BY

Tettbygd område som har større utstrekning, folketall og betydning enn en landsby. Det hebraiske ordet ʽir, som er oversatt med «by», forekommer nesten 1100 ganger i Bibelen. Noen ganger er ordet qirjạh (også «by») brukt som synonym eller i parallellismer, og da er gjerne ʽir oversatt med «stad». Eksempler: «Deretter skal du kalles ’Rettferdighetens stad’ [ʽir], ’Den trofaste by’ [qirjạh]», og: «Hvordan kan det ha seg at lovprisningens stad [ʽir] ikke er blitt forlatt, jubelens by [qirjạth]?» – Jes 1: 26; Jer 49: 25.

«Bosetninger» (hebr. chatserịm), «tilhørende småbyer» (hebr. banọth) og «landsbyer» (hebr. kefarịm), som også er nevnt i Bibelen, skilte seg ut fra «byene» ved at de ikke var omgitt av murer, men lå i åpent land. (1Sa 6: 18) Når slike bosetninger lå i utkanten av eller i nærheten av en befestet by, ble de kalt «tilhørende småbyer», bokstavelig «døtre av» den befestede byen. (4Mo 21: 25; se TILHØRENDE SMÅBYER.) Moseloven inneholdt et juridisk skille mellom byer med murer rundt og bosetninger og småbyer uten murer. Hvis en som bodde i en bosetning som det ikke var murer rundt, solgte huset sitt, beholdt han retten til å kjøpe det tilbake, og hvis han ikke var i stand til dette, fikk han det likevel tilbake i jubelåret. Men når det ble solgt et hus i en by med murer rundt, måtte selgeren kjøpe det tilbake i løpet av et år, ellers tilfalt det kjøperen på permanent basis. (Dette gjaldt imidlertid ikke i levittenes byer.) (3Mo 25: 29–34) Et lignende skille ses i De kristne greske skrifter, hvor pọlis vanligvis betegner en «by» med murer rundt og kọme vanligvis betegner en «landsby» uten mur. Det greske ordet komọpolis i Markus 1: 38 kan gjengis med «småby». Johannes kaller Betlehem «den landsbyen hvor David var», mens Lukas, som tok i betraktning at Rehabeam senere hadde befestet landsbyen, omtaler den som en by. – Joh 7: 42; Lu 2: 4; 2Kr 11: 5, 6.

Den første som bygde en by, var Kain, som gav byen navn etter sin sønn Hanok. (1Mo 4: 17) Hvis det fantes andre byer før vannflommen, gikk de og deres navn tapt da byene ble ødelagt av flommen, som inntraff i 2370 f.v.t. Etter vannflommen dannet byene Babel, Erek, Akkad og Kalne i landet Sinear kjernen i Nimrods rike til å begynne med. Så utvidet Nimrod riket ved å bygge Ninive, Rehobot-Ir, Kalah og Resen (kollektivt omtalt som «den store byen») i den nordlige delen av Mesopotamia. (1Mo 10: 10–12) Patriarkene Abraham, Isak og Jakob, derimot, bygde ikke byer, men bodde som utlendinger i telt selv når de besøkte byer og landsbyer i Kanaan og Egypt. (He 11: 9) På et mye senere tidspunkt meldte imidlertid de speiderne som hadde utspeidet Kanaan, at det var mange sterkt befestede byer i landet. – 4Mo 13: 28; 5Mo 9: 1.

Formålet med å bygge byer. Man hadde flere grunner til å bygge byer. Innbyggerne fikk bedre beskyttelse, det ble lettere å drive næringsvirksomhet, og dessuten hadde man religiøse grunner. Skal man dømme etter de mange templene arkeologene har gravd ut, og størrelsen på disse, må religionen ha vært en av de viktigste motivasjonsfaktorene bak byggingen av mange av oldtidsbyene. Byen Babel og det religiøse tårnet der er et godt eksempel på dette. «Kom,» sa de som stod for byggingen, «la oss bygge oss en by og også et tårn som har sin topp i himlene, og la oss gjøre oss et berømt navn, så vi ikke blir spredt ut over hele jordens overflate». (1Mo 11: 4–9) Faren for å komme i trelldom under krigerske erobrere var ytterligere en tungtveiende grunn til at man samlet seg i byer. Man befestet byene med murer og lukket portene om natten og når det ellers var fare på ferde. – Jos 2: 5; 2Kr 26: 6.

