Hun er ikke lenger avhengig av beroligende midler

DET er mange i vår tid som er avhengige av narkotiske stoffer. Dette gjelder ikke bare hippier og opprørske ungdommer, men ofte personer som tar medikamenter som er blitt foreskrevet av en lege. Kan ønsket om å behage Gud frigjøre en fra den slags trelldom?

En amerikansk kvinne forteller: «Jeg har aldri hatt særlig god helse, ikke engang da jeg var ung. Jeg hadde alvorlige problemer med nervene og begynte å ta et beroligende middel under legetilsyn.» Dette stoffet tok hun i åtte år. Men så leste hun noen bibelske opplysninger som fikk henne til å tenke. Hun leste blant annet at sanne kristne må være villige til å ’ta sin torturpel opp’ og følge Kristus Jesus, om nødvendig like til døden. (Luk. 9: 23, 24, NW; Joh. 12: 25) Kunne hun virkelig si at hun var villig til å gjøre det, hvis hun ikke var villig til å gjennomgå det ubehag det ville medføre for henne å slutte å ta dette beroligende midlet? Hun sier videre: «Jeg bestemte meg for å slutte å bruke det.» Hva skjedde så?

«Som jeg hadde regnet med, fikk jeg alvorlige abstinenssymptomer. Jeg hadde mange søvnløse netter. Jeg klarte ikke å sitte, ligge eller lese. Jeg gråt hysterisk, og jeg gjorde ukontrollerte kast med kroppen. Men ved den hjelp jeg fikk av en lege, min kjærlige ektemann og framfor alt Jehova Gud, klarte jeg å oppnå frihet fra trelldommen under narkotika.

Det hender naturligvis fremdeles at jeg av og til føler meg nedtrykt. Men andre har bemerket hvor mye bedre jeg ser ut og oppfører meg. Når det nå oppstår en situasjon som medfører stress, ser jeg den i øynene i stedet for å rekke ut hånden etter en pille. Den viktigste kilden til styrke for meg har vært å holde meg nær til Jehova Gud i bønn.

Jeg er klar over at det finnes mennesker med alvorlige sykdommer som er nødt til å ta slike medikamenter. Men jeg skrev dette fordi jeg tror at det er mange som i likhet med meg har lyst til å slutte, men ikke vet hvordan de skal gjøre det. Den eneste løsning er å be til Gud og la Bibelens prinsipper motivere en til å legge viljestyrke for dagen.»

Spørsmål fra leserne

● Hvor mange års verdslig utdannelse er det tilrådelig at barn i kristne familier får?

Mange kristne familier har funnet det tilrådelig å la sine barn få den grunnleggende almenutdannelse det er adgang til å få i det landet de bor i. Det er foreldrene som har ansvaret for å avgjøre hvilken og hvor omfattende verdslig utdannelse deres barn skal få. — Ordspr. 1: 8; 6: 20—22; Ef. 6: 4.

Det kreves av kristne foreldre og deres barn at de skal «underordne seg under myndigheter og øvrigheter». (Tit. 3: 1) Dette innbefatter at de retter seg etter statens forordninger når det gjelder verdslig utdannelse. I de fleste land krever staten at elevene går på skole til de har nådd en viss alder, som kan variere fra 13 til 18 år.a I noen land er det bare mulig å få noen få års skoleutdannelse, hvoretter det blir overlatt til familien selv å treffe en ordning med tanke på barnets framtid. Dette betyr i mange tilfelle at barna må klare seg selv. Men når loven krever at barna skal gå på skole i et bestemt antall år, bør kristne barn gjøre dette, ettersom det ikke vil være i strid med noe bibelsk påbud. — Matt. 22: 21.

Bibelen pålegger foreldrene det ansvar å oppdra sine barn, og det kreves av barna at de er lydige mot sine foreldre i alle ting, som ikke strider mot Guds klart uttrykte krav. (Kol. 3: 20; Ordspr. 4: 1; se også Apostlenes gjerninger 4: 18, 19.) Så lenge barna er mindreårige og juridisk er underlagt foreldrenes myndighet, eller de bor hjemme og blir forsørget av foreldrene, har de derfor plikt til å rette seg etter sine foreldres avgjørelser med hensyn til den utdannelse de anser for å være best for dem. Det samme prinsipp gjelder når den ene av foreldrene eller begge er ikke-troende. Dette betyr ikke at barna ikke kan drøfte en sak med sine foreldre og gi uttrykk for hva de ønsker, men det kreves av dem at de skal respektere farens eller, når det ikke er noen far i hjemmet, morens avgjørelse.

Et annet bibelsk prinsipp en må ta i betraktning, er at kristne bør være i stand til å forsørge seg selv, og når det gjelder gifte menn, bør de også kunne forsørge sin familie. (Ef. 4: 28; 1 Tim. 5: 8) Derfor kan det noen steder, hvor leveomkostningene er høye, være nødvendig med noe mer verdslig utdannelse for å kunne klare seg. Kristne foreldre og unge mennesker har som oftest på slike steder funnet det tilrådelig å benytte seg av den grunnleggende skoleutdannelse som tilbys.

