Hvordan menigheten er organisert og blir ledet

I SITT første brev til korinterne ga apostelen Paulus uttrykk for en viktig sannhet om Gud. Han skrev: «Gud er ikke en uordens Gud, men fredens Gud.» Så sa han videre om menighetsmøtene: «La alt skje sømmelig og med orden.» – 1. Kor 14:33, 40.

² Helt i begynnelsen av det samme brevet kom Paulus med noen formaninger fordi det var stridigheter i menigheten i Korint. Han sa til brødrene der at de måtte ‘vise enighet i det de sa’, og være «fullt ut forent i samme sinn og samme tankegang». (1. Kor 1:10, 11) Så ga han dem veiledning i en del spørsmål som berørte menighetens enhet. Ved å bruke menneskekroppen som illustrasjon viste han hvor viktig det er med enhet og samarbeid. Han oppfordret alle i den kristne menighet til å ha kjærlig omsorg for hverandre, uansett hvilken rolle den enkelte hadde. (1. Kor 12:12–26) Et slikt harmonisk samarbeid blant dem som tilhørte menigheten, forutsatte organisering.

³ Men hvordan skulle den kristne menighet være organisert? Hvem skulle organisere den? Hva slags oppbygning skulle den ha? Hvem skulle tjene i ansvarsfulle stillinger? Når vi lar Bibelen være vår veileder, får vi klare svar på disse spørsmålene. – 1. Kor 4:6.

⁴ Den kristne menighet ble opprettet på pinsedagen i år 33. Hva vet vi om menigheten i det første århundre? Den var teokratisk organisert og ledet, det vil si underlagt Guds (gresk: theọs) styre (gresk: krạtos). Disse to greske ordene brukes i 1. Peter 5:10, 11. Den inspirerte beretningen om det som fant sted i Jerusalem for nesten 2000 år siden, viser tydelig at menigheten av salvede kristne ble opprettet av Gud. (Apg 2:1–47) Den var hans bygning, hans familie. (1. Kor 3:9; Ef 2:19) Den kristne menighet i dag har samme oppbygning og fungerer på samme måte som menigheten i det første århundre.

⁵ Den første kristne menighet besto til å begynne med av omkring 120 disipler. Den hellige ånd ble utøst over disse først, som en oppfyllelse av Joel 2:28, 29. (Apg 2:16–18) Men den samme dagen ble omkring 3000 andre døpt i vann og ført inn i menigheten av de åndsavlede. De hadde tatt imot budskapet om Kristus og «holdt seg trofast til apostlenes undervisning». Beretningen sier videre: «Hver dag føyde Jehova til nye som ble frelst». – Apg 2:41, 42, 47.

⁶ Menigheten i Jerusalem vokste så hurtig at den jødiske øverstepresten beklaget seg over at disiplene hadde fylt Jerusalem med sin lære. Blant de nye disiplene i Jerusalem var det mange jødiske prester, som ble en del av menigheten. – Apg 5:27, 28; 6:7.

⁷ Jesus sa: «Dere skal være vitner om meg i Jerusalem, i hele Judea og Samaria og helt til de fjerneste områdene på jorden.» (Apg 1:8) Og slik gikk det. Da det brøt ut stor forfølgelse i Jerusalem etter at Stefanus var blitt drept, ble de disiplene som bodde der, spredt omkring i Judea og Samaria. Men overalt hvor de dro, fortsatte de å forkynne det gode budskap og hjelpe flere til å bli disipler, også blant samaritanene. (Apg 8:1–13) Senere ble det gode budskap forkynt blant uomskårne ikke-jøder, med godt resultat. (Apg 10:1–48) Fordi det ble forkynt vidt og bredt, ble mange nye hjulpet til å bli disipler, og det ble opprettet nye menigheter utenfor Jerusalem. – Apg 11:19–21; 14:21–23.

⁸ Hvilke tiltak ble truffet for at alle de nyopprettede menighetene skulle bli organisert og ledet på Guds måte, det vil si teokratisk? Ved den hellige ånds ledelse ble det sørget for underhyrder som skulle ta seg av hjorden. I de menighetene Paulus og Barnabas besøkte på sin første misjonsreise, utnevnte de eldste. (Apg 14:23) Bibelskribenten Lukas forteller om Paulus’ møte med de eldste fra menigheten i Efesos. Paulus sa til dem: «Pass på dere selv og på hele hjorden, som den hellige ånd har utnevnt dere til tilsynsmenn i for at dere skal være hyrder for Guds menighet, som han kjøpte med blodet av sin egen Sønn.» (Apg 20:17, 28) De var kvalifisert til å være eldste fordi de oppfylte de bibelske kravene. (1. Tim 3:1–7) Paulus’ medarbeider Titus fikk myndighet til å utnevne eldste i menighetene på Kreta. – Tit 1:5.

