JEHOVA

(Jehọva) [den kausative (forårsakende) formen, det imperfektive aspekt, av det hebraiske verbet hawạh («å bli»); navnet betyr «han lar (får til å) bli»].

Guds personlige navn. (Jes 42: 8; 54: 5) Andre betegnelser som blir brukt i Bibelen, er slike beskrivende titler som «Gud», «Den Suverene Herre», «Skaper», «Far», «Den Allmektige» og «Den Høyeste», men hans personlighet og egenskaper – hvem og hva han er – blir bare sammenfattet og uttrykt fullt ut i dette personlige navnet. – Sl 83: 18.

Den rette uttale av Guds navn. «Jehova» er den tradisjonelle måten å uttale navnet på, mens «Jahve» er den formen som blir foretrukket av de fleste hebraiskkyndige. I de eldste hebraiske håndskrifter er navnet skrevet med fire konsonanter, vanligvis kalt tetragrammet (av gresk tetra, «fire», og gramma, «bokstav»). Disse fire bokstavene (skrevet fra høyre mot venstre) er יהוה. De kan transkriberes JHWH (eller JHVH).‏

Navnets hebraiske konsonanter er således kjent. Spørsmålet er imidlertid hvilke vokaler som skal forbindes med dem, for det ble ikke brukt vokaltegn på hebraisk før i andre halvdel av det første årtusen e.v.t. (Se HEBRAISK [Alfabet og skrift].) De vokaltegnene som forekommer i de hebraiske håndskriftene fra den tiden, løser imidlertid ikke dette problemet, ettersom man flere hundre år tidligere hadde sluttet å uttale Guds navn på grunn av overtro.

Overtro skjuler navnet. På et eller annet tidspunkt oppstod det blant jødene en overtroisk forestilling som gikk ut på at det var galt å uttale Guds navn (representert ved tetragrammet). Nøyaktig hva som opprinnelig fikk dem til å slutte å bruke navnet, vet man ikke med sikkerhet. Noen mener at navnet ble ansett for å være for hellig til at det kunne bli uttalt med ufullkomne lepper. Det er imidlertid ikke noe i De hebraiske skrifter som tyder på at Guds sanne tjenere noen gang nølte med å uttale Guds navn. Ikke-bibelske hebraiske dokumenter, deriblant de såkalte Lakisjbrevene, viser at navnet ble brukt i vanlig korrespondanse i Palestina i siste halvdel av 600-tallet f.v.t.

En annen oppfatning går ut på at hensikten var å forhindre at ikke-jødiske folkeslag skulle få kjennskap til navnet og kanskje misbruke det. Jehova sier imidlertid selv at han ville ’la sitt navn bli forkynt på hele jorden’ (2Mo 9: 16; jf. 1Kr 16: 23, 24; Sl 113: 3; Mal 1: 11, 14), og at det til og med skulle bli gjort kjent for hans motstandere (Jes 64: 2). Navnet var i virkeligheten kjent og brukt av hedenske nasjoner både i tiden før vår tidsregning og i de første århundrer etter vår tidsregnings begynnelse. (The Jewish Encyclopedia, 1976, bd. XII, s. 119) Det er også blitt hevdet at hensikten var å beskytte navnet mot å bli brukt i forbindelse med magiske riter. Hvis det var tilfellet, var det ikke noe fornuftig resonnement, for det er innlysende at jo mer navnet ble innhyllet i mystikk ved ikke å bli brukt, desto bedre ville det tjene magiutøvernes interesser.

Når ble overtroen alminnelig utbredt? Akkurat som det hersker usikkerhet med hensyn til den egentlige grunnen til at man sluttet å bruke Guds navn, hersker det også en god del usikkerhet med hensyn til når dette overtroiske synet egentlig vant innpass. Noen hevder at det skjedde etter landflyktigheten i Babylon (607–537 f.v.t.). Denne teorien bygger imidlertid på den antagelse at de senere hebraiske bibelskribentene brukte navnet mindre hyppig, en antagelse som ikke holder stikk ved en nærmere undersøkelse. Malaki, som skrev en av de siste bøkene i De hebraiske skrifter (i andre halvdel av 400-tallet f.v.t.), gir for eksempel Guds navn en fremtredende plass.

I mange oppslagsverker blir det hevdet at jødene sannsynligvis sluttet å bruke navnet omkring 300 f.v.t. De baserer denne konklusjonen på den antagelse at tetragrammet (eller en transkripsjon av det) ikke forekom i Septuaginta, en oversettelse av De hebraiske skrifter til gresk som ble påbegynt omkring 280 f.v.t. De mest fullstendige eksemplarer av Septuaginta som man nå har kjennskap til, følger riktignok den praksis å erstatte tetragrammet med de greske ordene Kỵrios (Herre) eller Theọs (Gud). Men disse mer omfattende håndskriftene blir datert til 300-tallet eller 400-tallet e.v.t. Det er funnet langt eldre eksemplarer – riktignok i fragmentarisk form – som viser at de tidligste utgavene av Septuaginta inneholdt Guds navn.

Et av disse er fragmentene av en papyrusrull som inneholder en del av 5. Mosebok, registrert som P. Fouad Inv. 266. (BILDE: bd. 1, s. 326) Her forekommer tetragrammet skrevet med hebraisk kvadratskrift alle de stedene hvor det forekommer i den hebraiske tekst som det er oversatt fra. Dette papyrushåndskriftet blir datert til det første århundre f.v.t. og ble således skrevet fire eller fem århundrer tidligere enn de førnevnte Septuaginta-håndskriftene. – Se NW, tillegget, 1C

Når sluttet jødene i sin alminnelighet å uttale Guds navn?

Det finnes således ingen skriftlige vitnesbyrd om at jødene i sin alminnelighet sluttet å bruke Guds navn før vår tidsregnings begynnelse. Tegn på at det hadde begynt å oppstå en overtroisk holdning til Guds navn, viser seg i det første århundre e.v.t. Den jødiske historieskriveren Josefus, som tilhørte en presteslekt, sier i sin beretning om hvordan Gud åpenbarte seg for Moses ved den brennende tornebusken: «Deretter åpenbarte Gud ham sitt navn, som før den tiden aldri hadde lydt i menneskers ører, og som jeg ikke har lov til å tale om.» (Jewish Antiquities, II, 276 [xii, 4]) Josefus’ uttalelse med hensyn til menneskenes kjennskap til Guds navn før Moses’ tid er imidlertid feilaktig. For øvrig er hans uttalelse vag; den viser ikke tydelig hva som var den alminnelige innstilling i det første århundre med hensyn til uttalen eller bruken av Guds navn.

Det jødiske verket Misjna, som inneholder rabbinsk lære og rabbinske tradisjoner, er noe klarere. Samlingen av dette verket tilskrives rabbineren Jehuda ha-Nasi, som levde på 100-tallet og 200-tallet e.v.t. Noe av stoffet har å gjøre med forhold som rådde før ødeleggelsen av byen Jerusalem og dens tempel i år 70. En forsker sier imidlertid om Misjna: «Det er ytterst vanskelig å avgjøre hvilken historisk verdi man skal tillegge overleveringene i Misjna. Det er forskjellige faktorer som må tas i betraktning når en skal vurdere uttalelsene i Misjna: det lange tidsrommet som har gått, som kan ha tilslørt eller forvansket erindringen om en tid som var helt annerledes; de politiske omveltningene, forandringene og den forvirring som to opprør og to romerske erobringer skapte; de normer som fariseerne satte høyt (og som Misjna gir uttrykk for), men som var i strid med saddukeernes. Dessuten er en stor del av innholdet i Misjna en rent akademisk drøftelse som man fordyper seg i for dens egen skyld, mens man (slik ser det i hvert fall ut) i liten grad bestreber seg på å opplyse om hva som historisk sett var skikk og bruk.» (The Mishnah, oversatt til engelsk av H. Danby, London 1954, s. xiv, xv.) Her følger noen av Misjnas overleveringer angående uttalen av Guds navn:

I forbindelse med den årlige soningsdagen sier Danbys oversettelse av Misjna: «Og når prestene og folket som stod i templets forgård, hørte øverstepresten uttale Navnet, pleide de å knele og bøye seg og falle på sitt ansikt og si: ’Velsignet være hans rikes herlighets navn for evig og alltid!’» (Yoma 6: 2) Om prestenes daglige velsignelser sier Sotah 7: 6: «I templet uttalte de Navnet som det stod skrevet, men i provinsene brukte de et annet ord.» Sanhedrin 7: 5 sier at en som var tiltalt for gudsbespottelse, ikke var skyldig ’med mindre han hadde uttalt Navnet’, og at man under behandlingen av en sak om gudsbespottelse brukte et erstatningsnavn inntil alle vitner var blitt hørt; så ble hovedvitnet ført til side og bedt om ’tydelig å si hva han hadde hørt’, og brukte da sannsynligvis Guds navn. I Sanhedrin 10: 1, hvor de som «ikke har del i den kommende verden», blir nevnt, heter det: «Abba Saul sier: Også den som uttaler Navnet med dets egne bokstaver.» Trass i disse negative synspunktene finner en i første del av Misjna også den positive befaling at «en mann bør hilse sin neste ved [å bruke] Navnet [Guds navn]», og det blir i den forbindelse henvist til Boas’ eksempel (Rut 2: 4). – Berakhot 9: 5.

Disse overleverte uttalelsene kan tyde på at den overtroiske tendensen til å unngå å bruke Guds navn begynte å gjøre seg gjeldende en tid før Jerusalems tempel ble ødelagt i år 70. Men selv i denne perioden er det bare om prestene det uttrykkelig sies at de brukte en erstatning for Guds navn, og det bare ute i provinsene. Dessuten er, som vi har sett, den historiske verdien av Misjnas tradisjoner tvilsom.

