Glede og utholdenhet i Midtøsten
Denne fengslende rapporten kommer fra Jehovas vitner i Libanon
TJENESTEÅRET 1990 begynte her hos oss med kraftige bombeeksplosjoner i Beirut. Deretter var det en rolig periode fra slutten av september 1989 til januar 1990.
I løpet av disse månedene ble det rapportert et høydepunkt på 2659 forkynnere (i november), mens høydepunktet i tjenesteåret 1989 var på 2467. Førtifire personer ble døpt, og det var gjennomsnittlig 65 hjelpepionerer hver måned. For første gang ble det rapportert over 2000 bibelstudier, og vi begynte å se for oss hva som kunne bli utrettet i tiden framover.
Men så braket krigen løs igjen i Øst-Beirut, hvor de fleste menighetene befinner seg, og mange av våre brødre måtte evakuere til andre steder i landet. I mange dager hadde vi ingen kontakt med menighetene i de berørte områdene, og felttjenesterapportene var ufullstendige. Men de brødrene som hadde flyktet til andre steder, slo seg sammen med menighetene på disse stedene, og arbeidet fra hus til hus fortsatte med gode resultater rundt omkring i landet. Mange av våre brødres hjem ble enten brannskadet eller sprengt i stykker i bombeeksplosjoner. Én søster mistet livet.
Vi så tillitsfullt hen til Jehova for å få hjelp og veiledning. Modige pionerer meldte seg frivillig til å gå inn i de okkuperte områdene med åndelig føde og matvarer og vann. Av kjærlighet til Jehova og brødrene tok de også risikoen ved å krysse minelagte veier. Det ble avlagt et fint vitnesbyrd ved at folk merket seg den hjelpen som kom til våre brødres familier. De så hva virkelig kjærlighet kan utrette når alle er forent i tilbedelsen av den eneste sanne Gud, Jehova. — Johannes 13: 34, 35; 15: 13.
I løpet av tjenesteåret gikk ikke brødrene glipp av et eneste nummer av bladene våre. Vakttårnet kom ut på arabisk samtidig som på engelsk, og fra og med nummeret for 8. januar 1990 gjaldt det samme for Våkn opp! Forkynnerne og andre interesserte var begeistret. Det var også en stor glede å få nye publikasjoner på arabisk — brosjyren Bør du tro på treenighetslæren? og bøkene Bibelen — Guds eller menneskers ord? og Min bok med fortellinger fra Bibelen.
Disse åndelige gavene ble skaffet til veie til tross for at mange bedrifter i Beirut måtte stenge. Den økonomiske situasjonen er dårlig over hele landet. Mange steder er uten elektrisitet, vann og telefonforbindelse. Vi vil nå la noen av brødrene fortelle hvordan de har funnet glede i å kjempe for å overvinne de ødeleggende virkningene av denne krigen, som har vart i 15 år.
«Den positive siden»
En bror i Beirut skriver: «Først og fremst takker jeg Jehova inderlig fordi han har bevart oss trygt innenfor sin organisasjon for ren tilbedelse trass i alle de vanskelige situasjonene vi har vært oppe i. I forbindelse med den senere tids begivenheter har jeg hatt noen opplevelser som har gitt meg glede, og jeg betrakter dem som den positive siden av krigen.
Mens det kraftige bombardementet pågikk, satt vi i trappen sammen med naboene, fordi det er det tryggeste stedet under et bombeangrep. Vi snakket hele tiden med dem om Guds rike og pekte på at det er den eneste løsningen på menneskehetens problemer, og vi bad ofte til vår Gud, Jehova. Dette ble kjent blant alle.
Av og til kunne bombardementet vare i dagevis, og vi kunne ikke gå på møtene. Jeg tok derfor bladet Vakttårnet med meg og studerte det mens jeg satt i trappen. Det vakte naboenes interesse. Noen av dem hadde ikke villet snakke med oss fordi vi er Jehovas vitner. Men da huset vårt ble rammet av en granat, ble de overveldet over den kjærlighet våre brødre viste. Nå ville de snakke med oss. Det gjorde det mulig for oss å tegne flere abonnementer på Våkn opp! blant dem.
Disse opplevelsene gjorde meg fast bestemt på å fortsette å snakke om sannheten. Jehova fortjener all vår tilbedelse og all vår aktelse og ære.»
«Jehovas navn reddet livet mitt»
En bror fra Ras Beirut menighet forteller: «Min kone, våre to smågutter og jeg begynte dagen med å gå ut i tjenesten fra hus til hus i den vestlige delen av Beirut. Om ettermiddagen hadde vi et engelskspråklig møte hjemme hos oss. Mørket falt på kl. 18.30. Da var det bare bevæpnede menn som befant seg ute på gatene. Det haglet med bomber. De fleste som bodde i vår bygning, hadde flyktet. Det fantes verken vann eller elektrisitet. Da hørte vi at det banket på døren.
