Guds navn i De hebraiske skrifter

Guds navn, representert ved de fire hebraiske konsonantene יהוה, forekommer nesten 7000 ganger i De hebraiske skrifter. I denne oversettelsen er disse fire bokstavene, som er kjent som tetragrammet, gjengitt med «Jehova». Dette navnet forekommer langt oftere enn noe annet navn i Bibelen. De inspirerte skribentene omtaler Gud med mange titler og beskrivende betegnelser, for eksempel «Den Allmektige», «Den Høyeste» og «Herre», men tetragrammet er det eneste egennavnet de bruker på Gud.

Jehova Gud sørget selv for at bibelskribentene brukte hans navn. Han inspirerte for eksempel profeten Joel til å skrive: «Alle som påkaller Jehovas navn, skal bli frelst.» (Joel 2:32) Og han fikk en av salmistene til å skrive: «La folk få vite at du, som har navnet Jehova, du alene er Den Høyeste over hele jorden.» (Salme 83:18) Guds navn forekommer faktisk omkring 700 ganger bare i Salmenes bok – en bok med poetiske tekster som skulle synges og framsies av Guds folk. Hvorfor mangler da Guds navn i mange bibeloversettelser? Hvorfor bruker denne oversettelsen formen «Jehova»? Og hva betyr Guds navn, Jehova?

Hvorfor mangler navnet i mange bibeloversettelser? Det er forskjellige grunner til det. Noen mener at Den Allmektige Gud ikke trenger et eget navn for at man skal forstå hvem han er. Andre ser ut til å ha blitt påvirket av den jødiske tradisjonen å unngå å bruke navnet, kanskje av frykt for å vanhellige det. Andre igjen mener at siden ingen kjenner den nøyaktige uttalen av Guds navn, er det bedre å bruke en tittel, for eksempel «Herren» eller «Gud». Men slike innvendinger er ikke holdbare av følgende grunner:

• De som hevder at Den Allmektige Gud ikke trenger et eget navn, ser bort fra det faktum at tidlige avskrifter av hans Ord, deriblant de som er bevart fra før Kristi tid, inneholder Guds navn. Som nevnt ovenfor sørget Gud for at hans navn ble tatt med i hans Ord omkring 7000 ganger. Det er tydelig at han vil at vi skal kjenne og bruke hans navn.

• Oversettere som utelater navnet av hensyn til jødisk tradisjon, ignorerer en viktig kjensgjerning. Selv om noen jødiske avskrivere ikke ville uttale navnet, fjernet de det ikke fra sine avskrifter av Bibelen. Gamle skriftruller som er blitt funnet i Qumran i nærheten av Dødehavet, inneholder navnet mange steder. Noen bibeloversettere antyder at Guds navn står i grunnteksten, ved å erstatte det med tittelen «HERREN» skrevet med store bokstaver. Spørsmålet er likevel: Hvorfor har disse oversetterne følt seg fri til å fjerne Guds navn fra Bibelen eller erstatte det med noe annet når de erkjenner at det forekommer tusenvis av ganger i bibelteksten? Hvem mener de har gitt dem rett til å gjøre dette? Det kan bare de selv svare på.

• De som sier at Guds navn ikke bør brukes fordi man ikke vet nøyaktig hvordan det skal uttales, har på den annen side ikke noe problem med å bruke navnet Jesus. Men Jesu disipler i det første århundre uttalte navnet hans ganske annerledes enn det de fleste kristne gjør i dag. Kristne med jødisk bakgrunn brukte sannsynligvis uttalen Jesjụa. Og tittelen «Kristus» ble uttalt Masjịach (Messias). Gresktalende kristne kalte ham Iesous Khristọs, og latintalende kristne Iẹsus Chrịstus. Under inspirasjon ble den greske oversettelsen av navnet hans nedskrevet i Bibelen, noe som viser at de kristne i det første århundre fornuftig nok brukte den formen av navnet som var vanlig på deres språk. I tråd med det mener oversettelseskomiteen bak Ny verden-oversettelsen at det er rimelig å bruke formen «Jehova», selv om det ikke var nøyaktig slik man uttalte Guds navn på oldtidens hebraisk.

Hvorfor bruker Ny verden-oversettelsen formen «Jehova»? På norsk gjengis de fire bokstavene i tetragrammet (יהוה) med konsonantene JHWH eller JHVH. Tetragrammet består bare av konsonanter, ettersom oldtidens hebraisk ble skrevet uten vokaler. Så lenge oldtidens hebraisk var et levende språk, kunne leserne lett legge til de riktige vokalene.

