«Dere skal bli levende»

1–3. Hvorfor forandrer stemningen seg blant jødene i Babylon? (Se det første bildet.)

STEMNINGEN blant jødene i Babylon er helt forandret! I fem år hadde Esekiel prøvd å få dem til å forstå hva som skulle skje. Men det var som om de hadde tatt på seg en rustning av falske forhåpninger, og selv om Esekiel hamret løs på den, ble det ikke så mye som en liten bulk. Uansett hvilke symbolske handlinger han utførte, hvilke illustrasjoner han brukte, og hvilke budskaper han forkynte, nektet jødene i eksil å tro at Jehova ville tillate at Jerusalem ble ødelagt. Ikke engang da de fikk høre at den babylonske hæren holdt byen beleiret, ble de usikre. De var fortsatt overbevist om at innbyggerne var trygge.

² Men nå, to år etter at beleiringen begynte, har det nettopp kommet en flyktning fra Jerusalem til Babylon med denne meldingen: «Byen er inntatt!» Nyheten sjokkerer de bortførte jødene. De kan nesten ikke fatte det: Deres elskede by, det hellige templet, landet de er så glad i – alt er lagt i ruiner! Det håpet de så lenge har klamret seg til, blir nå erstattet av fortvilelse. – Esek 21:7; 33:21.

³ Men midt i denne fortvilte situasjonen får Esekiel et helt spesielt syn som gir håp. Hvilket budskap skulle synet formidle til de nedtrykte jødene? Hvordan angår synet Guds folk i dag, og hvilken oppmuntring inneholder det til oss personlig? La oss se nærmere på det Jehova viser Esekiel.

4. Hvilke detaljer i synet la Esekiel merke til?

⁴ Les Esekiel 37:1–10. I et syn ble Esekiel satt ned på en dalslette som var full av knokler. Jehova ba Esekiel om «å gå rundt omkring» alle knoklene som lå spredt utover, som om han ville sørge for at synet virkelig gjorde inntrykk på ham. Mens Esekiel gikk rundt på dalsletten, var det særlig to ting ved knoklene han la merke til: hvor mange de var, og hvilken tilstand de var i. Det var «svært mange knokler», og «de var helt tørre», kommenterte han.

5. Hvilke to befalinger ga Jehova Esekiel, og hva skjedde da Esekiel gjorde det han ble bedt om?

⁵ Jehova ga så Esekiel to befalinger som skulle sette i gang en gjenopplivningsprosess. Den første befalingen var: «Du skal profetere over disse knoklene» og si til dem at de «skal bli levende». (Esek 37:4–6) Så snart Esekiel profeterte, «hørtes det en lyd, en rasling, og knoklene begynte å sette seg sammen». Deretter kom det «sener og kjøtt» på knoklene, og «de ble dekket med hud». (Esek 37:7, 8) Den andre befalingen var: «Du skal profetere for vinden» og si til den at den skal ‘blåse på’ likene. Da Esekiel profeterte, «kom det pust i dem, og de ble levende og reiste seg opp på føttene, en kolossalt stor hær». – Esek 37:9, 10.

6. Hva sa Jehova for å hjelpe Esekiel til å forstå synet?

⁶ Nå forklarte Jehova for Esekiel hvordan synet skulle forstås. Han sa: «Disse knoklene er hele Israels hus.» Ja, etter at de bortførte jødene hadde fått vite at Jerusalem var blitt ødelagt, følte de seg så godt som døde. Derfor syntes de synd på seg selv og sa: «Knoklene våre har tørket inn, og vårt håp er knust. Vi er fullstendig overlatt til oss selv.» (Esek 37:11; Jer 34:20) For å trøste dem åpenbarte Jehova at dette dystre synet av knokler i virkeligheten inneholdt et positivt budskap som ga Israel håp.

7. Hva gjorde Jehova kjent for Esekiel ifølge Esekiel 37:12–14, og hvorfor kunne jødene i eksil stole på dette løftet?

⁷ Les Esekiel 37:12–14. Gjennom dette synet forsikret Jehova jødene i eksil om at han ville gjøre dem levende, føre dem tilbake til deres eget land og la dem få bo der. Og Jehova omtalte dem igjen som «mitt folk». Så oppmuntrende dette må ha vært for de ulykkelige jødene! Hvorfor kunne de være sikre på at dette løftet om gjenopprettelse ville bli oppfylt? Fordi det var Jehova selv som sto bak det. Han erklærte: «Jeg, Jehova, har talt, og ... jeg har gjort det.»

