Det patriarkalske samfunn

«Abraham, familieoverhodet, .... Ved tro oppholdt han seg midlertidig i løftets land som i et fremmed land, og bodde i telt sammen med Isak og Jakob, som var arvi nger med ham til det samme løfte.» — Hebr. 7: 4; 11: 9, NW.

 1. Hvorfor finner nåtidens kristne at det er betimelig å undersøke noen av tidligere samfunns skygger og systemer?

GUDFRYKTIGE mennesker verden over er klar over hvordan den fordervede gamle verdens samfunn nå går i oppløsning. Bibelens profetier og tidenes tegn beviser avgjort at denne gamle verdens systemer om kort tid skal forsvinne for godt etter å ha lidd totalt nederlag. Heldigvis for den generasjon av rettferdige som nå lever på jorden, har Jehova Gud i sin store barmhjertighet og framsynthet bevart en opptegnelse av sine guddommelige åpenbaringer som inneholder en mengde hemmeligheter i forbindelse med vårt nåværende og framtidige ve og vel. På grunn av begivenhetenes utvikling blir nå mange av disse hemmeligheter åpenbart av den store fortolker selv. (Dan. 2: 47) Ut fra dem er det mulig å få et klarere og mer detaljert syn av den tingenes ordning som vil være rådende i den nye verden. Ja, den nye tingenes tilstand holder allerede på å ta form og vil være i full virksomhet når Harmageddon kommer, så den kan fylle det tomrom som vil oppstå etterat den gamle ordning er forsvunnet i katastrofen. Av den grunn er Guds vitner på jorden nå flittig opptatt med å studere de hellige skrifter for grundig å undersøke de tallrike skygger, prinsipper, metoder og systemer som ble anvendt av samfunn av Guds tjenere i de tider Bibelen beretter om. Den måte Gud handlet med disse fortidens samfunn på, viste i skyggebilder mange av de ting som vil karakterisere tingenes tilstand i den nye verden. — Rom. 15: 4, NW.

 2. Hva menes med et «patriarkalsk samfunn»? Når eksisterte en slik form for et bibelsk samfunn?

² Det vi nå har til hensikt, er å foreta et studium av det patriarkalske samfunn. Først bør vi vite hva ordet samfunn i alminnelighet betyr. Med samfunn menes en organisert gruppe av mennesker som er kommet sammen for forskjellige formål, og som vanligvis bor sammen i et fellesskap. I 856 år etter vannflommen var et patriarkalsk samfunn den form for menneskelig samfunn som Jehova Gud handlet med. I de siste 215 år av denne patriarkalske æra var imidlertid israelittene i slaveri, som et patriarkalsk samfunn som var underlagt Egypt. En patriark var et familieoverhode. (Ap. gj. 7: 8, 9, NW) Et patriarkalsk samfunn var derfor en organisert gruppe individer som var beslektet ved blodet, ved giftermål eller ved adopsjon, og som levde og arbeidet sammen i et fellesskap under ledelse av et mannlig familieoverhode. Et slikt patriarkalsk samfunn var et «familiestyre».a

FAMILIEOVERHODET NOAH

 3. Beskriv Noahs virksomhet som organisator.

³ Den første store patriark eller familieoverhode i det samfunn som oppsto like etter vannflommen, var Noah. Ut fra Bibelens beretning om Noahs virksomhet og fra senere vitnesbyrd om hans lederskap, går det fram at Noah var en stor samfunnsorganisator. I omtrent 40 eller 50 år før vannflommen organiserte Noah sin familie, sine tre sønner og deres hustruer og sin egen hustru, for å få arken bygd. Dette var et veldig arbeid som gjorde det nødvendig å samle sammen mye tømmer og andre materialer. Alt dette gjorde det påkrevet at det ble forhandlet med nabofolk, at det ble betalt med penger for varer og tjenester og at det ble satt opp kontrakter, noe som medførte anvendelsen av regler for oppførsel og handel. Innsamlingen av den hærskare av dyr som senere gikk inn i arken, var også noe som krevde planlegging og en ordnet framgangsmåte. Etter å ha gjort alle de nødvendige forberedelser gikk den 599 år gamle dyktige organisator Noah inn i arken i 2370 f. Kr. med et organisert samfunn som han var overhode for. I ett år og ti dager holdt han orden i dette samfunnet i arken og sørget for dets ve og vel mens flommens vannmasser skjulte hele jorden. — 1 Mos. 6: 13—8: 19.

 4. Hva gjorde Gud for det menneskelige samfunn like etter vannflommen?

⁴ Jehova Gud hadde velsignet og ledet dette patriarkalske samfunn under Noahs ledelse før vannflommen. Akkurat som dette samfunn hadde gått fullt organisert inn i arken, kom det nå ut fullt organisert under et familiestyre. Etterat de vel var kommet ut på tørt land i 2369 f. Kr., ledet Noah straks sin familie til å komme med et veldig brennoffer som lovprisning til deres befrier Jehova. Jehova fant behag i dette tegn på takknemlighet, og gikk i gang med å gi Noah instrukser for hvordan det menneskelige samfunn skulle fortsettes. Gud lovte mennesket at han aldri mer skulle forbanne marken og at jorden skulle fortsette å ha sine årstider. Det ble også gitt en guddommelig befaling om å oppfylle alle deler av jorden med familier som stammet fra Noah. Ved direkte åpenbaring begynte Gud å gi mennesket guddommelige lover gjennom Noah. Regnbuen ble satt i skyen som et tegn på Guds store pakt med det samfunn som hadde overlevd under Noahs lederskap. I egenskap av den store overordnede traff følgelig Jehova Gud tiltak til å gi mennesket en rettferdig start på en renset jord. Gud ga det rettferdige menneske en lov som han etter vannflommen kunne utvikle sin styreform etter. — 1 Mos. 8: 20—9: 17.

 5. Hvilke forutsetninger hadde Noah for å lede det menneskelige samfunn etter vannflommen på en rett måte?

⁵ Noah hadde vært i direkte forbindelse med Gud mange ganger og hadde fått åpenbaringer av den guddommelige vilje, og derfor var han som en dyktig lovkyndig og organisator i den autoritative stilling at han kunne lede utvidelsen av det menneskelige samfunn etter vannflommen. Og det gjorde han nidkjært i de 350 årene han levde etter flommen. Som en mann med stor visdom, framsynthet og lang erfaring når det gjaldt teokratiske forhold, ville Noah sette det rette eksempel i forbindelse med regjeringssaker etter vannflommen. Når nye problemer oppsto, ville han være i stand til å påpeke de rette prinsipper, opprette passende presedenser, innføre sunne skikker og avsi fornuftige dommer som var i harmoni med Herrens sinn, som han kjente etter som han var Guds betrodde tjener og profet. Hvor heldig var det ikke for det menneskelige samfunn etter vannflommen at det hadde en slik veltrenet teokratisk organisator som sin rådgiver! — 1 Mos. 9: 28, 29.

