Polen

ET LAND med frodige sletter og hurtigvoksende byer. Et land som grenser til Samveldet av uavhengige stater i øst, til Slovakia og Tsjekkia i sør, til Tyskland i vest og til Østersjøen i nordvest. Over 38 millioner menneskers hjem. Dette er Polen.

Musikkelskere forbinder Polen med komponister som Frédéric Chopin og pianister som Ignacy Jan Paderewski og Artur Rubinstein. Forskere tenker på Polen som hjemlandet til Nicolaus Copernicus, som utviklet teorien om at jorden går rundt solen samtidig som den roterer om sin egen akse én gang i døgnet. Madame Curie (Marie Sklodowska-Curie), en av dem som oppdaget radiumet, ble også født i Polen; hun kom fra Warszawa.

Men det finnes også mørke kapitler i Polens historie. Selv om Polen en gang var et rike som strakte seg tvers over det europeiske kontinent fra Østersjøen og helt ned til Svartehavet, var det så godt som borte fra verdenskartet i hundre år. Etter en kort tilværelse som republikk etter den første verdenskrig ble landet igjen delt opp og kom under fremmed herredømme i den annen verdenskrig. Det polske folk holdt akkurat på med å rydde opp igjen etter denne krigen da Polen i likhet med andre mellom- og østeuropeiske land ble avskåret fra resten av verden ved et «jernteppe». Men for ikke så mange år siden forsvant den barrieren.

I 1985 begynte Jehovas vitner over hele verden å høre rapporter fra store internasjonale stevner som deres kristne brødre holdt i Polen. I 1991 gledet de seg over å høre at antall Jehovas vitner i Polen hadde overskredet 100 000, og at dobbelt så mange hadde overvært feiringen av Herrens aftensmåltid. Men hvordan var dette mulig? Deres virksomhet hadde jo vært forbudt i Polen helt siden 1950, da det bare fantes 18 116 Jehovas vitner i landet.

Når vi besvarer dette spørsmålet, kommer vi til å tenke på disse ordene som profeten Jesaja skrev ned: «De våpen som blir smidd mot deg, skal mislykkes, alle sammen. . . . Det er den lodd [Jehovas] tjenere får.» — Jes. 54: 17.

Hvordan Bibelen kom til Polen

Polen har vært betraktet som et «kristent» land helt siden 966, da fyrst Mieszko I ble døpt i samsvar med den romersk-katolske kirkes riter. Det ble også foretatt massedåp av hans undersåtter — men det betydde naturligvis ikke at de plutselig ble gode kristne. I virkeligheten fortsatte folk i flere hundre år å følge hedenske tradisjoner og å ta hensyn til overtroiske forestillinger. Noen gjør det den dag i dag.

I mange hundre år etter at landet var blitt katolsk, var det umulig både for det polske folk og for presteskapet å skaffe seg en bibel. Psałterz floriański (Florianski-salmer) fra 1300-tallet og Biblia królowej Zofii (Dronning Sofia-bibelen) fra slutten av 1400-tallet er de eldste bevarte polske oversettelsene. Men det ble bare laget ett manuskript til hver av disse, og det var bare noen få utvalgte som hadde tilgang til dem. På 1500-tallet skjedde det imidlertid drastiske forandringer i folks religiøse oppfatninger i mange europeiske land, også i Polen. Det ble satt spørsmålstegn ved forskjellige katolske dogmer. De hellige skrifter ble i stadig større grad betraktet som det eneste man skulle holde seg til. Dette førte til at oversettere i flere land oftere begynte å gjøre Bibelen tilgjengelig på folkespråket, så vanlige mennesker kunne lese den.

I 1574 ble «Det nye testamente» utgitt i en polsk utgave som brukte Skaperens navn, Jehowa, flere steder. Denne utgaven ble utgitt av Szymon Budny, som tilhørte en liten gruppe som ønsket å holde seg til Guds Ord, og som rett og slett kalte seg «kristne» eller «brødre». Senere antok de navnet «Polske brødre». Som følge av det de lærte, forkastet de treenighetslæren.

Men i 1658 bestemte det polske parlamentet, Sejm, at Polske brødre skulle få tre år på seg til enten å bli katolikker eller til å forlate landet. Senere ble tidsfristen redusert til to år. Hvis de ikke gjorde dette, ville de bli straffet med døden. Hvordan gikk det til at parlamentet kom med denne erklæringen?

Det hadde skjedd en betydelig forandring i landet. Polen hadde i årevis vært et land som var kjent for sin religiøse toleranse. Mange som hadde vært utsatt for religionsforfølgelse i andre land, hadde søkt tilflukt i Polen. Når polske konger var blitt tatt i ed, hadde de siden 1573 blant annet garantert følgende: «Jeg . . . lover og sverger høytidelig ved den allmektige Gud at . . . jeg skal bevare og opprettholde freden og roen blant dem som har en annen religion, og at jeg ikke på noen måte skal . . . la noen bli påvirket eller undertrykt på grunn av sin religion.» Jan II Kasimir Vasa, som var konge da Polske brødre ble forvist, hadde også avlagt denne eden. Men det kan ikke være tvil om at den opplæring han hadde fått med tanke på det jesuittiske presteembete før han ble konge, hadde sitt å si for den holdning han hadde til religionsfriheten.

Jesuittene hadde begynt sin virksomhet i Polen i 1564, omkring 84 år før Jan Kasimir kom på tronen. De hadde klokelig gått inn for å øve innflytelse på det kongelige hoff. Samtidig prøvde de å få herredømme over skolene for dermed å forme befolkningens tankegang. Garantien om religionsfrihet ble gradvis undergravd. De som gikk på de jesuittkontrollerte skolene, ble fylt med en intoleransens ånd når det gjaldt religion. Det gav seg utslag i voldelige angrep på dem som tilhørte andre trosretninger, og på deres boliger og deres gudshus. Bibelen ble etter hvert betraktet som en forbudt bok. I denne tiden mistet Polen mye av sitt territorium. Det ene nabolandet etter det andre tok en del av landet, til Polen forsvant fra europakartet som selvstendig stat i 1795.

Men nå er religionsfriheten igjen blitt lovfestet i Polen. Loven forbyr ikke lenger katolikker å skifte religion, som den gjorde under den polske grunnloven av 1791. I 1993 lyder grunnloven som følger: «Republikken Polen skal garantere sine borgere samvittighets- og religionsfrihet.» Stadig flere polakker benytter seg av denne friheten og vender seg til Bibelen for å få rettledning. Den romersk-katolske kirke er blitt tvunget til å oppgi sin politikk om å hindre folket i å lese Guds skrevne Ord. Siden den annen verdenskrig er det blitt utgitt en rekke gode bibeloversettelser på polsk, og Jehovas vitner gjør flittig bruk av dem. Når de forkynner det gode budskap om Guds rike, er det mange som er ivrige etter å ’undersøke om det forholder seg slik’ som de blir fortalt; de er som de menneskene «av et edlere sinn» som Bibelen omtaler i Apostlenes gjerninger 17: 11.

Utvandrere får se sannhetens lys

Under de fremmede landenes herredømme kunne folks levekår til sine tider bli nokså trange. Mange polakker flyttet utenlands, villig eller motvillig. Noen kom til Amerika. Den religionen foreldrene deres hadde, og som de var blitt innprentet både hjemme og i kirken, var katolisismen. En god del av utvandrerne prøvde å bevare en nasjonal identitet ved å utøve denne religionen. Dermed oppstod den vanlige oppfatningen at «en polakk er en katolikk».

Men noen la sitt tradisjonsbestemte miljø bak seg og begynte å forandre tenkesett. Det gjorde for eksempel C. Antoszewski, som bodde i Chicago. I 1891 skrev han til Selskapet Vakttårnet at selv om han hadde vokst opp i den russiske sektor av det oppstykkede Polen og var blitt oppdratt av katolske foreldre, hadde han lett etter sannheten. Da han kom i besittelse av noe av Vakttårnets litteratur, ble han overbevist om at han hadde funnet det han lette etter. Nesten hver eneste kveld oversatte han opplysninger fra bøkene for en annen mann fra Polen som også hadde hungret etter den åndelige sannhet. De gjorde som Jesus sa, og ’skjulte ikke dette åndelige lyset under en kurv’. Sammen begynte de å oppsøke andre polske familier for å gjøre dem kjent med det gode budskap. — Matt. 5: 3, 14—16.

Noen av de polakkene i Amerika som ivrig tok imot dyrebare bibelske sannheter, fortalte også slekt og venner i gamlelandet om det de lærte. Noen av dem drog tilbake til sitt hjemland for å gjøre kjent budskapet om Kristi nærvær. Zion’s Watch Tower for 15. juni 1895 skrev under overskriften «Arbeidets framgang i andre land»: «Bror Oleszynski, en polakk som tok imot sannheten i et godt og oppriktig hjerte for cirka tre år siden, har reist til sitt hjemland for å lete etter de hellige og forkynne det strålende evangeliet om gjenløsningen, gjenopprettelsen og det høye kallet.»

Til å begynne med måtte de bruke den litteraturen som forelå på engelsk og tysk. Men de som forkynte Bibelens sannhet for sine landsmenn i Polen, fikk stor hjelp i 1909, da Selskapet Vakttårnet utgav polske traktater som skulle deles ut gratis. Det året kom det også ut en forkortet utgave av Studier i Skriften på polsk. Og i hvert fall fra 1915 av ble Vakttårnet trykt på polsk hver måned.

Sannhetens såkorn begynner å spire

Høsten 1905 ble en kniplingsfabrikk i Warszawa overtatt av en ny direktør fra Sveits, en bibelstudent som het Bente til etternavn. Selv om han måtte bruke tolk når han snakket med de ansatte, vant han deres tillit, og hans hjem ble et møtested for dem som ville lære om det sanne kristne brorskap. Snart hadde de regelmessige drøftelser, hvor de diskuterte aktuelle begivenheter i lys av Guds Ord og ved hjelp av bibelsk litteratur.

Dette var en tid med protester og uro i Russland. Det berørte også den delen av Polen som var under russisk herredømme. Men et edikt som den russiske tsar utstedte i 1906, gav alle religionssamfunn rett til å delta i fredelig religiøs virksomhet.

Likevel var det bare så vidt sannhetens lys fra Bibelen trengte igjennom det tykke mørket. Det var stort sett bare nære slektninger og bekjente av dem som allerede var interessert i Bibelen, som la merke til lyset. Men lyset kom i hvert fall lenger enn til Warszawa, og det ble dannet små grupper i andre byer. De fikk flere ganger besøk av bror H. Herkendell fra Selskapets kontor i Barmen-Elberfeld i Tyskland, som forsynte gruppene med litteratur.

Ny stimulans

I mai 1910 kom Charles Taze Russell, Selskapet Vakttårnets første president, på et kort besøk til Warszawa. For en glede det var for de cirka 20 personene som kom for å høre på ham! Tre av dem ble så begeistret at de søkte om å få utføre kolportørarbeid, som pionertjenesten ble kalt den gangen. De fikk levert mye litteratur og fant mennesker som var interessert i å lære om det nær forestående utløpet av «hedningenes tider». (Luk. 21: 24, King James Version) I 1913 dannet noen av disse som viste interesse for Guds Ord, en gruppe i Lódź, og det ble også opprettet grupper andre steder.

Det begynte imidlertid å bli vanskelig å holde offentlige møter i Warszawa. Det russiske politi så med mistenksomme øyne på alt som kunne se ut som forberedelser til en oppstand. Men en offiser som nylig hadde vist interesse for sannheten, grep inn til gagn for bibelstudentene, slik at det ble utstedt et edikt som gav dem juridisk anerkjennelse. Da Polen ble en selvstendig stat igjen etter den første verdenskrig, utgjorde dette ediktet fra 1913, som var utstedt av den generalen som var guvernør i Warszawa, et rettslig grunnlag for brødrenes virksomhet.

Bibelstudentenes virksomhet gikk som normalt en tid. Noen av dem som har vært sannhetens stridsmenn i en årrekke, kan fremdeles huske at foreldrene deres snakket om brødre som var aktive i Warszawa menighet før 1914. Vi kan nevne Kącki, Kokosiński, Barcikowski, Rudaś og Kremer. Bror Dojczman og søster Maron var i virksomhet andre steder.

Da krigen brøt ut i 1914, førte de vanskelige levekårene — spesielt i byene — til at familier i Warszawa-gruppen og Lódź-gruppen ble spredt. Men det betydde ikke at bibelstudentenes virksomhet stoppet opp. En liten gruppe fortsatte å holde møter i en leilighet i Warszawa. Med tiden fant denne gruppen flere som lette etter Bibelens forklaring på det som skjedde i verden. En av dem var Bolesław Uchman, som ble døpt i 1916. Han tjente som en av søylene i Warszawa menighet i over et halvt århundre. I 1918 var det hele 50 personer som kom på de offentlige foredragene. Da krigen var over og polskamerikanske brødre kom for å hjelpe til, ble det fart i arbeidet.

Polske menigheter blomstrer i USA

Av alle de fremmedspråklige gruppene av bibelstudenter som fantes i USA på den tiden, var de polske gruppene blant de største og mest aktive.

Selv om bibelstudentene i USA ble kraftig forfulgt, særlig i 1918 og 1919, var polakkene initiativrike og viste at de ville tjene Jehova på en organisert måte. I begynnelsen av 1919 fikk de registrert et selskap med det særskilte formål å ta hånd om de polskspråklige menighetenes behov. De fikk det registrert i Detroit i Michigan. Dets polske navn, Strażnica — Towarzystwo Biblijne i Broszur, betyr «Vakttårnets Bibel- og Brosjyreselskap». Det ble ikke opprettet for at det skulle konkurrere med moderselskapet, Watch Tower Bible and Tract Society. Kontoret i Detroit ble simpelthen betraktet som Selskapets polske avdelingskontor. Det skulle forsyne menighetene med åndelig føde fra organisasjonen og oppmuntre til trofasthet i en vanskelig tid. Det skulle også bidra til å utbre Bibelens sannhet i Polen.

Allerede i 1920 ordnet dette selskapet med at ti reisende representanter, som ble kalt pilegrimer, besøkte de polske menighetene. Det var 211 692 personer som kom for å høre de 622 offentlige foredragene de holdt. Tallet på polske kolportører var 36. Det polske Vakttårnet kom ut regelmessig to ganger i måneden. Menighetene fikk nye forsyninger av brosjyrer og også av bind av Studier i Skriften på polsk. I 1921 kom den nye sangboken med de såkalte Daggry-sangene. En oversettelse av brosjyren Millioner af nulevende Mennesker skal aldrig dø ble mottatt med begeistring, og på under et år var det blitt levert 45 545 eksemplarer av den. Dessuten ble det sjuende bindet av Studier i Skriften utgitt. En tid senere kom også boken Guds Harpe.

De polske brødrene hadde ikke noe ønske om å være uavhengige av sine engelsktalende brødre. Lederne for Detroit-selskapet valgte derfor i januar 1921 J. F. Rutherford, som da var moderselskapets president, til sin president. I juli, på selskapets generalforsamling, ble det besluttet at selskapet skulle slås sammen med Pennsylvania-selskapet. Fra da av var det enda tydeligere at kontoret i Detroit fungerte som et offisielt avdelingskontor under Selskapet Vakttårnet. I mai 1922 flyttet dette kontoret til Brooklyn, som siden oktober 1919 igjen hadde vært senter for Selskapets virksomhet. Det polske Vakttårnet og også bøker og brosjyrer ble deretter utgitt i Brooklyn.

På grunn av den iver som de polske brødrene la for dagen, og den respekt de hadde for den organisasjonen Jehova brukte, velsignet Jehova deres anstrengelser. Høytiden til minne om Kristi død ble feiret på polsk 65 steder i USA, og det var 2942 til stede. Året etter var det 73 polske menigheter og grupper som rapporterte at de hadde feiret minnehøytiden. Og i 1923 var det 675 som overvar minnehøytiden i den polske menigheten i Chicago. Det var det fjerde største tallet i hele verden, uansett språk; bare New York (906), London (1029) og Los Angeles (850) hadde flere til stede.

Dette fikk også merkbare følger i Polen. Flere polske brødre enn noen gang før begynte å besøke familien i hjemlandet for å forklare Bibelens sannheter for dem. I noen tilfelle ble de også værende for å opprette menigheter. Dette ble lettere i 1921, da Polen vedtok en demokratisk grunnlov. Selv om den romersk-katolske kirke fikk en privilegert stilling, ble alle garantert samvittighets- og religionsfrihet.

Stadig flere av Vakttårnets publikasjoner ble sendt til Polen. For at det skulle bli lettere å arbeide der, ble det i 1919 opplyst at det ble lagt planer om å opprette et avdelingskontor i Warszawa. Det kom i drift i 1921.

Falske brødre prøver å undergrave troen

Under den første verdenskrig hadde brødrene i den polske sektoren av Russland vært avskåret fra kontakt med omverdenen. Det var for eksempel ikke før i 1919 at menigheten i Warszawa fikk høre at bror Russell var død, over to år etter at han døde — og selv da fikk de bare vite det fra privat hold. Det kom også foruroligende rykter om splittelse blant brødrene i Amerika, og det skapte problemer, spesielt da en representant for en opponerende gruppe drog fra USA til Warszawa for å påvirke brødrene der. Ved å trekke de fleste brødrene med seg fikk motstanderne kontroll over det registrerte selskapet som brødrene i Polen brukte på det tidspunkt. Det førte blant annet til at Warszawa menighet mistet sitt møtelokale.

Men heldigvis sendte også de lojale polske brødrene i Amerika en delegasjon til Polen. Den bestod av W. Kołomyjski, som var pilegrim, eller reisende foredragsholder, og formann i Selskapets Michigan-selskap, og av C. Kasprzykowski. De kom til Polen i 1920 og ble tatt imot med åpne armer av brødre i Warszawa.

Ettersom de brødrene som var igjen, hadde mistet sitt faste møtelokale, leide de kinolokaler til menighetsstudier og offentlige foredrag. Søndagsforedragene ble avertert i aviser og på løpesedler som ble delt ut på gaten. Trass i de problemene brødrene hadde hatt, så det ut til å være gode muligheter for vekst og framgang.