Mange av dem som bodde i byene, drev med jordbruk og husdyrbruk. Denne virksomheten foregikk utenfor bymurene, men de fleste som drev med jordbruk, bodde inne i byen, ikke på en frittliggende gård. Andre drev med forskjellige typer håndverk og kunsthåndverk. Byene tjente som opplagsplasser, handelssentre og avsetningssteder. Havnebyer som Tyrus, Sidon og Joppe var i første rekke sentre for skipsfart og for omlasting av varer mellom skip og karavane. – Ese 27.

Mange byer hadde til å begynne med vært små landsbyer, men hadde etter hvert vokst seg større; i noen tilfeller ble de til store bystater som regulerte livet til hundretusener av mennesker. Da ble regjeringsmakten og domsmyndigheten samlet hos noen få politiske og militære ledere, og ikke så rent sjelden lå den egentlige makten over bylivet hos et hierarki av mektige prester. Kontrasten ble derfor stor da det begynte å dukke opp israelittiske byer på skueplassen, byer som ble styrt av teokratisk utnevnte administratorer som var forpliktet til å håndheve lover som var gitt av Gud. Det var Jehova som var denne nasjonens Konge, Lovgiver og Dommer, og når hans synlige representanter trofast utførte sine plikter, kunne folket fryde seg. – Jes 33: 22; Esr 7: 25, 26; Ord 29: 2.

Valg av beliggenhet. Når man skulle velge hvor en by skulle ligge, var det flere faktorer inne i bildet. En av de viktigste var at byen skulle kunne forsvares, så oldtidens byer ble vanligvis anlagt på høytliggende steder. Dette innebar riktignok at de var synlige på langt hold, men det gjorde dem også vanskelige å innta. (Mt 5: 14) Unntakene var havnebyene og byer som lå langs en elv. I tillegg til de naturlige barrierene ble det ofte bygd tykke murer, eventuelt et sinnrikt system av murer og tårn, rundt slike byer, og i noen tilfeller laget man også en vollgrav. (2Kg 9: 17; Ne 3: 1 til 4: 23; 6: 1–15; Da 9: 25) Etter hvert som byene vokste, hendte det at det ble nødvendig å flytte murene, slik at de også omsluttet nye bydeler. Portåpningene i muren ble sikret med kraftige porter som kunne stå imot lang tids beleiring. (Se FESTNINGSVERKER; MURER, VEGGER; PORT, PORTROM.) Utenfor murene lå det åkrer, beitemarker og forsteder, og disse ble ofte ikke forsvart under angrep. – 4Mo 35: 1–8; Jos 21: 41, 42.

En faktor som absolutt ikke kunne overses når man så etter et egnet sted for å anlegge en by, var behovet for en god vannforsyning. Det ideelle var at det var kilder eller brønner innenfor selve bymuren. Enkelte byer, som Megiddo, Gibeon og Jerusalem, hadde underjordiske vanntunneler og kanaler som ledet vannet inn innenfor murene fra kilder på utsiden. (2Sa 5: 8; 2Kg 20: 20; 2Kr 32: 30) Det ble ofte anlagt bassenger og cisterner med tanke på å samle regnvann som kom i regntiden, til senere bruk. Noen steder ble det gravd så mange cisterner at de lå tett i tett rundt om i terrenget, fordi hver husstand gjerne ville ha sin egen vannforsyning. – 2Kr 26: 10.

