Det bibelske syn på den psykosomatiske legevitenskap
DET å følge rettferdige prinsipper kan ha en god virkning på kroppen vår, ikke som en direkte belønning fra Gud, men på grunn av det betydningsfulle forhold mellom sinnet og kroppen. Dette kalles det psykosomatiske forhold (sinn, psyche, og kropp, soma). Det må da også være slik at det motsatte er tilfelle, at det å følge urettferdige prinsipper kan ha en skadelig virkning på kroppen. Vi kan ikke funksjonere på beste måte unntagen vi er i harmoni med Guds rettferdige prinsipper.
Før vi tar for oss det bibelske syn på den psykosomatiske legevitenskap, vil vi bemerke at det å anerkjenne den, ikke innbefatter at man fullt ut godtar alt som henregnes til «den psykosomatiske retning i legevitenskapen». ’Sykdommen er ikke bare i sinnet,’ som titelen på en populær bok i Amerika sier; og det psykosomatiske prinsipp virker i begge retninger, for kroppen kan virke på sinnet, og gjør det også.
Å tale om det bibelske syn på den psykosomatiske legevitenskap kan høres ut som kjetteri for mange psykiatere, men det at sinnets virkning på kroppen i vesentlig grad er et spørsmål om moral og oppførsel, blir antydet av ingen ringere enn dr. Seguin i hans bok Introduction to Psychosomatic Medicine [Innføring i den psykosomatiske legevitenskap]. Ifølge ham burde denne nye retning i medisinen kalles «ergasiologi», som betyr «vitenskapen om oppførselen i vid betydning». Når det gjelder en kristen, må hans oppførsel ledes av bibelske lover og regler.
Psykiaterne, de som beskjeftiger seg med behandlingen av sinnslidelser (til forskjell fra psykologene, som befatter seg med studiet av det normale sinns funksjoner, og psykoanalytikerne, som prøver å utforske det ubevisste eller «underbevisste» sinn for å finne årsaken til nervøse forstyrrelser), klassifiserer følelsene etter deres virkning på kroppen. Dr. O. S. English ved avdelingen for psykiatri ved Temple universitets medisinske skole fører opp følgende åtte følelser som de mest skadelige: 1) trangen til kjærlighet, bifall og anerkjennelse; 2) engstelse; 3) fiendskap; 4) mindreverdighetsfølelse; 5) ambivalens eller dobbelthet i følelseslivet, det at samme person er gjenstand både for kjærlighet og hat; 6) skyld; 7) ærgjerrighet og 8) misunnelse.
Trangen til kjærlighet
Hvorfor er det rimelig at trangen til kjærlighet, bifall og anerkjennelse kommer først på listen som det som gjør mest skade for flest mennesker? Fordi Gud har lagd oss slik at kjærlighet er absolutt nødvendig for vårt velvære. Uansett vår alder, uansett vår fysiske og mentale vekst og modenhet, kommer vi likevel til kort hvis vi ikke også oppnår modenhet i våre følelser, og da særlig i kjærlighet. I den første barndomstiden kan betydningen av kjærlighet ikke overvurderes. Det har hendt at spebarn har dødd som hadde alt de trengte unntagen tilstrekkelig morskjærlighet. Når barnet blir eldre, kan mangel på foreldrekjærlighet bli årsak til at det får astma eller en eller annen hudlidelse, og når det på en eller annen måte føler seg usikker på grunn av mangel på kjærlighet, kan det påvirke dets fysiske helse.
I spebarnsalderen og den første barndom er det foreldrenes selviskhet eller tankeløshet som bevirker at barnet lider på grunn av mangel på kjærlighet. Men når vi blir eldre, er det vår egen feil hvis vi lider på grunn av trang til det. Det viser at vi ikke gir kjærlighet, for når vi gir kjærlighet, får vi det også. Legg merke til hvordan Bibelen peker på dette: «Gi, så skal eder gis! et godt, stoppet, rystet, overfylt mål skal gis eder i fanget; for med det samme mål som I måler med, skal eder måles igjen.» «Det er saligere å gi enn å ta.» «Den som velsigner, skal trives, og den som lesker andre, han blir selv lesket.» «En godgjørende mann gjør vel mot seg selv.» — Luk. 6: 38; Ap. gj. 20: 35; Ordspr. 11: 25, 17.