Men det samme året slo Satan til igjen. Det brøt ut krig mellom Sovjet-Russland og Polen. Det førte til den største inflasjon som noen gang hadde forekommet fram til da. Det skapte store vanskeligheter for arbeidet. I denne kritiske tiden fikk dessuten bror Kołomyjski tyfoidfeber. Da han hadde kommet seg igjen, drog han tilbake til USA, hvor han fortsatte å tjene som pilegrim.

Etter ønske fra brødrene i Warszawa lot Selskapet bror Kasprzykowski bli i Polen som dets representant. Han var en initiativrik mann som blant annet fikk registrert Bibelstudentenes forening Gruppe II. Denne Gruppe II bestod av brødre som var lojale mot Selskapet; den erstattet det forrige selskapet, som var i motstandernes hender. Nå som bibelstudentene var juridisk anerkjent igjen, kunne de arrangere offentlige foredrag i større målestokk. I 1921 hendte det at det var hele 700 personer til stede på disse foredragene. Brødrene fant også en bygning hvor de kunne holde møter, og etter at de hadde bygd den om, hadde salen sitteplass til over 400 personer.

Det kom over 500 fra forskjellige deler av Polen til det første generalstevnet (fra 30. oktober til 2. november 1921), og 14 ble døpt. Året etter var det hele 657 på minnehøytiden, som ble feiret 32 steder rundt om i landet. Samme år ble det holdt flere stevner, hvor 108 lot seg døpe i vann. Arbeidet gikk fint framover.

Snakket han ærekrenkende om paven?

I 1920 drog Jan Kusina, som hadde bodd i USA, tilbake til sin hjemby, Kraków, en stor by i det tidligere Østerrike-Ungarn. Selv om han var ny i sannheten, klarte han snart å vekke interesse hos en liten gruppe oppriktige personer. Men han ble arrestert og anklaget for å ha snakket ærekrenkende om paven. Det eneste han hadde gjort, var å forkynne Bibelens sannheter for andre. Da han ble stilt for retten, forsvarte han seg ved hjelp av Bibelen. Dommeren, en rettskaffen mann, frikjente ham.

Omtrent på samme tid rapporterte Józef Krett, en pilegrim fra USA som besøkte Warszawa og Kraków, at skolebarn fikk beskjed om å forandre bønnen i sin katekisme, slik at den lød: «Beskytt oss, Herre, mot en brå død, sult, brann, krig og pesten fra amerikansk vranglære.»

Teologer prøver å bringe bibelstudentene i vanry

Bror Winiarz var også en som reiste tilbake til sitt hjemland etter å ha bodd i utlandet. Han var en velstående, men selvoppofrende mann. Han kjøpte et hus i Kraków som kunne brukes som møtelokale. I 1922 ble det holdt en debatt der mellom tre brødre og tre katolske teologer.

Året før hadde Franciszek Puchała, som hadde bodd i Amerika, reist tilbake til Polen og i privat regi utgitt en folder som inneholdt en liste over 13 av kirkens læresetninger. Han lovte enhver som kunne bevise at disse var basert på de hellige skrifter, en stor belønning, 10 000 polske mark for hver læresetning. Det dreide seg blant annet om læren om menneskesjelens udødelighet, et brennende helvete, skjærsilden, messeofferet, prestenes sølibat, skrifte og bruken av rosenkransen. «Det var som å stikke en pinne inn i en maurtue,» skrev bror Puchała senere.

Gjennom katolske aviser forlangte presteskapet at folderen ble offentlig fordømt. Hvis ikke, ville de saksøke Franciszek Puchała for å ha ærekrenket kirken. Bror Puchała lot seg ikke skremme, men innbød til en offentlig debatt.

Etter at prestene hadde rådført seg med den romerske kurie, gikk de med på en debatt, men bare bak lukkede dører, ’på grunn av sakens hellige natur,’ som de uttrykte det. Det var greit for bror Puchała. Prestene var så sikre på at de kom til å vinne, at de sørget for at de hadde en advokat til stede som skulle ta rettslige skritt mot brødrene så snart nederlaget var et faktum. Kirkens avis erklærte arrogant: «Vi skal få se hvem som har rett — den mange hundre år gamle romersk-katolske kirke eller denne ynkelige håndfull villfarne skapninger som ikke engang er i stand til å lese Den hellige skrift riktig.»

Den kjente jesuitteologen Jan Rostworowski ledet den katolske delegasjonen, ledsaget av to andre prester. Bibelstudentene var representert ved Franciszek Puchała og to andre brødre. Det var også noen stenografer og flere som skulle være vitner, til stede. Jesuittene kom bærende på to store kofferter fulle av bøker. Brødrene hadde bare biblene sine og greske og hebraiske ordbøker.

Prestene bad om at punkt 13 i folderen (om sjelens udødelighet) måtte behandles først. Etter rundt to timer sa teologene at brødrene måtte ha dem unnskyldt; de hadde ikke mer tid, sa de. Så gikk de. Selv om de aldri innrømmet nederlaget offentlig, vedgikk de følgende i en avisartikkel: «Vi må innrømme at bibelstudentene . . . ikke er helt uvitende.»

Hele drøftelsen ble offentliggjort i en brosjyre som het «Bitwa na niebie» (Slaget i himlene), som hadde et førsteopplag på 10 000 og ble gjenopptrykt en rekke ganger. Det ble stor blest om saken i den tradisjonelt religiøse Kraków-regionen. Hva førte dette til? I 1923 var det 69 personer til stede på minnehøytiden i Kraków.

Prestene kunne selvfølgelig aldri tilgi bror Puchała at han offentlig hadde undergravd den romersk-katolske kirkes autoritet. De gjorde alt de kunne, for å forsure tilværelsen for ham. En politimann ble sendt for å gjøre notater på møter som ble holdt hjemme hos ham, og senere ble han stilt for retten flere ganger. Mer enn én gang ble det sendt leiemordere som skulle ta livet av ham, men Jehova beskyttet ham.

I landsbyen Wawrzeńczyce holdt en prest en preken hvor han oppfordret folk til å gå løs på bror Puchała med treklubber når han kom for å holde et foredrag. Noen altfor nidkjære kvinner var oppsatt på å gjøre som presten sa. De lå på lur etter bror Puchała fra tidlig om morgenen til sent på ettermiddagen. Da han kom, snakket han rolig til dem og sa: «Den av dere som er uten synd, får slå meg først.» Etter hvert trakk kvinnene seg tilbake. Men da de kom hjem, tok mennene deres de klubbene de hadde tatt med seg for å bruke på bror Puchała, og slo dem med dem. Hvorfor? De var sinte fordi de hadde måttet vente så lenge på middagen!

En butikkeier forkynner for en skolelærer

I 1919 drog en kvinne som eide en stor skoforretning i tekstilindustrisentret Lódź, fru Mandowa, til Gdańsk for å få legebehandling. Der fikk hun høre om Bibelens sannhet for første gang. Hun tok imot den i et oppriktig hjerte. Da hun reiste hjem igjen, hadde hun med seg en haug med Selskapets litteratur og fortalte begeistret venner og bekjente om det hun leste. Argumentene hennes gjorde dypt inntrykk på en ung lærer. En venn av ham oppfordret ham til å bli med henne på møtene.

I 1920 bad denne læreren, Wilhelm Scheider, om å bli overført fra landsbygda til Lódź, slik at han kunne ha bedre kontakt med den lille gruppen interesserte der. Fru Mandowa ble senere en bibelstudent, og den gruppen som kom sammen hjemme hos henne, fikk støtte av brødre som av og til kom med tog fra Gdańsk, omkring 40 mil unna. Studiet av Bibelen ved hjelp av Selskapets publikasjoner overbeviste også Scheider om at han hadde funnet sannheten. Trass i trengsler og prøvelser lot han trofast sitt liv dreie seg om sannheten helt til han endte sitt jordiske livsløp i 1971.

Et frimodig vitnesbyrd i Lódź

Til å begynne med var virksomheten til gruppen i Lódź nokså begrenset når det gjaldt offentlig forkynnelse. Men da søster Mandowa døde i 1922, oppstod det problemer i forbindelse med begravelsen hennes som markerte et vendepunkt. Presteskapet nektet å gi tillatelse til at hun ble gravlagt på kirkegården. Det skapte voldsomme reaksjoner i mediene. Etter en tredagers kamp hvor til og med politiet måtte gripe inn, fikk man skaffet et gravsted på en liten muslimsk gravlund. Det kom omkring tusen personer til begravelsen; de var nysgjerrige etter å få vite hva bibelstudentene egentlig trodde på. Den bibelske talen, som ble holdt av en bror fra Gdańsk, var det aller første offentlige vitnesbyrd som ble avlagt i Lódź.

Fra da av ble det oftere arrangert offentlige foredrag, og de ble avertert i avisene. Det ble leid kinolokaler til disse møtene. Til å begynne med var lokalene store nok, men snart var til og med det største kinolokalet i denne byen med 500 000 innbyggere for lite. Små grupper kom også sammen i private hjem for å studere Bibelen og bibelsk litteratur. Siden mange av innbyggerne i Lódź var av tysk og jødisk opprinnelse, ble de offentlige foredragene og de mindre møtene holdt både på polsk og på tysk.

Hundrevis, om ikke tusenvis, av dem som kom til disse offentlige foredragene i Lódź, var bare ’ordets hørere’ og ikke ’dets gjørere,’ som disippelen Jakob uttrykte det. (Jak. 1: 22) Likevel var det et stort sprang i antall til stede på minnehøytiden fra 1922 til 1924 — det økte fra 25 til 92. Og i 1924, etter at brødrene i Lódź hadde bygd om en tom fabrikkbygning midt i byen, hadde de fått en vakker sal de kunne bruke til sitt første stevne. Det var omkring 200 til stede ved den anledningen.

På denne tiden konsentrerte brødrene seg om det nye arbeidet som bestod i å innby folk til å se «Skapelsens fotodrama», en film man hadde begynt å vise i Polen i begynnelsen av 1920-årene. Hele programmet bestod av fire totimers forestillinger. Det var så store folkemengder som ville se Fotodramaet, at brødrene måtte gjenta forestillingene mange ganger, enda de hadde fått bruke de største kinolokalene.

Offentlige foredrag gir vekst i Poznań

I 1910 hadde 18-åringen Teofil Szmidt flyttet fra sitt hjem i nærheten av Radomsko til Tyskland for å finne seg arbeid. Der fikk han i 1914 høre om bibelstudentene og gikk for å se «Skapelsens fotodrama». Han fikk tilfredsstillende opplysninger om to emner han hadde vært opptatt av i lang tid: Kristi gjenkomst og verdens ende.

Senere, etter at han hadde flyttet tilbake til den delen av Polen som da var under Preussens herredømme, satte han seg i forbindelse med en gruppe i Poznań som leste bøker skrevet av C. T. Russell. Selv om han ikke var døpt ennå, overtok han ledelsen av studiemøtene der og fortsatte å gjøre framskritt. I 1918, under et besøk av bror Kujat fra Berlin, ble Teofil Szmidt døpt og ble også tjener i Poznańs første menighet. De neste få årene arrangerte han mange offentlige foredrag. Da han forlot Poznań i 1922, hadde menigheten vokst og hadde omkring 20 faste medlemmer.

Så flyttet bror Kącki fra Warszawa for å ta hånd om menigheten i Poznań. Han hadde lært sannheten å kjenne før 1914, like før han som talentfull billedhogger hadde tenkt seg til Paris for å gå på universitetet der. Isteden viet han seg til tjenesten for Jehova. Han leide lokaler i Poznań på egen bekostning for å holde oppmuntrende bibelske foredrag. Det førte til at antall til stede på minnehøytiden i Poznań kom opp i 91 i 1924. Samme år var det 281 i Warszawa, og 625 feiret minnehøytiden i 13 andre polske byer hvis vi bare regner med grupper hvor det var minst 20 til stede. Det så ut til at veksten var sikret. Men det var alvorlige trosprøver i vente.

Året 1925 — splittelser i menighetene

Selv om bror Kasprzykowski hadde utført en verdifull tjeneste for brødrene etter den første verdenskrig, ble stolthet etter hvert en snublestein for ham. Et tidlig tegn på hans stolthet var at han ikke likte å ta imot råd; senere begynte han direkte å motarbeide dem som en gang hadde vært hans brødre. Da Vakttårnet begynte å poengtere enda mer at hver og en er pålagt det ansvar å forkynne det gode budskap, fant han noen lydhøre tilhengere blant dem som ikke ville gjøre mer enn å lytte.

Menigheten i Warszawa fortsatte en stund å gi inntrykk av å være forent ved å holde møter, men det var et skarpt skille i menigheten. Situasjonen tilspisset seg rundt minnehøytiden i 1925. Av de cirka 300 brødrene var det bare 30 som forble lojale mot Selskapet.

Det gikk snart samme vei med andre menigheter. Av de rundt 150 personene i Lódź var det bare tre brødre og seks søstre som lojalt fortsatte å komme sammen for å studere Guds Ord ved hjelp av Vakttårnets publikasjoner. De deltok også i felttjenesten og gjorde god bruk av bladet Den Gylne Tidsalder (nå Våkn opp!), som begynte å komme ut på polsk i 1925.

Mange ubesluttsomme og rådville vendte tilbake til organisasjonen da de så den åndelighet og iver som preget denne lille gruppen i Lódź. Den sommeren tok menigheten i Lódź ledelsen i å følge Selskapets instrukser om å sende «misjonærgrupper» til distrikter som lå langt unna. De arrangerte offentlige foredrag på steder som kunne ligge hele 15 mil borte.

Men problemene var ikke over. Rundt omkring i landet var det noen som trodde så sterkt på at de skulle få sin himmelske lønn senest i 1925, at det gikk ut over deres motiv for å tjene Gud. Mange av dem ble åndelig svake eller gled bort etter at året var omme. På den tiden var det forskjellige opponerende grupper som aktivt prøvde å få kontroll over menighetene eller i hvert fall svekke dem. Tre av disse gruppene eksisterer den dag i dag. Men etter som årene gikk, ble det opplagt hvem det var som hadde Guds velsignelse, og som ’forkynte det gode budskap om riket’, slik Bibelen sier. — Matt. 24: 14.

Etter denne krisen måtte det arbeidet som ble utført under ledelse av den «tro og kloke slave», starte nesten helt på nytt igjen. Det kom flere hindringer i veien, men det var lyspunkter også. — Matt. 24: 45—47.

Arbeidet kommer mer på fote igjen

Det var ikke noe som tydet på at situasjonen i Warszawa skulle bli normal igjen med det første. Bror Wnorowski ble sendt fra Amerika til Polen, men etter et års tid ble han lei av situasjonen og drog tilbake igjen. Så fikk bror Szwed ansvaret for kontoret i Warszawa, men etter et år ble han byttet ut med Wacław Narodowicz. Han var en dyktig taler, men likte ikke kontorarbeid, så etter et år foretrakk han å gå tilbake til feltet.

I denne vanskelige tiden hadde ikke de brødrene som var lojale mot Selskapet, noe registrert selskap som de kunne arrangere offentlige foredrag gjennom, for ikke å snakke om stevner. Det opprinnelige selskapet var i motstandernes hender, og nå var til og med Bibelstudentenes forening Gruppe II under de frafalnes kontroll; det var Kasprzykowski og hans tilhengere som hadde ledelsen der. Myndighetene nektet å vurdere opprettelsen av en tredje gruppe, så situasjonen var fastlåst.

Men Jehova bønnhørte sine lojale tjenere og sørget for at det ble en utvei. En beskjeden mann som het Całka, og som hadde lært sannheten å kjenne før den første verdenskrig, var blitt registrert i Warszawa som medlem av bibelstudentenes opprinnelige selskap. Han hadde en gang snublet åndelig sett, men i dette kritiske øyeblikket tok han initiativet til å komme tilbake til menigheten. Han gikk også med på å overdra den myndighet han hadde hatt, til Wilhelm Scheider. Dette var til stor hjelp for brødrene når det gjaldt «å forsvare og juridisk sett grunnfeste det gode budskap». — Fil. 1: 7.

I 1927 sendte Selskapet en hyggelig og dyktig bror til Polen som hadde besøkt menigheter i USA og Frankrike som pilegrim. Denne broren, Ludwik Kuźma, oppmuntret mange til nidkjær virksomhet. Men da han drog tilbake til Amerika, var han blitt klar over at det var nødvendig å ha nærmere kontakt med Selskapets hovedkontor. Bror Rutherford bestemte derfor at det skulle gjøres visse organisasjonsmessige justeringer.

Ettersom bror Narodowicz hadde forlatt kontoret i Warszawa, ble Paul Balzereit sendt fra Selskapets kontor i Tyskland. Han skulle prøve å finne noen i Polen som kunne samarbeide med kontoret i Tyskland om å ta seg av Jehovas tjenere i Polen. Menigheten i Lódź førte fint an i felttjenesten på den tiden, så bror Balzereit spurte Wilhelm Scheider i Lódź om han ville påta seg oppgaven. Men bror Scheider foreslo ydmykt Edward Rüdiger, som på den tiden oversatte bladet Den Gylne Tidsalder. Bror Rüdiger påtok seg dette ansvaret og hadde det i nesten et år.

Da det ble innført restriksjoner som gjorde det umulig for brødrene i Tyskland å reise til Polen for å gi ytterligere hjelp, ble det generelle tilsyn med den teokratiske virksomhet i Polen overlatt til Selskapets mellomeuropeiske kontor i Bern i Sveits. I 1928 reiste Martin Harbeck derfra til Polen, også han for å finne en som var kvalifisert til å tjene som tilsynsmann for det polske feltet. Igjen ble bror Scheider spurt om han ville påta seg oppgaven, og denne gangen gjorde han det.

Nå gikk det jevnt og trutt framover. I 1927 hadde det vært 1101 til stede på minnehøytiden, men bare 76 av dem hadde rapportert noen andel i forkynnelsen av det gode budskap. Ved utgangen av 1928 hadde det vært 24 menigheter som var organisert med tanke på tjeneste, og 256 forkynnere hadde rapportert virksomhet regelmessig. I 1929 kom antall menigheter som var organisert for å forkynne budskapet om Riket, opp i 40, og i 1930 var det 55.

