Dere eldste — deleger ansvar!
HAN var en tålmodig og ydmyk mann. Han hadde en sterk rettferdighetssans som var mildnet av det han hadde opplevd tidligere i livet. Mer enn tre millioner menn, kvinner og barn så derfor tillitsfullt hen til ham for å få råd og veiledning. Han anstrengte seg for ikke å skuffe dem. Fra morgen til kveld lyttet han til problemene deres, og tålmodig hjalp han dem til å forstå hvordan Guds lov kunne anvendes på deres situasjon. Ja, i løpet av en kort tidsperiode for omkring 3500 år siden ble Israels 12 stammer dømt egenhendig av én mann — Moses.
Jetro, Moses’ svigerfar, var imidlertid bekymret. Hvordan kunne Moses på noen måte tro at han ville kunne klare en slik påkjenning i lengden? Jetro erklærte derfor: «Det er uklokt, det du gjør. Du tretter ut både deg selv og folket som er med deg. Dette er for stridt for deg; du kan ikke gjøre det alene.» (2. Mosebok 18: 17, 18) Hva var løsningen? Jetro anbefalte Moses å delegere noe av ansvaret sitt til andre. (2. Mosebok 18: 19—23) Det var et godt råd!
I den kristne menighet i dag finnes det mange eldste som i likhet med Moses forsøker å ta seg av mer enn de har noen mulighet til å klare på egen hånd. De organiserer møter, og de forbereder og framfører programposter på en ordnet og effektiv måte. (1. Korinter 14: 26, 33, 40; 1. Timoteus 4: 13) De eldste tar seg også av de behov som hvert enkelt medlem av menigheten har. (Galaterne 6: 1; 1. Tessaloniker 5: 14; Jakob 5: 14) De tar ledelsen i det ytterst viktige arbeidet som består i å forkynne det gode budskap om Riket. (Matteus 24: 14; Hebreerne 13: 7) De sørger også for at menigheten til enhver tid har nok litteratur som kan leveres i distriktet.
Noen eldste blir i tillegg tildelt poster på kretsstevner og områdestevner. De er med i stevneorganisasjoner og tjener i sykehuskontaktutvalg. Noen er med på bygging av Rikets saler. Og i tillegg til alt dette har de familieforpliktelser å ta seg av, og de må ta til seg åndelig føde. (Jevnfør Josva 1: 8; Salme 110: 3; 1. Timoteus 3: 4, 5; 4: 15, 16.) Hvordan rekker disse kristne mennene over alt dette? I likhet med Moses må de ha hjelp. De må lære seg å delegere ansvar. Ja, en som ikke delegerer ansvar, er dårlig til å organisere.
Verdien av å lære opp andre
Det er også andre grunner til at man bør delegere ansvar. I Jesu illustrasjon om talentene kalte herren til seg slavene sine og delegerte forskjellige grader av ansvar til dem. (Matteus 25: 14, 15) Ved å gjøre dette oppnådde han flere ting. For det første opptrådte slavene i hans sted mens han var borte, slik at nødvendig arbeid ikke stoppet opp. For det andre kunne han iaktta hvilke evner slavene hans hadde, og hvor lojale de var, ettersom handlinger taler tydeligere enn ord. For det tredje gav han slavene sine en anledning til å skaffe seg hardt tiltrengt erfaring.
Denne illustrasjonen har betydning for oss som lever i dag. Da Jesus forlot jorden, gav han sine salvede disipler ansvar. De som er igjen av disse, er fortsatt ansvarlig for Rikets interesser jorden over. (Lukas 12: 42) Mens de salvede har utført sin forvaltergjerning i moderne tid, har Jehovas velsignelse over sin organisasjon kommet tydelig til uttrykk. Som følge av dette har den vokst på en vidunderlig måte. Ja, i løpet av de siste fem årene har godt over en million nye symbolisert sin innvielse ved vanndåpen! Dette har ført til at tusener av nye menigheter og hundrevis av nye kretser er blitt opprettet.
Akkurat som Jesus Kristus delegerte ansvar til «den tro og kloke slave», har ’slave-klassen’ i sin tur gitt eldste og menighetstjenere som er av de «andre sauer», i oppdrag å ta seg av ansvar i menighetene. (Matteus 24: 24—47; Johannes 10: 16) Ikke desto mindre er det behov for flere innviede menn for at den veldige veksten skal kunne bli tatt hånd om. Hvor skal de komme fra? De eldste må lære dem opp. Men hvordan kan de eldste lære opp slike menn hvis de ikke gir passende oppgaver til dem som ser ut til å være i stand til å ta seg av dem? Og hvordan skal de eldste ellers kunne iaktta hvilke evner yngre menn har, og hvor lojale de er?
Hva vil det si å delegere?
