være innstilt på gi på en uselvisk måte. Når en har oppnådd en viss modenhet, kan en være med på å bære andres byrder, noe som er en kristens plikt og et uttrykk for kjærlighet. — Gal. 6: 2.

34. Hvordan viste Paulus sin modenhet?

³⁴ Det følger vidunderlige velsignelser med kristen modenhet. Paulus viste dette da han hadde kommet så langt at han kunne innby andre til å bli hans etterfølgere, akkurat som han var Kristi etterfølger. Ja, han var sannelig et fullvoksent menneske i troen, og kort før han avsluttet sin løpebane her på jorden, sa han tillitsfullt: «For jeg ofres allerede, og tiden for min bortgang er for hånden. Jeg har stridt den gode strid, fullendt løpet, bevart troen. Så ligger da rettferdighetens krans rede for meg, den som Herren, den rettferdige dommer, skal gi meg på hin dag, dog ikke meg alene, men alle som har elsket hans åpenbarelse.» — 2 Tim. 4: 6—8; 1 Kor. 11: 1.

35. Hvordan bør vi se på det å strebe etter å oppnå modenhet i den nye verdens samfunn?

³⁵ Å oppnå modenhet må være alle kristnes mål, for modenhet gir stor tilfredshet og glede i tjenesten. Streb etter å oppnå kristen modenhet, for jo nærmere en føler seg forbundet med andre og med Jehova, desto større glede oppnår en. Modenhet hjelper oss også til alltid å være klar over Jehovas velsignelser. La derfor ikke noe hindre deg i å bli «et fullvoksent menneske» i Jehovas nye verdens samfunn. Måtte det være vårt mål å oppnå modenhet for å kunne prise Jehova og hans store og opphøyde navn både ved våre gjerninger og ved vårt eksempel, slik at også andre kan se hvilken handlemåte de bør følge, en handlemåte som blir omtalt av Paulus med følgende velvalgte ord til filippenserne: «La oss da, så mange av oss som er modne, ha denne sinnsinnstilling; og hvis dere har en annen tilbøyelighet i sinnet i en eller annen henseende, så vil Gud åpenbare den ovenfor nevnte innstilling for dere. La oss i hvert fall, i den utstrekning vi har gjort framgang, fortsette å vandre ordentlig i samme spor.» — Fil. 3: 15, 16, NW.

Hva det vil si å bli utstøtt

EN KJÆRLIG far viser stor omsorg for sine barn. Ban leder dem på den rette vei, og når det er nødvendig, tukter han dem for å få dem til å rette på sine feil.

Jehova har stor kjærlighet til sine barn, sine tjenere. Han leder dem på en vei som er velbehagelig i hans øyne, og som vil føre til den største lykke for dem. Som den store Far sørger også Jehova for at hans tjenere som handler urett, blir tuktet. Dette gjør han ikke fordi han hater dem, men fordi han elsker dem og ønsker å hjelpe dem til å fortsette å gå på veien til evig liv; «Min sønn! akt ikke Herrens tukt ringe, og bli ikke motløs når du refses av ham; for den Herren elsker, den tukter han.» — Heb. 12: 5, 6.

Jehova refser den som har handlet urett, gjennom sin synlige organisasjon. (Es. 32: 1; Matt. 24: 45—47) Hvilke disiplinære forføyninger som blir truffet, avhenger av hvor alvorlig synden er, og hvilken innstilling den har som har handlet urett.

Vanskeligheter som skyldes mindre forseelser som en person kan begå mot en annen, blir imidlertid brakt ut av verden ved at en overser den andres urette handling. Som apostelen Peter sa: «Kjærligheten skjuler en mangfoldighet av synder.» (1 Pet. 4: 8) På grunn av at menneskene er ufullkomne, er det nødvendig at de tilgir hverandre gjentatte ganger, og dette understreket Jesus da han besvarte Peters spørsmål om hvor ofte en skal tilgi sin bror. Jesus sa: «Ikke sju ganger, men sytti ganger sju ganger.» — Matt. 18: 22.