 6. Hvilket mønster for styresett satte Noah for samfunnet etter vannflommen?

⁶ Grep Noah etter vannflommen anledningen til å bli konge i en over-regjering, for å herske over alle sine etterkommere som raskt økte i antall? Nei. Noah var en gudfryktig mann som hadde tro på den lovte Ætt som skulle sendes som konge for å opprette den nye verdens regjering over hele menneskeslekten. (1 Mos. 3: 15; Hebr. 11: 7) Noah hadde ikke fått i oppdrag å være konge. I stedet begynte Noah å gå i spissen med å utvikle små familiestyrte grupper eller patriarkalske samfunn, og disse familiegrupper ville leve uavhengig av hverandre og spre seg til alle jordens ender. Den grunnleggende enhet i denne ordningen var ikke individet, men familien, en gruppe beslektede individer som ble styrt av sitt familieoverhode, patriarken. Etter et familieoverhodes død ville den eldste sønn overta ledelsen over gruppen og tillate de andre sønner å reise sin vei, som Esau og Jakob senere gjorde, for å opprette særskilte samfunn. Senere i tiden holdt et familieoverhodes sønner sammen etter sin fars død under ledelse av en fremtredende bror, slik Jakobs tolv sønner gjorde. De ble derved et «hus» eller en klan på tolv familier. I tidens løp ble hver israelittisk familie til en stamme, og til slutt vokste dis e beslektede stammene fram til å bli en nasjon under Jehovas ledelse. — 1 Mos. 46: 2, 3; 49: 28; 50: 24, 25; 2 Mos. 19: 4—6.

 7. Hva fikk Noah leve og oppleve? Hvordan prøvde Satan å gripe inn i Guds hensikter etter vannflommen, og hva ble resultatet?

⁷ Under Noahs forstandige overoppsyn ble det forbilledlige guddommelige oppdrag om å befolke jorden utført inntil det til slutt fantes sytti folkeslag, som alle talte det samme språk, men som spredte seg som nomadesamfunn i alle retninger. Tjue-seks av disse folkeslagene stammet fra Noahs sønn Sem, fjorten fra hans eldste sønn Jafet og tretti fra hans yngste sønn Kam. (1 Mos. 10: 1—32) Noah fikk også leve og være vitne til en opprørsbevegelse mot den store eneveldige overordnede, Jehova Gud, et opprør som åt om seg lik kreft. Det hele begynte hos en ung sønnesønns sønn av Noah som het Nimrod. Han ble ikke æret med å bli medregnet blant de sytti folkeslags sytti familieoverhoder. Nimrod trosset Guds regnbuepakt og brukte krig for å gjøre menneskene redd for seg, og han gjorde dermed som et redskap for Satan opprør mot det styresett Noah hadde innført. I stedet opprettet han det første kongedømme med Babylon som sentrum. Denne oppkomlingen prøvde å gjøre seg større enn Noah ved å proklamere seg selv som den første menneskelige konge. Han gikk i gang med å bygge et tårn, et byggearbeid som hadde en religiøs karakter, for å hindre mange av familiene i å spre seg til jordens fire hjørner som Gud hadde bestemt. Gud ga uttrykk for sin vrede mot denne opprørsbevegelse ved å forvirre tungemålene til disse stammene under Nimrod; og derved tvang han dem til å vandre av sted ut over jorden i samsvar med hans opprinnelige vilje. Etter å ha levd et langt liv som rådgiver blant mange av oldtidens folkeslag, døde organisatoren Noah til slutt i år 2020 f. Kr., i den høye alder av 950 år. Før sin død fikk han være vitne til at Guds oppdrag ble utført trass i Satans forsøk på å hindre det ved å samle menneskene under regjeringer som sto i opposisjon til Jehova Gud. — 1 Mos. 11: 1—9.

INTERESSANTE PUNKTER

 8, 9. a) Hvorfra fikk de hebraiske familieoverhoder sine skikker og lover? b) Hvordan var det mulig for de teokratiske patriarker å ha forbindelse med sine hedenske naboer på grunnlag av et felles lovsystem? c) Hvorfor er det rimelig å trekke den slutning at mange av disse skikker hadde en guddommelig sanksjonert opprinnelse?

⁸ Vi skal nå undersøke en del interessante punkter i forbindelse med det patriarkalske samfunn. Nå bør man være klar over at selv om mange lovbestemmelser som finnes i Bibelen, også finnes i de gamle uteokratiske lovsystemer som for eksempel Hammurabis babylonske lovsamling, den hetittiske lovbok og den assyriske lovbok, som alle tre er blitt funnet av arkeologer i den senere tid, så er ikke dette noe bevis for at hebreerne lånte disse lovbestemmelser fra sine hedenske nabofolk. Forholdet var snarere det motsatte. Dette er bevis for at hedningefolk har beholdt mange gamle lover og skikker fra det system for lov og orden som Noah opprettet, og som de trofaste hebraiske patriarker fulgte. — Esek. 14: 12—14, 20.

⁹ Etter hvert som de eldste stammer og folkeslag kom mer og mer under kontroll av Satan og hans falske teorier for statsstyre, ble det grunnlag for lov og orden som Noah tidligere hadde opprettet, til en viss grad skjøvet i bakgrunnen. Det var likevel et faktum at mange av deres grunnleggende lover hadde sin opprinnelse i det system Noah hadde opprettet, og derfor var det mulig for trofaste teokratiske patriarker som Abraham, Isak og Jakob å ha forbindelse med sine hedenske naboer på grunnlag av felles skikker og lover. Her kan det også være på sin plass å bemerke at det faktum at mange av de lover og juridiske særtrekk som ble praktisert av de trofaste teokratiske patriarker, senere ble tatt opp i den lovpakt Gud dikterte til Moses, er et sterkt bevis for at de hadde en guddommelig sanksjonert opprinnelse. Gud ville naturligvis ikke ta opp i sin lovpakt lover og skikker som stammet fra Satans demon-bemyndigede regjeringer. — 2 Kor. 6: 14—16.

10. Hvem var det som hadde eiendommen i det patriarkalske samfunn? Forklar forholdet.

¹⁰ Som allerede nevnt var det familien og ikke individet som var den grunnleggende enhet i det patriarkalske samfunn. I alminnelighet hadde ikke de enkelte noen eiendom bortsett fra noen få personlige eiendeler. All slik eiendom som kveg, husholdningsvarer, redskaper og jord hadde familien felles, etter som alle familiemedlemmer var beslektet med hverandre ved fødsel, giftermål eller adopsjon. Dette bekreftes av det Rakel og Lea sa til Jakob, deres ektemann og familieoverhode, da de skilte seg av med alt sitt gods i sin far Labans stammehusholdning for å begynne et uavhengig patriarkalsk samfunn. «Da svarte Rakel og Lea [sin ektemann og sitt overhode Jakob] og sa til ham: Har vi vel ennå noen lodd og arv i vår fars hus? Har han [deres far Laban] ikke aktet oss som fremmede? Han har jo solgt oss og selv fortært det han fikk for oss. All den rikdom Gud har tatt fra vår far, den hører oss og våre barn til; gjør nå bare du alt det Gud har sagt til deg!» (1 Mos. 31: 14—16) Ved at familiemedlemmene hadde eiendommen sammen, som vi her ser, utgjorde den lille familiestyrte gruppen noe som kunne sammenlignes med en moderne korporasjon. Den offisielle leder var faren eller den eldste sønnen i den eldste slektslinjen fra den felles forfader, hvis flere familier levde sammen i et «hus» eller en stamme. I Jakobs tilfelle ser vi også hvordan familieoverhodet tjente som prest og hadde forbindelse med Gud. Som en Guds representant var det også familieoverhodet som tok ledelsen når det gjaldt familiens ofringer.

