Kapittel femten

Den ufruktbare kvinnen gleder seg

Jesaja 54: 1—17

1. Hvorfor ville Sara så gjerne ha barn, og hvordan var hennes situasjon?

SARA ønsket seg inderlig barn, men til sin store sorg fikk hun ingen. Hun var ufruktbar. På hennes tid var det en vanære for en kvinne at hun ikke kunne få barn, men det var ikke bare det som gjorde at Sara sørget. Hun lengtet nemlig etter å få se at Guds løfte til hennes mann ble oppfylt. Abraham skulle bli far til en ætt som skulle være til velsignelse for alle jordens slekter. (1. Mosebok 12: 1—3) Men flere tiår etter at Gud hadde gitt dette løftet, hadde de fortsatt ikke fått barn. Sara ble gammel og var like barnløs. Noen ganger lurte hun kanskje på om hennes forhåpninger hadde vært helt forgjeves. Men så en dag ble hennes fortvilelse vendt til glede.

2. Hvorfor bør vi være interessert i profetien i Jesaja, kapittel 54?

² Saras situasjon hjelper oss til å forstå den profetien som er nedskrevet i Jesaja, kapittel 54. Der tales det til Jerusalem som om hun var en ufruktbar kvinne som opplevde den store glede å få mange barn. Ved at Jehova framstiller sitt folk kollektivt som sin hustru, viser han hvilke ømme følelser han har for det. Dette kapitlet i Jesaja hjelper oss dessuten til å oppklare et viktig trekk ved det som Bibelen kaller ’en hellig hemmelighet’. (Romerne 16: 25, 26) ’Kvinnens’ identitet og det hun opplever, som er forutsagt i denne profetien, kaster et viktig lys over den rene tilbedelse i vår tid.

«Kvinnen» blir identifisert

3. Hvorfor vil den ufruktbare «kvinnen» ha grunn til å glede seg?

³ Kapittel 54 begynner med en hyggelig oppfordring: «’Rop av glede, du ufruktbare kvinne som ikke fødte! Gled deg med fryderop og bryt ut i jubel, du som ikke hadde fødselsveer, for den forlattes sønner er mer tallrike enn sønnene til den kvinnen som har en ektemann og eier,’ har Jehova sagt.» (Jesaja 54: 1) Så glad Jesaja må være for at han kan si dette! Og for en trøst det vil være for de landflyktige jødene i Babylon når disse ordene blir oppfylt! På det tidspunkt ligger Jerusalem fortsatt øde. Fra et menneskelig synspunkt ser det ikke ut som om det er noe som helst håp om at byen noen gang skal bli bebodd igjen, akkurat som en ufruktbar kvinne under normale forhold ikke kan gjøre seg noe håp om å få barn i sin alderdom. Men denne «kvinnen» har en stor velsignelse i vente — hun kommer til å bli fruktbar. Jerusalems glede kommer til å bli enorm. Hun skal igjen frambringe «sønner», innbyggere.

4. a) Hvordan hjelper apostelen Paulus oss til å forstå at Jesaja, kapittel 54, må få en større oppfyllelse enn den i 537 f.v.t? b) Hva er «det Jerusalem som er der oppe»?

⁴ Jesaja er kanskje ikke klar over det, men hans profeti kommer til å få mer enn én oppfyllelse. Apostelen Paulus siterer fra Jesaja, kapittel 54, og forklarer at «kvinnen» står for noe langt viktigere enn den jordiske byen Jerusalem. Han skriver: «Det Jerusalem som er der oppe, er fritt, og hun er vår mor.» (Galaterne 4: 26) Hva er «det Jerusalem som er der oppe»? Det er åpenbart ikke byen Jerusalem i det lovte land, som er en jordisk by og ikke befinner seg «der oppe», i himmelen. «Det Jerusalem som er der oppe», er Guds himmelske «kvinne», hans organisasjon av mektige åndeskapninger.

