KOLOSSERBREVET

Apostelen Paulus’ inspirerte brev til de kristne i Kolossai. Dette er den tolvte boken i De kristne greske skrifter. Paulus presenterer seg selv som brevskriveren i åpningsordene i dette inspirerte brevet: «Paulus, en Kristi Jesu apostel ved Guds vilje, og Timoteus, vår bror, til de hellige og til trofaste brødre i forening med Kristus i Kolossai.» (Kol 1: 1, 2) At det er Paulus som har skrevet brevet, framgår også av den avsluttende hilsenen, som han har skrevet med sin egen hånd. – Kol 4: 18.

Det er flere likhetspunkter mellom Kolosserbrevet og Efeserbrevet, som også er skrevet av Paulus. Dette skyldes muligens at brevene er skrevet på omtrent samme tidspunkt, og at forholdene i de to byene var nokså like. Samtidig betyr denne overensstemmelsen mellom de to brevene at hvis Paulus blir anerkjent som den som har skrevet Efeserbrevet, må han også anerkjennes som den som har skrevet Kolosserbrevet. (Sml. f.eks. Kol 1: 24–29 med Ef 3: 1–7; Kol 2: 13, 14 med Ef 2: 1–5, 13–16; Kol 2: 19 med Ef 4: 16; Kol 3: 8–10, 12, 13 med Ef 4: 20–25, 31, 32; Kol 3: 18–25; 4: 1 med Ef 5: 21–23; 6: 1–9.) Dessuten finnes Kolosserbrevet sammen med andre av Paulus’ brev i Chester Beatty-papyrus nr. 2 (P⁴⁶, fra omkring år 200 e.v.t.), noe som tydelig viser at de første kristne betraktet Kolosserbrevet som en del av Paulus’ inspirerte skrifter.

Det var tydeligvis to ting som fikk Paulus til å skrive brevet til kolosserne. For det første hadde Epafras overbrakt apostelen en rapport om menighetens åndelige tilstand. Noe av det han fortalte, gav grunn til bekymring, men han hadde også gode nyheter, for Paulus sa: «Epafras . . . har fortalt oss om deres kjærlighet i åndelig henseende.» (Kol 1: 7, 8) Selv om det fantes problemer i menigheten, var situasjonen ikke kritisk, og det var også mye som fortjente ros. For det andre var Filemons slave Onesimus nå på vei tilbake til sin herre i Kolossai, og Paulus benyttet derfor anledningen til å sende dette brevet til menigheten i Kolossai med Onesimus og hans reisefelle Tykikus. – Kol 4: 7–9.

Hvor og når det er skrevet. Hvor Paulus befant seg da han skrev til kolosserne, sies det ikke noe direkte om. Noen mener at han kan ha vært i Efesos. Det framgår imidlertid av brevet at apostelen var i fangenskap (Kol 1: 24; 4: 10, 18), og Bibelen forteller ikke noe om at han var i fangenskap i Efesos. Det ser ut til at det han sier i Kolosserne 4: 2–4, 11, passer best på hans forhold første gang han var i fangenskap i Roma (ca. år 59–61). Paulus var riktignok også under bevoktning i Cæsarea (Apg 23: 33–35), og Feliks gav ordre om at apostelen skulle ha noe lempeligere varetektsvilkår (Apg 24: 23). Men dette betydde etter alt å dømme ikke at den friheten han fikk, var så stor som den han fikk under sitt første fangenskap i Roma, hvor han bodde i to år i sitt eget leide hus og kunne forkynne Guds rike for dem som kom og besøkte ham der. – Apg 28: 16, 23, 30, 31.

En annen omstendighet som synes å tale for at brevet ble skrevet i Roma, er at slaven Onesimus befant seg der hvor Paulus skrev brevet, og at han sammen med Tykikus skulle ta det med til Kolossai. Med sitt mylder av mennesker ville Roma være det ideelle sted å søke tilflukt for en rømt slave. Brevet til kolosserne ble tydeligvis skrevet mot slutten av Paulus’ første fangenskap i Roma, det vil si omkring år 60–61, på det tidspunkt da han også skrev brevet til Filemon. Tykikus og Onesimus leverte ikke bare brevet til kolosserne, men også apostelens brev til Filemon. (Flm 10–12) Ettersom Paulus i brevet til Filemon gir uttrykk for at han håper å bli satt fri (v. 22), kan en trekke den slutning at både brevet til kolosserne og brevet til Filemon ble skrevet mot slutten av Paulus’ første fangenskap i Roma.