11. Hvilket ansvar hvilte på familieoverhodet?

¹¹ Patriarken tjente dessuten som en faderlig hersker og tilsynsmann. Han ga befalinger vedrørende familiens daglige arbeid, og førte omhyggelig oppsyn med sine barns oppdragelse, for han var fullt juridisk ansvarlig for ethvert brudd på loven som de kunne begå. Han gjorde kontrakter med naboer, og dømte og straffet sin husstand for eventuelle brudd på lover og skikker. Familieoverhodet hadde faktisk fullstendig kontroll og herredømme over liv og eiendom til alle medlemmer i sin husstandsorganisasjon. Etter som patriarken var familiens talsmann overfor Gud og mennesker, ble han også holdt ansvarlig for sin families oppførsel. Han og familien som et hele var ansvarlig for overtredelser og krenkelser som ble begått av ham selv eller av medlemmer av hans familie mot andre familie-enheter. Det kunne bli forlangt av familieoverhodet at han skulle utlevere et familiemedlem eller gi betaling i eiendom for å bøte på urett som var begått. — Jos. 7: 24, 25.

12. Hva kan den patriarkalske familie-gruppe sammenlignes med i vår tid? Gi en redegjørelse.

¹² I moderne korporasjoner som består av mange personer, blir hele korporasjonen etter loven regnet som én person, som kan saksøkes for eventuell skade som er påført andre. På lignende vis ble hele familien i oldtiden etter loven betraktet som en korporativ person eller enhet,b som måtte gjøre opp for urett som var begått. Vi ser altså at man fra tiden like etter vannflommen hadde det som kalles «familieansvarlighet», som senere ble utvidet til «samfunnsansvarlighet», dvs. det forhold at hele gruppen må stå ansvarlig for urett som blir begått av ett enkelt medlem. Man hadde dette synet fordi alle hadde eiendommen i fellesskap, og fordi deres liv var nøye knyttet til deres familieoverhodes. Det går fram av Bibelen at disse fast sammenføyde og juridisk ansvarlige familiene oppnådde stor velstand og sikkerhet og levde lykkelig sammen når deres familieoverhode hadde en teokratisk innstilling og tjente Jehova. Slike familieoverhoder styrte sitt hus med kjærlighet og forstand. — 1 Mos. 24: 1.

FORSKJELLIGE FRAMGANGSMÅTER

13. Beskriv hvordan jordeiendommer ble overført.

¹³ Patriarkene hadde en interessant måte å tilby og overføre jordeiendommer på. Den mulige kjøper ble tatt med til et høytliggende sted hvorfra selgeren kunne beskrive de nøyaktige grenser og fordelene ved den eiendom som ble tilbudt. Når de hadde kjøpslått fram og tilbake en lang stund, ville selgeren til slutt regne opp de fire nøyaktige grenser for den eiendom som skulle overdras. Hvis kjøperen sa: «Jeg ser,» ble handelen betraktet som avsluttet, og en avtale ble inngått.c Overdragelsen ble foretatt på denne måten i vitners nærvær uten at eiendommen ble formelt overdratt ved hjelp av et skriftlig skjøte. Det ble imidlertid også benyttet skrevne kontrakter. Til sine tider kunne selve forretningsforhandlingene være en hel seremoni. — 1 Mos. 23: 3—16.

14, 15. a) Hvordan fulgte Jehova denne skikken for overføring av jordeiendommer? Gi en redegjørelse. b) Hvordan gjorde Satan det? Gi en redegjørelse.

¹⁴ Jehova Gud fulgte selv denne skikken da han kom med et lovmessig tilbud til Abraham som gjaldt det lovte land. Frå et høytliggende punkt i Kanaan pekte Gud ut for Abraham de nøyaktige grenser for det område som ble tilbudt. Men Gud tillot ikke Abraham å si: «Jeg ser,» og derved godta overdragelsen i samsvar med loven, for Guds tid var ennå ikke kommet til å gi noen retten til å eie landet. (1 Mos. 13: 14, 15) Den lovlige overdragelse fant imidlertid sted i året 1473 f. Kr., omkring fire hundre år senere, da Jehova fikk Moses til «å se» eller ta imot eiendomsretten på vegne av Israels folk like før de dro over Jordan for å ta det lovte land. «Og Moses gikk opp fra Moabs sletter til Nebo-fjellet, .... Og Jehova viste ham hele landet .... Og Jehova sa til ham: Dette er det land som jeg tilsvor Abraham, Isak og Jakob; .... Jeg har latt deg se det med dine øyne.» — 5 Mos. 34: 1—4, AS; også 5 Mos. 3: 27.

¹⁵ Legg merke til at etteraperen Satan også fulgte denne metoden å tilby land på da han kom til Jesus i ørkenen for å friste ham. «Igjen tok Djevelen ham [Jesus] med til et uvanlig høyt fjell, og viste ham alle denne verdens riker og deres herlighet, og han sa til ham: ’Alle disse ting vil jeg gi deg hvis du faller ned og foretar en tilbedelses-handling overfor meg.’» (Matt. 4: 8, 9, NW) Satan kom faktisk her med et virkelig lovmessig tilbud, og meningen var at Jesus skulle tenke alvorlig på å ta imot det i lovmessige former. Men selv om Jesus straks skjønte at det var et lovmessig tilbud, nølte han ikke et øyeblikk med å forkaste det fullstendig, ved å si:· «Gå bort, Satan!»

16, 17. a) Hvordan avsa famllieoverhodmne sine kjennelser som dommere? b) Kom med eksempler fra Bibelen.

¹⁶ Når lokale familietvister skulle avgjøres, tjente familieoverhodene som dommere. Forat de kunne dømme rettferdig, var det høyst påkrevet at de fikk gravd fram de nøyaktige beviser og kjensgjerninger i forbindelse med den sak som var under behandling. Ifølge den norske bibeloversettelsen brukte de uttrykkene «kjennes ved», «kjenne igjen» og «se etter» når de skulle avsi kjennelse i en sak etterat sakens omstendigheter var kommet tydelig fram. Dette juridiske språk kunne sammenlignes med vår tids juridiske språk, når en dommer eller en jury sitter og «finner» en mann skyldig i en forbrytelse på grunnlag av de beviser som framlegges. Da Laban anklaget Jakob for å ha stjålet hans terafim eller husguder, ga Jakob Laban lovlig rett til å ransake hans eiendeler og overbevise seg om at Jakob var uskyldig. Jakob sa: «Se nå etter i våre frenders nærvær, om du kjennes ved noe av det jeg har med meg, og ta det så!» — 1 Mos. 31: 32.

¹⁷ Et annet eksempel har vi i det tilfelle da familieoverhodet Juda satt som dommer for å behandle saken mot sin svigerdatter Tamar, som var anklaget for å være med barn illegitimt. «Og Juda sa: Før henne ut, hun skal brennes! Men da hun ble ført ut, sendte hun bud til sin svigerfar og lot si: Det er med den mann som eier disse ting, jeg er blitt fruktsommelig. Og hun sa: Se etter hvem som eier dette signet og disse snorer og denne stav! Og Juda kjente dem igjen og sa: Hun er i sin gode rett mot meg.» (1 Mos. 38: 24—26, 11—20) Dommeren Juda ble tvunget til å komme med en juridisk innrømmelse av at han var barnefaren, på grunn av de klare beviser som ble fremlagt, og som viste at hun var den formentlige skjøke som Juda hadde hatt omgang med en stund tidligere.