Det finnes derfor ikke noe virkelig grunnlag for å hevde at den overtroiske forestillingen som førte til at man sluttet å bruke Guds navn, ble alminnelig utbredt før det første og det andre århundre e.v.t. Den tid kom imidlertid da en jødisk oppleser som leste De hebraiske skrifter på originalspråket, sa enten ʼAdhonai (Suverene Herre) eller ʼElohịm (Gud) i stedet for å uttale Guds navn når han støtte på tetragrammet. Dette framgår av den kjensgjerning at da de jødiske avskriverne begynte å ta i bruk vokalpunkter – i andre halvdel av det første årtusen e.v.t. – satte de inn vokalpunktene for enten ʼAdhonai eller ʼElohịm når de skrev tetragrammet. Hensikten var øyensynlig å minne leseren om at han skulle si disse ordene i stedet for å uttale Guds navn. Hvis leseren brukte en senere utgave av den greske oversettelsen Septuaginta, ville han finne tetragrammet erstattet helt av de greske titlene Kỵrios og Theọs. – Se HERRE.

Oversettelser til andre språk, for eksempel den latinske oversettelsen Vulgata, fulgte den framgangsmåten som ble benyttet ved avskrivningen av disse senere utgaver av Septuaginta, og erstattet navnet med titler, og dette ble således alminnelig praksis da man senere begynte å oversette Bibelen til engelsk, tysk og andre europeiske språk. Denne praksisen er også fulgt i de fleste norske oversettelser.

Hva er den rette uttalen av Guds navn?

I andre halvdel av det første årtusen e.v.t. innførte jødiske lærde som nevnt et system som bestod i å bruke punkter for å gjengi de manglende vokalene i den hebraiske konsonantteksten. Når det gjaldt Guds navn, satte de ikke inn de vokaltegnene som hørte til det, men brukte andre vokaltegn for å minne leseren om å si ʼAdhonai («Suverene Herre») eller ʼElohịm («Gud»).

Leningrad-kodeksen (nr. B 19^A), som er fra 1000-tallet e.v.t., har vokalpunkter i forbindelse med tetragrammet som gir formene Jehwạh, Jehwịh, og Jehowạh. I Ginsburgs utgave av den massoretiske tekst gir vokalpunktene i forbindelse med Guds navn formen Jehowạh. (1Mo 3: 14, NW, fotn.) De fleste hebraiskkyndige betrakter «Jahve» som den mest sannsynlige uttaleformen. De henviser til at den forkortede formen av navnet er Jah, som blant annet forekommer i Salme 89: 8 og i uttrykket halelu-Jạh (som betyr «Lovpris Jah!»). (Sl 104: 35; 150: 1, 6) Formene Jehọ, Jo, Jah og Jạhu, som forekommer i den hebraiske stavemåten av navn som Jehosjafat, Josjafat, Sjefatja og andre, kan også alle være avledet av Jahve. De første kristne skribenters greske transkripsjoner av navnet peker i noenlunde samme retning med stavemåter som Iabẹ og Iaouẹ, som på gresk uttales omtrent som «Jahve». Språkforskerne er likevel langtfra enige om saken, og noen gjør seg til talsmenn for en helt annen uttale, for eksempel «Jahuwa», «Jahuah» eller «Jehuah».

Ettersom det ikke er mulig i dag å fastslå med sikkerhet hvordan navnet skal uttales, synes det ikke å være noen rimelig grunn til å forlate den velkjente formen «Jehova» til fordel for en annen form som er foreslått. Hvis man gjorde det, måtte man, for å være konsekvent, også forandre stavemåten og uttalen av en hel rekke andre navn i Bibelen: Jeremia måtte forandres til Jirmejạh, Jesaja til Jesjaʽjạhu og Jesus enten til Jehosjụaʽ (som på hebraisk) eller til Iesous (som på gresk). Hensikten med ord er å formidle tanker; navnet «Jehova» identifiserer på norsk og andre språk den sanne Gud, og det formidler i dag denne tanken på en mer tilfredsstillende måte enn noen av de foreslåtte erstatningsformene.

Viktig å bruke navnet. Mange forskere og bibeloversettere i vår tid er for den tradisjon å utelate Guds personlige navn. De mener ikke bare at usikkerheten med hensyn til uttalen rettferdiggjør en slik praksis, men de hevder også at den sanne Guds opphøyde og enestående stilling gjør et spesielt navn på ham overflødig. Et slikt syn finner imidlertid ingen støtte i de inspirerte skrifter før den kristne tid og heller ikke i dem som inngår i De kristne greske skrifter.

Tetragrammet forekommer 6828 ganger i den hebraiske tekst som er trykt i Biblia Hebraica og Biblia Hebraica Stuttgartensia. Ny verden-oversettelsen har Guds navn 6979 ganger i De hebraiske skrifter fordi oversetterne blant annet har tatt hensyn til det faktum at avskriverne av teksten noen steder har erstattet Guds navn med ʼAdhonai eller ʼElohịm. (Se NW, tillegget, 1A.) Det at navnet forekommer så ofte, viser i seg selv hvilken betydning det blir tillagt av Bibelens Forfatter, han som bærer dette navnet. Gjennom hele Bibelen blir det brukt langt oftere enn noen av hans titler, for eksempel «Suverene Herre» eller «Gud».

Det er også verdt å merke seg hvor stor betydning navn i sin alminnelighet blir tillagt i De hebraiske skrifter og blant semittiske folkeslag. Professor G.T. Manley sier: «Et studium av ordet ’navn’ i GT [Det gamle testamente] åpenbarer hvor mye det betyr på hebraisk. Navnet er ikke bare en betegnelse, men forteller noe om personligheten til den som bærer det. . . . Når en knytter sitt ’navn’ til en ting eller til en annen person, kommer denne under ens innflytelse og beskyttelse.» – New Bible Dictionary, redigert av J.D. Douglas, 1985, s. 430; jf. Everyman’s Talmud av A. Cohen, 1949, s. 24; 1Mo 27: 36; 1Sa 25: 25; Sl 20: 1; Ord 22: 1; se NAVN.

«Gud» og «Far» er fellesnavn. Tittelen «Gud» er ikke noe egennavn og er heller ikke betegnende nok til å fastslå bærerens identitet (selv buken kan gjøres til en gud; Flp 3: 19). I De hebraiske skrifter blir ett og samme ord (ʼElohịm) brukt om Jehova, den sanne Gud, og om falske guder, for eksempel filisterguden Dagon (Dom 16: 23, 24; 1Sa 5: 7) og den assyriske guden Nisrok (2Kg 19: 37). Hvis en hebreer skulle fortelle en filister eller en assyrer hvem han tilbad, ville det åpenbart ikke være nok bare å si at han tilbad «Gud [ʼElohịm]».

Forskjellen mellom ʼElohịm (Gud) og Jehova blir godt belyst i oppslagsverket The Imperial Bible-Dictionary i artiklene om Jehova. Om navnet Jehova sies det: «Det er overalt et egennavn som betegner den personlige Gud og bare ham, mens Elohim mer har karakter av et fellesnavn som vanligvis, men ikke sier aldri Jehova med den bestemte artikkel foran, for Jehova er nødvendigvis eller utelukkende, betegner Den Høyeste. . . . Hebreeren kan si Elohim med den bestemte artikkel foran og sikte til den sanne Gud i motsetning til alle falske guder, men han navnet på den sanne Gud alene. Han sier igjen og igjen min Gud . . . , men aldri min Jehova, for når han sier min Gud, sikter han til Jehova. Han snakker om Israels Gud, men aldri om Israels Jehova, for det finnes ingen annen Jehova. Han snakker om den levende Gud, men aldri om den levende Jehova, for han kan ikke forestille seg Jehova som noe annet enn levende.» – Redigert av P. Fairbairn, London 1874, bd. I, s. 856.

Det samme gjelder det greske ordet for Gud, Theọs. Det ble brukt både om den sanne Gud og om slike hedenske guder som Zevs og Hermes (romernes Jupiter og Merkur). (Jf. Apg 14: 11–15.) Paulus forklarer i 1. Korinter 8: 4–6 hvordan det forholder seg: «For selv om det finnes de som kalles ’guder’, enten i himmelen eller på jorden, liksom det finnes mange ’guder’ og mange ’herrer’, så er det i virkeligheten for oss én Gud, Faderen, fra hvem alle ting er, og vi til ham.» Troen på mange guder, som gjør det nødvendig å skille den sanne Gud fra de falske, har holdt seg helt fram til vår tid.

Det at Paulus omtaler Gud som «Faderen», betyr naturligvis ikke at dette er den sanne Guds navn, ettersom betegnelsen «far» blir brukt om enhver mann som har barn. Den kan dessuten brukes om en mann som står i et spesielt forhold til andre. (Ro 4: 11, 16; 1Kt 4: 15) Messias blir omtalt som «Evig Far». (Jes 9: 6) Jesus omtalte Satan som «far» til visse morderiske motstandere. (Joh 8: 44) Ordet ble også brukt om nasjonenes guder; i Homers dikt blir den greske guden Zevs framstilt som den store fadergud. At «Gud, Faderen», har et navn, som ikke er det samme som hans Sønns navn, framgår tydelig av en rekke skriftsteder. (Mt 28: 19; Åp 3: 12; 14: 1) Paulus kjente Guds personlige navn, Jehova, som blant annet forekommer i skapelsesberetningen, som han siterte fra i sine brev. Dette navnet, Jehova, atskiller «Gud, Faderen», fra enhver annen som kalles «gud» eller «far», og forhindrer at hans identitet eller person blir blandet sammen med noen av disse «gudenes» eller «fedrenes» identitet eller person. – Jf. Jes 64: 8.

