De har møtt villig fram – i Mikronesia

KATHERINE vokste opp i USA og ble døpt som et Jehovas vitne da hun var 16 år. Hun tok tjenesten alvorlig, men fant lite interesse for budskapet om Riket i det distriktet hun forkynte i. Hun sier: «Jeg leste opplevelser om folk som bad til Gud om at han måtte sende noen som kunne hjelpe dem til å bli kjent med ham. Jeg tenkte ofte at jeg skulle ønske jeg fant en slik person, men det skjedde aldri.»

Etter å ha forkynt i det samme distriktet i mange år begynte Katherine å tenke på å flytte til et sted der folk var mer interessert i budskapet om Riket. Men hun var usikker på om hun ville klare det. Hun hadde bare vært borte fra familien sin én gang før – og det bare i to uker – og da hadde hun hatt hjemlengsel hver eneste dag. Men hennes inderlige ønske om å oppleve gleden over å hjelpe mennesker som søker etter Jehova, vant over usikkerheten. Etter at hun hadde vurdert flere steder hun kunne flytte til, skrev hun til avdelingskontoret på Guam og fikk den informasjonen hun trengte. I juli 2007, da hun var 26, flyttet hun til stillehavsøya Saipan, nesten 1000 mil hjemmefra. Hvordan gikk det?

Kort tid etter at Katherine kom til sin nye menighet, traff hun Doris, en kvinne i midten av 40-årene, som tok imot tilbudet om et bibelstudium. Etter at de hadde studert de tre første kapitlene i Hva Bibelen lærer-boken, begynte Katherine å bli litt bekymret. «Doris var så fin å studere med, og jeg var redd for å rote det til», forteller hun. «Jeg hadde aldri ledet et ordentlig bibelstudium før og følte at Doris trengte en mer erfaren søster til å lede studiet, kanskje en på hennes egen alder.» Katherine bad Jehova om hjelp til å finne den rette søsteren til å overta studiet. Hun bestemte seg så for å fortelle Doris at en annen skulle studere med henne.

«Før jeg fikk snakket med Doris om dette, sa hun at hun ville snakke med meg om et problem», forteller Katherine. «Etter at jeg hadde hørt på henne, fortalte jeg hvordan Jehova hadde hjulpet meg til å takle en lignende situasjon. Hun takket meg.» Så sa Doris til Katherine: «Jehova bruker deg for å hjelpe meg. Første gangen du kom til meg, hadde jeg sittet og lest i Bibelen i flere timer. Jeg gråt og bad til Gud om at han måtte sende noen til meg som kunne hjelpe meg til å forstå Bibelen. Så banket du på døren. Jehova hadde besvart bønnen min!» Katherine får tårer i øynene når hun tenker tilbake på dette rørende øyeblikket. Hun sier: «Det Doris fortalte, var et svar på min bønn. Jehova viste meg at jeg var i stand til å fortsette å lede studiet.»

Doris ble døpt i 2010, og nå leder hun selv flere bibelstudier. Katherine sier: «Jeg er så takknemlig for at det ønsket jeg lenge hadde hatt om å hjelpe en oppriktig person til å bli en tjener for Jehova, ble oppfylt!» Katherine tjener nå som spesialpioner på stillehavsøya Kosrae.

Over 100 brødre og søstre (i alderen 19 til 79 år) har kommet fra forskjellige land for å tjene på steder i Mikronesia der det er større behov. Erica, som var 19 da hun flyttet til Guam i 2006, uttrykker på en fin måte hva disse ivrige forkynnerne føler. Hun sier: «Det er så gøy å være pioner på et sted der folk tørster etter sannheten. Jeg er veldig takknemlig for at Jehova hjalp meg til å begynne i denne formen for tjeneste. Det er den beste måten å leve på!» I dag har Erica gleden av å tjene som spesialpioner på Ebeye, som hører til Marshalløyene. Det å tjene i et fremmed land har selvfølgelig også sine utfordringer. La oss se på tre av dem og finne ut hvordan de som har flyttet til Mikronesia, har taklet dem.