5. Hvem blir billedlig framstilt i Galaterne 4: 22—31 ved a) Abraham? b) Sara? c) Isak? d) Hagar? e) Ismael?

⁵ Men hvordan kan Jehova ha to symbolske kvinner — én himmelsk og én jordisk? Er det noe her som ikke stemmer? Nei. Apostelen Paulus viser at svaret er å finne i det profetiske bildet som Abrahams familie dannet. (Galaterne 4: 22—31; se «Abrahams familie — et profetisk bilde», på side 218.) Sara, «den frie kvinnen», Abrahams hustru, er et bilde på Jehovas hustrulignende organisasjon av åndeskapninger. Hagar, en slavepike, Abrahams medhustru, er et bilde på det jordiske Jerusalem.

6. I hvilken forstand var Guds himmelske organisasjon ufruktbar i en lang tidsperiode?

⁶ Når vi nå har dette klart for oss, begynner vi å forstå den dypere betydningen av Jesaja 54: 1. Etter å ha vært ufruktbar i lang tid fødte Sara Isak da hun var 90 år gammel. Jehovas himmelske organisasjon var på lignende måte ufruktbar i en lang tidsperiode. Allerede i Eden lovte Jehova at hans ’kvinne’ skulle frambringe ’ætten’. (1. Mosebok 3: 15) Omkring 2000 år senere inngikk Jehova sin pakt med Abraham om løftets Ætt. Men Guds himmelske «kvinne» måtte vente i mange, mange flere hundre år før hun frambrakte denne Ætten. Så kom den tid da denne en gang så ’ufruktbare kvinnen’ hadde flere barn enn det kjødelige Israel. Illustrasjonen med den ufruktbare kvinnen hjelper oss til å forstå hvorfor englene var så ivrige etter å se at den forutsagte Ætten kom. (1. Peter 1: 12) Når skjedde så det?

7. Når fikk «det Jerusalem som er der oppe», grunn til å glede seg, i samsvar med Jesaja 54: 1? Begrunn svaret.

⁷ Det var stor glede blant englene da Jesus ble født som menneske på jorden. (Lukas 2: 9—14) Men det var ikke den begivenheten som var forutsagt i Jesaja 54: 1. Det var først da Jesus ble avlet med hellig ånd i år 29 e.v.t., at han ble en åndelig sønn av «det Jerusalem som er der oppe»; Gud anerkjente ham da offentlig som sin «Sønn, den elskede». (Markus 1: 10, 11; Hebreerne 1: 5; 5: 4, 5) Det var da Guds himmelske «kvinne» hadde grunn til å glede seg, som en oppfyllelse av Jesaja 54: 1. Nå hadde hun endelig frambrakt den lovte Ætt, Messias! Etter mange hundre år var hun ikke lenger ufruktbar. Hun skulle imidlertid få mer å glede seg over.

Den ufruktbare kvinnen får mange sønner

8. Hvorfor hadde Guds himmelske «kvinne» grunn til å glede seg etter at hun hadde frambrakt den lovte Ætt?

⁸ Etter Jesu død og oppstandelse gleder Guds himmelske «kvinne» seg over å få denne høyt elskede Sønn tilbake som «den førstefødte av de døde». (Kolosserne 1: 18) Deretter begynte hun å frambringe flere åndelige sønner. På pinsedagen i år 33 ble omkring 120 av Jesu disipler salvet med hellig ånd og derved adoptert som Kristi medarvinger. Senere den samme dagen ble 3000 lagt til. (Johannes 1: 12; Apostlenes gjerninger 1: 13—15; 2: 1—4, 41; Romerne 8: 14—16) Denne gruppen av sønner fortsatte å vokse. I de første århundrene som var preget av kristenhetens frafall, ble veksten stadig mindre. Men situasjonen ble en annen da vi kom inn i det 20. århundre.

9, 10. Hva ville oppfordringen til å ’utvide plassen for sitt telt’ bety for en kvinne som bodde i telt i gammel tid, og hvorfor er dette en glederik tid for en slik kvinne?

⁹ Jesaja forutsier nå en periode med bemerkelsesverdig vekst: «Utvid plassen for ditt telt. Og la dem spenne ut din storslagne boligs teltduker. Hold ikke igjen. Gjør dine teltsnorer lengre, og gjør dine teltplugger sterke. For til høyre og til venstre skal du bre deg, og ditt eget avkom skal ta endog nasjoner i eie, og de øde byene skal de bo i. Vær ikke redd, for du skal ikke bli gjort til skamme; og føl deg ikke ydmyket, for du skal ikke bli skuffet. For skammen fra din ungdomstid skal du glemme, og vanæren fra din vedvarende enkestand skal du ikke mer huske.» — Jesaja 54: 2⁠—4.

