Retten til å forkynne i Hellas juridisk stadfestet

HVORFOR skulle en mann som har godt ord på seg blant sine naboer, bli arrestert over 60 ganger siden 1938? Hvorfor skulle denne hederlige kjøpmannen fra den greske øya Kreta bli stilt for retten 18 ganger og sitte over seks år i fengsel? Ja, hvorfor skulle denne arbeidsomme mannen, Minos Kokkinakis, bli tatt bort fra sin kone og sine fem barn og bli forvist til en rekke straffeøyer?

Det skyldes i første rekke noen lover som ble vedtatt i 1938 og 1939, og som forbyr proselyttmakeri. De ble vedtatt under den greske diktatoren Ioannis Metaxas, som handlet under påvirkning fra den gresk-ortodokse kirke.

Som følge av denne lovgivningen ble det fra 1938 til 1992 foretatt 19 147 arrestasjoner av Jehovas vitner, og det ble avsagt dommer på til sammen 753 år. Av disse ble 593 år sonet. Alt dette skjedde fordi Jehovas vitner i Hellas, som overalt ellers, følger Jesu Kristi befaling om å gjøre «disipler av mennesker av alle nasjonene . . . og [lære] dem å holde alt det» han har befalt. — Matteus 28: 19, 20.

Men 25. mai 1993 ble det vunnet en stor seier for religionsfriheten! Den dagen stadfestet Den europeiske menneskerettighetsdomstol i Strasbourg i Frankrike en gresk borgers rett til å lære andre om det han tror på. Med denne avgjørelsen la domstolen grunnlaget for en omfattende beskyttelse av religionsfriheten, en avgjørelse som kan få stor innvirkning på folks liv overalt.

La oss se litt nærmere på det som var bakgrunnen for denne viktige rettsavgjørelsen, deriblant den skammelige måten bare én gresk borger er blitt behandlet på.

Bakgrunnen

I 1938 ble Minos Kokkinakis den første blant Jehovas vitner som ble dømt i henhold til den greske loven som gjør proselyttmakeri til en straffbar handling. Uten noen forutgående rettssak ble han sendt til øya Amorgos i Egeerhavet for å sone 13 måneders forvisning. I 1939 ble han dømt to ganger og satt hver gang i fengsel i to og en halv måned.

I 1940 ble Kokkinakis forvist for seks måneder til øya Milos. Året etter, under den annen verdenskrig, ble han brakt til militærfengselet i Aten, hvor han ble sittende i over 18 måneder. Han forteller om den tiden:

«Mangelen på mat i fengselet ble stadig verre. Vi ble så svake at vi ikke klarte å gå. Hvis det ikke hadde vært for vitnene fra Aten og Pireus, som tok av sine sterkt reduserte midler for å skaffe mat til oss, ville vi ha dødd.» Senere, i 1947, ble han enda en gang dømt og satt fire og en halv måned i fengsel.

I 1949 ble Minos Kokkinakis forvist til øya Makrónisos, et navn som grekerne tenker på med gru på grunn av det fengselet som er der. Blant de omkring 14 000 innsatte på Makrónisos var det cirka 40 Jehovas vitner. Det greske oppslagsverket Papyros Larousse Britannica skriver: «De grusomme torturmetodene, . . . livsvilkårene, som er uakseptable for et sivilisert land, og vokternes nedverdigende oppførsel overfor de innsatte . . . er en skamplett på Hellas’ historie.»

Kokkinakis satt et år i fengselet på Makrónisos, og han beskrev forholdene på denne måten: «Soldatene, som minnet om medlemmer av inkvisisjonen, forhørte hver av de innsatte fra morgen til kveld. Det finnes ikke ord som kan beskrive de torturmetodene de benyttet. Mange fanger mistet forstanden; andre ble drept; et stort antall ble fysisk invalidisert. I de forferdelige nettene da vi hørte skrikene og stønnene fra dem som ble torturert, bad vi sammen som en gruppe.»

Etter at Kokkinakis hadde overlevd oppholdet på Makrónisos, ble han arrestert seks ganger til i 1950-årene og satt ti måneder i fengsel. I 1960-årene ble han arrestert ytterligere fire ganger og ble dømt til åtte måneders fengsel. Og husk at Minos Kokkinakis bare var én av hundrevis av Jehovas vitner som i årenes løp ble arrestert og kastet i fengsel fordi de snakket med andre om sin tro!