Betydningen av kjærlighet kan ikke overvurderes, og uansett hvor betydningsløse våre gjøremål kan se ut til å være, så gagner de vårt fysiske velvære hvis de blir gjort av kjærlighet. Noen kaller den «eros» (kjærlighet) eller det skapende instinkt, og Hutschnecker sier i The Will to Live [Viljen til å leve]: «Kjærligheten i sin altomfattende betydning, slik Bibelen taler om kjærlighet, er det skapende instinkt.» Hvis vi lider av den mest skadelige av alle følelser, trangen til kjærlighet, så er det altså fordi vi ikke følger Bibelens påbud om å vise kjærlighet mot andre. «Du skal elske din neste som deg selv.» — Matt. 22: 39.
Engstelse — frykt og bekymring
Den neste av de mest skadelige følelsene er engstelse, som innbefatter frykt og bekymring. At disse følelser kan framkalle rynker og for tidlig elding, er velkjent, men det er ikke så velkjent at de også gjør en mer mottagelig for sykdom. To leger som foretok et langvarig studium av om lag 1300 telefondamer i New York, fant således at de kvinner som hadde mest bekymringer, fordi de var enker eller fraskilte med barn å sørge for, var mest syke. Leger har også funnet ut at engstelse saktner hjerteslaget med opptil 27 slag i minuttet. Bibelen viser at «mennesker faller i avmakt av redsel», og at hjertet kan stanse. — Luk. 21: 26; Es. 13: 7.
Den bibelske motgift mot dette er innlysende, nemlig tro. Legg merke til Jesu råd angående dette: «Vær ikke bekymret for eders liv, hva I skal ete, heller ikke for eders legeme, hva I skal kle eder med! Hvem av eder kan med all sin bekymring legge en alen til sin livslengde? Formår I da ikke engang det minste, hvorfor er I da bekymret for det andre? . . . I lite troende! Så skal da I heller ikke søke etter hva I skal ete, eller hva I skal drikke, og ikke la eders tanker fare hit og dit [ikke være i engstelig spenning, NW]. For alt slikt søker hedningene i verden etter; men eders Fader vet at I trenger til det.» «Kom til meg, alle I som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi eder hvile! Ta mitt åk på eder og lær av meg! for jeg er saktmodig og ydmyk av hjertet; så skal I finne hvile for eders sjeler. For mitt åk er gagnlig, og min byrde er lett.» Legg også merke til Peters råd: «Kast all eders sorg på ham! for han har omsorg for eder.» — Luk. 12: 22, 25—30; Matt. 11: 28—30; 1 Pet. 5: 7.
Frykten har også en fordervelig innflytelse på kroppen; den skader hjertet og maven, og utsetter de indresekretoriske kjertler for stor påkjenning. Kirurgene vet at frykten kan være avgjørende for om en operasjon lykkes eller mislykkes. Også her er hjelpemidlet tro. Som Paulus minner oss om: «Han [Jehova] har sagt: Jeg vil ingenlunde slippe deg og ingenlunde forlate deg.» Vi kan derfor være ved godt mot og si: «Herren er min hjelper, jeg vil ikke frykte; hva kan et menneske gjøre meg?» Og omtrent hundre ganger formaner Bibelen: «Frykt ikke!» — Heb. 13: 5, 6.
Frykten røper ikke bare mangel på tro, men også mangel på kjærlighet. Den røper utilbørlig bekymring for vårt eget velvære. I samme grad som vi har kjærlighet til Gud og til vår neste, blir vi mindre bekymret for oss selv. Det er grunnen til at Johannes sier at de som har kjærlighet, har frimodighet, for «frykt er ikke i kjærligheten.» — 1 Joh. 4: 17, 18.
Fiendskap
Fiendskap eller hat til en person, enten det kommer voldsomt til uttrykk eller blir undertrykt, skader kroppen. I første fall kan det framkalle farlige hjerteanfall, alvorlige fordøyelsesforstyrrelser og til og med slag. Angående undertrykte følelser sies det: «Den som har et stort forråd av undertrykte følelser, særlig av typen hat og frykt, blokerer en hel del vanligvis gagnlige følelser,» og de representerer «et spill av energi som skyldes personlighetens feilaktige innstilling.» Og videre: «Innestengt hat framkaller sykdom i de indre organer og betyr partielt selvmord.»
