i det onde, og han må fjernes fra menigheten ved å bli utstøtt. — Tit. 1: 13, NW; Jud. 22, 23; jevnfør 4. Mosebok 16: 26.

LOJALE MOT GUDS SYN

28. Hvordan kan vi vise at vi er lojale mot Jehova?

²⁸ Når vi er lojale mot Jehova Gud og hans foranstaltninger, vil vi være lykkelige, for alle hans veier er rette, rettferdige og gode. Det gjelder også den foranstaltning han har truffet for å utstøte overtredere som ikke angrer. Når vi støtter denne ordningen, kan vi ha tillit til Davids ord: «Vit at Jehova virkelig vil utkåre sin lojale.» (Sal. 4: 4, NW) Ja, Gud setter dem som er lojale mot ham og hans veier, i en særstilling og ærer og rettleder dem. En av de mange velsignelser vi kan få del i ved å vise en slik lojalitet, er den glede å være blant dem som Gud godkjenner og tar imot ’på sitt hellige fjell’. — Sal. 84: 11, 12.

Hvis en i familien blir utstøtt . . .

1, 2. a) Hvordan skulle forholdene være i en familie med hensyn til religion, ifølge Guds hensikt? b) Hvilken avgjørelse måtte noen familier treffe på Korahs tid?

ETTER at Adam hadde vært alene en tid, sa Gud: «Det er ikke godt for mannen å være alene.» Så skapte han Eva og innstiftet ekteskapet blant menneskene. (1. Mos. 2: 18, 21, 22) Nå ville jordens befolkning vokse. Hvert enkelt menneske ville komme til å ha mange slektninger. Selv om noen i familien, for eksempel voksne barn, ikke bodde i nærheten, kunne en dra å besøke dem og ha en hyggelig tid sammen med dem. — 1. Mos. 1: 28; Job 1: 1—5.

² Guds hensikt var at familiene skulle være forent i den sanne tilbedelse, slik at religiøse oppfatninger ikke skulle skape splittelse. Men det hendte at religion ble et stridsspørsmål i en familie. Et eksempel på dette har vi da Korah, Datan og Abiram gjorde opprør. Jehova bekreftet at han handlet gjennom Moses og Aron, ikke gjennom disse religiøse opprørerne. Så gav Moses folket befaling om å gå bort fra opprørernes telt. Hva ville Korahs, Datans og Abirams barn og øvrige husstand gjøre? Ville de sette lojaliteten mot familien høyere enn lojaliteten mot Jehova og hans menighet? De fleste av dem som var nær beslektet med opprørerne, satte familien høyere enn Gud. Jehova fullbyrdet dommen over disse slektningene sammen med opprørerne. — 4. Mos. 16: 16—33.

3. Hvilket forstandig valg traff noen i Korahs familie?

³ Men noen av Korahs sønner var lojale mot Gud og hans folk. De ble ikke henrettet sammen med de andre medlemmene av Korahs husstand og Datans og Abirams familie. (4. Mos. 26: 9—11) Etterkommere av disse Korahs sønner som overlevde, ble senere velsignet med et spesielt tjenesteprivilegium i templet og blir omtalt på en ærefull måte i Bibelen. — 2. Krøn. 20: 14—19; Sal. 42, 44 til 49, 84, 85, 87.

4. På hvilken annen måte kunne lojalitet mot familien utgjøre en prøve i Israel?

⁴ Guds folk Israel stod overfor et lignende valg mellom det å vise lojalitet mot familien og det å vise lojalitet mot Gud når en israelitt hadde falt fra den sanne tilbedelse. Ville familien på grunn av følelser eller blodets bånd prøve å beskytte ham mot å bli utryddet? Eller ville til og med hans bror, hans sønn eller hans datter innse at det å vise lojalitet mot Gud og menigheten var den rette og forstandige vei? (Se 5. Mosebok 13: 6—11.) Under den kristne ordning i vår tid blir ikke syndere henrettet, men de kristne kan bli satt på prøve når en av deres slektninger blir tuktet.

