Spørsmål fra leserne
● Gjelder Jesu ord i Lukas 20: 34—36 den jordiske oppstandelse, eller gjelder de den himmelske oppstandelse av de 144 000? — W. D., Australia.
Vi mottar ofte forespørsler angående disse versene, som lyder: «Denne verdens barn tar til ekte og gis til ekte; men de som aktes verdige til å få del i hin verden og i oppstandelsen fra de døde, de hverken tar til ekte eller gis til ekte; for de kan ikke mer dø, for de er englene like og er Guds barn, idet de er oppstandelsens barn.»
Det er forståelig at de kristne interesserer seg for spørsmålet om inngåelse av ekteskap etter oppstandelsen, ettersom det ofte er menneskenes sterkeste følelser som knytter ektefeller sammen. Mange trofaste tjenere for Gud som ser fram til å leve evig på jorden, og hvis ektefelle er død, håper at de i oppstandelsen kan bli gjenforent med sin ektefelle, og de vil gjerne finne støtte for et slikt håp. Det er forståelig at de føler slik, men på den annen side må vi være klar over at Jesu ord uten tvil gjelder den jordiske oppstandelse, og de viser at de som oppstår, ikke vil gifte seg eller bli gjenforent i ekteskap med sin tidligere ektefelle.
For å forstå dette standpunkt vil det være gagnlig å se litt nærmere på bakgrunnen for Jesu ord. I denne forbindelse vil det være en fordel å lese Matteus 22: 23—33. I et forsøk på å fange Jesus i ord framsatte sadduseerne følgende problem: En jødisk kvinne mistet sin mann før de fikk noe barn. I samsvar med loven om svogerekteskap, som er omtalt i 5 Mosebok 25: 5—10, giftet hun seg med sin avdøde manns bror. Han døde imidlertid også uten å få avkom, og slik fortsatte det inntil hun til sist hadde vært gift med i alt sju brødre. Sadduseerne spurte så hvis hustru hun skulle være i oppstandelsen. — Luk. 20: 28—33.
Jødene hadde kjennskap til og håp om en jordisk oppstandelse, selv om disse fiendtligsinnete sadduseerne ikke anerkjente dette oppstandelseshåp, som så tydelig blir holdt fram i de hebraiske skrifter. (Es. 25: 8; Job 14: 13; Dan. 12: 13) I sitt svar unngikk Jesus ikke spørsmålet ved å tale om en oppstandelse til himmelsk liv. Sadduseerne hadde framsatt et problem som angikk jøder som var under Moseloven, og som døde før Jesus hadde åpnet veien til himmelsk liv, og han svarte dem derfor på dette grunnlag: «I oppstandelsen hverken tar de til ekte eller gis de til ekte, men de er som Guds engler i himmelen.» — Matt. 22: 30.
Noe som ytterligere viser at Jesus tenkte på en jordisk oppstandelse, er at han, ifølge Matteus 22: 31, 32 og Lukas 20: 37, 38, henviste til Abraham, Isak og Jakob og ved hjelp av den opplysning Moses hadde fått ved den brennende tornebusk, beviste at disse patriarkene ville bli oppreist fra de døde. Hvilket håp har disse menn ifølge Bibelen? De vil få en jordisk oppstandelse, ettersom de døde før Jesus åpnet veien til himmelsk liv, før han holdt fram et himmelsk håp for en liten del av menneskeheten. (Matt. 11: 11; Ap. gj. 2: 34; Heb. 10: 19, 20) Det det tales om her, er altså en jordisk oppstandelse, og ikke en oppstandelse til liv i himmelen sammen med englene.
Dette har Jehovas vitner forstått og lært i mange år. Allerede i The Watchtower for 15. november 1904, side 345, blir det sagt følgende angående disse vers: «Det er sant at den herliggjorte kirke ikke vil gifte seg, men her siktes det ikke til kirkeklassen, det vil si brudeklassen. Spørsmålet angikk ikke de hellige, men vanlige jøder, som var under loven. . . . Det framgår ikke på noen måte av eksemplet at kvinnen eller noen av hennes menn fulgte Herren.»