¹⁰ Her blir Jerusalem tiltalt som om byen skulle være en hustru og mor som bor i telt, akkurat som Sara gjorde. Etter hvert som familien blir større, må en slik mor sørge for at det blir bedre plass. Hun må spenne ut lengre teltduker og snorer og slå ned teltpluggene på de nye stedene. Det er et arbeid som bringer glede, og i denne travle tiden glemmer hun kanskje de årene da hun bekymret lurte på om hun noen gang kom til å få barn som kunne føre slekten videre.

11. a) Hvordan ble Guds himmelske «kvinne» velsignet i 1914? (Se fotnoten.) b) Hvilken velsignelse har de salvede på jorden opplevd siden 1919?

¹¹ Det jordiske Jerusalem ble velsignet med en slik fornyelsens tid etter fangenskapet i Babylon. «Det Jerusalem som er der oppe», er blitt enda mer velsignet.a Særlig siden 1919 har hennes salvede «avkom» trivdes i sin gjenreiste åndelige tilstand. (Jesaja 61: 4; 66: 8) De ’tok nasjoner i eie’ i den forstand at de drog ut til mange land for å finne alle dem som ville slutte seg til deres åndelige familie. Det førte til en hurtig vekst blant de salvede. Deres endelige antall skulle være 144 000, og det ser ut til at det tallet ble nådd i midten av 1930-årene. (Åpenbaringen 14: 3) På den tiden sluttet man å legge vekt på innsamlingen av de salvede i forkynnelsesarbeidet. Men veksten stanset likevel ikke med de salvede.

12. Hvem i tillegg til de salvede er blitt samlet inn i den kristne menighet siden 1930-årene?

¹² Jesus forutsa at han i tillegg til en ’liten hjord’ av salvede brødre skulle ha «andre sauer» som måtte føres inn i de sanne kristnes kve. (Lukas 12: 32; Johannes 10: 16) De hører ikke med til de salvede sønnene til «det Jerusalem som er der oppe», men de er deres trofaste medarbeidere og spiller en viktig rolle som ble forutsagt for lang tid siden. (Sakarja 8: 23) Fra 1930-årene og fram til i dag er det blitt samlet inn en «stor skare» av dem, noe som har ført til en vekst i den kristne menighet som savner sidestykke. (Åpenbaringen 7: 9, 10) I dag er det flere millioner som utgjør den store skare. All denne veksten har skapt et presserende behov for flere Rikets saler, stevnehaller og avdelingskontorer. Jesajas ord passer bedre enn noen gang! For et privilegium det er å få være med på denne forutsagte veksten!

En mor som har omsorg for sine barn

13, 14. a) Hvilket spørsmål oppstår i forbindelse med noe av det som blir sagt til Guds himmelske «kvinne»? b) Hva forstår vi når vi ser hvordan Gud bruker familieforhold som bilder for å illustrere ting?

¹³ Vi har sett at «kvinnen» i profetien i den større oppfyllelsen står for Jehovas himmelske organisasjon. Men etter å ha lest Jesaja 54: 4 lurer vi kanskje på hvordan denne organisasjonen av åndeskapninger noen gang har lidd skam eller vanære. De neste versene sier at Guds «kvinne» skal bli forkastet, nødstilt og angrepet. Hun kommer til og med til å pådra seg Guds vrede. Hvordan kan slike ting få sin anvendelse på en organisasjon av fullkomne åndeskapninger som aldri har syndet? Svaret ligger i hvordan en familie er bygd opp.