Hvordan gikk det til at den forferdelige uretten som ble begått mot Jehovas vitner i Hellas, til slutt ble lagt fram for Den europeiske menneskerettighetsdomstol?

En prinsipiell sak

Det hele begynte 2. mars 1986. Den dagen foretok Minos Kokkinakis, som nå var 77 år gammel og hadde gått av med pensjon, og hans kone et besøk hos Georgia Kyriakaki i Sitia på Kreta. Fru Kyriakakis mann, som var kantor i en ortodoks kirke i byen, meldte fra til politiet. Politiet kom og arresterte herr og fru Kokkinakis, som så ble tatt med til den lokale politistasjonen. Der måtte de være natten over.

Hva lød anklagen på? Det samme som den anklagen som var blitt rettet mot Jehovas vitner tusener av ganger i de foregående 50 årene, nemlig at de vervet proselytter. Den greske grunnloven (1975), artikkel 13, sier: «Proselyttmakeri er forbudt.» La oss se litt nærmere på den greske loven, paragraf 4, nummer 1363/1938 og nummer 1672/1939, som gjør proselyttmakeri til en straffbar handling. Der står det:

«Med ’proselyttmakeri’ menes i særdeleshet ethvert direkte eller indirekte forsøk på å trenge seg på de religiøse oppfatningene til en som har en annen religiøs overbevisning . . . , i den hensikt å undergrave denne troen, enten ved å lokke med visse fordeler eller love visse fordeler eller moralsk støtte eller materiell hjelp, eller ved bedragerske midler eller ved å utnytte vedkommendes manglende erfaring, hans tillit, hans behov, hans svake intellekt eller hans godtroenhet.»

Straffedomstolen i Lasithi på Kreta behandlet saken 20. mars 1986 og fant herr og fru Kokkinakis skyldige i proselyttmakeri. Begge ble dømt til fire måneders fengsel. Domstolen erklærte at de tiltalte hadde trengt seg på «de religiøse oppfatningene til ortodokse kristne . . . ved å utnytte deres manglende erfaring, deres svake intellekt og deres godtroenhet». Anklagen lød videre på at de «ved hjelp av sine veloverveide, dyktige forklaringer oppfordret [fru Kyriakaki] . . . til å forandre sin ortodokse kristne tro».

Avgjørelsen ble anket til ankedomstolen på Kreta. Den 17. mars 1987 frikjente denne domstolen fru Kokkinakis, men hennes mann ble funnet skyldig etter tiltalen. Fengselsstraffen ble imidlertid satt ned til tre måneder. Domstolen hevdet at Kokkinakis hadde «utnyttet [fru Kyriakakis] manglende erfaring, hennes svake intellekt og hennes godtroenhet». Den sa at han «begynte å lese stykker fra Bibelen, som han på en dyktig måte analyserte slik at den kristne kvinnen, som ikke var tilstrekkelig grunnfestet i lærespørsmål, ikke kunne motsi ham».

En dommer ved ankedomstolen som avgav dissenterende votum, skrev at Kokkinakis «skulle også ha blitt frikjent, for ikke noen av vitneutsagnene viser at Georgia Kyriakaki . . . var spesielt uerfaren med hensyn til den ortodokse kristne lære, hun som jo var gift med en kantor, eller at hun hadde et spesielt svakt intellekt eller var spesielt godtroende, slik at tiltalte kunne utnytte det og . . . [dermed] få henne til å bli medlem av Jehovas vitners sekt».

Kokkinakis anket saken til den greske kassasjonsdomstolen, den høyeste domstolen i Hellas. Men denne domstolen stadfestet den påankede avgjørelsen 22. april 1988. Den 22. august 1988 henvendte Kokkinakis seg til Den europeiske menneskerettighetskommisjon. Den 21. februar 1992 ble hans ansøkning endelig godtatt, og saken skulle bli behandlet ved Den europeiske menneskerettighetsdomstol.

Sakens kjerne

Ettersom Hellas er medlem av Europarådet, er landet forpliktet til å følge artiklene i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon. Artikkel 9 i konvensjonen lyder: «Enhver har rett til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å skifte religion eller tro, og frihet til enten alene eller sammen med andre, og offentlig eller privat, å gi uttrykk for sin religion eller tro gjennom undervisning, utøvelse, tilbedelse og ritualer.»

