Spørsmål fra leserne

◼ Når noen dør, er det da riktig av kristne å gi blomster til familien eller å sende blomster til båren?

I noen land er det skikk og bruk å gjøre det. Men det å bruke blomster i begravelser har til tider hatt en religiøs betydning. La oss derfor se litt nøyere på dette spørsmålet, spesielt siden det er andre skikker som kan se ut til å ha en lignende tilknytning til falsk religion. Legg merke til noen kommentarer i The Encyclopedia of Religion (1987):

«Blomster er forbundet med den religiøse verden ved at de har tilknytning til guder og gudinner. Flora, den romerske vår- og blomstergudinnen, gir blomstene skjønnhet og duft . . . Guddommer kan blidgjøres og tilbes . . . ved ofring av mat og blomster.

Over hele verden er blomster knyttet til seremonier som har med døden å gjøre. Grekerne og romerne dekket sine døde og gravene med blomster. Sjelene til døende buddhister i Japan bæres oppover på en lotus, og gravsteinene på kirkegårder kan ha fundamenter med lotusutskjæringer . . . Tahitiere legger igjen buketter som er pakket inn i bregner, ved den døde og heller deretter parfyme over liket for at det skal bli lettere for det å komme inn i det hellige hinsidige . . . Blomster kan også bli brukt ved religiøse anledninger i form av røkelse eller parfyme.»

Noen kristne som er klar over at blomster er blitt brukt i forbindelse med falsk religion, har følt at de ikke bør gi eller sende blomster til en begravelse. Deres oppfatning kan også gjenspeile et ønske om å unngå verdslige skikker, siden Jesu etterfølgere ’ikke er av verden’. (Johannes 15: 19) Men relevante skriftsteder og den oppfatning folk på stedet har, har også betydning.

Blomster hører med til de gode gaver Gud har gitt de levende for at de skal kunne glede seg over dem. (Apostlenes gjerninger 14: 15—17; Jakob 1: 17) Den blomsterprakt han har skapt, er blitt brukt i den sanne tilbedelse. Lysestaken i tabernaklet var pyntet med ’mandelblomster og knopper og blomster’. (2. Mosebok 25: 31—34) Noen av utskjæringene i templet forestilte utsprungne blomster og palmer. (1. Kongebok 6: 18, 29, 32) Det at hedninger brukte blomster, betydde altså ikke at sanne tilbedere alltid måtte la være å gjøre det. — Apostlenes gjerninger 14: 13.

Hva så med det å følge skikker, for eksempel begravelsesskikker? Bibelen omtaler mange skikker. Noen av dem var upassende for sanne tilbedere, mens andre var skikker som ble fulgt av Guds folk. Første Kongebok 18: 28 nevner en «skikk» Ba’al-dyrkerne hadde, som bestod i at de ’ropte høyt og rispet seg med sverd og spyd’. Det var en skikk som sanne tilbedere ikke ville følge. På den annen side tyder ikke Rut 4: 7 (EN) på at det var noe å innvende mot det som ’i gamle dager var skikk i Israel ved innløsning og bytte’.

Skikker som Gud godtar, kan også oppstå i forbindelse med ting som er strengt religiøse. Da Gud forklarte hvordan påskeseremonien skulle foregå, nevnte han ikke bruken av vin, men i det første århundre var det blitt vanlig å bruke kalker eller begre med vin. Jesus og apostlene forkastet ikke denne religiøse skikken. De mente at det ikke var noe å innvende mot den, og de fulgte den. — 2. Mosebok 12: 6—18; Lukas 22: 15—18; 1. Korinter 11: 25.

Det forholder seg på lignende måte med noen begravelsesskikker. Hos egypterne var det vanlig å balsamere de døde. Den trofaste patriarken Josef reagerte ikke automatisk som så at ’dette er en hedensk skikk, så vi hebreere kan ikke følge den’. Nei, han «bød de legene han hadde i sin tjeneste, å balsamere faren», øyensynlig for at Jakob skulle kunne bli gravlagt i det lovte land. (1. Mosebok 49: 29 til 50: 3) Senere fikk jødene forskjellige begravelsesskikker, for eksempel den skikk å vaske liket og gravlegge det på dødsdagen. De første kristne godtok slike jødiske skikker. — Apostlenes gjerninger 9: 37.

