HEBRAISK

Hebraisk er det språk som størstedelen av de inspirerte skrifter ble nedtegnet på. Dette gjelder i alt 39 bøker (etter den inndeling som benyttes i mange oversettelser), som utgjør omkring tre fjerdedeler av Bibelens totale innhold. Mindre avsnitt i denne skriftsamlingen ble skrevet på arameisk. – Se ARAMEISK.

I De hebraiske skrifter blir betegnelsen «hebraisk» ikke brukt om språket, men bare om personer. Både enkeltpersoner og Israels folk som et hele blir dessuten omtalt som henholdsvis hebreere og hebreerne. Språket blir omtalt som «jødenes språk» (2Kg 18: 26, 28) og «jødisk» (Ne 13: 24) og dessuten som «Kanaans språk» (Jes 19: 18). På den tiden (på 700-tallet f.v.t.) var det først og fremst hebraisk man talte i Kanaan. Men i De kristne greske skrifter blir betegnelsen «hebraisk» gang på gang brukt om det språket jødene talte. – Se HEBREER.

Det hebraiske språks opprinnelse. Verdslig historie kaster ikke lys over opprinnelsen til det hebraiske språk – eller for den saks skyld til noen av de eldste kjente språkene, som sumerisk, akkadisk (assyrisk-babylonsk), arameisk og egyptisk. Det kommer av at disse språkene allerede fremtrer som fullt utviklede i de eldste skriftlige opptegnelser man har funnet. (Se SPRÅK.) Språkforskernes forskjellige oppfatninger om det hebraiske språks opprinnelse og utvikling – for eksempel den oppfatning at hebraisk har sin rot i arameisk eller i en kanaaneisk dialekt – er derfor basert på gjetninger. Det samme kan sies om forsøkene på å forklare opprinnelsen til mange av ordene i De hebraiske skrifter. Språkforskere hevder ofte at mange av disse ordene skriver seg fra akkadisk eller arameisk. Men som dr. Edward Horowitz sier: «Innen etymologien [studiet av ordenes opprinnelse] er det store meningsforskjeller blant språkforskerne, også blant de aller fremste av dem.» Han nevner eksempler på forklaringer kjente forskere har kommet med angående visse hebraiske ords etymologi, og viser i hvert enkelt tilfelle at andre fremtredende forskere har en avvikende mening. Så tilføyer han: «Og dermed får vi disse meningsforskjellene som aldri tar slutt, mellom like høyt respekterte autoriteter.» – How the Hebrew Language Grew, 1960, s. xix, xx.

Bibelen er den eneste historiske kilden som gir pålitelige opplysninger om opprinnelsen til det språket vi kaller hebraisk. Det ble som kjent talt av israelittene, som stammet fra «Abram, hebreeren» (1Mo 14: 13), som igjen stammet fra Noahs sønn Sem. (1Mo 11: 10–26) I betraktning av den profetiske velsignelsen Gud lot bli uttalt over Sem (1Mo 9: 26), er det rimelig å trekke den slutning at Sems språk ikke ble berørt da Gud forvirret språket til de menneskene som pådrog seg hans mishag i Babel. (1Mo 11: 5–9) Fra Adams tid hadde det vært «ett språk» på jorden, og dette språket må Sem etter alt å dømme ha fortsatt å bruke. (1Mo 11: 5–9) Det språket som til slutt kom til å bli kalt hebraisk, må i så fall ha vært menneskenes opprinnelige språk. Som nevnt finnes det ikke opplysninger som tyder på at noe annet språk var det opprinnelige, i den verdslige historie.

Spørsmålet om språkets stabilitet. Det er mange eksempler på at språkene forandrer seg i tidens løp. Det norske språk som ble talt i vikingtiden (for ca. 1000 år siden), er temmelig uforståelig for de fleste norsktalende i vår tid. Det kunne derfor virke sannsynlig at det språk Adam opprinnelig talte, måtte ha gjennomgått vesentlige forandringer før Moses begynte å skrive ned De hebraiske skrifter. Men det at menneskenes levealder var så høy i denne 2500 år lange perioden, er en viktig faktor som taler imot en slik forandring. Et enkelt ledd, nemlig Metusjalah, kunne for eksempel knytte forbindelsen mellom Adam og dem som overlevde vannflommen. Og Sem, som tydeligvis levde samtidig med Metusjalah i en rekke år før vannflommen, levde også et godt stykke inn i Isaks levetid. Fra Isaks død (1738 f.v.t.) til Moses’ fødsel (1593 f.v.t.) gikk det mindre enn 150 år. Det at mennesker som det var flere generasjoner imellom, delvis levde samtidig, måtte bidra til at språkets ensartethet ble bevart. Man vet riktignok ikke i alle tilfeller hvor nær hverandre personer som tilhørte forskjellige slektsledd, bodde. Det gjelder for eksempel Sem og Abraham. Regelmessig kommunikasjon er en viktig faktor i forbindelse med et språks stabilitet.

At ikke alle Sems etterkommere fortsatte å tale «ett språk», språket fra før vannflommen, i dets opprinnelige form, framgår av de forskjellene som oppstod mellom de semittiske språkene, deriblant hebraisk, arameisk, akkadisk og forskjellige arabiske dialekter. På 1700-tallet f.v.t. (omkring 1761) benyttet Abrahams sønnesønn og hans grandnevø forskjellige betegnelser på den steinrøysen de hadde satt opp som et minnesmerke eller et vitne mellom seg. Jakob, israelittenes stamfar, kalte den «Galed», mens Laban, som bodde i Syria, eller Aram (skjønt han ikke var en etterkommer av Aram), brukte den arameiske betegnelsen «Jegar-Sahaduta». (1Mo 31: 47) Ulikheten mellom disse to betegnelsene behøver imidlertid ikke nødvendigvis å bety at det var stor forskjell på arameisk og hebraisk på dette tidspunkt, for det later ikke til at det var spesielt vanskelig for Jakob å kommunisere med folk der i Syria. Etter hvert som nye forhold og situasjoner oppstod og nye bruksgjenstander ble laget, ble det utvilsomt dannet nye ord som dekket de nye behovene. Slike ord kunne være forskjellige fra sted til sted hos geografisk atskilte grupper som talte språk som tilhørte samme språkfamilie, mens språkets struktur hos de forskjellige gruppene stort sett holdt seg konstant.