8. (a) Hvordan var «hele Israels hus» i en dødlignende tilstand? (b) Hva antyder Esekiel 37:9 om årsaken til Israels symbolske død? (Se fotnoten.)

⁸ Hvordan hadde den dystre delen av dette profetiske synet gått i oppfyllelse på nasjonen Israel i gammel tid? Israels symbolske død hadde begynt allerede i 740 fvt., da tistammeriket falt og innbyggerne ble ført i eksil. Omkring 130 år senere, da folket i Juda også ble ført i eksil, var «hele Israels hus» i fangenskap. (Esek 37:11) Billedlig talt var alle de bortførte da like døde som knoklene i Esekiels syn.a Husk også at de knoklene Esekiel så, var «helt tørre». Det viser at den dødlignende tilstanden hadde vart i lang tid. Ja, for Israel og Juda sett under ett varte den i over 200 år, fra 740 til 537 fvt. – Jer 50:33.

9. Hvilke likheter er det mellom det som skjedde med nasjonen Israel i gammel tid, og det som skjedde med «Guds Israel»?

⁹ Mange av gjenopprettelsesprofetiene om Israel, blant annet de som Esekiel uttalte, har en større oppfyllelse. (Apg 3:21) Akkurat som nasjonen Israel i gammel tid ble «drept» og var symbolsk død i lang tid, ble «Guds Israel», den salvede kristne menighet, drept i symbolsk forstand, og i lang tid var menigheten i et dødlignende fangenskap. (Gal 6:16) Ja, det fangenskapet den salvede menighet var i, varte så lenge at dens åndelige tilstand kunne sammenlignes med knokler som «var helt tørre». (Esek 37:2) Som det ble forklart i forrige kapittel, kom den salvede kristne menighet i fangenskap på 100-tallet evt., et fangenskap som varte i mange hundre år, slik Jesus hadde pekt på i illustrasjonen om hveten og ugresset. – Matt 13:24–30.

10. (a) Hvilken utvikling blant Guds folk var forutsagt i Esekiel 37:7, 8? (b) Hvilke faktorer må ha styrket troen til gudfryktige jøder?

¹⁰ Jehova hadde forutsagt at hans folk i fortiden skulle gjennomgå en gjenopplivningsprosess. (Esek 37:7, 8) Hvilke faktorer gjorde at gudfryktige jøder gradvis fikk tilbake troen på at deres håp om å få vende tilbake til Israel ville bli innfridd? Noe som må ha styrket dem, var de profetiske uttalelsene som tidligere profeter hadde kommet med. Jesaja hadde for eksempel forutsagt at en rest, «et hellig avkom», skulle få komme tilbake til landet. (Jes 6:13; Job 14:7–9) Og de mange gjenopprettelsesprofetiene som Esekiel hadde skrevet ned, var utvilsomt også med på å holde håpet levende. Det må dessuten ha vært godt for dem å ha slike trofaste menn som Daniel i Babylon. Og i 539 fvt. skjedde det utrolige at byen Babylon falt, noe som virkelig må ha styrket jødenes håp om å få vende tilbake til sitt hjemland.

11, 12. (a) Hvordan gjennomgikk «Guds Israel» en gjenopplivningsprosess? (Se også rammen «Den rene tilbedelse – gradvis gjenopprettet».) (b) Hvilket spørsmål oppstår på grunn av uttalelsen i Esekiel 37:10?

¹¹ Hvordan gjennomgikk «Guds Israel», den salvede kristne menighet, en lignende gjenopplivningsprosess? Etter at det lange, dødlignende fangenskapet hadde vart i mange hundre år, «hørtes det en lyd, en rasling» da gudfryktige enkeltpersoner begynte å kjempe for den sanne tilbedelse. En av dem var William Tyndale, som på 1500-tallet oversatte Bibelen til engelsk. De katolske prestene var rasende fordi Bibelen nå kunne leses av vanlige mennesker, og Tyndale ble drept. Likevel fortsatte andre modige menn å oversette Bibelen til flere språk, og gradvis spredte det seg åndelig lys i en mørk verden.

¹² Da Charles T. Russell og medarbeiderne hans senere ivrig studerte Guds Ord og gjenoppdaget bibelske sannheter, var det som om «det kom sener og kjøtt» på knoklene. Zion’s Watch Tower og andre publikasjoner hjalp oppriktige mennesker til å få øynene opp for åndelige sannheter, noe som fikk dem til å slutte seg til Guds salvede tjenere. Tidlig på 1900-tallet ble Guds salvede folk ytterligere styrket av slike hjelpemidler som «Skapelsens fotodrama» og boken Den fuldbyrdede Hemmelighed. Kort tid senere var tiden inne til at Gud skulle få sitt folk til å ‘reise seg opp på føttene’. (Esek 37:10) Når og hvordan skjedde det? Hendelser som fant sted i det gamle Babylon, hjelper oss til å få svar på det spørsmålet.