Ikke en stammegud. Jehova blir riktignok kalt «Israels Gud» og «deres forfedres Gud». (1Kr 17: 24; 2Mo 3: 16) Men dette utgjør ikke noe grunnlag for å degradere navnet til bare å betegne en stammegud, slik noen har gjort. Den kristne apostelen Paulus skrev: «Er han Gud bare for jødene? Er han det ikke også for folk av nasjonene? Jo, også for folk av nasjonene.» (Ro 3: 29) Jehova er ikke bare «hele jordens Gud» (Jes 54: 5), men også universets Gud, «han som dannet himmel og jord». (Sl 124: 8) Den pakt Jehova sluttet med Abraham nesten 2000 år før Paulus’ tid, inneholdt et løfte om velsignelser til folk av alle nasjoner, noe som viser at han er interessert i hele menneskeheten. – 1Mo 12: 1–3; jf. Apg 10: 34, 35; 11: 18.

Jehova forkastet til slutt det kjødelige Israel, denne troløse nasjonen, men hans navn ble knyttet til en ny nasjon, det åndelige Israel, den kristne menighet, og dette forholdet fortsatte da denne nye nasjonen begynte å innlemme ikke-jøder som medlemmer. Disippelen Jakob, som var ordstyrer ved et kristent rådsmøte i Jerusalem, kunne derfor si at ’Gud hadde vendt sin oppmerksomhet mot nasjonene [ikke-jøder] for å ta ut fra dem et folk for sitt navn’. Som bevis for at dette var blitt forutsagt, siterte Jakob deretter en profeti fra Amos’ bok hvor Jehovas navn forekommer. – Apg 15: 2, 12–14; Am 9: 11, 12.

I De kristne greske skrifter. I betraktning av disse vitnesbyrdene synes det å være høyst merkelig at de avskrifter som i dag foreligger av De kristne greske skrifters opprinnelige tekst, ikke inneholder Guds navn skrevet i dets fulle form – med det resultat at det heller ikke forekommer i de fleste oversettelser av denne delen av Bibelen, det såkalte nye testamente. I sin forkortede form forekommer imidlertid navnet i Åpenbaringen 19: 1, 3, 4, 6, hvor det inngår i uttrykket «halleluja» (NO). Denne oppfordringen til å ’lovprise Jah’ (NV), som lyder fra Guds åndesønner, viser tydelig at Guds navn ikke hadde gått av bruk; det var like betydningsfullt og aktuelt som i den førkristne tid. Hvorfor forekommer så ikke navnet i sin fulle form i De kristne greske skrifter?

Hvorfor forekommer ikke Guds navn i sin fulle form i noen av de tilgjengelige gamle håndskrifter til De kristne greske skrifter?

Man begrunnet lenge dette med at de kristne bibelskribentene brukte den greske oversettelsen Septuaginta når de siterte fra De hebraiske skrifter, og at de her ikke fant navnet Jehova, ettersom tetragrammet i denne oversettelsen var erstattet med Kỵrios eller Theọs. Men som det er blitt påvist, holder dette argumentet ikke lenger stikk. De eldste fragmenter av Septuaginta inneholder Guds navn i dets hebraiske form. Dr. P. Kahle sier om dette: «Vi vet nå at den greske bibeltekst [Septuaginta] i den utstrekning den ble skrevet av jøder for jøder, ikke omskrev det guddommelige navn med kyrios, men at tetragrammet skrevet med hebraiske eller greske bokstaver ble beholdt i slike håndskrifter. Det var de kristne som erstattet tetragrammet med kyrios da det guddommelige navn skrevet med hebraiske bokstaver ikke lenger ble forstått.» (The Cairo Geniza, Oxford 1959, s. 222) Når fant denne endringen i de greske oversettelser av De hebraiske skrifter sted?

Det skjedde øyensynlig i århundrene etter Jesu og hans apostlers død. I Aquilas greske oversettelse, som er fra 100-tallet e.v.t., forekommer tetragrammet fremdeles med hebraiske bokstaver. Omkring 245 e.v.t. framla den kjente lærde Origenes sin Hexapla, en seksspalters gjengivelse av de inspirerte hebraiske skrifter med (1) den hebraiske og arameiske grunntekst, (2) den samme teksten skrevet med greske bokstaver, (3) Aquilas greske oversettelse, (4) Symmachos’ greske oversettelse, (5) Septuaginta og (6) Theodotions greske oversettelse. På grunnlag av de fragmenter av dette verket man nå har, sier professor W.G. Waddell: «I Origenes’ Hexapla . . . gjengav de greske oversettelser av Aquila og Symmachos og LXX [Septuaginta] alle JHWH med ΠΙΠΙ; i andre spalte av Hexapla ble tetragrammet skrevet med hebraiske bokstaver.» (The Journal of Theological Studies, årg. XLV, Oxford 1944, s. 158, 159) Andre mener at den opprinnelige teksten til Origenes’ Hexapla brukte de hebraiske bokstavene for å gjengi tetragrammet i alle de seks spaltene. Origenes selv sier i sine kommentarer til Salme 2: 2 at «i de mest nøyaktige håndskrifter forekommer NAVNET med hebraiske bokstaver, skjønt ikke med våre dagers hebraiske [bokstaver], men med de aller eldste». – Patrologia Græca, Paris 1862, bd. XII, sp. 1104.

Så sent som på 300-tallet sier Hieronymus, som utarbeidet den latinske oversettelsen Vulgata, i sitt forord til Samuelsbøkene og Kongebøkene: «I visse greske bøker finner vi den dag i dag Guds navn, tetragrammet [dvs. יהוה], skrevet med gamle bokstaver.» I et brev skrevet i Roma i 384 sier Hieronymus: «Det niende [navnet på Gud] er tetragrammet, som de betraktet som [anekfọneton], det vil si, uutsigelig, og som skrives med disse bokstavene: jod, he, waw, he. Enkelte uvitende pleide når de støtte på navnet i greske bøker, å lese ΠΙΠΙ [de greske bokstavene som svarer til de romerske bokstavene PIPI].» – Papyrus Grecs Bibliques av F. Dunand, Kairo 1966, s. 47, fotn. 4.

De såkalte kristne som «erstattet tetragrammet med kyrios» i avskriftene av Septuaginta, var således ikke noen av Jesu første disipler. Det var menn som levde i senere århundrer, da det forutsagte frafallet var kommet langt på vei og hadde fordervet den rene kristne lære. – 2Te 2: 3; 1Ti 4: 1.

Brukt av Jesus og hans disipler. Det er således tydelig at Guds navn på Jesu og hans disiplers tid fantes i avskrifter av De hellige skrifter, både i hebraiske og i greske håndskrifter. Brukte Jesus og hans disipler Guds navn i tale og i skrift? I betraktning av at Jesus fordømte fariseernes tradisjoner (Mt 15: 1–9), er det vanskelig å forestille seg at han og hans disipler lot seg lede av fariseiske tanker (lik dem som er omtalt i Misjna) i dette spørsmålet. Jesu eget navn betyr «Jehova er frelse». Han sa: «Jeg er kommet i min Fars navn» (Joh 5: 43); han lærte sine etterfølgere å be: «Vår Far i himlene, la ditt navn bli helliget» (Mt 6: 9); han sa at han gjorde sine gjerninger ’i sin Fars navn’ (Joh 10: 25); i en bønn kvelden før sin død sa han at han hadde gjort sin Fars navn kjent for sine disipler, og bad: «Hellige Far, våk over dem for ditt eget navns skyld» (Joh 17: 6, 11, 12, 26). I betraktning av alt dette må Jesus ha brukt Guds navn, Jehova, når han siterte fra eller leste opp fra De hebraiske skrifter. (Sml. Mt 4: 4, 7, 10 med 5Mo 8: 3; 6: 16; 6: 13; også Mt 22: 37 med 5Mo 6: 5; dessuten Mt 22: 44 med Sl 110: 1; samt Lu 4: 16–21 med Jes 61: 1, 2.) Jesu disipler, deriblant de som under inspirasjon nedskrev De kristne greske skrifter, ville naturlig nok følge hans eksempel hva dette angår.

Hvorfor finnes så ikke navnet i de håndskriftene vi nå har til De kristne greske skrifter, det såkalte nye testamente? Tydeligvis fordi den opprinnelige teksten i apostlenes og disiplenes skrifter var blitt endret da disse avskriftene ble foretatt (dvs. fra og med 200-tallet e.v.t.). Guds navn i form av tetragrammet ble utvilsomt erstattet med Kỵrios og Theọs, slik som man vet at det ble gjort i senere avskrifter av Septuaginta, den greske oversettelsen av De hebraiske skrifter. – BILDE: bd. 1, s. 324.

Guds navn blir gjeninnsatt i oversettelser. Noen oversettere, som anerkjenner at det må være dette som har skjedd, har satt inn navnet Jehova i sine oversettelser av De kristne greske skrifter. The Emphatic Diaglott, en oversettelse til engelsk som ble foretatt av Benjamin Wilson på 1800-tallet, har navnet Jehova flere steder, især der hvor de kristne skribentene siterer fra De hebraiske skrifter. Men allerede i 1533 ble tetragrammet brukt i oversettelser av De kristne greske skrifter til hebraisk, nemlig i en oversettelse av Anton Margaritha. Siden da har mange andre oversettere fulgt den samme praksis i lignende oversettelser til hebraisk, idet de har brukt tetragrammet de stedene hvor skribenten under inspirasjon har sitert en passasje fra De hebraiske skrifter som inneholder Guds navn.

At det er riktig å gjeninnføre navnet på denne måten, blir begrunnet av R.B. Girdlestone, tidligere rektor ved den teologiske høyskolen Wycliffe Hall i Oxford. Før det var funnet håndskrifter som viste at Septuaginta opprinnelig inneholdt navnet Jehova, skrev han: «Hvis ordet [Jehova] var blitt beholdt i denne oversettelsen [Septuaginta], eller hvis det bare var blitt brukt ett gresk ord for Jehova og et annet ord for Adonai, ville en slik praksis uten tvil også ha blitt fulgt i taler og argumentasjoner i NT [Det nye testamente]. I så fall ville Herren da han siterte den 110. salme, i stedet for å si: ’Herren sa til min herre’, ha sagt: ’Jehova sa til Adoni.’»

