på den stilling de er i. Vi ville imidlertid foretrekke å kunne fortelle verden at De, Sovjet-Unionens regjering, har gitt ordre til at Jehovas vitner skal slippes fri fra alle slike steder, slik at de kan være i stand til å arbeide som frie borgere av Deres land, og leve et rolig og stille liv slik de mener det er i harmoni med det eksempel Jesus Kristus satte. — 1 Timoteus 2: 1—6.

Vi har tillit til at De vil studere denne petisjon og overveie sakens realitet, og at vi vil motta et gunstig svar fra Dem, herr statsminister.

Ærbødigst

Jehovas vitner

Kalle Salavaara

Forslaget om å vedta denne

resolusjonen framsatt av

Støttet av

Vedtatt enstemmig av seksjonssammenkomsten Kemi, og bekreftet av

Väinö Pallari, public relations-sekretær, på denne 30. dag i juni måned 1956, i Kemi i Lappland i Finnland.

Hvordan petisjonen ble mottatt

På hver sammenkomst undertegnet fire Jehovas vitner tre eksemplarer av petisjonen på vegne av dem som var til stede. Et eksemplar ble sendt direkte til statsminister Bulganin i Moskva, ett ble sendt til den sovjetrussiske ambassadør i det landet hvor sammenkomsten ble holdt, ett ble sendt til hovedkontoret for Selskapet Vakttårnet, og ytterligere eksemplarer ble sendt pressen, som stort sett ga den god publisitet.

Hvordan reagerte den sovjetrussiske regjering på denne petisjonen? Til dags dato har den ignorert den. Den har ikke latt høre fra seg med et ord. At Moskva har mottatt eksemplarer av petisjonen, framgår av postkvitteringer som viser at petisjonen er blitt levert til den sovjetrussiske regjering og mottatt.

Det ble også gjort forsøk på personlig å overrekke petisjonen til de sovjetrussiske ambassadører i de enkelte land. I så godt som alle tilfellene var det imidlertid umulig å treffe ambassadøren selv. I Uruguay erklærte ambassadørens sekretær at petisjonen var full av løgn, og nektet absolutt å ha noe med den å gjøre. Han framholdt gang på gang at tilbedelsesfrihet er garantert i Sovjet-Samveldet. Lignende anstrengelser i andre land, som for eksempel Østerrike, Nederland og Sveits, førte til lignende resultater.

I Frankrike tok ambassadørens sekretær imot petisjonen. Han kunne imidlertid ikke forstå hvorfor ’franskmenn som bor i Frankrike, gjorde seg bekymringer om russere som bor i Sovjet-Samveldet’! Det var øyensynlig umulig for hans kommunistskolerte sinn å fatte at samhold kan overskride nasjonale skranker og forskjelligheter.

I De forente stater ble det avtalt et møte med ambassadørens nærmeste underordnede, herr Striganov, etter som ambassadøren selv var bortreist. I løpet av samtalen redegjorde vitnene for hensikten med sitt besøk og for Jehovas vitners standpunkt og framholdt at det ville være i den sovjetrussiske regjerings interesse å la vitnene være i fred. De pekte også på at misforståelser og feilaktige opplysninger uten tvil hadde vært årsak til at den sovjetrussiske regjering har tatt et slikt standpunkt som den har, og de anbefalte den handlemåte som er fulgt av regjeringen i Polen, som etter å ha gransket vitnenes sak fant at beskyldningene mot Jehovas vitner var ubegrunnet, og satte dem på frifot.

Herr Striganov påsto imidlertid at det var satt ut en hel mengde løgn om Sovjet-Samveldet, og at hvis noen ble fengslet der, så var det ikke på grunn av deres religion, men fordi de hadde forbrutt seg mot loven. Han fant feil ved Jehovas vitners standpunkt til krig og insisterte på at Sovjet-Samveldets lov var Jehovas lov overordnet, og at den måtte bli adlydt i Sovjet-Samveldet. Gjentatte ganger spottet han når Jehovas navn ble nevnt, og han nektet å ta imot petisjonen og oppførte seg som om den skulle være dynamitt, idet han ikke engang ville komme nær den.

Ved å fremme denne saken har Jehovas vitner gjort sin plikt i tredobbelt forstand. De har avlagt vitnesbyrd om Jehovas overhøyhet, de har latt Jehovas fiender forstå hvor feilaktig deres handlemåte er, og de har forsøkt å hjelpe sine brødre bak jernteppet.

De stoler på Jesu løfte: «Skulle da ikke Gud hjelpe sine utvalgte til deres rett, dem som roper til ham dag og natt, og er han sen når det gjelder dem? Jeg sier eder at han skal skynde seg å hjelpe dem til deres rett.» — Luk. 18: 7, 8.

Spørsmål fra leserne

• Hvorfor tror Jehovas vitner at mennesker skal leve for evig på jorden, når Bibelen sier at jorden skal brennes opp?