¹⁴ Jehova bruker familieforhold — forholdet mellom mann og hustru, mellom mor og barn — som bilder for å overbringe dype åndelige sannheter, fordi slike bilder er lette å forstå for oss mennesker. Uansett hvilke erfaringer vi selv har, har vi trolig en oppfatning av hvordan et lykkelig ekteskap eller et godt forhold mellom foreldre og barn bør være. Jehova lærer oss følgelig på en levende måte at det er et nært, kjærlig og fortrolig forhold mellom ham og alle hans tjenere i åndeverdenen. Og han får virkelig fram at hans himmelske organisasjon har stor omsorg for sitt åndssalvede avkom på jorden! Når Jehovas tjenere på jorden lider, lider også hans tjenere i himmelen, «det Jerusalem som er der oppe». I tråd med dette sa Jesus: «I den utstrekning dere har gjort det mot en av de minste av disse mine brødre, har dere gjort det mot meg.» — Matteus 25: 40.

15, 16. Hvordan fikk Jesaja 54: 5, 6 sin første oppfyllelse, og hvordan fikk disse versene sin større oppfyllelse?

¹⁵ Det burde derfor ikke forbause oss at mye av det som blir sagt til Jehovas himmelske «kvinne», gjenspeiler det hennes jordiske barn opplever. Tenk over følgende ord: «’Din Store Frambringer er din ektemann og eier, hærstyrkenes Jehova er hans navn; og Israels Hellige er din Gjenkjøper. Hele jordens Gud skal han kalles. For Jehova kalte på deg som om du var en hustru som var fullstendig forlatt og var såret i ånden, og som om du var en hustru fra ungdomstiden som så ble forkastet,’ har din Gud sagt.» — Jesaja 54: 5, 6.

¹⁶ Hvem er den hustruen som det tales til her? I den første oppfyllelsen er det Jerusalem, som representerer Guds folk. I de 70 årene de er i fangenskap i Babylon, føler de det som om Jehova har forkastet dem og fullstendig forlatt dem. I den større oppfyllelsen sikter ordene til «det Jerusalem som er der oppe», og det hun erfarer ved at hun endelig frambringer ’ætten’ som en oppfyllelse av 1. Mosebok 3: 15.

Forbigående tukt, evige velsignelser

17. a) Hvordan erfarte det jordiske Jerusalem «en flom» av guddommelig harme? b) Hvilken «flom» opplevde sønnene til «det Jerusalem som er der oppe»?

¹⁷ Profetien fortsetter: «’Et lite øyeblikk forlot jeg deg fullstendig, men med stor barmhjertighet skal jeg samle deg. Med en flom av harme skjulte jeg mitt ansikt for deg bare et øyeblikk, men med kjærlig godhet til uavgrenset tid vil jeg vise deg barmhjertighet,’ har din Gjenkjøper, Jehova, sagt.» (Jesaja 54: 7, 8) Det jordiske Jerusalem ble oversvømt av «en flom» av Guds harme da babylonske styrker angrep i 607 f.v.t. De 70 årene i fangenskap virket som en lang tid. Men slike prøvelser varte «bare et øyeblikk» sammenlignet med de evige velsignelsene som var i beredskap for dem som reagerte positivt på tukten. De salvede sønnene til «det Jerusalem som er der oppe», følte det som om de var blitt oversvømt av «en flom» av guddommelig vrede, da Jehova tillot at de ble angrepet av politiske elementer etter påtrykk fra Babylon den store. Senere virket denne tukten kortvarig sammenlignet med den tiden med åndelige velsignelser som har vært siden 1919.

18. Hvilket viktig prinsipp kan vi se i Jehovas vrede overfor sitt folk, og hvordan kan det berøre oss personlig?

¹⁸ Disse versene overbringer også en annen stor sannhet — Jehovas vrede er forbigående, men hans barmhjertighet varer evig. Hans vrede flammer opp mot overtredelser, men den er alltid kontrollert og tjener alltid en hensikt. Og hvis vi tar imot Jehovas tukt, vil hans vrede vare «bare et øyeblikk» for så å opphøre. Den blir erstattet av hans ’store barmhjertighet’ — hans tilgivelse og hans kjærlige godhet, som varer «til uavgrenset tid». Når vi begår en synd, må vi derfor aldri nøle med å angre og gjenopprette et godt forhold til Gud. Hvis synden er av alvorlig karakter, bør vi straks vende oss til menighetens eldste. (Jakob 5: 14) Det kan bli nødvendig med tukt, og det kan være vanskelig å ta imot den. (Hebreerne 12: 11) Men tukten blir kortvarig sammenlignet med de evige velsignelsene vi oppnår ved å få Jehova Guds tilgivelse.