Blant israelittene selv oppstod det små uttalemessige forskjeller, slik det framgår av at efraimittene i dommertiden (1473–1117 f.v.t.) hadde en avvikende uttale av ordet «sjibbolet». (Dom 12: 4–6) Men dette utgjør ikke noe grunnlag for å hevde (slik noen har gjort) at israelittene på den tiden talte forskjellige dialekter.

På 700-tallet f.v.t. var forskjellen mellom hebraisk og arameisk blitt så stor at det er tale om to forskjellige språk. Det framgår av den anmodningen kong Hiskias representanter kom med til assyrerkongen Sankeribs talsmenn: «Vær så vennlig å tale med dine tjenere på syrisk [arameisk], for vi forstår det; og tal ikke med oss på jødenes språk for ørene på folket som er på muren.» (2Kg 18: 17, 18, 26) Selv om arameisk på den tiden var Midtøstens lingua franca og ble brukt som internasjonalt diplomatspråk, ble det ikke forstått av jøder flest. De eldste kjente ikke-bibelske dokumenter på arameisk er fra omtrent samme tidsperiode og bekrefter at hebraisk og arameisk da var to forskjellige språk.

Hadde både hebraisk og arameisk avveket fra det opprinnelige språket, eller var ett av dem blitt bevart i sin originale form? Bibelen sier ikke noe uttrykkelig om dette, men det er mye som tyder på at det språket Moses benyttet da han begynte å skrive de inspirerte, hellige skrifter, var det samme språket som det som ble talt av det første menneske.

Hvis det ble nedskrevet historiske beretninger før vannflommen, må de ha bidratt vesentlig til at det første språket ble bevart i sin opprinnelige form. Men selv om de historiske beretningene ble overlevert muntlig, ville de tjene til å bevare det opprinnelige talemålets stabilitet. Den pinlige nøyaktighet jødene i senere tider viste i sine bestrebelser for å bevare den hellige beretning uforfalsket, sannsynliggjør at patriarkene på sin tid var påpasselige med at de eldste beretninger om Guds handlinger overfor menneskene ble overlevert på en nøyaktig måte.

En ytterligere grunn til å anta at Bibelens hebraisk tilsvarer det eneste språk som ble talt i før-babelsk tid, er det hebraiske språks bemerkelsesverdige stabilitet gjennom den tusen år lange perioden da De hebraiske skrifter ble skrevet. Som det heter i oppslagsverket The International Standard Bible Encyclopedia: «En av de mest bemerkelsesverdige kjensgjerninger i forbindelse med GTs [Det gamle testamentes] hebraisk, er at språket (grammatikken og ordforrådet) i de eldste delene skiller seg lite fra språket i de yngste, selv om dette litterære verket ble til over en periode på over tusen år.» – Redigert av G.W. Bromiley, 1982, bd. 2, s. 659.

Kunnskapen om språket ufullstendig. Kunnskapen om klassisk hebraisk er faktisk på ingen måte fullstendig. Som professor Burton L. Goddard sier: «GTs [Det gamle testamentes] hebraisk må i det store og hele være selvforklarende.» (The Zondervan Pictorial Bible Dictionary, redigert av M. Tenney, 1963, s. 345.) Dette skyldes at det er funnet få andre samtidige skrifter på hebraisk som kunne bidra til forståelsen av ordbruken. Blant dem som er av en viss betydning, er Geser-kalenderen (en enkel oppramsing av jordbruksvirksomheter, som antas å skrive seg fra 900-tallet f.v.t.; BILDE: bd. 1, s. 960), noen ostraka (beskrevne potteskår) fra Samaria (hovedsakelig bestillinger på og kvitteringer for vin, olje og bygg, i alminnelighet datert til første del av 700-tallet f.v.t.), Siloam-innskriften (funnet i en vanntunnel i Jerusalem og antatt å skrive seg fra kong Hiskias regjeringstid [745–717 f.v.t.]) og Lakisjbrevene (ostraka som sannsynligvis skriver seg fra siste halvdel av 600-tallet f.v.t.).

Dessuten finnes det en fønikisk innskrift på sarkofagen til kong Ahiram i Byblos (Gebal), som antas å være fra begynnelsen av det første årtusen f.v.t., og som er på et språk som har stor likhet med hebraisk. Videre har man Mesja-steinen (Moabittsteinen), som etter alt å dømme er fra begynnelsen av 800-tallet f.v.t. Språket på denne steinen er svært likt hebraisk, noe man kunne vente siden moabittene nedstammet fra Abrahams nevø Lot. – 1Mo 19: 30–37.

Summen av de data som kan samles fra alle disse innskriftene, utgjør imidlertid bare en brøkdel av den informasjon som finnes i De hebraiske skrifter.

Selv om De hebraiske skrifter handler om et vidt spekter av emner og skribentene benyttet seg av et omfattende ordforråd, inneholder denne skriftsamlingen på ingen måte alle de ord og uttrykk som fantes i klassisk hebraisk. Siloam-innskriften og Lakisj-brevene inneholder for eksempel visse ord og grammatiske konstruksjoner som ikke forekommer i De hebraiske skrifter, men disse konstruksjonene er likevel helt tydelig av hebraisk opprinnelse. Ordforrådet hos hebraisktalende mennesker i oldtiden inneholdt utvilsomt mange flere «røtter» enn man kjenner i dag, foruten tusenvis av ord som var avledet av disse røttene.

I De hebraiske skrifter finnes det en god del ord og uttrykk som man ikke kjenner røttene til, også utenom de avsnittene som helt klart er skrevet på arameisk. Leksikografer klassifiserer mange av disse ordene som «lånord» og mener at de ble innlånt i hebraisk fra andre semittiske språk, som arameisk, akkadisk og arabisk. Men dette er bare en antagelse. Som Edward Horowitz påpeker: «Men noen ganger er lånet av så gammel dato at språkforskerne ikke vet hvilket språk som tok opp lånet, og hvilket som var den opprinnelige eier.» (How the Hebrew Language Grew, s. 3, 5) Det virker mer sannsynlig at de omdiskuterte uttrykkene opprinnelig er hebraiske, og at usikkerheten i denne forbindelse bare viser at den nåværende kunnskapen om de gamle språkene er ufullstendig.