Ettersom oldtidens byer for en stor del ble anlagt med de samme formål, ble de forholdsvis like når det gjelder byplan og stil. Og i visse byer har det skjedd såpass små forandringer i århundrenes løp at de ser ut nesten som de gjorde for to–tre tusen år siden. Når man kom inn gjennom porten, kom man inn på et stort, åpent torg, byens markedsplass, hvor man drev kjøp og salg, og hvor man inngikk avtaler og stadfestet disse i vitners nærvær. (1Mo 23: 10–18; 2Kg 7: 1; Na 2: 4) Her hadde man det offentlige forum hvor man utvekslet nyheter (Ne 8: 1, 3; Jer 17: 19), hvor de eldste behandlet saker (Rut 4: 1–10), og hvor veifarende kunne overnatte hvis ingen viste dem gjestfrihet og lot dem overnatte hjemme hos seg. (Dom 19: 15–21) Noen steder kunne besøkende benytte andre overnattingsmuligheter. – Jos 2: 1; Dom 16: 1; Lu 2: 4–7; 10: 35; se HERBERGE.

Visse byer ble bygd med tanke på at de skulle ha spesielle funksjoner. Dette gjaldt for eksempel Pitom og Ra’amses, som ble bygd av israelittiske slavearbeidere og skulle tjene som forrådssteder for farao (2Mo 1: 11), og Salomos forrådsbyer, vognbyer og byer for hestfolket (1Kg 9: 17–19), samt Jehosjafats forrådsbyer (2Kr 17: 12). Førtiåtte byer ble satt til side for levittene. Tretten av disse var for prestene, og seks var tilfluktsbyer for slike som av vanvare kom til å ta livet av noen. – 4Mo 35: 6–8; Jos 21: 19, 41, 42; se PRESTENES BYER; TILFLUKTSBYER; VOGNBYER.

I mange tilfeller kan man på grunnlag av rester av gamle bymurer beregne hvor stort område en by har dekket, men innbyggertallet kan ikke beregnes med noen særlig grad av sikkerhet. Om Ninive sies det at det var en svært stor by: «Ninive, den store byen, hvor det finnes mer enn hundre og tjue tusen mennesker som ikke vet forskjell på høyre og venstre.» – Jon 4: 11; 3: 3.

Bibelske bynavn hadde gjerne en bestemt betydning og en bestemt hensikt – mange av navnene røper en del om beliggenheten, særpreget eller innbyggernes herkomst, og noen hadde til og med profetisk betydning. (1Mo 11: 9; 21: 31; Dom 18: 29) For å unngå at to byer med samme navn ble forvekslet med hverandre, tilføyde man ofte navnet på den stammen som byen tilhørte. Man sa for eksempel «Betlehem i Juda», fordi det også lå et Betlehem i Sebulon. (Dom 17: 7; Jos 19: 10, 15) Noen byer lå som enklaver i territoriet til en annen stamme enn den de tilhørte. – Jos 16: 9; se ENKLAVER, BYER SOM LIGGER SOM.

Brukt billedlig. Ordet «by» er noen steder brukt billedlig i De hebraiske skrifter. (Ord 21: 22; Jer 1: 18) Jesus omtaler byer i noen av sine illustrasjoner (Mt 12: 25; Lu 19: 17, 19), og Paulus omtaler likeledes en symbolsk by. (He 11: 10, 16; 12: 22; 13: 14) I Åpenbaringen er byer brukt som bilde på mye forskjellig. Det fortelles der om «den hellige by», som blir tråkket under fot av nasjonene (Åp 11: 2), om «den store by» som i åndelig forstand kalles Sodoma og Egypt (Åp 11: 8), om den «store by, Babylon» (Åp 18: 10–21; 17: 18) og om «den hellige by, Det nye Jerusalem», som kommer «ned fra himmelen fra Gud, gjort i stand som en brud som er pyntet for sin ektemann» (Åp 21: 2–27; 22: 14, 19; 3: 12).