19, 20. a) Hva er regnbuepakten, og hvilken betydning har den for dem som er i landflyktighet i Babylon? b) Hva kan de salvede kristne i vår tid være sikre på som følge av ’fredspakten’?

¹⁹ Jehova trøster nå sitt folk: «’Dette er akkurat som Noahs dager for meg. Liksom jeg har sverget at Noahs vannmasser ikke mer skal gå over jorden, slik har jeg sverget at jeg ikke vil bli harm på deg eller refse deg. For selv fjellene kan vike, og selv høydene kan vakle, men min kjærlige godhet skal ikke vike fra deg, og min fredspakt skal ikke vakle,’ har Jehova sagt, han som har barmhjertighet med deg.» (Jesaja 54: 9, 10) Etter vannflommen inngikk Jehova en pakt — noen ganger kalt regnbuepakten — med Noah og alle andre levende sjeler. Han lovte at han aldri igjen skulle føre ødeleggelse over jorden ved hjelp av en verdensomfattende vannflom. (1. Mosebok 9: 8—17) Hva betyr det for Jesaja og hans folk?

²⁰ Det er til stor trøst for jødene å vite at den straffen de må tåle — 70 års fangenskap i Babylon — bare kommer én gang. Når den er over, blir de ikke straffet på nytt. Etter at straffen er over, vil Guds «fredspakt» ha trådt i kraft. Det hebraiske ordet for «fred» betyr ikke bare fravær av krig, men også velvære av ethvert slag. Fra Guds side er denne pakten varig. Før skal høydene og fjellene forsvinne, før hans kjærlige godhet mot sitt trofaste folk tar slutt. Dessverre kom hans jordiske folk med tiden til å bryte sin del av pakten og ødelegge sin egen fred ved å forkaste Messias. Det gikk imidlertid mye bedre med sønnene til «det Jerusalem som er der oppe». Så snart den vanskelige perioden med tukt var over, kunne de være sikre på at Gud ville beskytte dem.

Guds folks åndelige trygghet

21, 22. a) Hvorfor sies det at «det Jerusalem som er der oppe», er nødstilt og stormherjet? b) Hva ville Guds himmelske ’kvinnes’ velsignede stilling bety for hennes «avkom» på jorden?

²¹ Jehova fortsetter å forutsi den trygghet hans trofaste folk vil kunne føle: «Du nødstilte, stormherjede kvinne, som ikke er blitt trøstet, se, jeg legger dine steiner med hard mørtel, og jeg vil legge din grunnvoll med safirer. Og jeg vil lage dine murkranser av rubiner og dine porter av ildrøde, strålende steiner og alle dine grenser av nydelige steiner. Og alle dine sønner skal være lært av Jehova, og dine sønners fred skal være stor. I rettferdighet skal du være grunnfestet. Du skal være langt borte fra undertrykkelse — for du skal ikke frykte noen — og fra alt skremmende, for det skal ikke komme deg nær. Hvis noen i det hele tatt skulle gå til angrep, vil det ikke være på min befaling. Enhver som går til angrep på deg — på grunn av deg skal han falle.» — Jesaja 54: 11⁠—15.

²² Jehovas «kvinne» i åndeverdenen har naturligvis aldri vært direkte nødstilt eller stormherjet. Men hun led da hennes salvede «avkom» på jorden led, spesielt da de var i åndelig fangenskap i perioden 1918—19. Og omvendt, når den himmelske «kvinnen» blir opphøyd, erfarer hennes avkom en lignende tilstand. Tenk også på den strålende beskrivelsen av «det Jerusalem som er der oppe». Edelstenene på portene, den kostbare ’harde mørtelen’, grunnvollen og grensene — alt sammen får oss til å tenke på noe «vakkert, storslått, rent, sterkt og fast,» som et oppslagsverk uttrykker det. Hvordan kommer de salvede kristne i en slik trygg og velsignet tilstand?

23. a) Hvilken virkning har det hatt på de salvede kristne i de siste dager at de er blitt «lært av Jehova»? b) I hvilken forstand er Guds folk blitt velsignet med «grenser av nydelige steiner»?