Ut fra denne forutsetningen (som nå har vist seg å stemme med de faktiske forhold) fortsetter han: «Hvis en kristen språkkyndig var i ferd med å oversette det greske testamente til hebraisk, måtte han så hver gang ordet Κύριος forekom, overveie om det var noe i sammenhengen som kunne fortelle hva det tilsvarende uttrykket måtte være på hebraisk. Ja, dette er et problem som ville oppstå ved oversettingen av NT til et hvilket som helst språk hvis navnet Jehova var blitt tatt med i [Septuaginta-oversettelsen av] GT. Mange steder ville man kunne la seg lede av De hebraiske skrifter: Hver gang uttrykket ’Herrens engel’ forekommer, vet vi således at ordet Herren står for Jehova; en lignende slutning vil man kunne trekke med hensyn til uttrykket ’Herrens ord’ hvis man retter seg etter presedensen i GT; det samme gjelder tittelen ’Hærskarenes Herre’. Når derimot uttrykket ’min Herre’ eller ’vår Herre’ forekommer, vet vi at ordet Jehova ikke kan brukes, og at vi i stedet må bruke Adonai eller Adoni.» (Synonyms of the Old Testament, 1897, s. 43) Det er på grunnlag av slike overveielser at navnet Jehova er blitt gjeninnsatt i en rekke oversettelser av De kristne greske skrifter, slik det er blitt nevnt tidligere.

Ny verden-oversettelsen, som blir brukt i dette verket, er bemerkelsesverdig i denne henseende. I den er Guds navn i formen «Jehova» brukt 237 ganger i De kristne greske skrifter. Som det er blitt vist, har man et godt grunnlag for å gjøre dette.

Tidlig bruk av navnet og navnets betydning. Andre Mosebok 3: 13–16 og 6: 3 er ofte feilaktig blitt forklart slik at Moses var den første som Jehova – en tid før utgangen av Egypt – åpenbarte sitt navn for. Moses spurte riktignok: «Sett at jeg nå kommer til Israels sønner og jeg sier til dem: ’Deres forfedres Gud har sendt meg til dere’, og de sier til meg: ’Hva er hans navn?’ Hva skal jeg da si til dem?» Dette spørsmålet betyr imidlertid ikke at han eller israelittene ikke kjente Jehovas navn. Navnet på Moses’ egen mor, Jokebed, betyr muligens «Jehova er herlighet». (2Mo 6: 20) Moses’ spørsmål hadde uten tvil forbindelse med israelittenes situasjon i Egypt. De hadde arbeidet hardt som slaver i mange tiår uten noe tegn til en utfrielse. Tvil, mismot og sviktende tro på Guds makt og vilje til å utfri dem hadde høyst sannsynlig bredt seg blant dem. (Se også Ese 20: 7, 8.) Hvis Moses ganske enkelt hadde sagt at han representerte «Gud» (ʼElohịm) eller den «Suverene Herre» (ʼAdhonai), ville det derfor kanskje ikke ha betydd stort for de lidende israelittene. De visste at egypterne hadde sine egne guder og herrer, og måtte uten tvil høre på at egypterne hånte dem og påstod at deres guder var israelittenes Gud overlegne.

Det er dessuten viktig å huske at navnene den gangen hadde en virkelig betydning og ikke bare, slik som i dag, var «etiketter» som ble brukt for å identifisere en person. Moses visste for eksempel at Abrams navn (som betyr «far er høy [opphøyd]») var blitt forandret til Abraham (som betyr «far til en stor mengde»), noe som ble gjort på grunn av Guds hensikt med denne mannen. På lignende måte var Sarais navn blitt forandret til Sara og Jakobs navn til Israel, i begge tilfellene for å understreke noe grunnleggende og profetisk i forbindelse med Guds hensikt med disse personene. Moses kan ha lurt på om Jehova nå ville åpenbare seg under et nytt navn for å kaste lys over sin hensikt med Israel. Det at Moses gikk til israelittene i «navnet» til ham som hadde sendt ham, betydde at han kom som hans representant, og den myndighet han kunne tale med, ville svare til eller være bestemt av dette navnet og det som det stod for. (Jf. 2Mo 23: 20, 21; 1Sa 17: 45.) Det var derfor et relevant spørsmål Moses stilte.

Guds svar lød på hebraisk: «ʼEhjẹh ʼAsjẹr ʼEhjẹh.» Noen bibeloversettelser gjengir dette med: «Jeg er den jeg er», men det er verdt å merke seg at det hebraiske verbet hajạh, som ordet ʼEhjẹh kommer fra, ikke rett og slett betyr «å være». Det betyr snarere «å bli» eller «å vise seg å være». Gud sikter ikke til at han eksisterer i kraft av seg selv, men til hva han har i sinne å bli overfor andre. Ny verden-oversettelsen gjengir derfor med rette det ovenstående hebraiske uttrykket på følgende måte: «JEG SKAL VISE MEG Å VÆRE HVA JEG SKAL VISE MEG Å VÆRE.» Jehova tilføyde: «Dette er hva du skal si til Israels sønner: ’JEG SKAL VISE MEG Å VÆRE har sendt meg til dere.’» – 2Mo 3: 14, NW, fotn.

At dette ikke betydde at Guds navn var blitt endret, men bare at israelittene skulle få ytterligere innsikt i Guds personlighet, framgår av det han deretter sa: «Dette er hva du skal si til Israels sønner: ’Jehova, deres forfedres Gud, Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud, har sendt meg til dere.’ Dette er mitt navn til uavgrenset tid, og dette er mitt minnenavn fra generasjon til generasjon.» (2Mo 3: 15; jf. Sl 135: 13; Ho 12: 5.) Navnet Jehova kommer fra et hebraisk verb som betyr «å bli», og en rekke forskere mener at navnet betyr «han lar (får til å) bli». Denne definisjonen passer godt på Jehovas rolle som den som har skapt alt, og som gjennomfører sin hensikt. Bare den sanne Gud kan med rette bære dette navnet.

Dette hjelper oss til å forstå betydningen av det Jehova senere sa til Moses: «Jeg er Jehova. Og jeg pleide å vise meg for Abraham, Isak og Jakob som Gud Den Allmektige, men med hensyn til mitt navn Jehova gjorde jeg meg ikke kjent for dem.» (2Mo 6: 2, 3) Ettersom Moses’ patriarkalske forfedre brukte navnet Jehova mange ganger, mente Gud med dette tydeligvis at han bare i begrenset omfang hadde åpenbart seg for dem som Jehova. Et eksempel kan belyse dette: De som kjente Abram, kunne neppe sies å ha kjent ham som Abraham (som betyr «far til en stor mengde») da han bare hadde én sønn, Ismael. Men da Isak og andre sønner ble født og de begynte å sette barn til verden, fikk navnet Abraham en dypere mening. På samme måte ville navnet Jehova nå få en dypere og mer utvidet betydning for israelittene.

Å ’kjenne’ noen eller noe betyr altså ikke nødvendigvis bare å være kjent med eller vite at noen eller noe eksisterer. Den uforstandige Nabal kjente Davids navn, men spurte likevel: «Hvem er David?» og mente med dette: «Hvilken betydning har han?» (1Sa 25: 9–11; jf. 2Sa 8: 13.) På lignende måte hadde farao sagt til Moses: «Hvem er Jehova, så jeg skulle adlyde hans røst og sende Israel bort? Jeg kjenner slett ikke Jehova, og hva mer er, jeg kommer ikke til å sende Israel bort.» (2Mo 5: 1, 2) Med denne uttalelsen mente farao uten tvil at han ikke kjente Jehova som den sanne Gud eller som en som hadde noen myndighet over Egypts konge og hans anliggender, og heller ikke som en som hadde makt til å gjennomføre sin vilje, slik den ble kunngjort av Moses og Aron. Men nå skulle farao og hele Egypt sammen med israelittene komme til å kjenne den virkelige betydningen av navnet, den personen det stod for. Som Jehova forklarte Moses, ville dette skje ved at han gjennomførte sin hensikt i forbindelse med israelittene – ved at han utfridde dem og gav dem det lovte land, i samsvar med den pakt han hadde sluttet med deres forfedre. På den måten ville de erfare at Jehova var deres Gud. Som Gud selv sa: «Dere skal sannelig kjenne at jeg er Jehova deres Gud.» – 2Mo 6: 4–8; se ALLMEKTIGE, DEN.

Professor i hebraisk D.H. Weir sier derfor med god grunn at de som hevder at 2. Mosebok 6: 2, 3 er det første stedet hvor navnet Jehova ble åpenbart, «ikke har studert [disse versene] i lys av andre skriftsteder; hadde de gjort det, ville de ha forstått at det med ordet navn her ikke menes de to stavelsene som utgjør ordet Jehova, men den tanken som ordet uttrykker. Når vi i Jesaja, kap. lii. 6 leser: ’Derfor skal mitt folk kjenne mitt navn’, eller i Jeremia, kap. xvi. 21: ’De skal kjenne at mitt navn er Jehova’, eller i Salmene, Sl. ix. [10, 16]: ’De som kjenner ditt navn, skal sette sin lit til deg’, ser vi straks at det å kjenne Jehovas navn er noe helt annet enn å kjenne de fire bokstavene som det består av. Det vil si å ha erfart at Jehova virkelig er den som hans navn sier at han er. (Se også Jes xix. 20, 21; Ese xx. 5, 9; xxxix. 6, 7; Sl lxxxiii. [18]; lxxxix. [16]; 2Kr vi. 33.)» – The Imperial Bible-Dictionary, bd. I, s. 856, 857.

