DÅP

Det greske ordet bạptisma betyr neddukking, det vil si fullstendig nedsenking og etterfølgende oppreising; det er avledet av verbet bạpto, som betyr «dyppe». (Joh 13: 26) I Bibelen er «å døpe» det samme som «å neddukke». Én bibeloversettelse (The Holy Bible, An Improved Edition) belyser dette i sin gjengivelse av Romerne 6: 3, 4: «Eller er dere uvitende om at alle vi som ble døpt (neddukket) til Kristus Jesus, ble døpt (neddukket) til hans død? Vi ble derfor begravet med ham ved vår dåp (neddukking) til hans død.» (Se også Ro, ED.) Den greske oversettelsen Septuaginta bruker en form av det samme ordet for «dyppe» i 2. Mosebok 12: 22 og 3. Mosebok 4: 6. (Se NW, fotnoter.) Ved neddukking i vann blir en midlertidig «begravet» og er ute av syne, og deretter blir en reist opp igjen.

Vi skal drøfte fire forskjellige former for dåp og noen spørsmål som knytter seg til dem: (1) Johannes’ dåp, (2) Jesu og hans etterfølgeres vanndåp, (3) dåp til Kristus Jesus og til hans død, (4) dåp med ild.

Johannes’ dåp. Det første menneske som ble bemyndiget av Gud til å foreta vanndåp, var Johannes, sønn av Sakarja og Elisabet. (Lu 1: 5–7, 57) Det at han var kjent som «døperen Johannes» eller «Johannes døperen» (Mt 3: 1; Mr 1: 4), viser at det spesielt var gjennom ham folk ble kjent med vanndåpen. Bibelen viser at hans tjeneste og dåp kom fra Gud og ikke var noe han selv hadde funnet på. Engelen Gabriel forutsa hans gjerning (Lu 1: 13–17), og Sakarja profeterte ved hellig ånd at Johannes skulle være profet for Den Høyeste og berede Jehovas veier. (Lu 1: 68–79) Jesus bekreftet at Johannes’ tjeneste og dåp var fra Gud. (Lu 7: 26–28) Disippelen Lukas forteller at «Guds erklæring [kom] til Johannes, Sakarjas sønn, i ødemarken. Han kom så . . . og forkynte dåp». (Lu 3: 2, 3) Apostelen Johannes sier om ham: «Det stod fram en mann som var utsendt som en Guds representant; hans navn var Johannes.» – Joh 1: 6.

En får en bedre forståelse av hva Johannes’ dåp betydde, ved å sammenligne forskjellige bibeloversettelsers gjengivelse av Lukas 3: 3. Johannes kom og forkynte «dåp som symbol på anger til tilgivelse for synder» (NV); «dåp betinget av anger» (CB); «dåp hvorved mennesker angret, slik at de kunne få sine synder tilgitt» (Kx); «dåp som tegn på anger til tilgivelse for synder» (NE); «vend om fra deres synder og bli døpt, og Gud skal tilgi deres synder» (TEV). Som det framgår av disse gjengivelsene, var det ikke dåpen, men derimot folks anger og omvendelse, som vasket bort syndene deres, og dåpen var et symbol på dette.

Den dåpen Johannes utførte, var derfor ikke en spesiell renselse som kom fra Gud ved hans tjener Johannes, men en offentlig tilkjennegivelse av og et symbol på at den enkelte angret sine synder mot Moseloven, som skulle lede jødene til Kristus. (Ga 3: 24) Johannes beredte på denne måten et folk til å «se Guds middel til frelse». (Lu 3: 6) Hans gjerning tjente til å «gjøre klar et beredt folk for Jehova». (Lu 1: 16, 17) Jesaja og Malaki hadde profetert om en slik gjerning. – Jes 40: 3–5; Mal 4: 5, 6.

Noen forskere mener at visse enkeltstående handlinger i fortiden (1Mo 35: 2; 2Mo 19: 10) og renselsesseremoniene under Moseloven (2Mo 29: 4; 3Mo 8: 6; 14: 8, 31, 32; He 9: 10, NW, fotn.) er tidlige paralleller til Johannes’ dåp og den kristne dåp. Disse handlingene danner imidlertid ikke noe virkelig motstykke til dåpens betydning, men var renselser som gav seremoniell renhet. Bare i én situasjon dreier det seg om noe som nærmer seg fullstendig neddukking av kroppen under vann. Det er i tilfellet med den spedalske Na’aman, og neddukkingen i vann ble da foretatt sju ganger. (2Kg 5: 14) Denne handlingen brakte ham ikke i et spesielt forhold til Gud, men helbredet ham bare for spedalskhet. Dessuten ble proselytter ifølge Bibelen omskåret, ikke døpt. For å kunne spise av påskemåltidet eller delta i tilbedelsen ved helligdommen måtte en være omskåret. – 2Mo 12: 43–49.

