Om aftenen holdt M. G. Henschel et interessant foredrag om «Frelsens dag.» Han trakk en sammenligning mellom Daniel i løvehulen og Jehovas vitner i dag, og han pekte på at det å leve et rettskaffent liv, er en del av at vi avlegger vitnesbyrdet. Jehovas vitner blir hatet ene og alene på grunn av det budskap de frambærer, men de lar ikke dette nedbryte sin tro, og fortsetter å forkynne og til og med å døpe i fengsler og konsentrasjonsleirer. Konventdeltagerne hørte deretter enda en «kamptale», det var H. C. Covington som talte om «De motstår religionsfriheten.» Han gjennomgikk Selskapets juridiske kamper gjennom årene, både i De forente stater og andre land, og han la vekt på betydningen av bønn i disse juridiske kampene og formante sin tilhørerskare på 125 000 til å være forsiktige som slanger, uskyldige som duer og fryktløse som løver.

Asias dag

Et ualminnelig kraftig regnskyll møtte konventdeltagerne torsdag den 23. juli, sammenkomstens femte dag. Men uansett regnværet ble morgenens møter på fremmede språk holdt, områdetjenerne møttes for å få sine spørsmål besvart, og det var et spesielt møte for dem som var interessert i å tjene ved Brooklyn Bethel. Disse fikk vite at kravene for Bethel-tjeneste først og fremst omfatter full innvielse til Jehova Gud, dernest at ansøkeren har god helbred, ikke har forsørgelsesbyrder og er mellom 18 og 35 år gammel. Bethel-tjenesten er ikke bare et eneste langt konvent, men betyr mye hardt arbeid. Men det følger også mye glede med det, for det er et stort privilegium å tjene sine brødre over hele verden, og Bethel har mange privilegier som er spesielle for det. (Av og til finner medlemmer av Bethel-familien det nødvendig å forlate Bethel, og derfor blir det stadig åpne plasser, og de som er interessert, bør skrive til presidentens kontor angående denne tjenesten.)

Hele ettermiddagens program torsdag var vigd misjonsarbeidet i Asia, jordens største og tettest befolkede verdensdel, der det i 20 land bare er 2600 forkynnere av den nye verdens samfunn som bringer trøst til mennesker med en god vilje. Særlig interessant var den to-timers programposten, ledet av W. L. Thornton fra Brooklyn, da misjonærer, avdelingstjenere og innfødte forkynnere besvarte spørsmålet: «Hvordan vitner du for orientalere og vekker interesse for Bibelen?» Under dette var de kledd i de innfødtes drakter. Før demonstrasjonen var helt over, sluttet regnet for dagen, så man fikk se et vakkert ensemble i drakter.

Blant de punktene som kom godt fram, var følgende: at orientalernes fordom mot Bibelen som en Vestens bok, er ufornuftig, for det meste av den er skrevet i Østens land; at Rikets budskap bør dømmes etter sin egen verdi og ikke etter hvem som bringer det; at vitenskapen ikke strider mot Bibelen, men tvert imot bekrefter den. Som avslutning på, programmet kom bror Knorr opp på plattformen og presenterte den nye 64-siders brosjyren Basis for Belief in a New World [Grunnlag for troen på en ny verden, bare på engelsk], et bibelsk hjelpemiddel særlig framstilt til bruk for misjonærer i orientalske land, og som inneholder alle de argumenter som ble framført i løpet av ettermiddagens demonstrasjon, og mange andre. Fordommene mot Bibelen er ikke begrenset til Orienten, og derfor vil forkynnere over hele verden finne at den er et verdifullt hjelpemiddel, og de som var på sammenkomsten, viste begeistret sin store verdsettelse av den.

«Hva lærte du av Vakttårnet i fjor?» var et spørsmål som A. D. Schroeder besvarte i løpet av aftenens program, og det gjorde han ved å repetere noen av de hovedartiklene som kom i 1952. Han bemerket spesielt den vekt disse la på at Jehovas vitner nå er den nye verdens samfunn, og hvor bydende nødvendig det er at dette samfunn holder seg rent, hvis det skal overleve Harmageddon.

Aftenens siste foredragsholder, F. W. Franz, talte om «Den nye verdens samfunn angrepet fra det ytterste Norden,» og gjennomgikk i detaljer kapitel 38 og 39 hos Esekiel. Foredraget vil komme i et senere nummer av Vakttårnet. Til tross for det dårlige været hadde 87 000 hørt ettermiddagens program og 112 700 aftenens program.

Afrikas dag

Formiddagens program omfattet den siste serien av møter for brødre som talte fremmede språk, og for områdetjenerne, og bød også på den siste anledning til alminnelig tjeneste på feltet. I løpet av ettermiddagen var det mange interessante rapporter å høre fra det «mørke fastland», der 78 305 forkynnere av Riket i 34 land lærer mennesker med en god vilje å forlate flerkoneri og andre stammeskikker, og å tilbe Jehova i hellig prydelse. En overraskende programpost ble introdusert av bror Knorr, nemlig vakker sang av våre innfødte brødre i Nord-Rhodesia, framført ved hjelp av et lydbåndopptak. Harmonien og intoneringen virket fullkommen, skjønt de sang etter hukommelsen og uten noen musikkledsagelse.

Kl. 14.00 holdt A. H. Macmillan, mangeårig reisende representant for Selskapet, foredrag om «Nødvendige krav for å kunne utføre tjenesten.» Det er ikke teologisk utdannelse som kreves, men full innvielse til Jehova, kunnskap om hans Ord og hensikt og en trang til å lære andre sannheten. Senere i programmet kom tre talere med forslag om ’Hvordan man skal henvende seg til folk ved dørene.’ Hovedkravene er kunnskap om Guds Ord og kjærlighet i hjertet. Det er også viktig å se pen og ordentlig ut. De innledende bemerkningene er meget viktige; samtalen må være behagelig og vennlig.

«Hensikten med vårt vitnearbeid,» sa L. A. Swingle, aftenens siste taler, er å skille «fårene» fra «gjetene», men framfor alt å opphøye Jehovas navn. Ved slutten av talen presenterte han til tilhørernes store glede fire nye traktater: Tror du på utviklingslæren eller på Bibelen? Hvilken religion er den rette? Tegnet på Kristi nærvær og Menneskenes eneste håp om fred. (Bare på engelsk)

Mellom den afrikanske sangen og rapportene fra misjonærer og avdelingstjenere kom aftenens første foredrag, «Det levende Ord,» av Grant Suiter, Selskapet Vakttårnets sekretær og kasserer. (Heb. 4: 12) ’Det skiller mellom «sjel og ånd» derved at det skiller mellom handlinger og motiver. Det er mektig — forutsatt at vi forstår det. Det viktigste ved det er at det åpenbarer den sanne Gud, Jehova.’ Som avslutning på aftenens program kom C. D. Quackenbushs hjertevarmende tale om «Oppdragelse av barn i den nye verdens samfunn.» Undervisningen må begynne tidlig i livet og må støttes ved et stadig eksempel. «Hvis dere ikke vil ha små fariseere, må dere ikke selv være store fariseere!» Han henvendte seg direkte til barna og viste ved eksempler fra naturen at foreldrene underviser og tukter sine unger til deres eget beste og fordi de elsker dem. Da konventets sjette dag var slutt, vandret 124 150 konventdeltagere til sine hvilesteder, lykkelige og glade til sinns.

Europas dag

Den viktigste programposten om formiddagen den 25. juli, sammenkomstens sjuende dag, var taler av fem brødre om emnet: «Arbeid for den nye verdens samfunns interesser ved å være pioner.» Den første taleren understreket at det lar seg gjøre å være pioner, det vil si å bruke 100 timer i måneden i tjenesten, noe som tusener har bevist. Mange flere kunne være pionerer hvis de bare hadde tro og verdsatte denne tjenesten.

Den neste taleren behandlet emnet «Hvordan du kan klare dine økonomiske problemer.» Pionerene unngår ikke økonomiske forpliktelser, de er bare ikke slaver av dem. De klarer sine forpliktelser ved å holde utgiftene lave, og ved å finne seg deltidsjobber og villig påta seg hvilket som helst arbeid som er å få, uansett hvor beskjedent det kan være.

«Det er en alvorlig sak å være pioner,» framhevet neste taler. Men «kanskje det er enda alvorligere ikke å være det, hvis man har anledning». Det betyr å planlegge sin tid, treffe forberedelser på forhånd, ha noe bestemt å si ved dørene, og variere sin presentasjon slik at den ikke blir mekanisk og rutinemessig.

I neste foredrag, «Gjennomarbeidingen av ditt tildelte bydistrikt og landdistrikt», ble pionerene formant til å gjøre tiden på feltet effektiv, og til å ordne sin virksomhet slik at de kan bruke femti timer i måneden i det grunnleggende hus-til-hus-arbeidet. Og til slutt ble det tatt fram bibelske og levende eksempler som viser at det lar seg gjøre å være pioner både for syttiåringer og tenåringer.