Skrifter fra begynnelsen av vår tidsregning tyder på at oldtidens hebraisk hadde et rikt ordforråd. Blant disse skriftene er ikke-bibelske religiøse tekster som hører med til Dødehavsrullene, og Misjna, en samling rabbinske skrifter på hebraisk som dreier seg om jødiske overleveringer. Professor Meyer Waxman sier følgende i The Encyclopedia Americana (1956, bd. XIV, s. 57a): «Bibelens hebraisk . . . representerer ikke hele ordforrådet. Dette framgår av Misjna, hvor det forekommer hundrevis av hebraiske ord som ikke finnes i Bibelen.» Noen av disse ordene kan naturligvis ha vært senere nydannelser, men mange av dem hørte utvilsomt med til det hebraiske ordforrådet i den perioden da De hebraiske skrifter ble nedtegnet.

Når begynte hebraisk å gå av bruk som talespråk? Det er alminnelig antatt at jødene begynte å gå over til å snakke arameisk mens de var i landflyktighet i Babylon. Men bevisene for dette er ikke sterke. Eksempler fra vår tid viser at undertrykte folkegrupper og innvandrere ofte beholder sitt eget språk mye lenger enn i 70 år. Jødene hadde dessuten fått løfte av Gud om at de skulle vende tilbake til sitt hjemland, og spesielt av denne grunn ville det være sannsynlig at de ikke ville gi slipp på hebraisk til fordel for akkadisk (assyrisk-babylonsk) eller for arameisk, den tids lingua franca. Riktignok forekommer arameiske passasjer og ord i de bøkene som ble skrevet under og etter landflyktigheten, for eksempel i Daniels, Esras og Esters bøker. Men dette er ikke så merkelig i betraktning av at disse bøkene blant annet inneholder beretninger om begivenheter som fant sted i arameisktalende land, og i betraktning av at de gjengir offisielle brev og dreier seg om et folk som var underlagt fremmede makter som benyttet arameisk som diplomatspråk.

I Nehemja 8: 8 heter det at Loven ble opplest samtidig med at «den ble utlagt og betydningen angitt», og at det som ble opplest, ble ’gjort forståelig’. Noen har oppfattet dette slik at de som hadde vendt hjem fra landflyktigheten, ikke lenger forstod hebraisk fullt ut, og at det som ble opplest, ble gjengitt på arameisk. Hvordan det nå enn forholder seg, peker teksten først og fremst i retning av at man forklarte betydningen av det Loven lærte, og viste hvordan det skulle anvendes. – Jf. Mt 13: 14, 51, 52; Lu 24: 27; Apg 8: 30, 31.

Det sies faktisk ikke noe i Bibelen om at folket sluttet å benytte hebraisk som talespråk. Det fortelles riktignok at Nehemja fant noen jøder som hadde asjdodittiske, ammonittiske og moabittiske hustruer, og at deres barn ikke «kunne snakke jødisk». Men nettopp at dette ble nevnt i forbindelse med Nehemjas forargelse over de jødene som hadde inngått ekteskap med ikke-israelitter, viser at en slik tilsidesettelse av hebraisk ble holdt for å være meget forkastelig. (Ne 13: 23–27) Dette var noe man kunne vente i betraktning av hvor viktig det ble ansett for å være å lese Guds Ord, som inntil da hovedsakelig var skrevet på hebraisk.

Bibelen sier ikke mye om tiden fra de kanoniske hebraiske skrifter var fullført (sannsynligvis på Esras og Malakis tid på 400-tallet f.v.t.) til begynnelsen av vår tidsregning. Det finnes heller ikke mange ikke-bibelske skrifter fra denne tiden. Men selv i dem som finnes, er det vanskelig å finne støtte for den tanke at jødene gikk over fra å snakke hebraisk til å snakke arameisk. De vitnesbyrd som foreligger, tyder på at mange av de apokryfiske bøkene, så som Judits bok, Siraks bok, Baruks bok og 1. Makkabeerbok, er skrevet på hebraisk, og disse verkene dateres gjerne til de siste tre århundrene før vår tidsregning. Som allerede nevnt er også noen av de ikke-bibelske skriftene blant Dødehavsrullene skrevet på hebraisk, og hebraisk ble dessuten benyttet av dem som samlet det jødiske verket Misjna etter begynnelsen av vår tidsregning.

På bakgrunn av disse og lignende fakta hevder dr. William Chomsky at den teori at arameisk fullstendig hadde fortrengt hebraisk, som en del jødiske og ikke-jødiske forskere forfekter, savner ethvert grunnlag og er blitt grundig motbevist. Det kan tenkes at jødene ble tospråklige, men at hebraisk holdt stillingen som det foretrukne språk. Som dr. Chomsky sier om Misjnas hebraisk: «Dette språket har alle de kjennetegn som preger en typisk dagligtale som benyttes av bønder, handelsmenn og håndverkere. . . . På grunnlag av det foreliggende materiale later det til å være rimelig å trekke den konklusjon at jødene under den annen statsdannelse, og spesielt i dens siste del, i alminnelighet var fortrolig med begge språkene [hebraisk og arameisk]. Noen ganger brukte de det ene, noen ganger det andre.» – Hebrew: The Eternal Language, 1969, s. 207, 210.

Det sterkeste argumentet for at hebraisk fortsatte å være et levende språk fram til og inn i det første århundre e.v.t., er at det henvises til det hebraiske språk i De kristne greske skrifter. (Joh 5: 2; 19: 13, 17, 20; 20: 16; Åp 9: 11; 16: 16) Selv om mange filologer mener at det burde stå «arameisk» i stedet for «hebraisk» på disse stedene, er det god grunn til å tro at uttrykket faktisk refererer til det hebraiske språk, slik det blir forklart i artikkelen ARAMEISK. Når legen Lukas sier at Paulus talte til menneskene i Jerusalem «på det hebraiske språk», virker det usannsynlig at han med det skulle mene arameisk. (Apg 21: 40; 22: 2; jf. 26: 14.) Siden det i De hebraiske skrifter tidligere ble skjelnet mellom arameisk («syrisk») og «jødenes språk» (2Kg 18: 26), og siden den jødiske historieskriveren Josefus i det første århundre i forbindelse med denne passasjen i Bibelen omtalte «arameisk» og «hebraisk» som forskjellige språk (Jewish Antiquities, X, 8 [i, 2]), ser det ikke ut til at de som skrev De kristne greske skrifter, skulle ha noen grunn til å si «hebraisk» hvis de mente arameisk.