Det finnes heller ikke noe grunnlag for den påstanden som noen har framsatt om at Johannes’ dåp trolig var overtatt fra den jødiske sekten esseerne eller fra fariseerne. Begge disse sektene hadde mange krav om renselser som skulle gjentas ofte. Men Jesus viste at alt dette bare var bud innført av mennesker som ved sine tradisjoner overtrådte Guds bud. (Mr 7: 1–9; Lu 11: 38–42) Johannes døpte i vann fordi han, som han selv sa, var sendt av Gud for å gjøre det. (Joh 1: 33) Han var ikke sendt av esseerne eller av fariseerne. Hans oppdrag gikk ikke ut på å skaffe jødiske proselytter, men å døpe slike som allerede var medlemmer av den jødiske menighet. – Lu 1: 16.

Johannes visste at hans gjerning bare tjente til å berede veien for Guds Sønn, Messias, og deretter ville vike for dennes større tjeneste. Grunnen til at Johannes døpte, var at Messias skulle bli tilkjennegitt for Israel. (Joh 1: 31) Ifølge Johannes 3: 26–30 skulle Messias’ tjeneste tilta, mens Johannes’ tjeneste skulle avta. De som ble døpt av Jesu disipler under Jesu jordiske tjeneste, og som derfor også ble Jesu disipler, ble døpt som symbol på anger, og denne dåpen betydde således det samme som Johannes’ dåp. – Joh 3: 25, 26; 4: 1, 2.

Jesu dåp i vann. Jesu egen dåp, som ble utført av Johannes, må nødvendigvis ha hatt en annen betydning og tjent et annet formål enn «Johannes’ dåp», for Jesus «begikk ingen synd, og det ble heller ikke funnet svik i hans munn». (1Pe 2: 22) Han kunne derfor ikke underlegge seg en handling som symboliserte anger. Det var uten tvil av denne grunn Johannes gjorde innvendinger mot å døpe Jesus. Men Jesus sa: «La det skje denne gangen, for på den måten passer det seg for oss å fullbyrde alt som er rettferdig.» – Mt 3: 13–15.

Lukas forteller at Jesus bad da han ble døpt. (Lu 3: 21) Og han som skrev Hebreerbrevet, sier at Jesus Kristus da han kom «inn i verden» (det vil ikke si da han ble født og ikke kunne lese og si disse ordene, men da han framstilte seg for å bli døpt og begynte sin tjeneste), sa følgende, i samsvar med Salme 40: 6–8 (LXX): «Slaktoffer og offergave ønsket du ikke, men du gjorde i stand et legeme til meg. . . . Se, jeg er kommet (i bokrullen står det skrevet om meg) for å gjøre din vilje, Gud.» (He 10: 5–9) Jesus var av fødsel et medlem av den jødiske nasjon, som hadde inngått en pakt med Gud, nemlig lovpakten. (2Mo 19: 5–8; Ga 4: 4) Han befant seg således allerede i et paktsforhold til Jehova Gud da han kom til Johannes for å bli døpt. Jesus gjorde dermed noe mer enn det som ble krevd av ham under Moseloven. Han framstilte seg for sin Far, Jehova, for å gjøre hans «vilje» med hensyn til å ofre sitt eget legeme, som var ’gjort i stand’, og med hensyn til å avskaffe dyreofrene som ble frambåret i henhold til Moseloven. Apostelen Paulus sier: «Ved den nevnte ’vilje’ er vi blitt helliget ved at Jesu Kristi legeme ble ofret én gang for alle.» (He 10: 10) Faderens vilje med Jesus innebar også virksomhet i forbindelse med Riket, og denne tjenesten framstilte Jesus seg også for å utføre. (Lu 4: 43; 17: 20, 21) Jehova godtok og anerkjente at hans Sønn framstilte seg for å gjøre dette, for han salvet ham med hellig ånd og sa: «Du er min Sønn, den elskede; jeg har godkjent deg.» – Mr 1: 9–11; Lu 3: 21–23; Mt 3: 13–17.