For noen vil det å delegere si det samme som å legge av seg, unngå, forsømme eller frasi seg sine forpliktelser. Men det å delegere er i virkeligheten en måte å oppfylle forpliktelser på når det blir gjort på en passende måte. Verbet «å delegere» er blitt definert slik: «Sende ut (en ell. flere personer) med fullmakt til å utføre det ell. det . . . ; bemyndige til å opptre på sine vegne» og «overføre myndighet». Det er ikke desto mindre fortsatt den som delegerer, som i siste instans er ansvarlig for det som blir gjort.
Noen er kanskje tilbakeholdende med å delegere ansvar fordi de er redd de vil miste styringen med det som skjer. Men det å delegere ansvar betyr ikke at man mister styringen. Selv om Jesus Kristus er usynlig og regjerer fra himmelen, har han svært god styring med den kristne menighet. Og han har betrodd erfarne menn å ta vare på den kristne menighet. — Efeserne 5: 23—27; Kolosserne 1: 13.
Andre har kanskje liten lyst til å delegere ansvar fordi de føler at de kan gjøre jobben raskere selv. Jesus så imidlertid verdien av å lære opp andre. Det var ingen i hele verden som underviste på en mer effektiv måte enn Jesus. (Johannes 7: 46) Men etter at han hadde gitt 70 av disiplene sine instrukser, sendte han dem ut i forkynnelsesarbeidet. Selv om de ikke var i stand til å undervise på samme måte som Jesus, var de overlykkelige da de kom tilbake, på grunn av alt som hadde lykkes for dem. Jesus gledet seg sammen med dem og roste dem, for han visste at de ville komme til å fortsette arbeidet etter at han hadde forlatt dem, og at de med tiden ville utrette mye mer enn han noensinne ville kunne makte alene. — Lukas 10: 1—24; Johannes 14: 12.
Det å delegere ansvar innebærer også at man sørger for å få hjelp med nødvendige praktiske detaljer. Dagen før Jesus skulle dø, gav han Peter og Johannes den oppgaven å gjøre de nødvendige forberedelsene til det siste påskemåltidet hans. (Lukas 22: 7—13) Jesus behøvde ikke hefte seg med å kjøpe et lam, vin, usyret brød og bitre urter; han behøvde heller ikke å skaffe kjøkkenutstyr, ved og lignende. Peter og Johannes tok seg av disse praktiske detaljene.
Hvis de eldste i dag etterligner Jesu eksempel, kan det gi dem lignende fordeler. Det kan for eksempel være at den som tar seg av litteraturen, blir bedt om å bestille litteratur som trengs til en kampanje som er nær forestående. Han blir kanskje bedt om å undersøke i opptegnelsene sine hvordan lignende litteratur er blitt brukt i tidligere kampanjer. Han kan også ta særtrekk ved menighetens distrikt i betraktning før han fyller ut det riktige skjemaet. Så vil han levere skjemaet til menighetens sekretær, som kontrollerer det. Når litteraturtjeneren først har lært jobben sin, skulle det ikke være nødvendig at sekretæren sjekker med gamle skjemaer så lenge bestillingen på ordreblanketten er innenfor rimelighetens grenser. Det er klart at det å delegere ansvar på denne måten vil gjøre det å sende en litteraturbestilling enklere for alle som er berørt.
I betraktning av at dette kan være så fordelaktig, kan vi spørre: Hvordan kan man delegere ansvar på en effektiv måte?
Hvordan delegere ansvar
Definer oppgaven. Gjør det for det første klart hvilke resultater som ventes. «Driv forretning til jeg kommer!» sa ’mannen av fornem byrd’ til de ti slavene sine i Jesu lignelse om minene. (Lukas 19: 12, 13) Herren ventet av slavene at de skulle drive lønnsom handel med minene hans og avlegge rapport for ham når han kom tilbake. De visste hva de skulle gjøre. Hvordan kan dette prinsippet anvendes i forbindelse med et Rikets sal-prosjekt i vår tid? Jo, for eksempel vil den broren som har fått i oppdrag å reparere taket, vanligvis få beskjed om hvilke materialer han skal bruke, hvor han kan finne dem, og når han skal begynne å arbeide, dersom været tillater det. Slike poengterte retningslinjer fører til god organisering.
Det er viktig at man ikke bare definerer hva oppgaven omfatter, men også hvilke avgjørelser vedkommende kan ta selv, og hvilke avgjørelser som bør overlates til andre. Moses fortalte dem han utnevnte, at de skulle dømme i små saker, men at vanskelige saker skulle legges fram for ham. — 2. Mosebok 18: 22.
Pass på å unngå overlapping når du deler ut oppgaver. Når to eller flere personer får de samme oppgavene, fører det til forvirring. Tenk deg hva som kunne skje hvis både renholdsavdelingen og bespisningsavdelingen ved et av Jehovas vitners store stevner fikk ansvaret for rengjøringen av serveringslinjene, eller hvis både ordensavdelingen og de som organiserer dåpen, fikk oppgaven med å holde orden på tilskuerne under dåpen.
