du lede ditt sinn, ditt hjerte og din kropp inn i et annet spor. Du kan utføre et eller annet arbeid, mosjonere, være med på et spill eller en lek eller gå en tur. Finn en å snakke med som du respekterer. Ring til noen hvis det er nødvendig. Noe av det beste du kan gjøre, er å lese, gjerne høyt, i Bibelen eller i publikasjoner som forklarer Bibelen. Og framfor alt bør du legge problemet fram for din himmelske Far, Jehova Gud, i bønn.

Det finnes naturligvis mange andre enkle og fornuftige ting en kan gjøre for å unngå eller minke seksuell spenning. Sørg for at klærne dine ikke strammer om kjønnsorganene. Prøv å lese eller snakke om noe som har en beroligende virkning på deg, før du legger deg. Det samme kan sies om det du spiser på dette tidspunkt. Det kan være bra for deg å sove på siden framfor å sove på ryggen eller på magen. Og den personlige hygiene er veldig viktig. Mangel på renslighet kan frambringe irritasjon av kjønnsorganene og føre til at ens oppmerksomhet hele tiden blir vendt mot dem. De opplysninger du trenger om slik hygiene, kan du få av dine foreldre.

Når en skal vaske seg, må en naturligvis berøre kjønnsorganene, og noen vil kanskje tenke at en derved blir fristet til å misbruke dem. Men fordi motivet da er riktig — du ønsker å unngå seksuell spenning — vil du oppdage at dette i stedet vil gi deg et sunnere syn på kjønnsorganene og hjelpe deg til å innse at det aldri var meningen at de skulle «få overtaket på deg» og beherske hele ditt liv.

Hvis du nå kjemper for ikke å gi deg av med masturbasjon, så husk at du absolutt ikke er den første eller den eneste som har hatt dette problemet. Andre har overvunnet det, og det kan også du gjøre og derved oppnå den velsignelse og den rene følelse som det gir å stå i et rett forhold til Gud.

Du bør derfor ikke isolere deg på grunn av dette problemet. Det vil være en beskyttelse for deg å være sammen med andre, naturligvis forutsatt at det er mennesker med et sunt syn på tingene. Hvis du sover i et rom alene og synes at det særlig er om natten du føler et spesielt press i denne retning, kan du kanskje ordne det slik at du får dele rom med en annen i familien som en beskyttelse.

Det kan naturligvis være at du blir liggende søvnløs en og annen natt fordi du nekter å la deg overmanne. Men hva gjør egentlig det? Natten etter vil du sannsynligvis være så trett at du faller i søvn med en gang.

Selv om du må kjempe en hard kamp for å slutte å masturbere, må du aldri tro at Jehova Gud og hans Sønn, Jesus Kristus, har gitt deg opp. Hvis du oppriktig bestreber deg på å overvinne dette problemet, vil de kjærlig og tålmodig hjelpe deg til å bygge opp den nødvendige styrke, slik at du kommer seirende ut av kampen. — Fil. 4: 6, 7.

Spørsmål fra leserne

● Hvordan skal vi forstå Hebreerne 1: 6, hvor det sies at alle englene får befaling om å tilbe Jesus? — F. C., USA.

I Hebreerne 1: 6 står det: «Men når han atter fører den førstefødte inn i verden, sier han: Og alle Guds engler skal tilbe ham.» Hebreerbrevets skribent siterer her fra Salme 97: 7, hvor det blant annet sies: «Tilbe ham, alle guder!» Den greske oversettelsen Septuaginta, som denne skribenten uten tvil siterte fra, sier: «Tilbe Ham alle I Hans engler.»

Disse skriftstedene ser ut til å skape et problem, ettersom de synes å være i strid med Jesu tydelige ord til Satan Djevelen: «Det er skrevet: Herren din Gud skal du tilbe, og ham alene skal du tjene.. — Matt. 4: 10.

Det greske ordet som er gjengitt med «tilbe» i Hebreerne 1: 6, er pro·sky·ne’o. Dette greske ordet ble også brukt i Septuaginta i Salme 97: 7 som en oversettelse av det hebraiske ordet sha·hhah’. Hva betyr disse ordene?