Bibelen omtaler vredesutbrudd som kjødets gjerninger, som en kristen må unngå. Den minner oss om at kjærligheten ikke gjemmer på det onde, og at den som styrer sitt sinn, er bedre enn den som inntar en by. — Ordspr. 16: 32; 1 Kor. 13: 5; Gal. 5: 20.
Guds Ord råder oss også til ikke å degge for krenkelse eller vrede, ikke bære «innestengt hat» rundt med oss. Det sier at ’den som hater sin bror, er en manndraper, og at ingen manndraper vil få evig liv’. «Du skal ikke hate din bror i ditt hjerte.» «La ikke solen gå ned over eders vrede.» (1 Joh. 3: 15; 3 Mos. 19: 17; Ef. 4: 26) Fiendskap eller hat er i virkeligheten en form for opprør. Det innebærer et ønske om å straffe en annen, å gjøre skade. Det betyr at man er uvillig til å vente på at Jehova vil holde oppgjør, at man ønsker å ta loven i sin egen hånd. Legg merke til hvordan vi blir gjort oppmerksom på dette i moseloven, som forresten også viser oss hva hjelpemidlet er: «Du skal ikke hevne deg og ikke gjemme på vrede mot ditt folks barn, men du skal elske din neste som deg selv.» I stedet for å gjengjelde like for like, blir vi oppfordret til dette: «Elsk eders fiender, gjør vel imot dem som hater eder, velsign dem som forbanner eder.» — 3 Mos. 19: 18; Luk. 6: 27, 28.
Vi må imidlertid i denne forbindelse legge merke til at Bibelen viser at det finnes et berettiget hat, et fullkomment hat», det slags hat som David hadde til dem som hatet Gud. (Sl. 139: 21, 22) Men et slikt hat skader oss ikke, for det er ikke forbundet med et ønske om personlig å skade dem som blir hatet; det fører snarere til at vi føler avsky for dem, og får oss til å unngå å ha noe med dem å gjøre.
Mindreverdighetsfølelse og ambivalens
Mindreverdighetsfølelse virker som en hemsko på organismen, og skyldes at man har sinnet og tankene konsentrert om seg selv. Ungdom, mangel på utdannelse, fattigdom, ens utseende eller lave stilling i samfunnet kan få en til å føle seg underlegen, men bare hvis man er sterkt opptatt av hva andre tenker om en.
Botemidlet mot slike følelser er naturligvis å se slik på saken som Gud gjør, og innse at ingen er fullkommen, og at hver enkelt står eller faller for sin egen herre. Hvem har noe som han ikke har fått? Ingen. På grunn av sin kunnskap om Jehova og hans hensikter og fordi han har det privilegium å tjene Gud, inntar den kristne en meget æret stilling, nemlig som sendebud. Derfor bør «den ringe bror rose seg av sin høyhet, og den rike av sin ringhet». For Gud står vi alle på samme nivå. — Jak. 1: 9, 10; Rom. 14: 4; 1 Kor. 4: 7; 2 Kor. 5: 20.
«Ambivalens» defineres som dobbelthet i følelseslivet, slik at man elsker og hater samme person. Det kan synes underlig at man skulle ønske å skade gjenstanden for sin kjærlighet, men det er ofte tilfelle. Da hat er det motsatte av kjærlighet, kan det synes som «ambivalens» er et selvmotsigende uttrykk, med mindre vi husker at også Bibelen bruker uttrykket «kjærlighet» i forskjellige betydninger, og at besettende, selvisk, lidenskapelig begjær også undertiden omtales som kjærlighet. Ambivalens skader oss fysisk på grunn av den uro og de fiendtlige følelser den vekker i oss.
Adams hengivenhet for Eva later til å ha gått over til ambivalens. På den ene siden mente han at hun betydde mer for ham enn noe annet, og på den andre siden kviet han seg ikke for å skyte skylden på henne for sin ulydighet. Sann kjærlighet gjør en ydmyk; selvisk hengivenhet gjør en stolt. Sjalusi er en form for ambivalens, og «sjalusi er grusom som graven». Og «den som er grusom, plager sitt eget kjød.» (Høys. 8: 6; Ordspr. 11: 17, KJ) Det er ingen tvil om at akkurat som vi gjør oss selv lykkelige ved å gjøre andre lykkelige, så gjør vi oss selv ulykkelige når vi lar ambivalens gjøre andre ulykkelige.