Hvis en person mener at han ikke kan overse den vanskelighet som har oppstått som følge av at en annen har handlet urett, kan han løse problemet ved å drøfte vanskeligheten med den som han mener har handlet urett. Dette er det første skritt han må ta, for Jesus sa: «Hvis din bror begår en synd, gå da og legg fram hans feil mellom deg og ham alene. Hvis han hører på deg, har du vunnet din bror.» (Matt. 18: 15, NW) Hvis han ikke klarer å løse problemet, kan han be andre modne Guds tjenere om å gi råd. Jesus sa at det neste skritt en kunne ta, var dette: «Ta da med deg en eller to andre, for at enhver sak kan slås fast ved to eller tre vitners ord.» (Matt. 18: 16, NW) Hvis dette ikke løser vanskeligheten, eller hvis det er en svært alvorlig synd som er blitt begått, da bør han ’snakke med menigheten’, sa Jesus, det vil si at han bør legge saken fram for dem som har myndighet i menigheten. — Matt. 18: 17, NW.

Hvis den som har handlet urett, legger oppriktig anger for dagen, vil Jehova vise ham barmhjertighet, ja, selv om han har begått en så alvorlig overtredelse at menigheten blir gjort kjent med den. En urett handling, en ubesindighet som blir begått i et svakt øyeblikk, gjør ikke en person til en forherdet synder, selv om den er daddelverdig. De som snubler og begår en alvorlig overtredelse, men som angrer oppriktig og frivillig bekjenner sine synder, kan Jehovas organisasjon vise ufortjent godhet mot, og den kan hjelpe dem på en kjærlig måte. Som Peter sa til mennesker som tilhørte Israels folk: «Vis derfor anger og vend om så dere kan få utslettet deres synder, for at vederkvegelsens tider kan komme fra Jehovas person.» (Ap. gj. 3: 19, NW) Når slike som har handlet urett, i vår tid, ikke har praktisert synd, men viser at de er dypt bedrøvet og lover at de ikke skal fortsette å følge sin syndige handlemåte, behandler derfor Jehova dem på en barmhjertig måte, og det er da ikke nødvendig å avskjære dem fra menigheten. Hvis en synd ikke er blitt kjent for offentligheten og ikke utgjør en fare for menigheten, kan den som har begått synden, bli satt på prøve. Det vil bli gjort rede for hva betingelsene i forbindelse med prøven går ut på, og den som blir satt på prøve, må avlegge rapport for tilsynsmannen hver måned i den fastsatte prøvetiden, noe som er en kjærlig ordning som vil hjelpe vedkommende til å komme på rett kjøl igjen.

Utstøtelse

I noen tilfelle kan imidlertid ikke en synd som er blitt begått mot Gud og mennesker, bli oversett, og problemet kan ikke løses ved at den som har syndet, ber om veiledning, eller ved at han blir satt på prøve. Det er synder som er så alvorlige at Guds synlige organisasjon må gå til mer drastiske tiltak.

I det gamle Israel fastsatte de lover som Gud hadde gitt, straffen for de forskjellige synder. De som begikk så alvorlige synder at de ikke kom inn under lovens foranstaltninger for soning, ble avskåret fra Israels menighet. Hvordan ble de det? Jo, de ble henrettet. I den kristne menighet ble likeledes de som fortsatte å synde mot Jehova og ignorerte hans barmhjertige foranstaltninger, og som ikke viste anger, avskåret fra menigheten, selv om de ikke ble drept. De ble avskåret fra den kristne menighet ved at de ble utstøtt fra den. Kravet om å håndheve rettferdigheten var bindende både for Israel og den første kristne menighet. «Du [skal] rydde det onde bort av din midte.» (5 Mos. 17: 7) Det samme prinsippet ble framholdt for den kristne menighet: «Støt da den onde ut fra eder!» — 1 Kor. 5: 13.

De som blir utstøtt, er derfor slike som er forherdede syndere. Det er når noen stadig praktiserer en alvorlig overtredelse av Jehovas rettferdige bud, at dette skrittet blir tatt. I 1 Johannes 3: 4 (NW) står det: «Enhver som praktiserer synd, praktiserer også lovløshet.» Innvigde kristne som praktiserer lovløshet i den kristne menighet i vår tid, blir derfor utstøtt.

