Jehovas vitners historie i nyere tid

17. del — nøytrale kristne under den annen verdenskrig

JEHOVAS Kristus, Jesus, var nøytral med hensyn til den gamle verdens politiske kjekl på hans tid. (Joh. 18: 36; Åpb. 11: 15) Jesu apostler var på samme måte nøytrale. De første kristne ble faktisk forfulgt fordi de ikke ville tjene i Romerrikets hærer. I Johannes 17: 16 ga Jesus klart uttrykk for det prinsipp som tilsier hans etterfølgere å holde seg nøytrale med hensyn til denne verdens nasjoner: «De er ikke av verden, liksom jeg ikke er av verden.» I vår tid er dette prinsipp særlig blitt prøvd under den annen verdenskrig.

Da tyske angrepsstyrker rykket inn i Polen den 1. september 1939, ble gnisten til den annen verdenskrig tent. Storbritannia erklærte Tyskland krig den 3. september 1939, og det samme gjorde Frankrike. Det varte ikke lenge før hele Europa på nytt befant seg i krigstilstand. Etter Polens snarlige kapitulasjon kom det til en stillstand med selve kamphandlingene. Den vedvarte i flere måneder, og mange kalte den en «falsk» krig. Men våren 1940, den 9. april, grep nazistene igjen offensiven og innledet en bred oppmarsj for å okkupere Danmark, Norge, Nederland, Belgia og Luxemburg. Ved behendige manøvrer ble så Frankrike tvunget til å undertegne en våpenhvile den 22. juni 1940. Da de britiske stridskrefter trakk seg tilbake fra Dunkerque i Frankrike den 4. juni 1940, ble Storbritannia en demokratisk øy i et hav av totalitærisme, mens U. S. A. fremdeles holdt seg utenfor og var uberørt av krigen.a Dermed var Storbritannia alene om å kjempe imot det katolsk-fascistisk-nazistiske krigsuhyre på det européiske fastland. Sveits og Sverige ble likeledes liggende igjen som øyer midt i det fascistiske hav, og Jehovas vitner i disse landene vedlikeholdt forbindelsen med sine brødre i de okkuperte landene og skaffet dem åndelig næring ved hjelp av en iherdig undergrunnsvirksomhet.

Etter hvert som Vatikanets venner nazistene og fascistene raste gjennom Europa i 1940, ble det ene etter det andre av Selskapet Vakttårnets avdelingskontorer nødt til å stenge. Forbindelsen med hovedkontoret i Brooklyn ble brutt. Tyskerne forbød vitnene å virke i det ene landet etter det andre, akkurat som de først hadde gjort det i Tyskland, Østerrike og Tsjekkoslovakia. Den flom av katolskinspirerte tiltak som var blitt satt i verk mot Jehovas vitner siden 1922 (i overensstemmelse med forutsigelsen i Åpenbaringen 12: 15, 16), ble nå helt overveldende og så ut til å skulle oppsluke dem fullstendig, stanse dem helt. Hvordan skulle de mange tusen vitnene på det européiske fastland forholde seg? Vagttaarnet for 1. januar 1940 inneholdt en meget betimelig artikkel angående «Nøytralitet», som hjalp alle bladets lesere i det vestlige Europa til å tilegne seg styrkende bibelsk veiledning før demokratiene der måtte gi tapt våren samme år. Vitnene stod derfor klar til å følge apostlenes nøytrale handlemåte i den vanskelige tiden som nå satte inn i og med den tyske okkupasjon.

Vitnene fulgte overalt den samme velprøvde handlemåte som sine tyske brødre, som på det tidspunkt i hele seks år hadde fått øvelse i effektiv undergrunnsvirksomhet for å bevare en viss åndelig frihet. I tidens løp førte dette til at mange av de ikke-tyske vitnene ble arrestert av nazistenes Gestapo (SS eller det hemmelige politi) og sendt til tyske konsentrasjonsleirer. Etterhvert ble de forskjellige beryktede konsentrasjonsleirene, Buchenwald, Ravensbrück, Sachsenhausen, Dachau, Belsen og andre internasjonale samlingssteder for Jehovas vitner fra Tyskland og fanger som ble ført dit fra Russland, Polen, Tsjekkoslovakia, Nederland, Belgia, Frankrike, Norge og andre land. Kunsten å holde hverandre forsynt med åndelig føde fra innsmuglede eksemplarer av Vakttårnet var allerede blitt høyt utviklet av de tyske brødre, som nå kunne yte sine utenlandske trosfeller i leirer og fengsler kjærlig hjelp. Det familieforhold som eksisterte blant alle disse vitnene som måtte lide sammen, holdt dem åndelig våkne for å planlegge med tanke på en utvidet virksomhet til fremme for den teokratiske tilbedelse når befrielsens tid var inne.

