Et transportabelt, stort telt som israelittene brukte i sin tilbedelse; noen ganger omtalt som «møteteltet». (2Mo 39: 32, 40; se MØTETELTET.) På hebraisk brukes ordene misjkạn (bolig; tabernakel), ’ọhel (telt) og miqdạsj (helligdom). På gresk brukes ordet skenẹ, som betyr «telt; hytte; bolig». – Se HELLIG STED.

Tabernaklet inntok en sentral plass i den ordning Jehova hadde opprettet for at Israels nasjon skulle kunne nærme seg ham. Det hadde to rom. (BILDE: bd. 1, s. 538) I det forreste, Det hellige, var det en lampestake av gull, et røkelsesalter av gull, et bord hvor det ble lagt ut skuebrød, og noen redskaper av gull. I det innerste, Det aller helligste, stod paktens ark, med to kjeruber av gull på lokket. – Se ALLER HELLIGSTE, DET; PAKTENS ARK.

Når innvielsen fant sted. Tabernaklet, eller «møteteltet» (omtalt som «Jehovas tempel» i 1Sa 1: 9 og som «Jehovas hus» i 1Sa 1: 24), ble oppført i ødemarken ved Sinai-fjellet i 1512 f.v.t. Det ble satt opp, komplett med utstyr og redskaper, på den første dagen i den første måneden, abib, eller nisan. (2Mo 40) Den dagen ble også presteskapet innsatt i samsvar med Jehovas anvisninger, under ledelse av mellommannen, Moses; innsettelsesseremonien varte i sju dager. På den åttende dagen begynte prestene å utføre sine offisielle plikter. – 3Mo kap. 8, 9; se INNSETTELSE.

Utforming. Jehova hadde talt til Moses på fjellet og latt ham få vite nøyaktig hvordan tabernaklet skulle utformes. Han hadde gitt ham befalingen: «Se til at du lager alle ting etter deres mønster, det som ble vist deg på fjellet.» Ettersom tabernaklet skulle være «en skygge av de himmelske ting», måtte konstruksjonen være nøyaktig til minste detalj. (He 8: 5) Jehova inspirerte Besalel og Oholiab, slik at arbeidet (som også andre, både menn og kvinner, deltok i) kunne bli utført i full overensstemmelse med Moses’ anvisninger. Resultatet blir beskrevet slik: «I samsvar med alt det Jehova hadde befalt Moses, slik utførte Israels sønner hele tjenesten.» (2Mo 39: 42; 35: 25, 26; 36: 1, 4) Materialene ble tilveiebrakt ved at folket gav frivillige bidrag. (2Mo 36: 3, 6, 7) Gullet, sølvet, kobberet, garnet, stoffene og skinnene var utvilsomt slikt som israelittene hadde tatt med seg ut av Egypt. (2Mo 12: 34–36; se SELSKINN.) Akasietre fantes i ødemarken. – Se AKASIE.

Utregningene i denne artikkelen er basert på en alen på 44,5 cm. Det er imidlertid mulig at man benyttet en alen på 51,8 cm. – Jf. 2Kr 3: 3; Ese 40: 5.

Teltduker og forheng. Hele reisverket av tre ble først dekket med en stor linduk, som på innsiden hadde fargerike broderier som forestilte kjeruber. Dette dekket bestod av to store stykker, som begge bestod av fem mindre duker, og de to store stykkene ble sammenføyd ved hjelp av løkker av blå tråd og kroker av gull som grep inn i løkkene. Hver duk var bare 28 alen lang, noe som innebærer at det var minst en alens (44,5 cm) klaring til bakken på hver side. – 2Mo 26: 1–6.

Oppå lindekket ble det lagt et dekke som var laget av geitehår. Også det bestod av to stykker, ett av seks duker og ett av fem. Hver av de elleve dukene var 30 alen lang. Oppå dette igjen ble det lagt et dekke av rødfargede værskinn, og øverst ble det lagt et dekke av selskinn, som tydeligvis nådde ned til bakken, og som trolig var forsynt med snorer, slik at det kunne festes til bakken med teltplugger. – 2Mo 26: 7–14.