Hva slags overtredelser er det som blir betraktet som utstøtelsesgrunner? Jo, det er ulovlige kjønnslige forbindelser, tyveri, løgn, uærlighet i forretningsanliggender, opprør mot Jehovas organisasjon, baktalelse, drukkenskap, frafall, det å forkynne falske læresetninger og andre urette handlinger. Apostelen Paulus sa: «Eller vet I ikke at de som gjør urett, ikke skal arve Guds rike? Far ikke vill! Hverken horkarler eller avgudsdyrkere eller ekteskapsbrytere eller bløtaktige eller de som synder mot naturen, eller tyver eller havesyke eller drankere eller baktalere eller røvere skal arve Guds rike.» — 1 Kor. 6: 9, 10.

Hensikten

Hva er hensikten med å avskjære mennesker som har begått slike urette handlinger, fra Guds organisasjon? Hensikten er først og fremst å bevare den rene tilbedelse av Jehova. Ingen fordervende innflytelse får lov til å fortsette å gjøre seg gjeldende. Den som praktiserer urette handlinger, må utstøtes for at menigheten kan bli beskyttet og bevart ren, for «en liten surdeig syrer hele deigen». (Gal. 5: 9) Hvis ikke denne fordervelsen blir fjernet, kan den hindre Jehovas ånd i å virke fritt på hele menigheten. Jehova vil ikke velsigne noe som er urent, noe tilfelle med Akan viser. (Jos. 7: 1—26) Slike alvorlige overtredelser kan sammenlignes med en kreftsvulst. Hvis et lem er angrepet av kreft, er hele legemet i fare. Hvis det er nødvendig, blir det syke lem amputert for å redde resten av legemet.

Et annet gode en oppnår, er at de andre i menigheten får større tillit til Guds synlige organisasjon når de ser hvor fast den står for rettferdige prinsipper. Det tjener også som en kraftig advarsel for dem som tilhører menigheten, for de vil kunne se hvilke sørgelige resultater det fører til å ignorere Jehovas lover. Paulus sa: «Irettesett i alles påsyn dem som praktiserer synd, for at også de andre må ha frykt.» — 1 Tim. 5: 20, NW.

En utstøtelse er ikke bare til gagn for den kristne menighet, men også for den som blir utstøtt. Under den kristne tingenes ordning blir ikke overtrederen henrettet. På grunn av at menigheten går til det drastiske skritt å utstøte en overtreder, kan han bli rystet, slik at han kommer til fornuft og skammer seg over sin urette handlemåte. Dette kan føre til at han begynner å angre og vender om fra sin urette handlemåte og begynner å gå på den vei som har Jehovas godkjennelse. «For det å være bedrøvet på en gudfryktig måte frambringer anger til frelse.» (2 Kor. 7: 10, NW) Den som blir avskåret fra den kristne menighet, kan ha håp om at han i sin tid vil kunne bli forlikt igjen med Gud og med hans synlige organisasjon og få tilgivelse. Apostelen Paulus ga følgende råd: «Det er nok for ham med den straff han har fått av de fleste, så at I derimot heller skal tilgi og trøste ham, for at han ikke skal gå til grunne i ennå større sorg.» — 2 Kor. 2: 6, 7.

Dette er virkelig et enestående utslag av Guds ufortjente godhet under den kristne tingenes ordning. «Dere er jo ikke under lov, men under ufortjent godhet.» — Rom. 6: 14, NW.

Hva det betyr for dem som blir utstøtt

Det er forferdelig å bli utstøtt, for det betyr ikke bare at en blir avskåret fra Guds synlige organisasjon på jorden, men også fra Jehova og hans gunst. Når menigheten utstøter noen, er det bare en stadfestelse av det som allerede har funnet sted i himmelen. Disse synlige Guds tjenere anerkjenner bare det Jehova allerede har gjort i himmelen. Som Jesus sa: «Alt dere vil komme til å binde på jorden, vil være ting som er bundet i himmelen.» — Matt. 18: 18, NW.