Grunnbetydningen av sha·hhah’ er «å bøye seg ned». (Ordspr. 12: 25, NW) En kan bøye seg eller kaste seg ned for et annet menneske, for eksempel en konge (1 Sam. 24: 9; 2 Sam. 24: 20) eller en profet (2 Kong. 2: 15), som et uttrykk for respekt for vedkommende. Abraham bøyde seg for kana’anitten Hets sønner, som han ville kjøpe et gravsted av. (1 Mos. 23: 7) Den velsignelse Isak uttalte over Jakob, innebar at jordens folkeslag og Jakobs egne «brødre» skulle bøye seg for ham. — 1 Mos. 27: 29; se til sammenligning 49: 8.

De ovenstående eksemplene viser at dette hebraiske ordet ikke nødvendigvis har en religiøs betydning eller betegner tilbedelse. Ikke desto mindre blir det mange steder anvendt i forbindelse med tilbedelse, enten av den sanne Gud (2 Mos. 24: 1; Sl. 95: 6) eller av falske guder. — 5 Mos. 4: 19; 8: 19.

Det var tillatt å bøye seg for mennesker som et uttrykk for respekt for dem, men å bøye seg for noen annen enn Jehova som for en guddom var forbudt av Gud. (2 Mos. 23: 24; 34: 14) Det var likeledes uttrykkelig forbudt å bøye seg for avgudsbilder og bilder av skapte ting for å tilbe dem. (2 Mos. 20: 4, 5; 3 Mos. 26: 1; 5 Mos. 4: 15—19) Når noen av de Jehovas tjenere som omtales i de hebraiske skrifter, bøyde seg for engler, gjorde de derfor dette som følge av at de erkjente at disse englene var Guds representanter. De bøyde seg ikke for dem for å tilbe dem. — Jos. 5: 13—15, NW; 1 Mos. 18: 1—3.

Det greske ordet pro·sky·ne’o blir i likhet med det hebraiske ordet sha·hhah’ brukt både om å vise ærbødighet for skapninger og om å tilbe Gud eller en guddom. Selv om måten denne ærbødighet blir vist på, kanskje ikke kommer så tydelig fram i pro·sky·ne’o som i sha·hhah’, som tydelig innebærer tanken om å kaste seg ned eller bøye seg, er enkelte ordboksforfattere likevel av den oppfatning at det greske ordet opprinnelig tydelig inneholdt denne tanken.

Akkurat som når det gjelder det hebraiske ordet, må sammenhengen tas i betraktning når en skal avgjøre om pro·sky·ne’o hentyder til en hyllest som bare er et uttrykk for dyp respekt, eller en hyllest som er et uttrykk for religiøs tilbedelse. Når det tales direkte om Gud (Joh. 4: 20—24; 1 Kor. 14: 25) eller om falske guder og deres billedstøtter (Ap. gj. 7: 43; Åpb. 9: 20), er det tydelig at den hyllest det er tale om, er noe mer enn en hyllest som det er tillatt og alminnelig å vise mennesker, og som derfor må sies å være tilbedelse. Det er likeledes tale om tilbedelse når den som er gjenstand for hyllest, ikke blir nevnt. Det er da underforstått at denne hyllest er rettet mot Gud. (Joh. 12: 20; Ap. gj. 8: 27; Heb. 11: 21) Det er derimot ikke tale om tilbedelse der hvor det sies at noen av «Satans synagoge» ’kommer og faller ned’ for de kristnes føtter. — Åpb. 3: 9.

Et eksempel på at ordet brukes i forbindelse med det å bøye seg i ærbødighet for en jordisk konge, har vi i Matteus 18: 26, i en lignelse som Jesus fortalte. Det er også tydelig at det var den slags ærbødighet som astrologene viste barnet Jesus, «jødenes konge», og som Herodes også sa at han ville vise det. Det må også ha vært på den måten soldatene hyllet Jesus da de spottet ham før han ble pelfestet. Det er tydelig at de ikke betraktet Jesus som Gud eller som en guddom. — Matt. 2: 2, 8; Mark. 15: 19.