I tråd med Selskapets retningslinjer arrangerte disse menighetene fra tid til annen uker med økt virksomhet. I 1929 ble noen av kolportørene for første gang sendt til sørlige deler av Polen for at de skulle forkynne sannheten om Riket for ukrainerne der. I årboken for 1930 stod det: «Brødrene blir mer og mer klar over at de ikke er kalt til å sitte ned i vingården sammen med Herren, men til å arbeide sammen med ham.»

Lutring og sikting

I mellomtiden var det kontoret som ble leid i Warszawa, blitt for lite. Man så seg om etter et annet sted i byen, men forgjeves; alt var for dyrt. Det ble derfor bestemt at kontoret skulle flyttes til Lódź.

Det ble opprettet et midlertidig kontor der i menighetens forsamlingslokale. Omsider, i 1932, fant man en egnet bygning i Rzgowskagaten 24. Menighetene fikk vite hvor store midler man trengte for å kjøpe den, men brødrene, som før hadde vært så villige til å ofre noe, reagerte ikke. Eieren gikk med på å utsette betalingen, selv om han hadde andre kjøpere. Enda en gang ble brødrene informert om situasjonen. Heller ikke denne gangen kom det noen reaksjon. Hvorfor ikke?

Før svaret kom for dagen, sørget Jehova for at det ble gitt hjelp fra annet hold. Tre dager før betalingsfristen utløp, fikk søster Scheider lånt det nødvendige beløpet av sin forholdsvis velstående stesøster, enda stesøsteren ikke hadde vært velvillig innstilt til sannheten.

Det viste seg imidlertid snart hvorfor menighetene hadde vært motvillige med hensyn til å skaffe de midlene som trengtes til kjøp av en bygning i Lódź. Wacław Narodowicz, som tjente som pilegrim, hadde reist rundt i hele Polen og argumentert for at kontoret skulle fortsette å være i Warszawa og igjen skulle være under hans ledelse. Han anmodet om penger til et kontorlokale i Warszawa og bad om at pengene måtte gis til ham. Selv om Narodowicz ikke fikk gjennomført sitt forsett, fikk han mange brødre til å bli urolige. Senere ble han en frafallen.

Dette var en tid da «ubefestede sjeler» som fulgte mennesker istedenfor å holde seg til Jehova og hans organisasjon, ble siktet bort. (2. Pet. 2: 14, 15) En vesentlig faktor i den forbindelse var den virksomhet som hadde sammenheng med det nye navnet, Jehovas vitner. Det var ikke alle som ville være vitner. Men de som holdt seg innenfor organisasjonen, viste at deres kjærlighet til Jehova var ekte. Dette var viktig, for 1930-årene — og årene deretter — viste seg å bli år da Jehovas vitner i Polen måtte kjempe for tilværelsen. Dette var en tid da ordene i Jesaja 54: 17 gang på gang viste seg å være sanne — ja, mange ’våpen ble smidd’ mot Jehovas tjenere, men ingen av dem klarte å utrydde den sanne tilbedelse.

Angrep og motangrep

Prestene i den romersk-katolske kirke gikk med stadig større nidkjærhet inn for å sverte Jehovas vitner, spesielt i pressen. De forlangte også at folk skulle levere inn all litteratur de mottok fra bibelstudentene, så den kunne bli brent offentlig. Et slikt tilfelle som det ble stor blest om, fant sted i Chojnice. Påtalemyndigheten der anklaget bror Śmieszko, som var pioner, for blasfemi gjennom det trykte ord. Rettssaken ble holdt i 1933, og det kom mange for å høre på. En katolsk prest som het Janke, ble innkalt som vitne. Han hadde en doktorgrad og var religionslærer på den videregående skolen i kommunen. Bror Scheider representerte Selskapet. Sjelens udødelighet, evig pine og skjærsilden var blant de emnene som ble tatt opp. Etterpå innrømmet Janke at han ikke hadde hatt noe å stille opp med; han gikk bort til bror Scheider, tok ham i hånden og sa at han aldri skulle blande seg inn i en slik sak mer.

En avis i Kraków (Ilustrowany Kurier Codzienny) sluttet opp om hetsen mot Jehovas vitner og beskyldte dem for å være hemmelige kommunister som sang bolsjeviksanger, fikk opplæring i Sovjetunionen og ble lønnet derfra. I dette tilfellet saksøkte brødrene avisens ledelse, og redaktøren ble straffet.

Jesuitten Mieczysław Skrudlik utgav egne brosjyrer som svertet Jehovas vitner. Men da han ble saksøkt, hevdet han at han var syk. Tre ganger bad han om at saken måtte utsettes. I mellomtiden flyttet han flere ganger, og til slutt var det umulig å oppspore ham.

Men det var ikke bare verbale angrep presteskapet kom med. Prestene og deres håndlangere tydde også til vold, mer enn én gang. Når Jehovas vitner var ute i tjenesten fra hus til hus, gikk motstandere løs på dem med nevene, føttene, kjepper og steiner. De ødela bibelsk litteratur og lot vitnene ligge blødende eller bevisstløse igjen på bakken. Vitner som reiste langt for å forkynne, ble stanset på veien, slått og dukket under vann; syklene og motorsyklene deres ble smadret; litteraturen ble beslaglagt og ødelagt.

Bolesław Zawadzki, som hadde vært pioner i en årrekke, skrev i sine memoarer at en gang det ble holdt et møte hjemme hos foreldrene hans i Kielce, ble huset omringet av en pøbelflokk på 2000 sinte, skrikende personer som kastet stein. De brukte trillebårer for å hente mer og mer stein. Denne «leken» holdt på til langt over midnatt. De steinene som hadde kommet gjennom taket, ble fraktet bort igjen i en kjerre, og de fylte seks lass! For å stanse denne bølgen av forfølgelse prøvde brødrene å få gjerningsmennene straffet, og det lyktes noen ganger. Men det var ikke så ofte de fikk stilt for retten dem som egentlig stod bak, nemlig prestene.

Bedre organisering gir velsignelser

Spesielt fra 1920-årene av fikk menighetene mer hjelp i forbindelse med felttjenesten. De fikk tildelt bestemte distrikter til felttjeneste. Kretsdirektører som ble sendt ut for å besøke hver menighet, holdt ikke bare foredrag, men lærte også brødrene opp i felttjenesten. Denne ordningen var nyttig og gav dem nytt pågangsmot. Mange av dem som er oppi årene, husker fortsatt Ludwik Kinicki, en av disse nidkjære og selvoppofrende brødrene.

Pionerene viste også at de hadde en selvoppofrende ånd. Det var rundt 30—50 pionerer på den tiden. Glade og fornøyde drog de ut og forkynte, også i avsidesliggende distrikter hvor det ikke var noen menighet. De tok bena fatt og gikk mange kilometer; det var bare noen få som hadde sykkel. De fikk lov til å beholde noen av de bidragene de fikk for litteraturen, og det var i noen tilfelle så godt som hele inntekten deres. Om vinteren overnattet de ofte i en høystakk eller på halm som var strødd utover gulvet i en låve, med frakken eller kåpen som «dyne».

De menneskene de traff, var som regel av et godt hjerte, men de færreste hadde noen særlig bibelkunnskap eller kjente noe særlig til den verdslige historie. Stefan Milewski forteller at en gang han snakket med noen landsbyboere, nevnte han at Jesus var født jøde. Da ble landsbyboerne forarget, og han klarte så vidt å komme seg unna før de banket ham opp. De ropte sint: «Herren Jesus var polakk og katolikk!»

Vitnene fortsatte likevel å lete iherdig etter velvillige og lydhøre mennesker. I 1932 brukte de 103 323 timer i tjenesten, leverte 177 505 bøker og brosjyrer, 2101 bibler og 87 455 eksemplarer av Den Gylne Tidsalder. Dette fikk en avis i Warszawa til å skrive: «Det kan neppe være flere enn 600 000 bibelstudenter i Polen, og det ser ut til at dette lille antall skaper så mye røre som man ikke har sett hos noen annen religion.» I virkeligheten var det bare rundt 600 aktive Jehovas vitner den gangen! Men for noen utenforstående var den minste allerede blitt til tusen. — Jevnfør Jesaja 60: 22.

Kampen intensiveres

Det katolske presteskap fortsatte å øve press på myndighetene for å få stanset vitnenes virksomhet. Anklagene gikk alltid ut på det samme: Vitnene drev kommunistisk propaganda, drev salg uten spesiell tillatelse, brøt hviledagen, søndagen, og spottet kirken og dens lære. I 1933 ble det meldt om cirka hundre tilfelle hvor politiet stanset forkynnere. Det forekom også 41 tilfelle av at fanatiske pøbelflokker gikk løs på og banket opp forkynnere. To år senere meldte prester Jehovas vitner til politiet 3000 ganger. Når anklagene om brudd på én bestemmelse ikke førte fram, prøvde de med en annen og så med en annen igjen. Men som regel ble sakene avvist før de kom for retten, fordi det ikke var noe hold i anklagene; andre førte til frikjennelse.

Brødrene hadde ikke råd til advokat hver gang de ble arrestert. Men Selskapets kontor gav dem juridisk bistand og sendte dem hundrevis av dokumenter med opplysninger om anker, gunstige rettsavgjørelser og rettssaker som hadde skapt verdifulle presedenser. Når brødrene ble stilt for retten, fulgte de de retningslinjene de fikk, og la vekt på forkynnelsen av det gode budskap om Guds rike istedenfor å legge vekt på juridiske formaliteter. Men i noen få alvorlige saker stilte advokater seg til rådighet for å forsvare brødrene.

For å unngå anklager om dørsalg utstedte Selskapet et kort hvor det stod at kortinnehaveren var bemyndiget til å forkynne på grunnlag av samvittighets- og religionsfriheten. Selskapet utstedte også et spesielt bevis for barn av Jehovas vitner som gikk på offentlige skoler, og som ofte ble nektet å bli flyttet opp fra ett klassetrinn til neste fordi de ikke ville være med på den obligatoriske religionsundervisningen. Dette beviset bekreftet at barnet hadde fått religionsundervisning i sitt eget religionssamfunn og hadde fått de og de karakterene. Mange menigheter drev derfor «søndagsskoler» i flere år. Etter vedvarende henstilling fra brødrene utstedte departementet for utdanning og trossamfunn omsider et dekret hvor skolemyndighetene ble pålagt å godta disse bevisene. Når karakterene bare ble ført inn i skolens karakterbok, kunne barnet bli flyttet opp.

Noen offentlige tjenestemenn skjønte godt at det var religiøs intoleranse som lå bak anklagene mot Jehovas vitner. Da en sak som gjaldt et av Jehovas vitner, kom opp for ankedomstolen i Toruń, avviste aktor anklagen om blasfemi og krevde frifinnelse. Han erklærte at Jehovas vitner inntok samme standpunkt som de første kristne. Og aktor ved ankedomstolen i Poznań nektet å reise tiltale mot et av Jehovas vitner som var anklaget for å ha kalt presteskapet en del av «Satans organisasjon». (Jevnfør Johannes 8: 44.) Aktor gjorde selv oppmerksom på Alexander VIs pavelige hoff; det var allment kjent at det hadde spredt seg en grovt umoralsk ånd derfra. Han nevnte så hvordan dette var en kontrast til Jehovas vitners gode oppførsel og deres iver i tjenesten for Jehova.

Forsøk på å stanse litteraturen

Prestene prøvde gang på gang å hindre tilførselen av den litteraturen som Jehovas vitner brukte i sin virksomhet. Når det lot seg gjøre, manipulerte prestene embetsmenn i statsadministrasjonen for å få dem til å danse etter deres pipe. I 1930 fikk de for eksempel overtalt innenriksministeren til å oppheve vår rett til å sende Den Gylne Tidsalder i posten, et blad som modig avslørte det religiøse hykleriet. Men bare noen uker senere ble innenriksministeren tvunget til å gå av, og hans etterfølger gav tillatelse til at Den Gylne Tidsalder igjen ble innført til landet og sendt ut med posten.

Jehovas vitners motstandere klarte til slutt å stanse all innførsel av Den Gylne Tidsalder fra Sveits. I 1933 begynte brødrene derfor å trykke bladet i Lódź. Hver gang presteskapet øvde press på en trykker for å få ham til å slutte å arbeide for brødrene, fant brødrene en annen som mer enn gjerne ville trykke for dem. Dette gjentok seg flere ganger. Etter at sensurkontoret i en rekke tilfelle hadde gitt ordre om at bladet skulle beslaglegges, ble det til slutt nedlagt forbud mot selve bladet. Brødrene anket denne avgjørelsen og fortsatte å utgi bladet, helt til avgjørelsen om forbudet ble stadfestet og Augustyn Raczek, bladets redaktør, ble dømt til et års fengsel.

Det kunne se ut som om motstanderne hadde fått det som de ville. Men brødrene gav ikke opp. Det siste nummeret av Den Gylne Tidsalder var datert 1. september 1936. Den 1. oktober samme år ble det erstattet med et nytt blad, som ble trykt i Warszawa. Det het «Nowy Dzień» (Ny dag) og fortsatte å utgi artikler som avslørte korrupsjon og religiøst hykleri og forsvarte Bibelens sannhet. Det ble trykt i Warszawa til den annen verdenskrig brøt ut.

I mellomtiden, i 1937, nedla innenriksministeren forbud mot Vakttårnet, som Jehovas vitner brukte sammen med Bibelen på sine menighetsmøter. Det var ikke noe i Vakttårnet som var statsfiendtlig, men det katolske presteskapet ville ikke at det skulle utbres på det som de mente var deres enemerker. Men våre brødre var fast bestemt på å ’adlyde Gud som sin hersker mer enn mennesker’ og begynte å mangfoldiggjøre bladet på stensilmaskin. — Apg. 5: 29.

Biskop Jasiński fra Lódź opprettet på den tiden med støtte fra Katolsk aksjona et «kontor mot religiøse minoriteter». Dette kontoret fikk i sin tur systematisk manipulert sine egne folk inn i de høyeste embeter i statsforvaltningen. Et av formålene deres var å beslaglegge all litteratur som kom fra Vakttårnet. Trass i risikoen for å bli tatt fortsatte vitnene sin virksomhet og utgav to nye brosjyrer. Myndighetene utmålte straffer. Men hvem var det som stod bak det hele? Ofte ble den katolske kirkes kanoniske lover og ikke verdslige lover brukt for å presse fram en tiltale. Det ville være vanskelig å finne et bedre bevis for at hele kampanjen ble gjennomført under ledelse av det katolske hierarki.

I 1937 var Katolsk aksjon ansvarlig for vold mot Jehovas vitner i 75 tilfelle; i to av dem ble brødre myrdet. Av 263 rettssaker endte 99 med frifinnelse og 71 med dom. Resten av dem ble utsatt. Litteratur ble beslaglagt i 129 tilfelle, men brødrene kjempet for å få den tilbake og lyktes i 99 saker. Årboken for 1938 meldte: «Alle som tilhører Herrens folk i dette landet, er fast bestemt på å utføre forkynnelsesarbeidet, enten det behager mennesker eller ikke, for vi husker . . . at ’vi må lyde Gud mer enn mennesker’.»

Det var så avgjort slik forkynnerne i de 121 menighetene følte det. De var tjenestebevisste. Det var gjennomsnittlig 800 som rapporterte hver måned, og i den måneden minnehøytiden ble feiret, var det 1040 forkynnere! Men motstanderne var oppsatt på å slå til med et dødelig slag. De trodde sikkert de hadde klart det, da myndighetene forseglet dørene til vårt kontor i Lódź 22. mars 1938. Publikasjonene kunne ikke sendes i posten eller med kurer på toget mer; både sender og mottager skulle straffes. Jehovas vitner ville anke til en høyere domstol, men en høytstående embetsmann som var velvillig stemt, fortalte dem i all fortrolighet at det ville være nytteløst. «Tidens ånd» har forandret seg, sa han, og selv om vitnene skulle vinne saken, ville innenriksministeren forvisse seg om at virksomheten i hele landet ble pålagt strenge restriksjoner. Så det ble bestemt at man ikke skulle gå rettens vei, men heller stole på Jehova og gjøre framstøt på andre måter.

Det viste seg at politiet hadde oversett en nødutgang på litteraturlageret da de forseglet kontoret vårt. Så dag for dag fikk Betel-arbeidere fjernet bibelsk litteratur, til slutt flere tonn, og fordelt den blant menighetene. I tillegg til den polske litteraturen var det også publikasjoner på ukrainsk, russisk, tysk og jiddisk.

Brødrene samarbeidet helhjertet og lagret store mengder litteratur som kunne brukes i den vanskelige tiden som lå foran dem. Józef Włodarczyk fra Lublin-området tok for eksempel imot 12 000 brosjyrer, mange bøker, 500 bibler, 500 «nytestamenter», 500 sangbøker og 250 grammofonplater, som han omhyggelig gjemte. Andre brødre gjorde det samme, og det viste seg å være svært nyttig under krigen, da det ikke kom noen nye forsyninger.

Forbudet i 1938 gjorde at brødrene fikk mer enn et år på seg til å forberede seg til virksomheten under jorden i de vanskelige krigsårene. De delte landet inn i soner, med en rekke menigheter i hver sone. De mest nidkjære brødrene i den enkelte sone førte tilsyn og hadde ansvaret for å stensilere litteraturen, spesielt Vakttårnet, til menighetene. Dette var den eneste «ferske føden» menighetene fikk. Dette organisasjonssystemet hjalp brødrene til å møte den utfordring som krigskaoset senere stilte dem overfor.

Krig!

Den annen verdenskrig brøt ut 1. september 1939. Den siste rapporten som ble sendt fra Polen, viste at det var 1039 forkynnere i landet. Hvordan skulle det gå med dem?

Under okkupasjonen ble Polen delt i tre. Den vestlige delen ble annektert av tyskerne. Den midterste delen, som omfattet Warszawa, Kraków, Lublin og senere Lviv, ble kalt General Gouvernement og ble underlagt tysk administrasjon. Den østlige delen ble annektert av Sovjetunionen. Situasjonen var forskjellig i de tre delene.