SLEKTNINGER KAN SKAPE PROBLEMER

5, 6. a) Hvordan kan en familie bli splittet i religiøs henseende? b) Hvorfor må de kristne ikke inngå kompromiss i en slik situasjon? (Sal. 109: 2—5)

⁵ Familiebåndene kan være svært sterke. Det er helt naturlig og i samsvar med Guds ordning. (Joh. 16: 21) Men disse sterke båndene kan også føre til at de kristne blir satt på en vanskelig prøve. Jesus forklarte at en virkning av at en person ble en kristen, kunne være at slektningene begynte å motarbeide ham. Jesus sa: «Jeg er ikke kommet for å bringe fred, men sverd. Jeg er kommet for å sette skille: Sønn står mot far, datter mot mor, svigerdatter mot svigermor, og en manns husfolk er hans fiender. Den som elsker far eller mor mer enn meg, er meg ikke verd.» — Matt. 10: 34—38.

⁶ De kristne har ikke noe ønske om at et slikt fiendskap skal oppstå. Og det er ingen grunn til at deres slektninger skal motarbeide eller hate dem fordi de er blitt rene, ærlige tjenere for Gud som følger de bibelske moralnormer. Men sanne kristne innser at de ikke kan sette familien høyere enn Gud. Det som i det lange løp er det beste for alle parter, er at de kristne er trofaste mot Gud. Med tiden vil de da kanskje kunne påvirke sine slektninger til å vandre på frelsens vei. — Rom. 9: 1—3; 1. Kor. 7: 12—16.

7, 8. Hvem har skylden for de problemer som kan oppstå i en familie når et av familiens medlemmer er blitt utstøtt? (5. Mos. 32: 4)

⁷ Slektninger kan også skape problemer for sanne kristne på en annen måte. Det kan skje når en slektning blir utstøtt. Som vi redegjorde for i de foregående artiklene, krever Gud at et medlem av menigheten som praktiserer en alvorlig synd og ikke angrer, skal utstøtes. (1. Kor. 5: 11—13) Overtrederens oppførsel har forandret hans forhold til Jehova og følgelig også hans forhold til medlemmer av familien som er Jehovas vitner. Det er ingen grunn til å laste Gud for dette, for hans normer er rettferdige og rettvise. (Job 34: 10, 12) Vedkommendes trofaste kristne slektninger kan heller ikke lastes. Det er den utstøtte som har skapt problemer for seg og sine slektninger, slik Korah, Datan og Abiram gjorde.

⁸ Vi skal nå se nærmere på to særskilte situasjoner. Den første er når en kristen bor under samme tak som et familiemedlem som er utstøtt eller har trukket seg tilbake. Det andre er når en slik slektning ikke tilhører den nærmeste familie.

I DEN NÆRMESTE FAMILIE

9. Hvordan stiller det seg med hensyn til familieforpliktelser når en kristens ektefelle ikke er en kristen, eller når ektefellen blir utstøtt?

⁹ En person kan bli en kristen uten at andre i familiekretsen blir det. En kvinne kan for eksempel begynne å tjene Jehova uten at hennes mann gjør det. Hun er likevel «ett» med sin mann og forpliktet til å elske og respektere ham. (1. Mos. 2: 24; 1. Pet. 3: 1—6) En kvinne kan også være gift med en mann som har vært en innviet kristen, men som senere er blitt utstøtt av menigheten. Utstøtelsen oppløser imidlertid ikke de ekteskapelige bånd; det er bare døden eller en skilsmisse på bibelsk grunnlag som gjør det. — 1. Kor. 7: 39; Matt. 19: 9.

10, 11. Hvordan innvirker en utstøtelse på de åndelige bånd i hjemmet?

