Resonnerende framstilling

VI ER takknemlige for de forandringene Guds Ord har frambrakt i vårt liv, og vi ønsker at også andre skal få erfare disse fordelene. Vi er dessuten klar over at folks framtidsutsikter er avhengig av hvordan de reagerer på det gode budskap. (Matt. 7: 13, 14; Joh. 12: 48) Vi ønsker oppriktig at de skal ta imot sannheten. Vår sterke overbevisning og store iver må imidlertid ledsages av god dømmekraft for at vi skal oppnå best mulige resultater.

Hvis vi kontant avslører det usanne i en trosoppfatning som betyr mye for en annen, blir det neppe godt mottatt, selv ikke om vi underbygger vår argumentasjon med å sitere en lang rekke skriftsteder. Hvis vi for eksempel fordømmer populære høytider ved å peke på deres hedenske opprinnelse, vil ikke det nødvendigvis forandre folks syn på dem. En resonnerende framstilling gir som oftest bedre resultater. Det innebærer å være rimelig. Hva vil det si å være det?

Bibelen sier at «visdommen ovenfra er . . . fredsommelig, rimelig». (Jak. 3: 17) Det greske ordet som her er gjengitt med «rimelig», betyr bokstavelig «ettergivende». Noen oversettelser gjengir det med «forsonlig», «mild» eller «velvillig». Legg merke til at rimelighet knyttes til fredsommelighet. I Titus 3: 2 blir rimelighet nevnt sammen med mildhet og stilt opp som motsetning til det å være stridslysten. Filipperne 4: 5 oppfordrer oss til å være kjent for vår «rimelighet». En som er rimelig, tar hensyn til bakgrunnen, livssituasjonen og følelsene til den han snakker med. Han er villig til å gi etter når det er på sin plass å gjøre det. Ved å opptre slik overfor andre kan vi få dem til å åpne sitt sinn og hjerte og bli mer mottagelige når vi resonnerer med dem ut fra Skriftene.

Hvor du bør begynne. Historieskriveren Lukas forteller at da apostelen Paulus var i Tessalonika, brukte han Skriftene, «idet han forklarte og beviste ved hjelp av henvisninger at Kristus måtte lide og oppstå fra de døde». (Apg. 17: 2, 3) Det er verdt å merke seg at Paulus gjorde dette i en jødisk synagoge. De han talte til, anerkjente De hebraiske skrifter som autoritet. Det var fornuftig å begynne med noe de godtok.

Da Paulus talte til en gruppe grekere på Areopagos i Aten, begynte han derimot ikke med å henvise til Skriftene. I stedet tok han utgangspunkt i noe de kjente og godtok, og han brukte dette for å få dem til å ta Skaperen og hans hensikter i betraktning. — Apg. 17: 22—31.

I vår tid er det milliarder av mennesker som ikke anerkjenner Bibelen som autoritet i sitt liv. Men så å si alle er berørt av de vanskelige forholdene i denne tingenes ordning. Folk lengter etter noe bedre. Hvis du først viser at du er opptatt av det som bekymrer dem, og deretter viser hva Bibelen har å si om det, kan en slik rimelig framgangsmåte anspore dem til å lytte til det Bibelen sier om Guds hensikt med menneskene.

Det kan være at en som studerer Bibelen, har fått visse trosoppfatninger og skikker i arv fra foreldrene sine. Nå lærer han at disse trosoppfatningene og skikkene mishager Gud, og han forkaster dem til fordel for det han lærer ut fra Bibelen. Hvordan kan han forklare denne avgjørelsen for foreldrene sine? De føler kanskje at når han forkaster den religiøse arven de har gitt ham, forkaster han også dem. Den interesserte kan komme til at han bør forsikre foreldrene om at han er glad i dem og har respekt for dem, før han prøver å forklare ut fra Bibelen hva som er bakgrunnen for hans avgjørelse.

Når en bør gi etter. Jehova, som har full myndighet til å komme med befalinger, viser selv enestående rimelighet. Da Jehovas engler reddet Lot og hans familie ut av Sodoma, sa de inntrengende til Lot: «Flykt til fjellområdet, så du ikke blir revet bort!» Men Lot sa: «Å nei, Jehova, vær så snill!» Han bad om å få lov til å flykte til Soar. Jehova var hensynsfull mot Lot ved å la ham få lov til å gjøre dette; Soar ble derfor spart da andre byer ble ødelagt. Senere fulgte imidlertid Lot Jehovas opprinnelige befaling og flyttet til fjellområdet. (1. Mos. 19: 17—30) Jehova visste at hans måte å gripe saken an på var den rette, men han var tålmodig og hensynsfull ved å gi Lot tid til å innse det.