I den vestlige delen arresterte det tyske Gestapo alle som var kjent for å være Jehovas vitner. Det totalitære nazistiske system behandlet dem som ikke underkastet seg systemet helt og fullt, på en grusom måte. Jehovas vitner, som forsvarte Guds rike, ble betraktet som fiender. Å bli funnet med et eneste nummer av Vakttårnet på seg eller å være avbildet sammen med et av Jehovas vitner ble tatt som bevis for at vedkommende var en forbryter. Det ble brukt brutale metoder for å tvinge Jehovas vitner til å røpe sine åndelige brødres og søstres navn og adresse. De som nektet å forråde sine brødre eller å skrive under på en erklæring hvor de fraskrev seg sin tro, ble sendt i konsentrasjonsleir. Det var bare noen få som inngikk kompromiss. Den lojalitet som disse tjenerne for Jehova la for dagen, gjorde til og med inntrykk på forfølgerne.

I Lódź arresterte Gestapo bror Scheider og mange andre og sendte dem til konsentrasjonsleirer. Fra Poznań ble 69 brødre og søstre sendt til tyske leirer; 22 ble drept. Til tross for dette var det så mange som lærte sannheten å kjenne i Poznań under krigen, at det var en sterk menighet der ved krigens slutt. Denne menighetens iver smittet over på andre menigheter og bidrog til å gjenoppbygge organisasjonen i det vestlige Polen.

Brødrene i andre byer gjennomgikk selvfølgelig også store lidelser. Det kan for eksempel nevnes at det ble sendt 51 brødre og søstre til konsentrasjonsleirer fra Wisła, et feriested oppi fjellet som hadde omkring 6000 innbyggere på den tiden. Bare 13 av dem kom tilbake.

Jehova sviktet ikke sitt folk

Det er tydelig at Skaperen beskyttet sitt folk i denne vanskelige tiden med hard forfølgelse. I Jehovas tjeneres øyne var ikke seieren avhengig av at de overlevde, men av at de var trofaste — like til døden, om nødvendig. (Åp. 2: 10) Én bror forteller at han ble nådeløst slått i timevis, særlig på ryggen og i nyreregionen. Men han holdt ut, selv om det ble gjort forsøk på å tvinge ham til å angi andre brødre og å røpe opplysninger angående organisasjonen. Mishandlingen ble gjentatt dagen etter, bortsett fra at den denne gangen var mye verre. Den tredje dagen førte de nye slagene til at den hovne og skamslåtte kroppen reagerte med uutholdelige smerter. Broren bad Jehova om hjelp, til og med om å få dø, om så skulle være. Plutselig begynte den Gestapo-mannen som pisket ham, å banne og sverge. Han slapp pisken og gikk sin vei. Hva var det som hadde skjedd?

Flere dager senere fikk broren øye på denne mannen i korridoren. Da hadde han bandasje på hånden. Andre fanger fortalte broren at han hadde brukket pekefingeren — øyensynlig mens han holdt på med å piske broren.

De vitnene som klarte å unngå å bli arrestert, holdt seg ikke for seg selv. De kom sammen i små grupper for å studere Bibelen og Vakttårnet. De bladene de fikk, kom som regel fra brødre i Tyskland; så stensilerte de dem eller skrev dem av for hånd. Fritz Otto var aktivt med på dette arbeidet under jorden i Lódź i hele denne okkupasjonstiden og opprettholdt kontakten med Poznań, Bydgoszcz og Gdańsk. Selv om kommunikasjonslinjen innimellom ble brutt av motstandere, tok det aldri lang tid før den ble gjenopprettet igjen.

I «generalguvernementet»

Situasjonen var annerledes i de sentrale og sørlige deler av Polen. Der var ikke forfølgelsen av Jehovas vitner like intens, så selv om brødrene alltid tok sine forholdsregler, arbeidet de iherdig. De framstilte stensiler til Vakttårnet i Warszawa, som de ansvarlige i hver sone deretter mangfoldiggjorde på de primitive maskinene det gikk an å få tak i. Det ble brukt forskjellige metoder for å smugle masterne. Det hendte til og med at tyske soldater som hadde noen i familien som var i sannheten, fungerte som kurerer uten at de visste om det, når de drog tilbake til østfronten etter å ha vært hjemme på perm.

Det skjedde også mye vondt. I desember 1942 pågrep tysk politi i Warszawa Stefan Milewski og Jan Gontkiewicz mens de holdt på med å stensilere. De ble omgående sendt til konsentrasjonsleiren i Majdanek og deretter til Buchenwald. Ludwik Kinicki, som førte tilsyn med Jehovas vitners virksomhet i hele «generalguvernementet», overtok deres plikter. To år senere, i 1944, ble også han arrestert, og innen året var omme, hadde han dødd i konsentrasjonsleiren i Gusen i Østerrike. Hadde fienden vunnet? På ingen måte! Alle disse brødrene hadde vært urokkelige i sin lojalitet mot Jehova. Og hva deres motstandere angikk, så hadde disse fått anledning til å vise den himmelske Dommer hvilken holdning de hadde til Guds herredømme. — Job 31: 14; Rom. 14: 12.

I denne grufulle tiden ble folk lett engstelige. Alle var mistenksomme overfor alle. For å avverge unødige problemer var brødrene veldig forsiktige når de innbød noen til møtene eller presenterte dem for andre interesserte. Men de var nidkjære, og Jehova velsignet dem. Nye grupper skjøt opp som paddehatter.

Noen ganger bød det seg uventede anledninger til å forkynne. Senhøstes 1940 døde en interessert i Wojkowice Komorne i Katowice-området. Han hadde tidligere gitt uttrykk for at han ønsket at Jehovas vitner skulle stå for begravelsen, så en bror forberedte seg på å si noen trøstende ord hjemme hos den døde. Men det kom en stor folkemengde til kirkegården. Da vår bror fikk se alle sammen, kunne han ikke dy seg; i over en time snakket han om det håp Bibelen holder fram for de døde. Fra da av holdt vitnene alltid sine begravelser om søndagene for at så mange som mulig skulle få høre Bibelens budskap.

I byene ble det stort sett utført uformell forkynnelse, men i landdistriktene, særlig rundt Lublin, begynte forkynnerne å utføre hus-til-hus-arbeid igjen allerede før krigen var over. Men for ikke å vekke for stor oppmerksomhet pleide de å innlede samtalen ved for eksempel å spørre om de kunne få kjøpe et eller annet. Svaret gav ofte mulighet til å ta opp åndelige spørsmål.

Noen menigheter arrangerte forkynnelsesreiser til avsidesliggende landsbyer, hvor de oppdaget at folk hadde forandret holdning i forskjellige spørsmål på grunn av det de hadde opplevd under krigen. Mange, også ungdommer, var nå ivrige etter å høre. Brødrene gjorde god bruk av den litteraturen de fremdeles hadde, og det ble dannet nye menigheter.

Satan prøvde selvfølgelig å sette en stopper for denne framgangen som den rene tilbedelse hadde. Én metode han benyttet, var å gjøre bruk av geriljagrupper. Katolske prester fikk noen av dem til å ta opp kampen mot Jehovas vitner og ikke bare mot de tyske okkupasjonsmaktene. Det utgjorde en ny trosprøve. Det ble foretatt razziaer i brødrenes hjem om natten. Menn, kvinner og barn ble slått og fikk ordre om å gjøre korsets tegn, kysse korset og henge «hellige» bilder på veggene. Inntrengerne plyndret og ødela. Noen familier opplevde slike angrep flere ganger. En rekke brødre ble nødt til å gå i dekning for å redde livet.

Ny giv i den sovjetiske sektoren

En stor del av det østlige Polen var blitt annektert av Sovjetunionen i september 1939. Det betydde at omkring halvparten av våre forkynnere, deriblant polske og ukrainske og også noen russiske og jødiske vitner, ble avskåret fra resten av organisasjonen. Selv om de var nidkjære, ble deres åndelighet truet av mangel på ny åndelig føde. De prøvde å komme i kontakt med organisasjonen gjennom Slovakia, men det viste seg å være svært vanskelig.

Slik gikk det til at man satte i gang et «ny giv»-program for en rekke menigheter. Opprinnelig var tanken å hjelpe brødrene til å tilpasse seg den nye situasjonen. Det ble lagt vekt på behovet for å holde seg atskilt fra verden og leve et liv i «hellig skrud». (Sal. 110: 3) Dette programmet spredte seg fra Lviv og helt til Warszawa via Lublin. Men istedenfor å bli rådet til bare å holde seg nøye til det som står i Guds Ord, ble brødrene snart bedt om å bli med på ting som enkeltpersoner fant på.

Det var for eksempel under slik påvirkning at en gruppe forkynnere ble overtalt til å storme det militære hovedkvarteret i det tyskokkuperte Białystok, fjerne hakekorsflagget fra taket og bytte det ut med et hvitt flagg. De ble arrestert og henrettet samme dag. Dette var en smertelig påminnelse om hva som kan skje når en enkeltperson går for langt og går ut over Skriftene og Kristi og apostlenes eksempel og unnlater å se hen til den «tro og kloke slave» for å få rettledning. — Matt. 24: 45.

Den siste prøven før krigens slutt

Like før krigen var over, ble brødrene stilt overfor en ny utfordring. Etter hvert som østfronten kom stadig nærmere, fikk befolkningen ordre om å grave grøfter som skulle hindre stridsvognene i å komme videre. Fordi Jehovas vitner ville bevare sin kristne nøytralitet, hadde de ikke samvittighet til å være med på dette, og de nektet å gjøre det, også når de ble truet på livet. Flere titalls av dem, deriblant noen som var helt nye i sannheten, ble henrettet offentlig ved skyting. Likevel var også dette et vitnesbyrd, for andre ble klar over at Jehovas vitner hadde en så sterk tro at de heller ville dø enn svikte sin Gud.

Endelig var okkupasjonsårene over. Jehovas vitner i Polen hadde bestått store prøver. De var nå flere enn de hadde vært før krigen, og de tok fatt på de oppgavene som ventet.

Herrens gjerning har framgang

De Jehovas vitner som hadde overlevd konsentrasjonsleirene, vendte hjem igjen våren 1945, klar til å fortsette den offentlige kunngjøringen av Guds rike. Blant dem var Wilhelm Scheider.

Med tiden fikk han ordnet det slik at brødrene igjen fikk bruke eiendommen i Rzgowskagaten 24 i Lódź. Dessverre var det bare mulig å motta ny litteratur når noen kom fra utlandet og brakte den personlig, for den offentlige postbefordringen fungerte ikke ennå. Men når det kom litteratur på den måten, ble den oversatt så fort som mulig, og det ble sendt stensiler til hver sone. Snart var det flere frivillige som tilbød seg å hjelpe til med arbeidet. Og Jehova tilskyndte andres hjerte til å støtte arbeidet med materielle bidrag.

Det var et klart skille mellom Jehovas tjenere og resten av befolkningen. (Joh. 13: 35) De fleste ukrainere, deriblant hundrevis av våre brødre, ble tvangsflyttet østover, innenfor den nye sovjetiske grensen. Men før det skjedde, var det et så sterkt hat mellom de polakkene og ukrainerne som bodde i den østlige og sørlige delen av «generalguvernementet», at det resulterte i atskillige voldshandlinger. De polske og ukrainske vitnene derimot levde sammen i fred og fordragelighet. En gang en polsk bror var på vei hjem fra et møte sammen med tre ukrainske søstre, støtte de på ukrainske geriljasoldater. Soldatene prøvde å pågripe broren, oppsatt på å skyte ham, men søstrene protesterte og satte seg fysisk til motverge. De holdt det gående i to timer. Omsider gav geriljasoldatene seg, men først rev de klærne av broren og brente dem. I bare undertøyet løp han barbent gjennom snøen hjem til en ukrainsk bror som bodde to kilometer unna.

De restriksjonene som hadde vært under krigen, var nå opphevet, og vitnene deltok i felttjenesten med iver og glød. Den første rapporten etter krigen viste at det var omkring 2500 forkynnere. I 1939 hadde det vært bare 1039. Men rundt halvparten av disse bodde nå i de områdene som var annektert av Sovjetunionen. Det betydde at det i virkeligheten hadde vært en økning på 400 prosent i resten av landet i de seks årene som krigen og okkupasjonen hadde vart! De inspirerte ordene av profeten Daniel hadde virkelig vist seg å være sanne: «Det folk som kjenner sin Gud, står fast og viser det i gjerning. De forstandige i folket hjelper de mange til innsikt.» — Dan. 11: 32, 33.

Enkelte steder var den økte interessen for budskapet om Riket spesielt merkbar. Jan Wąsikowski forteller fra Poznań: «For en glede og oppmuntring det var for de brødrene som kom hjem fra leirene i 1945, å se at en liten gruppe vitner hadde vokst og nå talte omkring 600 forkynnere av Riket! Én aktiv bymenighet ble til tre.»

Men den mest forbløffende utviklingen fant sted i den østlige delen av landet. Levekårene var ekstremt vanskelige. En kretstilsynsmann forteller at da han kom dit i 1947, så han ikke bare nedbrente hus, men også hele bosetninger som var blitt ødelagt. Brødre bodde i groper som var gravd ut i bakken, og i kjellere. Likevel vokste menighetene utrolig fort. I 1945 og 1946 var det ikke uvanlig at Teresin menighet fikk 15—20 nye forkynnere i måneden. Én måned var det til og med 42 nye! I 1947 var det allerede 240 forkynnere i menigheten. Menigheten i Alojzów hadde 190 forkynnere.

De får stilt sin åndelige hunger

Selv om brødrene ikke eide mye materielt sett, mente de at det var bibler og hjelpemidler til bibelstudium de trengte mest. De som hadde et eget eksemplar av de kristne greske skrifter, var heldige. Noen forkynnere hadde bare én evangelieberetning å bruke i felttjenesten. Men hjelpen var like om hjørnet.

I 1946 oppfordret Selskapet Vakttårnet Jehovas vitner i USA, Canada, Sveits og Sverige til å gi klær til sine trosfeller i krigsherjede land. De benyttet anledningen til ikke bare å sende klær, men også kartonger med bibler. Kort tid senere kom det tusenvis av eksemplarer av boken «Sannheten skal frigjøre eder» foruten 250 000 eksemplarer av brosjyren med tittelen «Religionen høster storm». Tenk så takknemlige brødrene måtte være!

Folk i Polen hungret virkelig etter Guds Ord i etterkrigstiden. I 1946 stod over 6000 forkynnere av Riket klar til å dekke dette behovet. Avdelingskontoret gjorde så godt det kunne, for å skaffe nok litteratur. Men siden det ikke hadde noe sentralt trykkeri, fortsatte både Vakttårnet og brosjyrer og andre trykksaker å bli mangfoldiggjort i de sonene som landet var blitt delt inn i. Selv om det var så som så med utstyret, fikk brødrene snart en bra forsyning av grunnleggende åndelig føde.

Villige til å flytte til nye steder

En rekke av vitnene — både enkeltpersoner og hele familier — bestemte seg for å flytte til et område hvor det i årevis hadde bodd tyskere, men som etter krigen tilhørte det vestlige Polen. Mange polakker som hadde bodd i den østlige delen av det som hadde vært Polen før krigen, og som nå var blitt annektert av Sovjetunionen, flyttet også til dette vestlige området. Folk her reagerte positivt på sannheten.

Et av disse nidkjære vitnene som valgte å flytte dit, var Stanisław Kocieniewski, som senere ble reisende tilsynsmann. Da han kom hjem igjen etter å ha vært internert i en tysk arbeidsleir under krigen, var han helt utmattet. Men da han hadde kommet seg igjen, var han innstilt på å gjøre en ny innsats. Han flyttet med familien sin til byen Jelenia Góra. Dette var den første familien av Jehovas vitner som slo seg ned der. Senere kom det flere andre, og snart ble det opprettet en menighet. Nå er det ni menigheter i denne byen.

Jan Pieniewski og hans kone flyttet til byen Gorzów Wielkopolski for å tjene der. Bror Pieniewski forteller: «I februar 1946 begynte vi vår tjeneste fra hus til hus, og vi oppsøkte naboene våre først. Vi tok de tre første husene sammen, men etterpå gikk vi hver for oss. Min kone spurte: ’Hvordan skal vi få gjennomarbeidet hele byen?’ . . . Vi traff en mann som var villig til å bytte en ku mot en eneste bibel! Vi tok med en bibel til ham, men ville selvfølgelig ikke ta imot kua.»

Ikke alle Jehovas vitner av tysk opprinnelse som bodde i Polen, bestemte seg for å vende tilbake til Tyskland etter krigen. Noen av dem strevde hardt for å lære seg polsk. Men Selskapet hjalp dem i felttjenesten ved å trykke foldere som presenterte budskapet om Riket både på polsk og på tysk. Da en polsk søster og hennes barn, som hadde bodd i Frankrike, vendte tilbake til Polen og slo seg ned i nærheten av byen Wałbrzych, var det de som følte seg som utlendinger, for det bodde så mange tysktalende der. Men ved å ta initiativet til å forkynne fikk søsteren snart kontakt med de tyske brødrene. «For en glede!» sa hun. «Vi gikk sammen med dem i tjenesten fra hus til hus, og vi besøkte interesserte regelmessig og ledet bibelstudier.»

Mange som så behovet for at det gode budskap ble forkynt der de bodde, begynte som pionerer. Zofia Kuśmierz skriver: «Det var ingen Jehovas vitner i området, så jeg begynte i heltidstjenesten. Jeg var ute i distriktet fem dager i uken. . . . Folk viste stor interesse. Noen ganger fikk jeg hjulpet 20 personer i året til å ta imot sannheten.»

Distriktet var enormt. Det fantes ingen transportmuligheter ennå. Men Jan Skiba forteller: «Vi pleide å gå til mange byer til fots og tilbakela gjerne tre—fire mil én vei. Som regel gikk vi hjemmefra klokken fem om morgenen og holdt det gående helt til solnedgang. Ofte var vi ikke hjemme igjen før sent på kveld. Eller det hendte at vi la oss til å sove i høyet et eller annet sted.» De kom til steder hvor ingen hadde forkynt det gode budskap før. Ved utgangen av det første etterkrigsåret forkynte Jehovas vitner i alle deler av landet. I mars 1946 rapporterte Polen 6783 forkynnere!