Det er alminnelig enighet om at arameisk var utbredt i Palestina på den tiden. Blant annet bruken av det arameiske ordet «bar» (sønn) i stedet for det hebraiske «ben» i flere navn (f.eks. Bartolomeus og Simon Bar-Jona [Jonas sønn, NV]) vitner om at folk var fortrolig med arameisk. Men noen jøder hadde også greske navn, for eksempel Andreas og Filip, og dette er ikke i seg selv noe bevis for at deres daglige talemål var gresk, like lite som Markus’ latinske navn er noe bevis for at hans familie hadde latin som talemål. Det later til at fire språk var alminnelig utbredt i Palestina i det første århundre: de tre som ifølge Bibelen ble benyttet til innskriften over Jesu hode da han hang på pælen (hebraisk, latin og gresk [Joh 19: 19, 20]), og arameisk. Av disse var latin utvilsomt det minst brukte.

Det er godt mulig at Jesus benyttet seg av arameisk ved visse anledninger, for eksempel da han snakket med den syrisk-fønikiske kvinnen. (Mr 7: 24–30) Noen av de uttrykkene Jesus benyttet i uttalelser som er gjengitt med hans egne ord, blir vanligvis holdt for å være av arameisk opprinnelse. Men heller ikke her bør man være dogmatisk, for det er blitt reist innvendinger mot at man klassifiserer disse uttrykkene som arameiske. De ordene Jesus uttalte da han hang på pælen, «Elị, Elị, lamạ sabaktạni?» (Mt 27: 46; Mr 15: 34), blir for eksempel vanligvis holdt for å være arameiske, kanskje uttrykt på en galileisk dialekt. Men i The Interpreter’s Dictionary of the Bible heter det: «Meningene er delte om hvilket språk ordene opprinnelig ble uttalt på, og om det ville være mest naturlig for Jesus å uttrykke seg på hebraisk eller arameisk. . . . Det finnes dokumenter som tyder på at en form for hebraisk, som i en viss grad var påvirket av arameisk, kan ha vært brukt i Palestina i det første århundre e.Kr.» (Redigert av G.A. Buttrick, 1962, bd. 2, s. 86.) Den greske transkripsjonen av disse ordene slik den er nedtegnet av Matteus og Markus, gjør det faktisk ikke mulig å fastslå hvilket språk som opprinnelig ble benyttet.

Noe som også taler for at hebraisk fortsatt var i bruk på apostlenes tid, er at flere kilder forteller at Matteus opprinnelig skrev sin evangelieberetning på hebraisk.

Det later derfor til at hebraisk begynte å gå av bruk som talespråk særlig etter og som en følge av at Jerusalem og templet ble ødelagt og de gjenværende innbyggerne ble spredt i år 70. Språket ble likevel fortsatt brukt i synagogene på de stedene hvor jødene havnet. Særlig fra 500-tallet eller der omkring gjorde massoretene – skriftlærde jøder – en iherdig innsats for å bevare teksten til De hebraiske skrifter ren og uforfalsket. Og spesielt fra 1500-tallet av ble interessen for klassisk hebraisk vakt til live igjen, og i det etterfølgende århundret begynte man å drive intense studier av andre semittiske språk. Dette har bidratt til en klarere forståelse av dette gamle språket, og det har ført til bedre oversettelser av De hebraiske skrifter.

Alfabet og skrift. Det hebraiske alfabetet består av 22 konsonanter. Flere av dem kan tydeligvis representere to lyder, slik at konsonantene i alt representerer 28 lyder. Vokallydene måtte leserne selv tilføye på grunnlag av sammenhengen, omtrent på samme måte som vi leser «telefon» når det står «tlf.», og «kirke» når det står «krk.» Man mener at den tradisjonelle uttalen av den hebraiske bibelteksten ble holdt levende og gitt videre av dem som spesialiserte seg på å undervise folket ved å lese Loven, Profetene og Salmene. I andre halvdel av det første årtusen e.v.t. utarbeidet så massoretene et system av prikker og streker som kalles vokalpunkter, og de ble satt inn i konsonantteksten. Dessuten ble det innført forskjellige aksenttegn og lesetegn som skulle angi betoning, pauser og forbindelser mellom ord og delsetninger og fungere som musikalsk notasjon.

Den gamle skriftformen i de eldste kjente hebraiske innskrifter er temmelig annerledes enn den hebraiske kvadratskriften i senere dokumenter, for eksempel de som er fra de første århundrene etter vår tidsregnings begynnelse. Den kvadratiske skriftstilen blir ofte kalt «arameisk» eller «assyrisk». Man antar at overgangen fra gammelhebraiske bokstaver til hebraisk kvadratskrift skjedde under landflyktigheten i Babylon. Men som professor Ernst Würthwein sier: «Det er sikkert at den gammelhebraiske skriften lenge ble brukt ved siden av kvadratskriften. For eksempel finnes det fremdeles gammelhebraiske bokstaver på myntene fra den tiden da Bar-Kokbas oppstand fant sted (132–135 e.Kr.). Og blant de tekstene som er funnet i hulene ved Dødehavet, er det også noen som er skrevet med gammelhebraisk skrift.» – Der Text des Alten Testaments, 5. opplag, 1988, s. 5, 6.

Origenes, en kristen skribent på 100- og 200-tallet e.v.t., hevdet at tetragrammet, Guds hellige navn, var skrevet med gammelhebraiske bokstaver i de mest korrekte eksemplarer av greske oversettelser av De hebraiske skrifter. Dette er blitt bekreftet ved funn av noen delvis bevarte skinnruller som daterer seg til det første århundre e.v.t., og som har inneholdt de «små» profeter på gresk. I disse rullene er tetragrammet skrevet med gammelhebraiske bokstaver. (Se NW, tillegget, 1C, pkt. 2–4.) Fragmenter fra slutten av 400-tallet eller begynnelsen av 500-tallet av Aquilas greske oversettelse inneholder også Guds navn skrevet med gammelhebraiske bokstaver. – NW, tillegget, 1C, pkt. 7, 8.