Men hva om en begravelsesskikk anses for å ha en betydning som er basert på religiøs villfarelse, for eksempel troen på en udødelig sjel? Husk hva som ble sagt i det siterte oppslagsverket, nemlig at noen «legger igjen buketter som er pakket inn i bregner, ved den døde og [deretter] heller . . . parfyme over liket for at det skal bli lettere for det å komme inn i det hellige hinsidige». At det finnes en slik skikk, betyr ikke at Guds tjenere må sky alt som ligner på den. Selv om jødene ikke trodde på det «å komme inn i det hellige hinsidige», sier Bibelen: «De tok da Jesu legeme og svøpte det i linklær med den velluktende salven i, slik det er jødisk skikk når noen begraves.» — Johannes 12: 2—8; 19: 40.

De kristne bør unngå skikker som er i strid med Bibelens sannhet. (2. Korinter 6: 14—18) Men alle slags gjenstander, motiver, symboler og skikker er på et eller annet tidspunkt eller på et eller annet sted blitt feilaktig fortolket eller knyttet til ubibelsk lære. Trær er blitt tilbedt, hjerteformen er blitt betraktet som hellig, og røkelse er blitt brukt i hedenske seremonier. Betyr det at en kristen aldri må bruke røkelse, aldri må bruke trær til noen som helst pynt eller aldri må bruke hjerteformede smykker?a Det er ikke en holdbar konklusjon.

En sann kristen bør tenke over dette spørsmålet: Hvis jeg fulgte en bestemt skikk, ville andre da tro at jeg hadde antatt ubibelske oppfatninger eller skikker? Tidspunktet og stedet kan ha betydning for svaret. En skikk (eller et motiv eller symbol) kan ha hatt en falsk religiøs betydning for flere tusen år siden eller har det kanskje i dag i et land langt unna. Men uten å foreta tidkrevende undersøkelser kan du spørre deg selv: ’Hva er den vanlige oppfatningen her hvor jeg bor?’ — Jevnfør 1. Korinter 10: 25—29.

Hvis det er velkjent at en skikk (eller et symbol, for eksempel korset) har en falsk religiøs betydning, så hold deg unna den. De kristne sender derfor ikke en blomsterdekorasjon som har form som et kors, og heller ikke en som har form som et rødt hjerte hvis det der på stedet blir ansett for å ha religiøs betydning. Eller det kan være at blomster blir brukt i en begravelse eller på et gravsted på en seremoniell måte som har religiøs betydning. De krisne bør unngå det også. Men det betyr ikke at bare det å gi en bukett i en begravelse eller å gi blomster til en venn som ligger på sykehuset, må betraktes som en religiøs handling som må unngås.b

I mange land er det en vanlig skikk å gi blomster, og det blir betraktet som en passende måte å vise vennlighet på. Blomster pynter opp og kan virke oppmuntrende ved en trist anledning. Blomstene kan også gi uttrykk for medfølelse og omtanke. Andre steder er det kanskje skikk å vise slike følelser ved å gjøre en vennlig handling, for eksempel lage i stand et måltid til syke eller sørgende. (Husk den hengivenhet andre nærte for Dorkas, fordi hun gav uttrykk for sin interesse og omtanke for andre. [Apostlenes gjerninger 9: 36—39]) Når det ikke har noen tydelig forbindelse med falske trosoppfatninger å gjøre det, pleier noen Jehovas vitner å gi blomster til en venn som ligger på sykehuset, eller når noen dør, for å oppmuntre. De kan også gi uttrykk for sin interesse og sine følelser ved å gjøre noe praktisk i tillegg. — Jakob 1: 27; 2: 14—17.

[Fotnoter]