Selv om noen bibeloversettere bruker ordet «tilbe» de fleste steder hvor pro·sky·ne’o beskriver hva noen mennesker gjør når de møter Jesus, berettiger ikke kjensgjerningene oss til å legge for mye i denne gjengivelsen. De omstendigheter som framkalte den ærbødige hilsen, svarer nøye til de omstendigheter som var årsak til at profeter og konger i gammel tid ble hilst på denne måten. (Sammenlign Matteus 8: 2; 9: 18; 15: 25; 20: 20 med 1 Samuel 25: 23, 24; 2 Samuel 14: 4—7; 1 Kongebok 1: 16; 2 Kongebok 4: 36, 37.) Forskjellige uttalelser av dem som hilste Jesus på denne måten, viser at selv om de anerkjente Jesus som Guds representant, hyllet de ham ikke som Gud eller som en guddom, men som «Guds Sønn», «Menneskesønnen, og Messias, som hadde fått myndighet av Gud. — Matt. 14: 32, 33; 28: 5—10, 16—18; Luk. 24: 50—52; Joh. 9: 35, 38.

Selv om profeter og også engler i tidligere tider hadde tatt imot en slik hyllest, ønsket ikke Peter at Kornelius skulle bøye seg for ham. Og engelen (eller englene) i Johannes’ syn forhindret to ganger Johannes i å utføre en slik handling, idet den omtalte seg selv som Johannes’ «medtjener» og sa at «Gud skal du tilbe». — Ap. gj. 10: 25, 26; Åpb. 19: 10; 22: 8, 9.

Kristi komme hadde øyensynlig medført noe nytt, som kom til å berøre Guds tjeneres oppførsel overfor hverandre. Jesus lærte sine disipler at «én er eders mester, men I er alle brødre . . . én er eders lærer, Kristus». (Matt. 23: 8—12) Det var i ham de profetiske skikkelser og forbilder fikk sin oppfyllelse, slik som engelen også sa til Johannes: «Det å avlegge vitnesbyrd om Jesus er det som inspirerer til profetering.» (Åpb. 19: 10, NW) Jesus var Davids Herre, den større Salomo og den profet som var større enn Moses. (Luk. 20: 41—43; Matt. 12: 42; Ap. gj. 3: 19—24) Den ærbødighet som ble vist disse menneskene, var et bilde på den ærbødighet som tilkom Kristus. Peter hindret derfor med rette Kornelius i å gi ham altfor stor ære.

Johannes sto likeledes i et annet forhold til den engel (eller de engler) som formidlet Åpenbaringen, enn fortidens israelitter sto i til de engler som viste seg for dem, for Johannes var blitt rettferdiggjort eller erklært rettferdig av Gud som en salvet kristen og var kalt til å være en himmelsk sønn av Gud og et medlem av hans Sønns regjering. Som apostelen Paulus hadde skrevet: «Vet I ikke at vi skal dømme engler?» (1 Kor. 6: 3) Engelen (englene) viste tydelig at den erkjente dette endrede forhold, da den avslo Johannes’ hyllest.

Kristus Jesus er imidlertid av sin Far blitt opphøyd til den høyeste stilling nest etter Gud, og dette vil medføre at «i Jesu navn skal hvert kne bøye seg, deres som er i himmelen og på jorden og under jorden, og hver tunge bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære». — Fil. 2: 9—11; se også Daniel 7: 13, 14, 27.

Hvordan skal vi i betraktning av alt dette forstå Hebreerne 1: 6, hvor det sies at selv englene skal «tilbe» den oppstandne Jesus Kristus? Selv om mange oversettelser av dette skriftstedet gjengir pro·sky·ne’o med «tilbe», er det også noen som gjengir det med «bøye seg for» (The Bible-An American Translation) og «hylle» (LB; The New English Bible). Men uansett hvilket ord en bruker i en oversettelse, forblir det greske ordet det samme, og vår forståelse av hva det er englene gjør overfor Kristus, må være i overensstemmelse med den øvrige delen av Bibelen.

Hvis en foretrekker gjengivelsen «tilbe», må en forstå at det bare kan være tale om en relativ tilbedelse, for Jesus selv sa uttrykkelig til Satan: «Herren din Gud skal du tilbe [en bøyningsform av pro·sky·ne’o], og ham alene skal du tjene.» (Matt. 4: 8—10; Luk. 4: 7, 8) Det er riktig at Salme 97, som apostelen tydeligvis siterer i Hebreerne 1: 6, hentyder til Jehova Gud som den som er gjenstand for tilbedelse, og likevel blir dette skriftstedet anvendt på Kristus Jesus. (Sl. 97: 1, 7) Apostelen har imidlertid allerede vist at den oppstandne Kristus ble «avglansen av [Guds] herlighet og avbildet av hans vesen». (Heb. 1: 1—3) Hvis englene retter det vi forstår med ’tilbedelse’, mot Sønnen, rettes derfor denne tilbedelse i virkeligheten gjennom ham mot Jehova Gud, den universelle Overherre, han «som gjorde himmelen og jorden og havet og vannkildene». — Åpb. 14: 7; 4: 10, 11; 7: 11, 12; 11: 16, 17; se også 1 Krønikebok 29: 20; Åpenbaringen 5: 13, 14.