Dermed ble den greske stat saksøkt, anklaget for åpenlyse brudd på den grunnleggende rett en gresk borger har til å utøve sin religion i samsvar med Jesu Kristi befaling om å ’undervise og gjøre disipler’. (Matteus 28: 19, 20) Og apostelen Peter sa: «[Jesus] påla oss også å forkynne for folket og å avlegge et grundig vitnesbyrd.» — Apostlenes gjerninger 10: 42.

En spesiell 1992-utgave av tidsskriftet European Magazine on Human Rights hadde denne tittelen på omslaget: «Hellas — overlagte brudd på menneskerettighetene.» På side 2 stod det: «Hellas er det eneste landet i EF og i Europa som har en straffelovgivning som gir anledning til å idømme en som motiverer en annen til å skifte religion, bøter eller fengselsstraff.»

Spenningen var nå stor både i og utenfor juridiske kretser. Hvilken avgjørelse ville bli truffet med hensyn til den greske loven som forbyr folk å undervise andre i det de tror på?

Rettsmøtet i Strasbourg

Endelig kom den dagen da rettsmøtet skulle holdes — 25. november 1992. Det var en sur og kald dag, og skyene hang tunge over Strasbourg, men i rettssalen var temperaturen høy mens advokatene ivrig holdt sine innlegg. Prosedyren varte i to timer. Professor Phedon Vegleris, en advokat som representerte Kokkinakis, rørte ved sakens kjerne da han stilte spørsmålet: ’Bør denne restriktive loven, som tar sikte på å beskytte medlemmer av den gresk-ortodokse kirke mot å bli omvendt til andre religioner, få fortsette å eksistere og bli anvendt?’

Åpenbart forundret sa professor Vegleris videre: «Jeg undres på hvorfor denne loven sidestiller ortodoksi med dumhet og uvitenhet. Jeg har alltid lurt på hvorfor ortodoksi skulle trenge å bli beskyttet mot dumhet, mot åndelig inkompetanse . . . Det er noe som foruroliger og sjokkerer meg.» Representanten for den greske stat kunne betegnende nok ikke vise til et eneste tilfelle hvor denne loven var blitt anvendt på andre enn Jehovas vitner.

Den andre advokaten som representerte Kokkinakis, Panagiotis Bitsaxis, viste hvor urimelig loven om proselyttmakeri er. Han sa: «Det at man godtar gjensidig påvirkning, er en forutsetning for en dialog mellom voksne mennesker. Hvis ikke det var slik, ville vi tilhøre et merkelig samfunn av umælende kreaturer som tenker, men ikke sier hva de mener, som snakker, men ikke kommuniserer, som eksisterer, men ikke lever i sameksistens.»

Bitsaxis sa også at «Kokkinakis ble dømt, ikke ’for noe han har gjort’, men [for] ’det han er’». Derfor, påpekte Bitsaxis, var prinsippene om religionsfrihet ikke bare blitt krenket, men fullstendig overkjørt.

Representantene for den greske stat prøvde å presentere et bilde som var nokså fjernt fra virkeligheten, og hevdet at Hellas er «et paradis for menneskerettighetene».

Avgjørelsen

Så kom endelig den lenge ventede dagen da domstolens avgjørelse skulle offentliggjøres — 25. mai 1993. Med seks mot tre stemmer fastslo domstolen at Hellas hadde krenket den 84 år gamle Minos Kokkinakis’ religionsfrihet. I tillegg til at den stadfestet hans rett til å forkynne offentlig, tilkjente den ham en sum tilsvarende 100 000 kroner i erstatning. Domstolen avviste dermed den greske stats påstand om at Kokkinakis og Jehovas vitner legger press på folk når de snakker med dem om sin tro.

Selv om den greske grunnloven og en arkaisk gresk lov forbyr proselyttmakeri, traff Den europeiske menneskerettighetsdomstol den avgjørelse at det er galt å bruke denne loven for å forfølge Jehovas vitner. Det er ikke i samsvar med artikkel 9 i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon.

Domstolen uttalte: «Religion er en del av den ’stadig fornybare strøm av tanker hos mennesket’, og det er umulig å tenke seg at religion skal utelukkes fra offentlig debatt.»

En av de ni dommerne sa: «Proselyttmakeri, definert som ’nidkjærhet for utbredelse av troen’, kan ikke som sådant være straffbart; det er en måte — en måte som i seg selv er fullstendig berettiget — å ’tilkjennegi sin religion på’.