Jesu etterfølgeres vanndåp. Johannes’ dåp skulle erstattes av den dåp som Jesus gav befaling om med ordene: «Gå derfor og gjør disipler av mennesker av alle nasjonene, idet dere døper dem i Faderens og Sønnens og den hellige ånds navn.» (Mt 28: 19) Dette var den eneste vanndåpen som hadde Guds godkjennelse fra pinsedagen i år 33 og framover. Noen år etter år 33 underviste en nidkjær mann ved navn Apollos rett og riktig om Jesus, men han var bare kjent med Johannes’ dåp og måtte korrigeres på dette punktet. Det samme måtte de disiplene som Paulus møtte i Efesos, og som var blitt døpt med Johannes’ dåp. Dette hadde tydeligvis skjedd etter at den ikke lenger var gyldig, ettersom Paulus’ besøk i Efesos fant sted omkring 20 år etter at lovpakten hadde opphørt. De ble nå døpt i Jesu navn og fikk den hellige ånd. – Apg 18: 24–26; 19: 1–7.

At den kristne dåp krever forståelse av Guds Ord og en veloverveid beslutning om å framstille seg for å gjøre Guds åpenbarte vilje, framgår av det som skjedde på pinsedagen i år 33. De jødene og proselyttene som var samlet, hadde allerede en viss kjennskap til De hebraiske skrifter, og da de hørte Peter tale om Jesus som Messias, var det 3000 som «av hjertet tok imot hans ord» og ble døpt. (Apg 2: 41; 3: 19 til 4: 4; 10: 34–38) De som Filip forkynte for i Samaria, viste først tro på det gode budskap, og deretter ble de døpt. (Apg 8: 12) Den etiopiske evnukken, som fordi han var en from jødisk proselytt, også hadde kjennskap til Jehova og De hebraiske skrifter, hørte først forklaringen på hvordan disse skriftene var blitt oppfylt på Jesus, og deretter, etter at han hadde godtatt den, gav han uttrykk for at han ønsket å bli døpt. (Apg 8: 34–36) Peter forklarte Kornelius at «den som frykter [Gud] og øver rettferdighet, [er] antagelig» (Apg 10: 35), og at enhver som viser tro på Jesus Kristus, får tilgivelse for synder ved hans navn. (Apg 10: 43; 11: 18) Alt dette er i samsvar med Jesu befaling: ’Gjør disipler, idet dere lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere.’ De som tar imot læren og blir disipler, kan med rette bli døpt. – Mt 28: 19, 20; Apg 1: 8.

Da jøder som var medansvarlige for Jesu død, og som uten tvil var kjent med Johannes’ dåp, hørte Peter tale på pinsedagen, «stakk det dem i hjertet», og de spurte: «Brødre, hva skal vi gjøre?» Peter svarte: «Vis anger, og la dere døpe, hver og én av dere, i Jesu Kristi navn til tilgivelse for deres synder, og dere skal få den hellige ånds frie gave.» (Apg 2: 37, 38) Legg merke til at Peter pekte på noe som var nytt for dem. De skulle ikke vise anger og la seg døpe med Johannes’ dåp, men vise anger og la seg døpe i Jesu Kristi navn for at syndene deres kunne bli tilgitt. Peter sa ikke at det var dåpen som vasket bort synder. Han visste at «Jesu, [Guds] Sønns, blod renser oss fra all synd». (1Jo 1: 7) Senere, etter å ha omtalt Jesus som «livets Hovedformidler», sa Peter til jødene i templet: «Vis derfor anger og vend om, for å få DERES synder strøket ut, så tider med ny styrke kan komme fra Jehovas person.» (Apg 3: 15, 19) Han lærte dem her at det var det at de angret sin onde gjerning mot Kristus og ’vendte om’ og anerkjente ham, som ville føre til at de fikk tilgitt sin synd; han nevnte ikke dåpen ved denne anledningen.