¹⁰ Hvis en slektning av en kristen, for eksempel en far eller en mor, en sønn eller en datter, blir utstøtt eller trekker seg tilbake, oppløser ikke det blodets bånd og familiebåndene. Betyr så det at alt blir som før i familiekretsen når et av familiens medlemmer blir utstøtt? Absolutt ikke.

¹¹ En som er blitt utstøtt, er i åndelig forstand blitt avskåret fra menigheten; de tidligere åndelige båndene er blitt fullstendig brutt. Dette gjelder også i forholdet mellom ham og hans slektninger, innbefattet hans aller nærmeste familie. Familiemedlemmene vil derfor ikke lenger ha noe åndelig fellesskap med ham, selv om de er klar over at familiebåndene ikke er brutt. — 1. Sam. 28: 6; Ordsp. 15: 8, 9.

12. Hvilke forandringer kan inntreffe når et familiemedlem blir utstøtt, hva åndelig fellesskap angår?

¹² Det vil bety at det åndelige fellesskap som har vært i hjemmet, blir forandret. Hvis for eksempel mannen blir utstøtt, vil hans kone og barna ikke føle seg vel hvis han skal lede familiens bibelstudium eller ta ledelsen i bibellesningen eller be på vegne av familien. Hvis han ønsker å be, for eksempel ved måltidene, har han rett til å gjøre det i sitt eget hjem. Men de andre kan be sine egne bønner til Gud inni seg. (Ordsp. 28: 9; Sal. 119: 145, 146) Men sett at et utstøtt familiemedlem i hjemmet ønsker å være til stede når familien skal lese Bibelen sammen eller ha et bibelstudium. De andre kan la ham få være til stede og høre på hvis han ikke prøver å undervise dem eller å dele sine religiøse synspunkter med dem.

13. Hvordan vil foreldre behandle et utstøtt barn som bor hjemme?

¹³ Hvis et mindreårig barn blir utstøtt, vil foreldrene fortsatt dekke barnets fysiske behov og gi det moralsk opplæring og tukt. De ville ikke lede et bibelstudium direkte med barnet, slik at det deltar. Men det betyr ikke at de ikke vil forlange at barnet skal være til stede under familiens bibelstudium. Og de kan henlede oppmerksomheten på avsnitt i Bibelen eller i kristne publikasjoner som inneholder veiledning som barnet trenger. (Ordsp. 1: 8—19; 6: 20—22; 29: 17; Ef. 6: 4) De kan ta barnet med på kristne møter og la det sitte sammen med dem i håp om at det vil legge seg Bibelens veiledning på hjertet.

14, 15. Hva bør gjøres hvis en utstøtt far eller mor ikke lenger klarer seg selv?

¹⁴ Men sett at en nær slektning, for eksempel en sønn eller en far eller en mor som ikke bor i hjemmet, og som er utstøtt, ønsker å flytte tilbake til hjemmet. Familien kan da avgjøre hva som skal gjøres, alt etter hvordan situasjonen er.a

¹⁵ En utstøtt far eller mor kan for eksempel være så syk at vedkommende ikke lenger klarer seg økonomisk eller makter å stelle seg selv. Kristne barn er da både bibelsk og moralsk forpliktet til å hjelpe. (1. Tim. 5: 8) Det blir kanskje nødvendig for dem å ta den syke faren eller moren hjem til seg, enten midlertidig eller for godt. Eller det kan vise seg å være tilrådelig å få den syke inn på et hjem hvor han kan få medisinsk pleie, men hvor det likevel blir nødvendig å besøke ham. Hva som skal gjøres, kan avhenge av slike faktorer som den sykes virkelige behov, hans holdning og hvor stort hensyn familieoverhodet tar til familiens åndelige ve og vel.

16, 17. a) Hvordan kan foreldre reagere på muligheten for at et utstøtt barn skal flytte hjem igjen? b) Hva kan vi lære om dette av lignelsen om den bortkomne sønnen?