For å komme godt ut av det med andre må også vi være rimelige. Vi kan være overbevist om at en annen tar feil, og vi sitter kanskje inne med solide argumenter som beviser det. Men noen ganger kan det være best om vi lar være å forfølge saken. Å være rimelig betyr ikke at vi skal gå på akkord med Jehovas normer. Det kan rett og slett være best om du takker den andre for at han uttalte seg, eller lar være å kommentere enkelte uriktige uttalelser, så du kan lede samtalen over i et mer fruktbart spor. Ikke overreager selv om han fordømmer dine trosoppfatninger. Du kan spørre ham om hvorfor han ser det som han gjør. Lytt oppmerksomt til svaret. Det gir deg et innblikk i hans måte å tenke på. Det kan også legge grunnlaget for en konstruktiv samtale på et senere tidspunkt. — Ordsp. 16: 23; 19: 11.

Jehova har utrustet menneskene med evnen til å velge. Han lar dem få bruke denne evnen, selv om de kanskje ikke bruker den fornuftig. Som Jehovas talsmann kom Josva med en utførlig redegjørelse for Jehovas handlinger overfor Israel. Men så sa han: «Hvis det er ondt i deres øyne å tjene Jehova, så velg selv i dag hvem dere vil tjene, enten de gudene som deres forfedre tjente på den andre siden av Elven, eller gudene til amorittene, i hvis land dere bor. Men jeg og min husstand, vi skal tjene Jehova.» (Jos. 24: 15) Vårt oppdrag i dag går ut på å avlegge «et vitnesbyrd», og vi taler med overbevisning, men vi prøver ikke å presse andre til å tro. (Matt. 24: 14) De må velge selv, og vi nekter dem ikke den retten.

Still spørsmål. Jesus var et enestående eksempel ved den måten han resonnerte med folk på. Han tok hensyn til deres bakgrunn og brukte illustrasjoner som det var lett for dem å godta. Han gjorde også god bruk av spørsmål. Det førte til at andre fikk anledning til å uttale seg og åpenbare hva som bodde i deres hjerte. Det tilskyndte dem også til å resonnere over den saken som ble drøftet.

En mann som var kyndig i Loven, spurte Jesus: «Lærer, hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?» Jesus kunne med letthet ha gitt ham svaret. Men han oppfordret ham i stedet til å uttale seg. «Hva står skrevet i Loven? Hvordan leser du?» Mannen svarte riktig. Tok samtalen slutt med det? Slett ikke. Jesus lot ham fortsette, og et spørsmål mannen selv stilte, tydet på at han ville vise at han var rettferdig. Han spurte: «Hvem er egentlig min neste?» I stedet for å komme med en definisjon, som mannen kanskje ville ha bestridd på grunn av den holdningen jøder flest hadde til hedninger og samaritaner, brukte Jesus en illustrasjon som han kunne resonnere over. Den handlet om en nestekjærlig samaritan som hjalp en veifarende som var blitt ranet og slått, mens en prest og en levitt lot være å hjelpe ham. Med et enkelt spørsmål forvisset Jesus seg om at mannen hadde fått tak i poenget. Jesu måte å resonnere på gav ordet «neste» et innhold som denne mannen aldri før hadde vært klar over. (Luk. 10: 25—37) For et flott eksempel å etterligne! I stedet for bare å snakke selv og i virkeligheten tenke for beboeren bør du lære å bruke taktfulle spørsmål og illustrasjoner for å oppmuntre ham til å tenke.

Gi begrunnelser. Da apostelen Paulus talte i synagogen i Tessalonika, gjorde han mer enn å lese fra et autoritativt verk som tilhørerne godtok. Lukas forteller at Paulus forklarte, beviste og anvendte det han leste. Som følge av det «ble noen av dem troende og sluttet seg til Paulus og Silas». — Apg. 17: 1—4.

Uansett hvem du taler til, kan en slik resonnerende framstilling være fordelaktig. Det er tilfellet enten du forkynner for slektninger, snakker med arbeidskamerater eller skolekamerater, snakker med fremmede i det offentlige forkynnelsesarbeidet, leder et bibelstudium eller holder en tale i menigheten. Når du leser et skriftsted, kan meningen være innlysende for deg, men kanskje ikke for en annen. Din forklaring eller anvendelse av skriftstedet kan høres ut som en kategorisk påstand. Hjelper det om du skiller ut og forklarer visse nøkkelord i skriftstedet? Kan du bruke argumenter som bestyrker det du sier, kanskje ved å vise til sammenhengen eller et annet skriftsted som handler om det samme? Kan en illustrasjon få fram det fornuftige i det du sier? Vil spørsmål hjelpe tilhørerne til å resonnere over saken? En slik resonnerende framstilling skaper et fordelaktig inntrykk og gir andre mye å tenke på.