GIDEON
(Gịdeon) [en som hogger ned (av)].
En av Israels fremtredende dommere; sønn av Joasj, av Abiesers slekt, av Manasse stamme. Gideon bodde i Ofra, en by som øyensynlig lå vest for elven Jordan. Den stammeavdelingen han tilhørte, var den ubetydeligste i Manasse, og selv var han «den minste i [sin] fars hus». – Dom 6: 11, 15.
Gideon levde i en meget urolig tid i Israels historie. Fordi israelittene var troløse mot Jehova, fikk de ikke nyte fruktene av sitt arbeid. I en årrekke hadde hedenske nabofolk, især midjanittene, trengt inn i landet i høsttiden «så tallrike som gresshopper». Midjanittene trengte dem så hardt i sju år at de måtte lage seg underjordiske forrådssteder for å skjule sine matvareforsyninger for inntrengerne. – Dom 6: 1–6.
Kalt til befrier. For å unngå å bli oppdaget av midjanittene tresket Gideon korn i en vinpresse, ikke ute i det fri. Mens han holdt på med det, viste en engel seg for ham og sa: «Jehova er med deg, du tapre veldige mann.» Gideon spurte hvordan det kunne være slik i betraktning av at midjanittene undertrykte Israels folk. Da han fikk vite at han var utsett til å være Israels befrier, nevnte han beskjedent sin egen ubetydelighet. Men han ble forsikret om at Jehova skulle vise seg å være med ham. Gideon bad så om et tegn, slik at han kunne vite at sendebudet virkelig var Jehovas engel. Han kom med en gave som bestod av kjøtt, usyrede brød og kraft, og etter engelens anvisning la han kjøttet og brødene på en stor klippe og helte ut kraften. Engelen rørte ved kjøttet og de usyrede brødene med sin stav, og ild begynte å stige opp fra klippen og fortære offeret. Så forsvant engelen. – Dom 6: 11–22.
Samme natt satte Jehova Gideon på prøve ved å gi ham befaling om å rive ned hans fars alter for guden Ba’al, hogge ned den hellige pælen som stod ved siden av det, bygge et alter for Jehova og ofre sin fars sju år gamle ungokse (tydeligvis en okse som ble betraktet som innviet til Ba’al) på det, idet han brukte den hellige pælen som ved. Hjulpet av ti av sine tjenere gjorde Gideon som han hadde fått befaling om, men utviste forsiktighet ved å gjøre det om natten. Da mennene i byen stod opp neste morgen og så hva som hadde skjedd, og så fikk vite at det var Gideon som hadde gjort det, krevde de å få ham utlevert, slik at de kunne drepe ham. Joasj ville imidlertid ikke utlevere sin sønn til dem, men svarte at Ba’al burde kunne føre sin egen sak. Joasj gav deretter sin sønn navnet Jerubba’al (som betyr «la Ba’al forsvare sin sak [stride]»), idet han sa: «La Ba’al forsvare sin sak selv, ettersom noen har revet ned hans alter.» – Dom 6: 25–32.
Seier over Midjan. Da midjanittene, amalekittene og østerlendingene igjen trengte inn i Israel og slo leir på Jisre’el-sletten, innhyllet Jehovas ånd Gideon. Han kalte sammen abiesrittene til kamp og sendte sendebud gjennom hele Manasse og til Asjer, Sebulon og Naftali og oppfordret mennene til å følge ham. Ettersom han ønsket ytterligere bevis for at Jehova var med ham, bad han om at den avklipte ullen som han la ut på treskeplassen om natten, neste morgen måtte være våt av dugg, men at bakken måtte være tørr. Da Jehova gjorde dette miraklet for ham, ønsket han – for å være helt sikker – ved enda et mirakel å få fastslått at Jehova var med ham, og bad derfor om at det omvendte måtte skje. Også dette tegnet fikk han. – Dom 6: 33–40.
Som svar på den oppfordringen Gideon kom med, var det 32 000 krigere som samlet seg om ham. De slo leir ved Harod-kilden, sør for Midjans leir, som befant seg ved More-høyden, ute på lavsletten. Israelittenes styrker på 32 000 mann utgjorde mindre enn en fjerdedel av fiendens 135 000 mann. (Dom 8: 10) Likevel sa Jehova at det var for mange menn med Gideon, for hvis Midjan ble gitt i deres hånd, ville de kanskje mene at de hadde seiret i egen kraft. Etter Guds anvisning sa derfor Gideon at de som ’var redde og skalv’, skulle trekke seg tilbake. Tjueto tusen trakk seg tilbake, men det var fremdeles for mange. Deretter sa Jehova til Gideon at han skulle føre de gjenværende 10 000 mann ned til vannet for at de skulle settes på prøve. Noen få, bare 300, drakk ved å føre vannet til munnen med hånden, og disse ble skilt ut fra de andre. Resten, som la seg på kne for å drikke, skulle ikke brukes. De 300 viste ved sin måte å drikke på at de var årvåkne, og at kampen for den sanne tilbedelse i Jehovas navn lå dem på hjertet. Ved hjelp av denne lille skaren på 300 mann lovte Jehova å frelse Israel. – Dom 7: 1–7.
Gideon og hans tjener Pura utspeidet nå fiendens leir om natten. Der hørte Gideon en mann fortelle sin venn en drøm han hadde hatt. Vennen sa at drømmen betydde at Midjan og hele leiren ville bli gitt i Gideons hånd. Styrket av det han hadde hørt, vendte Gideon tilbake til Israels leir og organiserte de 300 mennene i tre flokker, slik at de kunne nærme seg Midjans leir fra tre sider, og hver av mennene fikk et horn og en stor krukke med en fakkel inni. – Dom 7: 9–16.