Tiltak som fremmer økningen

Under den annen verdenskrig hadde ikke brødrene i Polen hatt noen direkte kontakt med Jehovas vitners hovedkontor. Det sveitsiske avdelingskontoret, som førte tilsyn med mange europeiske land, hadde også bare fått begrensede opplysninger om de vitnene som bodde i tyskokkuperte områder. Så de polske vitnene visste naturlig nok lite om de organisasjonsmessige forandringene som var blitt innført i andre deler av verden.

Men til tross for de vanskelighetene som rådde i tiden etter krigen, ble forandringene gjennomført så snart kontoret i Lódź fikk innhentet de nødvendige opplysninger. Før dette var det blitt lagt stor vekt på levering av litteratur. Men den polske utgaven av Budbringer (nå Vår tjeneste for Riket) for mai 1946 forklarte hvordan man kunne foreta virkningsfulle gjenbesøk, studere bibelsk litteratur med interesserte og også rapportere riktig. Menighetsmøtene gjennomgikk også forandringer. Det ble innført et kursus i teokratisk tjeneste, nå kalt den teokratiske tjenesteskolen. Ordningen med besøk av tjenere for brødrene (nå kjent som kretstilsynsmenn) ble skissert.

Disse organisasjonsmessige forandringene førte til økt virksomhet. Og som i det første århundre «fortsatte menighetene virkelig å bli gjort faste i troen og å vokse i tall fra dag til dag» når de fulgte retningslinjer som kom fra det styrende råd. — Apg. 16: 5.

Våre første Rikets saler

Kort tid etter at krigen var slutt, begynte brødrene å lete etter bygninger som kunne egne seg som Rikets saler når de ble bygd om. I Poznań hadde de allerede i slutten av 1945 tatt i bruk en sal som hadde plass til 60 personer. Det var vanskelig å få tak i byggematerialer, men brødrene visste råd. De kunne til og med nyttiggjøre seg treverket i de kassene som Selskapet brukte til frakt.

Der det var nødvendig, leide brødrene klubbrom, kinosaler eller andre offentlige lokaler. Når ikke det gikk an, ble møtene holdt i private hus eller leiligheter.

Våre brødre elsket musikk, og de fant stor glede i å bruke denne gaven til å lovprise Jehova. I de første etterkrigsårene organiserte noen av dem amatørkor og orkestre. Når de spilte og sang før det skulle holdes et offentlig foredrag, hendte det at hele landsbyer kom strømmende til for å høre foredraget.

Stevner — offisielle og uoffisielle

De to første stevnene i Polen etter krigen var helt uforglemmelige. Det ene ble holdt i juni 1946 i landsbyen Borówek i nærheten av Lublin med rundt 1500 til stede. Dette to dager lange stevnet, som brødrene arrangerte ut fra den kunnskap de hadde, var uoffisielt. Visse brødre holdt foredrag over emner som de valgte selv, slik de hadde måttet gjøre det i de årene som var gått. Andre fortalte opplevelser. For en glede det var å se at 260 ble døpt i vann og derved symboliserte at de hadde innviet seg til å gjøre Jehovas vilje!

Senere samme år, i september, arrangerte Selskapet et landsstevne i Katowice. Det var 5300 til stede. Dette programmet var spesielt lagt opp med tanke på å oppmuntre brødrene til å være nidkjære og forent og til å fortsette å tjene Jehova på en måte som behaget ham.

Misjonærer fra Gilead

Stefan Behunick og Paweł Muhaluk, som hadde gjennomgått Vakttårnets bibelskole Gilead, kom med skipet «Jutlandia» og gikk i land i Gdynia den 19. mars 1947. Begge to behersket polsk nokså bra, og de gikk straks i gang med de spesielle oppgavene de var blitt betrodd.

En av de viktigste pliktene deres var å organisere tjenesten til de reisende tilsynsmennene. Det betydde at de måtte lære opp brødre som regelmessig skulle besøke menighetene, og som skulle bli med de lokale vitnene ut i forkynnelsesarbeidet og holde nyttige og oppmuntrende foredrag. Ordningen med en områdetilsynsmann ble innført, og det skulle holdes regelmessige stevner i hver krets. De neste få årene ble det holdt flere titalls slike stevner over hele landet. I noen tilfelle fikk brødrene bruke offentlige saler, men i andre tilfelle ble stevnene holdt på eiendommer som tilhørte Jehovas vitner.

Til å begynne med var det bare én områdetilsynsmann, som hadde hele landet som sitt område. Det var Edward Kwiatosz. Han tjente Jehova trofast på avdelingskontoret i Polen til han avsluttet sitt jordiske løp i 1992.

Programmet for opplæring av brødre til forskjellige oppgaver innbefattet også at pionerer ble innbudt til et spesielt kurs i Lódź i 1947. En av dem som deltok i et slikt kurs, skrev senere: «De to ukene på avdelingskontoret var helt uforglemmelige. Hver eneste dag fikk jeg det jeg trengte mest.» Fire fra denne gruppen ble innbudt til å tjene menighetene som reisende tilsynsmenn.

Misjonærene gav ikke bare veiledning i organisasjonsmessige spørsmål, men deltok også iherdig i felttjenesten sammen med brødrene. I den grad det lot seg gjøre, besøkte de kretsene og gav praktisk hjelp. Både tilsynsmenn og menighetsforkynnere satte stor pris på det de gjorde, og mange husker det den dag i dag.

Razzia på kontoret i Lódź

Organisasjonen vokste, og vitnene viet seg til å hjelpe andre til å høste gagn av Bibelen. Men deres virksomhet møtte fortsatt motstand, selv om de nå levde under et sosialistisk styre.

Så tidlig som i februar 1946 ble det foretatt razzia på kontoret i Lódź, og alle de brødrene som arbeidet der, ble arrestert. Det ble bare noen få søstre igjen. Bygningen ble overvåket døgnet rundt av vakter fra Urząd Bezpieczeństwa (sikkerhetskontoret), eller UB. Men en av søstrene klarte å få sendt et telegram til avdelingskontoret i Sveits. Derfra ble det rettet en henstilling til den polske ambassaden i Bern. På den tiden var myndighetene opptatt av å ha et godt omdømme i andre land, så innen en uke ble brødrene i Lódź satt fri.

I mellomtiden prøvde UB å få brødrene til å samarbeide med dem om å overvåke det katolske presteskap, som om det var deres «felles fiende». Kristen nøytralitet var et ukjent begrep for dem.

Det kan nevnes at da Jehovas vitner holdt et landsstevne i Kraków året etter, gikk de 7000 deltagerne med et merke på seg som hadde omtrent samme form som den fiolette trekanten som hadde vært Jehovas vitners identifikasjonsmerke i konsentrasjonsleirene. De hadde ikke glemt hvor forfulgt de hadde vært under nazistenes styre, og de lot heller ikke andre glemme det.

«Verden var dem ikke verd»

I 1946 begynte avdelingskontoret å få inn rapporter som fortalte at Jehovas vitner ble utsatt for rå og brutal behandling i forskjellige deler av landet. Geriljakorpsene til Narodowe Siły Zbrojne (nasjonale væpnede styrker) var spesielt nådeløse i sin motstand. Deres virksomhet var ikke bare rettet mot den kommunistiske regjeringen, men som følge av det katolske presteskaps innflytelse var den også rettet mot Jehovas vitner. Det de forlangte, var bemerkelsesverdig likt det som Satan forlangte av Jesus Kristus. Satan sa til ham: ’Foreta bare én tilbedelseshandling overfor meg.’ (Matt. 4: 9, 10) Disse katolske geriljakorpsene forlangte: ’Foreta bare én tilbedelseshandling som viser at du er katolikk.’

Et eksempel på det er det som skjedde med 15 år gamle Henryka Żur, som bodde i nærheten av Chełm. Den 1. mars ble hun med en bror i menigheten for å besøke noen interesserte i en nabolandsby. Det skulle bli hennes siste gjenbesøk. Begge forkynnerne kom i hendene på noen medlemmer av de nasjonale væpnede styrker som overnattet i landsbyen. Broren ble skamslått, men kom fra det med livet i behold. Søsteren ble utsatt for grusom tortur i mange timer. «Tenk på hva du vil,» foreslo en av dem som mishandlet henne, «bare du gjør det katolske korsets tegn. Hvis ikke, skyter vi en kule i deg!» Til slutt ble den unge søsteren slept inn i skogen og skutt. Men hun hadde bevart sin ulastelighet.

Mindre enn tre uker senere, om kvelden den 18. mars, trengte en pøbelflokk på 30 mann seg inn hos Jan Ziemcow i det østlige Polen. Først prøvde de å tvinge familien til å gå til skrifte hos den katolske presten og til å skaffe seg et bevis hvor presten bekreftet at de hadde skriftet. Da familien forkynte bibelske sannheter for dem, gikk de amok. De slo bror Ziemcow nådeløst med klubber og befalte ham flere ganger å kysse et kors. I sine forsøk på å tvinge ham til å fornekte Bibelen og til å vende tilbake til den katolske kirke slo de ham bevisstløs. Da de hadde fått ham til å komme til bevissthet igjen med kaldt vann, slo de ham i hjel. Etter at de hadde begått dette drapet, satte de seg rolig ned og spiste kvelds før de tok for seg resten av familien og slo dem bevisstløse.

Den 12. juni skjedde det et nytt drap. Aleksander Kulesza fra Podlasie-området gikk for å se til bror Kadziela og hans familie, som var blitt overfalt natten før. Et grufullt syn møtte ham. Ofrene var knapt til å kjenne igjen! Etter at bror Kulesza og hans familie hadde gitt hjelp, drog de hjem igjen, uvitende om at de allerede var blitt utpekt som de neste ofrene.

Den kvelden kom det en gjeng og omringet huset deres. Oppildnet av sognepresten mishandlet de familien i seks timer. De var så oppsatt på å tvinge bror Kulesza til å vende tilbake til den katolske kirke at de slo ham i hjel. Hans sønn Jerzy ble også skamslått den gangen, men to år senere begynte han i heltidstjenesten, og han har holdt det gående i denne tjenesten fram til denne dag.

En oversikt fra 1947 over ugjerninger som var begått mot Jehovas vitner i Polen i et forsøk på å få dem til å vende om til katolisismen, viste at 4000 personer var blitt mishandlet, og at 60 av dem var blitt drept. De nasjonale væpnede styrker hadde foretatt rundt 800 angrep på Jehovas vitner i deres hjem. Det som ble sagt om Jehovas vitner i gammel tid, kan så avgjort også sies om disse vitnene for Jehova i nyere tid: «Verden var dem ikke verd.» — Hebr. 11: 38.

«En middelaldersk, blodig september»

Katolske geistlige hadde innprentet sine hjorder en fanatisk intoleranse overfor alt som ikke var i samsvar med den katolske religion. Ettersom de representerte Polens største religionssamfunn, utnyttet de ofte skoleungdommer og også voksne ved å få dem til å danne pøbelflokker og øve vold.

Da Jehovas vitner holdt et områdestevne i Lublin i 1948, hisset prestene opp sine hjorder ved å påstå at vitnene hadde kommet fra hele Polen for å ødelegge katolske helligdommer. De troende ble bedt om å forsvare sine kirker og sin by. En flokk religiøse fanatikere strømmet til. Væpnede politimenn som hadde fått i oppdrag å opprettholde sikkerheten under stevnet, dyttet de mest aggressive anførerne inn i biler og kjørte dem tre mil utenfor byen før de slapp dem ut, langt fra offentlige kommunikasjonsmidler.

Situasjonen var noe annerledes den 5. september 1948, da vitnene overvar et kretsstevne i Piotrków Trybunalski, en by omkring 12 mil fra Warszawa. Misjonærene, bror Behunick og bror Muhaluk, var også der. Klokken fem om ettermiddagen hadde en stor, truende folkemengde stimlet sammen like ved. De ventet på at programmet skulle slutte, så de kunne få tak i «biskopene», som de kalte misjonærene. Da vitnene forlot hallen, gikk mobben, flere hundre personer, til aksjon. Misjonærene og noen av de andre ble slått bevisstløse. De skadede ble fraktet til Treenighetssykehuset, hvor sårene ble forbundet. Men etter påtrykk fra nonnene der nektet sykehuspersonalet dem å bli på sykehuset.

Til å begynne med var pressen helt taus. Men like etter at den amerikanske ambassaden i Warszawa hadde fått detaljerte opplysninger om det som hadde skjedd, meldte amerikanske nyhetsbyråer om hva pøbelen hadde gjort.

Mindre enn tre uker senere — nesten som andre akt i «en middelaldersk, blodig september,» som et tidsskrift uttrykte det — skjedde det noe annet i det samme området som fikk folk til å reagere. En gruppe universitetsstudenter etterkom en anmodning fra kultur- og kunstdepartementet om å katalogisere de arkitektoniske levningene, skulpturene og maleriene som var å finne i nærheten av Piotrków Trybunalski. Departementet innhentet tillatelse hos de kirkelige myndigheter, og studentene gikk i gang med katalogiseringen i lokale kirker.

I én by, Kamiensk, kom den fanatiske husholdersken til en sogneprest styrtende inn i kirken og begynte å skjelle studentene huden full. Hun påstod at de slett ikke var studenter, men Jehovas vitner som hadde satt seg fore å ødelegge kors, vanhellige kirker og skjende graver. Selv om ingen av studentene var Jehovas vitner, befalte presten studentene å forlate kirken omgående. Ryktet om dette spredte seg som ild i tørt gress til landsbyene omkring. Det nyttet ikke å komme med noen forklaring. En hissig horde væpnet med klubber, høygafler og steiner gikk brutalt løs på ungdommene. Seks av dem måtte på sykehuset.

Denne gangen reagerte myndighetene raskt. Anstifterne, deriblant sognepresten og hans husholderske, ble arrestert og idømt lange fengselsstraffer. Denne episoden førte i hvert fall til at færre prester prøvde å bruke pøbelflokker til å øve vold mot vitnene.

Myndighetene skaper vanskeligheter

Enda en gang skulle det skje en dramatisk forandring i det politiske klima i Polen. De som kom til makten, prøvde å få religionen til å underordne seg under staten.

Som nevnt hadde en tjenestemann fra det regionale sikkerhetskontoret i Lódź i februar 1946 prøvd å få Jehovas vitner til å spionere på den katolske kirke, men vitnene hadde nektet. Da en mann fra det hemmelige politi besøkte avdelingskontoret fire måneder senere, insisterte også han på at brødrene skulle gjøre som politiet ville. Han lovte at Jehovas vitner skulle få de beste salene til møtene sine hvis de samarbeidet, men advarte mot alvorlige konsekvenser hvis de ikke gjorde det. «Ingen kan stanse oss,» sa han truende da han gikk igjen.

Senere ble tillatelsen til å holde visse stevner trukket tilbake; i andre tilfelle prøvde politiet å spre dem som kom til stevnet. I mai 1949 gav politiet ordre om at et kretsstevne i nærheten av Chełm skulle avbrytes. De ansvarlige brødrene fortsatte programmet og ble arrestert. Vitnene kom sammen igjen den siste dagen, og dåpstalen ble holdt av en bror som overtok for en som var blitt arrestert. Omkring tusen mennesker kom til det offentlige foredraget om ettermiddagen. Politiet arresterte den ene taleren etter den andre. Så snart én taler ble ført bort, var det en annen som steppet inn. Før dagen var omme, hadde 27 forskjellige brødre stått på talerstolen!

Misjonærene blir utvist

Den 24. juli 1949 ble Stefan Behunick og Paweł Muhaluk tvunget til å forlate landet. Da hadde de vært der i to år og fire måneder. Bror Behunick skrev i private notater om disse årene da han tjente i Polen: «Nå, i 1949, er arbeidet på avdelingskontoret allerede bedre organisert. Menighetene samarbeider bedre. Vi har allerede tre områder, og i juni hadde vi 13 699 forkynnere, dobbelt så mange som da vi kom i 1947. Det er 710 aktive menigheter, og det er 45 som arbeider på avdelingskontoret. Vår virksomhet blir tolerert, og forkynnelsen fra hus til hus fortsetter.»

I 1949 var vitnenes virksomhet faktisk blitt tolerert lenger enn ventet. Året før, i 1948, hadde justisministeren holdt et foredrag over emnet «Religionsfrihet i Sovjetunionen». I dette foredraget, som han holdt i distriktsdomstolens sal i Lódź, sa han at religiøse minoriteter i Sovjetunionen frivillig hadde oppløst seg selv og sluttet seg til den kirken som var offisielt anerkjent av staten. Jehovas vitner oppfattet det slik at denne ’frivillige oppløsningen’ av religiøse minoriteter i Sovjetunionen betydde at det snart ville finne sted en lignende prosess i Polen. De forberedte seg til å gå under jorden.

Ettersom det hadde kommet en ny lov om foreninger og selskaper, forela Jehovas vitner samtidig myndighetene noen foreslåtte vedtekter som beskrev Selskapet Vakttårnets virksomhet. De bad om at deres selskap måtte bli registrert i samsvar med den nye loven.

I mellomtiden strømmet det flere til organisasjonen. Det ble nådd nye høydepunkter i antall forkynnere ti måneder på rad. I mars 1950 var det 18 116 som rapporterte, og de tilhørte 864 menigheter. Samme år var det 28 918 som overvar høytiden til minne om Kristi død. For en kraftig pekepinn om at det fortsatt kunne bli mange flere tilbedere av Jehova i Polen!

Å gi etter for frykt — utenkelig!

Natten til 22. april 1950 ble avdelingskontoret i Lódź gjennomsøkt av en stor gruppe UB-menn som kom seg inn gjennom et vindu. Det ble påstått at noen av dem som arbeidet på Betel, var spioner for USA og «prøvde å styrte Folkerepublikken Polens regjering med makt». UB-mennene ransaket lokalene omhyggelig for å finne beviser. De fant selvfølgelig ingenting. Men de beslagla dokumenter om vitnenes religiøse virksomhet. Dagen etter ble Selskapets styremedlemmer arrestert.

De som var igjen på avdelingskontoret, bestemte seg for å trykke så mange blad som mulig og få dem ut til menighetene. De brukte opp hele papirbeholdningen, rundt 20 tonn, og sendte ut litteraturen. Så gjemte de bort stensilmaskinen og andre maskiner og også arkivene. Det krevde stort mot å fortsette å arbeide på avdelingskontoret under disse forholdene. På denne tiden fikk de brev fra personer som gav seg ut for å være interessert, og som bad brødrene treffe dem på bestemte steder i byen. Men det egentlige motivet var å lokke brødrene ut på gaten, hvor noen av brødrene fra Betel faktisk ble kidnappet. Etter at det skjedde, gikk de andre bare ut når de var flere i følge.