En annen ting som en må ta i betraktning, er den betydning Jehova tillegger sitt skrevne Ord, og den oppgave han har pålagt sine tjenere, nemlig at de skal forkynne og undervise ut fra «den hele Skrift». (2 Tim. 3: 16, 17; Matt. 28: 19, 20) Dette viser tydelig at Jehova ønsker at alle hans vitner, både unge og gamle, skal kunne lese og skrive. De bør kunne lese Bibelen godt på sitt eget språk og med letthet og nøyaktig gjøre rede for dens budskap, både muntlig og skriftlig. De kan gjøre god nytte av en verdslig utdannelse for å nå disse åndelige mål. — 1 Kor. 2: 13; Pred. 12: 10.

Skolen gir dessuten undervisning i matematikk, historie og helselære. Alt etter hvilke muligheter de enkelte skoler har til å gi undervisning, kan en også få opplæring i visse valgfag og valgemner, for eksempel språk, musikk, heimkunnskap, kontor- og servicefag, praktisk arbeid, teknikk, motorlære og motorstell. I betraktning av at det mange steder tilbys undervisning i så mange forskjellige fag, skulle det være mulig for gutter og piker i samråd med sine foreldre å tilrettelegge et program som omfatter de fag og emner som de senere vil kunne høste gagn av. Noen foreldre har funnet det tilrådelig å la sine barn melde seg på et kurs på en skole som gir undervisning i bestemte praktiske fag, for eksempel en teknisk skole, en handelsskole eller en skole som underviser i databehandling. Formålet med dette har vært at de skulle kunne forsørge seg selv samtidig som de yter en innsats i tjenesten for Jehova.

Det finnes i vår tid mange unge døpte tjenere for Jehova. Deres personlige studium, forberedelse til møtene og deltagelse i den teokratiske skole har gitt dem en grunnleggende bibelkunnskap som er nødvendig for at de kan ta del i den kristne forkynnelse. De har også dratt nytte av den undervisning de har fått i skolen. Men hvor langt bør de gå når det gjelder å skaffe seg en verdslig utdannelse? De ville neppe handle konsekvent hvis de etter eget valg går inn for å skaffe seg en omfattende verdslig utdannelse, ut over det loven og deres foreldre krever. Ifølge 1 Timoteus 6: 20 ville det være uforstandig å fylle sitt sinn med ufullkomne menneskers filosofier: «Timoteus! ta vare på det som er deg overgitt, så du vender deg bort fra det vanhellige tomme snakk og motsigelsene fra den kunnskap som falskelig kalles så.» En ytterligere utdannelse ved en høyere skole kan av den grunn innebære en fare. En kan i en slik grad bli påvirket, «hjernevasket», med menneskers filosofier at en mister troen på Gud og Bibelen. (Kol. 2: 8) Mange universitetsfag er basert på falske teorier, for eksempel evolusjonsteorien, som støtter den gamle tingenes ordning, som snart skal forsvinne for bestandig. (1 Joh. 2: 17) Et stort antall professorer tror ikke på Gud eller Bibelen og framholder med stor kraft sine gudløse oppfatninger. Atmosfæren blant studentene øver dessuten en fordervende innflytelse i moralsk henseende. En kan også nevne faren for stoffmisbruk.

I de fleste land er det både på de offentlige og private skoler nå mer lovløshet, vold og moralsk forderv (og også bruk av narkotika) enn før i tiden. Det må innrømmes at det på noen skoler er fryktelige forhold. Men er det så ille at unge kristne ikke kan gå på skolen på sitt hjemsted? Dette er et spørsmål som foreldrene selv må ta stilling til. Det ser imidlertid ut til at flere unge kristne i sin iver etter å bli ferdig med skolen før tiden har benyttet frykten for voldshandlinger og umoral som et pressmiddel overfor sine foreldre for å få dem til å gi dem lov til å slutte på skolen. Og enkelte foreldre har på grunn av sin overdrevne beskyttelsestrang latt seg overtale til å ta barna ut av grunnskolen. Dette har i mange tilfelle ikke vist seg å gagne barna.

Erfaringen viser at oppriktige, nøkterne unge kristne, som har fått en god opplæring i huslige gjøremål og Bibelens prinsipper, som regel kan unngå problemer. Hvis de går inn for å passe sine egne saker, vil de finne at de vanligvis kan gå på skolen og føle seg forholdsvis trygge. Dette gjelder særlig hvis de holder seg unna uroligheter og ikke tar del i sport eller andre gruppeaktiviteter utenfor skoletiden. Det vil også være til beskyttelse for dem at de lar sitt lys skinne som kristne ved at de forkynner det gode budskap om Riket for sine klassekamerater. Men hvor mye forkynner egentlig de unge som slutter tidlig på skolen? De blir ofte oppslukt av kampen for å tjene til livets opphold, eller de blir gift og får tidlig en familie å forsørge.

I mange av Jehovas vitners menigheter har en erfart at for de få som ikke fullførte sin grunnleggende allmenutdannelse, har det senere vært vanskeligere å løse de problemer de er blitt stilt overfor, å utføre en god pionertjeneste eller å påta seg familieforpliktelsene på rette måte når de ble gift.

Det har ikke vært vår hensikt her å fastsette regler for kristne familier. Det som er blitt nevnt, er ment som forslag som kan tjene som retningslinjer. Foreldre og unge bør i fellesskap planlegge hvilken verdslig utdannelse de unge bør få, med tanke på at de skal kunne ivareta sine forpliktelser og nå sitt mål i livet på en sunn og ærbar måte. Godt opplærte unge mennesker i dag vil bli morgendagens modne og flittige tjenere for Jehova. Et likevektig syn på utdannelse nå vil kunne bidra til at deres glede i Guds åndelige paradis blir fullstendig.

[Fotnote]