Mellom Det hellige og Det aller helligste var det et forheng som var utsmykket med broderte kjeruber (2Mo 36: 35), og avskjermingen for inngangen til teltet var av et stoff vevd av ullgarn i sterke farger og lingarn. – 2Mo 36: 37.

Dimensjoner. Bibelen opplyser at tabernaklet var 30 alen (13,4 m) langt og 10 alen (4,5 m) høyt, noe som etter alt å dømme er innvendige mål. (Jf. 2Mo 26: 16–18.) Det var tydeligvis også 10 alen bredt. (Jf. 2Mo 26: 22–24.) Bredden kan beregnes på følgende måte: Bakveggen (vestveggen) bestod av seks fagverksrammer, som hver målte én og en halv alen (til sammen 9 alen), og to fagverksrammer som også blir omtalt som hjørnestolper, som tydeligvis var plassert slik at hver av dem føyde en halv alen til det innvendige målet. Den jødiske skriftlærde Raschi (1040–1105 e.v.t.) sa i en kommentar til 2. Mosebok 26: 23: «Alle de åtte bordene var plassert i rekke, men hele bredden av disse to [hjørnestolpene] var ikke synlig inni tabernaklet; bare en halv alen på den ene siden og en halv alen på den andre siden kunne ses fra innsiden, slik at bredden var ti alen i alt. Det resterende av alenen for det ene bordet og det resterende av alenen for det andre bordet stod imot bordene på Tabernaklets nord- og sørvegg og svarte til bredden på disse, slik at yttersiden var jevn.» – Pentateuch With Targum Onkelos, Haphtaroth and Rashi’s Commentary, Exodus, oversatt til engelsk av M. Rosenbaum og A.M. Silbermann, s. 144; kursivert av oversetterne.

Det aller helligste hadde øyensynlig form som en kube, med sider på 10 alen. Det aller helligste i det templet som Salomo senere bygde, var også kubeformet, men med sider på 20 alen (8,9 m). (1Kg 6: 20) Det hellige var på den annen side dobbelt så langt som det var bredt. Hva lengden på Det hellige angår, kan det være verdt å merke seg følgende punkter: Hvert av de to stykkene som lindekket bestod av, var 20 alen bredt. (2Mo 26: 1–5) Det ene stykket strakte seg fra inngangen og til det stedet hvor det var hektet sammen med det andre stykket ved hjelp av kroker. Sammenføyningen var tydeligvis oppå de søylene som forhenget til Det aller helligste var hengt på. Det andre stykket (på 20 alen) dekket altså tydeligvis Det aller helligste (10 alen) og tabernaklets bakside, vestsiden (10 alen).

Fagverksrammene. Veggene var av akasietre kledd med gull, øyensynlig i form av fagverksrammer (uten skråstilte avstivere, tilsvarende vindusrammer) i stedet for massive planker. (2Mo 26: 15–18) Dette virker sannsynlig av to grunner: (1) Massive planker av akasietre med de angitte målene ville ha vært unødvendig tunge. (2) Hvis det hadde vært massive planker, ville de kjerubene som var brodert på innsiden av det lindekket som lå over reisverket, ha vært helt skjult, unntatt i taket. (2Mo 26: 1) Det ser derfor ut til at man laget fagverksrammer som var konstruert slik at de kjerubene som var brodert på lindekket, var synlige for prestene. Også noen nåtidige forskere er av den oppfatning at veggene bestod av fagverksrammer, ikke av store, massive planker. Selv om det hebraiske ordet qẹresj er gjengitt med «bord» eller «planker» i en del oversettelser, gjengis det derfor i en del nyere oversettelser med «rammer», «fagverksrammer» eller lignende. – 2Mo 26: 15–29, AT, JB, Mo, RS, NV.