Om kvelden den 21. juni var det igjen razzia på Betel. Denne gangen ble nesten alle arrestert. Brødrene ble stuet sammen oppå et lasteplan og kjørt gjennom Lódź. Vaktene gjorde narr av dem og sa at dette var som å ta en søndagstur. «Er det det, så la oss synge,» foreslo en bror. Og disse modige tjenerne for Jehova satte i å synge. De brydde seg ikke om at vaktene protesterte, men sang: «Den som er trofast, vil ikke frykte fiendens mektige hær.»

Samme natt ble hjemmene til hundrevis av vitner over hele landet gjennomsøkt. Mange brødre ble arrestert. Fiender av Guds rike ville oppløse organisasjonen og tvinge Jehovas vitner til taushet.

Det var først etter alt dette, den 2. juli 1950, at kontoret for religiøse saker opplyste massemediene om at det avviste søknaden om å få registrert Foreningen Jehovas vitner i Polen. Det ble sagt at organisasjonen nå var oppløst, og at staten skulle ekspropriere dens eiendom.

Torturkamre

Denne bølgen av arrestasjoner og all denne etterforskingen betydde begynnelsen på en lang periode med tortur og lidelser for mange Jehovas vitner. Etterforskere prøvde å tvinge dem til å tilstå forbrytelser de ikke hadde begått, spesielt at de hadde handlet på oppdrag fra fremmed etterretningstjeneste. Det ble også gjort forsøk på å overtale brødrene til å bli informanter for UB. Ifølge uoffisiell statistikk fra UB ble 90 prosent av «sektmedlemmene» utsatt for behandling som var ment å kue dem. Antall forkynnere som var i stand til å rapportere felttjeneste, sank derfor til det halve for en tid.

Wilhelm Scheider ble forhørt uavbrutt i åtte døgn. De som forhørte ham, brukte bestialske prylemetoder for å tvinge ham til å erkjenne seg straffskyldig i de anklagene de hadde diktet opp. Når han mistet bevisstheten, helte de kaldt vann over ham til han våknet igjen. Han fikk verken mat eller drikke og ble en gang tvunget til å knele i 72 timer i ett strekk. Senere ble han overflyttet fra Lódź til Warszawa og ble kastet naken ned i et trangt, underjordisk fangehull, hvor han måtte bli i et døgn. Der kunne han verken sitte, ligge eller stå oppreist. I enda et forsøk på å tvinge ham til å inngå kompromiss arresterte UB hans kone og hans datter og mishandlet dem. Men ikke noe av dette fikk ham til å bryte sin ulastelighet.

Harald Abt, avdelingskontorets sekretær, fikk samme behandling. I seks samfulle dager ble han forhørt uten stans, mens han hele tiden ble slått i hodet og magen. «Selv om du har sittet fem år i leir fordi du var imot nazismen, skal vi få bevist at du har vært Gestapo-mann,» sa de til ham.

Edward Kwiatosz ble brutalt slått og fikk ikke mat på tre dager. Nådeløse etterforskere truet med å henge ham. De sørget for at han ikke fikk sove på to uker. Han ble slått under hælene med gummiklubber. Han fikk brukket nesen og flere ribben, hodeskallen ble trykt inn, og det ble stukket hull på den ene trommehinnen. Han ble mishandlet i 32 dager til sammen. Men han lot seg ikke skremme til å komme med falske anklager mot sine brødre for å slippe lidelser selv. — Jevnfør Job 2: 4.

Også andre brødre fikk lignende behandling. Noen av dem måtte under forhørene sitte på en krakk hvor det stakk opp en pigg midt på. Dette ble kalt den «romerske behandlingen». Alt dette gjennomgikk de bare fordi de var Jehovas vitner, fordi de nektet å skrive under på erklæringer som var fulle av løgner, og fordi de nektet å vitne falskt mot sine kristne brødre.

Noen brødre ble satt i fengsel i Zawiercie i 1950 fordi de nektet å undertegne den politiske Stockholm-appellen. Den første som kom dit, var Władysław Drabek fra Poręba. Han ble innesperret i et mørkt fangehull hvor vannet nådde ham til knærne. Han kunne hvile litt ved å sitte med bøyde knær på noen bjelker i et hjørne. To dager senere ble det stuet flere andre brødre inn i cellen. Alle hadde nektet å undertegne appellen. En gang iblant gav vaktene dem bøtter hvor de kunne gjøre sitt fornødne. Hvis de ikke brukte dem når de fikk dem, fikk de ikke noen ny sjanse. Det er vel ikke nødvendig å si at det etter noen dager kom en ufyselig stank fra vannet.

Et menneskes levetid ville være altfor kort til å fortelle om hvert eneste eksempel på mishandling av Jehovas vitner etter massearrestasjonene i 1950. Guds tjeneres ulastelighet ble satt på en hard prøve, og det er ikke overraskende at noen av dem døde som følge av den umenneskelige behandlingen.

Trofaste like til døden

Bror J. Szlauer var bare 20 år gammel da han i august 1950 ble innkalt til forhør i UB-kvarteret i Cieszyn. Han nektet standhaftig å angi sine trosfeller. Han som forhørte ham, ble så irritert at han skjøt ham to ganger, og etter en time døde denne unge tjeneren for Jehova. Men før han døde, klarte han å få sagt til legen: «Jeg ble skutt av UB-offiseren fordi jeg var trofast mot Jehova.»

Andre Jehovas vitner gjennomgikk store lidelser i en årrekke før døden kom som en befrielse. En reisende tilsynsmann, Alojzy Prostak fra Kraków, ble arrestert i mai 1952 i Szczecin. Etter at han hadde vært holdt i forvaring i to år i Warszawa og Lódź, var han så skamslått og utmattet at han måtte innlegges på sykehus. En advokat foreslo for hans kone at hun skulle prøve å få ham løslatt, og det klarte hun i 1954, men han døde en uke senere. Det kom rundt 2000 personer i begravelsen. Den broren som modig holdt begravelsestalen på kirkegården, benyttet anledningen til å protestere mot de sadistiske metodene UB brukte når de forhørte Jehovas vitner. Etterpå ble han selv nødt til å gå i dekning for ikke å bli arrestert.

I 1956 viste rapporter at 16 brødre rundt omkring i Polen hadde dødd fordi de var blitt torturert av UB, eller fordi de var blitt nektet medisinsk behandling. (Senere kom enda flere tilfelle for dagen.) Likene av disse brødrene ble vanligvis sendt til de pårørende i lukkede kister som de ikke fikk lov til å åpne. I andre tilfelle fikk ikke familien vite at de hadde mistet en av sine nærmeste, før mange måneder etter dødsfallet.

En sak for lukkede dører

De som overlevde denne umenneskelige behandlingen, beskrev de forsøkene som var gjort på å tvinge dem til å vitne mot Selskapets styremedlemmer. To brødre brøt sammen under tortur og lot seg tvinge til å avlegge falskt vitnesbyrd. Men UB diktet også opp egne «beviser».

De brukte slike «beviser» i en sak de fikk i stand i Warszawa bak lukkede dører fra 16. til 22. mars 1951. Mange Jehovas vitner utsatte seg for fare ved å samle seg foran rettsbygningen. De håpet at de ved sitt nærvær kunne oppmuntre brødrene til trofast å holde ut.

Det ble gjort forsøk på å få de saksøkte inn i rettssalen uten at de ble sett; det ble brukt ambulanser som kjørte inn i den innerste gårdsplassen. Men noen av barna til brødrene klarte å komme seg nesten helt bort til gårdsplassens mur, og da fangene kom ut av bilene, fikk disse barna ropt noen oppmuntrende ord til dem som en påminnelse om at de ikke var alene.

Det satt sju brødre på tiltalebenken. Fire av dem var styremedlemmer i Selskapets registrerte selskap i Polen, og de tre andre var brødre som av forskjellige grunner ble betraktet som viktige for organisasjonen. Aktor la ned påstand om dødsstraff for Wilhelm Scheider. Retten dømte ham til livsvarig fengsel. De tre andre styremedlemmene fikk 15 år hver, mens resten fikk kortere fengselsstraffer. Alle ble sendt til et fengsel som hadde de strengeste sikkerhetstiltak.

Hva nå?

To områdetilsynsmenn som hadde unngått å bli arrestert, og flere andre erfarne brødre viste sin kjærlige omtanke for alle menighetene ved å begynne å planlegge hvordan den åndelige føden skulle bringes ut til brorskapet. De tenkte ut et kommunikasjonssystem som viste seg å være effektivt i nesten 40 år. Kretstilsynsmenn ble utnevnt til å overta arbeidet til dem som nå satt i fengsel, og trass i den evinnelige trakasseringen hadde antall forkynnere av Guds rike økt til 19 991 ved utgangen av 1952!

Det var ikke akkurat dette sikkerhetsstyrkene hadde regnet med. De hadde satt seg fore å utrydde Jehovas vitner fra Polen innen to år. I sitt raseri over de mislykkede forsøkene planla de et siste angrep, som de mente skulle ta knekken på dem. Det kom en ny bølge av arrestasjoner. Fire medlemmer av det utvalget som førte tilsyn med arbeidet i landet, og andre nidkjære brødre og søstre ble pågrepet. Det ble lagt planer om en rettssak i Lódź, men utfallet av den var avgjort på forhånd.

I månedene før saken kom opp, døde en av brødrene, flere av dem fikk nervesammenbrudd, og én, Zygfryd Adach, ble løslatt på grunn av en alvorlig sykdom han pådrog seg i fengselet. Etter over to års forberedelse begynte en femdagers rettssak den 10. mars 1955. Den førte til de strengeste dommene siden rettssaken i Warszawa. Tre medlemmer av landsutvalget, Jan Lorek, Tadeusz Chodara og Władysław Szklarzewicz, ble hver dømt til 12 års fengsel.

Lot de andre vitnene seg skremme til taushet av dette?

Ungdommer som har tro og mot

Også skoleungdommer holdt fast ved sin tro. På skolen ble de bombardert med ateistiske oppfatninger. De som ikke godtok disse, ble latterliggjort. Pensumet omfattet ofte politikk, og det var obligatorisk å være med på marsjer eller demonstrasjoner. Noen skoler innførte militærundervisning. De som av samvittighetsgrunner nektet å delta, ble som regel utvist.

Men istedenfor å bli motløse begynte mange av disse unge vitnene i pionertjenesten. Dermed fikk de en stor andel i utbredelsen av budskapet om Riket. I 1954 ble det holdt en rekke spesielle møter med pionerene. Møtene varte i flere dager, men det ble utvist forsiktighet. Pionerene fikk opplysninger fra noen av de foredragene som var blitt holdt på det internasjonale stevnet «Den nye verdens samfunn» i New York i 1953. Så åndelig forfriskende dette var! Så styrkende det var å få en slik påminnelse om at de tilhørte Jehovas folk, et kjærlig, verdensomfattende brorskap!

Og hva gjorde de brødrene som satt i fengsel?

Evangelisering i fengslene

Władysław Przybysz, som satt i fengsel første gang fra 1952 til 1956 og ble løslatt for fjerde gang i 1969, forteller: «En fengselsstraff ble tatt imot som et arbeidsoppdrag i et distrikt som ikke var tilgjengelig for andre.» Som følge av den forkynnelsen som ble utført bak lås og slå, fikk mange fanger høre om Jehova og hans storslagne hensikt. De fengslede brødrene organiserte også små grupper og holdt korte møter hver dag. Til og med bak murene ’fortsatte tallet på disiplene å øke’. — Apg. 6: 7.

Takket være vitnenes eksemplariske oppførsel skjedde det også en gradvis holdningsendring hos noen av fengselspersonalet. Romuald Stawski forteller at i ett fengsel ble menyen forandret, slik at Jehovas vitner ikke lenger ble prøvd ved at de fikk mat som inneholdt blod. En dag kom en fengselsbetjent med to store matbeholdere inn i cellen. Den ene var full av blodpølser, den andre inneholdt grønnsaksuppe. «Denne [suppen] er bare til vitnene,» understreket fengselsbetjenten.

Fengselsdørene åpnes igjen

I 1956 begynte myndighetene å forandre holdning til Jehovas vitner. Utpå vårparten ble en områdetilsynsmann fra Kraków satt fri og ble fortalt at myndighetene var innstilt på å forhandle med Jehovas vitner. Saken ble vurdert, og en offisiell delegasjon på tre brødre ble valgt ut til å oppsøke kontoret for religiøse saker.

De tre brødrene understreket at de bare var interessert i å innhente opplysninger, og at de eneste som var bemyndiget til å forhandle, var Selskapets fengslede styremedlemmer. Men kontoret for religiøse saker ville ikke ha noe med domfelte personer å gjøre. Det ble holdt et møte til, som også endte uten noen klare resultater da de tre brødrene framhevet at Jehovas vitner betraktet de fengslede styremedlemmene som uskyldige.

Men snart ble mange brødre og søstre løslatt. Noen av dem hadde sittet inne siden 1950. Både de tre styremedlemmene og medlemmene av landsutvalget, som var blitt dømt senere, ble løslatt. Til slutt, i august 1956, ble også Wilhelm Scheider satt fri. Hva var det som hadde skjedd?

Det var ikke bare politiske forandringer som var inne i bildet. De to brødrene som hadde avlagt falskt vitnesbyrd, trakk det tilbake, og på det grunnlag ble siktelsen mot styremedlemmene formelt frafalt. Men det var ikke alt. Man kunne se at Jehovas vitner vokste i antall, og det i raskt tempo. På tre år hadde antall forkynnere av Riket kommet opp i 37 411, en økning på 87 prosent! Senere, i 1972, innrømmet en velinformert representant for sikkerhetstjenesten: «Vi ser at det å opplyse om Jehovas vitners rettssaker og om deres propaganda ikke har svekket organisasjonen, men har hatt stikk motsatt virkning.» Lojaliteten mot Jehova hadde seiret!

Økt virksomhet trass i rettslige hindringer

Så snart brødrene var blitt løslatt, konsentrerte de seg om menighetenes åndelige behov og om den offentlige forkynnelsen av det gode budskap. Det ble sørget for at brødrene fikk Rikets tjeneste, som kom med nyttige råd for hvordan de kunne forkynne og gjøre disipler. Trass i fortsatte vanskeligheter fikk menighetene regelmessig besøk av reisende tilsynsmenn og deltok nidkjært i teokratisk virksomhet.

Den polske grunnlov garanterte religionsfrihet, og Jehovas vitner benyttet seg av den garantien. Forkynnelse fra hus til hus hørte med til deres gudsdyrkelse, så de utførte en slik forkynnelse. Likevel ble brødrene arrestert når de var ute i felttjenesten, for de var «en del av» noe som ble beskrevet som «en forening hvis eksistens, sammensetning og formål blir holdt skjult for staten, omgitt av mystikk». En ny fase i den rettslige kampen for religionsfriheten var i ferd med å begynne.

Brødrene gjentok tålmodig sitt standpunkt for domstolene og i brev som de eller deres juridiske representanter skrev til myndighetene. Endelig, i mai 1963, avsa sju dommere i høyesterett følgende kjennelse: «Å oppløse den religiøse forening betyr følgelig å forby enhver form for organisasjonsvirksomhet, men har ikke noen innflytelse på individuell eller privat gudsdyrkelse, som ikke er straffbart.» Brødrene forstod dette dit hen at individuell forkynnelse fra hus til hus ikke skulle betraktes som ulovlig.

Nå fortsatte vitnene med enda større glød i det åndelige innhøstningsarbeidet. (Matt. 9: 37) Antall aktive forkynnere økte raskt, særlig i de store byene. I tynt befolkede områder derimot var situasjonen mindre positiv. Brødrene i det sørlige Polen begynte derfor å organisere hjelpepionergrupper som skulle sendes til distrikter hvor behovet var større. Senere ble disse kjent som pionersentre. Hver gruppe, som vanligvis bestod av 10—12 personer, bodde på gårder som tilhørte brødre, eller, i mange tilfelle, i telt.

Mange forkynnere tjente som hjelpepionerer minst én gang i året med pionersentrene som base, og det satte fart i denne virksomheten. Nyopprettede bibelstudier ble overlatt til forkynnere i den nærmeste menigheten. Denne metoden blir av og til brukt den dag i dag. Det er tydelig at den har hatt Jehovas velsignelse.

Stadig mer åndelig føde skaffes til veie

Som vår kjærlige Far sørger Jehova også for at hans folk får åndelig føde, enten de har motgang eller medgang. Trass i forfølgelse fikk menighetene nokså regelmessig forsyninger av litteratur.

Til å begynne med var det bare helt primitive, manuelle stensilmaskiner som var tilgjengelige til mangfoldiggjøring av bibelsk litteratur. En bror forteller: «Trykkvaliteten var dårlig, og antall kopier var lite. Stensileringen krevde mye papir. Det måtte fraktes dit hvor arbeidet ble gjort, og så måtte de ferdige bladene distribueres. Alt dette foregikk selvfølgelig i ly av mørket. Hvis politiet oppdaget et av stedene, betydde det flere års fengsel for husverten og arbeiderne.»

Men det var ikke nok å kunne reprodusere noe litteratur. Det var også behov for å øke mengden og forbedre kvaliteten. I slutten av 1950-årene ble det derfor anskaffet en liten Rotaprint offsetpresse, og senere ble det anskaffet flere presser. En vennligsinnet sjef for et lite trykkeri i Kraków viste brødrene hvordan de skulle bruke maskinen, og også hvordan de skulle lage aluminiumstensiler. Disse stensilene var mye mer holdbare, så det kunne lages flere kopier på kortere tid.

Senere lærte en bror seg kunsten å framstille fotokjemiske trykkplater — han lærte det faktisk på det polske vitenskapsakademi. Deretter produserte brødrene det nødvendige utstyret selv. Det viste seg å bli en suksess. Nå kunne skriften forminskes fotografisk, og dermed ble det plass til mer tekst på papiret, som det var knapphet på. Foruten blad ble det trykt bøker. Den første var Fra det tapte paradis til det gjenvunne paradis, som kom ut i Polen i 1960.

