skrevet for de unge. Det vil prøve å besvare mange av de spørsmål de unge stiller, spørsmål som andre kanskje ikke har gitt dem noe svar på. Disse artiklene kommer ikke til å stå i hvert nummer, men vi håper å kunne ha minst én artikkel hver måned. Se etter dem. Les dem. Se hvordan Guds Ord, Bibelen, kan hjelpe deg til å møte den utfordring du står overfor, og gi deg en lykkelig og meningsfylt framtid

Spørsmål fra leserne

● Det snakkes ofte så mye om hva som er «passende», og hva som er «upassende», når det gjelder klesdrakt. Kan vi virkelig fastsette regler hva dette angår? Hvis ikke, hvorfor skal vi da være så opptatt av dette spørsmålet? — USA.

Bibelen gir ikke noen detaljert beskrivelse av en «passende» måte å kle seg på. Den forteller oss imidlertid alt vi trenger å vite for å finne ut om vår klesdrakt virkelig er passende. Hvordan gjør den det?

Allerede i Bibelens første bok får vi oppgitt en norm. Beretningen der viser at klesdrakten ikke var noe problem for den første mann og kvinne i deres syndfrie tilstand. Det var først etter syndefallet, da de begynte å bli plaget av skam- og skyldfølelse, at de dekket seg til. Med hva? Beretningen sier at de «heftet fikenblad sammen og bandt dem om livet». (1 Mos. 3: 6, 7) Er det den norm vi skal rette oss etter?

Nei, Gud mente tydeligvis ikke at dette var en passende klesdrakt. Selv om han drev menneskene ut av hagen fordi de med forsett hadde brutt hans lov, viste han dem ufortjent godhet ved at han sørget for at de fikk klær. I 1 Mosebok 3: 21 sies det: «Og Gud [Jehova] gjorde kjortler [lange klesdrakter, NW] av skinn til Adam og hans hustru og kledde dem med.» Vi ser således at Skaperen ikke bare behandlet disse menneskene med verdighet, trass i at de var lovbrytere, men han tilveiebrakte derved en norm for hvordan menneskene skal kle seg.

Hvor lange var disse «lange klesdrakter»? En mener at det hebraiske ordet som er brukt her, betegner klesdrakter som når til knærne eller til anklene. Vil det så på bakgrunn av dette være riktig å kritisere en klesdrakt hvis lengde ikke faller mellom disse to punktene, knærne og anklene? Nei, for det ville være ensbetydende med å gjøre uttrykket «lange klesdrakter» mer presist enn det i virkeligheten er. Det kunne føre til et slikt meningsløst resonnement som at det er hvorvidt et klesplagg rekker nedenfor kneet, når midt på kneet eller går over kneet, som avgjør hvorvidt det er passende eller upassende. En som resonnerer slik, har ikke forstått poenget ved den norm som ble gitt. Hva er det?

Det er det at disse «lange klesdrakter» var lange sammenlignet med det korte lendekledet av fikenblad. Disse klesdraktene var derfor slik at de dekket kroppen godt.

Det er ingen grunn til å tvile på at de som i tiden deretter ønsket å behage Gud, lot seg lede av denne norm når det gjaldt måte å kle seg på. Ja, det ser ut til at dette har vært en alminnelig norm blant menneskene. Det vi vet om klesmoter i gammel tid, bekrefter dette.

Den samme normen ble tydeligvis fulgt i den kristne menighet i det første århundre. Apostelen Paulus skrev at kvinnene skulle «pryde seg med sømmelig kledning, i tukt og ære». (1 Tim. 2: 9) Det greske ordet (ka·ta·sto·le’) som her er oversatt med «kledning», betyr bokstavelig «en nedlegging». (Det enklere ordet sto·le’ sikter hovedsakelig til et langt, løstsittende klesplagg; se til sammenligning Markus 16: 5; Lukas 15: 22; Åpenbaringen 7: 9.) Uansett hvilken fasong disse klesplaggene hadde, dekket de uten tvil kroppen godt.

Hvorfor ga Gud menneskene en slik norm? Alt det Gud gjør, er til gagn for menneskene, og det er også dette. På grunn av synden er menneskene underlagt sine lidenskaper og har lett for å bli tilskyndt til å begå umoralske handlinger. De som ønsker å behage Gud, må kjempe mot sine urette tilbøyeligheter med hensyn til dette. I og med den norm for klesdrakt som Gud fastsatte for Adam og Eva, ga han i sin kjærlighet og godhet menneskene en måte å gjøre denne kampen lettere på.

Det var ikke slik å forstå at det ikke var tillatt å bruke andre typer klær ved forskjellige anledninger. Den vanlige lange kjortelen ville være upraktisk under visse typer arbeid. Den ville for eksempel være upraktisk for dem som i likhet med noen av Jesu første disipler var fiskere. Når noen skulle utføre visse typer arbeid, og også når de skulle gjøre andre ting (for eksempel svømme), er det således rimelig at de kunne bruke kortere klesplagg. (Se Johannes 21: 3, 7.) Men ut fra det vi selv har erfart, må vi innrømme at slike klær ikke har den samme virkning på iakttageren når det er en spesiell grunn til at de blir brukt, som når det ikke er noen slik spesiell grunn til det. Det Gud gjorde da han sørget for at Adam og Eva fikk klær, tjener imidlertid som en grunnleggende norm, som vi kan rette oss etter. Og som vi har vist, var det mer betegnende å omtale disse klesdraktene som «lange» enn som «korte».

Noen vil kanskje spørre: Men hvis Bibelen ikke nevner noen spesielle detaljer, hvordan skal vi da kunne vite om en klesdrakt er sømmelig eller usømmelig, om den er for kort eller for trang, eller om det er noe annet ved den som det kan reises innvendinger mot?

