SAMSON
(Sạmson) [fra en rot som betyr «sol»].
En av Israels mest fremtredende dommere; sønn av Manoah, en danitt fra Sora. Før Samson ble født, viste en engel seg for moren hans og sa at hun skulle føde en sønn som skulle være nasireer fra fødselen av, og som skulle «ta ledelsen i å frelse Israel av filisternes hånd». (Dom 13: 1–5, 24; 16: 17) Ettersom Samson med tiden skulle føre an i kampen mot filisterne, ville han måtte komme nær likene av folk som ble drept i kamp. Det framgår derfor av selve oppdragets art at han ikke ble underlagt den loven som forbød nasireere å røre ved lik. (4Mo 6: 2–9) Det er dessuten verdt å merke seg at denne loven gjaldt personer som frivillig avla nasireerløfte; i Samsons tilfelle gjaldt derimot de spesifikke kravene som Jehovas engel hadde nevnt for hans mor.
Da Samson var gammel nok til å gifte seg, bad han foreldrene sine om å la ham få en bestemt filistisk kvinne fra Timnah til hustru. Dette var i overensstemmelse med Guds ånds ledelse, ettersom det ville gi ham anledning til å komme i strid med filisterne. (Dom 13: 25 til 14: 4) Litt senere ble Samson angrepet av en ungløve i nærheten av Timnah. Styrket av Guds ånd rev han dyret i stykker med bare nevene. Han gikk så videre til Timnah, hvor han snakket med den filisterkvinnen som han ville gifte seg med. – Dom 14: 5–7.
Senere gikk Samson ned til Timnah for å føre sin forlovede hjem; foreldrene hans var med. Underveis gjorde han en avstikker for å se på åtselet av den løven han hadde drept, og fant en bisverm og honning inni det. Han spiste litt av honningen, og da han kom tilbake til foreldrene sine, gav han også honning til dem. Under bryllupsfesten formulerte han en gåte på bakgrunn av denne hendelsen og framsatte den for 30 filistiske brudesvenner. De videre begivenhetene i forbindelse med gåten gav Samson anledning til å slå i hjel 30 filistere i Asjkalon. – Dom 14: 8–19.
Da faren til hans forlovede nå gav henne til en annen mann og ikke lot Samson få treffe henne, fikk Samson en ny anledning til å volde filisterne skade. Ved hjelp av 300 rever satte han fyr på filisternes kornåkrer, vingårder og olivenlunder. De rasende filisterne brente nå Samsons forlovede og faren hennes opp med ild, fordi farens behandling av Samson var årsak til det tapet filisterne hadde lidd. Ved å gjøre dette gav de Samson en ny anledning til å hevne seg på dem. Han drepte mange filistere, «idet han slengte sammen ben på lår». – Dom 14: 20 til 15: 8.
Filisterne drog så til Leki for å prøve å hevne seg på Samson. Tre tusen fryktsomme menn fra Juda gikk nå til Etams steile klippe, hvor Samson befant seg, og overtalte ham til å overgi seg, og så bandt de ham med to nye reip og førte ham til filisterne. Triumferende gjorde filisterne seg klar til å ta imot Samson. Men «Jehovas ånd begynte å virke på ham, og reipene som var om armene hans, ble som lintråder som er blitt svidd i ild, slik at båndene smeltet av hendene hans». Han tok et friskt kjeveben av en eselhingst og slo ned tusen mann. Etterpå gav han Jehova æren for seieren. Ved denne anledningen skaffet Jehova på mirakuløst vis til veie vann som svar på Samsons anmodning om å få slokket sin tørst. – Dom 15: 9–19.