En som er blitt utstøtt, er blitt avskåret fra menigheten, og menigheten har ikke noe å gjøre med ham. De som tilhører menigheten, vil ikke ha noe samkvem med ham, nei, de vil ikke engang si så mye som «god dag» eller «farvel» til ham. Han er ikke velkommen i deres hjem, selv om deres hjem blir brukt av en lokal gruppe av Jehovas vitner som et senter for tilbedelse. Dette er i harmoni med Bibelens prinsipper. I 2 Johannes 9, 10 (NW) står det: «Enhver som trenger seg videre og ikke blir i Kristi lære, har ikke Gud. Han som blir i denne lære, er den som har både Faderen og Sønnen. Hvis noen kommer til dere og ikke fører denne lære, motta ham da aldri i deres hjem og hils ikke på ham.» I Romerne 16: 17 blir følgende råd gitt: «Men jeg formaner eder, brødre, til å holde øye med dem som volder tvedrakten og anstøtene imot den lære som I har lært, og gå av veien for [unngå, NW] dem.»

Overtrederen mister dessuten dyrebare privilegier. Han blir fjernet fra alle spesielle tjenerstillinger som han har i menigheten. Han kan riktignok overvære alle møter i Rikets sal som offentligheten har adgang til, men han får ikke lov til å snakke med noen, tale til menigheten fra talerstolen eller delta i drøftelsene ved å komme med kommentarer. Så lenge han oppfører seg korrekt, kan han komme og sitte i salen, men hvis han på noen måte lager bråk, vil han bli bedt om å gå. Han vil dessuten ikke lenger få representere Jehovas organisasjon i tjenesten på feltet. Hans virksomhet vil ikke bli anerkjent av menigheten, og hvis han leverer inn en rapport over sin virksomhet, vil ikke menigheten ta imot den eller ta den med i menighetens rapport.

En som er utstøtt, kan kjøpe litteratur i likhet med offentligheten, men han vil ikke få Rikets tjeneste som kommer ut hver måned, ettersom han ikke lenger er en forkynner av det gode budskap om Riket. Han må ikke tro at han kan unngå den straffen som er lagt på ham, ved å flytte til en annen menighet. Den menigheten han flytter til, vil da bli underrettet, og for å beskytte menigheten der vil det bli opplyst at han er utstøtt.

En som er blitt utstøtt, kan imidlertid bli forlikt med Jehova og hans organisasjon igjen og bli gjenopptatt som en bror, forutsatt at han angrer, forandrer sin handlemåte, viser at han er ydmyk, og i et visst tidsrom viser at han oppriktig ønsker å leve i samsvar med Guds Ord. Etter at han er blitt gjenopptatt, vil imidlertid aldri hans stilling bli helt den samme som før. Han har vist seg ikke å være verdig den tillit som er vist ham, og han kan ikke få tilsynsoppgaver i menigheten. Han vil derfor aldri få noen tjenerprivilegier på jorden mer.

Det prinsipp som blir fulgt i denne forbindelse, er det samme som i tilfelle med Jakobs førstefødte, Ruben. På grunn av at Ruben gjorde seg skyldig i blodskam ved å ha kjønnslig forbindelse med sin fars medhustru, mistet han sin førstefødselsrett. Han ble ikke innført i ættelisten som den førstefødte, og de som tilhørte Rubens stamme, fikk ikke tilsynsprivilegier i Israel hverken som ledere eller prester. (1 Mos. 49: 3, 4; 1 Krøn. 5: 1, NW) Tjenere som i vår tid blir utstøtt fra Jehovas synlige organisasjon, kommer likeledes aldri mer til å være kvalifisert til å inneha en tilsynsstilling blant Jehovas folk. Hvis en som er blitt gjenopptatt, har ledet bibel studier med en isolert gruppe, og denne gruppen blir organisert som en menighet, kommer en annen innvigd bror til å bli utnevnt som tjener. Før det blir dannet en menighet og det blir behov for tjenere, kan han imidlertid fortsette å lede studier med gruppen, for han kan jo ta del i tjenesten på feltet og forkynne det gode budskap om Riket.

Menighetens holdning

Under Jehovas lovpakt med det gamle Israel skulle folket i menigheten eksekvere dødsdommen over dem som fortjente å få dødsstraff. I 5 Mosebok 17: 6, 7 står det: «Etter to eller tre vitners utsagn skal den late livet som skal dø; han skal ikke late livet bare etter ett vitnes utsagn. Vitnene skal først løfte hånden for å avlive ham, og dernest hele folket; således skal du rydde det onde bort fra din midte.»