Det var mange problemer. Nå var det for eksempel behov for mer strøm. For ikke å vekke mistanke koblet brødrene seg utenom strømmåleren. Men de hadde ikke samvittighet til å la være å betale, så de betalte anonymt til elektrisitetsverket. En gang oppdaget sikkerhetsstyrkene et av vitnenes «bakerier», som trykkeriene ble kalt, i nærheten av Gdańsk. Arbeiderne ble stilt for retten og blant annet siktet for å ha stjålet elektrisitet. Men da brødrene beviste at de faktisk hadde sendt inn anonyme innbetalinger for den strømmen de hadde brukt, ble denne siktelsen frafalt. Det ble avlagt et flott vitnesbyrd.

Tall fra sikkerhetsstyrkene viser at de mellom 1956 og 1969 oppdaget og satte ut av drift 34 av vitnenes sentre for produksjon og distribusjon av litteratur. En av deres tjenestemenn fra Bydgoszcz skrøt: «Etterretningstjenesten er så godt organisert at vi kan finne et hemmelig trykkeri som Jehovas vitner har, på mindre enn seks måneder.»

Det var litt av en overdrivelse. Likevel var det et stort tap hver gang en Rotaprint ble beslaglagt. Disse avanserte maskinene ble ikke produsert i Polen, og på grunn av statlig kontroll var det vanskelig å få kjøpt dem. En god del av dem vi hadde — rundt 50 av dem — var derfor framstilt av våre egne brødre, med Jehovas hjelp.

Kunne organisasjonen svekkes innenfra?

Fordi de direkte angrepene mislyktes, prøvde myndighetene å ødelegge Jehovas vitners enhet innenfra. Fiender begynte å utgi en falsk utgave av Vakttårnet som inneholdt opplysninger som svertet Jehovas lojale tjenere. Et anonymt «12-mannsutvalg» brukte adresser de fant i sikkerhetstjenestens arkiver, og sendte rundt brev som kom med ondskapsfulle angrep på fremtredende brødre. Men sauene kjente sin Hyrdes røst og kunne skille sannhet fra løgn. — Joh. 10: 27.

Ved utgangen av 1950-årene viste det seg at det tøværet som hadde begynt i 1956, nærmet seg slutten. Det var om å gjøre å forkynne det gode budskap i så stor utstrekning som mulig, mens det fortsatt lot seg gjøre. Det fant sted en bemerkelsesverdig økning, men enkelte utviklet en usunn konkurranseånd. Som følge av det var det mange nye forkynnere som ikke oppfylte Bibelens krav. En interessert ble betraktet som forkynner hvis han bare nikket når han ble spurt om han hadde snakket med noen om håpet om Riket, slik Jehovas vitner gjør. Følgende slagord ble tatt i bruk: «Interessert i dag, forkynner i morgen.» Mange av dem gikk ikke engang på møtene. I mars 1959, da det var 84 061 forkynnere som rapporterte, var det ikke engang så mange som overvar minnehøytiden. En slik situasjon kunne lett svekke organisasjonens åndelighet. — 1. Kor. 3: 5—7.

Det ble truffet tiltak som skulle rette på dette. Antall forkynnere gikk langsomt ned, til det til slutt stabiliserte seg på rundt 50 000. Det tok nesten 29 år før et nytt høydepunkt ble nådd igjen. Det skjedde i januar 1988. Men denne gangen var det ekte forkynnere som rapporterte — 84 559 i alt!

De rettslige bestrebelsene koordineres

Ettersom det ble anlagt så mange rettssaker mot Jehovas vitner, tok brødrene skritt for å koordinere de bestrebelsene de gjorde for å forsvare seg i retten. Noen få begavede og modige advokater var villige til å ta sakene deres. Det ble lagt fram gode juridiske argumenter, men det ble lagt størst vekt på hva Jehovas vitner tror og lærer ut fra Guds Ord. Hver rettssak førte derfor til at det ble avlagt et vitnesbyrd både for dommere og for offentligheten. Romuald Stawski, som har tatt seg av Jehovas vitners juridiske saker, husker at det var én måned da det ble holdt 30 rettssaker utenom de sakene som gjaldt kristen nøytralitet. Det var stadig flere som kom for å høre på når Jehovas vitners saker ble behandlet for domstolene. Til slutt kom tallet opp i rundt 30 000 tilhørere i året. — Matt. 10: 18.

Det hendte at høytstående myndighetspersoner åpent gav uttrykk for at de hatet Jehovas vitner. Under en rettssak i Poznań som gjaldt seks reisende tilsynsmenn, fortalte for eksempel en søster i sitt vitneutsagn at statsadvokaten hadde sagt til henne at hvis Hitler hadde levd fremdeles, ’ville han straks ha gjort noe med Jehovas vitner og ordnet opp i saken’. Denne statsadvokaten tilføyde senere at han personlig skulle være villig til å skyte tusenvis av Jehovas vitner.

Men hva var grunnen? Jehovas vitners religiøse virksomhet utgjorde absolutt ingen trussel mot myndighetene. Det kom tydelig fram i en annen rettssak i Poznań, da en forsvarsadvokat minnet om hva som hadde skjedd da en folkemengde hadde stormet et fengsel i 1956 og befridd alle fangene. Tre av fangene var Jehovas vitner som sonet lange fengselsstraffer, men ifølge protokollen fra garnisonens militærdomstol overgav alle disse tre seg «straks og frivillig til folkemilitsen».

Enda flere «våpen», men ikke gode nok i lengden

Myndighetene gav seg ikke med å prøve å finne et «våpen» de kunne bruke for å få kontroll over Jehovas tjeneres organisasjon. I 1961 trodde de kanskje at de hadde klart det. Ved å love større bevegelsesfrihet fikk de lokket 15 åndelig svake brødre til å søke om å få registrert et trossamfunn som skulle handle uavhengig av Jehovas vitners internasjonale organisasjon. Men brødrene i sin alminnelighet støttet ikke opp om dette. To år senere ble selve søknaden om registrering avvist.

Da prøvde motstanderne en ny taktikk. De lette etter noen «innflytelsesrike» personer de kunne presse. Også denne gangen så det ut til at de skulle lykkes. De fant en bror i en ansvarsfull posisjon som brøt kristne moralnormer. De brødrene som fikk i oppdrag å undersøke anklagene mot denne tilsynsmannen, ble plutselig arrestert. Broren ødela dokumenter som beviste hans skyld. Så begynte andre brødre å motta brev som skulle være fra venner. Disse «vennene» kritiserte respekterte brødre og prøvde å renvaske ham som gikk på gale veier, men andre ganger gjorde de det stikk motsatte. Dette førte naturlig nok til at brødrene ble forvirret, og det var nettopp det myndighetene ville.

Men Jehova visste hva som foregikk. (Hebr. 4: 13) Med tiden ble det framlagt ubestridelige beviser for hva som egentlig hadde skjedd, og den umoralske personen som hadde latt seg bruke av motstanderne, ble utstøtt. ’Snaren var revet i stykker.’ Enda et våpen mot Jehovas tjenere hadde vist seg å være ubrukelig i lengden. — Sal. 124: 7.

I 1972 trodde motstanderne igjen at de hadde funnet et nytt våpen. En offiser i sikkerhetstjenesten hadde i en årrekke samlet stoff som svertet Jehovas vitner. Nå brukte han det til å skrive en doktoravhandling for å oppnå universitetsgraden dr.philos. Den het «Innholdet i og typen propaganda som blir brukt av sekten Jehovas vitner i Folkerepublikken Polen». Meningen var at avhandlingen senere skulle tjene som håndbok for jurister i kampen mot Jehovas vitner.

Men før doktorgraden kunne tildeles, måtte avhandlingen forsvares i en offentlig disputas. Som regel var dette bare en formsak. Men så snart brødrene fikk rede på når og hvor disputasen skulle foregå, la de saken fram for Jehova i bønn. Selv om de hadde liten tid til å forberede seg, bestemte de seg for å benytte denne anledningen til å forsvare Jehovas navn og hans folk.

Jehovas vitner var derfor til stede da Henryk Skibiński la fram sin ondskapsfulle avhandling ved universitetet i Toruń den 31. mai 1972. Skibiński påstod at Jehovas vitner var fiendtlig innstilt til staten og dens allierte, at de var spioner for en uvennlig supermakt, og at de blant annet var imot vitenskapen, blodoverføringer og utviklingslæren. Men han syntes faktisk han måtte nevne at de var kjent for å være samvittighetsfulle og ærlige borgere. Deretter talte den professoren som skulle tildele doktorgraden, og også de andre som skulle bedømme avhandlingen. Etterpå var ordet fritt, og forsamlingen ble bedt om å uttale seg.

Bror Jan Waldemar Rynkiewicz fra Bydgoszcz benyttet anledningen til å holde et langt innlegg. Han tilbakeviste grundig anklagen om at Jehovas vitner var statsfiendtlige og spioner. Han gjorde oppmerksom på selvmotsigelser i Skibińskis avhandling og hans ensidige argumentasjon. (Han hadde for eksempel unnlatt å nevne noe som helst om at domstolene hadde avvist anklagen om spionasje og renvasket mange Jehovas vitner.) Bror Rynkiewicz gjorde spesielt oppmerksom på hvordan Jehovas vitner hadde bidratt til utviklingen innen kirurgi uten blodoverføring — et annet punkt som Skibiński hadde utelatt. De som skulle bedømme avhandlingen, tok imot de dokumentene som bror Rynkiewicz overrakte dem. Bror Zygmunt Sawicki og bror Józef Rajchel, som også var til stede, redegjorde frimodig for Bibelens syn på at de kristne engasjerer seg i politikk og verdslige konflikter. Hele forsamlingen lyttet intenst. Da Skibiński prøvde å gjendrive det som var sagt, mistet han besinnelsen, og ordstyreren ble nødt til å ta fra ham ordet. Skibiński ble ikke tildelt noen doktorgrad, til stor skuffelse for venner og slektninger, som stod der med blomster i hendene uten noen å gratulere.

Nøyaktig 50 år etter at Jehovas vitner hadde hatt den berømmelige diskusjonen med jesuittene i Kraków, hadde altså en annen gruppe vitner også vunnet en seier — over en ateistisk motstander som var like desperat som motstanderne den gangen. Fra nå av var myndighetene mindre oppsatt på å prøve å rettferdiggjøre sin forfølgelse av Jehovas vitner. Det begynte også å skje en forandring i den måten offentlige tjenestemenn behandlet Jehovas vitner på.

Stevner i skogen

I slutten av 1960-årene begynte Jehovas vitner i Śląsk Cieszyński-området å komme sammen i større grupper i skogen om sommeren, i tillegg til at de holdt vanlige menighetsmøter i private hjem. Kort tid senere ble det truffet tiltak for å utarbeide et stevneprogram sentralt, og disse møtene, som ble kalt skogsstevner, ble holdt rundt omkring i hele landet.

Til å begynne med saksøkte myndighetene dem som organiserte disse stevnene, og dem som overvar dem. Men var det som vitnene gjorde, til skade for noen? De drøftet jo bare Guds Ord. Etter hvert som tiden gikk, ble de offentlige tjenestemennene vant til disse stevnene som Jehovas folk holdt. Stevnene ble bare større og større. I begynnelsen var det bare noen titalls brødre som kom, men ved utgangen av 1970-årene var det som regel flere hundre på disse stevnene.

I slutten av 1970-årene omfattet programmet også et bibelsk skuespill, og ofte ble det arrangert dåp. Mikrofoner, høyttalere og båndopptagere ble tatt i bruk. Noen steder ble disse stevnene nokså normale etter hvert som de ble holdt på bestemte steder som var gjort i stand på forhånd.

Besøk av medlemmer av det styrende råd

I slutten av november 1977 fikk Frederick Franz, Theodore Jaracz og Daniel Sydlik fra Jehovas vitners hovedkontor tillatelse til å besøke Polen. Dette var første gang medlemmer av det styrende råd kom på offisielt besøk. De talte på forskjellige steder til tilsynsmenn, pionerer og vitner som hadde vært lenge i sannheten. De fortalte om den teokratiske framgangen i andre land og besvarte en rekke spørsmål. Menighetene reagerte på dette besøket ved å øke sin virksomhet.

Året etter kom Milton Henschel og Theodore Jaracz til Polen. Denne gangen avla de kontoret for religiøse saker en høflighetsvisitt. I årene som fulgte, var det styrende råd i stand til å vie arbeidet i Polen større oppmerksomhet og få nærere kontakt med tilsynsmennene over hele landet. Denne større grad av teokratisk ledelse og innflytelse var kjærkommen, og de ansvarlige brødrene i Polen kunne nå innføre de samme ordninger og tiltak for organisasjonen der i landet som dem Guds folk nøt godt av i mange andre land. Samtidig kunne man se en betydningsfull holdningsendring hos myndighetenes representanter, som ble mer tolerante overfor oss og vår virksomhet.

Gjestfrihet i Østerrike

I slutten av 1970-årene var noen av brødrene i stand til å overvære områdestevner utenfor Polen, først i Lille i Frankrike og senere i Danmark. Så skjedde det noe uvanlig sommeren 1980.

Selv om Jehovas vitners organisasjon fremdeles var forbudt, fikk 2000 Jehovas vitner tillatelse fra offisielt hold til å overvære områdestevnet «Guds kjærlighet» i Wien. De østerrikske brødrene tok gjestfritt imot dem. I det store teltet som ble satt opp til de polske stevnedeltagerne, viste alle sin takknemlighet ved å følge godt med i det som kom fram under programmet.

Da stevnet skulle avsluttes, var de forskjellige gruppene som talte hvert sitt språk, samlet på stadionet like ved. Sammen sang de på hvert sitt språk «Jehova, vi takker deg». Etter den felles avsluttende bønnen var det ingen som ville gå. Kjærlige østerrikere hadde ikke bare vært gjestfrie mot besøkende fra Polen, men også mot tilreisende fra Ungarn, Jugoslavia og andre land. Det brøt nå løs en langvarig applaus, og gledestårene rant. Dette var sanne kristne som gledet seg over den enhet som hadde fjernet de smertelige barrierene som er så typiske for den gamle, døende verden.

Da områdestevnet «Lojalitet mot Riket» ble holdt i Østerrike året etter, var det over 5000 polske vitner til stede. Denne gangen var det de østerrikske brødrene som satt i et telt, mens de overlot stadionet til gjestene. Polakkene fikk også være med på å organisere stevnet. Dermed fikk de verdifull erfaring som skulle komme godt med senere, når de skulle forberede store stevner i sitt eget land.

Et tiår med historiske stevner i hjemlandet

Samme år som disse 5000 polske vitnene var på et stevne på et stadion i Østerrike, gav tjenestemenn i Gdańsk tillatelse til at Jehovas vitner holdt et stevne i Olivia-hallen. Den 5. juli 1981 var det 5751 til stede. Jehovas vitner i Kraków-området fikk også lov til å bruke en liten idrettshall det året. Der, i Skawina, ble områdestevnet «Lojalitet mot Riket» holdt to ganger.

Det så lyst ut nå. Men den 13. desember 1981 ble det innført unntakstilstand i Polen! Væpnet politi og militære patruljer ble stasjonert over hele landet. Alle biler som kjørte forbi, ble stanset og sjekket. Det ble forbudt å holde offentlige møter. Hva kom dette til å bety for oss?

De første ukene viste det seg at vitnene, som var kjent for sin kristne nøytralitet, kunne komme sammen i private hjem uten vanskeligheter. Trass i restriksjoner som gjorde det vanskelig å reise fra ett sted til et annet, klarte kretstilsynsmennene å besøke menighetene. Brødrene fortsatte å få litteratur, selv om den fremdeles ble utgitt utenfor offentlighetens synsvidde.

Men sommeren 1982 nærmet seg raskt. Hva med områdestevnene? Grenseovergangene var stengt, så ingen ville kunne reise til et annet land. Den strenge håndhevelsen av unntakstilstanden utelukket enhver mulighet for å holde stevner i skogen. Hva kunne gjøres? Brødrene henvendte seg til eierne av en rekke idrettshaller for å spørre om de kunne leie dem og holde stevner der. Det fikk de lov til! Nyheten ble tatt imot med jubel, og det ble holdt over 80 åndelige festmåltider rundt omkring i landet.

I 1983 ble det holdt færre, men større områdestevner, de fleste i leide haller. For første gang fikk vitner fra vesteuropeiske land tillatelse til å komme. Alt i alt var det 114 166 til stede, og 2388 ble døpt.

Ville det være mulig for Jehovas vitner å holde store, internasjonale stevner i Polen? Sommeren 1984 bad brødrene myndighetene om tillatelse til å leie fire store stadioner til slike stevner i 1985. Månedene gikk uten at det kom noe svar. Helt fram til midten av februar 1985 var det uvisst om det ville bli gitt noen tillatelse. Men endelig kom den! Det var ingen tid å miste. Brødrene gikk energisk i gang med å finpusse de mange detaljene de måtte ordne for å kunne holde fire tredagers stevner i Chorzów (Katowice), Warszawa, Wrocław og Poznań. Det kom over 94 000 til stevnene, deriblant hundrevis av gjester fra andre land. For en glede det var å se 3140 nye tjenere for Jehova bli døpt! Alle lyttet oppmerksomt og med dyp verdsettelse til programmet. Fire medlemmer av det styrende råd var blant dem som holdt foredrag.

Polsk fjernsyn laget senere to dokumentarprogrammer om Jehovas vitners liv og virke i Polen. De inneholdt blant annet bilder fra stevnene. Programmene het «Det gode budskap om Riket» og «De bevarer sin ulastelighet», og begge to var riksdekkende programmer.

Teokratisk orden i alle ting

Det er ikke dermed sagt at det var helt slutt på presset fra myndighetenes side. Selv om vanlige menighetsforkynnere ikke ble hindret når de forkynte fra hus til hus, måtte brødre i ansvarsfulle stillinger bære en tung byrde. Jehovas vitners organisasjon var jo ennå ikke juridisk anerkjent; forbudet var ikke blitt offisielt opphevet. Stevnene måtte arrangeres av utvalgte brødre som fikk tillatelse til det som privatpersoner. Det ble gjort forsøk på å sensurere deler av stevneprogrammet. Men disse brødrene var fast bestemt på at de ikke skulle gjøre noe uten det styrende råds godkjennelse.

