Stefanus «hadde Guds godkjennelse og var full av hans kraft»

1–3. (a) Hvilken skremmende situasjon er Stefanus kommet opp i, og hvordan reagerer han? (b) Hvilke spørsmål skal vi se nærmere på?

STEFANUS står foran dommerne. Disse 71 mennene sitter i en stor halvsirkel i en imponerende sal, sannsynligvis i nærheten av templet. Det er de som utgjør Sanhedrinet, og i dag er de samlet for å dømme Stefanus. De er mektige, innflytelsesrike menn, og de fleste av dem har lite til overs for denne disippelen av Jesus. Den mannen som har kalt Sanhedrinet sammen, er faktisk øverstepresten Kaifas, som var lederen for denne domstolen da den dømte Jesus Kristus til døden noen måneder tidligere. Er Stefanus redd?

² Det er noe helt spesielt ved det ansiktsuttrykket Stefanus nå har. Dommerne stirrer på ham og ser at ansiktet hans er «som ansiktet til en engel». (Apg 6:15) Engler overbringer budskaper fra Jehova Gud og har derfor god grunn til å være fryktløse og rolige. Stefanus har også en spesiell ro over seg – selv de hatefulle dommerne ser det. Hvordan klarer han å være så rolig?

³ De kristne i dag kan lære mye av svaret på det spørsmålet. Vi kan også ha nytte av å vite hva som gjorde at Stefanus kom opp i denne kritiske situasjonen. Hvordan hadde han forsvart troen sin tidligere? Og hvordan kan vi etterligne ham?

4, 5. (a) Hvorfor var Stefanus en verdifull ressurs for menigheten? (b) Hvorfor kan det sies at Stefanus «hadde Guds godkjennelse og var full av hans kraft»?

⁴ Vi har allerede fått vite at Stefanus var en verdifull ressurs for den nyopprettede kristne menighet. I det forrige kapitlet i denne boken så vi at han var en av de sju ydmyke mennene som var villig til å hjelpe apostlene når det var behov for det. Hans ydmykhet gjør enda større inntrykk på oss når vi tenker på de evnene Gud hadde gitt ham. I Apostlenes gjerninger 6:8 leser vi at han kunne gjøre «store undere og mirakler», slik noen av apostlene kunne. Vi får også vite at han «hadde Guds godkjennelse og var full av hans kraft». Hva betydde det?

⁵ Det greske ordet som er gjengitt med «Guds godkjennelse», kan også oversettes med «et meget vinnende vesen». Det er tydelig at Stefanus må ha vært vennlig og mild, en mann som folk følte seg tiltrukket av. Det han sa, overbeviste mange av tilhørerne hans om at talen kom fra et oppriktig hjerte, og at de sannhetene han framholdt, var til deres eget beste. Han var full av kraft fordi Jehovas ånd virket i ham, og fordi han ydmykt lot seg lede av den. Han ble ikke stolt på grunn av de gavene og evnene han hadde. Nei, han ga i stedet all ære til Jehova og viste kjærlig omsorg for alle han snakket med. Det er derfor ikke rart at motstanderne hans følte at dette var en mann de ikke kunne ignorere!

6–8. (a) Hvilken todelt anklage ble rettet mot Stefanus, og hvorfor? (b) Hvorfor kan de kristne i dag ha nytte av Stefanus’ eksempel?

⁶ Forskjellige menn sto fram for å diskutere med Stefanus, men «de kunne ikke stå seg mot den visdom og den ånd som han talte med».a I frustrasjon «fikk de i hemmelighet» noen menn til å rette anklager mot denne uskyldige disippelen av Kristus. I tillegg «hisset [de] opp folket, de eldste og de skriftlærde», slik at Stefanus ble ført med makt til Sanhedrinet. (Apg 6:9–12) Motstanderne la fram denne todelte anklagen mot ham: Han hadde snakket blasfemisk både mot Gud og mot Moses. Hvordan?

⁷ De falske anklagerne sa at Stefanus snakket blasfemisk mot Gud ved å si negative ting om «dette hellige stedet» – templet i Jerusalem. (Apg 6:13) De sa også at han snakket blasfemisk mot Moses ved å tale imot Moseloven og forandre skikker som var blitt overlevert gjennom Moses. Dette var alvorlige anklager. Jødene på den tiden la nemlig stor vekt på templet, detaljene i Moseloven og de mange muntlige tradisjonene som de hadde lagt til Loven. Anklagen innebar derfor at Stefanus var en farlig mann, som fortjente å dø!