18. Hvorfor fortsatte de trofaste teokratiske patriarker å leve som midlertidige innbyggere i det lovte land?

¹⁸ Andre skikker gjaldt førstefødselsretten, foreldrenes rett til å utvelge hustruer for sine sønner, det ansvar som følger med når man får en annens eiendom i sin varetekt, slaveri, konkubinat, løskjøping av slaver, og mye annet. Flere av dem blir behandlet i etterfølgende artikkel. På dette punkt i undersøkelsen av det patriarkalske samfunn kan det ses at det ikke var noen primitiv sosial ordning. Det var tvert imot et høyt organisert system om var tilpasset det nomadeliv disse gamle familiegrupper levde. De bodde i telt og vandret rundt i landet mens de tok seg av sine store hjorder og bølinger. De trofaste teokratiske patriarker Abraham, Isak og Jakob og de andre var fornøyd med å leve i løftets land som midlertidige innbyggere, for de ventet på den tid da den lovte Messias, Kristus Jesus, skulle komme som konge og opprette det evige rettferdighetens rike over jorden. «For han [Abraham] ventet på den by som har de virkelige grunnvoller, og som Gud er byggmester og skaper til.» (Hebr. 11: 8—10, NW) Vi ser derfor at det er mye som er av spesiell interesse for oss som lever i dag, når det gjelder Guds handlinger med sine tjenere under det patriarkalske organisasjons-system. Etter som Guds lovmessige metoder ikke forandrer seg, er det ikke tvil om at hans lovmessige handlinger den gang peker ut lignende metoder som vil være gjeldende i den nye verdens ordning. La oss derfor ikke forakte denne ringe begynnelses dag som ligger så langt tilbake i tiden. — Mal. 3: 6; Sak. 4: 10.

Skygger fra fortiden

«For disse ting er en skygge av de ting som skal komme, men virkeligheten hører Kristus til.» — Kol. 2: 17, NW.

 1. Hvilke ting fra tiden før lovpakten er nå av interesse, og hvorfor?

MANGE skygger av virkelige ting nå i det tjuende hundreåret trer fram fra en fjern, dunkel fortid og avlegger sitt tause, men umiskjennelige vitnesbyrd. Disse bibelske skygger med sine skarpe konturer forutsier en virksomhet som i dag foregår i verdensomfattende målestokk. Lovpakten som ble gitt i gammel tid med Moses som mellommann, inneholdt nok en masse profetiske skygger av gode ting som skulle komme, men mange hundre år forut for den hadde patriarkalske lover og skikker også kommet med sitt bidrag til de skygger som vi ser virkeligheten av i dag. (Hebr. 10: 1, NW) Paulus’ ord kunne også passe på disse skygger som ble gitt i tiden før lovpakten: «For disse ting er en skygge av de ting som skal komme, men virkeligheten hører Kristus til.» (Kol. 2: 17, NW) På grunnlag av denne uttalelsen må vi vente at disse tidlige profetiske skygger også går i oppfyllelse i forbindelse med Kristi Jesu tjenere. Og som vi skal se, er det nettopp dette kjensgjerningene viser. I foregående artikkel har vi allerede foretatt et grunnleggende studium av hvordan det patriarkalske samfunn oppsto og virket, og vi kan nå i detaljer undersøke flere juridiske punkter som utgjør interessante skygger av nåværende virkeligheter.

VARETEKT AV PERSONER OG EIENDOM

 2. Hvilken patriarkalsk lov skal nå undersøkes, og hvordan ble det vist at man tok på seg lovmessig ansvar?

² Det patriarkalske samfunn hadde veldefinerte lover og skikker som var bestemmende når det gjaldt varetekt av personlig eiendom og personer. Det ble aktuelt med varetekt når en eier eller en far ville betro sin eiendom eller sine barn til andre. Eiendommen eller personene ble enten levert til en annen forat vedkommende skulle ta vare på dem, eller de ble lånt ut forat han skulle ha fordel av dem. Yngre brødre ble ved enkelte anledninger betrodd i sin eldste, modne brors varetekt. De bibelske patriarker var jo for det meste kvegeiere eller hyrder, og den eiendom de betrodde andre, besto derfor vanligvis av dyr. Det ser imidlertid ut til at de vanlige lovbestemmelser var anvendelige på all slags eiendom eller på en hvilken som helst person som kunne bli betrodd i en bestyrers varetekt. Hvis en hyrde ble betrodd en eiers får og hyrden sa at han ville vokte fårene, da førte dette lovmessig ansvar over vedkommende hyrde. Vi kan legge merke til hvordan familieoverhodet Jakob forhandlet med sin svigerfar Laban om voktingen av sistnevntes får. Da Jakob sa: «Dersom du vil gjøre som jeg nå sier, så skal jeg gjete din buskap og vokte den,» da tok han på seg lovmessig ansvar for de får som ble betrodd i hans varetekt. — 1 Mos. 30: 31.

 3, 4. a) Hvor finnes en beretning om det lovmessige ansvar som fulgte med den patriarkalske varetekt, og hvordan kan det ha seg? b) Trekk fram de plikter og det ansvar man hadde i forbindelse med varetekt av dyr.

³ Hva besto for en del det lovmessige ansvar i som kom over den som tok på seg å ha i sin varetekt dyr som tilhørte en annen? Lovbestemmelsene fra Noahs tid angående varetekt ble mange år senere guddom melig innlemmet i den lovpakt som ble gitt til Israels folk. Derfor kan vi i moseloven finne en virkelighetsnær beretning om dette ansvar. «Hvis en mann gir et asen eller en okse eller et får eller noe annet dyr i en landsmanns varetekt, og det dør eller blir skadet eller blir røvet, uten at noen ser det, da må mannen sverge foran den Evige [Jehova, AS] at han ikke har forgrepet seg på den andre mannens eiendom; eieren må godta denne eden, og ingen erstatning skal gis. Men hvis dyret er blitt stjålet, må mannen gi eieren erstatning. Hvis dyret er blitt revet i stykker, kan han legge fram det istykkerrevne kjøttet som bevis; han behøver ikke å gi vederlag for det som er revet i stykker.» — 2 Mos. 22: 10—13, Mo.

⁴ Det ble derfor forlangt av hyrden at han skulle utvise vanlig forsiktighet når det gjaldt å beskytte de dyr som var ham betrodd. Han måtte sørge for at dyrene fikk mat og ikke gikk tapt. Hvis dyrene, mens de sto under hans overoppsyn, ble stjålet enten av ham selv eller av hans leide hjelpere, hadde han plikt til å gi eieren full erstatning. Dem som ble stjålet, måtte han erstatte med det fem- eller firedobbelte antall, alt etter om det var okser eller får. (2 Mos. 22: 1) Den patriarkalske lov forlangte imidlertid ikke at hyrden skulle utvise en ekstraordinær vaktsomhet, ved å gjøre ham ansvarlig for handlinger som det ikke sto i hans menneskelige makt å hindre. Hvis dyret derfor døde av seg selv, ble skadet uten at vokteren hadde gjort seg skyld i feil eller forsømmelse, eller med makt ble stjålet av en væpnet røverbande, da måtte ikke hyrden gi vederlag for det som gikk tapt. Dette gjaldt også når et villdyr overfalt et dyr i hjorden og rev det i stykker. Når eieren fikk se beviset for at det var et rovdyrs angrep som hadde drept dyret, måtte han selv bære tapet. Hyrden som hadde hatt det i sin varetekt, var fri for ansvar.