Omkring tusen år etter at De hebraiske skrifter ble fullført, utviklet lærde jøder et system med vokalpunkter, eller vokaltegn, som viste hvilke vokaler man skulle bruke når man leste hebraisk. Men på den tiden hadde mange jøder en overtroisk oppfatning om at det var galt å uttale Guds navn, så de brukte andre uttrykk i stedet. Det ser ut til at de derfor kombinerte vokalene i de andre uttrykkene med de fire konsonantene i Guds navn når de skrev av tetragrammet. Håndskriftene med disse vokalpunktene gir derfor ingen pekepinn om hvordan navnet opprinnelig ble uttalt på hebraisk. Noen mener at navnet ble uttalt «Jahve», mens andre foreslår andre muligheter. En dødehavsrull som inneholder en del av 3. Mosebok på gresk, gjengir Guds navn med Iao. Tidlige greske skribenter bruker også formene Iae, Iabẹ og Iaouẹ. Men det er ingen grunn til å være kategorisk. Vi vet ganske enkelt ikke hvordan Guds tjenere i fortiden uttalte dette navnet på hebraisk. (1. Mosebok 13:4; 2. Mosebok 3:15) Det vi derimot vet, er at Gud brukte sitt navn gjentatte ganger når han kommuniserte med sitt folk, at de tiltalte ham med dette navnet, og at de ofte brukte det når de snakket med hverandre. – 2. Mosebok 6:2; 1. Kongebok 8:23; Salme 99:9.

Hvorfor bruker så denne oversettelsen formen «Jehova»? Fordi den formen av Guds navn har lang tradisjon på mange språk.

Den første gangen Guds navn forekom i en engelsk bibel, var i 1530 i William Tyndales oversettelse av Mosebøkene. Han brukte formen «Iehouah». Flere andre oversettere på 1500-tallet brukte en lignende stavemåte da de oversatte Bibelen til store europeiske språk, for eksempel Sebastian Münster (latin, 1534), Pierre-Robert Olivétan (fransk, 1535), Antonio Brucioli (italiensk, 1540) og Casiodoro de Reina (spansk, 1569). Et norsk eksempel er Johan Storjohanns oversettelse av Salmene (1891), der formen «Jehovah» er brukt konsekvent.

I verket Studies in the Psalms fra 1911 brukte den respekterte bibelforskeren Joseph Bryant Rotherham «Jehovah» i stedet for «Yahweh». Han forklarte at han gjorde dette fordi han ønsket å bruke «den formen av navnet som er mer kjent (og samtidig fullt ut akseptabel) for bibellesere i sin alminnelighet». I 1930 kom språkprofessoren A.F. Kirkpatrick med et lignende poeng om bruken av formen «Jehovah». Han sa: «Vår tids grammatikere hevder at det skal leses Yahveh eller Yahaveh. Men JEHOVAH ser ut til å være godt rotfestet i det engelske språket, og det som er viktig, er ikke den nøyaktige uttalen, men at man erkjenner at det er et egennavn, ikke bare en tittel, som ‘Herren’.»

Hva betyr navnet Jehova? Navnet Jehova kommer fra et hebraisk verb som betyr «å bli», og flere hebraiskkyndige mener at det reflekterer den kausative (forårsakende) formen av verbet. Oversettelseskomiteen bak Ny verden-oversettelsen forstår det derfor slik at Guds navn betyr «han får ... til å bli». Hebraiskkyndige har forskjellige synspunkter, så vi kan ikke være kategoriske når det gjelder betydningen. Men denne definisjonen passer godt på Jehovas rolle som den som har skapt alt, og som gjennomfører sin hensikt. Han har ikke bare fått det fysiske universet og intelligente skapninger til å eksistere, men etter hvert som begivenhetene utvikler seg, fortsetter han å sørge for at hans vilje og hensikt blir gjennomført.

Betydningen av navnet Jehova er derfor ikke begrenset til det beslektede verbet som forekommer i 2. Mosebok 3:14, der det står: «Jeg skal bli hva jeg velger å bli», eller: «Jeg skal vise meg å være hva jeg skal vise meg å være.» Disse ordene er ingen fullstendig definisjon av Guds navn. Men de åpenbarer en side ved Guds personlighet og viser at han i hvert tilfelle blir det som er nødvendig for å gjennomføre sin hensikt. Selv om navnet Jehova kan romme denne tanken, er betydningen altså ikke begrenset til hva han selv velger å bli. Den omfatter også at han kan få det han har skapt, til å bli det som er nødvendig for at hans hensikt skal bli gjennomført.