Rapportene fra Europa, som begynte i morgenens program, fortsatte om ettermiddagen. I 23 europeiske land prøver 174 257 lykkelige tjenere for Jehova å gjøre andre også lykkelige, og mange tusen prøver å gjøre dette til og med bak jernteppet. Deretter ble et annet innholdsrikt emne behandlet av fem brødre: «Verdien av menighetsbokstudiet.» Det er viktig at det har en hensiktsmessig beliggenhet, fordi det er et sentrum for tjenesten; studiestyreren må være et godt eksempel i tjenesten på feltet, og han må være vennlig og tålmodig. Bokstudiet tjener som basis for opplæring av de nye til å begynne på feltet og svare på møtene. Det er av særlig verdi i tider da vitnearbeidet er forbudt, og man bare kan komme sammen i små grupper.

Europadagens høydepunkt kom kl. 15.30 med foredraget «Fly til sikkerhet med den nye verdens samfunn,» som ble holdt av N. H. Knorr, Selskapets president. I denne mektige talen trakk bror Knorr en sammenligning mellom Jerusalem i året 66 e. Kr., da Romas hærer som hadde omringet Jerusalem, plutselig trakk seg tilbake og derved gjorde det mulig for de kristne i Jerusalem og Judea å rette seg etter Jesu ord og flykte til sikkerhet, og kristenheten, som nå er omgitt av hærene til de makter som er imot Gud innenfor «ødeleggelsens vederstyggelighet», en situasjon som gjør det tvingende nødvendig at alle flykter før Harmageddon gjør at det blir for sent. Den ivrige og oppmerksomme tilhørerskaren på 134 333 slukte hvert ord, og var begeistret da bror Knorr sluttet med å presentere den vakre, blå, innbundne 384-siders boken «New Heavens and a New Earth» [«Nye himler og en ny jord», bare på engelsk].

Over halvparten av aftenens program var opptatt med flere rapporter fra Europa, og deretter talte forskjellige brødre om «Din oppførsel som forkynner,» som ga utmerkede råd til alle konventdeltagerne. Seksjonstjener J. W. Stuefloten sa: En god oppførsel arver man ikke, den må framelskes ved å anvende Guds Ord og gjennom megen øvelse og opptuktelse. O. L. Pillars, en områdetjener, snakket åpent om den rette oppførsel kjønnene imellom. Det er riktig at de to kjønn er sammen, men dårlig oppførsel må unngås.

U. V. Glass talte livfullt om kvinnens plass i organisasjonen, og etter bifallet å dømme falt hans ord i god jord gang på gang. I den nye verdens samfunn må kvinnen forstå sin begrensning. Hun har ingen myndighet til å kritisere menighetens tjenere, og bør heller ikke ta råd fra dem ille opp. Ved å tjene trofast innenfor sitt område vil hun vinne alles respekt. Seksjonstjener C. W. Barber drøftet gyldigheten av Jehovas vitners ordinasjon, og pekte på at den rene oppførsel for en forkynner innbefatter å være kjærlig, ydmyk og lærvillig. N. Kovalak, også seksjonstjener, hadde som emne ’Kjemp hardt for troen.’ Det er nødvendig å kjempe hardt på grunn av ufullkommenheten inne i oss, på grunn av onde mennesker omkring oss og på grunn av demonene. Å kjempe hardt betyr å studere regelmessig og være trofast til stede på møtene og ute i tjenesten.

Stillehavsøyenes dag

Søndag den 26. juli var siste dag, og om morgenen ble det gitt interessante rapporter fra Stillehavsøyene, der 31 304 Jehovas tjenere fra 13 øyer gjør disipler av alle folkeslag.

Deretter kom et foredrag av bror Franz med titelen «Huset fylles med herlighet», og han henrev tilhørerne til begeistring da han fortalte at «alle folkenes kostelige skatter» fra Haggai 2: 7, eller som King James-oversettelsen sier, «alle folkenes ønske,» ikke er Guds rike og ikke engang Kristus Jesus, som vi før trodde, men mennesker med en god vilje som nå forener seg med levningen av Kristi legemes lemmer, og at disse nå oppfyller profetien om å «smi sine sverd om til hakker.» — Es. 2: 2—4.

Konventtjeneren John Groh kom så med «Noen interessante punkter angående sammenkomsten.» Han fortalte om de omfattende forberedelsene til sammenkomsten, ga en interessant statistikk i forbindelse med husvognleiren og de forskjellige konventavdelingene, og nevnte den velvillige omtale pressen hadde gitt sammenkomsten. Til slutt takket han de 15 000 til 20 000 frivillige arbeidere for deres ypperlige hjelp, og ga uttrykk for verdsettelse av det gode samarbeid med New York politi, sunnhets- og sanitærvesen, fagforeningene og Yankee stadions styre.

Mellom morgenens og ettermiddagens engelske møter ble det holdt offentlig foredrag på spansk av R. M. Gonzalez, visepresident for Vakttårn-Selskapet på Cuba, i en avdeling av stadion. En tilhørerskare på 4075 hørte foredraget «Det er tiden til å tenke over Guds vei,» og fikk deretter den spanske utgaven av God’s Way is Love [Guds vei er kjærlighet].

Kl. 15.15 var det et musikkprogram, bestående av et ypperlig arrangement av Rikets sanger, vakkert spilt av konventets 77 mann sterke orkester under dyktig ledelse av sammenkomstens musikkleder, V. R. Duncombe fra Canada, og sangavdelinger. Kl. 16 introduserte sammenkomstens ordstyrer, Percy Chapman, ettermiddagens foredragsholder, N. H. Knorr, som talte over emnet: «Etter Harmageddon — Guds nye verden.»

Bror Knorr talte veloverveid og med kraft, behandlet sitt emne logisk og skriftmessig, og fikk applaus allerede fra de to første setningene av. Harmageddon kommer ikke bare til å bli en politisk eller internasjonal kamp, men det blir Jehovas krig og får et universelt omfang. (Åpb. 16: 14, 16) Marsjen mot Harmageddon er begynt. Spørsmålet i dag er ikke: Hvem vil gi etter, østblokken eller vestblokken? men: Vil nasjonene overgi seg til kongenes Konge? Etter Harmageddon vil Guds nye verden overta og bringe med seg sunnhet, evig liv og til og med de dødes oppstandelse. Til slutt kom han med en inntrengende oppfordring: «Forbered deg nå til denne evighet med alle ting nye, så du kan leve der og være lykkelig for bestandig. Gjør deg rede nå for å leve etter Harmageddon i Guds nye verden!»

Alle som var til stede, fikk to eksemplarer av en brosjyre som inneholdt foredraget. Tellingen viste at 91 562 hadde trengt seg sammen i Yankee stadion, 25 240 hørte foredraget i møteteltene rundt stadion, og 49 027 lyttet i husvognleiren, slik at det totale tilhørerantall kom opp i 165 829. WBBR kringkastet det til mange tusen andre.

Solen sank gradvis ned bak tribunene i vest. Sammenkomstens avslutning nærmet seg raskt. Det var bare et kort opphold, og så løftet alle sine stemmer i takkesang til Jehova. Deretter kom «Avsluttende ord av presidenten.» I den etterfølgende time formante han alvorlig til å lovprise Jehova, idet han bygget sine uttalelser på Salme 145, og kunngjorde så at årsteksten for 1954 blir Salme 145: 2: «Hver dag vil jeg love deg, og jeg vil prise ditt navn evindelig og alltid.»

Han nevnte så helt uformelt at det var planer om at han og brødrene Franz og Henschel skal besøke brødrene i Sentral- og Sør-Amerika. Han roste konventdeltagerne for deres gode oppførsel, og kunngjorde at det i 1954 skal holdes seksjonssammenkomster og i 1955 en rekke av konventer, spredt over landet fra vestkysten av De forente stater og til England og de andre europeiske land. Så sluttet den største sammenkomst av kristne som noensinne er blitt holdt, med en sang og en takkebønn til Jehova.

Sluttbemerkninger

Ja, her var det sannelig et atskilt og særegent folk, den nye verdens samfunn, grunnlagt på de prinsipper som blir framsatt i Bibelen. Disse prinsippene lar seg gjennomføre i praksis, for de som var til stede på Yankee stadion, kunne se seg rundt hver dag og se tusener som alle var innvigd til Jehova og levde i samsvar med disse prinsippene. Verden fikk sannelig se en mektig demonstrasjon av Jehovas ånd i virksomhet!

Opplysninger

«VAKTTÅRNET»S STUDIER

Uken fra 20/12: Mennesker av alle folkeslag blir samlet inn i én hjord, §§ 1—16.

Uken fra 27/12: Mennesker av alle folkeslag blir samlet inn i én hjord, §§ 17—41.

Mennesker av alle folkeslag blir samlet inn i én hjord

Dette foredrag ble holdt av presidenten for Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap da den 21. klasse fra Vakttårnets bibelskole Gilead ble uteksaminert søndag ettermiddag den 19. juli 1953 på sammenkomsten «Den nye verdens samfunn» som ble holdt av Jehovas vitner på Yankee stadion i New York i USA.

«Liksom en hyrde leter fram sin hjord på den dag da han er blant sine får som er spredt omkring, således vil jeg lete fram mine får; og jeg vil utfri dem fra alle de steder de er blitt atspredt til på den skyete og mørke dag.» — Esek. 34: 12, AS.