Dr. Horowitz sier: «Det var det gammelhebraiske alfabetet grekerne lånte og gav videre til latin, og det er det gammelhebraiske alfabetet det greske ligner mest på.» – How the Hebrew Language Grew, s. 18.

Egenskaper og særtrekk. Hebraisk er et meget uttrykksfullt språk, et velegnet redskap til livfulle skildringer av hendelser. Dets korte setninger og enkle konjunksjoner (bindeord) gir beretningen bevegelse og flyt. Hebraisk poesi, som i tillegg kjennetegnes av parallellisme og rytme, er bemerkelsesverdig uttrykksfull og gripende.

Hebraisk er rikt på metaforer. «Havets strand» i 1Mo 22: 17 heter på hebraisk bokstavelig «havets leppe». Andre uttrykk er «jordens ansikt», fjellets «hode», hulens «munn» og lignende billedlige uttrykk. At denne bruk av betegnelser fra menneskekroppen ikke har noe med animisme å gjøre, framgår direkte av Bibelen, hvor det blir gitt uttrykk for den dypeste forakt for dem som tilber gjenstander av tre eller stein m.m. – Jf. Jes 44: 14–17; Jer 10: 3–8; Hab 2: 19.

Det hebraiske ordforråd består av ord som kan forbindes med noe konkret, noe man kan oppfatte med sansene, noe man kan se, høre, føle, smake og lukte. Ved hjelp av disse ordene males det bilder i sinnet hos dem som leser dem eller hører dem. På grunn av dette konkrete preget mener enkelte filologer at hebraisk mangler abstrakte begreper. Men det finnes avgjort noen abstrakte substantiver i Bibelens hebraisk. Substantivet machasjavạh (av roten chasjạv, som betyr «tenke») blir for eksempel oversatt med slike abstrakte uttrykk som «tanke» og «plan». Fra verbet batạch (som betyr «sette sin lit til; stole på») kommer substantivet bẹtach (trygghet). Men som regel uttrykkes abstrakte begreper ved hjelp av substantiver med konkret betydning. Verbet kavẹdh har for eksempel grunnbetydningen «være tung» (som i Job 23: 2). I Esekiel 27: 25 blir det samme verbet oversatt med ’bli herlig’. Fra denne roten kommer også substantivet kavẹdh, som blir brukt om leveren, et av de tyngste indre organer, og substantivet kavọdh, som betyr «herlighet; ære». (3Mo 3: 4; Jes 66: 12; Jer 13: 16) Det finnes også andre eksempler på at den abstrakte betydning avledes av den konkrete: Substantivet jadh, som betyr «hånd», kan også bety «varetekt», «ved [hjelp av]» og «ledelse». (2Mo 2: 19; 1Mo 42: 37; 2Mo 35: 29; 38: 21) Ordet ʼaf blir brukt både om «nesebor» (også «nese») og «vrede». (1Mo 2: 7; 24: 47; 27: 45) Substantivet zerọaʽ, «arm», står også for det abstrakte begrepet «styrke» (Job 22: 8, 9).

Det er faktisk dette konkrete preget som gjør det til en utfordring å oversette De hebraiske skrifter. Oversatt bokstavelig kan hebraiske ord ofte ha ganske annerledes betydning på andre språk. Ettersom grammatikken er forskjellig fra språk til språk, er det dessuten en utfordrende oppgave for en oversetter å formidle det hebraiske språks stemning, uttrykksform og kraftfullhet, spesielt når det gjelder verbalformene.

Noe som særmerker hebraisk, er en setningsbygning som gjør det mulig å uttrykke seg kort og fyndig. Arameisk, det av de semittiske språkene som står hebraisk nærmest, virker mer omstendelig og ordkrevende. En oversetter må ofte ty til hjelpeord for å få fram de hebraiske verbenes livfullhet, kraft og uttrykksfullhet. Selv om dette gjør det vanskelig å være kortfattet, tjener det til å gi et bedre innblikk i den hebraiske tekstens innholdsrikdom og nøyaktighet.

Hebraisk poesi. Disse egenskapene sammen med det sterke preget av realisme gjør hebraisk spesielt velegnet som et poetisk uttrykksmiddel. De hebraiske verselinjene er korte – noen består av bare to eller tre ord – og etterlater seg et kraftig inntrykk. Professor James Muilenburg, som var medlem av den komiteen som oversatte Revised Standard Version, har meget treffende bemerket: «Uttrykksmåten [i hebraisk poesi] er konsentrert, og hele vekten blir lagt på de vesentlige ordene. Den hebraiske teksten i Salme 23 inneholder bare femtifem ord, mens våre moderne vestlige oversettelser inneholder dobbelt så mange. Men selv i en oversettelse går den opprinnelige hebraiske tekstens knappe uttrykksform ikke tapt. . . . Hebraisk poesi er levende språkføring. . . . Den hebraiske poet hjelper oss til å se, til å høre og til å føle. De fysiske sanseopplevelsene er friske og levende. . . . Poeten tenker i bilder, og bildene hentes fra dagliglivets område, som alle mennesker er fortrolig med.» – An Introduction to the Revised Standard Version of the Old Testament, 1952, s. 63, 64.

Den korte og fyndige uttrykksmåten i hebraisk poesi kan belyses ved hjelp av det første verset i Salme 23, slik det kan gjengis litt fritt etter Ny Verden-oversettelsen. De norske ordene som er brukt for å oversette de enkelte hebraiske ordene, er skilt fra hverandre med en skråstrek (/):

Jehova / [er] min Hyrde. /

Ikke noe / skal jeg mangle. /

Det er altså brukt ni norske ord for å oversette fire hebraiske ord. Ordet «er» er tilføyd for å gjøre meningen fullstendig. Det er underforstått på hebraisk.

De viktigste formene for parallellisme. Det viktigste formelement i hebraisk poesi er parallellisme, en rytme som ikke oppnås ved hjelp av verseføtter og rim, men ved hjelp av parallelle tanker. Noen har kalt dette «tankens rytme». Legg merke til de to linjene i Salme 24: 1:

Jorden hører Jehova til – og det som fyller den,

det fruktbare land og de som bor der.