²³ Vers 13 i Jesaja, kapittel 54, gir oss forklaringen — alle skal være «lært av Jehova». Jesus anvendte ordene i dette verset på sine salvede etterfølgere. (Johannes 6: 45) Profeten Daniel forutsa at de salvede nå i «endens tid» skulle bli velsignet med en overflod av sann kunnskap og åndelig innsikt. (Daniel 12: 3, 4) En slik innsikt har satt dem i stand til å gå i spissen for historiens største undervisningskampanje ved å utbre Guds lære over hele jorden. (Matteus 24: 14) Denne innsikten har samtidig hjulpet dem til å se forskjellen mellom sann og falsk religion. Jesaja 54: 12 nevner «grenser av nydelige steiner». Siden 1919 har Jehova gitt de salvede en stadig klarere forståelse av grensene — åndelige skillelinjer — som skiller dem ut fra falsk religion og ugudelige elementer i verden. (Esekiel 44: 23; Johannes 17: 14; Jakob 1: 27) På denne måten blir de satt til side som Guds eget folk. — 1. Peter 2: 9.

24. Hva kan vi gjøre for å bli lært av Jehova?

²⁴ Hver enkelt av oss bør derfor spørre seg selv: Blir jeg lært av Jehova? Det er ikke noe som skjer automatisk. Vi må gjøre oss visse anstrengelser. Hvis vi regelmessig leser Guds Ord og mediterer over det, og hvis vi tilegner oss lærdom ved å lese bibelsk litteratur utgitt av «den tro og kloke slave» og forbereder oss til kristne møter og deltar i dem, vil vi virkelig bli lært av Jehova. (Matteus 24: 45—47) Hvis vi går inn for å anvende det vi lærer, og holder oss åndelig årvåkne, vil det vi lærer av Gud, skille oss ut fra menneskene i denne gudløse verden. (1. Peter 5: 8, 9) Og noe som er enda bedre, er at det vil hjelpe oss til å ’nærme oss Gud’. — Jakob 1: 22—25; 4: 8.

25. Hva betyr Guds løfte om fred for hans folk i nyere tid?

²⁵ Jesajas profeti viser også at de salvede blir velsignet med stor fred. Betyr det at de aldri blir utsatt for angrep? Nei, men Gud forsikrer dem om at han verken vil gi befaling om slike angrep eller tillate at de lykkes. Vi leser: «’Se, det er jeg som har skapt kunsthåndverkeren, den som puster til trekullilden og frambringer et våpen som sitt verk. Det er også jeg som har skapt ødeleggeren til et ødeleggelsesarbeid. Ikke noe som helst våpen som blir formet mot deg, skal ha framgang, og enhver tunge som reiser seg mot deg i retten, skal du domfelle. Dette er Jehovas tjeneres arvelodd, og deres rettferdighet kommer fra meg,’ lyder Jehovas utsagn.» — Jesaja 54: 16, 17.

26. Hvorfor er det betryggende å vite at Jehova er hele menneskehetens Skaper?

²⁶ For andre gang i dette kapitlet i Jesaja minner Jehova sine tjenere om at han er Skaperen. Første gang sier han til sin symbolske hustru at han er hennes «Store Frambringer». Nå sier han at han er hele menneskehetens Skaper. Vers 16 beskriver en metallarbeider som puster til ilden mens han lager sine ødeleggelsesvåpen, og en kriger, en ’ødelegger til et ødeleggelsesarbeid’. Slike menn virker nok skremmende på sine medmennesker, men hvordan kan de gjøre seg noe håp om å seire over Ham som har skapt dem? Selv når denne verdens mektigste styrker angriper Jehovas folk i vår tid, har de ingen sjanse til å seire til slutt. Hvorfor ikke?

27, 28. Hva kan vi være sikre på i denne vanskelige tiden, og hvordan vet vi at Satans angrep mot oss vil slå feil?