Kjent av det første menneskepar. Moses var ikke den første som navnet Jehova ble åpenbart for. Allerede det første menneske kjente navnet. Det forekommer første gang i Bibelen i 1. Mosebok 2: 4, etter beretningen om skapelsen, og der blir himmelens og jordens Skaper identifisert som «Jehova Gud». Det er rimelig å tro at Jehova Gud gav Adam disse opplysningene om hvordan himmelen og jorden var blitt til. Beretningen i 1. Mosebok sier ikke at han gjorde det, men den sier heller ikke direkte at Jehova åpenbarte for Adam hvordan Eva var blitt til. Likevel viser Adams ord da Eva ble ført bort til ham, at han var blitt underrettet om hvordan Gud hadde dannet henne av Adams eget legeme. (1Mo 2: 21–23) Jehova og hans jordiske sønn kommuniserte sikkert en god del; alt er bare ikke tatt med i den korte beretningen i 1. Mosebok.

Den første som i direkte tale bruker Guds navn i den bibelske beretningen, er Eva. (1Mo 4: 1) Hun hadde uten tvil lært navnet å kjenne gjennom sin mann, Adam, som også hadde fortalt henne om Guds påbud angående treet til kunnskap om godt og ondt (selv om det ikke direkte sies i beretningen at Adam gav disse opplysningene videre til henne). – 1Mo 2: 16, 17; 3: 2, 3.

På den tiden da Adams sønnesønn Enosj levde, begynte man å «påkalle Jehovas navn», men som det blir vist i artikkelen ENOSJ, kan dette ikke ha vært en påkallelse i tro som hadde Guds godkjennelse, for mellom Abel og Noah blir Jareds sønn Enok (ikke Enosj) nevnt som den eneste som ’vandret med den sanne Gud’ i tro. (1Mo 4: 26; 5: 18, 22–24; He 11: 4–7) Gjennom Noah og hans familie ble kjennskapen til Guds navn ført videre etter vannflommen, forbi den tiden da folkeslagene ble spredt ved Babels tårn, og helt fram til patriarken Abraham og hans etterkommere. – 1Mo 9: 26; 12: 7, 8.

Den personen som bærer navnet. Jehova er Skaperen av alle ting, den store Førsteårsak; han er derfor uskapt, uten begynnelse. (Åp 4: 11) «Tallet på hans år er uransakelig.» (Job 36: 26) Det er umulig å tillegge ham noen alder, for det finnes ikke noe tidspunkt en kan begynne å måle fra. Selv om han er uten alder, blir han med rette kalt «Den Gamle av Dager» ettersom hans eksistens strekker seg uendelig tilbake i fortiden. (Da 7: 9, 13) Han er også uten ende i framtiden (Åp 10: 6), ettersom han er udødelig og uforgjengelig. Han blir derfor kalt «evighetens Konge» (1Ti 1: 17), og det sies at for ham er tusen år bare som en nattevakt på noen få timer. – Sl 90: 2, 4; Jer 10: 10; Hab 1: 12; Åp 15: 3.

Til tross for at Jehova er evig og står over tiden, er han i aller høyeste grad en historisk Gud som kan settes i forbindelse med bestemte tider, steder, personer og hendelser. I sine handlinger med menneskene har han fulgt et nøye fastlagt tidsskjema. (1Mo 15: 13, 16; 17: 21; 2Mo 12: 6–12; Ga 4: 4) Ettersom hans evige eksistens ikke kan bestrides og er den mest grunnleggende kjensgjerning i universet, har han sverget ved sin evige eksistens med ordene: «Så sant jeg lever», og derved garantert at hans løfter og profetier med sikkerhet vil gå i oppfyllelse. (Jer 22: 24; Sef 2: 9; 4Mo 14: 21, 28; Jes 49: 18) Mennesker har også sverget ved Jehovas eksistens. (Dom 8: 19; Rut 3: 13) Det er bare de uforstandige som sier: «Det finnes ingen Jehova.» – Sl 14: 1; 10: 4.

Beskrivelser av ham. Ettersom Jehova er en Ånd og derfor er usynlig for det menneskelige øye (Joh 4: 24), vil enhver beskrivelse av hans utseende ved hjelp av menneskelige uttrykk bare gi en idé om hans uforlignelige herlighet. (Jes 40: 25, 26) Noen av Guds tjenere har, uten at de har sett Skaperen selv (Joh 1: 18), fått inspirerte syner av hans himmelske hoff. Deres beskrivelse av ham avspeiler ikke bare stor verdighet og ærefryktinngytende majestet, men også opphøyd ro, orden, skjønnhet og tiltalende egenskaper. – 2Mo 24: 9–11; Jes 6: 1; Ese 1: 26–28; Da 7: 9; Åp 4: 1–3; se også Sl 96: 4–6.

Som en kan se, inneholder disse beskrivelsene metaforer og sammenligninger idet Jehovas utseende blir sammenlignet med noe som vi mennesker kjenner, for eksempel juveler, ild eller en regnbue. Han blir til og med beskrevet som om han hadde visse menneskelige trekk. Noen kommentatorer gjør mye vesen av disse «antropomorfismene», som de kaller dem – omtalen av Guds «øyne», «ører», «ansikt» (1Pe 3: 12), «arm» (Ese 20: 33), «høyre hånd» (2Mo 15: 6) og så videre – men det er innlysende at slike uttrykk er nødvendige for at vi mennesker skal forstå beskrivelsen. Hvis Jehova skulle beskrive seg selv for oss med åndelige uttrykk, ville det i virkeligheten være det samme som om vi skulle gi innviklede algebraiske ligninger til noen som bare hadde de mest elementære kunnskaper i matematikk, eller som om vi skulle forsøke å forklare farger for en som var født blind. – Job 37: 23, 24.

Slike «antropomorfismer» skal derfor ikke tas bokstavelig, like lite som det skal tas bokstavelig når Gud omtales som en «sol», et «skjold» eller en «Klippe». (Sl 84: 11; 5Mo 32: 4, 31) Jehovas synsevne (1Mo 16: 13) er, til forskjell fra menneskenes, ikke avhengig av lyset; selv gjerninger som blir gjort i det dypeste mørke, kan ses av ham. (Sl 139: 1, 7–12; He 4: 13) Hans syn kan omspenne hele jorden (Ord 15: 3), og han trenger ikke noe spesielt utstyr for å se et foster som vokser i mors liv. (Sl 139: 15, 16) Hans hørsel er heller ikke avhengig av lydbølger i en atmosfære, for han kan «høre» hva et menneske sier lydløst i sitt hjerte. (Sl 19: 14) Menneskene kan ikke måle det veldige materielle univers; likevel kan de fysiske himler ikke romme Jehovas bolig, og han ville langt mindre kunne bo i et jordisk hus eller tempel. (1Kg 8: 27; Sl 148: 13) Gjennom Moses advarte Jehova uttrykkelig israelittene mot å lage en avbildning av ham med form som en skapning. (5Mo 4: 15–18) Da Jesus ifølge Lukas’ beretning talte om at han drev ut demoner «ved hjelp av Guds finger», hentydet han – som det framgår av Matteus’ beretning – til «Guds ånd», eller Guds virksomme kraft. – Lu 11: 20; Mt 12: 28; jf. Jer 27: 5 og 1Mo 1: 2.

Hans personlige egenskaper åpenbart i skaperverket. Visse sider ved Jehovas personlighet kom til uttrykk i skaperverket allerede før mennesket ble skapt. (Ro 1: 20) Selve skapelseshandlingen vitner om hans kjærlighet, for selv var han ikke avhengig av at andre var til, og han savnet ikke noen eller noe. Selv om han skapte millioner av åndesønner, var det ikke én av dem som kunne føye noe til hans viten eller tilføre hans personlighet en eller annen ønskverdig egenskap som han ikke allerede i overlegen grad var i besittelse av. – Da 7: 9, 10; He 12: 22; Jes 40: 13, 14; Ro 11: 33, 34.

Dette betyr naturligvis ikke at Jehova ikke gleder seg over sine skapninger. Ettersom mennesket ble skapt «i Guds bilde» (1Mo 1: 27), må det være slik at den glede som en jordisk far har av sitt barn – især hvis barnet viser ham kjærlighet og handler med visdom – gjenspeiler den glede som Jehova har av sine fornuftutstyrte skapninger hvis de elsker ham og tjener ham med visdom. (Ord 27: 11; Mt 3: 17; 12: 18) En slik glede føler han ikke på grunn av noen materielle eller fysiske fordeler, men fordi han ser at hans skapninger villig retter seg etter hans rettferdige normer og legger uselviskhet og gavmildhet for dagen. (1Kr 29: 14–17; Sl 50: 7–15; 147: 10, 11; He 13: 16) Når noen på den annen side handler urett og viser forakt for hans kjærlighet, vanærer hans navn og utsetter andre for store lidelser, fører det til at han ’føler seg såret i sitt hjerte’. – 1Mo 6: 5–8; Sl 78: 36–41; He 10: 38.

Jehova finner også glede i å bruke sin makt, enten til å skape noe eller til å utføre andre ting, da det alltid ligger en hensikt og et godt motiv bak alt det han gjør. (Sl 135: 3–6; Jes 46: 10, 11; 55: 10, 11) Som den gavmilde Giver av «enhver god gave og enhver fullkommen gave» gleder han seg over å belønne sine trofaste sønner og døtre med velsignelser. (Jak 1: 5, 17; Sl 35: 27; 84: 11, 12; 149: 4) Men selv om han er en kjærlig og medfølende Gud, er hans lykke tydeligvis ikke avhengig av hans skapninger, og han avviker ikke fra rettferdige prinsipper på grunn av sentimentalitet.

Jehova viste også kjærlighet ved å la den åndesønnen som han skapte først, være med på å frambringe hele det øvrige skaperverket, både det åndelige og det materielle, og ved storsinnet å la dette bli kjent, noe som brakte hans Sønn ære. (1Mo 1: 26; Kol 1: 15–17) Han fryktet altså ikke for muligheten for konkurranse, men viste at han stolte fullt ut på sin egen rettmessige suverenitet (2Mo 15: 11) og på sin Sønns lojalitet og hengivenhet. Han har gitt sine åndesønner relativ frihet når det gjelder hvordan de ivaretar sine plikter; til sine tider får de til og med lov til å komme med forslag med hensyn til hvordan de vil utføre bestemte oppgaver. – 1Kg 22: 19–22.