Det var 20 fagverksrammer på nordsiden og 20 på sørsiden. (2Mo 26: 18, 20) Hver av dem var 10 alen (4,5 m) høy og en og en halv alen (67 cm) bred; dybden oppgis ikke. I bakveggen, mot vest, var det seks fagverksrammer pluss to rammer i hjørnene som blir omtalt som «hjørnestolper». – 2Mo 26: 22–24.

Bibelen nevner «ringer» i forbindelse med fagverksrammene. Disse ringene var utvilsomt festet til fagverksrammene som holdere for tverrstenger (i tre rader på hver side) som skulle holde byggverket sammen. Øverste og nederste rad bestod tydeligvis av to stenger hver, ettersom det bare blir sagt om den midterste at den gikk «helt igjennom fra ende til ende». Tverrstengene var av tre kledd med gull. – 2Mo 26: 26–29.

Stolper og sokler. Fem stolper som var kledd med gull, stod ved inngangen, og det forhenget som skilte Det hellige fra Det aller helligste, hang på fire stolper av samme type. (2Mo 26: 32, 37) Hele bygningen hvilte på 100 sokler som hadde fordypninger som tappene under de 48 fagverksrammene passet i (det var to sokler til hver fagverksramme; på fire av soklene hvilte de fire stolpene som stod mellom Det hellige og Det aller helligste). Alle disse soklene var av sølv (2Mo 26: 19–25, 32), og hver av dem veide én talent (ca. 34 kg). (2Mo 38: 27) I tillegg var det fem kobbersokler til stolpene ved inngangen. (2Mo 26: 37) I betraktning av egenvekten på sølv var nok ikke soklene særlig høye; det dreide seg trolig om kraftige plater.

Forgården. Forgården omkring tabernaklet målte 100 × 50 alen (44,5 × 22,2 m). Høyden på de gjerdelignende omhengene omkring den var 5 alen (2,2 m). Omhengene ble holdt oppe av 20 kobberstolper på hver langside og 10 tilsvarende stolper på hver kortside. Avskjermingen for inngangen på østsiden var laget av lin og fargede materialer og var 20 alen (8,9 m) lang. – 2Mo 38: 9–20.

Kostnadsanslag. Verdien av det gullet og sølvet som gikk med til tabernaklet, ville ha svart til omkring 84 millioner kroner etter dagens verdi, og de totale materialkostnadene ville ha svart til over 91 millioner. – 2Mo 38: 24–29.

Mulige tilføyelser. Det ser ut til at man med tiden laget noen rom i forgården til bruk for prestene, sannsynligvis inntil selve tabernaklets langsider. (1Sa 3: 3) Det kan også være at det ble satt opp noen hytter i forgården hvor de som frambar fellesskapsofre, kunne spise ofrene sammen med familien sin.

Beliggenhet i Israels leir. (TEGNING: bd. 1, s. 538) Tabernaklet lå midt i Israels leir. Nærmest lå de slektene som hørte til Levi stamme, de som tok hånd om bygningen, i leir. På østsiden lå Arons presteslekt, på sørsiden kehatittene (som Arons slekt var blitt utvalgt fra med tanke på prestetjenesten [2Mo 6: 18–20]), på vestsiden gersjonittene og på nordsiden merarittene. (4Mo 3: 23, 29, 35, 38) Lenger unna lå de andre tolv stammene: Juda, Jissakar og Sebulon mot øst, Ruben, Simeon og Gad mot sør, Efraim, Manasse og Benjamin mot vest og Dan, Asjer og Naftali mot nord. (4Mo 2: 1–31) På grunn av skystøtten og ildstøtten, som henholdsvis om dagen og om natten befant seg over Det aller helligste, hvor paktens ark stod, var det lett å lokalisere tabernaklet uansett hvor i leiren man befant seg. – 2Mo 40: 36–38.