Når det gjelder jødenes situasjon, så ble lovpakten opphevet på grunnlag av Kristi død på torturpælen (Kol 2: 14), og den nye pakt trådte i kraft på pinsedagen i år 33. (Jf. Apg 2: 4; He 2: 3, 4.) Gud viste imidlertid jødene en spesiell gunst i ytterligere tre og et halvt år. I denne perioden begrenset Jesu disipler sin forkynnelse til jøder, jødiske proselytter og samaritaner. Men omkring år 36 sendte Gud Peter til en ikke-jøde, den romerske offiseren Kornelius, og ved å utøse sin hellige ånd over Kornelius og hans husstand viste han Peter at ikke-jøder nå kunne bli døpt i vann. (Apg 10: 34, 35, 44–48) Ettersom Gud ikke lenger anerkjente lovpakten med de omskårne jøder, men nå bare anerkjente sin nye pakt med Jesus Kristus som mellommann, anså han ikke lenger kjødelige jøder, enten de var omskårne eller uomskårne, for å stå i et spesielt forhold til ham. De kunne ikke oppnå en spesiell stilling hos Gud ved å overholde Moseloven, som ikke lenger var gyldig, og heller ikke ved Johannes’ dåp, som hadde tilknytning til Moseloven, men de måtte nærme seg Gud ved tro på hans Sønn og la seg døpe i vann i Jesu Kristi navn for å oppnå Jehova Guds godkjennelse og gunst. – Se SYTTI UKER (Pakten ved makt «i én uke»).

Etter år 36 har Gud derfor betraktet alle, enten de er jøder eller ikke-jøder, på samme måte. (Ro 11: 30–32; 14: 12) Folk i hedningnasjonene, unntatt de som hadde vært omskårne jødiske proselytter, hadde ikke vært under lovpakten og hadde aldri utgjort et folk som var tatt inn i et spesielt forhold til Gud, Faderen. Nå fikk de som enkeltpersoner anledning til å bli en del av Guds folk. Før de kunne bli døpt i vann, måtte de derfor vende seg til Gud i troen på hans Sønn, Jesus Kristus. Deretter kunne de i samsvar med Kristi eksempel og befaling la seg døpe i vann. – Mt 3: 13–15; 28: 18–20.

Den kristne dåp ville få stor innflytelse på deres forhold til Gud. Apostelen Peter skrev etter å ha henvist til at Noah bygde arken, som han og hans familie ble bevart i gjennom vannflommen: «Det som svarer til dette, frelser nå også dere, nemlig dåpen (ikke avleggelsen av kjødets urenhet, men anmodningen til Gud om en god samvittighet), ved Jesu Kristi oppstandelse.» (1Pe 3: 20, 21) Arken var et håndgripelig vitnesbyrd om at Noah hadde innviet seg til å gjøre Guds vilje og deretter trofast hadde utført den oppgaven han hadde fått av Gud. Dette førte til at han ble bevart. De som innvier seg til Jehova på grunnlag av tro på den oppstandne Kristus, lar seg døpe som symbol på dette og gjør Guds vilje, kommer på lignende måte til å bli frelst fra den nåværende onde verden. (Ga 1: 3, 4) De går ikke lenger mot tilintetgjørelsen sammen med resten av verden. De vil bli frelst fra dette, og de får en god samvittighet av Gud.

Ingen barnedåp. I betraktning av at det å ’høre ordet’, ’av hjertet ta imot ordet’ og ’vise anger’ går forut for vanndåpen (Apg 2: 14, 22, 38, 41), og at dåpen krever at en tar en alvorlig beslutning, er det tydelig at en må ha nådd en viss alder for å kunne la seg døpe. Noen som går inn for barnedåp, viser til tilfeller hvor ’husstander’ ble døpt, for eksempel husstandene til Kornelius, Lydia, fangevokteren i Filippi, Krispus og Stefanas. (Apg 10: 48; 11: 14; 16: 15, 32–34; 18: 8; 1Kt 1: 16) De mener at dette betyr at spedbarn i disse familiene også ble døpt. Når det gjelder Kornelius’ husstand, hadde imidlertid de som ble døpt, hørt ordet og mottatt den hellige ånd, og de talte i tunger og lovpriste Gud; dette kan ikke ha omfattet spedbarn. (Apg 10: 44–46) Lydia var «en tilbeder av Gud, . . . og Jehova åpnet hennes hjerte helt, så hun gav akt på de ting som ble sagt av Paulus». (Apg 16: 14) Fangevokteren i Filippi måtte «tro på Herren Jesus», og det er underforstått at de øvrige medlemmene av hans familie også måtte tro for å bli døpt. (Apg 16: 31–34) «Krispus, synagogeforstanderen, kom til tro på Herren, og det gjorde også hele hans husstand.» (Apg 18: 8) Alt dette viser at dåpen var forbundet med å høre, å tro og å lovprise Gud, noe spedbarn ikke kan gjøre. Da folk i Samaria hørte og trodde «det gode budskap om Guds rike og om Jesu Kristi navn, lot de seg døpe». I dette tilfellet sier beretningen tydelig at de som ble døpt, ikke var spedbarn, men «menn og kvinner». – Apg 8: 12.