En gang gikk Samson inn i en prostituert kvinnes hus i filisterbyen Gaza. Da filisterne fikk høre om dette, la de seg i bakhold for å drepe ham om morgenen. Men ved midnatt stod Samson opp, rykket byporten og dens sidestolper sammen med bommen løs fra bymuren og bar dette «opp på toppen av det fjellet som ligger foran Hebron». (Dom 16: 1–3; se GAZA nr. 1.) Dette var en alvorlig ydmykelse for filisterne, ettersom Gaza nå var sterkt svekket og dårlig beskyttet mot angripere. Det at Samson kunne gjennomføre denne forbløffende bedriften, viser at han fortsatt hadde Guds ånd. Dette tyder på at han ikke hadde umoralske hensikter med å gå inn til den prostituerte kvinnen. I J.P. Langes Commentary on the Holy Scriptures (Dom 16: 1, s. 212) sier bibelkommentatoren Paulus Cassel angående dette: «Samson kom ikke til Gaza i den hensikt å oppsøke en skjøge; det blir nemlig sagt at ’han gikk dit og fikk der se en [prostituert kvinne]’. Men da han ønsket å bli der [i Gaza] natten over, var det ikke annet han, nasjonens fiende, kunne gjøre enn å ta inn hos [den prostituerte kvinnen]. . . . Hans opphold blir omtalt i vendinger som ligner på dem som blir brukt om speidernes opphold i Rahabs hus. Ordene ’han fikk se henne’ viser bare at da han så en kvinne av hennes slag, visste han hvor han kunne finne ly for natten.» (Oversatt til engelsk og redigert av P. Schaff, 1976.) Det er også verdt å merke seg at beretningen sier at «Samson ble liggende til midnatt», ikke at Samson ble liggende hos henne til midnatt.
Ved å gå inn i fiendens territorium viste Samson at han var fryktløs. Det kan godt være at han gikk til Gaza for å ’søke en anledning til strid mot filisterne’, slik tilfellet hadde vært da han ville gifte seg med en filistisk kvinne. (Dom 14: 4) I så fall aktet han tydeligvis å bruke enhver motstand som en anledning til å tilføye filisterne skade.
Forrådt av Dalila. Det var etter dette Samson forelsket seg i Dalila. (Se DALILA.) Hun prøvde å finne ut hva som var hemmeligheten ved Samsons styrke, for å tjene penger på dette. Tre ganger gav han henne villedende svar. Men fordi hun i lang tid fortsatte med å mase på ham, gav han til slutt etter og fortalte henne at hans styrke kom av at han hadde vært en nasireer fra fødselen av. Hun tok så kontakt med filisterne for å kunne overgi ham til dem og innkassere belønningen. Mens Samson sov på fanget hennes, fikk hun håret hans raket av. Da han våknet, hadde han ikke lenger Jehovas ånd, ettersom han hadde brakt seg selv i en situasjon som gjorde at han ikke lenger var nasireer. Det var ikke håret i seg selv, men det som det stod for, nemlig hans spesielle forhold til Jehova som nasireer, som gav ham styrke. Da dette forholdet hadde opphørt, var ikke Samson annerledes enn andre mennesker. Derfor kunne filisterne nå blinde ham, binde ham med kobberlenker og sette ham til å male på kvern i fangehuset. – Dom 16: 4–21.
Mens Samson var innesperret i fangehuset, arrangerte filisterne en stor offerfest for sin gud Dagon, som de gav æren for at de hadde greid å ta Samson til fange. Store mengder mennesker, deriblant alle aksefyrstene, var samlet i det huset hvor man tilbad Dagon. Bare på taket var det 3000 menn og kvinner. Filisterne hentet nå Samson fra fangehuset for at han skulle være til forlystelse for dem; Samsons hår hadde for øvrig nå vokst seg kraftig igjen. Da Samson kom, bad han den gutten som ledet ham, om å la ham kjenne på de søylene som bygningen hvilte på. Han bad så til Jehova og sa: «Jeg ber deg, kom meg i hu, og styrk meg, det ber jeg deg om, bare denne ene gangen, du den sanne Gud, og la meg hevne meg på filisterne med hevn for ett av mine to øyne.» (Dom 16: 22–28) At han bad om å få hevn bare for det ene øyet, kan komme av at han erkjente at han selv hadde en del av skylden for at han hadde mistet øynene. En annen mulighet er at han følte at han som Jehovas representant umulig ville kunne hevne seg fullt ut.
Samson presset seg mot de to bærende søylene, og så «bøyde han seg med kraft» og fikk huset til å styrte sammen. Dette førte til at han selv døde, men ved sin død drepte han også flere filistere enn han hadde drept i løpet av hele sin levetid. Noen slektninger begravet ham «mellom Sora og Esjtaol på hans far Manoahs gravsted». Samson døde således som en trofast tjener for Jehova etter å ha virket som dommer for Israel i 20 år. Han blir derfor med rette nevnt blant dem som ved tro ble gjort sterke. – Dom 15: 20; 16: 29–31; He 11: 32–34.