I hvilken forstand vil så de som blir oppreist til jordisk liv, være lik englene? Englene i himmelen gifter seg ikke og frambringer ikke avkom. Likevel kan de glede seg over et tilfredsstillende fellesskap med tusenvis av andre åndeskapninger som tjener Gud. På lignende måte vil de som i den nåværende, onde ordning eller verden viser seg verdige til å få del i en oppstandelse i den nye ordning eller «den kommende verden», ikke gifte seg og frambringe avkom. (2 Kor. 4: 4; Mark. 10: 30) I oppstandelsen blir de straks «Guds barn, idet de er oppstandelsens barn». Deres himmelske Far, som gir dem liv ved å oppreise dem, har bestemt at de ikke skal gifte seg. Han vil imidlertid la dem få del i mange andre velsignelser, ikke minst det privilegium å kunne glede seg over et nært fellesskap med andre av Guds tjenere på jorden.
Gud vil dessuten erklære dem rettferdige som blir oppreist til jordisk liv, og som bevarer sin ulastelighet under Kristi tusenårige styre og den etterfølgende, endelige prøve, og gi dem evig liv. (Åpb. 20: 5, 7—10) Når Jehova først har erklært dem rettferdige ved å anerkjenne deres fullkommenhet og rettferdighet, kan ingen, hverken i himmelen eller på jorden, utslette dem uten at Gud har tillatt det, og uten at det er hans vilje. (Rom. 8: 33) Englene er dødelige, noe som framgår av at Satan og demonene vil bli utslettet. (Matt. 25: 41) Trofaste engler vil imidlertid, trass i at de er dødelige, få leve evig. De mennesker som blir oppreist til jordisk liv, og som blir erklært rettferdige av Gud, vil likeledes få leve evig og bli velsignet av Jehova i all evighet, selv om de er dødelige.
Selv om det er riktig at de 144 000 som blir oppreist til himmelsk liv, ikke kommer til å gifte seg, gjelder Jesu ord i Lukas 20: 34—36 tydeligvis ikke denne lille del av alle dem som vil få en oppstandelse. Nei, i samsvar med det spørsmål som ble stilt, talte Jesus om en jordisk oppstandelse og den stilling milliarder av mennesker vil være i når de blir oppreist fra de døde til liv på jorden.
Av de brev vi har mottatt, forstår vi at det vil være vanskelig for noen å godta dette svar på grunn av den sterke innflytelse de menneskelige følelser øver. Selv om vi har oppriktig medfølelse med dem som har mistet sin ektefelle i døden, er vi nødt til å si at det svar som er gitt her, er Bibelens svar på spørsmålet. Ettersom dette er alt Guds Ord sier om dette emnet, må vi når vi blir spurt om hva Bibelen sier om det, forklare det slik vi har gjort her.
Selv om dette bibelske svar kan være vanskelig å godta, bør en ikke ta anstøt og la dette spørsmålet svekke ens tro. Nei, det vil være mye bedre å overlate saken til Gud. Jehova er en kjærlig Gud som viser forståelse og barmhjertighet. (2 Mos. 34: 6; Job 12: 13; Es. 60: 10) Han handler ikke urettferdig mot dem som har hans gunst. Elihu sa til Job: «Ja sannelig, Gud gjør ikke noe syndig, og den Allmektige forvender ikke retten.» (Job 34: 12) Selv om vi nå kanskje mener at vi alltid vil ha visse behov og ønsker, har vi aldri prøvd å leve under slike fullkomne forhold som Gud har i beredskap for menneskene. Han vet hva fullkomne mennesker har behov for, og vi kan være sikre på at han vil gi både «oppstandelsens barn» og dem som overlever Harmageddon, alt det de har behov for. Vi kan være forvisset om at de inspirerte ordene i Salme 145: 16 da vil bli oppfylt: «Du opplater din hånd og metter alt levende med velbehag.» Alle som oppnår Guds godkjennelse i den nye ordning, vil også oppnå det Gud har lovt dem som elsker ham og tjener ham trofast, nemlig evig liv og fred, sunnhet, lykke og tilfredshet. Hvilken glede vil det ikke bli å få være sammen med venner og slektninger som er knyttet sammen i kristen kjærlighet og i tjenesten for Jehova! Det vil i sannhet bli et rikt og tilfredsstillende liv!
