(Åpb. 11 :15—18) Jehovas salvede, hans Kristus, den Sønn som er større enn kong David, er den som er blitt innsatt på tronen for å representere ham i denne verdensregjeringen. Først vil hærskarenes Jehova ledsaget av sin Sønn, Jesus Kristus, og hærskarer av himmelske engler befri universet for vår tids onde tingenes ordning. Deretter vil menneskeheten bli velsignet med et rettferdig verdensherredømme ved hans Sønn, Jesus Kristus. Disse storslagne framtidsutsikter nærmer seg nå sin virkeliggjørelse!

24. Hva fortjener derfor Jehova, hærskarenes Gud, nå?

²⁴ Fortjener ikke denne «herlighetens konge», hærskarenes Jehova, å bli hilst hjertelig velkommen av oss? Jo, det gjør han virkelig! Så kom inn da, du herlighetens Konge!

Spørsmål fra leserne

● Hvis barna til eldste eller menighetstjenere får «ord på seg for ryggesløshet», hva er det da som avgjør om familiens overhode kan fortsette å tjene menigheten i en stilling han er utnevnt til?

Bibelen viser meget tydelig at gifte menn som tjener i menigheten, skal være eksempler som familieoverhoder. Vi leser: «En tilsynsmann [skal] være . . . en som styrer sitt eget hus vel og har lydige barn med all sømmelighet — men hvis noen ikke vet å styre sitt eget hus, hvorledes kan han da ha omsorg for Guds menighet?» (1 Tim. 3: 2, 4, 5) «Menighets-tjenerne skal være hver én kvinnes mann og styre vel sine barn og sine egne hus.» — 1 Tim. 3: 12.

Menigheten venter med rette at eldste, menighetstjenere og deres familier skal være gode eksempler hva kristen livsførsel angår. (Jevnfør 1 Timoteus 4: 12; 1 Peter 5: 3.) Hvis dette ikke lenger er tilfelle, kan det skade menighetens åndelige velferd. Hvis for eksempel barna til eldste og menighetstjenere er slappe når det gjelder å følge bibelske prinsipper, kan det oppmuntre andre barn i menigheten til å innta den samme holdning og til å unnskylde sin urette oppførsel. (Se 1 Korintierne 8: 9—13; 10: 31, 32.) Situasjonen blir enda mer alvorlig hvis barn til eldste og menighetstjenere gjør seg skyldig i grove overtredelser.

Når slike barn bringer vanære over familien og menigheten, bør derfor eldsterådet avgjøre om faren er kvalifisert til fortsatt å tjene som eldste eller menighetstjener. Det at han personlig mener han er kvalifisert til å tjene trass i det som skjer i hans familie, bør ikke virke inn på den beslutning eldsterådet treffer.

For at en mann skal kunne fortsette å tjene, bør det være helt på det rene at han er i stand til å gi den nødvendige åndelige hjelp til sin familie, og at han ikke i alvorlig grad har forsømt dette ansvaret. En våken far kan vanligvis oppdage problemer i sitt hus før de blir umulige å hanskes med. Som en mann som vet å styre sitt eget hus, er han i stand til å ta de skritt som må til for å takle en uønsket situasjon i sin familie. Selv om barna hans kan gjøre noe som er galt, bør han være i stand til å gi dem den nødvendige rettledning og tukt’ slik at de ikke blir ’ryggesløse’ eller gjør seg skyldig i «utsvevelser» (NW). — Tit. 1: 6.

Det kan naturligvis forekomme at et barn forlater sannhetens vei eller gjør noe galt trass i en fars beste anstrengelser for å hjelpe familien åndelig sett. De andre barna hans er kanskje gode eksempler hva kristen livsførsel angår, noe som vitner om at de har fått en god opplæring av foreldrene. Hvis det på den annen side er slik at det ene barnet etter det andre — mens de bor hjemme — kommer i alvorlige åndelige vanskeligheter etter å ha nådd en viss alder og fører vanære over familien og menigheten, da er det virkelig et spørsmål om faren «styrer sitt eget hus vel». Da kan man ikke bare unnskylde situasjonen ved å peke på bibelske personer som det ikke gikk bra med, for eksempel Esau, sønnene til Samuel og andre. (1 Mos. 25: 27—34; 26: 34’ 35; 1 Sam. 8: 2’ 3’ 5) Man bør huske at de fleste av dem Bibelen sier gikk sine egne veier’ var voksne mennesker’ helt og fullt i stand til å treffe sine egne avgjørelser. De var ikke underlagt samme myndighet og rettledning som mindreårige barn i et hjem’ og det er slike barn vi her snakker om.

I og med at menigheten kan bli utsatt for åndelig fare når barna til eldste eller menighetstjenere begår overtredelser av en virkelig alvorlig art’ bør de menn som har sine barn innblandet i en slik sak, samarbeide fullt ut med eldsterådet’ slik at det kan få kjennskap til alle sakens fakta. De bør ikke bagatellisere grove overtredelser som er begått av deres barn, eller prøve å skjule dem for å kunne få beholde sin stilling. På den annen side bør de unngå å vise unødig strenghet mot barna. (Ef. 6: 4) Slike fedre bør være oppriktig interessert i å hjelpe sine villfarne barn åndelig sett i den grad omstendighetene tillater det. Det som bør komme i første rekke, er den åndelige tilstand deres familie er i, og ikke spørsmålet om de kan fortsette å tjene i en bestemt stilling. — Se 1 Timoteus 5: 8.