Velg ut dyktige menn. Jetro gav Moses dette rådet: «Velg deg ut dyktige menn av hele folket, menn som frykter Gud, er pålitelige og hater urett vinning! Sett dem til førere for folket.» (2. Mosebok 18: 21) Det er tydelig at en mann først og fremst må tilegne seg åndelige kvalifikasjoner. Når man skal avgjøre hvorvidt noen er dyktig nok til å ta seg av den aktuelle oppgaven, må man imidlertid også ta hensyn til slike faktorer som spesielle trekk ved personligheten hans, hvilken erfaring han har, hva slags opplæring som må gis, og hvilke evner han har. En bror som er spesielt elskverdig, hyggelig og hjelpsom, ville derfor sannsynligvis fungere godt ved bladdisken eller som ordensvakt. På samme måte er det når man skal velge ut noen til å assistere menighetens sekretær — da er det logisk at man tar hensyn til hvor god orden vedkommende har. Har han sans for detaljer, er han pålitelig, og kan han holde på en hemmelighet? (Lukas 16: 10) Når man vier slike faktorer oppmerksomhet i tillegg til de nødvendige åndelige kvalifikasjoner, vil det hjelpe en til å finne den som er best skikket til å gjøre jobben.
Sørg for at han får det han trenger. Det kan være at den som utfører arbeidet, må ha visse midler til rådighet for å kunne fullføre den oppgaven han har fått. Han vil kanskje få bruk for utstyr, penger eller en hjelpende hånd. Sørg for at han får det han trenger. Det kan for eksempel være at en bror blir bedt om å utføre noen nødvendige reparasjoner i Rikets sal. Han vil selvfølgelig få vite hva som skal gjøres, men det kan også være at han vil få bruk for litt penger, i tilfelle det dukker opp et behov for ekstra materiell. Kanskje vil han trenge hjelp. De eldste kan derfor be andre om å hjelpe ham, eller de kan komme med en kunngjøring til menigheten om at ’bror den og den skal gjøre det og det arbeidet på salen, og han kommer kanskje til å henvende seg til noen av dere for å be om hjelp’. Slike forholdsregler vil forhindre at man gir noen et oppdrag uten å sørge for at han kan få tak i det han trenger. En bedriftsrådgiver uttrykker det slik: «Ikke deleger delvis.»
Når du overdrar et ansvar til noen, så la andre få vite at vedkommende handler i ditt sted. Det å være bemyndiget til å handle i ditt sted er nemlig også til hjelp. Josva ble utnevnt til å være Israels nye leder foran «hele menigheten». Moses fikk beskjed om å ’gi noe av sin verdighet til ham’. (4. Mosebok 27: 18—23) I vår tids menigheter kan man oppnå det samme ved ganske enkelt å henge opp på oppslagstavlen en liste over dem som har fått tildelt oppgaver.
Støtt avgjørelsene deres. Nå kan den som har fått oppgaven, komme i gang med det arbeidet som skal gjøres. Men husk på at du kan være til stor oppmuntring for ham dersom du støtter de gode avgjørelsene han tar. Det kan for eksempel være at du som eldste har dine meninger om hvordan mikrofonene og møblene bør være plassert på scenen, og disse meningene stemmer kanskje ikke helt overens med den måten den broren som har fått oppgaven, gjør det på. Men hvis han som tar seg av plattformen, får en viss handlefrihet i arbeidet sitt, vil han trolig få selvtillit og erfaring. Det kan dessuten til og med være at han gjør forbedringer. En bedriftsrådgiver sa: «Deleger oppgaven, ikke måten den skal utføres på. . . . Ofte kommer det fram et kreativt talent.»
Den broren som utfører jobben, han som har hånden på plogen, for å si det slik, er også ofte bedre kjent med en bestemt situasjon og forstår kanskje derfor bedre de problemene som knytter seg til den. Han vil sannsynligvis finne fram til løsninger som virkelig fungerer. Det kan også være at han tar i betraktning faktorer som iakttagere ikke kjenner til. En kristen tilsynsmann sa derfor om en assistent som hadde stor erfaring: «Hvis han sier at det ligger steiner i veien for plogen, tror jeg på det han sier.»
Ja, menn og kvinner som er villige og i stand til å hjelpe til med hva de enn måtte bli bedt om, er en verdifull ressurs for kristne eldste. Dere eldste, benytt dere av denne fine muligheten! Det at man delegerer ansvar, er et tegn på at man er beskjeden, og det reduserer også stress og frustrasjon. På den måten vil du ikke bare få utrettet mer, men du vil også gi andre anledning til å tilegne seg den erfaring de trenger.