Som apostelen Paulus påpekte, kommer Jehovas usynlige egenskaper også til uttrykk i hans materielle skaperverk. (Ro 1: 19, 20) Hans veldige makt overgår menneskets fatteevne; store galakser med milliarder av stjerner er bare ’hans fingrers verk’ (Sl 8: 1, 3, 4; 19: 1), og den visdom han har latt komme til uttrykk i det, er så stor at den viten menneskene har tilegnet seg, selv etter flere tusen år med undersøkelser og forskning, bare er som «en hvisking» sammenlignet med «hans veldige torden». (Job 26: 14; Sl 92: 5; For 3: 11) Jehovas skapervirksomhet i forbindelse med planeten jorden var preget av logisk orden og fulgte et bestemt program (1Mo 1: 2–31), med det resultat at jorden – uttrykt med en astronauts ord – ble «en juvel i verdensrommet».

Åpenbart for mennesket i Eden. Som hva slags person åpenbarte Jehova seg for sine første jordiske barn? Det er ingen tvil om at den fullkomne Adam ville ha vært enig med salmisten, som senere sa: «Jeg skal prise deg fordi jeg på en fryktinngytende måte er dannet på underfullt vis. Dine gjerninger er underfulle, det vet min sjel så vel.» (Sl 139: 14) Både hans eget legeme, som var svært allsidig utrustet sammenlignet med andre jordiske skapningers legemer, og alt det han hadde omkring seg, gav ham all grunn til å bli fylt med respekt og ærefrykt for sin Skaper. Hver fugl, hver fisk, hvert landdyr, hver plante, hver blomst, hvert tre og hver mark, skog, bakke, dal og elv som hans blikk falt på, vitnet om dybden og bredden av Jehovas visdom og om hans mangesidige personlighet, som gjenspeiles i det enestående mangfoldet i hans skaperverk. (1Mo 2: 7–9; jf. Sl 104: 8–24.) Alle Adams sanser – synet, hørselen, smakssansen, luktesansen og følesansen – ville formidle til hans mottagelige sinn klare vitnesbyrd om en svært gavmild og omsorgsfull Skaper.

Adams intellektuelle behov var heller ikke glemt, hans behov for å ha noen å snakke med og ha fellesskap med, for Faderen sørget for at han fikk et intelligent kvinnelig motstykke. (1Mo 2: 18–23) De kunne begge ha sunget for Jehova med salmistens ord: «Gledes fylde er for ditt ansikt; liflighet er ved din høyre hånd for evig.» (Sl 16: 8, 11) Etter at Adam og Eva hadde vært gjenstand for så mye kjærlighet, burde de ha forstått at «Gud er kjærlighet» – kilden til kjærlighet og det fremste eksempel hva det å vise kjærlighet angår. – 1Jo 4: 16, 19.

Jehova Gud sørget ikke minst for å dekke menneskets åndelige behov. Adams himmelske Far åpenbarte seg for sin jordiske sønn og kommuniserte med ham og gav ham oppgaver. Menneskenes gudsdyrkelse ville for en stor del bestå i at de lydig ivaretok sine tildelte oppgaver. – 1Mo 1: 27–30; 2: 15–17; jf. Am 4: 13.

En Gud med moralnormer. Menneskene fikk tidlig lære at Jehova ikke bare er en vis og gavmild Forsørger, men at han også er en Gud med moralnormer, bestemte retningslinjer med hensyn til hva som er rett og hva som er galt hva oppførsel og handlemåte angår. Hvis Adam, slik det er blitt antydet, kjente skapelsesberetningen, visste han også at Jehova hadde bestemte normer som han fulgte, for i denne beretningen sies det om skaperverket at Jehova så at «det var meget godt»; det oppfylte med andre ord hans fullkomne norm. – 1Mo 1: 3, 4, 12, 25, 31; jf. 5Mo 32: 3, 4.

Uten normer eller standarder ville det ikke være mulig å avgjøre eller bedømme om noe var godt eller dårlig, eller å måle og anerkjenne hvor nøyaktig og fremragende noe var. I denne forbindelse er noen iakttagelser i Encyclopædia Britannica (1959, bd. 21, s. 306, 307) meget opplysende:

«Det menneskene har oppnådd [med hensyn til å fastsette normer eller standarder], . . . er for ingenting å regne sammenlignet med de standarder som gjelder i naturen. Stjernebildene, planetenes baner, de normale, uforanderlige egenskaper som er knyttet til slike ting som ledningsevne, strekkbarhet, elastisitet, hardhet, gjennomtrengelighet, lysbrytningsevne, styrke og viskositet hos de stoffer som forekommer i naturen, . . . og cellenes oppbygning er noen få eksempler på den forbløffende standardisering som finnes i naturen.»

Om betydningen av denne standardiseringen i det materielle skaperverk sier det samme verket: «Bare på grunn av den standardisering man finner i naturen, er det mulig å gjenkjenne og klassifisere . . . de mange slags planter, fisker, fugler og dyr som finnes. Innenfor de forskjellige artene ligner individene hverandre i minste detalj hva oppbygning, funksjon og vaner angår, kjennetegn som er særegne for hver art. [Jf. 1Mo 1: 11, 12, 21, 24, 25.] Hvis det ikke fantes en slik standardisering i menneskekroppen, ville en lege ikke vite om en person hadde bestemte organer, eller hvor han skulle lete etter dem . . . Uten de standarder som man finner i naturen, kunne det ikke finnes noe organisert samfunn, ikke noe undervisningssystem og ingen leger; hver enkelt gren av samfunnet er avhengig av grunnleggende, sammenlignbare likheter.»

Adam så mange eksempler på stabilitet i Jehovas skaperverk: den regelmessige skiftingen mellom dag og natt, det at vannet i elven i Eden som følge av tyngdekraften stadig rant nedover, og utallige andre ting som vitnet om at jordens Skaper ikke er en uordens, men en ordens Gud. (1Mo 1: 16–18; 2: 10; For 1: 5–7; Jer 31: 35, 36; 1Kt 14: 33) Dette var uten tvil til hjelp for menneskene når de skulle utføre det arbeidet som var pålagt dem (1Mo 1: 28; 2: 15), ettersom det satte dem i stand til å arbeide og legge planer i trygghet og tillit, uten bekymring og uvisshet.

I betraktning av alt dette kan det fornuftutstyrte menneske ikke ha funnet det merkelig at Jehova også fastsatte visse standarder eller normer for menneskets atferd og for dets forhold til Skaperen. Jehovas eget fremragende arbeid når det gjaldt å berede jorden til bolig for mennesket, var et eksempel for Adam når han skulle dyrke og ta hånd om Edens hage. (1Mo 2: 15; 1: 31) Adam lærte også Guds norm for ekteskapet å kjenne. Han fikk vite at ekteskapet skulle være monogamt, og hvordan forholdet mellom partene skulle være. (1Mo 2: 24) En norm som ble spesielt understreket, var lydighet mot Guds instrukser, for selve livet avhang av det. Ettersom Adam var fullkommen som menneske, var fullkommen lydighet den norm Jehova stilte opp for ham. Jehova gav sin jordiske sønn mulighet til å vise sin kjærlighet og hengivenhet ved å adlyde budet om ikke å spise av et enkelt av de mange frukttrærne som fantes i Eden. (1Mo 2: 16, 17) Det var en ganske enkel ting. Men Adams liv i Eden var også enkelt og ukomplisert, uten de komplekse og forvirrende problemer som senere har utviklet seg i det menneskelige samfunn. Jehovas visdom, som kom til uttrykk i denne enkle prøven, ble understreket av Jesu Kristi ord omkring 4000 år senere: «Den som er tro i det minste, er også tro i mye, og den som er urettferdig i det minste, er også urettferdig i mye.» – Lu 16: 10.

Den orden Jehova innførte, og de normene han fastsatte, ville ikke begrense menneskenes glede over livet, men snarere bidra til den. Encyclopædia Britannica sier videre i sin artikkel om normer og standarder i det materielle skaperverk: «Selv med dette overveldende vitnesbyrd om standarder kan ingen anklage naturen for å være ensformig. Selv om grunnlaget bare er et smalt bånd av bølgelengder i spektret, finnes det praktisk talt ubegrensede muligheter for fargevariasjoner og fargekombinasjoner som kan glede iakttakerens øye. På lignende måte kommer all musikk til øret gjennom en annen liten gruppe frekvenser.» (Bd. 21, s. 307) Det var på samme måte med Jehovas krav til de to første menneskene; de gav rom for all den frihet et rettferdig hjerte kunne begjære. Det var ingen grunn til å omgi dem med en mengde lover og regler. Skaperens eget kjærlige eksempel og deres respekt for og kjærlighet til ham ville beskytte dem mot å overskride de rettmessige grensene for deres frihet. – Jf. 1Ti 1: 9, 10; Ro 6: 15–18; 13: 8–10; 2Kt 3: 17.

Jehova Gud var og er derfor – ved selve sin person, sine handlinger og sine ord – den øverste norm for hele universet, definisjonen og innbegrepet av all godhet. Derfor kunne hans Sønn, da han var på jorden, si til en mann: «Hvorfor kaller du meg god? Ingen er god uten én, Gud.» – Mr 10: 17, 18; se også Mt 19: 17; 5: 48.