Transport. Når tabernaklet og dets redskaper og øvrige utstyr skulle flyttes, dekket prestene til redskapene og inventaret i helligdommen, og så bar kehatittene paktens ark, skuebrødsbordet, lampestaken og altrene på sine skuldrer mens de gikk. (4Mo 4: 4–15; 7: 9) Gersjonittene, som hadde to vogner til rådighet, transporterte teltdukene (bortsett fra forhenget mellom Det hellige og Det aller helligste, som ble lagt over Arken [4Mo 4: 5]), dekkene til tabernaklet, forgårdens omheng, avskjermingene, de tilhørende teltsnorene og visse tjenesteredskaper. (4Mo 24–26; 7: 7) Merarittene, som hadde fire vogner, tok hånd om de tyngste delene, deriblant fagverksrammene, stolpene og soklene, foruten tilhørende teltplugger og teltsnorer. – 4Mo 4: 29–32; 7: 8.

Historie. Etter at israelittene hadde gått over Jordan og inn i det lovte land, ble tabernaklet satt opp i Gilgal. (Jos 4: 19) Det ble flyttet til Sjilo på den tiden da landet ble fordelt mellom stammene (Jos 18: 1), og her ble det stående i flere år (1Sa 1: 3, 24), inntil det ble flyttet til Nob. (1Sa 21: 1–6) På et senere tidspunkt ble det flyttet til Gibeon. (1Kr 21: 29) Da David flyttet paktens ark til Sion, hadde den ikke stått i tabernaklet på mange år. Likevel ble det frambåret ofre ved tabernaklet i Gibeon («den store offerhaugen») helt fram til Salomo bygde templet. (1Kg 3: 4) Etter at templet var blitt bygd, fikk Salomo flyttet tabernaklet til Jerusalem, hvor det tydeligvis ble lagret. – 1Kg 8: 4; 2Kr 5: 5.

Brukt billedlig. Apostelen Paulus kaster lys over tabernaklets billedlige betydning. I forbindelse med at han drøfter hvordan tabernaklet og den tjenesten som ble utført der, tjente som et forbilde, omtaler han Jesus Kristus som «en offentlig tjener på det hellige sted og i det sanne telt, som Jehova og ikke et menneske har satt opp». (He 8: 2) Senere sier han: «Kristus kom som øversteprest for de gode ting som er blitt tilveiebrakt, gjennom det større og mer fullkomne telt, som ikke er gjort med hender, det vil si, som ikke er av denne skapning.» (He 9: 11) Tabernaklet i ødemarken inngikk i en ordning som ble opprettet etter Guds anvisninger, en ordning som gjorde det mulig for mennesker å nærme seg Gud, tilbe ham i sannhet og i symbolsk forstand få fjernet sine synder. Som et bilde (He 9: 9) symboliserte det den ordningen hvor Jesus Kristus senere skulle tjene som Øversteprest og i den forbindelse tre fram for Faderen i himmelen med verdien av sitt gjenløsningsoffer, et offer som virkelig kan ta bort synder. (He 9: 24–26; se TEMPEL.) Denne ordningen gjør det mulig for troende mennesker å tre fram for Gud i reell forstand. (He 4: 16) I et syn så apostelen Johannes «vitnesbyrdets telts [el. tabernakels] helligdom» i himmelen. – Åp 15: 5.

Apostelen Peter, som var en åndsavlet sønn av Gud med håp om himmelsk liv i samfunn med Kristus Jesus, omtalte sitt kjødelige legeme som et «telt [el. tabernakel]». Det var en «bolig» for ham, men bare midlertidig, for Peter visste at han snart skulle dø, og at han ikke skulle bli oppreist i kjødet, men i ånden. – 2Pe 1: 13–15; 1Jo 3: 2; 1Kt 15: 35–38, 42–44.

Ytterligere opplysninger om inventaret og redskapene i tabernaklet finnes i egne artikler.