Det er blitt skrevet meget om vitnenes hårreisende opplevelser i Hitlers «Stortyskland», hvor de har vakt forundring på grunn av sin tro, sitt mot og sin standhaftighet. I denne historiske beretning skal vi imidlertid bare ta med enkelte bemerkelsesverdige trekk.b De vitnene som nektet å gjøre militærtjeneste, ble idømt langvarige fengselsstraffer og forvist til konsentrasjonleirer. Når menn og kvinner nektet å si «Heil Hitler», ble også det betraktet som en forbrytelse mot staten, og det medførte streng straff. Hvis noen hadde en eller annen av Selskapets publikasjoner i sin besittelse og det ble oppdaget, førte det også uvegerlig til fengsling. Enkelte av dem som tilhørte den «onde slave»-klasse, som i tidligere år hadde sviktet Selskapet, anga de trofaste til politiet og forårsaket at de ble ført vekk uten lov og dom. Mange av barna til Jehovas vitner ble tatt fra sine foreldre og adoptert bort til nazistiske familier. Mange av disse barna, som hadde fått en kristen opplæring, nektet imidlertid å delta i Hitlers ungdomsbevegelser da de ble tvunget til det. Trass i de anstrengelser Hitler gjorde seg fra 1933 til 1945 for å knekke Jehovas vitner, oppnådde han aldri å se mer enn halvparten av dem i fengsel på en og samme tid. Om lag ti tusen var innesperret mens like mange tusener var på frifot utenfor fengsler og fangehus, og kunne ta seg av virksomheten under jorden. Begravelser ga de vitnene som fremdeles var på frifot, anledning til å komme sammen til store offentlige møter for å høre bibelske foredrag og glede seg over et kort samvær. Små, hemmelige møter ble gjerne holdt ved nattetider eller ute i skogene. Det ble også tilveiebrakt stensilerte oversettelser av deler av de nyeste nummer av den amerikanske utgaven av Vakttårnet, som ga dem åndelig næring og bygget dem opp slik at de kunne holde ut til tross for at motstanden reiste seg mot dem som et høyt fjell.c

Inne i leirene hørte det med til de ansvarlige SS-offiserers oppgave å prøve å få vitnene til å undertegne nedenstående «Erklæring» for å få sin frihet tilbake:

«Jeg er blitt klar over at det internasjonale selskap av bibelstudenter sprer vranglære og driver et virke som er til skade for staten, under foregivende av å holde på med religiøse handlinger. Jeg har derfor vendt meg fullstendig vekk fra denne organisasjon og helt og holdent befridd meg for dens lære. Jeg forsikrer herved at jeg aldri mer skal virke for internasjonale bibelstudenters selskap. Jeg lover at jeg øyeblikkelig skal angi enhver som utbrer denne vranglære i mitt nærvær eller på annen måte legger for dagen tilbøyeligheter som tyder på at vedkommende er en bibelstudent. Jeg skal levere alle skrifter av bibelstudentene som overleveres til meg, til nærmeste politistasjon. For framtiden vil jeg respektere alle statens lover og fullt ut være et medlem av samfunnet. Jeg er også blitt underrettet om at jeg kan vente å bli arrestert på nytt hvis jeg krenker den erklæring jeg har avgitt i dag.»d

Det skulle være unødvendig å tilføye at det var ytterst få vitner som gikk med på denne totale tilbaketreden fra Jehovas teokratiske nye verdens samfunn. Å undertegne en slik erklæring ville være ensbetydende med å begå åndelig selvmord.

Nå vil vi komme innpå den forkynnelsesvirksomhet som ble drevet, og de resultater vitnene oppnådde i disse veldige konsentrasjonsleirene blant tusenvis av politiske fanger og andre som ble regnet for å være fiender av Hitlers regjering. Legg merke til følgende beretning:

«Hendelsene i kvinneleiren i Ravensbrück viser hvilken ondsindig behandling Jehovas vitner ble utsatt for av de katolske SS-tropper. Bare i denne kvinneleiren var det 50 polske kvinner som var i sannheten, foruten 15 ukrainske, 10 tsjekkiske, 10 ungarske, 25 hollandske, 2 belgiske, 500 tyske og 300 unge russiske kvinner av Jonadab-klassen, som lærte sannheten å kjenne i selve leiren. Her fikk nesten tusen kristne kvinner gjennomgå en katolsk ’skjærsilds’ pinsler. . . . Det var appell klokken fem om morgenen . . . . Om dagen var disse kvinnene nødt til å utføre tungarbeid — grave ut jord på tomter hvor det skulle bygges hus, drive veiarbeid, bære kull, håndtere tunge kofferter og kartonger i oppbevaringsrommene for bagasje, bygge brakker og holde på med mange andre gjøremål som var altfor tunge for underernærte, dårlig kledde og mishandlede mennesker. En gruppe på 495 Jehovas vitner ble dømt til å sitte åtte uker i mørkearrest (som besto i at de ble sperret inne i en celle uten vinduer) fordi de nektet å lage ammunisjonskasser.»e