 1. Hvilket inderlig ønske angående den menneskelige familie kommer til å bli tilfredsstilt, og hvorfor temmelig snart?

DET gjør godt å tenke på at mennesker av alle de mange forskjellige folkeslag skal bli samlet inn i én hjord. Alle mennesker er av ett kjød, de utgjør alle én menneskeslekt, og den enkeltes ve og vel betyr alles ve og vel. Og hvor inderlig lengter ikke oppriktige hjerter etter den tiden da alle som lever på jorden, kommer til å være forent som én familie, da alle får nyte rettferdighet og likhet, og alle medlemmene kommer til å være bundet til hverandre med kjærlighetens ubrytelige bånd! Denne inderlige lengsel hos alle som blir syke av å se på at menneskeheten i selviskhet og vold er splittet mot seg selv, kommer til å bli tilfredsstilt, og det temmelig snart. Det er ingen som har et sterkere ønske om å se den menneskelige familie forent, enn menneskets Skaper selv har, og han har besluttet å sørge for at den blir det. Dette har han latt oss få vite gjennom skrifter som er undertegnet med hans eget navn, og han vil aldri la sitt skrevne Ord bli til en verdiløs papirbunke som ikke blir oppfylt. Det er hans eget navn det gjelder. Det er de varige goder for mennesker av alle folkeslag det gjelder. Disse ting er av stor betydning for Skaperen, som har respekt for seg selv, og derfor vil han samle alle velvillige mennesker inn i den ene fredelige kve. Vi lever i den tiden han har valgt å gjøre dette i, og det er vidunderlig å få oppleve denne tiden og få være vitne til at han gjør det.

 2. Hvordan har alle mennesker vært som får, og hva har de behov for?

² På mange måter er alle mennesker lik får. I betraktning av den måten menneskene dør på uten å ha forståelse av sin Skaper og i slike enorme mengder, som offer for morderiske drap og som offer for døden i sin alminnelighet, kunne de godt ha vært får. Den inspirerte salmisten ga en treffende beskrivelse av deres tilstand da han sa: «Som får er de bestemt for Sheol [de dødes område]; døden skal være deres hyrde; lukt til graven farer de ned, og deres skikkelse skal forgå; Sheol skal være deres hjem.» (Sl. 49: 14, RS) Som får har de vært tilbøyelige til i store masser å følge en leder, men til sin egen sorg og ødeleggelse har de fulgt og forlatt seg på falske ledere. Ærgjerrige mennesker har tiltatt seg stillingen som hyrder for menneskene, bare for å utnytte dem og tjene seg selv, og deretter forlate dem i fare og overlate dem til nedslaktning. Menneskeheten er kommet på villspor og blitt utsatt for alle slags vanskeligheter uten å ha noen trøster. Den har hatt behov for en rett hyrde, en ekte hyrde med en øm følelse for fårene, en hyrde de kunne være lojale mot og underkaste seg med fullkommen sikkerhet for seg selv.

 3. Av hvem kunne man særlig vente seg at han ville sørge for forkomne menneskelige får, og hvorfor?

³ Kan man vente seg at noen vil vise større omsorg for disse stakkars menneskelige fårene enn Skaperen selv viser? Det ville være en dårlig skaper som ikke ville interessere seg for sine skapninger, spesielt skapninger som har følelser og er avhengig av hans ledelse og omsorg og trenger hans beskyttelse mot fiender. Den sanne og levende Gud er ikke en hjerteløs, egosentrisk skaper som har mindre medfølelse og omtanke enn en menneskelig hyrde har for sine får. Selve den egenskap som gjør at en uanselig menneskelig hyrde føler ømhet og kjærlighet for slike tillitsfulle, lydige og harmløse skapninger, ble jo nedlagt i menneskehjertet på den tiden Skaperen dannet det fullkomne menneske og bød ham å råde over alle dyreskapningene. (1 Mos. 1: 26—28) Det er gunstig for menneskene at Gud Skaperen sammenligner dem med får, for det røper hvilke ømme følelser han har for sine menneskelige skapninger. Hvis de er som får i hans øyne, da må det også være slik at han betrakter seg selv som deres Hyrde. Han er også oppmerksom på hvilket ansvar han har som deres Hyrde når de er i fare. Hvis de har kommet på avveier og gått seg vill og blitt offer for ondsindige mennesker eller ville dyr, så må han gå ut, lete etter dem og prøve å finne igjen de stakkars fårene hva det enn kan komme til å koste. Den kjærlige Skaper har vært trofast mot sine skapninger og aldri holdt seg tilbake fra å gjøre dette som en oppfyllelse av de forpliktelser han har som menneskeslektens Hyrde, til tross for at det har betydd at han har måttet nedlate seg i høy grad. Jehova Gud, Skaperen, lovte å handle på denne måten når vi trengte det sårest, for han fikk sin profet til å erklære følgende:

 4. Hva lover Jehova å gjøre for fårene i Esekiel 34: 11—16?

⁴ «For så sier Herren Jehova: Se, jeg selv, ja jeg, skal søke etter mine får, og jeg skal lete dem fram. Liksom en hyrde leter fram sin hjord på den dag da han er blant sine får som er spredt omkring, således vil jeg lete fram mine får; og jeg vil utfri dem fra alle de steder de er blitt atspredt til på den skyete og mørke dag. Og jeg vil føre dem ut fra folkene og samle dem fra landene og føre dem til deres eget land, og jeg vil røkte dem på Israels fjell, i dalene og på alle de steder i landet hvor de bor. På en god beitemark vil jeg la dem beite, på Israels høye fjell skal deres havnegang være; der skal de hvile på en god havnegang, og på en fet beitemark skal de beite på Israels fjell. Jeg vil selv fø min hjord og selv la den hvile, sier Herren, Israels Gud. Det fortapte vil jeg oppsøke, og det bortdrevne vil jeg føre tilbake, og det sønderbrutte vil jeg forbinde, og det syke vil jeg styrke. Men det fete og det sterke vil jeg ødelegge; jeg vil røkte det etter hva rett er.» — Esek. 34: 11—16, versene 11 og 12 fra AS.

 5. Hva framgår av at Herren Jehova selv må handle som hyrde og komme sine får til unnsetning?

⁵ Situasjonen må sannelig være alvorlig når Herren Jehova selv må spille en hyrdes rolle og gå på leting for å finne igjen sine får. I betraktning av den forferdelige tilstand menneskeheten befinner seg i nå i dag, later det til at vår tid utmerker seg fra alle andre tider ved at det er nå Herren Jehova føler seg drevet til å oppfylle sin egen profeti og komme til unnsetning. Og det er nettopp slik det forholder seg! Man kan da også tydelig se den guddommelige Hyrdes virksomhet som oppfyller profetien. Den bedrøvelige tilstand fårene er i, tyder på at noen må ha vært uhyggelig forsømmelige og handlet sjofelt. Forsømmelighet og sjofle handlinger er sannelig også lett å påvise, ikke hos Herren Jehova, men hos mennesker som har tiltatt seg den oppgave å spille hyrder for Guds får av selviske grunner, og som har bedt Jehova holde seg på avstand.

 6. Hvem kan lett identifiseres som de skadelige hyrder, og hva har deres dårlige oppførsel gjort deres hjorder utsatt for i dag?

⁶ Det er ikke vanskelig å identifisere disse skadelige hyrdene. Alle og enhver vet hvem det er menneskene i kristenheten har fulgt som ledere, enten godvillig eller fordi de er blitt tvunget til det. Det er en kjent sak at det religiøse presteskap påstår at deres menigheter er deres hjorder, som de selv er pastorer [som betyr hyrder] over. Men i Bibelen blir også de politiske fyrster omtalt som hyrder, folkets regjerende veiledere og voktere. Derfor må også de av nasjonenes politiske herskere som påstår at de er kristne, klassifiseres som hyrder. De religiøse hyrder har samarbeidet med slike politiske hyrder. De har fulgt og støttet de verdslige hyrdene i deres politiske planer, selv når det har gått så vidt at de har tilranet seg diktatorisk eller totalitær makt, og de har velsignet deres angrepshærer, noe som har ført til at millioner av fårene i deres hjorder er blitt drept. De har forledet sine hjorder til å gjøre som dem og bli en aktiv del av denne korrupte verden. For å få finansiell støtte og annen hjelp fra de politiske hyrdene har de vært villige til å la sine religiøse hjorder ligge nede i en forkommen tilstand åndelig og økonomisk sett. De har særlig holdt den åndelige føde fra Guds skrevne Ord tilbake for sine hjorder, og på den måten forlatt dem i en beklagelig tilstand av uvitenhet med hensyn til Bibelen. Som følge av alt dette er deres hjorder blitt utsatt for truselen fra en ny maktfaktor som gjerne vil være hyrde, nemlig den gudløse kommunisme som truer selve kristenheten. At slike religiøse hyrders handlemåte har ført til dette resultat, framgår klart av en uttalelse som sto i New York Times for 21. mai 1953 i en lederartikkel med titelen «Fascisme kontra demokrati», og som gikk ut på at det engang fascistiske land «Italia har det største kommunistparti i verden utenom Sovjet-blokken» til tross for de milliarder av dollar som Amerika har trådt støttede til med, og at landet nå «ville hatt en kommunistisk regjering hvis det ikke hadde vært for vår hjelp».

 7. Hvis får har disse hyrdene også gått til angrep på og atspredt, når gjorde de det, og hva har kristenheten ikke greidd å frambringe?