²⁷ Den tiden da det er blitt rettet ødeleggende angrep mot Guds folk og den tilbedelse de utøver i ånd og sannhet, er forbi. (Johannes 4: 23, 24) Jehova tillot at Babylon den store rettet ett angrep mot hans folk som lyktes midlertidig. En kort stund opplevde «det Jerusalem som er der oppe», at hennes avkom omtrent ble brakt til taushet, da forkynnelsesarbeidet så godt som stoppet opp. Det kommer aldri til å skje igjen! Nå gleder hun seg over sine sønner, for de er, i åndelig forstand, uovervinnelige. (Johannes 16: 33; 1. Johannes 5: 4) Det har naturligvis hendt at det er blitt rettet angrepsvåpen mot dem, og det kommer til å hende igjen. (Åpenbaringen 12: 17) Men de har ikke lyktes, og de kommer ikke til å lykkes. Satan er ikke i besittelse av noe våpen som kan ødelegge den tro og den brennende nidkjærhet som de salvede og deres medarbeidere viser. Denne åndelige fred er «Jehovas tjeneres arvelodd», så det er ingen som kan ta den fra dem. — Salme 118: 6; Romerne 8: 38, 39.

²⁸ Nei, ikke noe av det som Satans verden kan gjøre, vil noen gang kunne sette en stopper for Guds innviede tjeneres arbeid og vedvarende rene tilbedelse. Denne forsikringen har vært til stor trøst for det salvede avkom til «det Jerusalem som er der oppe». Det samme gjelder den store skare. Jo mer vi får vite om Jehovas himmelske organisasjon og det den gjør for Jehovas tilbedere på jorden, jo sterkere blir vår tro. Så lenge vi har en sterk tro, vil de våpnene Satan bruker i sin kamp mot oss, være virkningsløse!

[Fotnote]

[Ramme på sidene 218 og 219]

Abrahams familie —  et profetisk bilde

Apostelen Paulus forklarte at Abrahams familie tjener som et symbolsk drama, et profetisk bilde på Jehovas forhold til sin himmelske organisasjon og til Israels jordiske nasjon under den mosaiske lovpakten. — Galaterne 4: 22—31.

Abraham, familiens overhode, er et bilde på Jehova Gud. Det at Abraham var villig til å ofre sin elskede sønn Isak, er et bilde på at Jehova var villig til å ofre sin egen elskede Sønn for menneskehetens synder. — 1. Mosebok 22: 1—13; Johannes 3: 16.

Sara er et bilde på Jehovas «hustru», hans organisasjon av åndeskapninger. Denne himmelske organisasjon blir omtalt som Jehovas hustru, for den er nær knyttet til Jehova, underordner seg hans lederskap og samarbeider fullt ut om å gjennomføre hans hensikter. Den blir også omtalt som «det Jerusalem som er der oppe». (Galaterne 4: 26) Den samme «kvinnen» er nevnt i 1. Mosebok 3: 15, og hun er beskrevet i et syn i Åpenbaringen 12: 1—6, 13—17.

Isak er et bilde på Guds kvinnes åndelige Ætt. Ætten er i første rekke Jesus Kristus. Men den kom også til å omfatte Kristi salvede brødre, som blir adoptert som åndelige sønner og blir Kristi medarvinger. — Romerne 8: 15—17; Galaterne 3: 16, 29.

Hagar, Abrahams medhustru, var en slavekvinne. Hun er et godt bilde på det jordiske Jerusalem, som var underlagt den mosaiske lovpakten, som avslørte alle sine tilhengere som syndens og dødens slaver. Paulus sa at «Hagar betyr altså Sinai, et fjell i Arabia», for det var der lovpakten ble innstiftet. — Galaterne 3: 10, 13; 4: 25.

Ismael, Hagars sønn, er et bilde på jødene i det første århundre, Jerusalems sønner som fortsatt var i slaveri under Moseloven. Akkurat som Ismael forfulgte Isak, forfulgte disse jødene de kristne, som var salvede sønner av den symbolske Sara, «det Jerusalem som er der oppe». Og akkurat som Abraham sendte Hagar og Ismael bort, forkastet Jehova til slutt Jerusalem og hennes opprørske sønner. — Matteus 23: 37, 38.

[Bilde på side 220]

Etter sin dåp ble Jesus salvet med hellig ånd, og Jesaja 54: 1 begynte å få sin viktigste oppfyllelse

[Bilde på side 225]

Jehova skjulte sitt ansikt for Jerusalem «bare et øyeblikk»

[Bilde på side 231]

Kan krigeren og metallarbeideren seire over sin Skaper?