Apostelen Paulus’ uttalelse til korinterne om at barn var «hellige» på grunn av en troende far eller mor, er ikke et bevis for at spedbarn ble døpt, men snarere for det motsatte. Mindre barn som var for unge til å kunne treffe en slik beslutning, ville komme inn under en form for fortjenstfullhet på grunn av den troende faren eller moren, ikke på grunn av det såkalte dåpens sakrament, som skulle skjenke en uavhengig fortjenstfullhet. Hvis spedbarn kunne bli døpt, ville de ikke behøve å komme inn under sin troende fars eller mors fortjenstfullhet. – 1Kt 7: 14.

Det er sant at Jesus sa: «Slutt med å hindre [de små barna] i å komme til meg, for himlenes rike hører slike til.» (Mt 19: 13–15; Mr 10: 13–16) Men de ble ikke døpt. Jesus velsignet dem, og det er ingenting som tyder på at det at han la hendene på dem, var en religiøs seremoni. Han viste videre at grunnen til at «Guds rike hører slike til», ikke var at de ble døpt, men at de var lærevillige og tillitsfulle. De kristne har fått befaling om å være «spedbarn i ondskap», men «fullvoksne i forstandsevner». – Mt 18: 4; Lu 18: 16, 17; 1Kt 14: 20.

Religionshistorikeren August Neander skrev om de kristne i det første århundre: «Den skikk å døpe spedbarn var ukjent på den tiden . . . At det ikke finnes noe spor etter spedbarnsdåp så sent som (iallfall ikke tidligere enn) på Irenaeus’ tid [ca. 120/140–200/203 e.v.t.], og at den ble anerkjent som en apostolisk tradisjon først i løpet av det tredje århundre, taler imot og ikke for at den har en apostolisk opprinnelse». – History of the Planting and Training of the Christian Church by the Apostles, 1864, s. 162.

Fullstendig neddukking. Betydningen av det greske ordet for dåp (se ovenfor) tilsier at dåpen skal utføres ved fullstendig neddukking i vann, ikke bare ved stenking eller overøsing. De bibelske eksemplene bekrefter dette. Jesus ble døpt i en nokså stor elv, Jordan, og etter at han var blitt døpt, kom han «opp av vannet». (Mr 1: 10; Mt 3: 13, 16) Johannes valgte et sted i Jordandalen i nærheten av Salim hvor han kunne døpe, «fordi det var rikelig med vann der». (Joh 3: 23) Den etiopiske evnukken bad Filip om å bli døpt da de kom til «en ansamling av vann». De «gikk begge ned i vannet». Etterpå kom de «opp av vannet». (Apg 8: 36–40) Alt dette tyder på at det på disse stedene var nokså mye og dypt vann, som de altså måtte gå ned i og opp av, ikke bare en liten ankeldyp dam. Dessuten tilsier den omstendighet at dåpen også ble brukt som symbol på begravelse, at det dreide seg om fullstendig neddukking. – Ro 6: 4–6; Kol 2: 12.

Historiske kilder viser at de første kristne praktiserte dåp ved neddukking. New Catholic Encyclopedia (1967, bd. II, s. 56) sier om dette emnet: «I urkirken foregikk dåpen åpenbart ved fullstendig neddukking.» Larousse du XX^e Siècle (Paris 1928) sier: «De første kristne ble døpt ved fullstendig neddukking hvor som helst det fantes vann.»