Disse to linjene er et eksempel på en såkalt synonym parallellisme, det vil si at den andre linjen er en gjentagelse av en del av den første linjen, men uttrykt med andre ord. Setningsdelen «hører Jehova til» gjelder begge linjer, mens uttrykkene «jorden» og «det fruktbare land» er poetiske synonymer, i likhet med «det som fyller den» og «de som bor der».

De fleste eksperter i vår tid regner også med to andre viktige former for parallellisme:

I antitetisk parallellisme er det slik, som betegnelsen antyder, at den ene linjen står som en motsetning til den andre. Dette kan illustreres ved hjelp av Salme 37: 9:

For de som gjør ondt, de skal bli avskåret,

men de som håper på Jehova, de skal ta jorden i eie.

Så har man den syntetiske parallellisme (som også kan kalles parallellisme i form eller oppbygning), hvor den andre delen ikke bare er en repetisjon av den samme tanken som framgår av den første, eller et uttrykk for en motsetning, men en videreføring med en tilføyelse av en ny tanke. Salme 19: 7–9 er et eksempel på dette:

Jehovas lov er fullkommen,

den gir sjelen ny styrke.

Jehovas påminnelser er pålitelige,

de gjør den uerfarne vis.

Jehovas befalinger er rette,

de får hjertet til å fryde seg;

Jehovas bud er rent,

det får øynene til å stråle.

Frykten for Jehova er ren,

den består for evig.

Jehovas rettslige avgjørelser er sanne,

de har alle sammen vist seg å være rettferdige.

Legg merke til at tanken blir fullført i den andre delen av hver periode. Hele verselinjen (perioden) er derfor en syntese, det vil si, en sammenstilling, av to elementer. Først ved hjelp av andre halvdel av hver periode, for eksempel «den gir sjelen ny styrke» og «de gjør den uerfarne vis», får leseren vite hvordan «Jehovas lov er fullkommen», hvordan «Jehovas påminnelser er pålitelige» og så videre. I en slik rekke med sammenstilte paralleller tjener skillet mellom første og andre del av verselinjen som et rytmisk element. Sammen med en fremadskridende tankerekke får man en bestemt verseform som bygger på paralleller.

Andre former for parallellisme. Det er også tale om andre former for parallellisme, men de er bare varianter eller kombinasjoner av den synonyme, antitetiske og syntetiske parallellismen. Tre av disse andre formene er den emblematiske, den trinnvise og den introverte.

I den emblematiske (eller sammenlignende) parallellisme benyttes sammenligninger eller metaforer. Se Salme 103: 12:

Så langt som soloppgangen er fra solnedgangen,

så langt har han fjernet våre overtredelser fra oss.

I den trinnvise parallellismen kan to, tre eller enda flere linjer bli brukt til å repetere og videreføre tanken i den første. Salme 29: 1, 2 er et eksempel på dette:

Tilskriv Jehova, dere sønner av de sterke,

tilskriv Jehova herlighet og styrke.

Tilskriv Jehova hans navns herlighet.

Den introverte parallellismen er mer komplisert og kan spenne over flere vers som har en spesiell indre sammenheng. Legg merke til følgende eksempel fra Salme 135: 15–18:

1) Nasjonenes avguder er sølv og gull,

2) et verk av jordmenneskers hender.

3) Munn har de, men de kan ikke tale;

4) øyne har de, men de kan ikke se;

5) ører har de, men de kan ikke lytte.

6) Og det finnes ikke ånd i deres munn.

7) De som lager dem, skal bli akkurat som dem,

8) enhver som setter sin lit til dem.

Denne parallellismen blir forklart av W. Trail i hans verk Literary Characteristics and Achievements of the Bible (1864, s. 170): «Her er det en indre sammenheng mellom første og åttende linje – i den ene har vi hedningenes avguder, i den andre dem som setter sin lit til avguder. Videre er det en indre sammenheng mellom andre og sjuende linje – den ene handler om verket, den andre om tilvirkerne. Dernest er det en indre sammenheng mellom tredje og sjette linje – i den ene står det om munner som ikke kan tale, i den sjette om munner som ikke har pust. Endelig er det en indre sammenheng mellom fjerde og femte linje, hvor det kan sies at den introverte parallellisme bringer sammen de to halvdelene til en syntetisk parallellisme – øyne uten syn, ører uten hørsel.»

En lignende, men enklere form består i at det blir snudd om på ordene i to linjer som følger etter hverandre, som i Jesaja 11: 13b:

Efraim skal ikke være skinnsyk på Juda,

og Juda skal ikke vise fiendtlighet mot Efraim.

Grammatikk

I. Verb. Verbene spiller den viktigste rollen i det hebraiske språk. Den enkleste verbalformen er tredje person entall, hankjønn, i perfektum. Dette er den formen man finner som oppslagsord i ordbøker. De tre konsonantene denne formen vanligvis består av, utgjør som regel verbets rot. Det er vanlig i semittiske språk at verbene er bygd opp på tre rotkonsonanter. Nesten alle ord i et slikt språk kan spores tilbake til en slik rot med tre konsonanter.

Verbalroten utgjør verbets enkleste stamme. Den blir av noen kalt den «rene stamme». Av denne enkle stammen blir det dannet seks andre stammer ved tilføyelse av prefikser, ved fordobling av visse konsonanter og ved hjelp av vokalforandringer. De sju verbalstammene representerer grunntanken i verbalroten i tre hovedformer: grunnformen, den intensive formen og den kausative (forårsakende) formen.

Verbene bøyes i person, tall og kjønn ved at visse prefikser og suffikser føyes til stammene.

Aspekt. I norsk er vi vant til at verbet bøyes i «tider». Vi skiller mellom fortid, nåtid og framtid. Det primære ved hebraiske verb er imidlertid ikke tiden, men handlingens aspekt. Handlingen blir betraktet som enten fullstendig (fullført) eller ufullstendig (ufullført).

Hvis verbet beskriver en handling som fullstendig eller fullført, brukes perfektumformen. I 1. Mosebok 1: 1 heter det for eksempel: «I begynnelsen skapte Gud himlene og jorden.» Handlingen var fullført; Gud «skapte», det vil si, han gjorde seg ferdig med å skape himlene og jorden.