¹⁶ Det samme kan være tilfelle med hensyn til et barn som har flyttet hjemmefra, og som nå er blitt utstøtt eller har trukket seg tilbake. Det har hendt at kristne foreldre har latt et slikt barn flytte hjem for en tid fordi det har vært sykt eller ute av likevekt i følelsesmessig henseende. Men foreldrene kan vurdere de enkelte omstendigheter i hvert tilfelle. Har en utstøtt sønn klart seg alene, og er det umulig for ham å gjøre det nå? Eller er det først og fremst fordi det vil bli lettere for ham, at han vil flytte hjem igjen? Hvordan er hans moral og hans holdning? Vil han bringe en «surdeig» inn i hjemmet? — Gal. 5: 9.

¹⁷ I Jesu lignelse om den bortkomne sønnen løp faren sønnen i møte da han vendte hjem, og tok imot ham. Faren, som så hvilken sørgelig tilstand sønnen befant seg i, reagerte med naturlig faderlig omsorg. Vi kan imidlertid merke oss at sønnen ikke kom hjem med skjøger, og at han ikke var innstilt på å fortsette sitt syndige liv i farens hjem. Nei, han gav uttrykk for oppriktig anger og var tydeligvis fast besluttet på å begynne å leve et rent liv igjen. — Luk. 15: 11—32.

UTSTØTTE SLEKTNINGER SOM IKKE BOR HJEMME

18, 19. a) Hvordan bør de kristne se på samvær med utstøtte slektninger som ikke tilhører den nærmeste familie? b) Hvorfor er dette et riktig syn? (2. Tim. 2: 19)

¹⁸ Den andre situasjonen som vi skal se på, er når en utstøtt slektning eller en slektning som har trukket seg tilbake, ikke tilhører den nærmeste familie og ikke bor i en kristens hjem. Slektskapet består fremdeles på grunn av blodets bånd eller ekteskapelige bånd, og det kan derfor i begrenset grad bli nødvendig å ta hånd om visse familiesaker. Det er imidlertid ikke som om vedkommende bodde i samme hjem som den kristne, hvor en viss kontakt og kommunikasjon ikke ville være til å unngå. Vi bør ha klart for oss Bibelens inspirerte påbud: «Dere [skal ikke] omgås en [uansett hvem det er] som går for å være en kristen bror, men lever i hor eller er pengegrisk, . . . Et slikt menneske skal dere heller ikke spise sammen med.» — 1. Kor. 5: 11.

¹⁹ Kristne som er i slekt med en utstøtt som bor utenfor hjemmet, bør følgelig bestrebe seg på å unngå unødig omgang med vedkommende og til og med holde forretningsforbindelser på et minimum. At dette er fornuftig, fremgår tydelig av rapporter om hva som har skjedd i tilfelle da slektninger har inntatt den feilaktige holdning: ’Selv om han er utstøtt, er han jo en slektning av oss, og vi kan derfor behandle ham som før.’ Her er en rapport:

«En som ble utstøtt, var i slekt med omtrent en tredjedel av menigheten. Alle hans slektninger fortsatte å omgås ham.»

Og en kristen eldste som nyter stor respekt, skriver:

«Hos oss har det hendt at noen utstøtte med store familier har fått den hjerteligste velkomst i form av håndtrykk og klapp på skulderen idet de har kommet inn i garderoben til Rikets sal (trass i at slektningene visste at den utstøtte fremdeles levde et umoralsk liv). Jeg er dypt bekymret, for de som er blitt utstøtt, trenger å forstå at Jehova og hans folk hater deres handlemåte, og de bør forstå at de virkelig trenger å angre oppriktig. Hvordan skal disse utstøtte bli hjulpet til å forandre seg, når de hele tiden blir hjertelig mottatt av alle som tilhører deres store familie, og som kjenner til deres handlemåte?»