Skyld, ærgjerrighet og misunnelse
Skyldfølelsen er den straff som en krenket samvittighet eller moralsk sans påfører kroppen i form av engstelse; bekymring og frykt. Undertiden kan denne straff bli så streng at den skyldige prøver å slippe fra den ved å ta livet av seg.
For denne skadelige følelsen finnes det også et bibelsk hjelpemiddel. For å kunne få igjen en god samvittighet, må man angre, bekjenne overfor Gud og den man har gjort galt imot, med bønn om tilgivelse. Det kreves også at man viser tro på Kristi blod, og så langt det står til en selv, gjør uretten god igjen. Hvis vi tilgir andre, kan vi stole på at Gud vil tilgi oss. Det kreves også ydmykhet, slik at vi tar imot den refselse som kommer over oss på grunn av vår synd. Når vi har angret og tatt en rett kurs, må vi vise tro på at Gud virkelig har tilgitt oss, og ikke stadig fortsette å straffe oss selv ved å rippe opp i gamle forgåelser. — Matt. 6: 4; 1 Joh. 1: 7; Fil. 3: 14.
Ærgjerrighet eller kappelyst er en form for fiendtlige følelser, ønsket om å komme foran andre. Den får en til å gå til ytterligheter og berøver en ens sinnsro. På den måten blir kroppens indre balanse forstyrret, det oppstår spenning, og man blir mer mottagelig for sykdom. Som en eller annen har sagt: «Det er bedre å være fattig og levende enn å dø av dårlig fordøyelse.»
Bibelen er full av advarsler mot selvisk ærgjerrighet. «For hva gagner det et menneske om han vinner den hele verden, men tar skade på sin sjel? eller hva vil et menneske gi til vederlag for sin sjel?» Rikdommen forsvinner lett; rust fortærer den og tyver stjeler den. Vi kan ikke tjene Gud og mammon samtidig. Begjæret etter selvisk vinning er en rot til alle slags skadelige ting, men gudsfrykt med nøysomhet er en stor vinning. Vi bør derfor la vårt liv være fritt for selvisk ærgjerrighet, og være tilfreds med det vi har. — Matt. 16: 26; 6: 24, 34; 1 Tim. 6: 6, 10; Heb. 13: 5.
Misunnelse er at man ikke unner en annen noe godt han har. Kong Akab misunte Nabot hans vingård, og de arbeiderne som arbeidet hele dagen i vingården, var misunnelige på grunn av den gavmildhet som ble vist dem som bare hadde arbeidet en time. Misunnelse skader kroppen fordi den berøver en ens sinnsro; den gjør en ulykkelig på grunn av en annens lykke. Den er derfor et uttrykk for fiendtlige følelser og formørker ens syn på livet, akkurat som Jesus viste: ’Er ditt øye oppriktig (det vil si «enkelt», i en retning, riktig innstilt, edelt), da blir hele ditt legeme lyst; men er ditt øye dårlig (det vil si, ondt eller misunnelig), da blir hele ditt legeme mørkt.’ (Matt. 6: 22, 23, NW) Midlet mot misunnelse er derfor høysinn, og det å elske sin neste som seg selv.
Det er innlysende at vi ved hjelp av Bibelen kan hindre de ødeleggende virkninger som disse åtte mest skadelige følelsene kan ha på kroppen vår, ved å fjerne dem fra vårt sinn og vår natur, slik at vi legger av vår gamle personlighet og tar på oss en ny. Men vi må ikke først og fremst gjøre det på grunn av det psykosomatiske prinsipp som spiller inn, og de gagnlige virkninger det får for vår kropp. Det er bare det de fleste psykologer og psykiatere tenker på. Nei, vi må gjøre det fordi det er rett, og fordi vi elsker Jehova Gud med hele vårt hjerte og sinn, vår sjel og styrke, og fordi vi elsker vår neste som oss selv. — Ef. 4: 22; Matt. 22: 37—39.