⁷ Disse religiøse og politiske hyrder har klippet og flådd dem som angivelig har vært deres hjorder, gjødd seg selv på deres bekostning og drevet dem av sted på veier som fører til død og ødeleggelse. Ikke nok med det, men de har også gjort seg skyldig i å gjøre innfall i Herren Jehovas sanne hjord og atspre hans får. Dette var særlig tilfelle i løpet av den tiden Jehova kaller den «skyete og mørke dag», den tiden den første verdenskrig sto på, da en bølge av forfølgelse skyllet over Jehovas vitner over hele verden på tilskyndelse av kristenhetens religiøse hyrder. Med klar forutseenhet sa Jehova Gud profetisk til kristenhetens hyrder: «Med vold og med hårdhet har I hersket over dem. Og således ble de atspredt, fordi de ingen hyrde hadde; de ble til føde for alle markens ville dyr og ble atspredt. Min hjord farer vill på alle fjell og på hver høy bakke, og over hele landet [jorden, AS] er min hjord spredt; det er ingen som spør, og ingen som leter etter den.» (Esek. 34: 4—6) Fra den første verdenskrig og fram til denne dag har kristenheten ikke greidd å frambringe en hyrde eller en organisasjon av hyrder som har maktet å samle mennesker fra alle folkeslag sammen i en harmonisk hjord innen én og samme trygge kve. Den sivilisasjon kristenheten skryter av, er truet med utslettelse.

Menneskehetens éne hyrde og hersker oppreist

 8. Hvem må derfor fårene se hen til for å bli befridd, og hvordan har han handlet helt i overensstemmelse med sitt løfte?

⁸ Denne saken er ikke til å misforstå. Det er blitt overlatt helt og holdent til Skaperen, Jehova Gud, å komme de får-lignende menneskene til unnsetning. Det er til ham alle de fortapte, villfarne, syke, svake og sønderbrutte får som hungrer og tørster etter rettferdighet, må se hen. Hvis de gjør dette og tar ham på ordet, kommer de ikke til å gjøre det forgjeves. Han har erklært: «Jeg vil selv fø min hjord.» Han har handlet i samsvar med sin erklæring. Hvordan? Jo, ved at han har oppreist én kompetent, prøvet hyrde til å lete etter alle sine får og samle dem sammen i Guds families enhet. Det er nettopp dette han har lovt med disse ord: «Så vil jeg frelse min hjord, og de skal ikke mer være til rov, og jeg vil dømme mellom får og får. Og jeg vil oppreise én hyrde over dem, og han skal røkte dem — min tjener David; han skal røkte dem, han skal være deres hyrde. Og jeg, [Jehova], vil være deres Gud, og min tjener David skal være fyrste blant dem; jeg, [Jehova], har talt.» — Esek. 34: 22—24.

 9. Hvem er denne Hyrde og Fyrste, og hvorfor er det ikke den bokstavelige David?

⁹ Hvem er den Hyrde og Fyrste som Jehova nå har oppreist over sine får for å frelse dem og røkte dem? Jo, det er den store Davids Sønn, Jesus Kristus. Han er arvingen til den pakt om Riket som Jehova inngikk med kong David. Denne pakten var en garanti for at han skulle oppreise kong David en ætt eller etterkommer som skulle sitte på tronen til evig tid, og på hvis kongedømme det ikke skulle være noen ende. (2 Sam. 7: 12—17; Sl. 89: 35—38; Luk. 1: 31—33; 22: 28—30) Da han for nitten hundre år siden på kongelig manér red inn i byen Jerusalem, ropte mengden i hans følge stadig ut: «Hosianna Davids sønn!» Det vil med andre ord si: «Frels, dog, Davids sønn!» (Matt. 21: 15; se også NW) Kong David har vært død i tusenvis av år, men vi behøver ikke å vente helt til hans oppstandelse fra de døde før Jehova kan oppfylle sitt løfte. Navnet «David» betyr «elsket» og gjelder Jehovas Messias, hans Kristus eller hans Salvede. Det var om Jesus Kristus Jehova Gud sa følgende fra himmelen: «Dette er min Sønn, den elskede, som jeg har godkjent.» (NW) Han er derfor den større David, eller den Elskede. Selv fortidens kong David omtalte ham som sin Herre eller Overordnede. Han sa: «Jehova sa til min Herre: ’Sett deg ved min høyre hånd inntil jeg legger dine fiender under dine føtter.’» (Matt. 22: 43, 44, NW; Sl. 110: 1) Etterat Jesus hadde forkynt for de fortapte får av Israels hus, døde han i trofasthet mot Gud uten å ha forspilt sin arverett til pakten om Riket. Derfor oppreiste Gud ham fra de døde og tok ham opp til himmelen og plaserte ham ved sin egen høyre hånd, på Jehovas trone, høyt over hans forfader kong Davids forhenværende jordiske trone.

10. Hvis får erkjente David at han var, hvis får var Jesus, og i hvilken stilling etterfulgte han Ham?

¹⁰ Hans forfader David var hyrde som unggutt, og var ikke redd for å gå imot en løve eller en bjørn for å redde sin fars får, ikke engang for å innlate seg i kamp med en kjempe for å redde Jehovas menneskelige får, Israels folk. David betraktet seg selv som sin Guds får. Han komponerte den tjuetredje salme som åpner med ordene: «Jehova er min hyrde.» (AS) Slik var det også med Jesus Kristus. Han bekjente at Jehova var hans store Hyrde og at han selv var Jehovas får, og Bibelen omtaler Jesus som «Guds lam, som bærer verdens synd». (Joh. 1: 29, 36; Åpb. 5: 6, 12) Jesus vedkjente seg å være den som Jehova Gud hadde utnevnt til å røkte sine jordiske får, og til å gjøre det så grundig at han til og med ville ofre sitt liv for dem. I en vakker illustrasjon sa han: «Jeg er den rette hyrde; den rette hyrde oppgir sin sjel til gagn for fårene.» Og Jesus viste videre at han liksom sin himmelske Far hadde stillingen som hyrde, for han sa: «Mine får hører på min røst, og jeg kjenner dem, og de følger meg. Og jeg gir dem evig liv, og de skal aldri på noen måte bli ødelagt, og ingen skal rive dem ut av min hånd. . . . og ingen kan rive dem ut av Faderens hånd. Jeg og Faderen er ett.» — Joh. 10: 11, 27—30, NW.

11. Sluttet Jesus Kristus med å være hyrde da han ble Konge, og hva er det som viser hvorvidt han gjorde det?

¹¹ Selv som konge for Israels folk ble David omtalt som hyrde eller gjeter for sitt folk. Jehova sa, til David: «Du skal gjete mitt folk Israel, og du skal være en leder over Israel.» Israels dommere som levde før kong David, ble også kalt hyrder eller gjetere, for Jehova omtalte dem som «Israels dommere som jeg befalte å gjete mitt folk Israel». (2 Sam. 5: 2; 7: 7, AT; AS) Dette gjelder også Jesus Kristus. Når hans Far Jehova Gud gjør ham til den nye verdens Konge, slutter ikke Jesus å være fårerøkter, hvor beskjeden denne stillingen enn kan virke. Han blir den regjerende hyrde for alle sine undersåtter, for det var for dem han oppga sin menneskelige sjel, ofret sitt menneskelige liv. Det er ham vi hyller i dag, og det er for ham vi roper «hosianna!» fordi det er ham, og bare ham, Jehova Gud har oppreist til å være Hyrden for den hjord menneskeheten utgjør! Ved utløpet av de «fastsatte tider for folkeslagene» i 1914 ble han av universets Høyeste Overherre innsatt på tronen i de høye himler for å være den nye verdens regjerende Konge, og ved denne handling gjorde Han ham til den kongelige Hyrde for alle som kommer til å vinne evig liv i den rettferdige nye verden. Da hans rike ble født fra Guds teokratiske organisasjons morsliv, ble følgende profeti oppfylt: «Og hun fødte en sønn, et guttebarn, som er bestemt til å gjete alle folkeslagene med en jernstav.» (Åpb. 12: 5, NW) Til forsvar for sine får kommer han til å svinge jernsepteret mot de verdslige folkeslagene og sønderslå dem som om de skulle vært skjøre pottemakerkar.

12. Hvorfor ble Jesus Kristus utnevnt til å være en Hyrde og Fyrste da han ble kronet på Sions berg?

¹² Vi må være klar over hvorfor den høyeste Gud har utnevnt Jesus Kristus til å være en fyrstelig Hyrde. Etterat han ble kronet på det himmelske Sions berg, er hans får på jorden blitt spredt vidt omkring som en følge av den første verdenskrig og dens grufulle etterspill. Noen har kalt denne etterkrigsperioden for de hjemløse menneskers tidsalder, men man kan heller si at den har vært de atspredte fårs tidsalder. Det har derfor oppstått et sårt behov for en innsamling av fårene fra alle de folkeslagene de er blitt atspredt til, og for å føre dem sammen i en fredelig hjord! Derfor har Jehova selv besluttet: «Liksom en hyrde . . . , således vil jeg lete fram mine får.» Derfor har han også besluttet å gå til følgende handling: «Jeg vil oppreise én hyrde over dem, og han skal røkte dem — min tjener David.» Av den grunn skulle det deretter bli en uhyre omfattende hyrdevirksomhet blant mennesker av alle folkeslag.

Pastoralt arbeid

13. Hvorfor behøver vi ikke å føle oss nedbrutte på grunn av at Jehova og Jesus ikke viser seg synlig og handler som hyrder, når vi tar Davids og Israels erfaringer i betraktning?