20, 21. Hvorfor må vi være forsiktige når det gjelder vår holdning til utstøtte slektninger? (2. Tim. 2: 22)

²⁰ Det må ha vært menigheter i det første århundre hvor mange var i slekt med hverandre. Men hvordan skulle slektningene forholde seg hvis noen ble utstøtt? Skulle de fortsette som før, bare de ikke drøftet bibelske spørsmål med den utstøtte? Nei. Da ville ikke menigheten følge befalingen: «Få da den onde bort fra dere!» — 1. Kor. 5: 13.

²¹ Vi må passe på at vi verken overser eller bagatelliserer den stilling en utstøtt synder befinner seg i. I likhet med Korahs sønner må vi først og fremst være lojale mot Jehova og hans teokratiske ordning. Vi kan være forvisset om at vi vil bli beskyttet og velsignet av ham når vi holder fast ved hans normer og foretrekker å omgås hans organiserte folk framfor overtrederen. — Sal. 84: 11—13.

SELSKAPELIG SAMVÆR OG UTSTØTTE SLEKTNINGER

22. Hvorfor kan familiesammenkomster by på spesielle problemer når noen i familien er utstøtt?

²² Under normale forhold kommer slektninger ofte sammen. De spiser sammen, drar på tur sammen og har familieselskaper og andre selskapelige sammenkomster. Men når noen har praktisert synd uten å angre og er blitt utstøtt, kan han skape problemer for sine kristne slektninger i forbindelse med slike sammenkomster. Selv om de innser at de fremdeles er i slekt med ham, ønsker de ikke å ignorere Paulus’ ord til trofaste kristne om ’ikke å omgås’ en utstøtt synder.

23. Hvordan forholder det seg med en utstøtt slektning og et kristent bryllup?

²³ Det er ingen grunn til å prøve å finne en regel for familiemedlemmer som er til stede ved en sammenkomst hvor også en utstøtt slektning er til stede. Det er noe de som er berørt av saken, selv må ta stilling til, i samsvar med Paulus’ veiledning. (1. Kor. 5: 11) Og likevel bør vi være klar over at hvis en utstøtt skal være til stede ved en sammenkomst hvor Jehovas vitner som ikke er i slekt med vedkommende, blir innbudt, kan det virke inn på hva andre gjør. I land hvor Jehovas vitner har rett til å vie, kan det for eksempel være at et kristent par som skal gifte seg, ønsker at vielsen skal finne sted i Rikets sal. Hvis en utstøtt slektning kommer til Rikets sal for å overvære vielsen, er det innlysende at han ikke kan være en av dem som ledsager bruden der eller fører henne fram. Men hvordan forholder det seg med et bryllup eller en mottagelse? Det kan være en hyggelig selskapelig sammenkomst, slik det var i Kana, hvor Jesus var til stede. (Joh. 2: 1, 2) Men vil den utstøtte slektningen få lov til å komme eller til og med bli innbudt? Hvis han skulle komme, kunne mange kristne, både hans slektninger og andre, trekke den slutning at de ikke burde være til stede og spise og være sammen med ham, i betraktning av det Paulus sier i 1. Korinter 5: 11.

24. Hvem vil lojale kristne sette størst pris på å være sammen med? (Ordsp. 18: 24)

²⁴ Noen ganger kan således en kristen føle at han ikke kan la en utstøtt slektning eller en slektning som har trukket seg tilbake, være til stede ved en sammenkomst hvor familiemedlemmer normalt ville være med. Men de kristne kan glede seg over samvær med lojale medlemmer av menigheten og huske Jesu ord: «Den som gjør Guds vilje, er min bror og søster og mor.» — Mark. 3: 35.

25, 26. Hvordan forholder det seg med begravelsen når en utstøtt slektning dør?