I den foreliggende saken ble vedkommende som brakte den inn for domstolen [Kokkinakis], dømt bare for å ha vist en slik nidkjærhet, uten noen som helst utilbørlighet fra hans side.»

Følgene av avgjørelsen

Den europeiske menneskerettighetsdomstol var klar: Den greske stats representanter måtte slutte å misbruke den loven som forbyr proselyttmakeri. Det er vårt håp at Hellas vil rette seg etter avgjørelsen og slutte å forfølge Jehovas vitner.

Det er ikke Jehovas vitners hensikt å innføre sosiale forandringer eller å reformere rettsvesenet. Det de først og fremst er opptatt med, er å forkynne det gode budskap om Guds rike, i lydighet mot Jesu Kristi befaling. Men for å kunne gjøre det er de villige til å «forsvare og juridisk sett grunnfeste det gode budskap», slik apostelen Paulus gjorde i det første århundre. — Filipperne 1: 7.

Jehovas vitner er lovlydige borgere i alle de landene de bor i. Men de må framfor alt adlyde Guds lov, som er nedskrevet i Bibelen. Hvis et lands lov forbyr dem å snakke med andre om sin bibelske tro, må de derfor innta samme holdning som apostlene, som sa: «Vi må adlyde Gud som vår hersker mer enn mennesker.» — Apostlenes gjerninger 5: 29.

[Ramme på sidene 28 og 29]

MER FORFØLGELSE ANSTIFTET AV PRESTESKAPET

Presteskapet i Hellas har i årtier forsøkt å ’skape vanskeligheter ved hjelp av loven’. (Salme 94: 20, NW) Enda en konflikt på Kreta ble nylig løst. I 1987 hadde en av de lokale biskopene og 13 prester anklaget ni Jehovas vitner for å drive proselyttmakeri. Den 24. januar 1992 kom saken endelig for retten.

Rettssalen var fullsatt. Omkring 35 prester møtte fram for å støtte anklageren. De fleste sitteplassene var imidlertid allerede besatt av vitner som hadde kommet for å oppmuntre sine kristne brødre. Allerede før den regulære rettergangen begynte, påpekte de tiltaltes advokat en rekke alvorlige juridiske feil som anklageren hadde gjort seg skyldig i.

Dette resulterte i at de som skulle føre saken, trakk seg tilbake for å drøfte saken privat. Etter to og en halv times drøftelser opplyste rettsformannen at de tiltaltes advokat hadde rett. Anklagene mot de ni vitnene ble derfor frafalt! Rettsformannen sa at det ville være nødvendig å begynne forfra igjen med etterforskningen for å fastslå om de tiltalte hadde gjort seg skyldig i proselyttmakeri.

Så snart denne opplysningen var blitt gitt, ble det et øredøvende spetakkel i rettssalen. Prestene begynte å rope ut trusler og fornærmelser. Én prest gikk til angrep på Jehovas vitners advokat med et kors og prøvde å tvinge ham til å tilbe det. Politiet måtte gripe inn, og til slutt kunne vitnene forlate rettssalen på en rolig måte.

Etter at rettssaken var blitt avlyst, forberedte den offentlige anklageren en ny tiltale mot de ni vitnene. Rettssaken ble berammet til 30. april 1993, bare tre uker før Den europeiske menneskerettighetsdomstol offentliggjorde sin avgjørelse i Kokkinakis-saken. Også denne gangen var det mange prester til stede.

Advokatene for de ni tiltalte leverte inn en formell innvending mot at Jehovas vitners anklagere ikke var til stede i rettssalen. Den offentlige anklageren hadde hatt så stort hastverk med å utarbeide en ny anklage at han hadde begått den alvorlige feil å unnlate å innkalle anklagerne. Vitnenes advokater anmodet derfor domstolen om å heve saken på grunnlag av denne alvorlige feilen.

Dommerne forlot da rettssalen og konfererte i nesten en time. Da de kom inn igjen, erklærte rettsformannen med bøyd hode at alle de ni vitnene var uskyldige etter tiltalen.

Jehovas vitner i Hellas er takknemlige for utfallet av denne saken, og også for den avgjørelsen Den europeiske menneskerettighetsdomstol traff i Kokkinakis-saken 25. mai i år. Det er deres bønn at disse juridiske seirene vil føre til at de som kristne kan «føre et stille og rolig liv med fullstendig gudhengivenhet og alvor». — 1. Timoteus 2: 1, 2.

[Bilde på side 31]

Minos Kokkinakis sammen med sin kone