⁸ Det er dessverre ikke uvanlig at religiøse mennesker bruker slike metoder for å skape vanskeligheter for Guds tjenere. Også i dag hender det at religiøse motstandere får politiske ledere til å forfølge Jehovas vitner. Hvordan bør vi reagere når det blir rettet forvrengte eller falske anklager mot oss? Vi kan lære mye av Stefanus.

9, 10. Hva påstår noen kritikere om den talen Stefanus holdt for Sanhedrinet, og hva må vi huske?

⁹ Som det ble nevnt i begynnelsen av dette kapitlet, var ansiktet til Stefanus rolig, som en engels ansikt, da han hørte anklagene mot seg. Kaifas vendte seg nå til ham og sa: «Er dette sant?» (Apg 7:1) Det var Stefanus’ tur til å tale. Og det gjorde han!

¹⁰ Noen kritikere har angrepet talen til Stefanus og påstått at den til tross for sin lengde ikke engang svarer på anklagene mot ham. Men sannheten er at Stefanus ga oss et glimrende eksempel på hvordan vi kan forsvare det gode budskap. (1. Pet 3:15) Husk at han var anklaget for å snakke blasfemisk mot Gud ved å si negative ting om templet og for å snakke blasfemisk mot Moses ved å tale imot Loven. Han svarte ved å gi et sammendrag av tre perioder i Israels historie, der enkelte punkter ble grundig understreket. La oss se nærmere på hver av disse tre periodene.

11, 12. (a) Hvordan gjorde Stefanus god bruk av Abrahams eksempel? (b) Hvorfor trakk Stefanus fram Josef i talen sin?

¹¹ Patriarkenes tid. (Apg 7:1–16) Stefanus begynte med å snakke om Abraham, som jødene respekterte for hans tro. Ut fra denne felles plattformen understreket Stefanus at Jehova, «Herlighetens Gud», først åpenbarte seg for Abraham i Mesopotamia. (Apg 7:2) Abraham var faktisk en fastboende utlending i det lovte land. Han hadde verken et tempel eller Moseloven. Så hvordan kunne noen påstå at trofasthet mot Gud alltid er avhengig av et tempel eller en lovsamling?

¹² Sanhedrinet hadde også stor respekt for Abrahams etterkommer Josef. Men Stefanus minnet dem om at Josefs egne brødre, Israels opprinnelige stammeoverhoder, plaget og forfulgte denne rettferdige mannen og solgte ham som slave. Likevel brukte Gud ham for å redde Israel da det var matmangel. Stefanus så uten tvil de klare likhetene mellom Josef og Jesus Kristus, men han lot være å komme med denne sammenligningen, for han ønsket at tilhørerne skulle høre på ham så lenge som mulig.

13. Hvordan var det som Stefanus sa om Moses, et svar på anklagene mot ham, og hvilket tema var dette med på å utdype?

¹³ Moses’ tid. (Apg 7:17–43) Stefanus sa mye om Moses – og det med god grunn, for mange av medlemmene av Sanhedrinet var saddukeere, og de avviste alle bibelske bøker utenom dem som ble skrevet av Moses. Husk også at Stefanus var anklaget for å ha snakket respektløst om Moses. Det han sa, var et direkte svar på den anklagen, for han viste at han hadde stor respekt for Moses og Loven. (Apg 7:38) Han påpekte at også Moses ble forkastet av det folket han forsøkte å redde. De forkastet ham da han var 40 år gammel. Og over 40 år senere gjorde de flere ganger opprør mot hans lederskap.b På denne måten utdypet Stefanus gradvis hovedtemaet for talen: Guds folk har gjentatte ganger avvist dem som Gud har utnevnt til å lede dem.