13. (a) Hvordan begynte ordene i Esekiel 37:10, 14 å bli oppfylt i 537 fvt.? (b) Hvilke skriftsteder viser at noen fra tistammeriket vendte tilbake til Israel?

¹³ Fra 537 fvt. opplevde jødene i Babylon at synet ble oppfylt. Hvordan? Jehova gjorde dem levende og fikk dem til å ‘reise seg opp på føttene’ ved at han utfridde dem fra fangenskapet og lot dem vende tilbake til Israel. En gruppe på 42 360 israelitter og rundt 7000 ikke-israelitter reiste fra Babylon for å gjenoppbygge Jerusalem og templet og for å slå seg ned på Israels jord. (Esra 1:1–4; 2:64, 65; Esek 37:14) Og omkring 70 år senere var det cirka 1750 jøder som vendte tilbake til Jerusalem sammen med Esra. (Esra 8:1–20) I alt var det altså over 44 000 jøder som vendte tilbake – virkelig en «stor hær». (Esek 37:10) Dessuten viser Guds Ord at noen etterkommere av dem fra tistammeriket som var blitt ført i eksil av assyrerne på 700-tallet fvt., også vendte tilbake til Israel for å hjelpe til med gjenoppbyggingen av templet. – 1. Krøn 9:3; Esra 6:17; Jer 33:7; Esek 36:10.

14. (a) Hvordan hjelper ordene i Esekiel 37:24 oss til å fastslå når profetien ville få sin viktigste oppfyllelse? (b) Hva skjedde i 1919? (Se også rammen «‘Tørre knokler’ og ‘to vitner’ – hva er forbindelsen?»)

¹⁴ Hvordan fikk denne delen av Esekiels gjenopprettelsesprofeti en større oppfyllelse? Slik Jehova gjorde kjent for Esekiel i en beslektet profeti, skulle denne profetien få sin viktigste oppfyllelse en tid etter at den større David, Jesus Kristus, hadde begynt å herske som Konge.b (Esek 37:24) Og i 1919 var det tydelig at Jehova fylte sitt folk med sin ånd. Resultatet var at de «ble levende» og ble utfridd fra fangenskapet i Babylon den store. (Jes 66:8) Etter dette lot Jehova dem ‘få bo i sitt eget land’, det vil si i det åndelige paradiset. Men hvordan er Jehovas folk i nyere tid blitt en «stor hær»?

15, 16. (a) Hvordan er Jehovas folk i nyere tid blitt en «stor hær»? (b) Hvordan hjelper denne profetien oss til å takle vanskeligheter i livet? (Se rammen «Hjelp til å komme på fote igjen».)

¹⁵ Ikke lenge etter at Kristus hadde utnevnt den trofaste slave i 1919, begynte Guds tjenere å erfare det som Sakarja, en profet som tjente blant de hjemvendte jødene, hadde forutsagt: «Mange folk og mektige nasjoner skal komme ... for å søke hærstyrkenes Jehova.» Sakarja omtalte dem som kom for å søke Jehova, som «ti menn av alle språk blant nasjonene». De skulle ta godt tak i kappen til «en jøde», det vil si det åndelige Israel, og si: «Vi vil gå med dere, for vi har hørt at Gud er med dere.» – Sak 8:20–23.

¹⁶ I dag utgjør det åndelige Israel (den salvede rest) og, i utvidet forstand, de «ti menn» (de andre sauer) «en kolossalt stor hær», en hær som teller flere millioner. (Esek 37:10) Som soldater i Kristi stadig voksende hær lar vi oss villig lede av vår Konge, Jesus, framover mot de velsignelsene som ligger foran oss. – Sal 37:29; Esek 37:24; Fil 2:25; 1. Tess 4:16, 17.

17. Hva handler det neste kapitlet om?

¹⁷ Denne gjenopprettelsen av ren tilbedelse førte til at Guds folk fikk et viktig ansvar. Hva slags ansvar? Svaret får vi ved å gå tilbake og se på et oppdrag som Esekiel fikk av Jehova allerede før Jerusalem ble ødelagt. Det vil det neste kapitlet handle om.