Uriktige synspunkter blir tilbakevist. Det fantes falske lærere i Kolossai som utbredte en bedragersk filosofi. De la vekt på at man skulle overholde Moseloven. Noe annet som det ble lagt vekt på, var askese. Apostelen formante de kristne i Kolossai til å passe på, slik at ikke noen førte dem bort «som sitt bytte ved den filosofi og det tomme bedrag som er i samsvar med menneskers tradisjon, i samsvar med verdens elementære ting og ikke i samsvar med Kristus». (Kol 2: 8) Paulus oppfordret også sine trosfeller til ikke å la noen dømme dem med hensyn til «spising og drikking eller med hensyn til en høytid eller en nymånefest eller en sabbat; for disse ting er en skygge av de ting som skulle komme, men virkeligheten hører Kristus til». (Kol 2: 16, 17) Apostelen avslørte falsk ydmykhet og askese med ordene: «Nettopp disse ting har riktignok et skinn av visdom i en selvpålagt form for tilbedelse og falsk ydmykhet, en hard behandling av kroppen; men de er uten verdi når det gjelder å bekjempe tilfredsstillelsen av kjødet.» – Kol 2: 20–23.

Paulus la vekt på den gudgitte, overordnede stilling Kristus har. (Kol 1: 13–20) Sannheten om Kristi opphøyde stilling ville motvirke hedensk filosofi, jødiske overleveringer og enda en praksis som hadde vunnet innpass, nemlig «engletilbedelse». (Kol 2: 18) Bibelen forteller ikke hva denne engletilbedelsen bestod i, om det var en form for tilbedelse som man mente at englene praktiserte, om man med denne form for tilbedelse ville etterligne englenes ærbødighet, eller om man likefram tilbad engler.

[Ramme på side 41]

HOVEDPUNKTER I KOLOSSERNE

Et brev som legger vekt på verdsettelse av Kristi gudgitte stilling som et middel til å bekjempe urette synspunkter og skikker

Skrevet av Paulus mot slutten av hans første fangenskap i Roma

Verdsettelse av Kristi stilling (1: 1 til 2: 12)

Kolosserne blir rost for sin tro i forbindelse med Kristus og for sin kjærlighet til alle de hellige som de deler det himmelske håp med

Den fremtredende stilling Kristus har fått: Han er Guds bilde, all skapnings førstefødte, den som alle andre ting ble skapt ved hjelp av, menighetens hode, den førstefødte av de døde

Gjennom Kristus kan man bli forlikt med Gud

I Kristus er alle den sanne visdoms og den sanne kunnskaps skatter skjult

Fortsett å vandre i forening med ham; la ingen føre dere bort som sitt bytte ved menneskelig filosofi

Moseloven er blitt tatt bort av Gud ved Kristus (2: 13–23)

Gud naglet billedlig talt lovpakten til den torturpælen som Kristus døde på

Lovens krav var en skygge; virkeligheten hører Kristus til

La ikke seiersprisen bli røvet fra dere av noen som vil forlede dere til å følge menneskers bud og lærdommer i stedet for å holde fast ved Kristus som hode

Ikle dere den nye personlighet; underordne dere under Kristi myndighet (3: 1–17)

Hold sinnet rettet mot de ting som er der oppe, ikke mot de ting som er på jorden

Død kjødets urene lyster; avlegg urette holdninger og urett tale

Ikle dere medfølelse, godhet, ydmykhet, mildhet, langmodighet og kjærlighet

La Kristi fred rå i deres hjerter

Gjør alt i Herren Jesu navn, idet dere takker Gud gjennom ham

Forholdet til andre bør være preget av forholdet til Gud og Kristus (3: 18 til 4: 18)

Hustruer, ektemenn, barn, slaver og herrer må alle oppfylle sine forpliktelser, ikke som slike som vil behage mennesker, men i frykt for Jehova, idet de anerkjenner Kristus i himmelen som sin Herre

Vær vedholdende i bønnen; vandre i visdom

Personlige hilsener til kristne medtjenere