Min kone tenkte at det var en av naboene som trengte vann eller brød, og åpnet døren. Utenfor stod fire bevæpnede menn. De rettet geværene mot min kone og spurte etter meg ved navn. Den uken var ni menn blitt hentet i sine hjem på denne måten og drept umiddelbart etterpå. Da mennene så meg, rettet de automatvåpnene sine mot hodet mitt og beordret meg til å gå med dem. Jeg sa: ’Jeg skal gå med dere. Men la meg først få kle på meg.’ Jeg bad til Jehova av hele mitt hjerte og bønnfalt om hjelp. Da jeg hadde bedt, følte jeg meg rolig og begynte å se på disse væpnede og skremmende mennene som vanlige mennesker. Jeg kunne snakke med dem uten frykt.
Jeg spurte: ’Hva vil dere meg? La oss snakke litt sammen her i huset før vi går.’ Da vi var kommet inn i stuen, spurte lederen deres: ’Hvilken rett har dere til å gå inn i husene og preke for folk?’ Jeg svarte: ’Dere bærer våpen for å gjennomtvinge deres vilje, og ingen står i veien for dere. Jeg går ut med fredens gode budskap som Jesus befalte oss å forkynne.’ Deretter forklarte jeg hva Jehovas vitners tro og arbeid går ut på. Da jeg nevnte Jehovas navn, sa de straks: ’Det klarer seg at vi forhører deg her. Det er ikke nødvendig at vi tar deg med oss.’ En av dem hadde tydeligvis kjennskap til en bror. Han sa: ’Denne karen er akkurat som Jarjoura.’
Vi forkynte for disse bevæpnede mennene og besvarte deres spørsmål i én og en halv time. I stedet for å kjøre meg bort i bilens bagasjerom, slik de hadde gjort med andre, bad de til slutt om unnskyldning, kysset meg, tilbød sin hjelp hvis jeg skulle få behov for den, og gikk. Gjennom hele episoden følte jeg Jehovas beskyttelse. Arbeidet fra hus til hus om formiddagen og møtet om ettermiddagen hadde styrket meg og gjort meg standhaftig. Ja, Jehovas navn reddet livet mitt.» — Ordspråkene 18: 10.
«Jehova slo en beskyttende ring om oss»
En annen bror i Beirut skriver: «Det var onsdag den 31. januar 1990. Jeg arbeidet sammen med min bror i huset til en søster, da kampene blusset opp igjen. Bomber eksploderte overalt. På grunn av de intense kamphandlingene kunne vi ikke dra hjem. Søsteren var meget gjestfri selv om hun hadde bare noen få stykker brød.
Jeg var svært bekymret for min kone, som er fra Filippinene og derfor var uvant med krigens redsler. Dagen etter kunne jeg imidlertid dra hjem. Haugevis med møbler blokkerte gatene, men jeg fant familien min i god behold og takker Jehova for det. Etter et kort opphold begynte de kraftige bombeeksplosjonene igjen. Vi søkte ly hos en bror av meg som bodde like ved oss. Vi var fem — min kone, min to år gamle sønn, jeg, min bror og hans kone. Bomber, granater og raketter falt omkring oss, men Jehova slo en beskyttende ring om oss. To dager gikk med stadig bombardement. Vi ble hele tiden liggende nede på bakken og kjente røyken fra bombene rive i neseborene.
Mens vi hørte på eksplosjonene, husket vi Davids ord i Salme 18: 2—10, 17—23, 30, 31. I de vanskelige øyeblikkene og trass i alt som skjedde, var vi lykkelige, og vi kunne smile. Vi bad til Jehova om at vi måtte dø lett og uten lidelser hvis det skulle gå slik at vi døde. Vårt oppstandelseshåp var sterkt.
Neste dag var utrolig. Omkring 25 bomber falt i nærheten av det huset hvor vi gjemte oss, men ingen av oss ble skadet. Kan du forestille deg hvordan vi følte Jehovas beskyttelse? Neste morgen tok vi en rask beslutning om å flykte. Bilen min var den eneste i gaten som ikke var utbrent. Jeg kjørte mellom miner og bomber, og vi takker Jehova for at vi klarte å unnslippe til et strøk som var litt roligere enn vårt. Brødrene der forsynte oss kjærlig med klær, mat og penger.
Trass i alle vanskelighetene følte vi oss lykkelige fordi Jehova var med oss. Det virket nesten som om han hadde sendt sine engler for å holde bombene vekk fra oss. (Salme 34: 8) Ja, vår glede var stor. Men vår glede vil bli enda større når vi har overlevd Harmageddon.»
Nødhjelp
I visse strøk i Beirut så det ut som om det hadde vært jordskjelv. Mange av våre brødres hus var skadet eller ødelagt. Da den nye krisen oppstod, hadde utvalget ved avdelingskontoret organisert et nødhjelpsutvalg som skulle ta hånd om brødrenes behov. Utvalget trådte i virksomhet den 16. februar 1990, omtrent samtidig med at vi endelig kunne flytte tilbake til de ødelagte strøkene. Formålet med dette utvalget var trefoldig: det skulle gi åndelig oppmuntring til brødrene, det skulle ta hånd om deres behov for penger, mat og vann, og det skulle hjelpe dem med å få reparert eller bygd opp igjen boligene sine.