Livsstil. Da den 22 år gamle Simon kom til Palau i 2007, oppdaget han fort at han bare kunne tjene en brøkdel av det han hadde tjent i hjemlandet sitt, Storbritannia. «Jeg måtte lære meg å ikke kjøpe alt jeg hadde lyst på. Nå velger jeg nøye ut hvilke matvarer jeg skal kjøpe, og jeg handler litt her og litt der for å få de beste tilbudene. Når noe går i stykker, ser jeg etter bruktdeler og prøver å finne noen som kan hjelpe meg å reparere det.» Hvordan har det at han må ha en enkel livsstil, påvirket ham? Simon sier: «Det har hjulpet meg til å forstå hva som egentlig er nødvendig i livet, og hvordan jeg kan klare meg med mindre. Jeg har tydelig merket Jehovas omsorg ved flere anledninger. I de sju årene jeg har tjent her, har jeg alltid hatt noe å spise og et sted å sove.» Ja, Jehova støtter dem som lever enkelt fordi de ønsker å søke Riket først. – Matt 6:32, 33.

Hjemlengsel. Erica sier: «Jeg er veldig knyttet til familien min, og jeg var redd for at jeg skulle få hjemlengsel, og at det skulle gå ut over tjenesten.» Hva gjorde hun for å forberede seg? «Før jeg flyttet, leste jeg artikler i Vakttårnet som handlet om hjemlengsel. Det gjorde at jeg ble forberedt på å takle denne utfordringen. I en av artiklene stod det om en mor som oppmuntret datteren sin ved å si: ‘Jehova kan ta bedre vare på deg enn jeg kan.’ Den forsikringen styrket meg veldig.» Hannah og mannen hennes, Patrick, tjener på Majuro, som også tilhører Marshalløyene. Hannah takler hjemlengselen ved å konsentrere seg om brødrene og søstrene i menigheten. Hun sier: «Jeg takker Jehova hele tiden for vårt verdensomfattende brorskap, for de også er min familie. Uten deres kjærlige støtte kunne jeg aldri ha tjent på et sted med større behov.»

Tilpasning. «Når man kommer til et nytt land, er så å si alt annerledes», sier Simon. «Noen ganger savner jeg å kunne fortelle en vits og bli ordentlig forstått.» Erica sier: «I begynnelsen følte jeg meg utenfor, men det fikk meg til å tenke over hva som var motivet mitt for å flytte. Jeg flyttet ikke for å få personlige fordeler av det, men for å gjøre mer for Jehova.» Hun legger til: «Etter hvert har jeg fått fantastiske venner, som jeg setter stor pris på.» Simon arbeidet hardt for å lære seg palauisk, noe som hjelper ham til å «gjøre større plass» i hjertet for de lokale brødrene og søstrene. (2. Kor 6:13) Det at han anstrengte seg for å lære språket, gjorde at brødrene ble glad i ham. Ja, når nykommere og lokale brødre jobber side om side, blir begge parter belønnet med nære vennskap. På hvilke andre måter blir de som flytter til et sted med større behov, belønnet?

Apostelen Paulus sa: «Den som sår rikelig, skal også høste rikelig.» (2. Kor 9:6) Dette prinsippet gjelder absolutt for dem som utvider sin tjeneste. På hvilke måter ‘høster de rikelig’ i Mikronesia?

I Mikronesia er det fortsatt mange muligheter til å starte bibelstudier og til å se med egne øyne hvordan personer som lærer og anvender sannheten i Guds Ord, gjør åndelige framskritt. Patrick og Hannah forkynte også på Angaur, en liten øy med bare 320 innbyggere. Da de hadde forkynt der i to måneder, traff de en alenemor som med én gang takket ja til et bibelstudium. Hun slukte sannheten og gjorde store forandringer i livet. Hannah sier: «Hver gang vi syklet derfra etter å ha studert med henne, så vi på hverandre og utbrøt: ‘Takk, Jehova!’» Hannah legger til: «Jeg vet at Jehova ville dratt denne kvinnen til seg på en eller annen måte, men fordi vi tjener på et sted med større behov, var det vi som fikk finne denne sauelignende personen og hjelpe henne til å bli kjent med Jehova. Dette er noe av det mest givende vi har opplevd i hele vårt liv!» Som Erica sier: «Når man hjelper noen til å bli kjent med Jehova, høster man en ubeskrivelig glede!»

I mange land er det stort behov for flere forkynnere av Riket. Kan du flytte til et sted hvor det er behov for hjelp? Be til Jehova om at han må styrke ditt ønske om å gjøre mer i tjenesten. Snakk om det med de eldste i menigheten, med kretstilsynsmannen eller med noen som har hatt det privilegium å tjene i et land med større behov. Når planene dine begynner å ta form, kan du skrive til det avdelingskontoret som fører tilsyn med arbeidet i det området du har lyst til å tjene i, og be om mer informasjon.a Kanskje du kan bli en av de tusener av brødre og søstre – unge og gamle, gifte og ugifte – som møter villig fram og får oppleve den gleden det gir å «høste rikelig».