På den annen side er gjengivelser som «bøye seg for» og «hylle» (i stedet for «tilbe») på ingen måte i strid med det ordet som er brukt i grunnteksten, hverken det hebraiske ordet i Salme 97: 7 eller det greske ordet i Hebreerne 1: 6, for disse gjengivelsene overbringer grunnbetydningen av både sha·hhah’ og pro·sky·ne’o.

● Hvorfor oppfordret Jesus sine etterfølgere, slik det framgår av Apostlenes gjerninger 1: 8, til å forkynne i Samaria, i betraktning av at han tidligere (Matt. 10: 5, 6) hadde sagt til dem at de ikke skulle forkynne for samaritanene? — D. R., New Zealand.

Da Jesus sendte sine 12 apostler ut på en mindre ferd for at de skulle forkynne, sa han til dem: «Gå ikke ut på veien til hedningene, og gå ikke inn i noen av samaritanenes byer, men gå heller til de fortapte får av Israels hus!» (Matt. 10: 5, 6) At Jesus ikke forbød all forkynnelse for samaritanene, framgår av det han selv sa og gjorde. I en av sine lignelser viste han at jødene skulle betrakte en samaritan som sin neste. (Luk. 10: 29—37) Kristus helbredet ved en anledning ti menn, og en av dem var en samaritan, og Jesus roste denne mannen, ettersom han var den eneste av de ti som ga uttrykk for sin takknemlighet. (Luk. 17: 11—19) Jesus forkynte dessuten for en samaritansk kvinne ved brønnen i Sykar og senere også for andre innbyggere i denne samaritanske byen. — Joh. 4: 4—43.

Det Jesus sa i Matteus 10: 5, 6, må derfor forstås som noe som gjaldt spesielt på den tiden og ved den anledningen. Ved det Jesus sa om «de fortapte får av Israels hus», ser det ut til at han understreket betydningen av først å forkynne budskapet for jødene, av først å gi dem anledning til å få høre det. På den ferd som apostlene dro ut på, skulle de derfor konsentrere seg om jødene og ikke samtidig forsøke å forkynne for alle folk og nasjoner. Disse 12 mennene, som dro ut to og to, ville helt sikkert ha mer enn nok å gjøre på sin relativt korte ferd, selv om deres distrikt var begrenset til jødenes byer og landsbyer. — Mark. 6: 7.

Situasjonen var en ganske annen da Jesus uttalte de ordene som vi finner i Apostlenes gjerninger 1: 8. Han skulle til å forlate sine etterfølgere, og han ga dem i virkeligheten noen instrukser som viste hvilket verdensomfattende forkynnelsesarbeid som skulle bli utført. Like før han fór opp til himmelen, sa han: «I skal være mine vitner både i Jerusalem og i hele Judea og Samaria og like til jordens ende.» Og det var akkurat det som skjedde. På grunn av forfølgelse ble de kristne disiplene spredt, og som et resultat av dette ble deres budskap forkynt i Samaria. — Ap. gj. 8: 1—17.

Det er verdt å legge merke til at denne forkynnelsen for samaritanene, som førte til at mange av dem ble døpt og fikk den hellige ånd, fant sted før år 36 e. Kr., da uomskårne hedninger (ikke-jøder) for første gang ble godtatt som troende. (Ap. gj. 10: 34—48) Grunnen til dette var tydeligvis at samaritanene i religiøs henseende hadde mye mer til felles med jødene enn hedningene hadde. Samaritanene godtok de fem første bøkene i Bibelen (ifølge den samaritanske Pentatevken), og de så således fram til at det skulle komme en profet som var større enn Moses. (5 Mos. 18: 18, 19; Joh. 4: 25) Og selv om deres form for tilbedelse på mange måter skilte seg ut fra jødedommen, hevdet de at de tilba Abrahams, Isaks og Jakobs Gud, og at de holdt Moseloven, innbefattet kravet om omskjærelse. De sto følgelig i en helt annen klasse enn de uomskårne hedninger.