¹³ Ingen behøver nå å føle seg nedbrutt og si: «Men Jehova Gud og Jesus Kristus er ånd, de er usynlige og har fortsatt å være det. De har ikke gitt seg synlig til kjenne for å gå og lete etter og samle menneskehetens hjemløse og atspredte får. Er det da noe som viser at de har kommet og søkt etter og gjenfunnet de fortapte får?» Husk at salmisten David i ærbødighet sa: «Jehova er min hyrde,» til tross for at den store, kjærlige Gud aldri hadde vist seg synlig i en slik drakt og med en slik kjepp og stav som en fårerøkter bruker. Ikke desto mindre hadde David i Guds hender erfart all den ømme omsorg et tillitsfullt får kan være gjenstand for, og han beskriver dette i sin vakre salme. Husk også at Jehova var Hyrde for Israels folk i fortiden. Salmisten Asaf sier: «Israels hyrde, vend øret til, du som fører Josef som en hjord!» En annen israelittisk salmist skriver: «For han er vår Gud, og vi er det folk han før, og den hjord hans hånd leder.» (Sl. 80: 2; 95: 7) Til tross for at Jehova Gud forble usynlig, førte han sin nasjonale hjord Israel ut av Egypt, gjennom den skrekkinnjagende ørkenen og inn i dens kve i Palestina, hvor han røktet dem trofast som sine får så lenge de la for dagen de får-lignende egenskaper undergivenhet, tillit og lojalitet overfor ham. Det som var mulig og som var en historisk kjensgjerning den gangen på Israels tid, kan også være mulig og er en historisk kjensgjerning etter den «skyete og mørke dag» som den første verdenskrig var. Når vi i dag ser på dette, er det underfullt i våre øyne.

14. Hva var det da i virkeligheten si at Jehova skulle lete etter sine får og oppreise sin større David, og hva ville dette bety for kristenhetens politiske og religiøse hyrder?

¹⁴ Det at Jehova selv skal gå og søke etter sine får og oppreise sin større David som en fyrste som skal røkte dem, betyr ikke at Jehova skal komme ut av det usynlige, men at han dyktiggjør trofaste tjenere her på jorden og sender dem ut som sine pastorale representanter til alle folkeslag forat de skal besørge oppsporingen, innsamlingen, ledelsen og røktingen av hans får under guddommelig overoppsyn. Han sier: «Og dere mine får, fårene i min havnegang, er mennesker, og jeg er deres Gud, sier Herren Jehova.» (Esek. 34: 31, AS) Hvem var det nå Herren Jehova nærmere bestemt ville sende ut i dette verdensomfattende pastorale arbeid? Ville han sende kristenhetens religiøse og politiske hyrder, når kristenheten er nåtidens motstykke til fortidens Israel? Nei, for han er imot dem fordi de har misbrukt sin stilling: «Så sant jeg lever, sier Herren Jehova, sannelig siden mine får ble til rov og mine får ble føde for alle markens dyr fordi det ikke fantes noen hyrde og mine hyrder heller ikke søkte etter mine får, men hyrdene fødde seg selv og ikke fødde mine får, derfor, dere hyrder, hør Jehovas ord: Så sier Herren Jehova, se, jeg er imot hyrdene, og jeg skal kreve mine får av deres hånd og få dem til å opphøre med å fø fårene; heller ikke skal hyrdene fø seg selv lenger; og jeg skal befri mine får fra deres munn, så de ikke skal være til føde for dem.» (Esek. 34: 7—10, AS) Tiden er nå inne til at det skal skje en forandring! Fårenes indignerte Eier har besluttet å avskjedige alle dem i kristenheten som har påstått at de har vært hans fårs religiøse og politiske hyrder «ved Guds nåde», men som har ført menneskehetens store masser ut i det uføre de befinner seg i nå i vår tid. Hvor raskt han går til handling i denne henseende, ble forbilledlig fortalt da hans profet sa: «Jeg utryddet de tre hyrder i én måned.» (Sak. 11: 8, AS) Han vil kreve sine får av deres hånd.

15. Hvem ville Jehova sende ut forat de skulle representere ham i hans pastorale arbeid, og hva måtte nødvendigvis først skje med dem?

¹⁵ Hvem var det da Herren Jehova synlig ville sende ut forat de skulle representere ham i hans pastorale arbeid? Hvem taler sannsynligheten sterkest for at de er? Hvilke andre kunne det i det hele tatt være enn dem som har Jehova til Gud, dem som ikke skammer seg for å bære hans navn og tale i hans navn — Jehovas egne trofaste vitner? Og hvor passende er ikke dette, for hans egen ’éne hyrde’, Jesus Kristus selv, erklærte at han var «det trofaste og sanndrue vitne»! (Åpb. 3: 14, NW) Denne Hyrde og Konge ville derfor benytte mennesker av sin egen klasse, vitner, som sine representanter. Men ved slutten av den første verdenskrig var levningen av Jehovas vitner selv som en atspredt hjord. Guds rikes fiender hadde kopiert den stilling Judas og de religiøse og politiske hyrder på Jesu tid inntok, og forkastet Jehovas Hyrde og Konge. Dette gjorde de ved å forkaste Rikets budskap og forfølge hans etterfølgere, budbærerne. På den måten fikk følgende profeti sin endelige oppfyllelse på dem: «Slå hyrden, og fårene skal atspredes.» (Sak. 13: 7; Matt. 26: 31) Derfor måtte først den atspredte levning bli samlet hvis de skulle være med på Jehovas pastorale arbeid under hans Hyrde og Konge. Fra 1919 av gikk den kjærlige Skaper i gang med å gjeninnsamle sine får, for denne verdens politiske og religiøse hyrder gjorde seg ingen anstrengelser i den retning. Han fikk sine får til å høre røsten til den han hadde oppreist og gitt ansvaret for sin hjord. Røsten var det budskap som kom fra Hyrden og Kongen, den større David. Det ga dem forvissning om at Guds rike var blitt opprettet i hans hender og at «dette gode budskap om riket» måtte forkynnes over hele den bebodde jord som et vitnesbyrd for alle folkeslag før denne verdens fullstendige ende kom.

16. a) Hvorfor ble de ikke samlet til en uvirksom tilstand? b) Hvilket navn antok de, og hvorfor kan ikke fiendene kritisere dem for å bære det?

¹⁶ Fårene i hans kongelige «lille hjord» kjente den større Davids egenartede og uetterlignelige røst og fulgte den. Fra jordens ender, som de var blitt atspredt til, flokket de seg sammen i tusenvis i en organisasjonsmessig enhet under hans varetekt. Der ville de være trygge for verdens ende som kom stadig nærmere, og der kunne de være sikre på at de ville få den livsoppholdende åndelige føde. Men disse får-lignende etterfølgere av Guds Lam har ikke ligget på latsiden. De har måttet utfolde en stor virksomhet i årenes løp, for de har vært nødt til å etterligne sin Fører og gå ut og lete etter de villfarne og atspredte fårene, servere dem den nødvendige åndelige føde og lede deres skritt til den kve hvor de kunne finne guddommelig omsorg og beskyttelse. Som en erkjennelse av at Jehova Gud hadde gjeninnsamlet dem, og som en bekjennelse av at de utgjorde hans hjord, antok levningen av den «lille hjord» det navn som kjennetegner dem som Jehovas vitner. Dette gjorde de i 1931, men fram til denne dag har de levd i samsvar med navnet. Det har ikke noe med sakens kjerne å gjøre når fiendene pirker på dem og spør hvem som har gjort dem til Hans vitner. Fiendene burde heller prøve å peke ut eksempler på at de har unnlatt å gjøre hva navnet tilsier — å vitne om Jehova.

«Andre får»

17. Hvilket videre syn lot Gud sin gjeninnsamlede levning få se i 1931?

¹⁷ Innsamlingen av alle Guds får som lever på jorden, var ikke fullbyrdet i 1931. Den guddommelige Vokter, som hadde gjort seg selv ansvarlig for å føre sine egne sammen og fø dem, lot sin gjeninnsamlede levning få et videre syn og en utvidet forståelse, og det nettopp i året 1931. Han åpnet deres øyne og lot dem se at de enda hadde et stort hyrdearbeid å utføre. Store skarer av velvillige mennesker måtte i pannen bli merket til evig liv av sannheten. Levningen måtte gå ut og oppspore disse menneskene som sukket og jamret på grunn av alle de vederstyggelige ting som ble begått i kristenheten. De måtte merke dem i setet for forstanden forat de skulle kunne gi til kjenne at de tilhører Jehova Gud og er underlagt hans Konge Jesus Kristus. (Esek. 9: 1—4) Det har vist seg at dette er et enormt arbeid.

18. a) For hvilke andre døde den rette Hyrde, og hvilken handling tilskynder dette til før verdens ende? b) Hva er det som muliggjør at den forente hjords enhet kan bli skapt?