Det er sant at Bibelen sier: «De himler som nå er, og jorden er ved det samme ord spart til ilden, idet de oppholdes inntil den dag da de ugudelige mennesker skal dømmes og gå fortapt.» Men det er også sant at Bibelen sier: «Jorden står evindelig.» Det kan se ut som om disse uttalelsene motsier hverandre, men når de blir rett forstått, gjør de ikke det. — 2 Pet. 3: 7; Pred. 1: 4.

I 2 Peter 3: 5—7 sies det om dem som spotter i de siste dager: «For de som påstår dette, er blinde for at det fra gammel tid var himler og en jord som var blitt til ut av vann og gjennom vann ved Guds ord, og derved gikk den verden som da var, under i vannflommen. Men de himler som nå er, og jorden er ved det samme ord spart til ilden, idet de oppholdes inntil den dag da de ugudelige mennesker skal dømmes og gå fortapt.»

Apostelen Peter taler her om vannflommen på Noahs tid. De himler og den jord «som da var», ble ødelagt ved vann, sier Peter. Men vannflommen ødela hverken de bokstavelige himler eller den bokstavelige jordkloden, for de består fremdeles nå i vår tid. Hva var det som ble ødelagt? Det var Satans demoniske system eller ordning over jorden, og de ugudelige mennesker på jorden. De ble symbolsk omtalt som «himler» og «jorden». Moses sa: «Lytt, I himler, og jeg vil tale, og jorden høre på min munns ord!» Jorden har ikke ører å høre med; det var menneskene som skulle høre på hans ord. «Himmelen glede seg, og jorden fryde seg,» skrev salmisten, og da mente han himmelens og jordens beboere. — 5 Mos. 32: 1; Sl. 96: 11.

«De himler som nå er, og jorden», som er spart til ødeleggelse, er altså Satans og hans demoners usynlige onde himler og de ugudelige mennesker på jorden. Det er om disse onde himler og denne onde jord at Åpenbaringen 20: 11 sier: «For hans åsyn vek jorden og himmelen bort, og det ble ikke funnet sted for dem.» Deretter kommer det ifølge hans løfte «nye himler og en ny jord, hvor rettferdighet bor». Det er ikke en ny stjerne himmel der oppe det tales om, men nye symbolske himler, Kristus og hans medarvinger som regjerer fra himmelen, og ikke en ny planet her nede, men en ny symbolsk jord, lydige mennesker som er hengitt til rettferdighet. Det er også klart at hvis den jord som skal brennes opp, er den bokstavelige jord, da må også de himler som skal gå opp i røyk sammen med den, være de bokstavelige himler, og hva hjelp ville det da være for dem som venter å bli frelst fra ilden, å bli tatt opp til himmelen? — 2 Pet. 3: 13.

Etter som de himler og den jord som skal bli ødelagt ved ild, er symbolske, akkurat som de himler og den jord som ble ødelagt ved vannflommen, så er det ingen selvmotsigelse når Bibelen sier om den bokstavelige jord at den «står evindelig». Og når jorden skal stå evindelig, så skal den også bli bebodd evindelig, for «så sier [Jehova], som skapte himmelen, han som er Gud, han som dannet jorden og gjorde den, han som grunnfestet den, han som ikke skapte den til å være øde, men dannet den til bolig for folk: Jeg er [Jehova], og det er ingen annen». — Es. 45: 18.

• Hvordan kan noen komme med argumenter imot treenighetslæren når Jesus selv sier i Johannes 10: 30: «Jeg og Faderen, vi er ett»?

Jesus sa ikke med disse ordene at han og Faderen sammen utgjorde en Gud, at de var likeverdige og like evige. Hvis du hevder at han sa det, som treenighetslærens tilhengere gjør, da må du også tro at alle Kristi etterfølgere blir Gud: «Jeg ber ikke for disse alene, men også for dem som ved deres ord kommer til å tro på meg, at de alle må være ett, liksom du, Fader, i meg, og jeg i deg, at også de må være ett i oss.» Akkurat som Jesus er ett med Gud, er også Jesu etterfølgere ett med Gud. Der er enhet i tro og hensikt og arbeid. Bibelen taler om at ett menneske planter og en annen vanner forat det skal bli vekst, og fordi de begge arbeider med det samme mål for øye, sies det videre: «Men den som planter, og den som vanner, er ett.» I denne betydning er Gud og Jesu etterfølgere ett. — Joh. 17: 20, 21; 1 Kor. 3: 8.

Det sies om Jesus da han var i himmelen som en åndeskapning og var til i Guds skikkelse før han kom til jorden, at han «ikke tenkte på å foreta et maktran, nemlig forat han skulle være Guds like». Da han var på jorden som mennesket Jesus, sa han at han ikke var Guds like: «Faderen er større enn jeg.» Etter sin oppstandelse og himmelfart som en åndeskapning og etter å ha regjert der, «skal og