Hans navn må helliges og hans overherredømme hevdes og rettferdiggjøres. Alt som er forbundet med Guds person, er hellig; hans personlige navn, Jehova, er derfor også hellig og må helliges. (3Mo 22: 32) Å hellige vil si «å gjøre hellig, sette til side eller holde hellig»; noe som skal helliges, må derfor ikke brukes som om det var noe alminnelig eller dagligdags. (Jes 6: 1–3; Lu 1: 49; Åp 4: 8; se HELLIGELSE.) På grunn av den personen Jehovas navn står for, er navnet «stort og fryktinngytende» (Sl 99: 3, 5), «majestetisk» og «uoppnåelig høyt» (Sl 8: 1; 148: 13), verdig til å bli betraktet med ærefrykt (Jes 29: 23).

Navnet blir vanhelliget. Alt tyder på at Jehovas navn ble omfattet med en slik respekt og ærefrykt inntil begivenhetene i Edens hage førte til at det ble vanhelliget. Satans opprør skapte tvil med hensyn til Guds gode navn og rykte. Overfor Eva lot Satan som om han talte på Guds vegne, ved å bruke ordene «Gud vet», mens han samtidig sådde tvil med hensyn til Guds bud til Adam om treet til kunnskap om godt og ondt. (1Mo 3: 1–5) Adam var Jehovas representant på jorden, ettersom han hadde fått et spesielt oppdrag av Jehova og var det jordiske overhode for den menneskelige familie og den som Jehova meddelte seg til menneskene gjennom. (1Mo 1: 26, 28; 2: 15–17; 1Kt 11: 3) De som tjener på denne måten, sies å «gjøre tjeneste i Jehovas navn» og ’tale i hans navn’. (5Mo 18: 5, 18, 19; Jak 5: 10) Da Eva var ulydig, vanhelliget hun Jehovas navn, men da Adam gjorde det samme, var han i kraft av sin stilling enda mer klanderverdig på grunn av den mangel på respekt han viste for det navnet han representerte. – Jf. 1Sa 15: 22, 23.

Det store stridsspørsmålet er et moralsk spørsmål. Det er tydelig at den åndesønnen som ble Satan, kjente Jehova som en Gud som har moralnormer, ikke som en lunefull, uberegnelig person. Hvis han hadde kjent Jehova som en Gud som pleide å reagere ubehersket og voldsomt, kunne han ha forventet øyeblikkelig utslettelse på grunn av den handlemåte han fulgte. Det stridsspørsmålet Satan reiste i Eden, utgjorde derfor ikke ganske enkelt en prøve på Jehovas makt og evne til å tilintetgjøre. Det var i stedet et moralsk stridsspørsmål: Det dreide seg om Jehovas moralske rett til å utøve et universelt overherredømme og kreve ubetinget lydighet og hengivenhet av alle sine skapninger. Dette framgår av den måten Satan henvendte seg til Eva på. (1Mo 3: 1–6) Av Jobs bok framgår det likeledes hvordan Jehova overfor hele forsamlingen av sine åndesønner i himmelen åpenbarer rekkevidden av det standpunkt hans store motstander har tatt. Satan framsatte den påstand at Jobs (og dermed alle Guds fornuftutstyrte skapningers) lojalitet overfor Jehova ikke var helhjertet, at den ikke var basert på sann hengivenhet og ekte kjærlighet. – Job 1: 6–22; 2: 1–8.

Spørsmålet om Guds fornuftutstyrte skapningers ulastelighet var altså et sekundært eller underordnet spørsmål som utsprang av det større og primære spørsmålet om Guds rett til det suverene herredømme over universet. Det ville kreve tid å få avgjort disse spørsmålene, dels for at det skulle kunne fastslås om anklagene var sanne eller falske, og dels for at Guds skapningers hjertetilstand skulle kunne prøves, slik at det ikke kunne reises noen som helst tvil om at avgjørelsen var riktig. (Jf. Job 23: 10; 31: 5, 6; For 8: 11–13; He 5: 7–9; se ONDSKAP, DET ONDE; ULASTELIGHET.) Jehova tilintetgjorde altså ikke straks det opprørske menneskeparet eller den åndesønnen som hadde reist stridsspørsmålet. Det oppstod derfor to ’ætter’, som representerte hver sin side i stridsspørsmålet. – 1Mo 3: 15.

At stridsspørsmålet ennå ikke var avgjort da Jesus Kristus levde på jorden, framgår av hans møte med Satan etter at han hadde fastet i ødemarken i 40 dager. Den listige framgangsmåten som Jehovas store motstander brukte i sitt forsøk på å friste Guds Sønn, fulgte samme mønster som den Slangen hadde brukt i Edens hage ca. 4000 år tidligere, og Satans tilbud om herredømmet over jordens riker viste klart at spørsmålet om det universelle overherredømmet ikke var forandret. (Mt 4: 1–10) Åpenbaringsboken viser at stridsspørsmålet forblir uavgjort fram til det tidspunkt da Jehova Gud erklærer saken for avsluttet (jf. Sl 74: 10, 22, 23) og fullbyrder sin rettferdige dom over alle motstandere, idet hans rettferdige styre vil bevirke at hans universelle overherredømme blir fullstendig hevdet og rettferdiggjort, og at hans navn således blir fullt ut helliget. – Åp 11: 17, 18; 12: 17; 14: 6, 7; 15: 3, 4; 19: 1–3, 11–21; 20: 1–10, 14.

Hvorfor er helligelsen av Guds navn det som har størst betydning?

Hele den bibelske beretning er sentrert omkring hevdingen og rettferdiggjøringen av Jehova Guds overherredømme, noe som viser at hans hensikt i første rekke går ut på at hans navn skal bli helliget. Denne helligelsen krever at Guds navn blir renset for all hån og spott. Men den krever noe langt mer – at hans navn blir æret som hellig av alle fornuftutstyrte skapninger i himmelen og på jorden. Dette igjen betyr at de må anerkjenne og respektere Jehovas suverene stilling og gjøre det villig, idet de ønsker å tjene ham og finner glede i å gjøre hans vilje av kjærlighet til ham. Davids bønn til Jehova i Salme 40: 5–10 gir uttrykk for en slik holdning og viser hvordan Jehovas navn blir helliget på rette måte. (Legg merke til hvordan apostelen anvender deler av denne salmen på Kristus Jesus i He 10: 5–10.)

Helligelsen av Jehovas navn er derfor grunnlaget for orden, fred og harmoni i hele universet og for at alle dets beboere skal være lykkelige og tilfredse. Guds Sønn påpekte dette idet han viste hvilket middel Jehova ville bruke for å gjennomføre sin hensikt, da han lærte sine disipler å be til Gud: «La ditt navn bli helliget. La ditt rike komme. La din vilje skje, som i himmelen, så også på jorden.» (Mt 6: 9, 10) Denne primære delen av Jehovas hensikt gir oss nøkkelen til å forstå hvorfor han har handlet slik som han har gjort, med sine skapninger i løpet av hele den bibelske historie.

Vi finner således at israelittene, hvis historie utgjør en vesentlig del av den bibelske beretning, ble utvalgt til å være et folk som ’Jehovas navn var nevnt over’. (5Mo 28: 9, 10; 2Kr 7: 14; Jes 43: 1, 3, 6, 7) I lovpakten, som Jehova sluttet med dem, ble hovedvekten lagt på at de viste Jehova udelt hengivenhet som sin Gud og ikke brukte hans navn på en uverdig måte, «for Jehova kommer ikke til å la den være ustraffet som bruker hans navn på en uverdig måte». (2Mo 20: 1–7; jf. 3Mo 19: 12; 24: 10–23.) Da han viste sin makt til å frelse og sin makt til å ødelegge ved å utfri israelittene av Egypt, ble hans navn «forkynt på hele jorden»; hans ry nådde det lovte land før israelittene drog inn i det. (2Mo 9: 15, 16; 15: 1–3, 11–17; 2Sa 7: 23; Jer 32: 20, 21) Som profeten Jesaja uttrykte det: «Slik ledet du ditt folk for å gjøre deg et vakkert navn.» (Jes 63: 11–14) Når israelittene viste en opprørsk holdning i ørkenen, var Jehova barmhjertig og lot dem ikke i stikken. Men den viktigste grunnen til det var, som han sa: «Jeg gikk i gang med å handle for mitt eget navns skyld, for at det ikke skulle bli vanhelliget for øynene på de nasjonene som de befant seg blant.» – Ese 20: 8–10.

Gjennom hele nasjonens historie holdt Jehova fram betydningen av sitt hellige navn for israelittene. Hovedstaden Jerusalem med Sion-fjellet var det sted Jehova utvalgte «for å sette sitt navn der, for å la det bo der». (5Mo 12: 5, 11; 14: 24, 25; Jes 18: 7; Jer 3: 17) Det templet som ble bygd i denne byen, var ’huset for Jehovas navn’. (1Kr 29: 13–16; 1Kg 8: 15–21, 41–43) Det som foregikk i dette templet eller i denne byen, enten det var godt eller ondt, berørte nødvendigvis Jehovas navn og var noe han ville merke seg. (1Kg 8: 29; 9: 3; 2Kg 21: 4–7) Hvis Jehovas navn ble vanhelliget der, ville det uunngåelig bringe ødeleggelse over byen og føre til at templet ble forkastet. (1Kg 9: 6–8; Jer 25: 29; 7: 8–15; jf. Jesu handlinger og ord i Mt 21: 12, 13; 23: 38.) Da Jeremia og Daniel vendte seg til Jehova på folkets og byens vegne, bønnfalt de ham derfor om å vise barmhjertighet og yte hjelp ’for sitt eget navns skyld’. – Jer 14: 9; Da 9: 15–19.

Da Jehova forutsa at han ville føre det folket som hans navn var nevnt over, tilbake til Juda og rense det, erklærte han på nytt hva som først og fremst lå ham på hjertet: «Jeg skal ha medynk med mitt hellige navn.» «’Det er ikke for deres skyld jeg gjør det, Israels hus, men for mitt hellige navns skyld, det som dere har vanhelliget blant de nasjonene som dere har kommet til.’ ’Og jeg skal i sannhet hellige mitt store navn, som ble vanhelliget . . . ; og nasjonene skal sannelig kjenne at jeg er Jehova,’ lyder Den Suverene Herre Jehovas utsagn, ’når jeg blir helliget blant dere for øynene på dem.’» – Ese 36: 20–27, 32.