Bibelen forklarer ikke alle enkeltheter i forbindelse med oppstandelsen, og den forklarer heller ikke hvordan ting som har med familieliv og barneoppdragelse å gjøre, vil bli tatt hånd om i den nye tingenes ordning. Vi kan imidlertid være forvisset om at Jehova i alt hva han gjør, vil legge kjærlighet og absolutt rettferdighet for dagen. Ja, alt Jehova kommer til å gjøre, er så fullkomment og rett at vi med våre ufullkomne evner ikke engang kan fatte det. Vi kan i tro fullt ut stole på Moses’ ord i 5 Mosebok 32: 4: «Klippen! — fullkomment er hans verk, for rettferd er alle hans veier; en trofast Gud, uten svik, rettferdig og rettvis er han.»
● Får Jesu profeti i Matteus 24: 12 om at kjærligheten skulle bli kald hos de fleste, sin oppfyllelse på menneskene i kristenheten eller blant Jehovas kristne vitner? — P. A., USA.
De ting som har skjedd i vår tid, viser at denne profetien får sin oppfyllelse både på menneskene i kristenheten og blant Guds sanne tjenere. I Matteus, kapittel 24, beskrev Jesus Kristus for fire av sine disipler forskjellige trekk ved det sammensatte tegn som skulle ses under hans annet nærvær. Etter å ha nevnt kriger, matmangel, jordskjelv og forfølgelse av de sanne kristne sa han: «Mange falske profeter skal oppstå og føre mange vill. Og fordi urettferdigheten [lovløsheten, NW] tar overhånd, skal kjærligheten bli kald hos de fleste.» — Matt. 24: 11, 12.
De forskjellige ting som skulle utgjøre dette sammensatte tegn, innbefattet det at folk skulle ledes bort fra Bibelens lære og den sanne kristne tro, har en kunnet iaktta siden opprettelsen av Guds rike i 1914. Også prestene i kristenheten har begynt å betrakte det Bibelen sier, som mytologi. De har blandet menneskers teorier, for eksempel evolusjonsteorien, inn i sin lære, og nå framholder de at «Gud er død». Mange mennesker i kristenheten som hevder at de er kristne, leste tidligere i Bibelen og betraktet den som Guds inspirerte Ord, men nå gjør de ikke det lenger, for de er blitt ledet vill av religiøse ledere som er «falske profeter». Noen av disse lederne har så godt som innrømmet dette. Under et stevne for baptister sa en prest: «En sløvhetens ånd har overmannet folket . . . og det er vår skyld.» En annen prest sa til den samme forsamlingen: «Vi har sluttet å utøve den bibelske kristendom.» Houston-bladet Post for 5. desember 1964, side 15.
Det at millioner av mennesker i kristenheten har forkastet Bibelen som sin rettesnor, har hatt stor innvirkning på deres moral. Lovløsheten har tiltatt. Noen tror at hvis det finnes en Gud, bryr han seg ikke om hva de gjør. Folk i sin alminnelighet er engstelige på grunn av den kriminalitet og lovløshet dette har ført til, men i stedet for å vende seg til Gud, vender de seg mer og mer bort fra ham. Som ovennevnte prest påpekte, blir de sløve, og den kjærlighet til Gud og sin neste som de kan ha hatt, avtar; den blir kald.
Noen lurer på hvordan disse kan være «de fleste» som omtales i skriftstedet, ettersom de ikke engang er sanne kristne. De hevder imidlertid at de er sanne kristne. Av alle de mennesker som hevder at de er kristne, utgjør de som har liten kjærlighet til Gud og sin neste, de fleste.