¹⁸ Den rette Hyrde Jesus døde ikke bare for den «lille hjord» som består av dem som arver det himmelske rike sammen med ham. Han døde også for dem som kommer til å få fullkomment menneskelig liv i den nye verdens jordiske paradis. Dem må han begynne å samle nå før enden på denne gamle verden og begynnelsen på den nye. I betraktning av den forestående verdensødeleggelse må de være merket til beskyttelse. Det var dem Jesus tenkte på da han sa: «Og jeg har andre får, som ikke er av denne [Rikets] kve; også dem må jeg føre, og de skal høre på min røst, og de skal bli én hjord, én hyrde.» (Joh. 10: 16, NW) Når det her blir nevnt «én hyrde», passer det helt til Jehovas profeti om vår tid: «Jeg vil oppreise én hyrde over dem, og han skal røkte dem — min tjener David.» Det tilkjennegir at Davids kongelige Sønn Jesus er den som Jehova omtalte som «min tjener David», den ’éne hyrde’. (Esek. 34: 23) Det er bare fordi det er én hyrde at den forente hjords enhet kan bli skapt — en verdensomfattende enhet til tross for den store mengde folkeslag hjordens medlemmer er samlet ut fra. Som en iøynefallende motsetning til denne håpløst og fordervelig splittede gamle verden, har den allmektige Jehova med hell gjennomført denne foreningen av sin éne hjord under sin ’éne hyrde’, sin regjerende Konge. Det finnes ingen tiltrekkende og forenende makt i hele universet som kan måle seg med den eneste levende og sanne Gud og hans eneste Hyrde og Konge. «Og jeg, [Jehova], vil være deres Gud, og min tjener David skal være fyrste blant dem; jeg, [Jehova], har talt.» (Esek. 34: 24) For en forenende makt det er i denne erklæringen!

19. Hvordan ble levningens organisasjon en pastoral organisasjon, og hvilken åpenbaring hilste de med glede i 1935?

¹⁹ Med én gang den gjeninnsamlede levning av Guds kongelige «lille hjord» i hans Ord så at det var hans ’éne hyrdes’ oppgave å samle hans «andre får» og at han måtte begynne nå før den gamle verden ender i ulykke, ga de seg begeistret i kast med å slutte seg til ham i hans pastorale arbeid. På denne måten ble hele deres teokratiske organisasjon en pastoral organisasjon. Med glede, fryderop og applaus hilste de i 1935 åpenbaringen fra Guds Ord om at en «stor skare», en talløs flokk av disse «andre får» skulle samles ut av «alle folkeslag og stammer og folk og tunger» før denne verdens siste trengsel kom, og at også disse aktivt måtte tjene Jehova Gud dag og natt i hans åndelige tempel. — Åpb. 7: 9—15, NW.

20. Hvem har de siden hilst velkommen inn i hjorden, og hvordan har disse etterlignet den ’ene hyrde’?

²⁰ Siden den gang har de alltid gledet seg over hvordan Gud har belønnet deres pastorale arbeid. Hvert år har de mottatt et tilsig på store skarer av «andre får» og ønsket dem velkommen inn i hjorden i Guds tempel. Disse «andre får» har innsuget den lille levnings ånd. De er blitt klar over sin forpliktelse til å etterligne den ’éne hyrde’ og samarbeide med ham i å lete etter stadig nye villfarne, fortapte og atspredte får. De har derfor gått ut og lojalt arbeidet side om side med levningen under ledelse av den himmelske Pastor, den større David. Utbredelsen av deres verdensomfattende pastorale virksomhet ble ikke engang stanset av de fascistiske, nazistiske, kommunistiske og religiøs-totalitære diktatorers jernhårde styre, nei, selv ikke av den annen verdenskrigs utbrudd.

21. Hvordan oppmuntret Hyrden og Kongen sine får til å ta offensiven, og hvilken skole ble derfor forberedt i 1942?

²¹ Hyrden og Kongen Jesus Kristus var ikke den som lot diktatorisk tvangsorganisering av menneskene og total mobilisering av de krigførende nasjoner få skremme hans får vekk fra innsamlingsarbeidet. Han fortsatte på offensiven. Han oppmuntret dem til å planlegge og organisere med tanke på større arbeid. I 1942 åpenbarte han gjennom Guds hellige bibel at den annen verdenskrig ikke ville gli over i det verdensødeleggende Harmageddon-slag, men at den ville bli etterfulgt av en fredstid, en etterkrigsperiode. Men skulle denne freden komme til å vare? Når Jehovas vitner besvarte dette spørsmålet ut fra Bibelen, siterte de bare Guds eget bestemte Nei! Men så lenge freden før Harmageddon ville vare, skulle det imidlertid være et enormt arbeid, presserende arbeid, som skulle gjøres over hele jorden, og det i land hvor letingen etter de «andre får» enda ikke hadde vært drevet. Fordi Bibelen ga en slik tillit til at det skulle utføres et pastoralt arbeid i etterkrigstiden, og fordi det rådet beslutning om å forberede det straks og ta offensiven øyeblikkelig, ble Vakttårnets bibelskole Gilead, en skole til opplæring av misjonærer, forberedt i 1942.

22. Når uteksaminerte denne skolen sin første klasse med misjonærer, og hvilket resultat kan man ti år senere se av at Gud har skaffet til veie midlene til å drive skolen?

²² I februar 1943, midt under den annen verdenskrigs redsler, begynte den første klasse med studenter, som alle på forhånd var ordinerte Jehovas vitner, sine studier og sin opplæring. Skoletiden varte i fem intense og fullsatte måneder. Tidlig neste sommer, for bare ti år siden, sendte Gilead-skolen ut sine første uteksaminerte studenter. De var åttifire i tallet. I dette krigens år visste man ikke hvor lenge denne gratis misjonsskolen ville kunne holde sine dører åpne, hvor lenge den ville ta imot klasser og årlig føre to grundig opplærte misjonærgrupper fram til eksamen. Men fårenes store Vokter har fram til nå ved sin ’éne hyrde’ skaffet midlene til veie, og Vakttårnets bibelskole Gilead har her i dag på Yankee stadion i New York den inderlige glede å uteksaminere sin tjueførste klasse med misjonærer, som kommer fra tjueåtte forskjellige land. Samtidig er de framtidige studenter fra den tjueandre klasse til stede her i denne kolossale forsamling av konventdeltagere som ser på. Samtidig er det også hundretusenvis av andre Jehovas vitner over hele jorden som bifaller denne begivenhet med sitt hjerte, sine tanker og bønner rettet hit.

«Gilead»

23, 24. Hvordan er navnet «Gilead» på en passende måte knyttet til denne skolen i betraktning av den fremtredende rolle den spiller i det pastorale arbeid?

²³ Når det bibelske navnet «Gilead» er knyttet til denne misjonsskolen, ligger det en dypere mening bak det. Gilead var landet like øst for Jordan-elven, og det lå mellom elven Arnon i sør og elven Jarmuk i nord. I dag hører det med til Det hasjimittiske kongedømme Jordan. Det er et kupert land med åser og fjell, og har en god del til felles med de omgivelser Vakttårnets bibelskole Gilead ligger i oppe i høylandet øst for Cayugasjøen i den øvre delen av staten New York. Det var spesielt ett trekk som virket tiltrekkende på de israelittene som bosatte seg i Gilead femten hundre år før Kristus, og det var beitemarkene i høylandet. Israels tolv stammer hadde endelig nådd fram til det førtiende år av sin langvarige reise ut fra Egypt. Israelittene ble utfordret til kamp av de hedenske innbyggere der oppe i høydedragene, og under førerskap av Moses kjempet de og vant og tok Gileadlandet til eie. Av de tolv Israels stammer hadde Ruben og Gad store buskaper. Da de fikk se de frodige høyslettene i Gilead, så de at landet egnet seg godt som beitemark, og de valgte å slå seg ned i Gilead i stedet for å dra over Jordan-elven og inn i Det lovte land.

²⁴ Moses gikk med på dette på den betingelse at Rubens og Gads stammer og den halve Manasse stamme sendte over en kontingent soldater som skulle hjelpe de andre israelittene til de hadde inntatt landet som fløt med melk og honning. Til dette svarte de: «Vi vil bare bygge hegn her for vårt fe og byer for våre kvinner og barn, men selv vil vi skyndsomt væpne oss og dra fram foran Israels barn, til vi har ført dem dit de skal.» (4 Mos. 32: 1—17) Slik gikk det til at steininnhegningene for kveget til de to og en halv stammene i sin tid var å se overalt på høydeplatåene, og ble til et typisk trekk ved Gilead. Det er derfor høyst passende at Vakttårnets bibelskole, som gjennom sine uteksaminerte misjonærer spiller en så fremtredende rolle i Jehovas ’éne hyrdes’ pastorale arbeid, har navnet «Gilead» knyttet til seg!

25. I betraktning av hvilken israelittisk dommer fra Gilead er navnet betegnende for skolen, og hvorfor?

²⁵ Gilead var også landet til en av Israels framstående dommere, nemlig Jefta, Gileads sønn. For å få seier over ammonittene som gikk til angrep på dem, ga Jefta løfte om at uansett hva som kom først ut av hans hjem for å møte ham når han kom seierrik tilbake, så skulle han ofre det til Jehova. Det viste seg at hans eneste barn, hans ugifte datter, ble den første som møtte ham der med danser for å feire Jehovas seier. Hun gjorde ikke opprør fordi det var henne som dermed skulle ofres til hennes fars Gud som hadde herliggjort seg overfor sitt folks fiender. Men før hun ble innvigd til et liv i jomfrudom som Guds helligede eiendom, en eiendom som ikke måtte berøres av noen mann, gikk hun og hennes venninner opp og ned på Gilead-fjellene og begråt at hun måtte lide tap av å leve i ekteskap. Da to måneder var gått på denne måten, kom hun hjem, og i trofasthet mot sitt løfte innvigde Jefta henne til den eksklusive, jomfrurene tjeneste for den Gud som hadde velsignet ham med seier. I dette profetiske herliggjørelsesdrama fra det virkelige liv, symboliserer hans innvigde jomfruelige datter den store skare av «andre får» som allerede er blitt samlet i hundretusenvis, særlig siden Vakttårnets bibelskole Gilead ble grunnlagt. Med stor glede hilser denne nåtidens datterklasse seieren til den større Jefta, deres ’evige Fader’. De hengir sitt liv til tjeneste for Jehova Gud og bevarer seg selv i en jomfruelig renhet fra besmittelse fra denne verden. De bryter ikke det løfte den større Jefta, den ’éne hyrde’ har gitt, han som framstilte dem til tempeltjeneste for den høyeste Gud. — Dom. 11: 1—40.