Med sin flokk på 100 mann kom Gideon fram til utkanten av midjanittenes leir like etter at vaktene i den mellomste nattevakten var blitt satt ut. I samsvar med de instrukser Gideon hadde gitt, gjorde så hans menn nøyaktig slik som han gjorde. Plutselig ble nattens stillhet brutt da de 300 blåste i hornene, knuste vannkrukkene og lot krigsropet lyde. Samtidig ble himmelen opplyst av 300 fakler. Midjanittenes leir ble grepet av forvirring. Fienden begynte å rope og flykte, og «Jehova begynte å vende den enes sverd mot den andre i hele leiren; og leiren flyktet videre helt til Bet-Sjitta, videre mot Serera, helt til utkanten av Abel-Mehola ved Tabbat». – Dom 7: 17–22.
Imens ble mennene fra Naftali, Asjer og Manasse kalt sammen for å sette etter Midjan. Dessuten ble det sendt bud til efraimittene om at de skulle sperre veien for de flyktende midjanittene. Efraimittene gjorde som de fikk beskjed om og inntok «vannene» helt til Bet-Bara og Jordan. De tok også de to midjanittiske fyrstene Oreb og Se’eb til fange og drepte dem. Da efraimittene møtte Gideon, prøvde de imidlertid «intenst å yppe strid med ham» fordi han ikke fra begynnelsen hadde tilkalt dem for å få hjelp. Men da Gideon beskjedent sa at det han hadde utrettet, ikke var noe sammenlignet med det de hadde utrettet ved å ta Oreb og Se’eb til fange, roet de seg, og et sammenstøt ble avverget. – Dom 7: 23 til 8: 3.
Gideon og hans 300 mann gikk over Jordan, og selv om de var trette, fortsatte de å forfølge Sebah og Salmunna, kongene i Midjan, og deres menn. På veien bad han mennene i Sukkot om mat, men fyrstene i Sukkot nektet å yte hjelp, idet de sa: «Er Sebahs og Salmunnas hender allerede i din hånd, så vi må gi hæren din brød?» Mennene i Penuel nektet likeledes å etterkomme Gideons anmodning. – Dom 8: 4–9.
Da Gideon kom til Karkor, hvor fienden, som nå var redusert til ca. 15 000 mann, hadde sin leir, slo han leiren mens fienden ikke var på vakt. Sebah og Salmunna flyktet. Gideon satte straks etter dem og tok dem til fange. Dessuten ’fikk han hele leiren til å skjelve’. – Dom 8: 10–12.
Da Gideon vendte tilbake fra kampen, tok han en ung mann fra Sukkot til fange og fikk av ham vite navnene på byens fyrster og eldste. Som han hadde sagt tidligere, da de eldste i Sukkot ikke ville gi ham mat, gav han dem en lærepenge med torner og tistler. Og som han hadde advart om da mennene i Penuel nektet å samarbeide og gi hans menn mat, rev han ned tårnet i den byen og drepte mennene i den. – Dom 8: 13–17.
Deretter gav Gideon sin førstefødte sønn, Jeter, beskjed om å drepe Sebah og Salmunna fordi de hadde drept Gideons brødre, hans mors sønner. Men Jeter, som var en ung mann, var redd for å drepe de midjanittiske kongene. Da Gideon ble utfordret av Sebah og Salmunna, drepte han dem derfor selv. – Dom 8: 18–21.
Efoden. De takknemlige israelittene bad deretter Gideon om å opprette et herskerdynasti. Gideon var imidlertid klar over at det var Jehova som var Israels rettmessige Konge og avslo derfor anmodningen. Han foreslo deretter at de gav ham de gullsmykkene som de hadde tatt som krigsbytte. Bare neseringene utgjorde 1700 sekel gull (1,5 mill. kr). Gideon laget så en efod av byttet og stilte den ut i Ofra. Men hele Israel begynte å ha «umoralsk omgang» med efoden, og den ble også en snare for Gideon og hans husstand. Selv om efoden uten tvil ble laget ut fra et godt motiv, tok den således oppmerksomheten fra den sanne helligdom som Jehova hadde utpekt – tabernaklet. Gideons bestrebelser på dette punkt slo feil. De førte til det motsatte av det som hadde vært hans hensikt. – Dom 8: 22–27; se EFOD, I.
Døde som et godkjent vitne. Den utfrielse som Jehova hadde utvirket ved Gideon, var så fullstendig at det ikke var noen ytterligere forstyrrelser i de 40 årene Gideon var dommer. Gideon tok seg mange hustruer, og med dem fikk han mange sønner. Etter at Gideon hadde dødd i en god alderdom, begynte Israel igjen å tilbe Ba’al. Abimelek, en sønn Gideon hadde med en medhustru, en kvinne fra Sikem, drepte for øvrig Gideons andre sønner. Bare den yngste, Jotam, unnslapp. – Dom 8: 28 til 9: 5; se ABIMELEK nr. 4; OFRA nr. 3.
Det at Gideon bevarte sin tro, til tross for at han ble stilt overfor en tallmessig svært overlegen motstander, gav ham en plass blant dem som blir omtalt som «så stor en sky av vitner». (He 11: 32; 12: 1) Dessuten var han et godt eksempel ved sin beskjedenhet, som var forbundet med forsiktighet. Hans forsiktighet skal tydeligvis betraktes som en positiv egenskap og ikke som et utslag av mangel på tro, ettersom han ikke noen gang blir kritisert for sin forsiktighet. Som det framgår av Salme 83, utgjør seieren over midjanittene på Gideons tid dessuten et profetisk bilde på den kommende tilintetgjørelse av alle Jehovas motstandere, en tilintetgjørelse som vil føre til at hans navn blir opphøyd og hans overherredømme hevdet og rettferdiggjort. – Jf. Jes 9: 4; 10: 26.