I den kristne menighet gjør et lignende prinsipp om samarbeid seg gjeldende. Den som har handlet galt, blir riktignok ikke henrettet, men alle i menigheten handler i samsvar med utstøtelsen. Den bibelske framgangsmåten blir beskrevet i 1 Korintierne 5: 11: «Det jeg skrev til eder, var at I ikke skulle ha omgang med noen som kalles en bror og er en horkarl eller havesyk eller avgudsdyrker eller baktaler eller dranker eller røver, så I ikke engang eter sammen med ham.»

Menighetens medlemmer vil derfor ikke være sammen med den utstøtte, hverken i Rikets sal eller andre steder. De vil ikke snakke med ham eller vise ham oppmerksomhet på noen måte. Hvis den utstøtte prøver å snakke med andre i menigheten, bør de gå bort fra ham. På den måten vil han fullt ut føle hvor stor hans synd er. Hvis alle derimot snakket med overtrederen, ville han bli fristet til å tro at hans overtredelse ikke var så alvorlig. Hvis det hender at noen som besøker menigheten, eller som er til stede på et større stevne, ikke vet at han er blitt utstøtt, og begynner å snakke med ham, vil andre brødre som legger merke til det, på en taktfull måte underrette dem om at han er utstøtt. Hvis den som er utstøtt, ønsker å gjøre det som er rett, bør han fortelle dem som i uvitenhet henvender seg til ham, at han er utstøtt, og at de ikke bør snakke med ham.

Menighetens medlemmer kan også samarbeide med utvalget, som foretok utstøtelsen, ved å handle i samsvar med 2 Johannes 11 (UO): «For den som hilser ham, er med på hans onde gjerninger.» Ja, den holdning en inntar overfor en person som er blitt avskåret fra menigheten, viser hvilken innstilling en har til Jehovas rettferdige prinsipper. Når noen ignorerer en utstøtelse og fortsetter å være sammen med en utstøtt person, viser det at han har en urett innstilling til Jehovas lover. Han viser i virkeligheten at han støtter overtrederen og mener at Jehovas rettferdige lover ikke har noen betydning. Hvor alvorlig det er å unnlate å følge den rette handlemåten overfor en utstøtt, forstår en når det sies at han «er med på» den utstøttes onde gjerninger. Den som bevisst unnlater å rette seg etter menighetens avgjørelse, kan i virkeligheten bli utstøtt fordi han fortsetter å være sammen med den utstøtte. Ettersom han blir satt i klasse med den som er blitt utstøtt, ved at det sies at han «er med på hans onde gjerninger», er det rimelig at de samme forføyninger blir truffet mot ham. Han kan også bli avskåret fra Jehovas gunst og fra hans synlige organisasjon.

Hvordan forholder det seg når en som er utstøtt, og en som tilhører menigheten, arbeider på den samme verdslige arbeidsplass? Kan de være sammen på arbeidsplassen hvor deres arbeid krever at de må snakke med hverandre? I slike tilfelle må en ha klart for seg at den utstøttes status er blitt forandret. Den som tilhører menigheten, har lov til å snakke med den utstøtte i den utstrekning det er nødvendig for at de kan utføre sitt arbeid, men det ville være uriktig å snakke med ham om alle ting, uten å ta hensyn til hans status. Det er bare de nødvendige ting i forbindelse med arbeidet han vil snakke med den utstøtte om. Han vil aldri snakke med ham om åndelige spørsmål eller andre ting som ikke har med deres verdslige arbeide å gjøre. Hvis de må være svært ofte sammen og ha at særlig nært samarbeid, kan den kristne tenke på å finne seg et annet arbeid, slik at han ikke får dårlig samvittighet.

Hvordan skal de som er knyttet til en utstøtt med kjødelige bånd, forholde seg overfor ham? Hvilke prinsipper skal de følge i forbindelse med lederskap og opplæring av barna i hjemmet? Hvordan kan en som er blitt utstøtt, i sin tid bli gjenopptatt? Når det å begå urette handlinger kan få så alvorlige konsekvenser, vil en ikke da bli fristet til ikke å bekjenne sin synd i slike tilfelle da ingen ville få vite om den hvis han ikke gjorde det? Og hvordan kan en ta seg i akt så en ikke følger en handlemåte som vil føre til at en blir utstøtt? Disse viktige spørsmålene vil bli besvart i senere nummer av Vakttårnet.