Mademoiselle Genevieve de Gaulle fra Frankrike, en ikke-teokratisk fange i Ravensbrück, har avgitt følgende vitnesbyrd:

«Jeg er meget glad for at jeg får anledning til å gi Dem mitt vitneprov om de bibelstudenter som jeg møtte i Ravensbrück-leiren. Jeg nærer virkelig en sann beundring for dem. De var av forskjellige nasjonaliteter: tysk, polsk, russisk og tsjekkisk, og har gjennomgått store lidelser for sin tro. De første arrestasjoner fant sted for 10 år siden, og de fleste av dem som ble ført til leiren ved det tidspunkt, døde som følge av den dårlige behandling de ble utsatt for, eller de ble henrettet. Jeg kjente imidlertid noen av de overlevende fra den perioden, og andre fanger som kom senere. Alle sammen viste et meget stort mot, og det endte med at selv SS-folkene fikk respekt for dem. De kunne ha sloppet fri øyeblikkelig hvis de hadde fraskrevet seg sin tro. Men de holdt ikke opp med å yte motstand. Det lyktes dem til og med å få bøker og traktater inn i leiren, og mange ble hengt for dette.»f

Den tro på Jehova Gud som ble lagt for dagen av denne internasjonale gruppe vitner i forbindelse med at de ville holde seg nøytrale overfor Hitlers katolske, inkvisisjonsmessige regime, er i sannhet blitt kjent over hele verden.

Hvordan gikk det med vitnene i Storbritannia under denne fascistiske storm? De var også nidkjære for å følge en strengt nøytral handlemåte. Da krigen brøt ut, var Jehovas vitner nyhetsstoff i Storbritannia på grunn av den omfattende utbredelse og drøftelse av den hvitbok (Tyskland nr. 2) som ble utgitt den 30. oktober 1939, og hadde titelen «Behandlingen av tyske borgere i Tyskland». I dette dokument ble Jehovas vitners grufulle opplevelser i Tyskland offentliggjort for verden. De kjensgjerninger som ble framlagt der, var basert på en rapport som var samlet av Sir Neville Henderson, den britiske ambassadør i Berlin fram til den 3. september 1939, da Storbritannia erklærte Tyskland krig. Vi siterer fra denne hvitboken:

«Det var 1500 jøder og 800 Ernste Bibelforscher [internasjonale bibelstudenter]. . . . Hver mann bar et merke — jøder gult med davidstjernen, bibelstudenter fiolett osv. . . . Jødiske fanger skrev og mottok brev to ganger i måneden. Bibelstudentene fikk ikke lov til å ha noen forbindelse med utenverdenen, men på den annen side ble ikke deres rasjoner skåret ned. Herr X omtalte disse mennesker med den dypeste respekt. Deres mot og religiøse tro var bemerkelsesverdig, og de erklærte seg rede til å lide alt det de følte Gud hadde forordnet for dem. . . . ’Die Bibelforscher’, en religiøs sekt som henter sin lære fra Bibelen, har et anselig medlemstall overalt i landet, men Gestapo har opprettet forbud mot den fordi dens medlemmer nekter militærtjeneste; disse ulykksalige menneskene ble nesten like dårlig behandlet som jødene.»g

Den 15. november 1939 ble det nødvendig for Selskapets London-kontor å sende følgende erklæring til alle parlamentsmedlemmer; religiøse ledere og lokale myndigheter og til pressen:

«Jehovas vitner er, uansett hvor de bor, lojale overfor landets lover og skikker; de søker å tjene Gud, og de nærer god vilje overfor alle mennesker. Hvis mennesker feller den dom at de er illojale, skyldes det bare at det blir innført en menneskelig lov som bygger på en menneskelig lære som er i strid med Bibelen, eller som tar sikte på å skaffe et menneske den tilbedelse som alene tilkommer den allmektige Gud. Forat det skal herske klarhet med hensyn til Jehovas vitners holdning overfor begivenhetene i vår tid, vedlegges en brosjyre som er et opptrykk av en artikkel i Vakttårnet. Den klargjør samtidig årsaken til deres nøytralitet i alle saker, og grunnen til at de ikke kan være med på noe militært. På vegne av de mange tusen Jehovas vitner i Storbritannia ønsker vi å forklare dette standpunkt. Etter som vi er den høyeste Guds tjenere, forholder vi oss nøyaktig som våre tyske brødre, det vil si, vi holder fast på en streng nøytralitet. Vår hengivenhet, tjeneste og lojalitet er vigd til Jehovas teokratiske regjering, og som Johannes 17: 16 sier: ’De er ikke av verden, liksom jeg ikke er av verden.’»h

Denne erklæringen henviste også til den britiske regjerings hvitboks erkjennelse av at de tyske vitnene også ble forfulgt fordi de ikke ville gjøre militærtjeneste.

(Fortsettes)

[Fotnoter]