Denne profetien kan imidlertid også få sin oppfyllelse på sanne kristne. Etter at Riket var blitt opprettet i 1914, befant Jehovas tjenere seg en tid i en tilstand av åndelig fangenskap. Disse sanne kristne ble forfulgt, og også innenfor deres organisasjon var det problemer. Noen hadde latt sin kjærlighet til Gud kjølne, og de forsøkte urettmessig å få kontroll over organisasjonen. Da dette ikke lyktes for dem, forlot de organisasjonen og ble en ’ond tjener’, en klasse som motarbeidet dem som fortsatte å vise Gud sann kjærlighet. (Matt. 24: 48—51) I årenes løp er også andre blitt påvirket av lovløsheten i verden eller har latt sin kjærlighet kjølne av andre grunner. Det at deres kjærlighet er blitt kald, har fått dem til å forlate den sanne tilbedelse og slutte seg til de uekte kristne, og de har på den måten gjort antallet av «de fleste» enda større.
Det ser imidlertid ikke ut til å være noen grunn til å trekke den slutning at de fleste som nå tilhører Jehovas organisasjon av kristne vitner, i framtiden vil miste sin kjærlighet til Gud. Lovløsheten og mangelen på kjærlighet i verden er allerede meget stor, men de fleste av Jehovas vitner fortsetter å vise Gud stor hengivenhet og kjærlighet. Vi bør imidlertid alle tenke på vår åndelighet, slik at vi kan bevare en sterk kjærlighet til Gud. (Matt. 22: 37) Hvis hver enkelt av oss gjør det, vil Jesu ord i det neste verset i Matteus, kapittel 24, få sin oppfyllelse på oss: «Den som holder ut inntil enden, han skal bli frelst.» — Matt. 24: 13.
● Hvordan kunne Asael bli oppført som en av Davids krigshøvdinger (1 Krøn. 27: 7) når han ifølge 2 Samuel 2: 23 ble drept før David ble konge over hele Israel? — R. F., USA.
I 1 Krønikebok 27: 7 er Asael oppført som krigshøvding over en av hær-delingene, som tiltrådte og fratrådte skiftevis hver måned: «Den fjerde, som gjorde tjeneste i den fjerde måned, var Asael, Joabs bror, og etter ham hans sønn Sebadja, og til hans hær-deling hørte tjuefire tusen mann.» Av det som står i 2 Samuel 2: 23, framgår det at etter den harde kampen ved Gibeon-dammen, da Israels hær under Abner flyktet og Asael satte etter Abner, ble Asael drept av Abner da han nektet å la være å forfølge ham. (2 Sam. 2: 12—28) Ettersom Asael således døde før David ble konge over hele Israel, mener noen kommentatorer at det at Asael er nevnt som en av krigshøvdingene, viser at denne ordningen til en viss grad ble truffet før alle stammene kom til David i Hebron og anerkjente ham som konge. The Interpreter’s Dictionary of the Bible (bind 1, side 244) sier i denne forbindelse: «Det er mulig at det her tales om Davids opprinnelige hær, som ble organisert på et tidligere tidspunkt i den periode kongen hersket over Juda, og at hans opprinnelige liste er blitt ajourført ved at Sebadja, Asaels sønn og etterfølger, ble tatt med.» — Se til sammenligning 1 Krønikebok, kapittel 12.
Det som sies i 1 Krønikebok 27: 7, gir også rom for en annen mulighet, ettersom det sies at den fjerde hær-delingens krigshøvding ikke bare var Asael, men også «etter ham hans sønn Sebadja». Det å ha en slik stilling en måned var et privilegium som ble betrodd dyktige og erfarne krigere, og det er mulig at en slik ære i noen tilfelle ble vist en person etter hans død. Navnet «Asael» i dette skriftstedet kan derfor sikte til hans hus, representert ved hans sønn Sebadja, som er omtalt som Asaels etterfølger.