 5. Hva hendte med Josef, og hvordan kom Ruben under et særlig ansvar?

⁵ Når vi ser det på denne bakgrunn, er vi bedre i stand til å forstå det som gikk for seg mellom Jakob og hans sønner den gang Josef forsvant. Patriarken Jakobs ti sønner var blitt sjalu på sin 17 år gamle bror Josef, som sto i en begunstiget stilling hos sin far. Jakob sendte sin sønn Josef av sted for å undersøke hvordan det sto til med hans ti eldre brødre og forat han kunne fortelle hvordan det gikk med deres arbeid med å vokte Jakobs hjorder på et fjerntliggende sted. Da Josefs sjalu brødre på avstand så ham komme, la de over å drepe ham og si til faren at et vilt dyr hadde drept ham. Da Josef kom fram til dem, kledde de av ham hans mangefargede kjortel og kastet ham ned i en brønn. Den eldste broren, Ruben, som var lovmessig ansvarlig for sin yngre bror, som var i hans varetekt nå da han befant seg iblant dem, gjorde innvendinger mot sammensvergelsen. Han planla å levere Josef tilbake til faren og derved fri seg for det ansvar som påhvilte ham i egenskap av særlig formynder. Mens Ruben var borte fra brønnen, solgte imidlertid de andre brødrene Josef som slave til noen kjøpmenn som reiste forbi. Da Ruben kom tilbake til brønnen og oppdaget at Josef var vekk, sønderrev han sine klær i fortvilelse, for han visste at han ville bli holdt juridisk ansvarlig for sin yngre brors forsvinnen. Han utbrøt: «Gutten er der ikke, og jeg — hvor skal jeg gjøre av meg?» — 1 Mos. 37: 12—30.

 6. Hva gjorde Ruben, og hvorfor? Hva gikk dommer Jakobs kjennelse ut på, og hvorfor?

⁶ Det Ruben nå gjorde, drevet til det av de andre brødrene, var ikke noe som var grepet rett ut av luften. Nei, de handlet etter en listig plan, som skulle frita dem for juridisk ansvar når de trådte fram for sin far for å melde at Josef var forsvunnet. De visste at de ville bli nødt til å stå fram for sin far, som ville sitte som patriarkalsk dommer og skille ut og bedømme alle beviser, for å fastslå hvor ansvaret skulle legges. De hadde også kjennskap til loven om varetekt av personer og eiendom, og visste at formynderen ville bli helt frikjent og erklært for uskyldig hvis det kunne bevises at tapet skyldtes et vilt dyrs angrep. Legg nøye merke til den bibelske beretning om hva som hendte, og hvordan Jakob ble tvunget til juridisk sett å kjenne, se etter eller undersøke beviset og i egenskap av dommer gi en rettslig erklæring om at hans sønner var uskyldige i Josefs formentlige død. «Så tok de Josefs kjortel og slaktet en gjetebukk og dyppet kjortelen i blodet. Og de sendte den side kjortel hjem til faren og sa: Denne har vi funnet; se etter om det ikke er din sønns kjortel! Og han kjente den igjen og sa: Jo, det er min sønns kjortel; et vilt dyr har ett ham opp, Josef er visselig revet i hjel!» (1 Mos. 37: 30—34) Denne siste setningen ovenfor ble gitt i juridiske vendinger og utgjorde dommer Jakobs rettslige kjennelse. De ti sønner kunne ikke straffes. Jakobs hender var bundet av loven, slik at han ikke kunne føre saken videre.

 7. Finnes det noe som viser at Jakob hadde mistanke om at en skurkestrek var begått? Forklar hva Jakob la for dagen.

⁷ Dommer Jakob kunne ikke annet enn avgi kjennelse for at døden skyldtes overfall av et vilt dyr. Det er intet som tyder på at han likevel innerst inne hadde en mistanke om at en skurkestrek var begått. Mange år senere ble det spørsmål om å betro hans yngste og elskede sønn, Benjamin, i de eldre brødres varetekt. De var nemlig blitt anmodet av den egyptiske statsminister (som i virkeligheten var deres bror Josef, som de ikke gjenkjente) om å ta Benjamin med til Egypt. Jakob nektet da å la gutten bli tatt med under de vanlige varetekts-garantier. Det var faktisk først da Jakobs fjerde sønn Juda avla en kraftig ed og dermed innesto for Benjamins sikkerhet, at Jakob gikk med på å la Benjamin reise. Denne kraftige garanti gikk nemlig langt ut over ordningen for varetekt. (1 Mos. 44: 32, 33) Jakob viser også sin særlige faderlige engstelse og bekymring ved å minne sine sønner om at han mange år tidligere som dommer hadde vært nødt til å si eller avsi en kjennelse om at Josef var drept av et villdyr, og at han siden ikke hadde sett ham: «Den ene gikk bort fra meg, og jeg sa: Han er visselig revet i hjel; og jeg har aldri sett ham siden.» — 1 Mos. 44: 28.

VARETEKT I VIRKELIGHETEN

 8. I hvem begynte virkeligheten til denne skygge som gjaldt varetekt, og hvem er 1) fårenes eier, 2) fårene og 3) hyrden?

⁸ Denne patriarkalske skygge fra den dunkle fortid begynte å bli virkeliggjort i den rette Hyrde, Kristus Jesus, som ble betrodd sin Fars «får». Jehova Gud er den store Hyrde og eieren av «fårene». Hans trofaste kristne tjenere er lik får som engang har fart vill, men som nå har vendt tilbake til Gud, deres sjelers hyrde og tilsynsmann. (Sl. 23: 1; 1 Pet. 2: 25) Kristus Jesus ble sendt som den rette hyrde for å ta seg av disse får. «Jeg er den rette hyrde; den rette hyrde oppgir sin sjel til gagn for fårene. Leiesvennen, som ikke er hyrde og som ikke selv eier fårene, ser ulven komme og forlater fårene og flykter — og ulven hogger til blant dem og sprer dem — fordi han er en leiesvenn og ikke bryr seg om fårene. Jeg er den rette hyrde, og jeg kjenner mine får og mine får kjenner meg, liksom Faderen kjenner meg, og jeg kjenner Faderen; og jeg oppgir min sjel til gagn for fårene. Og jeg har andre får, som ikke er av denne kve; også dem må jeg føre, og de skal høre på min røst, og de skal bli én hjord, én hyrde.» — Joh. 10: 11—16, NW.

 9, 10. a) Hvordan og med hvilket ansvar røktet Jesus hyrden Jehovas får? b) Ble noen får ødelagt, og i tilfelle hvordan, og hvem var ansvarlig for det?

⁹ For et eksempel på kjærlig omsorg og hengivenhet for fårene Jesus Kristus ga i de tre og et halvt år han utførte sin tjeneste! Han var nidkjært opptatt med å gi dem rik åndelig føde. Når ett av dem forvillet seg, forlot han de nitti-ni og fant igjen det bortkomne fåret. (Matt. 18: 12—14) Han hjalp dem som var åndelig fattige og syke til å komme seg på fote igjen. Men når åndelig sykdom og til og med åndelig død ble følgen trass i hans kjærlige omsorg, ble ikke han holdt ansvarlig overfor den store eier av «fårene», Jehova Gud. Han døde ikke fordi han hadde tapt noen får, men forat han skulle frelse tapte får. Denne pålitelige hyrde beskyttet også fårene for de rasende angrep fra demonene og Satan selv, som ’vandret omkring som en brølende løve, og søkte noe å oppsluke’. — 1 Pet. 5: 8, NW.

¹⁰ «Simon! Simon! se, Satan krevde å få eder i sin vold for å sikte eder som hvete; men jeg ba for deg at din tro ikke måtte svikte, og når du engang omvender deg, da styrk dine brødre.» (Luk. 22: 31, 32) Av de tolv særlige får som ble Jesus betrodd av Jehova, var det bare én som ble revet i stykker til sin egen ødeleggelse av den fortærende løve Satan Djevelen. Legg merke til følgende rapport som Jesus avlegger i sin bønn til Jehova angående sitt arbeid som hyrde. «Da jeg var hos dem, pleide jeg å våke over dem av respekt for ditt navn som du har gitt meg, og jeg har bevart dem, og ikke én av dem er ødelagt unntagen ødeleggelsens sønn.» (Joh. 17: 12, NW) Som antydet i det patriarkalske skyggebilde, ble ikke Jesus holdt ansvarlig for ødeleggelsen av forræderen Judas Iskariot. Jesus tok seg med hell av en mengde får ved å føre dem fram til evig liv, og vi har derfor foran oss som leder den herliggjorte Jesus Kristus, en prøvet hyrde som har vist at han er å stole på!