14. Hva understreket Stefanus ved å henvise til Moses?

¹⁴ Stefanus minnet tilhørerne om at Moses hadde forutsagt at en profet lik ham skulle stå fram i Israel. Hvem skulle det være, og hvordan ville han bli mottatt? Stefanus sparte svarene til slutten av talen. Et annet hovedpunkt han trakk fram, var: Moses hadde lært at et hvilket som helst sted kan gjøres hellig, som i tilfellet med det stedet hvor den brennende tornebusken sto, og hvor Jehova hadde talt til ham. Kan tilbedelsen av Jehova da begrenses til en enkelt bygning, for eksempel templet i Jerusalem? La oss se.

15, 16. (a) Hvorfor var tabernaklet viktig i Stefanus’ argumentasjon? (b) Hvordan gjorde Stefanus bruk av templet i talen sin?

¹⁵ Tabernaklet og templet. (Apg 7:44–50) Stefanus minnet domstolen om at Gud fikk Moses til å lage et tabernakel – et flyttbart, teltlignende byggverk som skulle brukes i tilbedelsen – lenge før det var et tempel i Jerusalem. Hvem ville våge å påstå at tabernaklet var av mindre betydning enn templet, når Moses selv hadde gjort tjeneste der?

¹⁶ Da Salomo senere bygde templet i Jerusalem, ble han inspirert til å ta med en viktig sannhet i bønn til Gud. Som Stefanus sa: «Den Høyeste bor ikke i hus som er bygd med menneskehender.» (Apg 7:48; 2. Krøn 6:18) Jehova kan bruke et tempel for å fremme sine hensikter, men han er ikke avhengig av en slik bygning. Så hvorfor skulle hans tjenere føle at den sanne tilbedelse avhenger av en bygning som er bygd med menneskehender? Stefanus underbygde denne argumentasjonen ved å sitere fra Jesajas bok: «Himmelen er min trone, og jorden er min fotskammel. Hva slags hus kan dere bygge for meg? sier Jehova. Eller hvor er stedet der jeg kan hvile? Er det ikke min hånd som har skapt alt dette?» – Apg 7:49, 50; Jes 66:1, 2.

17. På hvilken måte hadde Stefanus i sin tale (a) fått fram hvilke holdninger tilhørerne hadde, og (b) svart på anklagene mot ham?

¹⁷ Når du tenker over det vi hittil har sett at Stefanus sa til Sanhedrinet, er du ikke da enig i at han på en dyktig måte fikk fram hvilke holdninger anklagerne hans hadde? Han viste at Jehova er fleksibel og kan gjennomføre sin hensikt på forskjellige måter – han er ikke bundet av tradisjoner. De som la altfor stor vekt på den vakre bygningen i Jerusalem og på de skikkene og tradisjonene som hadde oppstått rundt Moseloven, hadde misforstått hele hensikten med Loven og templet! Stefanus’ tale reiste indirekte dette viktige spørsmålet: Er ikke det å adlyde Jehova den beste måten å vise respekt for Loven og templet på? Stefanus forsvarte seg på en utmerket måte, for han hadde adlydt Jehova så godt han kunne.

18. På hvilke måter kan vi etterligne Stefanus?

¹⁸ Hva kan vi lære av Stefanus’ tale? Han var godt kjent i Skriftene. Vi må også studere Guds Ord grundig hvis vi skal kunne ‘bruke sannhetens ord på rette måte’. (2. Tim 2:15) I tillegg kan vi lære å være vennlige og taktfulle. De som hørte på Stefanus, kunne knapt ha vært mer fiendtlige! Men han prøvde så lenge som mulig å ha en felles plattform med dem ved å snakke om ting de hadde respekt for. Og han henvendte seg til dem på en respektfull måte, for han kalte de eldre mennene «fedre». (Apg 7:2) Vi må også forsvare sannhetene i Guds Ord «på en mild måte og med dyp respekt». – 1. Pet 3:15.

19. Hvordan overbrakte Stefanus Jehovas domsbudskap til Sanhedrinet?

¹⁹ Vi lar ikke være å dele sannhetene i Guds Ord med andre bare fordi vi er redde for å støte dem. Og vi gjør heller ikke Jehovas domsbudskaper mildere. Stefanus er et godt eksempel når det gjelder dette. Han så uten tvil at alle de argumentene han holdt fram for Sanhedrinet, hadde liten virkning på de hardhjertede dommerne. Drevet av den hellige ånd avsluttet han talen sin ved å modig avsløre at de var akkurat lik forfedrene sine, som hadde forkastet Josef, Moses og alle profetene. (Apg 7:51–53) Sanhedrinets dommere hadde i virkeligheten drept Messias, som Moses og alle profetene hadde profetert om. De hadde brutt Moseloven på den verst tenkelige måten!