26. Hvilket legemiddel var Gilead bekjent for, og hvordan stemmer dette fint overens med skolens formål?

²⁶ Én ting til: Gileadlandet var bekjent for sin legende balsam som ble utvunnet av den rikdom av busker landet hadde. (1 Mos. 37: 25; Jer. 8: 22; 46: 11) Balsamen ble fraktet vidt og bredt, og den ble et symbol på Guds middel til å gi åndelig legedom. De misjonærer som er blitt uteksaminert fra Vakttårnets bibelskole, har i kjærlig overensstemmelse med hans Gileadprodukt og dets helbredende virkning fraktet den legende balsam, nemlig Jehovas lindrende og forsonende budskap, ut til alle folkeslag, og de har anvendt den til åndelig legedom og helbredelse for store skarer som åndelig talt var på dødens rand.

27, 28. a) Hva betyr navnet «Gilead», og hentyder det til mengde, størrelse eller storhet? b) Hva er navnets historiske bakgrunn?

²⁷ Med hensyn til selve navnet, så betyr «Gilead» ifølge den opprinnelse Bibelen tillegger det, «vitnerøys» eller «vitnesbyrdets røys». Dette hentyder ikke til mengden, størrelsen eller storheten av det vitnesbyrd som Jehovas vitner har avlagt over hele jorden. Fortidens patriark Jakob, far til de tolv Israels stammer, forlot i lydighet mot Guds befalinger Syria og sin svigerfar Labans tjeneste uten å varsle på forhånd. Han og hele hans husstand og hans veldige hjorder ble forfulgt og innhentet av Laban. Før de skilte lag igjen, foreslo Laban at de skulle inngå en pakt eller en kontrakt. Jakob reiste da opp en minnestein og fikk sine tjenere til å bygge opp en steinrøys, og så spiste han og Laban og deres følge et vennskapelig offermåltid der på eller ved steinrøysen. Derpå sier beretningen om steinrøysen:

²⁸ «Og Laban kalte den [på arameisk] Jegar-Sahaduta, men Jakob kalte den [på hebraisk] Gal-Ed. Da sa Laban: Denne røys skal være et vitne mellom meg og deg i dag. Derfor kalte de den Gal-Ed, og tillike Mispa, fordi han sa: [Jehova] holde vakt mellom meg og deg, når vi kommer hverandre av syne; . . . se, Gud er vitne mellom meg og deg. Så sa Laban til Jakob: Se, denne røys og denne minnestein som jeg har reist mellom meg og deg — vitner skal de være, både røysen og minnesteinen, at ikke skal jeg dra til deg forbi denne røys, og at heller ikke skal du dra til meg forbi denne røys og denne minnestein med ondt i sinne.» — 1 Mos. 31: 47—52.

29, 30. Hva betyr altså «Gilead» i virkeligheten når vi tar hensyn til dets bakgrunn, og hvordan passer navnet på Hyrdens éne hjord?

²⁹ Både det arameiske navnet Jegar-Sahaduta og det hebraiske navnet Gal-Ed betyr «vitnerøys». Navnet Gilead er en alminnelig avledning av Gal-Ed, det er bare et par vokallyder som er blitt forandret, og man antar derfor at dets virkelige betydning er «vitnerøys». Navnet «Mispa» betyr «vakttårnet». Liksom Mispa og Gal-Ed eller Gilead dermed var nær knyttet til hverandre, så er også navnene Vakttårnet og Gilead (eller «vitnerøys») knyttet til hverandre når det gjelder denne Jehovas vitners bibelskole for ytterligere opplæring av misjonærer. I lys av hva som var foranledningen til at disse navnene oppsto, betyr Gilead den røys som bærer vitnesbyrd om inngåelsen av en pakt eller en høytidelig overenskomst om å bevare freden innen familieforholdet og aldri vise seg illojal overfor det eller skade dets medlemmer. Jehova er den som ser alt og som holder vakt for å påse at den bindende kontrakten blir overholdt.

³⁰ Hvor passende er ikke navnet Gilead når vi tenker på den ’éne hyrdes’ hjord! Det betegner den forpliktelse til å bevare en ubrytelig enhet og solidaritet som hviler på medlemmene av den éne hjord som den ’éne hyrde’ nå har samlet. Akkurat som Jakob og Laban ved Gud sverget at de ville bevare freden innen familieforholdet til det felles beste, så har også medlemmene av den ene hjord ved sin innvielsesed til Gud svoret at de vil holde fred innen sine rekker og aldri prøve å skade noen medlemmer av hjorden. De er forpliktet til å komme ut av det med hverandre på denne fredelige og hjelpsomme måten under sin ’éne hyrde’. Dette forhindrer at hjordens får blir atspredt på grunn av at en selvisk ånd av et eller annet slag råder i hjorden. Det fredelige, harmoniske forhold som denne ’éne hjord’ kan oppvise over hele jorden, er et vitnesbyrd, en bevitnelse om at de er den trofaste hjord til sin Hyrde og Konge. Jehova Gud selv er vitne til det, og derfor velsigner han dem med velstand.

31, 32. Hva viser at Gilead-skolen har spilt en fremtredende rolle i forbindelse med det vitnesbyrd som er avlagt, og det pastorale arbeid, til tross for den ovennevnte betydning av «Gilead»?

³¹ Det ovenstående er grunnbetydningen av navnet «Gilead» slik det blir anvendt om misjonsskolen. Men det er også blitt avlagt et overveldende vitnesbyrd om Guds elskede Sønns rike siden Vakttårnets bibelskole Gileads første klasse ble uteksaminert for ti år siden. Den strøm av uteksaminerte misjonærer som hvert år har gått ut fra denne skolen, har hatt en stor og enestående andel i det uovertrufne vitnesbyrd som er blitt avlagt, og i den storslagne innsamlingen av de villfarne og atspredte fårene til én hjord.

³² Da tjenesteåret 1943 sluttet for ti år siden, ble det rapportert at hjorden hadde 109 794 får som hver måned deltok aktivt i det pastorale arbeid. De brukte alt i alt 28 726 524 timer i virksomheten på feltet i det året, og arbeidet under de 21 avdelinger av Selskapet Vakttårnet som funksjonerte på den tiden til tross for den verdensomfattende striden som raste. Nå når tjenesteåret 1953 går mot sin avslutning, er tallet på avdelingskontorer over tre ganger så høyt, og det er en halv million får i hjorden som rapporterer virksomhet i det pastorale arbeid, og det i mange land vi aldri har hørt fra før. Mange som er til stede her i denne veldige forsamlingen på Yankee stadion nå i ettermiddag, er her på grunn av at Vakttårnets bibelskole Gilead er i virksomhet og fordi det er blitt sendt misjonærer derfra til deres land. Ja, selv noen av dem som tilhører den tjueførste klasse som nå går ut, er rede til å ta imot sine diplomer på grunn av det arbeid tidligere elever ved skolen har nedlagt. Dette er et ubestridelig bevis for at den trofaste Skaper har velsignet skolen og at den skyldes hans omtenksomhet. Hva den har bevirket i det verdensomfattende vitnesbyrd om Guds rike, er et uomstøtelig bevis for at Jehova har holdt sitt profetiske løfte og har oppreist sin Tjener, den større David, sin éne Hyrde og Konge, og for at han trofast har brukt ham i arbeidet med å samle de atspredte får.

Fienden ergrer seg over det pastorale arbeid

33. Hvordan viser i alminnelighet kristenhetens politiske og religiøse hyrder misnøye med at det lykkes så godt å samle Jehovas hjord?

³³ Det kommer ikke som noen overraskelse at de politiske og religiøse hyrder i kristenheten er misfornøyd med hvor godt det lykkes å samle Jehovas hjord. De påstår at arbeidsmarken er deres. De påstår at alle fårene er deres, og ønsker å utnytte dem i sin selviskhet. De harmes over at den ’éne hyrde’ kommer inn på deres område og kaller sine får ut, slik at de ikke lenger er under deres makt, men blir ført inn i hans ’éne hjord’. De bannlyser Rikets budskap og dets budbærere fra hva de kaller sine egne beitemarker, og prøver på den måten å forhindre at de syke, sårede og trengende fårene får høre Hyrdens røst. I et forsøk på å vende fårenes ører vekk fra den sanne Hyrdes røst, stiller de Jehovas vitners pastorale arbeid i et falskt lys og prøver å skape vanskeligheter for det hos denne verdens regjeringer.

34—36. Hvilket eksempel fra Afrika viser at de prøver å stille vårt arbeid i et falskt lys?