11. Hvilket arbeid lærte Jesus sine disipler opp til, og hvordan understreket han dette for Peter?

¹¹ Mens Jesus utførte sitt arbeid som hyrde, lærte han samtidig opp sine disipler til å bli underhyrder. Jesus var alltid travelt opptatt med å bygge dem opp i troen, forat de kunne være i stand til å ta på seg det ansvar å være voktere for Jehovas får. Før sin himmelfart innprentet Jesus i Simon Peters sinn det nødvendige i å utføre dette arbeidet som hyrde. Tre ganger understreket Jesus poenget. «’Simon, Johannes’ sønn, elsker du meg mer enn disse?’ Han sa til ham: ’Ja, Mester, du vet at jeg har deg kjær.’ Han sa til ham: ’Fø mine små lam.’ Igjen sa han til ham, for annen gang: ’Simon, Johannes’ sønn, elsker du meg?’ Han sa til ham: ’Ja, Mester, du vet at jeg har deg kjær.’ Han sa til ham: ’Vokt mine små får.’ Han sa til ham for tredje gang: ’Simon, Johannes’ sønn, har du meg kjær?’ Peter ble bedrøvet over at han for tredje gang sa til ham: ’Har du meg kjær?’ Derfor sa han til ham: ’Mester, du vet alle ting; du er klar over at jeg har deg kjær.’ Jesus sa til ham: ’Fø mine små får.’» — Joh. 21: 15—17, NW.

12, 13. a) Hvilket råd ga Peter når det gjaldt hyrdenes tjeneste, og gjelder det også i dag? b) Hvilke plikter må menighetstjenere ta på seg i dag?

¹² Denne samme Peter ble en trofast underhyrde som gikk i sin Mester Jesu Kristi fotspor. Han ga et forstandig råd til dem som sammen med ham var underhyrder på hans tid, og det gjelder med like stor kraft for sanne kristne ordets tjenere i dag: «Vokt den Guds hjord som er blant dere, ikke av tvang, men frivillig, heller ikke av kjærlighet til uærlig vinning, men med iver, heller ikke ved å spille herrer over dem som er Guds arv, men ved å bli eksempler for hjorden.» (1 Pet. 5: 2, 3, NW) Nå i denne tiden da hundretusener av Herrens «andre får» blir samlet inn i «én hjord», én organisasjon, som hører det kommende nye verdens samfunn til, trekker det patriarkalske skyggebilde av hyrdenes ansvar detaljert opp det ansvar hyrdene har i dag da Jehovas kristne vitners menigheter er kommet fram til virkeligheten. Hvordan forholder det seg med alle dere som er menighetstjenere? Holder dere mål med de guddommelige krav?

¹³ Tar du din tilsynsgjerning alvorlig som en moden Guds tjener? Tar du på deg dine plikter som en slik utnevnt tjener frivillig, ikke av kjærlighet til uærlig vinning, men med iver i din kjærlighet til Gud og dine medkristne? Før du på en effektiv måte Herrens får med den rette åndelige mat, som Jehova i så rikelig mål setter fram på sitt bord? Gjør du anstrengelser for å hjelpe dem som er åndelig syke og dem som er åndelig fattige, til å gjenvinne åndelig sunnhet og velstand, så de kan være sterke medlemmer av din lokale forkynnergruppe av vitner? Beskytter du dem så godt du kan for demonenes og Satans angrep, så de ikke blir revet vekk fra den sanne hjord? Og hvis én forviller seg, gjør du da hva du kan for å finne igjen dette tapte får, så det kan bli glede over et hjemvendt, angrende får, som ble bedrøvet på en gudfryktig måte og derved reddet fra en mulig ødeleggelse? (2 Kor. 7: 8—11) Hvis nåtidens underhyrder kan svare bekreftende på alt dette, da holder de mål med sine teokratiske plikter i samsvar med det eksempel som ble satt av hyrdene Jesus og apostlene.

14. Hvilket ansvar som hyrder påhviler alle Jehovas vitner, og hvor alvorlig er denne saken?

¹⁴ Men i videre forstand har alle Jehovas vitner i egenskap av ordets tjenere et ansvar som hyrder i sine respektive distrikter, hvor de enn forkynner. Der i deres personlige distrikter finnes mange av de tapte og syke får som har mulighet for å bli med blant de «andre får», men de trenger å bli pleid og passet med kjærlig omhu av dem som er utnevnt til å være hyrder og forkynnere. Hvis de er kommet i en slik elendig tilstand på grunn av at vi har forsømt å ta oss av noen av disse får som er gitt i vår varetekt av den store eier, Jehova Gud, da kommer vi til å bli holdt ansvarlig for deres liv. «Menneskesønn, jeg setter deg til vekter for Israel; når som helst du hører et ord fra meg, må du gi dem min advarsel. Når jeg sier til den onde: ’Du må dø,’ og du da ikke advarer ham, hvis du da ikke sier noe for å advare den onde for hans onde handlemåte, for å frelse hans liv, da skal den onde mann dø for sin synd, men jeg vil holde deg ansvarlig for hans død.» (Esek. 3: 17, 18, Mo) Hvis vi altså nå prøver å hjelpe slike villfarne individer med livets budskap fra Herren, og hvis den brølende løve Satan trass i våre anstrengelser oppsluker dem, da har ikke vi noe ansvar for at slike mulige får blir ødelagt. Paulus viste alvoret ved vår hyrdetjeneste da han sa: «Det er en nødvendighet som er lagt på meg. Ja, ve meg om jeg ikke kunngjorde det gode budskap!» (1 Kor. 9: 16, NW) I likhet med Jesus og apostlene vil de trofaste underhyrder som i dag alvorlig utfører sin tjeneste, få oppleve den glede å se at en stor skare av Herrens andre får blir bevart, en skare som de har hatt det privilegium å finne, hjelpe og beskytte til evig liv.

SLAVERI

15. Hvordan oppsto det frivillige slaveri i den patriarkalske tiden, og hva betydde det for de arbeidspliktige treller?

¹⁵ Vi kommer inn på et annet interessant emne når vi undersøker det slaveri som eksisterte i patriarkenes dager. Skikken stammet øyensynlig fra Noahs tid. Det ser ut til at når en familiegruppe under sitt familieoverhode kom opp i økonomiske vanskeligheter, på grunn av dårlig administrering eller økonomiske tilbakeslag, og derved kom i gjeld, så kunne et slikt familieoverhode bli kvitt gjelden ved lovmessig og frivillig å selge seg selv og sin familie som slaver. Det betydde at han enten solgte seg til sin kreditor for den sum gjelden var på, eller til et familieoverhode som var godt stilt økonomisk, og i stand til å betale den pris som fridde den nye slave fra hans gjeld. En slik slave ble kalt en arbeidspliktig trell. Til gjengjeld for den framtidige tjeneste som ville bli utført av den familie som underordnet seg, gikk den mer velstående familie med på å huse, kle og fø de nye frivillige slavene. Denne ordningen tilveiebrakte et midlertidig eksistensgrunnlag for den trellbundne familiegruppen. Det var bedre enn å lide i fattigdom. Det går derfor klart fram at trelletjeneste på den tiden betydde at man var ansatt som tjener, og at en overordnet patriark eller familieoverhode garanterte at man fikk det nødvendige til livets opphold. Legg merke til den omsorg Josef var gjenstand for mens han var slave i Egypt. — 1 Mos. 39: 1—6.