Sannhetens sæd ble sådd i barndommen

PÅ ET områdestevne i Washington i 1962 fortalte et kvinnelig Jehovas vitne følgende opplevelse: «I fjor hadde jeg den gledelige opplevelse å få en telefonoppringning fra et av Jehovas vitner i Arlington som spurte om jeg ikke ville holde et hjemmebibelstudium med et velvillig menneske som gikk på en høyere skole i vårt distrikt. Jeg sa naturligvis ja. Det viste seg at den velvillige var en ung pike på 20 år som hadde en meget interessant bakgrunn hva sannheten angår. Denne piken hadde først hørt om Guds sannhet da hun var sju år gammel. Hun kom da ofte i kontakt med Jehovas vitner som følge av at hun kjente en hushjelp i nabolaget. Da medlemmene av hennes familie la merke til at hun begynte å bli interessert, sørget de straks for at hun ikke fikk være sammen med denne hushjelpen. De sendte henne til en katolsk high school og senere til et katolsk college i Virginia, men sannhetens sæd som ble sådd da hun var sju år, døde ikke.

«Hun husket mye av det hun hadde lært om Guds hensikter. Den eneste hun kunne henvende seg til, var denne hushjelpen som hun kjente fra sin barndom. Hushjelpen, som bodde i New York, satte henne straks i forbindelse med Jehovas vitner i Virginia. Et vitne besøkte henne, men hun ble like etter forflyttet til et college i vårt distrikt i Columbia. På grunn av at hennes venner og foreldre var motstandere, studerte vi Guds Ord i hemmelighet. Etter fem måneder traff hun den beslutning at hun ville bli et vitne for Jehova.

«Hun mente at det bare ville være rett og riktig av henne å fortelle sine foreldre dette, men hun fryktet for deres motstand; og derfor spurte hun om jeg ville reise sammen med henne til New York for å gi henne moralsk støtte.

«Vi var litt engstelige da vi kom til New York, men vi var så visst ikke forberedt på det som virkelig skjedde. Da hennes far fikk høre om hennes beslutning, ble han brutal og slo henne i gulvet og truet med å sende henne på et sinnssykehus. Han tok henne øyeblikkelig ut av colleget, forbød henne å komme sammen med Jehovas vitner og reiste rettssak mot meg og anklaget meg for å ha medvirket til at en mindreårig var blitt forbryter. Ettersom hun bare var 20 år gammel, måtte hun adlyde sine foreldre. Da jeg forlot henne i New York, oppfordret jeg henne til å holde fast på det hun visste var sannheten, og vi avtalte at vi skulle fornye vårt vennskap når hun ble 21 år.

«Da hennes fars demoniske vrede la seg, oppsøkte han familiens prest, som rådet ham til å være vennlig mot henne. I den tiden som fulgte, ble hun midtpunktet i familien, og hun ble overøst med gaver. Hun fikk blant annet en helt ny bil og tilbud om å reise til Europa. Dette var mulig fordi hun tilhørte en rik New York-familie.

«Vi er glad over å kunne si at ingen av disse metodene virket, for den dagen hun fylte 21 år, fortalte hun dem at hun fremdeles var bestemt på å holde fast på den beslutning hun hadde truffet for seks måneder siden, nemlig at hun ville tjene Jehova. De ble igjen rasende, og hun ble igjen slått ned. De sa at de ikke ville se henne mer, og at hun ikke eksisterte mer for dem. I august ringte hun til meg, og dette førte ikke bare til at vi fornyet vårt vennskap, men også til at jeg fikk en ny værelsekamerat, for da jeg fikk vite at hun var hjemløs, tilbød jeg henne å få bo hos oss. Hun forkynner nå det gode budskap for andre hver uke, og bestreber seg på å fullføre sin tjeneste. Det vil glede dere å få vite at hun er en ny søster, for hun har i dag symbolisert sin innvielse til Jehova ved å la seg døpe.»