³⁴ Vi har et eksempel på dette fra Afrika, hvor innsamlingen av får fra forskjellige folkeslag, stammer, farger og språk har vært fenomenalt vellykket. I Parlamentet i Kapstaden uttalte et av parlamentsmedlemmene at Vakttårnbevegelsen var ansvarlig for Mau Mau-terroren i Kenya i Øst-Afrika. Han medga at han hadde sin opplysning fra noe som sto i London-bladet The Twentieth Century for januar 1953 under overskriften «Bakgrunnen for Mau Mau».

³⁵ I artikkelen heter det: «Bevegelser som kombinerer ’politikk’ og ’religion’ er ikke noe nytt i Afrika, hvor stammen under ingen omstendighet vet å skille mellom disse begreper. . . . Hvordan det nå enn er, så har sektene tiltatt så sterkt at en høytstående katolsk geistlig for kort tid siden i en privat samtale uttalte, og det ikke bare som en spøk, at det er Vakttårnet som til slutt kommer til å bli alle tiders arving i Afrika. Dette fenomen, som kanskje er den mest utbredte politisk-religiøse bevegelse i vår tid, er som så mange forbundet med en kilde i Amerika, i dette tilfelle dommer Rutherford, grunnleggeren av Jehovas Vitner i New York, hvis engelske disipler hver eneste week-end er å se på de triste fortauene i en hvilken som helst engelsk provinsby, der de står og selger hefter fra sine lerretstasker. De ønsker også å føle seg betydningsfulle og sparke etter Myndighetene og denne verdens størrelser — akkurat som afrikanerne. . . . Alle disse bevegelsene stammer enten fra protestantismen, eller de er utbredt blant déracinés [rotløse]. Det later til å være færre bevegelser av denne art i den katolske verden, muligens på grunn av katolisismens høyerestående symbolisme, dens mindre utbredte undervisningsvirksomhet og dens overlegne psykologi, som ikke så ofte støter an mot den største anstøtssten i det protestantiske Afrika, nemlig flerkoneriet.»

³⁶ Avisen Cape Argus for 24. februar 1953 sa følgende under overskriften «VAKTTÅRNET»: Det var kommet for dagen at årsaken til vanskelighetene i Kenya kunne spores tilbake til Vakttårnbevegelsen fra Amerika. Organisasjonen hadde i stor utstrekning distribuert sin litteratur i Kenya og i Rhodesia. Myndighetene holdt for tiden på med å undersøke saken.»

37. Hvordan kom nylig også et velkjent blad med fordomsfulle uttalelser mot Jehovas vitner i en særutgave om Afrika?

³⁷ I de samme bestrebelser for å støtte kristenhetens forsømmelige pastorer og rakke ned på Jehovas ’éne hyrdes’ pastorale arbeid, kom det senere ut et særnummer av bladet Life, nemlig nummeret for 4. mai 1953. Det inneholdt en lang artikkel om Afrika. På side 126 sa forfatteren følgende under overskriften «Halvveis overbeviste proselytter»: «Selv den kristendom vi har gitt dem, virker overfladisk. Jeg har funnet ut at det ser ut til at misjonsstasjonene ikke har frambrakt tilfredsstillende eller pålitelige proselytter, med unntagelse av dem som er blitt opplært av katolikker. Dette er iallfall den alminnelige oppfatning blant dem som har hatt misjonsgutter i sin tjeneste. Jeg kan ikke gi noen annen forklaring enn at de innfødte kanskje er raske til å oppfatte at den hvite mann sjelden praktiserer det han forkynner. Og det er neppe nok å lære en gutt å synge salmer og lese Bibelen, og lære pikene å innhylle sin yndige nakenhet i folderike kjortler, og så vente at de kristelige dyder godhet og ærlighet øyeblikkelig vil bli innprentet.» Deretter blir følgende bemerkning innskutt på side 178 i lederartikkelen om «Amerikanerne og Afrika» i samme utgave av Life: «Av USA’s misjonærer i Afrika er Jehovas vitner ikke de minst innflytelsesrike, og deres evangelium, som langt fra oppmuntrer til ’sivilisasjon’, gir næring til afrikanernes verste dagdrømmer.»

38. Hvorfor er ikke den moderne sivilisasjon og kristendommen ett og det samme, og hvilken kristendom er det Jehovas vitner oppmuntrer til og arbeider for blant afrikanske troende?

³⁸ Hvis denne lederartikkelen med ordet «sivilisasjon» mener menneskenes framskritt i denne dekadente gamle verdens kunstarter, vitenskap og statskunst, da stemmer det at Jehovas vitner langt fra oppmuntrer til sivilisasjon. Det springende punkt som burde overveies, og det spørsmål som virkelig angår saken og som burde stilles og besvares, er dette: Oppmuntrer de til kristendom? Det er ikke deres feil at sivilisasjonen i dag er hedensk til og med i sin religion, og at sivilisasjon og sann kristendom ikke er ett og det samme. Den kristendom som den høyeste Guds vitner oppmuntrer til og arbeider for blant de afrikanske troende, er en kristendom som gjør dem kjent med den eneste, levende og sanne Gud og hans foranstaltning for frelse ved hans Sønn Jesu Kristi offer og rike — en kristendom som befrir dem fra deres hedenske og demoniske overtro og skikker og lærer dem å leve etter Kristi påbud om at en ektemann skal ha én hustru, en kristendom som lærer dem å oppdra sine barn til å frykte, tilbe og tjene Gud, å være ærlige og pålitelige arbeidere for sine arbeidsgivere, å lese og forstå Guds hellige bok, å leve i fred, enhet og broderkjærlighet selv om de er av forskjellige hudfarger, språk og stammer, og endelig å bli forkynnende vitner for Jehova og dermed være med på det høyst betydningsfulle pastorale arbeid som Jehovas Hyrde og Konge Jesus forestår før denne dødsdømte, gamle verdens sivilisasjon ender i Harmageddon.

39. Hva kan sies i forbindelse med den påstand at Jehovas vitner er en politisk-religiøs bevegelse, og hva framgår av at afrikanerne tar imot det evangelium som vitnene forkynner?

³⁹ Jehovas vitner er ingen politisk-religiøs bevegelse. De kombinerer ikke politikk og religion. De vasker sine hender fullstendig rene for denne verdens politikk, som er bekjent for å være hva den er. De holder seg til disippelen Jakobs definisjon av «en ren og usmittet gudsdyrkelse for Gud og Faderen», nemlig å holde seg selv uplettet av verden. Det evangelium som de forkynner og som ifølge lederartikkel en i Life «gir næring til afrikanernes verste dagdrømmer», er det budskap som Jesus Kristus forutsa skulle bli forkynt nå i etterkrigstiden. Det er «dette gode budskap om riket», det selvsamme evangelium som de forkynner på alle jordens andre kontinenter, og som Jesus sa måtte bli forkynt i hele verden som et vitnesbyrd til alle folkeslag, og dette innbefatter også Afrika. (Matt. 24: 14, NW) Hvis afrikanerne i titusenvis tar imot dette budskap, så tilkjennegir dette på en tilfredsstillende måte at de har det samme mål av intelligens, de samme edle ønsker og berettigede håp, den samme mulighet til å vise god vilje overfor Gud og den samme gudsgivne evne til å oppfatter den rette Hyrdes røst og lyde den som alle hans «andre får» på alle kontinenter. Det er på denne måten de vil ta et fast grep om det evige liv i Guds rettferdige nye verden og få glede seg over det etterat denne atomalderens sivilisasjon har gått til grunne for evig.

40. Hvilket opphøyet oppdrag vil de som er uteksaminert fra misjonsskolen, vise at de er kvalifisert til, som nevnt i deres diplom, og med hvem vil de overalt samarbeide?

⁴⁰ På det diplom som blir utdelt til alle som blir uteksaminert fra Vakttårnets bibelskole Gilead, står følgende uttalelse: «Han blir derfor uteksaminert som særlig skikket til å delta i opplysningsarbeid, oppmuntre til velvilje og arbeide til fremme av varig fred og den fullkomne ordens og rettferdighets lov blant alle folk.» Elevene av den klassen som nå blir uteksaminert, vil gå ut og vise at de er kvalifisert til dette opphøyde oppdrag i de mange landene de er blitt utnevnt til å reise til for å forkynne det gode budskap om Riket, akkurat som de tidligere tjue klassene har gjort. De vil samarbeide med alle andre Jehovas vitner over hele arbeidsfeltet, over hele verden.

41. Hva er Jehovas vitner i dag enten de nå tilhører levningen eller de «andre får», og hva vil de fortsette å gjøre til tross for alt?

⁴¹ Enten nå de enkelte tilhører levningen av arvingene til det himmelske rike, eller de tilhører majoriteten, den ’store skare’ av andre får som er bestemt for det jordiske paradis, så er Jehovas vitner én forent hjord under hans ’éne hyrde’. De vil ikke frykte alle kristenhetens hylende falske hyrder, men trosse all den ondsinnede baktalelse og sladder, alt det innbitte fiendskap fra denne verdens politiske og religiøse hyrder og all forfølgelse og undertrykkelse, og følge sin Konge og Hyrde i hans pastorale arbeid helt til alle hans får i denne generasjon er funnet og samlet ut fra alle folkeslag og inn i den éne hjord, hvor de skal få leve trygt og oppnå evig liv i Jehovas nye verden.

[Bilde på side 363]

Gilead