Hvis handlingen blir betraktet som ufullstendig eller ufullført, brukes imperfektumformen. Et eksempel på dette har man i 1. Mosebok 1: 7: «Så gikk Gud i gang med å danne det utstrakte rom.» Et annet eksempel har man i 1. Mosebok 2: 6: «Men en tåke steg stadig opp fra jorden.» Her ser man at handlingen hadde begynt og var i gang, men den beskrives ikke som avsluttet eller fullført.

Siden den hebraiske perfektumformen beskriver en handling som fullført eller fullstendig, brukes den naturligvis i første rekke om noe fortidig. Verbalformen kathạv (som er perfektum av et handlingsverb) betyr først og fremst «(han) skrev» og blir ofte oversatt slik. (2Kg 17: 37; 2Kr 30: 1; 32: 17; Esr 4: 7; Est 8: 5) Tanken om en handling som var fullført i fortiden, kan også uttrykkes med oversettelsen «hadde skrevet». (Est 9: 23; Job 31: 35; Jer 36: 27) Og kathạv kan også gjengis med «har skrevet» (2Kr 26: 22) – en form som på norsk kalles perfektum. En annen mulig gjengivelse av kathạv er imidlertid «skal skrive», som hentyder til at handlingen med sikkerhet vil finne sted. (4Mo 5: 23; 5Mo 17: 18) Begge de skriftstedene det er henvist til her, gjelder en fullstendig eller fullført handling, men ikke en som hører fortiden til. Verbalformen i seg selv sier derfor ikke nødvendigvis noe om tidspunktet for handlingen. Perfektumformen kan brukes om en handling som betraktes som fullstendig eller fullført, uansett hvilket tidsrom det dreier seg om: fortid, nåtid eller framtid. Imperfektumformen brukes derimot om en handling som betraktes som ufullstendig eller ufullført, men også den kan brukes om handlinger i et hvilket som helst tidsrom.

Selv om fortidens hebreere opplagt hadde forståelse av tidsbegrepet, spilte det en underordnet rolle i deres språk. K. Yates sier i sin bok The Essentials of Biblical Hebrew: «Den tidsforståelse som ligger i de fleste moderne språk, er ikke den samme som tidsforståelsen i semittisk tankegang. Tidfestingen av en handling er ikke av vesentlig betydning etter den hebraiske måten å tenke på. Bare for dem som tenker på indogermansk vis, er det nødvendig å plassere handlingen i et skjema hvor det legges overdreven vekt på tidsmomentet. Det å forstå om en handling var fullstendig eller ufullstendig, var i alminnelighet nok for semittene, og hvis ikke, var det gjerne et ord med tidsbetydning eller historisk betydning som kunne bringe tidsfaktoren i fokus.» (Revidert av J. Owens, 1954, s. 129.) Hvis det er slik som Bibelen antyder, nemlig at hebraisk var menneskenes opprinnelige språk, som ble brukt i Eden, kan det at det ikke blir lagt vekt på tidsangivelser i verbalbruken, ha sammenheng med de framtidsutsikter menneskene hadde i sin fullkommenhet, da Adam kunne se fram til å leve evig og livslengden ikke var blitt redusert til bare 70–80 år. Jehova tilveiebrakte øyensynlig hebraisk som et fullt ut tilfredsstillende redskap til kommunikasjon mellom seg og menneskene og mellom menneskene innbyrdes.

Ved oversettelse til for eksempel norsk avgjøres det ut fra sammenhengen hvilken tid av verbet som skal brukes. Sammenhengen viser om den handlingen det fortelles om, skal oppfattes som noe som har hendt tidligere, noe som finner sted nå, eller noe som hører framtiden til.

II. Substantiver. Som nevnt ovenfor kan nesten alle ord, også substantiver, spores tilbake til en verbalrot. Roten gir seg til kjenne både i substantivets stavemåte og i dets betydning.

Substantivene har to kjønn: hankjønn og hunkjønn. Hunkjønnsord ender vanligvis på ah (flt. oth), for eksempel ʼisjsjạh (kvinne) og susọth (hopper [hunkjønn, flt.]).

De hebraiske substantivenes tre tall er entall, flertall og dualis (totall). Dualis (som kjennes på suffikset ạjim) brukes som regel om ting som opptrer parvis, for eksempel hender (jadhạjim) og ører (ʼoznạjim).

Personlige pronomener kan føyes til substantivene som suffikser. Sus betyr for eksempel «hest», mens susị betyr «min hest» og susẹjka «dine hester».

III. Adjektiver. Adjektivene er også avledet av verbalrøttene. Roten i verbet gadhạl (vokse opp, bli stor) er også roten til adjektivet gadhọl (stor).

Et adjektiv kan brukes på to måter:

1) Det kan brukes predikativt. Da står det vanligvis foran substantivet og svarer til det i kjønn og tall. Uttrykket tov haqqọl (bokst.: «god stemmen») blir oversatt med «stemmen er god». Det underforståtte verbet «er» føyes til i oversettelsen. (Den bestemte artikkelen på hebraisk er ha. Det finnes ingen ubestemt artikkel på dette språket.)

2) Det kan også brukes attributivt. Da står det etter substantivet, og i tillegg til at det svarer til substantivet i kjønn og tall, står det også i bestemt form når substantivet gjør det. Ordene haqqọl hattọv (bokst.: «stemmen den gode») betyr da «den gode stemmen».

Transkripsjon. Å transkribere hebraiske ord vil si å erstatte de hebraiske bokstavene med bokstaver fra for eksempel det latinske alfabetet. Hebraisk blir skrevet fra høyre mot venstre, men ved transkribering for norske lesere skrives ordene fra venstre mot høyre. Alfabetoversikten og forklaringen i det følgende viser noen av de retningslinjer som følges i dette verket.

Om konsonantene. Som alfabetoversikten viser, har fem av bokstavene en spesiell form når de står i slutten av ord. Noen konsonanter (ת ,פ ,כ ,ד ,ג ,ב) kan ha både en bløt og en hard uttale. Uttalen skal være hard når bokstaven har en prikk (en «dagesj lene») inne i seg (תּ ,פּ ,כּ ,דּ ,גּ ,בּ). En prikk inne i en av disse konsonantene kan også angi fordobling. Det er tilfellet når konsonanten har en vokal umiddelbart foran seg. Prikken kalles da «dagesj forte». Ordet גַּבַּי transkriberes derfor som gabbai. De fleste andre konsonanter kan også fordobles ved at de får en slik prikk inne i seg (selv om det er bare én måte å uttale dem på). (For eksempel transkriberes זּ som zz.) Et unntak har man i bokstaven heʼ (ה), som kan ha en prikk inne i seg (הּ) når den står i slutten av et ord, men en heʼ skal likevel aldri fordobles.