16. Hvilken mulighet var det for å bli løskjøpt fra trelletjenesten?

¹⁶ Den ensartede sedvanerettslige lov for frivillig slaveri eller trelletjeneste i oldtidens nære Orient ga også muljghet for løskjøping, enten av slaven selv hvis han senere skulle arve penger, eller av en nær slektning. Løskjøpet var et faktum når det ble betalt en sum som var fastsatt ved forhandling med slavens eier. Til gjengjeld hadde slaven og hans familie rett til å få gaver fra sin tidligere herre for tjeneste de før hadde utført.a Av og til kunne trelletjeneste som var av midlertidig art, vare i generasjoner, når ikke en nær slektning som var «løser», beredvillig skaffet løsesummen til veie. Vi kan bare tenke på Jakobs tolv sønner og deres familier som frivillig dro til Egypt for å bo der, og som så senere ble holdt i trelldom av aggressive faraoner. Israelittene levde i trelldom i flere generasjoner. — 2 Mos. 2: 23.

17. Hva sa moseloven om trelletjeneste?

¹⁷ I Moses’ dager ble de fleste vedtekter for frivillig trelletjeneste opptatt i lovpakten, som ble gitt ved guddommelig åpenbaring. «Når din bror blir fattig og selger seg til deg, da skal du ikke la ham tjene hos deg som en trell tjener. Han skal være hos deg som en dagarbeider eller innerst og tjene hos deg til jubelåret. Da skal han flytte fra deg, både han og hans barn, og dra hjem til sin slekt; til sin fedreneeiendom skal han vende tilbake. Når en fremmed eller innerst hos deg kommer til velstand, og en av dine brødre som bor nær ham, blir fattig og må selge seg til den fremmede .... da skal han kunne løses ut etterat han har solgt seg. En av hans brødre skal løse ham ut.» (3 Mos. 25: 39—41, 47—49) I motsetning til denne milde ordningen hadde man forresten også den skikken å gjøre krigsfanger til tvungne slaver, og de kunne ikke løskjøpes. Den sistnevnte undertrykkende slaveordningen må stamme fra Nimrod og hans sataniske etterfølgere, som førte krig.

18. Hvorfor befinner menneskene seg nå i trelldom? Beskriv deres ynkverdige stilling.

¹⁸ Som medlemmer av den menneskelige familie befinner menneskene seg i dag som slaver under synd og død. Stamfaren Adam gikk dåraktig og frivillig med på å være slave under synd og død for den pris i egenrådighet å kunne spise forbuden frukt. Han solgte seg selv og hele sin framtidige familie til dødens tjeneste. Døden begynte å herske som konge. Denne trelletjeneste som dødens slaver er gått i arv til alle mennesker. Alle er blitt solgt til en usikker tilværelse som treller. «For skapningen ble underlagt tomheten.» (Rom. 8: 20, NW) Ikke et eneste medlem av den menneskelige familie har vært i stand til å betale den usedvanlig høye pris som kreves forat de kan kjøpe seg ut av denne dødbringende trelldom, nemlig et fullkomment menneskeliv. «Synden kom inn i verden gjennom ett menneske og døden gjennom synden, og således spredte døden seg til alle mennesker fordi de alle hadde syndet —. Men likevel hersket døden som konge fra Adam til Moses, selv over dem som ikke hadde syndet i likhet med Adams overtredelse, han som er lik ham som skulle komme.» (Rom. 5: 12, 14, NW) Det var denne onde gamle verdens gud, Satan, som opprinnelig fikk mennesket til å gi slipp på sin frihet i Guds teokratiske husstand, og han har videre prøvd å holde menneskeslekten i trelldom både under ham selv og under døden. Satan er blitt den store fangevokter og slavedriver for hele sin organisasjon av mennesker og demoner. Av den grunn befinner de over to milliarder mennesker som nå lever på jorden, seg i en veldig trelldom under sine to undertrykkende herrer, «gud Satan» og hans allierte «kong Død». — 2 Kor. 4: 4.

LØSKJØPING I VIRKELIGHETEN

19. Er det noe håp om å bli utfridd fra dette slaveriet? Hvem er menneskets slektning? Gi en forklaring.

¹⁹ Er det ikke noe håp om å bli utfridd fra dette slaveriet? Jo, det er det. Og dette håp kan man ha på grunn av den mulighet for løskjøping som ble vist billedlig i den patriarkalske lov som ga slaver anledning til å bli kjøpt fri fra trelletjeneste. Husk at det var en slektning som hadde retten til å løskjøpe slaven fra trelldommen. Løsesummen måtte også betales av en nær slektning. Hvem kunne da være en nær slektning av menneskelige syndere og betale den usedvanlig høye pris som krevdes for løskjøpingen? Denne nære slektning og «løser» er ingen annen enn den fullkomne Jesus Kristus, som ble menneskelig kjøtt forat han kunne bli en slektning av trofaste mennesker. Bibelen kaller ham den «siste Adam». Jesus omtaler seg selv som «Menneskesønnen». (Joh. 1: 14; 1 Kor. 15: 45; Matt. 16: 13) Det er derfor en mangfoldighet av beviser for at Jehova Gud i barmhjertighet og kjærlighet sendte sin elskede Sønn til jorden for å bli menneskets nære slektning, så han kunne utfri de trofaste fra ødeleggelse. «For Gud elsket verden så høyt at han ga sin enbårne Sønn, forat enhver som viser tro på ham, ikke skal ødelegges, men ha evig liv.» — Joh. 3: 16, NW.

20, 21. a) Hva var betalingen for løskjøpingen? b) Hvordan og når betalte Jesus prisen?

²⁰ Bibelen viser også at det trofaste menneske ble kjøpt med en løsesum, for den sier: «for dere ble kjøpt for betaling.» (1 Kor. 6: 20, NW) Hva var da denne betaling? I samsvar med de guddommelige prinsipper ’liv for liv’ og ’livet er i blodet’ krevde Guds rettferdighet at løsesummen skulle svare nøyaktig til det Adam hadde forspilt, nemlig et fullkomment menneskes liv. (2 Mos. 21: 23; 3 Mos. 17: 11) Betalingen skulle med andre ord være et fullkomment menneskes blod, som ville svare til den fullkomne Adams blod før han ga seg inn under dødens trelldom. Og dette er nøyaktig hva Bibelen viser. «For det er én Gud, og én mellommann meilom Gud og mennesker, mennesket Kristus Jesus, som ga seg selv som en tilsvarende løsesum for alle — det er om dette det skal vitnes til sine egne, bestemte tider.» — 1 Tim. 2: 5, 6, NW.

²¹ Jesus erklærer selv at en av grunnene til at han kom til jorden, var at han skulle utgyte sitt fullkomne livsblod i døden som en løsesum, forat han med den kunne kjøpe mange mennesker fri fra trelldommen. «Menneskesønnen kom ikke for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sin sjel som en løsesum i bytte for mange.» (Matt. 20: 28, NW) Jesus Kristus skaffet til veie denne løsesummen i Jerusalem fredag den 14. nisan (1. april) i år 33 e. Kr., da hans fiender, det jødiske hierarki og deres romerske forbundsfeller, drepte ham på torturpelen. Men hans fienders seier ble ikke av lang varighet, for den 16. nisan (3. april) utførte Jehova Gud sitt største mirakel ved å gjenreise sin trofaste Sønn til udødelig liv. Førti dager senere gikk han inn i himmelen og betalte fortjenesten av sitt gjenløsningsoffer, og der står nå verdien til rådighet, så den kan brukes til å gi trofaste mennesker evig liv. — Matt. 27: 1—50; Hebr. 9: 25—28.

