ENBÅREN

Det greske ordet monogenẹs er av ordbokforfattere blitt definert som «eneste i sitt slag; eneste» og «alene-født». (Thayers Greek-English Lexicon of the New Testament, 1889, s. 417; Studiebibelen, 1982, bd. V, s. 637; se også Liddell og Scotts Greek-English Lexicon, Oxford 1968, s. 1144.) Uttrykket brukes om forholdet mellom enten en sønn eller en datter og vedkommendes foreldre.

Bibelen nevner den ’enbårne sønnen’ til en enke som bodde i byen Nain, den nevner Jairus’ ’enbårne datter’, og den nevner en annen manns «enbårne» sønn, som Jesus helbredet for demonbesettelse. (Lu 7: 11, 12; 8: 41, 42; 9: 38) I den greske oversettelsen Septuaginta er monogenẹs brukt om Jeftas datter, som det sies følgende om: «Nå var hun faktisk hans eneste barn. Foruten henne hadde han verken sønn eller datter.» – Dom 11: 34.

Apostelen Johannes beskriver gjentatte ganger Herren Jesus Kristus som Guds enbårne Sønn. (Joh 1: 14; 3: 16, 18; 1Jo 4: 9) Det siktes ikke her til Jesu fødsel som menneske eller til bare mennesket Jesus. Som Lọgos, eller Ordet, «var [denne] i begynnelsen hos Gud» allerede «før verden var til». (Joh 1: 1, 2; 17: 5, 24) I sin førmenneskelige tilværelse omtales han som den «enbårne Sønn» som Faderen sendte «til verden». – 1Jo 4: 9.

Det sies om ham at han har «en slik herlighet som den en enbåren sønn har fra en far», og at han befinner seg «på plassen ved Faderens bryst». (Joh 1: 14, 18) Man kan vanskelig forestille seg et nærere, mer fortrolig og kjærligere forhold mellom en far og hans sønn enn dette. – Se BRYST, PLASSEN VED NOENS.

Himmelens engler er Guds sønner, i likhet med Adam, som også var «Guds sønn». (1Mo 6: 2; Job 1: 6; 38: 7; Lu 3: 38) Men Lọgos, senere kalt Jesus, er ’Guds enbårne Sønn’. (Joh 3: 18) Han er den eneste i sitt slag, den eneste som Gud selv har skapt direkte, uten at noen skapning har medvirket på noen måte. Han er den eneste som Gud, hans Far, har brukt til å frambringe alle andre skapninger. Han er den førstefødte og den fremste blant alle englene (Kol 1: 15, 16; He 1: 5, 6), som Bibelen omtaler som «de gudlignende» eller «guder». (Sl 8: 4, 5) Ifølge noen av de eldste og beste håndskriftene blir derfor Herren Jesus Kristus med rette omtalt som «den enbårne gud [gr. monogenẹs theọs]». – Joh 1: 18, NW, Ro, Sp.

For å støtte den trinitariske forestillingen om «Gud Sønn» har man i noen få oversettelser snudd på uttrykket monogenẹs theọs og oversatt det med «Gud den enbårne». Men W.J. Hickie sier i sitt verk Greek-English Lexicon to the New Testament (1956, s. 123) at det er vanskelig å forstå hvorfor disse oversetterne oversetter monogenẹs huiọs med «den enbårne sønn», men samtidig oversetter monogenẹs theọs med «Gud den enbårne» i stedet for med «den enbårne Gud».

Paulus omtalte Isak som Abrahams «enbårne sønn» (He 11: 17) til tross for at Abraham også var far til Ismael ved Hagar og også fikk flere sønner med Ketura. (1Mo 16: 15; 25: 1, 2; 1Kr 1: 28, 32) Guds pakt gjaldt imidlertid bare Isak, den eneste sønnen Abraham fikk ved et løfte fra Gud, og den eneste sønnen han fikk med Sara. (1Mo 17: 16–19) Og på det tidspunktet da Abraham frambar Isak som et offer, var Isak den eneste sønnen i hans husstand. Ketura hadde ikke fått noen sønner på dette tidspunktet, og det var omkring 20 år siden Ismael var dratt – han var utvilsomt gift og hadde sin egen familie. – 1Mo 22: 2.

Fra flere synsvinkler i forbindelse med løftet og pakten, som var det Paulus skrev til hebreerne om, var altså Isak Abrahams enbårne sønn. I tråd med dette trekker Paulus en parallell mellom «løftene» og den «enbårne sønn» på den ene siden og «’din ætt’ . . . gjennom Isak» på den andre. (He 11: 17, 18) Enten Josefus så tingene fra den samme synsvinkelen eller ikke, omtalte også han Isak som Abrahams «eneste sønn». – Jewish Antiquities, I, 222 (xiii, 1).