Konsonantene waw og jodh kan brukes til å angi vokaler. Bokstaven waw (ו) med vokalen chọlem (·) over danner en vokal som blir kalt en plene chọlem, eller chọlem magnum (וֹ), som i dette verket transkriberes som o. Waw med en prikk inni (וּ) står for u, og når den står i begynnelsen av et ord, utgjør den en egen stavelse. Når det står et ytterligere vokaltegn under bokstaven (וַּ), betyr prikken at waw skal fordobles. Da leses בַּוַּי som bawwai, mens בּוּז leses buz.

Når kaf står sist i et ord, blir sjewạʼ ( ְ) og qạmets ( ָ) skrevet inne i bokstaven i stedet for under den: ךְ ,ךָ.

Om vokalene. Alle vokaltegnene i oversikten står under linjen, bortsett fra chọlem (·), som står over den, og prikken i sjụreq ( ֹ), som står inne i waw, som allerede nevnt.

Om de reduserte vokalene. Den uttalen som er angitt i oversikten, svarer bare tilnærmet til den hebraiske. De reduserte vokalene uttales på hebraisk som en ytterst kort og nesten ikke hørbar lyd.

Under visse forhold skal en sjewạʼ uttales. Den transkriberes da som e. Men som oftest når en sjewạʼ står etter en kort vokal, og alltid når den står under en konsonant som lukker en stavelse, er den stum og utgjør et skille mellom to stavelser. Således leses יִקְטֹל som jiqtọl.

Stavelser. På hebraisk begynner alle stavelser med en konsonant og inneholder også, ifølge enkelte grammatikker, enten (1) en full vokal eller (2) en redusert vokal og en full vokal. Ordet קָטַל har dermed to stavelser, nemlig קָ (qa) og טַל (tal). Begge stavelsene inneholder en full vokal og begynner med en konsonant. Ordet בְּרִית (berịth) derimot oppfattes i noen grammatikker som et enstavelsesord fordi det bare har én full vokal (.=i), mens ordets e ( ְ), en sjewạʼ, er en redusert vokal.

Det er to unntak fra regelen om at alle stavelser begynner med en konsonant: (1) Når et ord begynner med וּ (u). Da opptrer u som en egen stavelse. Ordet וּבֵן leses u·vẹn, og וּשְׁמִי leses u·sjemị. (2) I forbindelse med pạthach furtịvum, som vokalen pạthach ( ַ) kalles når den skytes inn under konsonantene ע ,ח ,הּ når de står i slutten av ord. Da uttales pạthach før konsonanten. Altså skal רוּחַ uttales rụ·ach og ikke ru·chạ.

Noen ganger står det en liten vannrett strek, en såkalt maqqẹf (־), mellom to eller flere ord. Den kan sammenlignes med en norsk bindestrek og tjener til å binde sammen to eller flere ord så de framtrer som ett ord hvor bare det siste beholder betoningen. For eksempel skal כָּל־אֲשֶׁר leses kol-ʼasjẹr.

Betoning. Hebraiske ord har betoningen på siste eller nest siste stavelse, de fleste på siste stavelse. En aksent viser hvor trykket skal ligge.

Ved transkripsjon i dette verket angis betoningen med en trykkmarkeringsprikk under den vokalen (eller diftongen) som har hovedtrykket.

[Oversikt på side 857]

Grunnform

Intensiv

Kausativ

1) Aktiv (qal)

3) Aktiv (piel)

6) Aktiv (hifil)

2) Passiv (nifal)

4) Passiv (pual)

7) Passiv (håfal)

—

5) Refleksiv (hitpael)

—

[Oversikt på side 857]

—

Grunnform

Intensiv

Kausativ

Aktiv

קָטַל

qatạl

han drepte

קִטֵּל

qittẹl

han drepte (brutalt)

הִקְטִיל

hiqtịl

han fikk noen til å drepe

Passiv

נִקְטַל

niqtạl

han ble drept

קֻטַּל

quttạl

han ble drept (brutalt)

הָקְטַל

hoqtạl

han ble drevet til å drepe

Refleksiv

—

הִתְקַטֵּל

hithqattẹl

han drepte seg selv

—

[Oversikt på side 858]

Konsonanter

Form

Navn

Transkripsjon/uttale

ʼạlef

ʼ (nærmest stum)

בּ

beth

—

גּ

gịmel

—

gh (opprinnelig bløt, nærmere j)

דּ

dạleth

—

dh (opprinnelig som «th» i engelsk «then»)

heʼ

waw

w (som engelsk «w»)

zạjin

z (stemt «s»)

cheth

ch (som i tysk «Bach»)

teth

jodh

כּ

kaf

כ I slutten av ord: ך

—

lạmedh

מ I slutten av ord: ם

mem

נ I slutten av ord: ן

nun

sạmekh

ʽạjin

ʽ (nærmest stum)

פּ

peʼ

פ I slutten av ord: ף

—

צ I slutten av ord: ץ

tsadhẹ

qof

resj

שׂ

sin

שׁ

sjin

תּ

taw

—

th (opprinnelig som i engelsk «thin»)

Fulle vokaler

ָ (lang)

qạmets

pạthach

ֵ (lang)

tsẹre

sẹghol

chịreq

ֹ (lang)

chọlem

o som i «lov»

qạmets chatụf

o som i «kort»

qibbụts

u (egentlig nærmere o)

sjụreq

u (egentlig nærmere o)

Reduserte vokaler

sjewạʼ

e ultrakort, som i «gutten»; eller stum

chatẹf pạthach

a som i «hatt»

chatẹf sẹghol

e som i «mett»

chatẹf qạmets

o som i «slott»

Spesielle kombinasjoner

י ָ = ai

י ַ = ai

י ֵ = e (ej)

י ֶ = ej

י ִ = i

וֹ = o

וּ = u

יו ָ = aw