Dåp til Kristus Jesus og til hans død. Da Jesus ble døpt i Jordan, visste han at han slo inn på en kurs som ville medføre offerdøden. Han visste at det legemet som var ’gjort i stand’ til ham, måtte dø, at han måtte dø uskyldig som et fullkomment menneske, et offer som hadde en gjenløsende verdi og kunne løskjøpe menneskeheten. (Mt 20: 28) Jesus forstod at han måtte «nedsenkes» i døden, men at han ville bli oppreist på den tredje dag. (Mt 16: 21) Han omtalte dette som en dåp til døden. (Lu 12: 50) Han forklarte sine disipler at han allerede under sin tjeneste var i ferd med å bli døpt med denne dåpen. (Mr 10: 38, 39) Han ble fullt ut døpt til døden da han ble «nedsenket» i døden ved å bli pælfestet den 14. nisan i år 33. Da han ble oppreist av sin Far, Jehova Gud, på den tredje dag, ble denne dåpen, som også innbefatter en oppreising, fullført. Jesu dåp til døden er klart forskjellig fra hans vanndåp. Vanndåpen ble foretatt og fullført ved begynnelsen av hans jordiske tjeneste, mens hans dåp til døden først begynte da.

Jesu Kristi trofaste apostler ble døpt i vann med Johannes’ dåp. (Joh 1: 35–37; 4: 1) Men de var ennå ikke blitt døpt med hellig ånd da Jesus påpekte at de også skulle bli døpt med en symbolsk dåp som var lik hans, en dåp til døden. (Mr 10: 39) Dåp til Kristi død er derfor noe annet enn vanndåpen. I sitt brev til den kristne menigheten i Roma sa Paulus følgende om dette: «Vet dere ikke at alle vi som ble døpt til Kristus Jesus, ble døpt til hans død?» – Ro 6: 3.

Det er Jehova Gud som står bak en slik dåp til Kristus Jesus og til hans død. Han salvet Jesus og gjorde ham derved til Kristus, eller Den salvede. (Apg 10: 38) Slik døpte Gud Jesus med hellig ånd for at hans disipler deretter, gjennom ham, kunne bli døpt med hellig ånd. De som blir Kristi medarvinger og får et himmelsk håp, må derfor bli «døpt til Kristus Jesus», det vil si til den salvede Jesus, som da han ble salvet, ble en åndsavlet sønn av Gud. Dermed blir de forent med ham, sitt Hode, og de blir medlemmer av den menighet som er Kristi legeme. – 1Kt 12: 12, 13, 27; Kol 1: 18.

Fra den dagen da disse kristne disiplene blir døpt til Kristus Jesus, må de leve et liv i ulastelighet under prøve, et liv som innebærer at de daglig blir stilt ansikt til ansikt med døden, og at de til slutt dør ulastelige, slik apostelen Paulus beskrev det i sitt brev til de kristne i Roma: «Derfor ble vi begravet med ham ved vår dåp til hans død, for at liksom Kristus ble oppreist fra de døde ved Faderens herlighet, så skulle også vi vandre i et nytt liv. For hvis vi er blitt forent med ham i en død som er lik hans, skal vi visselig også bli forent med ham i en oppstandelse som er lik hans.» – Ro 6: 4, 5; 1Kt 15: 31–49.

Paulus forklarer det ytterligere da han i brevet til menigheten i Filippi beskriver sitt eget livsløp som «en delaktighet i hans [Kristi] lidelser» og så sier: «Jeg underkaster meg en død som er lik hans, for å se om jeg på noen måte kan nå fram til den tidligere oppstandelse fra de døde.» (Flp 3: 10, 11) Bare Den Allmektige Gud, den himmelske Far, som døper dem som blir døpt i forening med Jesus Kristus og til hans død, kan fullføre denne dåpen. Det gjør han gjennom Kristus ved å oppreise dem fra døden og forene dem med Jesus Kristus i en oppstandelse som ligner hans, det vil si en oppstandelse til et uforgjengelig liv i himmelen. – 1Kt 15: 53, 54.

Apostelen Paulus illustrerer hvordan en hel menighet så å si kan bli døpt til en befrier og leder, idet han skriver om Israels menighet at den ble «døpt til Moses ved hjelp av skyen og havet». Ettersom israelittene ble dekket av en beskyttende sky og vannet stod som en mur på begge sider av dem, ble de i symbolsk forstand nedsenket eller døpt. Moses forutsa at Gud ville oppreise en profet lik ham; Peter anvendte denne profetien på Jesus Kristus. – 1Kt 10: 1, 2; 5Mo 18: 15–19; Apg 3: 19–23.

Hva vil det si å bli døpt ’i den hensikt å være død’?

Deler av 1. Korinter 15: 29 er i forskjellige bibeloversettelser blitt gjengitt slik: «Hvorfor lar noen seg døpe for de døde?» (NO); «på vegne av sine døde?» (AT); «på vegne av de døde» (NE); «Hva skal ellers de gjøre som blir døpt i den hensikt å være døde?» (NV).