I 1984 oppstod det en situasjon som berørte de reisende tilsynsmennene. En bestemmelse som ble innført sammen med unntakstilstanden, krevde fremdeles at alle menn mellom 20 og 45 år skulle ha et verdslig arbeid. På grunnlag av denne loven ble de reisende tilsynsmennene innkalt til regjeringens religionsdepartementer i de enkelte provinsene. Der ble brødrene forelagt ferdig utfylte beviser hvor det stod hvilket distrikt de utførte sitt oppdrag i. På overflaten så dette ut til å legalisere deres arbeid, men bevisene måtte fornyes med jevne mellomrom, og det måtte meldes fra om enhver forandring i distrikt eller oppdrag. Brødrene avviste bestemt denne ordningen. Deres oppdrag som hyrder for hjorden var teokratisk, ikke underlagt verdslige myndigheters bestemmelser eller avhengig av deres godkjennelse.

Åndelig føde i overflod

I dag har Jehovas vitner i Polen pen litteratur som de kan bruke til personlig studium og i den offentlige forkynnelsen. Men veien dit har ikke vært noen dans på roser. I årevis ble trykkeriutstyr beslaglagt så snart det ble funnet. Deretter prøvde myndighetene å få i hvert fall halvoffisiell kontroll over det som brødrene framstilte i sine «bakerier», eller trykkerier.

Men brødrene spurte om tillatelse til å importere bøker, brosjyrer og blad fra utlandet. I likhet med andre religiøse publikasjoner ville disse ifølge loven bli fritatt for sensur. Til å begynne med virket dette uoppnåelig, selv om brødrene framhevet den sosiale utdanningsverdi deres bibelske litteratur hadde. Men til slutt fikk de lønn for sin standhaftighet.

I 1984 ble det gitt tillatelse til å innføre opptil 60 000 eksemplarer av Min bok med fortellinger fra Bibelen fra USA. Senere fikk brødrene lov til å ta imot enda flere eksemplarer av brosjyrene «Se, jeg gjør alle ting nye» og Guds navn består til evig tid. Det tok litt lengre tid før boken Du kan få leve evig på en paradisisk jord kunne innføres, men da den først kom, kom det en kvart million av den — tenk for en glede! Senere ble det som regel lettere å få inn bøker og brosjyrer, som i de fleste tilfelle ble framstilt ved Selskapets avdelingskontor i Selters/Taunus i Tyskland. I 1989 kom boken Livet — et resultat av utvikling eller skapelse?, et aktuelt, om enn kontroversielt emne i ateistiske land.

Fra midten av 1988 — nesten et år før Selskapet Vakttårnet ble registrert og begynte å representere Jehovas vitner i Polen — kom Vakttårnet og Våkn opp! ut i fire farger, Vakttårnet to ganger i måneden og Våkn opp! én gang i måneden. Polakkene mottar nå flere hundre tusen eksemplarer, og opplaget øker stadig. Over hele landet er folk blitt vant til å se Vakttårnet og Våkn opp!, for Jehovas vitner tilbyr bladene på gaten og på jernbanestasjoner og når de oppsøker folk i deres hjem. Den polske utgaven av Vakttårnet kommer nå (siden 1. april 1989) ut samtidig som den engelske utgaven, i likhet med utgaver på atskillige andre språk.

Denne enorme mengden litteratur, som er av høy kvalitet både når det gjelder utseende og innhold, har bidratt til at det gode budskap om Guds rike er blitt utbredt som aldri før. Antall bibelstudier som blir ledet med oppriktige personer, er blitt mangedoblet og ligger nå på over 80 000. Disse studiene hjelper flere og flere inn på veien til evig liv. Det er tydelig at Jesus Kristus har åpnet døren for virksomhet og satt den på vidt gap i dette landet. — Jevnfør Åpenbaringen 3: 7, 8.

Rikets saler dukker opp igjen

I de vanskelige årene da forbudet varte, var det naturligvis ingen Rikets saler. Men i begynnelsen av 1980-årene begynte de å dukke opp igjen. De var uoffisielle og ble innredet i bygninger som Jehovas vitner eide. I 1986 ble det holdt et seminar med representanter for menigheter som allerede hadde bygd en sal, eller som var i ferd med å gjøre det. Faglige og juridiske spørsmål ble drøftet i detalj.

I mai 1993 hadde brødrene 644 selveide Rikets saler. Dessuten leide de 257 saler, og 130 var under oppføring.

Endelig juridisk anerkjent!

I 1949 hadde myndighetene avvist Jehovas vitners anmodning om å bli juridisk anerkjent. I årene som fulgte, prøvde brødrene gjentatte ganger å oppnå juridisk anerkjennelse, slik at de bedre kunne representere Jehovas vitners interesser i Polen. Som oftest fikk de ikke engang noe svar.

I 1985 ble det registrert et selskap som skulle gjøre det lettere å importere litteratur. Det ble godkjent av myndighetene og ble registrert under navnet Strażnica — Wydawnictwo Wyznania Świadków Jehowy w Polsce (Vakttårnet — Forlaget for religionssamfunnet Jehovas vitner i Polen). Dette var et viktig skritt i retning av å få legalisert vår utgivervirksomhet.

I 1987 ble et nytt forslag til vedtekter levert inn til kontoret for religiøse saker. Det var blitt nøye utarbeidet under ledelse av det styrende råd. Korrespondansen fram og tilbake og drøftelsene pågikk i to år. To av brødrene i den delegasjonen som snakket med representantene for de offentlige instansene, hadde vært med på å undertegne den første søknaden om registrering i 1949. Forestill deg den glede de følte da de 40 år senere, 12. mai 1989, fikk vite at direktøren for kontoret for religiøse saker hadde godkjent vedtektene til det nye selskapet! Selskapet heter Strażnica — Towarzystwo Biblijne i Traktatowe, Zarejestrowany Związek Wyznania Świadków Jehowy w Polsce (Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap, registrert religiøs forening for Jehovas vitner i Polen). Alle nyhetsmedier meldte om denne nyheten, og gleden var stor blant Jehovas vitner over hele verden.

Foreningens opprinnelige styremedlemmer var Harald Abt, Zygfryd Adach, Stanisław Kardyga, Edward Kwiatosz, Franciszek Mielczarek, Antoni Tomaszewski og Adam Wojtyniak. Men i løpet av de årene som har gått siden vedtektene ble godkjent, har to av disse brødrene avgått ved døden — Harald Abtb og Edward Kwiatosz, som begge tjente Jehova trofast fram til sin død. De ble erstattet av Wiesław Jaśko og Jan Klaudiusz Skowron.

Det var viktig å oppnå de polske myndighetenes juridiske anerkjennelse, men det er selvfølgelig viktigere å ha Jehova Guds anerkjennelse og godkjennelse. Hele skapningen vil snart få erfare at hans overherredømme blir opphøyd. — Åp. 4: 11.

I større målestokk enn noen gang før

Sommeren 1989, kort tid etter at Selskapet Vakttårnet var blitt registrert, ble det holdt internasjonale stevner med temaet «Gudhengivenhet» i Warszawa, Chorzów (Katowice) og Poznań. Det kom glade tilreisende fra nesten alle verdensdeler, deriblant mange tusen fra andre østeuropeiske land og også fem medlemmer av det styrende råd. Deler av programmet ble tolket til mange språk av hensyn til de utenlandske stevnedeltagerne. Det var gledelig å se at det alt i alt var 166 000 til stede, og at det var 6093 som ble døpt.

Fra 9. til 12. august 1990 fant en annen historisk begivenhet sted, denne gangen på Dziesięciolecia stadion i Warszawa, hovedstadens største stadion. Stevnedeltagere fra Sovjetunionen satt på den ene siden av det fullsatte stadionet og deres polske brødre på den andre. Begge gruppene lyttet til programmet på sitt eget språk. Det var en uforglemmelig opplevelse.

Bare noen få dager før hadde det sett mørkt ut for stevnet. Sovjetiske tjenestemenn hadde opplyst at det skulle komme restriksjoner som ville gjøre det vanskelig å reise til Polen. Sovjetiske reisebyråer advarte Jehovas vitner og sa at de kom til å bli avvist på grensen. Men brødrene fortsatte å legge sine stevneplaner, i tillit til Jehova. Akkurat i tide ble det bestemt at datoen for innføringen av restriksjonene skulle utsettes til etter stevnet. Over 17 000 sovjetiske Jehovas vitner strømmet straks over grensen. Det berikende, åndelige festmåltidet de fikk nyte, var en fin belønning for de ofre de hadde brakt for å komme dit.

Dette var ikke alt. Året etter, i 1991, ble det holdt stevner igjen, denne gangen i flere byer. Også her var det tydelig at Jehova la sin velsignelse til. Seks dager før stevnet skulle begynne i Chorzów, hengte en berømt rockegruppe som senere skulle holde en konsert på stadionet, opp en stor annonseplakat på stadionets tårn. Plakaten hadde sataniske bilder og symboler. Stevnekomiteen kom med innvendinger flere ganger og bad om at den måtte fjernes, men til ingen nytte. De vendte seg til Jehova i inderlig bønn. Om natten kom det plutselig et kraftig vindkast som rev plakaten i stykker. Dermed var det problemet løst!

Samme år var over 22 000 polakker blant dem som overvar stevner i Budapest, Lviv og Praha. Som de gledet seg over disse anledningene til å nyte åndelig fellesskap med andre som tilhørte det verdensomfattende brorskapet!

Hva kunne man gjøre for å skaffe et passende senter i Polen som man kunne føre tilsyn med menighetene og forkynnelsen ut fra?

Et avdelingskontor i Polen

Etter at brødrene hadde mistet kontoret i Lódź i 1950, var ikke de avdelingene som vanligvis er å finne på et avdelingskontor, under ett tak, men på en rekke forskjellige steder. Slik var situasjonen i nesten 40 år. Så snart Jehovas vitners religiøse forening var registrert, kunne det skje en forandring. Brødrene valgte et hus i Prostagaten 17 i Marki i nærheten av Warszawa til et midlertidig kontor som arbeidet kunne ledes fra. Så begynte de å lete etter en tomt hvor de kunne oppføre et permanent avdelingskontor.

I oktober 1989 kjøpte brødrene en egnet eiendom, deriblant et nedlagt motell, i den lille byen Nadarzyn, omkring to mil sørvest for Warszawa. Selskapets regionale prosjekteringskontor i Europa skaffet byggetegninger, og snart var byggingen i gang. Til tider var det hele 600 frivillige som arbeidet på tomten. Det gikk derfor overraskende kort tid, bare ett år og åtte måneder, før bygningskomplekset stod ferdig og Betel-familien hadde et sted å bo og arbeide. Den 28. november 1992 ble det nye avdelingskontoret offisielt innviet.

Det gjorde inntrykk på utenforstående å se hvor effektivt brødrene arbeidet, og den måten de gjorde det på. Avisen Gazeta Stołeczna hadde en artikkel som het «På Guds måte», hvor det stod: «Arbeidet er i full gang; det er ingen som står og henger og ikke gjør noe. Alle har på seg hjelm når de arbeider. Dagen før gulvene skal støpes, arbeider forskalingssnekkerne så lenge som nødvendig for å få ferdig forskalingen. Det er utenkelig at de frivillige som kommer på jobb dagen etter, skal støte på forsinkelser. . . . Vitnenes viktigste mål er å bringe det gode budskap ut til alle som ønsker det. De som bygger Betel-hjemmet, glemmer ikke sitt oppdrag. Etter arbeidstid tar noen av dem Bibelen og noen numre av Vakttårnet med seg og går ut for å forkynne Guds Ord fra hus til hus. De har regelmessige bibelske drøftelser med mange i Nadarzyn og omegn.»

Brødrene i Polen er Jehova takknemlig for at det har vært mulig for dem å fullføre dette prosjektet. De er sikker på at det nye avdelingskontoret vil lette den teokratiske virksomheten i Polen. De ønsker også å uttrykke sin takknemlighet overfor det verdensomfattende brorskapet, som ved sine bønner og sin praktiske bistand på så mange forskjellige måter har hjulpet dem til å holde ut og til å få oppleve denne dagen.

Fast bestemt på å fortsette å holde ut

Både religiøse og verdslige motstandere har mislykkes i sine forsøk på å utrydde Jehovas vitner. Jehovas vitner er i dag det tredje største religionssamfunnet i Polen! En stor del av de polakkene som ikke er Jehovas vitner, har slektninger eller bekjente som er det. I de senere år har massemediene sagt og skrevet mye om vitnene, og som regel har det vært objektivt og ofte til og med positivt. Det er først og fremst de store stevnene som har æren for det. Men brødrene er også blitt flinkere til å informere mediene.

I begynnelsen av 1991 ble det opprettet sykehuskontaktutvalg, som har hatt nyttige samtaler med helsepersonell i mange store byer. Det har ført til en positiv holdningsendring i medisinske kretser når det gjelder Jehovas vitner og deres syn på blodoverføring. Avisen Ziemia Gorzowska skrev om sykehuset i Skwierzyna: «Det medisinske personalet ble vant til deres prinsipper; nå blir ingen påtvunget blod mer.»

For noen år siden satt hundrevis av Jehovas vitner i fengsel på grunn av sin kristne nøytralitet. Men nå blir Jehovas vitner i Polen fritatt for militærtjeneste som døpte forkynnere, som ordinerte Guds tjenere. Myndighetene fritar dem på grunnlag av et bevis som Selskapet utsteder til dem som er kvalifisert til det. Selv om det for tiden ikke er noen Jehovas vitner som sitter i fengsel på grunn av sin nøytralitet, har de ikke glemt de innsatte som de ble kjent med tidligere, og som viste oppriktig interesse for Guds Ord. De fortsetter å besøke disse og hjelper dem til å innrette sitt liv i samsvar med Guds vilje.

For en glede det var å se at antall forkynnere i Polen kom opp i 113 551 i 1993! Disse titusener av Jehovas vitner har utallige grunner til å være takknemlige mot Jehova. De har sett sannheten bli ført videre fra den ene generasjonen til den neste, slik at noen polske familier i dag kan være stolt over å være den femte generasjonen som bærer sannhetens banner. De har selv erfart den kjærlige godhet som rår i et sammensveist, kristent brorskap som omfatter hele verden. De har vært vitne til hvordan Jehova har stått dem bi i vanskelige tider og gitt dem den styrke de har trengt for å holde seg på hans himmelske rikes side og støtte Jesus Kristus som dets konge. De har erfart at deres tro er blitt styrket, og at deres tillit til Skaperen er blitt dypere, foredlet av utallige trengsler og omfattende forfølgelse. — Jak. 1: 2—4.

Det er følgelig ikke som et utslag av selvgodhet, men i ydmyk takknemlighet for Jehovas kjærlige omsorg at de bekrefter sannheten i hans løfte: «De våpen som blir smidd mot deg, skal mislykkes, alle sammen.» — Jes. 54: 17.

[Fotnoter]

[Oversikt på side 252]

(Se den trykte publikasjonen)

Forkynnere

125 000

100 000

75 000

50 000

25 000

0

1981 1983 1985 1987 1989 1993

Timer (millioner)

20

16

12

8

4

0

1981 1983 1985 1987 1989 1993

[Kart på side 170]

(Se den trykte publikasjonen)

Gdańsk

Chojnice

Gorzów Wielkopolski

Bydgoszcz

Białystok

Nadarzyn

Poznań

Warszawa

Lódź

Wrocław

Lublin

Kielce

Katowice

Kraków

[Bilder på side 183]

Her i Kraków lovte Franciszek Puchała at han skulle gi en klekkelig belønning til dem som kunne bevise at visse sentrale dogmer som kirken framholdt, hadde støtte i Bibelen

[Bilder på side 191]

Wilhelm og Amelia Scheider kort tid etter at de begynte sin Betel-tjeneste i Polen

[Bilder på side 193]

Jan Śmieszko, som stod for retten anklaget for blasfemi i dette tinghuset i Chojnice; den presten som vitnet imot ham, innrømmet at han ikke hadde noe å stille opp med

[Bilde på side 197]

En gruppe forkynnere i det sørlige Polen i 1933, klar til innsats

[Bilde på side 199]

Da «Złoty Wiek» (Den Gylne Tidsalder) ble forbudt, forandret brødrene navnet til «Nowy Dzień» (Ny dag)

[Bilder på side 202]

Noen få av dem som beviste sin tro i fengsler og konsentrasjonsleirer: (1) Paulina Woelfle, fem år. (2) Jan Otre̗bski, fire år. (3) Harald og Elsa Abt, henholdsvis fjorten og sju år. (4) Franz Schipp, tre år

[Bilder på side 207]

I 1940 fikk Jan Sadowski (her avbildet den gangen og nå) anledning til å avlegge et omfattende vitnesbyrd for en stor folkemengde på denne kirkegården

[Bilde på side 215]

Et stevne i Katowice i 1946 med 5300 begeistrede polske vitner til stede

[Bilder på side 216]

Avdelingskontoret i Lódź i 1948 og Betelfamilien som tjente der

[Bilde på side 217]

Henryka Żur led martyrdøden tre år etter at dette bildet ble tatt, fordi hun ikke ville gjøre korsets tegn

[Bilde på side 223]

Paweł Muhaluk (til venstre) og Stefan Behunick, misjonærer som ble utvist fra Polen

[Bilder på side 227]

I denne rettssalen i Warszawa ble Jehovas vitner idømt strenge straffer i 1951. Fra høyre mot venstre i den forreste raden: Wilhelm Scheider, Edward Kwiatosz, Harald Abt, Wladyslaw Sukiennik og en fengselsbetjent

[Bilder på side 235]

Trykkpresser som vitnene produserte og brukte for å trykke bibelsk litteratur under forbudet, og en gruppe søstre som i mange år satte livet og friheten på spill for å trykke og levere denne litteraturen

[Bilder på side 238]

Her på universitetet i Toruń tilbakeviste Jan W. Rynkiewicz og to andre brødre offentlig noen falske anklager som ble rettet mot Jehovas vitner

[Bilde på side 240]

Et «skogsstevne» i 1981

[Bilde på side 251]

Utvalget ved det polske avdelingskontoret i 1992