22. Hvilke mennesker blir frigjort, og hvilken frihet går de inn til?

²² For å få enda et bevis for at Jesus er den store frigjører fra trelldom, kan man legge merke til følgende skriftsted, hvor de løskjøpte blir kalt «små barn». «Etter som da de ’små barn’ har del i blod og kjøtt, fikk også han [Jesus] på lignende måte del i de samme ting, forat han ved sin død kunne ødelegge den som har midlene til å volde døden, nemlig Djevelen, og kunne utfri alle dem som av frykt for døden var i slaveri gjennom hele sitt liv.» (Hebr. 2: 14, 15, NW) Den virkelige frigjøring fra det slaveri som menneskene befinner seg i, har den nærmeste tilknytning til Kristus Jesus, menneskeslektens gjenløser. De som viser tro på denne gjenløsningsordning som Jehova Gud har truffet, kommer derfor alt nå inn i en relativ frihet fra Satans herredømme og fra frykten for døden. De har dessuten håp om å bli helt frigjort fra døden, enten gjennom oppstandelsen eller ved å komme levende inn i den nye verden når Harmageddon kommer.

23. Hvilken kamp må til forat man skal få beholde sin nyfunne frihet?

²³ Når man har vunnet frihet fra den trelldom som har menneskeslekten i sitt faste grep, begynner en hard kamp for å holde på den relative frihet som Guds sannhet gir oss. «For til en slik frihet frigjorde Kristus oss. Stå derfor fast, og la dere ikke binde igjen i et slaveåk.» (Gal. 5: 1, NW) Dette betyr at vi må følge en ny og ren handlemåte som fører vekk fra det dødbringende trellesystem som vi fant i den gamle verdens samfunn. Vi må motstå kjøttets syndige vaner og begynne å gå på den nye frihetens vei, og det betyr at vi antar rettferdigheten og blir lydige mot Guds vilje. «Vet dere ikke at hvis dere fortsetter å framstille dere for en som slaver for å adlyde ham, så er dere slaver for ham fordi dere adlyder ham, enten for synden med døden for øye eller for lydigheten med rettferdighet for øye?» (Rom. 6: 16, NW) Vi har tjent lenge nok som arbeidspliktige treller for de hedenske folkeslag ved løsaktig oppførsel, og dette har satt sine merker. Men la oss nå når vi er blitt frigjort, leve resten av våre dager med et høyere mal for øye, nemlig å være antagelige tjenere for vår Gud. Peter oppfordret inntrengende de sanne kristne til å følge denne handlemåten. «Forat han resten av sitt liv i kjøttet kan leve, ikke for menneskers lyster, men for Guds vilje. For det er nok at dere i den tid som er gått, har gjort folkeslagenes vilje, da dere fór fram i løsaktig oppførsel.» — 1 Pet. 4: 2, 3, NW.

24. Sammenlign de gjerninger en før gjorde under trelldommen, med den frukt som blir åpenbart etterat man er satt fri.

²⁴ Paulus gir en god beskrivelse og omtale av de gjerninger som de kristne gjorde mens de var i trelldom under Satans organisasjon, og som nå er lagt vekk. «Nå er kjøttets gjerninger åpenbare, og de er utukt, urenhet, løsaktig oppførsel, avgudsdyrkelse, spiritisme, hat, strid, sjalusi, sinne, tretter, splittelser, sekter, misunnelse, drikk, svir og annet slikt. Om dette advarer jeg dere på forhånd, liksom jeg før har advart dere, at de som gjør slike ting, skal ikke arve Guds rike.» I motsetning til dette kan vi legge merke til hva den kristnes nye frigjøring fra det sataniske slaveri betyr for ham, og hvilken frukt den bærer. «Åndens frukt derimot er kjærlighet, glede, fred, langmodighet, vennlighet, godhet, tro, mildhet, selvkontroll. Mot slike ting er det ingen lov. De som hører Kristus Jesus til, pelfester dessuten kjøttet sammen med dets lidenskaper og lyster.» — Gal. 5: 19—24, NW.

25, 26. a) Hvilket oppdrag får de frigjorte, og hvordan blir det utført? b) Hvilket brudd må nå foretas av dem som ønsker å bli løskjøpt?

²⁵ Vi kommer ikke bare selv fri fra Satans trelldom, men vi har også fått i oppdrag å frigjøre andre, forat også de kan ta imot Kristus Jesus som sin gjenløser og finne den sanne frihet. Den kristne forkynners oppdrag er det samme som det Jesus hadde da han siterte fra Esaias og sa: «Jehovas ånd er over meg, for han salvet meg til å kunngjøre godt budskap for de fattige, han sendte meg ut til å forkynne en løslatelse for fangene.» (Luk. 4: 18, NW; Es. 61: 1) Ved at vi forkynner Kristus Jesus som menneskets eneste gjenløser, oppfordrer vi fangene og slavene til å gå ut og ta imot friheten. «’Kom dere derfor ut fra dem, og skill dere ut,’ sier Jehova, ’og slutt å røre det som er urent.’ » — 2 Kor. 6: 17, NW.

²⁶ «Og jeg hørte en annen stemme fra himmelen si: ’Kom ut fra henne, mitt folk, hvis dere ikke ønsker å få del med henne i hennes synder, og hvis dere ikke ønsker å få en del av hennes plager.’» (Åpb. 18: 4, NW) Dette betyr at alle de frigjorte må bryte helt med Satans organisasjon, hans gamle verden. De må holde seg fysisk, moralsk, sosialt og åndelig atskilt fra den. Når så timen kommer da Satans trellehus skal ødelegges fullstendig i Harmageddon, vil de frigjorte kristne ikke finnes som fanger inne i det, så de må dele skjebne med dem som ikke er frigjort når Gud utsletter denne urene organisasjon. Når disse skygger fra den dunkle fortid gir oss en advarende pekepinn for hvordan vi skal vandre, la oss da ikke være blant dem som ignorerer de tydelige advarsler som er gitt i Bibelen med tanke på vårt nåværende og framtidige ve og vel.

[Jehova), hvem skal bo i ditt telt? Hvem skal bygge på ditt hellige berg? Den som vandrer ustraffelig og gjør rettferdighet og taler sannhet i sitt hjerte. — Sl. 15: 1, 2.

Presten overrasket forkynneren

● I dag morges gikk jeg fra hus til hus med budskapet og i forrykende snøstorm. Ved den tredje døren fikk jeg plasert en bibelsk hjelpebok. Jeg var så vidt kommet ned i gaten da den damen som hadde tatt boken, kom ut og sa at hennes sokneprest nettopp var kommet, og spurte om jeg ikke ville komme inn? «Nå får du det!» tenkte jeg. Men til min forbauselse hilste han meg hjertelig velkommen, og sa at han nettopp hadde sett gjennom boken som jeg hadde plasert hos hans soknebarn, og titelen og de tallrike bibelsitatene hadde gjort et sterkt inntrykk på ham. Han uttalte videre: «Jeg beundrer dere virkelig som kommer i all slags vær for å utføre dette arbeidet, og jo mer jeg leser om dere, desto mer føler jeg hvor unødvendig disse materielle tingene er, og nødvendigheten av Guds rike.» Han spurte til slutt: «Hvilke bøker har De i vesken Deres til meg?» Resultatet var at jeg uten større anstrengelse fikk tegnet abonnement både på Vakttårnet og på Våkn opp!. — J. W., England.