Dette verset er blitt fortolket på mange måter. Den vanligste fortolkningen går ut på at Paulus hentydet til stedfortredende dåp, det vil si at levende lar seg døpe i vann i stedet for og til gagn for noen som er døde. Det finnes imidlertid ingen beviser for at en slik praksis ble fulgt på Paulus’ tid, og den ville heller ikke være i samsvar med de skriftstedene som tydelig viser at de som ble døpt, var «disipler», slike som selv ’av hjertet tok imot ordet’, og som personlig «trodde». – Mt 28: 19; Apg 2: 41; 8: 12.

Ifølge A Greek-English Lexicon, av Liddell og Scott, kan den greske preposisjonen hypẹr, som forekommer med genitiv i 1. Korinter 15: 29, blant annet gjengis med «for», «på vegne av» og «for [noens] skyld». I noen sammenhenger kan uttrykket «for [noens] skyld» inneholde tanken om hensikt. Allerede i 1728 gjorde Jacob Elsner oppmerksom på flere eksempler fra gresk litteratur hvor hypẹr med genitiv har en betydning som uttrykker hensikt, og han viste at konstruksjonen i 1. Korinter 15: 29 har denne betydningen. (Observationes Sacræ in Novi Foederis Libros, Utrecht, bd. II, s. 127–131) I samsvar med dette gjengir Ny verden-oversettelsen ordet hypẹr i dette verset med «i den hensikt (å)».

Når det grammatikalsk sett er mulig å oversette et uttrykk på mer enn én måte, er den korrekte gjengivelsen den som er i samsvar med sammenhengen. Som det framgår av 1. Korinter 15: 3, 4, er det først og fremst troen på Jesu Kristi død og oppstandelse som drøftes her. I de etterfølgende versene legger Paulus fram beviser for at denne troen er velbegrunnet (v. 5–11); han drøfter de alvorlige konsekvensene av å fornekte troen på oppstandelsen (v. 12–19), og han understreker at Kristi oppstandelse gir sikkerhet for at andre vil bli oppreist fra de døde (v. 20–23), og at alt dette vil føre til at alle fornuftutstyrte skapninger til slutt blir brakt i forening med Gud (v. 24–28). Vers 29 er tydeligvis en del av denne drøftelsen. Men hvilken oppstandelse er det tale om i vers 29? Er det oppstandelsen av dem som ifølge dette verset «blir døpt»? Eller av noen som døde før denne dåpen fant sted? Hva viser de neste versene? I versene 30 til 34 er det tydeligvis utsiktene til framtidig liv for levende kristne som blir drøftet, og versene 35 til 58 viser at det dreier seg om trofaste kristne som har håp om liv i himmelen.

Dette stemmer overens med Romerne 6: 3, som sier: «Vet dere ikke at alle vi som ble døpt til Kristus Jesus, ble døpt til hans død?» Som det framgår av dette skriftstedet, er dette ikke en dåp som en kristen gjennomgår på vegne av en som er død, men derimot en dåp som berører vedkommendes egen framtid.

I hvilken forstand ble så disse kristne «døpt i den hensikt å være døde», eller «døpt til hans død»? De ble i likhet med Kristus «nedsenket» i et livsløp som ville føre til at de døde som ulastelige, med håp om en oppstandelse lik hans, til udødelig åndelig liv. (Ro 6: 4, 5; Flp 3: 10, 11) Dette var ikke en dåp som ble utført på et øyeblikk, som vanndåpen. Mer enn tre år etter at Jesus ble døpt i vann, talte han om en dåp som ennå ikke var fullført for ham selv, og som ennå hørte framtiden til for hans disipler. (Mr 10: 35–40) Ettersom en slik dåp fører til oppstandelse til himmelsk liv, må den begynne med at Guds ånd virker slik på en person at han får dette håpet, og den må ende, ikke med døden, men med innfrielsen av håpet om å oppnå udødelighet som en åndeskapning ved en oppstandelse. – 2Kt 1: 21, 22; 1Kt 6: 14.