²⁵ Det er en kjensgjerning at en kristen som lever i synd og må utstøtes, går glipp av mye: Et godkjent forhold til Gud, medlemskap i den lykkelige menighet av kristne og fellesskap med brødrene, deriblant mye av samværet med kristne slektninger. (1. Pet. 2: 17) De problemer han har skapt, kan til og med gjøre seg gjeldende etter at han er død.

²⁶ Hvis han skulle dø mens han er utstøtt, kan begravelsen bli et problem. Hans kristne slektninger ville kanskje gjerne at den skulle bli holdt i Rikets sal, hvis det er skikk og bruk på stedet. Men det ville ikke være passende når vedkommende er utstøtt av menigheten. Hvis han hadde gjort noe som tydet på at han angret og ønsket å oppnå Guds tilgivelse, hvis han for eksempel hadde sluttet å praktisere synd og begynt å komme på kristne møter, vil kanskje noen brødres samvittighet tillate dem å holde en bibelsk tale i et gravkapell eller ved graven. En redegjørelse ut fra Bibelen om de dødes tilstand kan være et vitnesbyrd for ikke-troende og til trøst for slektningene. Men hvis den utstøtte like til sin død fremmet falsk lære eller hadde en ukristen oppførsel, vil ikke engang en slik tale være på sin plass. — 2. Joh. 9—11.

NOE VI BØR TENKE OVER

27. Hvordan bør vi betrakte Guds dommer?

²⁷ Vi trenger alle å innse at det er Jehovas dom som teller. (Ordsp. 29: 26, NW) Det er tilfelle når det gjelder motbydelige handlinger, for Bibelen viser at Gud avskyr slike ting. (Ordsp. 6: 16—19) Men det er også tilfelle når det gjelder hans dom over enkeltpersoner. Jehovas Ord sier rett ut at «de som gjør urett», de som gjør «kjødets gjerninger», ikke skal arve Guds rike. (1. Kor. 6: 9, 10; Gal. 5: 19—21, EN) De har ingen plass i himmelen, og de vil heller ikke få noen plass i Rikets jordiske område. Alle som ønsker å være i Guds rene menighet i vår tid, må følgelig leve i samsvar med Guds normer. Gud vil ganske enkelt ikke tillate at «surdeig» får bli værende og øve en fordervende innflytelse blant hans hellige folk. — 1. Kor. 5: 6—13.

28. Hvordan kan spørsmålet om utstøtelse sette vår lojalitet på prøve?

²⁸ Hvis en nær slektning av oss blir utstøtt, er det helt naturlig at menneskelige følelser kan gjøre at dette blir en stor prøve for oss. Familiebåndene er særlig sterke mellom foreldre og barn og også mellom ektefeller. Men når alt kommer til alt, må vi være klar over at vi verken vil behage Gud eller gagne noen ved å la våre følelser lede oss til å ignorere Guds kloke råd og veiledning. Vi må vise at vi stoler helt og fullt på at Guds veier er fullkomne og rettferdige, og at det også er tilfelle når det gjelder den foranstaltning han har truffet for å utstøte overtredere som ikke angrer. Hvis vi er lojale mot Gud og mot menigheten, vil det kanskje med tiden tjene som en lærepenge for overtrederen, slik at han angrer og kan bli gjenopptatt i menigheten. Men enten det skjer eller ikke, kan vi finne trøst og styrke i det som David sa da han var blitt gammel:

«Alle [Guds] lover hadde jeg for øye . . . [Jehova] lønnet meg for min rettferd da han så at jeg var ren. Du er trofast mot den som er tro [lojal], NW, helhjertet mot hver helhjertet kriger. Du viser deg ren mot den rene . . . Du frelser de hjelpeløse.» — 2. Sam. 22: 23—28.

[Fotnote]

[Bilde på side 23]

Kristne barn kan måtte ta seg av en utstøtt far eller mor i sitt hjem

[Bilde på side 24]

Den bortkomne sønnen vendte ikke hjem for å fortsette sitt syndige liv, men angret. Faren tok imot ham