Det var ikke nødvendig å tilkalle frivillige mannskaper. Hver dag dukket mange opp tidlig om morgenen for å hjelpe til. Her følger noen uttalelser fra dem som ble hjulpet:
En søster hadde dette å si da huset hennes ble ryddet og reparert: «Jeg har hørt om den hjelpen som brødrene yter etter katastrofer. Nå kan jeg se den og merke den.» Til og med hennes nabo, en muslimsk kvinne, henvendte seg til denne søsteren og sa: «Dere er virkelig glad i hverandre. Deres religion er den rette. Nå vil jeg flykte til landsbyen min og fortelle alle hva dere gjør her.» Denne naboen kom også med mat til de frivillige arbeiderne.
En eldre søster sa: «Jeg ventet at dere ville komme og besøke meg, men jeg ventet ikke at Selskapet skulle sende noen til meg med vann.» Hun gråt da hun kysset den broren som kom for å hjelpe henne.
En familie på tre — en mann og hans kone som var udøpte forkynnere, og deres lille gutt — fikk besøk og ble overrakt en stor kartong med melk, brød og drikkevann og fikk dessuten penger. Da de fikk vite at Jehovas vitner hadde ordnet med dette, sa mannen: «Jeg tilhørte den evangeliske kirke i 11 år og var meget aktiv. Men i løpet av de 15 årene det har vært krig i Libanon, har de aldri tenkt på å gjøre noe slikt som dette for sine medlemmer.» Han sa videre: «Dette er virkelig Guds eneste organisasjon.» Mannen og hans kone ble døpt under et stevne i mai 1990.
En eldste uttalte: «Ord strekker ikke til når vi skal gi uttrykk for vår takknemlighet over deres kjærlighetsgjerninger for de nødstilte brødrene. Jeg ble rørt til tårer da jeg så en gruppe unge brødre, frivillige arbeidere, bygge opp igjen huset til foreldrene mine. Til og med naboene våre, som ikke er Jehovas vitner, gav uttrykk for sin verdsettelse. Vi er virkelig takknemlige mot Jehova og hans organisasjon for den praktiske hjelpen som er gitt. Det som salmisten sier i Salme 144: 15 (NW), er virkelig sant: ’Lykkelig er det folk som har Jehova til Gud!’»
«Hva slags folk er dere?»
En søster skrev på vegne av seg og sin familie: «Jeg vil gjerne gi uttrykk for min dype takknemlighet for Jehovas og hans organisasjons kjærlighet. Huset mitt ble rammet av mange granater og kom i brann. Mange sa til oss at det ikke lot seg reparere. Men her står det — helt istandsatt som om ingenting hadde skjedd med det, og omgitt av hundrevis av hus i gaten vår som er brent og ødelagt.
Selv våre naboer, som ikke er Jehovas vitner, spør: ’Hvor kommer denne kjærligheten fra? Hva slags folk er dere? Hvem er disse menneskene som arbeider så iherdig, og som er så stillferdige og skikkelige? Velsignet være den Gud som har gitt dere en slik kjærlig og selvoppofrende ånd.’ Ordene i Salme 84: 12, 13 passer så godt: ’[Jehova] vår Gud er sol og skjold; [Jehova] gir nåde og ære. Den som er redelig i sin ferd, nekter han ikke noe godt. [Jehova], Allhærs Gud, salig er den som stoler på deg.’»
En mann hvis kone og barn er Jehovas vitner, skrev: «Jeg vil gjerne takke dere for hjelpen med å reparere huset vårt. Deres arbeid vitnet om en oppriktig kristen kjærlighet som er meget sjelden nå for tiden. Må Gud velsigne deres anstrengelser.»
En eldste skrev følgende etter at huset hans var blitt reparert: «Vi klarer ikke med vår munn å gi uttrykk for det som bor i vårt hjerte. Vi mangler ord til å beskrive vår takknemlighet overfor Jehova og hans organisasjon. Vi følte at Jehova var oss nær i vår ulykke. Deres kjærlighet har ansporet alle medlemmer av min familie til å være med på å hjelpe andre nødstedte.»
I april var 194 personer i Libanon hjelpepionerer. Den kvelden da minnehøytiden skulle holdes, var det roligere enn ellers, og minnehøytiden ble holdt med et samlet antall tilstedeværende på 5034. Alle de planlagte stevnene ble holdt, og i årets løp ble i alt 121 døpt, til tross for de kaotiske forholdene i landet. Mange familier i menighetene har reist fra landet for godt. Men nyinteresserte gjør fremskritt i retning av dåpen, og de 2726 Rikets forkynnere fortsetter å øke i antall. Alle Jehovas tjenere i Libanon erfarte Jehovas trofasthet i tjenesteåret 1990. Han tok vare på oss og ledet oss gjennom en opprivende tid. — Salme 33: 4, 5; 34: 2—6.