Hvis altså grove overtredelser som blir begått av barn i familien, skaper alvorlig tvil i menigheten om hvorvidt en mann styrer sin egen familie vel, bør han ikke fortsette å tjene som eldste eller menighetstjener. Hvis mannen fortsetter som eldste, og hvis hans medeldste lar sin dømmekraft og besluttsomhet bli påvirket av vennskap eller sentimentalitet i en slik grad at de setter bibelske prinsipper til side, da kan det at han får fortsette som eldste enda han ikke lenger er kvalifisert til det, være til skade for menigheten åndelig sett. Da kan nemlig respekten for hele eldsterådet bli undergravd. Det kan tjene som unnskyldning for at andre barn i menigheten begynner å gjøre noe som er galt. Det er derfor viktig å ha klart for seg at en manns evner som taler eller organisator eller hans tiltalende personlighet ikke er det saken dreier seg om. Den faktor som er avgjørende, er om han fyller sin rolle som far på en god måte. Det er bare hvis han gjør det, at han kan fortsette å tjene i sin stilling. Og hvis det er tilfelle, bør naturligvis eldsterådet unngå å være unødig kritisk når det vurderer situasjonen i hans familie.

● Er det galt å ta livet av et gammelt eller sykt kjæledyr?

Nei, Bibelen viser at menneskene har myndighet til å avgjøre at et dyrs liv skal tas, og også når og hvordan det skal tas.

Med disse ordene vil vi absolutt ikke oppmuntre noen til å opptre ubarmhjertig eller grusomt overfor dyr. Historien er dessverre full av eksempler på at dyr er blitt grusomt behandlet. Det harmonerer med det eksempel den brutale Nimrod satte. Men det harmonerer ikke med det eksempel som er blitt satt av vår kjærlige, barmhjertige og medfølende Gud. (1 Mos. 10: 9) Hans ord sier direkte at de som tilber ham, må ha omsorg for dyrene og ikke være harde mot dem. — Ordspr. 12: 10.

Vi kan imidlertid ikke se bort fra at Jehova Gud ga menneskene herredømme over dyrene. (1 Mos. 1: 26—28) Senere ga han menneskene lov til å drepe dyr for å skaffe seg mat. Og Bibelen viser at menneskene også kan drepe dyr av andre grunner, for eksempel for å beskytte seg eller for å skaffe seg klær.a (1 Mos. 3: 21; 9: 3—5; Dom. 14: 5, 6; Heb. 11: 37) Bibelen framholder ikke noen regel for hvordan dyr skal drepes. Men så sant det er mulig, bør det naturligvis gjøres på en måte som er i samsvar med det Bibelen sier om barmhjertighet og om ikke å være grusom mot dyr.

I bibelsk tid holdt folk hovedsakelig dyr på grunn av den nytte de kunne ha av dem, men i dag er det mange som holder dyr som kjæledyr. Dette skyldes ofte et ønske om selskap. Mange blir svært knyttet til sine kjæledyr. De synes derfor at det er forferdelig å tenke på at de skal ta livet av et kjæledyr når det er blitt svært gammelt, svakt eller kanskje sykt.

Men det er en kjensgjerning at Bibelen ikke sier at det er galt å avlive et kjæledyr. Noen vil kanskje til og med tenke at det er bedre å avlive dyret på en rask og forholdsvis smertefri måte enn å la det få kostbar behandling som bare forlenger lidelsene. Den som er ansvarlig for dyret, som har herredømme over det, er den som må avgjøre om det er best å avlive det, og hvordan det eventuelt skal gjøres.

● Hva mente Jesus da han sa at en ikke syr en ny lapp på et gammelt klesplagg eller fyller ny vin i gamle skinnsekker?

Egentlig mente han at kristendommen ikke ville og i virkeligheten ikke kunne tilpasses jødedommen på hans tid med dens tradisjoner som mennesker hadde utviklet.

Ifølge Markus’ beretning sa Jesus: «Ingen syr en lapp av ukrympet tøy på et gammelt kledebon, ellers river den nye lapp et stykke med seg av det gamle, og riften blir verre. Og ingen fyller ny vin i gamle skinnsekker; ellers vil vinen sprenge sekkene og vinen spilles og sekkene ødelegges; men ny vin i nye skinnsekker!» — Mark. 2: 21, 22; Matt. 9: 16, 17; Luk. 5: 36—39.

Jesus var nettopp blitt spurt om hvorfor hans disipler ikke fastet i likhet med de religiøse lederne, fariseerne. Kristus svarte at mens han var sammen med sine etterfølgere, ville faste som et tegn på sorg være upassende. Deretter sa han det som er sitert ovenfor.

Hans illustrasjoner var praktiske. Hvis en syr en lapp av nytt tøy på et gammelt klesplagg, vil det nye stoffet krympe og lage en flenge når klesplagget blir vasket. Eller hvis en fyller ny vin på en gammel skinnflaske som har mistet sin elastisitet, vil skinnet sprekke når den nye vinen gjærer og avgir karbondioksyd.

Jesus hjalp således sine tilhørere til å forstå at ingen burde vente at hans etterfølgere skulle tilpasse seg jødedommens gamle skikker, som for eksempel rituell faste. Hans kraftfulle, nye lære kunne heller ikke passe inn i det jødiske religionssystem. Det var snarere slik at de som hørte og fulgte Jesus, kunne glede seg over hans livgivende lære, uten å forsøke å inngå noe kompromiss med de jødiske lederes fariseiske lærdommer.

[Fotnote]