Guds Ord ble skrevet slik at det kunne forstås av mennesker med normal intelligens. Hvis en far sier til sin sønn at han ikke får lov til å slå sin lille søster eller skrike til henne, vil da gutten oppfatte det som at han ikke må komme nær søsteren og ikke snakke med henne i det hele tatt? Kreves det noen spesiell intelligens for å forstå forskjellen? Vil ikke selv et barn vite forskjellen mellom et vennlig klapp og et slag som blir gitt for at det skal gjøre vondt, og forskjellen mellom normal tale og skriking? Hvis vi kan forstå gradsforskjellen mellom disse tingene, hvorfor skulle det da være vanskelig for oss å anvende Bibelens normer med hensyn til klesdrakt og avgjøre om et plagg er moderat eller ytteriiggående, om det sitter pent eller er for trangt, om det er sømmelig eller et uttrykk for forfengelighet?

Hvorfor ikke betrakte andre hvis vi er i tvil? I en menighet av sanne kristne finnes det mange som viser at de har Guds ånd og verdsetter Guds Ords veiledning. Hvordan er vår klesdrakt sammenlignet med deres?

Det vi først og fremst bør forvisse oss om, er at vi holder de to viktigste budene — at vi elsker Gud, og at vi elsker vår neste som oss selv. Ettersom vi elsker oss selv, er det både naturlig og riktig at vi behager oss selv ved den måten vi kler oss på. Men vi bør ikke glemme at vi også må behage andre. Selv om vi hadde rett til å ignorere andres følelser og interesser, ville kjærligheten hindre oss i å gjøre det. (1 Kor. 10: 24; 13: 4, 5; Fil. 2: 4) Følelsen av at andre synes at vårt ytre er tiltalende, er i virkeligheten en av de ting som bør få oss til å like å kle oss pent.

Det er naturligvis mange i vår tid som liker en klesdrakt som ikke er sømmelig. Hvis vi kledde oss slik at vi behaget dem, ville vi henlede deres oppmerksomhet på oss og kanskje få dem til å komme med noen av sine uanstendige forslag. Det kunne føre til at vi snublet og gjorde oss skyldig i utukt eller ekteskapsbrudd eller begikk homoseksuelle handlinger. Ingen må være så naiv å tro at dette ikke kan skje. Hvem er det så du i ditt hjerte prøver å behage?

En må også tenke på den mulighet at en kan komme til å friste noen andre til å falle i umoralens snare. Kristus Jesus sa: «Og den som forfører én av disse små som tror på meg, for ham var det bedre om det var hengt en kvernstein om hans hals, og han var kastet i havet.» (Mark. 9: 42) En som går med klær som har til hensikt å vekke lidenskapelige følelser hos andre, kan bli skyldig i å forføre en annen kristen. Mener vi at Gud vil ødelegge noen bare fordi hans eller hennes klær er for trange eller for korte? Nei, men han vil gjøre det fordi vedkommendes utfordrende klesdrakt viser at han eller hun ikke har sterk nok kjærlighet til det som er rett, og fordi det viser at han eller hun i sitt hjerte elsker det som er ondt i Guds øyne.

Hvis Guds Ord kom med en nøyaktig og detaljert beskrivelse av hvordan vi skulle kle oss, ville det hele simpelthen bli et spørsmål om å rette seg etter det eller ikke. Slik det nå er, har Gud kommet med regler som lar oss vise hvordan vi er innerst inne, hva som bor i vårt hjerte, som vår samvittighet er knyttet til, og hvor interessert vi er i andres ve og vel.

Hele spørsmålet kan således sammenfattes i dette: Hvis du hadde grunn til å tro at din klesdrakt ville støte noen, ikke bare en eller to, men mange, særlig dem du setter pris på — dine slektninger og dine brødre i troen — ville du da foreta en forandring? Ville du ønske å gjøre det? Og noe som er enda viktigere: Hvis du hadde grunn til å tro at ditt ytre kunne ha en uheldig virkning på andre på grunn av de tanker det får til å oppstå i deres hjerte og sinn, ville du da være oppriktig lei for det og skynde deg å gjøre en forandring?

Det finnes naturligvis noen som kan sette opp regler for klesdrakt. Hvem er det? Ektemenn og fedre kan gjøre det. Alle medlemmene av en manns husstand bærer hans navn, og det de gjør, har innvirkning på hans navn. Som den som Gud har utnevnt til å være familiens overhode, kan en ektemann eller far med rette forby visse klesplagg med den begrunnelse at de er upassende.

Forstår vi hvilken vanskelig oppgave foreldre i vår tid har med hensyn til å beskytte sine barn mot den utbredte kriminaliteten? Da vil vi ikke med vilje undergrave deres anstrengelser ved å stille oss likegyldig med hensyn til hvorvidt vår klesdrakt er sømmelig. Hvorfor skal vi gjøre det enda vanskeligere for dem?

Hva med gruppen av eldste eller tilsynsmenn i en menighet? De kan ikke sette opp noen andre regler for hvordan forkynnerne i menigheten skal kle seg, enn de regler som Bibelen inneholder. Men ved hjelp av sin kunnskap, forståelse og visdom kan de avgjøre om noen setter et dårlig eksempel eller ikke når det gjelder å følge de bibelske prinsipper for klesdrakt. De kan treffe den avgjørelse at de ikke skal gi slike en fremtredende plass når de gir noen i oppdrag å representere eller tjene menigheten på menighetsmøtene. Slike tiltak vil ikke bli truffet på grunnlag av sympatier eller fordommer hos en eller to, men gruppen av eldste vil vurdere de innvendinger som blir reist, og så treffe en avgjørelse.