20, 21. Hvordan reagerte Sanhedrinet på det Stefanus sa, og hvordan ble Stefanus styrket av Jehova?

²⁰ De tydelige argumentene Stefanus brukte, gjorde dommerne rasende. Den såkalte verdigheten deres ble fullstendig borte, og de skar tenner mot ham. Stefanus må ha skjønt at han ikke kom til å bli vist barmhjertighet, like lite som hans Herre, Jesus, ble vist det.

²¹ Stefanus trengte mot for å utholde det som lå foran ham, og han ble uten tvil styrket av det synet som Jehova ga ham. Han fikk se Guds herlighet og Jesus som sto ved Jehovas høyre hånd! Mens Stefanus beskrev synet, holdt dommerne seg for ørene. Hvorfor? Tidligere hadde Jesus fortalt den samme domstolen at han var Messias, og at han snart skulle være ved sin Fars høyre hånd. (Mark 14:62) Stefanus’ syn viste at Jesus snakket sant. Sanhedrinet hadde faktisk forrådt og drept Messias! Alle som en stormet mot Stefanus for å få ham steinet til døde.c

22, 23. På hvilke måter var Stefanus’ død lik Jesu død, og hvorfor kan de kristne i dag føle seg like trygge som Stefanus?

²² Stefanus døde på en måte som minner mye om den måten hans Herre døde på. Han hadde et rolig hjerte fylt av tillit til Jehova, og han tilga drapsmennene. Han sa: «Herre Jesus, ta imot min ånd», kanskje fordi han fremdeles kunne se synet av Menneskesønnen som sto ved Jehovas side. Stefanus kjente uten tvil til Jesu oppmuntrende ord: «Jeg er oppstandelsen og livet.» (Joh 11:25) Til slutt ba Stefanus til Gud og ropte høyt: «Jehova, ikke krev dem til regnskap for denne synden.» Etter at han hadde sagt dette, sovnet han inn i døden. – Apg 7:59, 60.

²³ Stefanus ble dermed den første kristne martyr man kjenner til. (Se rammen «‘Vitne’ eller ‘martyr’?».) Dessverre var han ikke den siste. Helt fram til vår tid har trofaste tjenere for Jehova blitt drept av religiøse fanatikere, politiske ekstremister og andre ondskapsfulle motstandere. Men vi har likevel grunn til å føle oss like trygge som Stefanus. Jesus hersker nå som Konge, og han utøver den enorme makten som hans Far har gitt ham. Ingenting kan hindre ham i å gi sine trofaste etterfølgere livet tilbake. – Joh 5:28, 29.

24. Hvordan bidro Saulus til at Stefanus led martyrdøden, og hvilken positiv virkning kom denne trofaste mannens død til å ha?

²⁴ En som var vitne til alt dette, var en ung mann som het Saulus. Han ga sin støtte til mordet på Stefanus, og han passet til og med på kappene til dem som var med på steiningen. Kort tid etter gikk han i spissen for en omfattende, grusom forfølgelse av de kristne. Men Stefanus’ død kom til å ha en positiv virkning i lang tid framover. Hans eksempel hjalp andre kristne til å fortsette å være trofaste og vinne en lignende seier. Etter en tid begynte Saulus – som senere vanligvis ble kalt Paulus – å angre dypt på den rollen han hadde spilt i forbindelse med Stefanus’ død. (Apg 22:20) Han hadde bidratt til at Stefanus ble drept, men senere sa han: «Jeg ... snakket blasfemisk og var en forfølger og et frekt og arrogant menneske.» (1. Tim 1:13) Det er tydelig at Paulus aldri glemte Stefanus og den kraftfulle talen han hadde holdt den dagen. Noen av Paulus’ taler og brev inneholder faktisk temaer som Stefanus tok opp i talen sin. (Apg 7:48; 17:24; Hebr 9:24) Med tiden begynte Paulus å vise samme tro og samme mot som Stefanus, en mann «som hadde Guds godkjennelse og var full av hans kraft». Spørsmålet er: Vil vi gjøre det samme?