⁹ Etter hvert som det ble opprettet flere menigheter, fortsatte apostlene og de eldste i Jerusalem å tjene som de fremste tilsynsmennene i den utvidede internasjonale kristne menighet i det første århundre. De tjente som et styrende råd.

¹⁰ I sitt brev til menigheten i Efesos forklarte Paulus at den kristne menighet kunne bevare sin enhet ved å la seg lede av den hellige ånd og underordne seg Jesus Kristus. Han oppfordret de kristne i Efesos til å utvikle ydmykhet og bevare «åndens enhet» og et fredelig forhold til alle i menigheten. (Ef 4:1–6) Så siterte han fra Salme 68:18 og anvendte det på den ordningen Jehova hadde truffet for at åndelig kvalifiserte menn skulle tjene menigheten som apostler, profeter, evangelister, hyrder og lærere. Slike gaver fra Jehova skulle bygge opp hele menigheten, så den kunne bli åndelig fullvoksen og bli godkjent av ham. – Ef 4:7–16.

¹¹ I dag følger alle Jehovas vitners menigheter et lignende organisasjonsmessig mønster. Til sammen utgjør de en forent, verdensomspennende menighet som er bygd opp omkring de åndssalvede. (Sak 8:23) Det er Jesus Kristus som gjør dette mulig. Han har holdt sitt løfte om å være med sine salvede disipler «alle dager helt til avslutningen på verdensordningen». De som blir ført inn i den stadig voksende menigheten, tar imot Guds gode budskap, innvier sitt liv til ham uten forbehold og blir døpt som disipler av Jesus. (Matt 28:19, 20; Mark 1:14; Apg 2:41) De anerkjenner «den gode hyrde», Jesus Kristus, som Hode over hele hjorden, som består av salvede kristne og «andre sauer». (Joh 10:14, 16; Ef 1:22, 23) Denne ‘ene hjord’ bevarer sin enhet ved at alle lojalt anerkjenner Kristi lederskap og underordner seg den organisasjonsmessige kanal, «den trofaste og kloke slave», som Kristus har utnevnt. La oss fortsette å ha full tillit til denne kanalen. – Matt 24:45.

¹² For å skaffe til veie åndelig mat i rette tid og sørge for at det gode budskap om Riket blir forkynt før enden kommer, er det blitt opprettet visse juridiske selskaper. Disse selskapene fungerer i samsvar med de forskjellige landenes lover og samarbeider med hverandre. De blir brukt for å gjøre det lettere å forkynne det gode budskap over hele verden.

¹³ Når det blir opprettet et avdelingskontor, blir det utnevnt et utvalg som består av tre eller flere eldste som skal føre tilsyn med arbeidet i det eller de landene som avdelingskontoret har ansvaret for. En av dem tjener som koordinator for utvalget.

¹⁴ De forskjellige menighetene som er underlagt et avdelingskontor, er organisert i kretser. Kretsene kan variere i størrelse, avhengig av geografiske og språklige forhold og av tallet på menigheter som er underlagt avdelingskontoret. Det blir utnevnt en kretstilsynsmann som tjener menighetene i kretsen. Avdelingskontoret gir kretstilsynsmannen veiledning om hvordan han skal ta hånd om ansvarsoppgavene sine.

¹⁵ Menighetene verdsetter de organisasjonsmessige tiltakene, som blir truffet til beste for alle. De godtar utnevnelsen av eldste som fører tilsyn med arbeidet på avdelingskontorer og i kretser og menigheter. De vender seg til den trofaste og kloke slave for å få åndelig mat i rette tid. Den trofaste slave på sin side underordner seg fullstendig under Kristus, holder fast ved bibelske prinsipper og følger den hellige ånds ledelse. Fordi vi alle samarbeider i enhet, opplever vi det samme som de kristne i det første århundre: «Menighetene fortsatte å bli styrket i troen, og de vokste fra dag til dag.» – Apg 16:5.