Et menneskes plass i Guds hensikt. Når en lar seg døpe i vann, trer en inn i et spesielt forhold til Jehova som hans tjener for å gjøre hans vilje. En bestemmer ikke selv hva Guds vilje er i ens eget tilfelle; det er Gud som avgjør hvordan han vil bruke den enkelte, og hvilken plass han vil tildele den enkelte i forbindelse med gjennomføringen av sin hensikt. Vi har et eksempel fra fortiden som gjelder Israels nasjon. Hele nasjonen befant seg i et spesielt forhold til Gud; den var Jehovas eiendom. (2Mo 19: 5) Men det var bare Levi stamme som var utvalgt til å gjøre tjeneste ved helligdommen, og av denne stammen var det bare Arons familie som utgjorde presteskapet. (4Mo 1: 48–51; 2Mo 28: 1; 40: 13–15) Kongedømmet ble av Jehova Gud utelukkende knyttet til Davids slekt. – 2Sa 7: 15, 16.

På lignende måte blir de som lar seg døpe som kristne, Guds eiendom, hans slaver, som han kan bruke som han vil. (1Kt 6: 20) Et eksempel på at det er Gud som avgjør dette, finnes i Åpenbaringen, hvor det omtales et bestemt antall personer som er endelig «beseglet», nemlig 144 000. (Åp 7: 4–8) Allerede før de får denne endelige godkjennelsen, tjener Guds hellige ånd som et segl som for de beseglede utgjør «et pant på forhånd» på deres himmelske arv. (Ef 1: 13, 14; 2Kt 5: 1–5) Til dem som har dette håpet, blir det dessuten sagt: «Gud [har] satt lemmene på legemet [Kristi legeme], hvert enkelt av dem, slik som det behaget ham.» – 1Kt 12: 18, 27.

Jesus henledet oppmerksomheten på en annen gruppe mennesker da han sa: «Jeg har andre sauer, som ikke er av denne kveen; også dem må jeg føre, og de skal høre min røst, og de skal bli én hjord, én hyrde.» (Joh 10: 16) Disse tilhører ikke den «lille hjord» (Lu 12: 32), men også de må nærme seg Gud gjennom Jesus Kristus og la seg døpe i vann.

Dette er i samsvar med apostelen Johannes’ syn i Åpenbaringen, kapittel 7, et syn hvor han etter å ha sett de 144 000 ’beseglede’ fikk se «en stor skare, som ingen kunne telle». Som det framgår av synet, har de «vasket sine lange kjortler og gjort dem hvite i Lammets blod», noe som vitner om tro på Jesu Kristi, Guds Lams, gjenløsningsoffer. (Åp 7: 9, 14) De oppnår derfor Guds gunst og anerkjennelse, idet de ’står foran Guds trone’, men de er ikke blant dem som Gud utvelger til å bli ’beseglet’, de 144 000. Som det videre blir vist i synet, tjener denne ’store skare’ Gud dag og natt, og han vil beskytte dem og dra omsorg for dem. – Åp 7: 15–17.

Dåp med ild. Da mange fariseere og saddukeere kom ut til døperen Johannes, kalte han dem «hoggormyngel». Han talte om den som skulle komme etter ham, og sa: «Han skal døpe dere med hellig ånd og med ild.» (Mt 3: 7, 11; Lu 3: 16) Dåpen med ild er ikke den samme som dåpen med hellig ånd. Dåpen med ild kan ikke, slik noen hevder, være de tungene av ild som viste seg på pinsedagen, for de disiplene som var samlet, ble ikke døpt eller nedsenket i ild. (Apg 2: 3) Johannes fortalte tilhørerne sine at det ville finne sted en atskillelse; hveten ville bli samlet inn, og deretter ville agnene bli brent opp med en ild som ikke kunne slokkes. (Mt 3: 12) Han pekte på at ilden ikke ville være en velsignelse eller en belønning, men en følge av at ’treet ikke frambrakte god frukt’. – Mt 3: 10; Lu 3: 9.

Jesus brukte ild som symbol på tilintetgjørelse da han forutsa hvordan dommen over de onde ville bli fullbyrdet under hans nærvær, idet han sa: «På den dag da Lot gikk ut av Sodoma, regnet det ild og svovel fra himmelen og tilintetgjorde dem alle. På samme måte skal det være på den dag da Menneskesønnen skal åpenbares.» (Lu 17: 29, 30; Mt 13: 49, 50) Andre eksempler på at ild brukes som symbol på tilintetgjørelse og ikke på frelse, finnes i 2. Tessaloniker 1: 8, Judas 7 og 2. Peter 3: 7, 10.