Disse og andre skriftsteder viser at Jehova ikke legger for stor vekt på menneskenes betydning. Ettersom alle mennesker er syndere, fortjener de med rette døden, og det er bare på grunn av Guds ufortjente godhet og barmhjertighet at noen vil oppnå liv. (Ro 5: 12, 21; 1Jo 4: 9, 10) Jehova skylder ikke menneskene noe, og det evige liv vil for dem som oppnår det, være en gave, ikke en lønn de har gjort seg fortjent til. (Ro 5: 15; 6: 23; Tit 3: 4, 5) Jehova har virkelig vist menneskeheten en kjærlighet som er uten like (Joh 3: 16; Ro 5: 7, 8), men det ville være i strid med Bibelen og å sette tingene i et feilaktig perspektiv å betrakte menneskenes frelse som det altoverskyggende mål eller å gjøre det til kriteriet på Guds rettferdighet og hellighet. Salmisten viste at han så tingene i det rette perspektiv, da han ydmykt og full av beundring utbrøt: «Jehova, vår Herre, hvor majestetisk ditt navn er på hele jorden, du hvis verdighet kunngjøres over himlene! Når jeg ser dine himler, dine fingrers verk, månen og stjernene som du har beredt, hva er da et dødelig menneske, at du kommer ham i hu, og et jordmenneskes sønn, at du tar deg av ham?» (Sl 8: 1, 3, 4; 144: 3; jf. Jes 45: 9; 64: 8.) Helligelsen av Jehova Guds navn blir med rette tillagt større betydning enn alle menneskers liv. Derfor skal mennesker, slik Guds Sønn viste, elske sin neste som seg selv, men elske Gud av hele sitt hjerte og sinn og av hele sin sjel og styrke. (Mr 12: 29–31) Det vil si at en skal elske Jehova Gud mer enn slektninger og venner, ja mer enn selve livet. – 5Mo 13: 6–10; Åp 12: 11; jf. de tre hebreernes holdning i Da 3: 16–18; se NIDKJÆRHET OG SKINNSYKE.

Dette bibelske synet på tingene burde ikke støte noen, men få en til å sette enda større pris på den sanne Gud. Ettersom Jehova med full rett ville kunne utslette hele den syndige menneskehet, understreker det at han frelser noen og lar dem oppnå liv, så mye mer hans store barmhjertighet og ufortjente godhet. (Joh 3: 36) Han finner ikke behag i den ondes død (Ese 18: 23, 32; 33: 11), men han lar på den annen side ikke den onde unnslippe fullbyrdelsen av dommen. (Am 9: 2–4; Ro 2: 2–9) Han er tålmodig og langmodig for å kunne frelse de lydige (2Pe 3: 8–10), men han vil ikke for evig tolerere forhold som bringer forhånelse over hans opphøyde navn. (Sl 74: 10, 22, 23; Jes 65: 6, 7; 2Pe 2: 3) Han er medfølende, har forståelse for menneskelige skrøpeligheter og tilgir de angrende «i rikt mål» (Sl 103: 10–14; 130: 3, 4; Jes 55: 6, 7), men han fritar ikke noen for ansvaret for deres handlinger og for de følger deres handlinger får for dem selv og deres familie. De høster det de har sådd. (5Mo 30: 19, 20; Ga 6: 5, 7, 8) Det er således en vakker og fullkommen balanse mellom Jehovas egenskaper. De som ser tingene i det rette perspektiv, slik de er åpenbart i hans Ord (Jes 55: 8, 9; Ese 18: 25, 29–31), vil ikke begå den alvorlige feil å ringeakte hans ufortjente godhet eller å «overse hensikten med den». – 2Kt 6: 1; He 10: 26–31; 12: 29.

Hans egenskaper og normer er uforanderlige. Jehova sa til Israels folk: «Jeg er Jehova; jeg har ikke forandret meg.» (Mal 3: 6) Disse ordene ble uttalt omkring 3500 år etter at han hadde skapt menneskene, og omkring 1500 år etter at han hadde inngått sin pakt med Abraham. Noen hevder at den Gud som blir åpenbart i De hebraiske skrifter, er annerledes enn den Gud som ble åpenbart av Jesus Kristus og de kristne bibelskribenter, men en nærmere undersøkelse viser at denne påstanden er uten grunnlag. Disippelen Jakob sa med rette om Gud: «Hos ham er det ingen forandring i form av skyggens dreining.» (Jak 1: 17) Jehova Guds personlighet ble ikke ’mildnet’ i århundrenes løp, for det var ikke behov for noe slikt. Hans strenghet, slik den blir åpenbart i De kristne greske skrifter, er på ingen måte mindre eller hans kjærlighet større enn da han handlet med menneskene i Eden.

De tilsynelatende forskjellene i hans personlighet er i virkeligheten bare forskjellige sider ved den samme uforanderlige personlighet. De skyldes de forskjellige omstendigheter og de personer som han handler med, faktorer som krever at han opptrer på forskjellige måter. (Jf. Jes 59: 1–4.) Det var ikke Jehova, men Adam og Eva som forandret seg. De brakte seg selv i en stilling hvor Jehova på grunn av sine uforanderlige, rettferdige normer ikke lenger kunne behandle dem som medlemmer av sin elskede universelle familie. Fordi de var fullkomne, var de fullt ut ansvarlige for sin forsettlige overtredelse (Ro 5: 14) og kunne derfor ikke bli gjenstand for Jehova Guds barmhjertighet, skjønt han viste dem den ufortjente godhet å sørge for klær til dem og la dem leve i flere hundre år utenfor Edens helligdom og sette barn til verden før de til slutt døde av virkningene av sin egen syndige kurs. (1Mo 3: 8–24) Etter at de var blitt utvist av Eden, hadde Gud åpenbart ikke lenger noen kommunikasjon med dem.

Hvorfor han kan handle med ufullkomne mennesker. Jehovas rettferdige normer tillot ham å handle annerledes med Adam og Evas etterkommere enn med Adam og Eva selv. Hvorfor? Fordi Adams etterkommere arvet synden og derfor uforskyldt startet livet som ufullkomne skapninger med en medfødt tilbøyelighet til å gjøre det som er galt. (Sl 51: 5; Ro 5: 12) Det var således grunnlag for å vise dem barmhjertighet. Jehovas første profeti (1Mo 3: 15), som ble uttalt da dommen ble kunngjort i Eden, viste at hans første menneskebarns (og den ulydige åndesønns) opprør ikke hadde gjort ham bitter eller hadde fått hans kjærlighet til å ta slutt. Denne profetien pekte i symbolske vendinger fram til at den situasjon som hadde oppstått på grunn av opprøret, ville bli rettet på, og at de opprinnelige, fullkomne forholdene ville bli gjenopprettet, skjønt profetiens fulle betydning først ble åpenbart flere tusen år senere. – Jf. de symbolske uttrykkene ’slangen’, «kvinnen» og ’ætten’, som er brukt og forklart i Åp 12: 9, 17; Ga 3: 16, 29; 4: 26, 27.

Adams etterkommere har fått lov til å fortsette å leve på jorden i årtusener, om enn i en ufullkommen og døende tilstand, uten å kunne frigjøre seg fra syndens dødbringende grep. Om grunnen til at Jehova har tillatt dette, sier apostelen Paulus: «For skapningen ble lagt under nytteløsheten, ikke av sin egen vilje, men ved ham som la den under den [dvs. Jehova Gud], på grunnlag av håp om at skapningen selv også skal bli frigjort fra trelldommen under forgjengeligheten og få Guds barns herlige frihet. For vi vet at hele skapningen fortsetter å sukke sammen og være i smerte sammen inntil nå.» (Ro 8: 20–22) Som vist i artikkelen FORUTVITEN, FORUTBESTEMMELSE er det ikke noe som tyder på at Jehova valgte å bruke sin evne til å se inn i framtiden og forutse det første menneskepars overtredelse. Men da overtredelsen hadde funnet sted, bestemte Jehova straks hvordan forholdene skulle bringes i orden igjen i framtiden. (Ef 1: 9–11) Denne hellige hemmelighet, som fra begynnelsen lå gjemt i den symbolske profetien som ble uttalt i Eden, ble til sist åpenbart fullt ut i Jehovas enbårne Sønn, som ble sendt til jorden for at han skulle «vitne om sannheten», og for at han «ved Guds ufortjente godhet skulle smake døden for hvert menneske». – Joh 18: 37; He 2: 9; se LØSEPENGE, GJENLØSNING.

Det at Gud handlet med noen av synderen Adams etterkommere og velsignet dem, betydde derfor ikke at hans normer med hensyn til fullkommen rettferdighet var blitt forandret. Det betyr ikke at han godkjente deres syndige tilstand. Ettersom hans hensikter med sikkerhet vil bli oppfylt, ’kaller han de ting som ikke er, som om de var’, slik som da han kalte Abram for «Abraham», som betyr «far til en stor mengde», mens Abraham og Sara ennå var barnløse. (Ro 4: 17) Og ettersom han visste at han til sin egen fastsatte tid (Ga 4: 4) ville tilveiebringe en løsepenge, det juridiske grunnlag for å tilgi synd og fjerne ufullkommenhet (Jes 53: 11, 12; Mt 20: 28; 1Pe 2: 24), kunne han uten å krenke sine normer handle med ufullkomne mennesker som hadde fått synden i arv, og bruke dem som sine tjenere. Han hadde et gyldig grunnlag for å regne dem for rettferdige som følge av deres tro på hans løfter og senere på oppfyllelsen av disse løftene på Kristus Jesus, det fullkomne offer for synder. (Jak 2: 23; Ro 4: 20–25) Gjenløsningen og de velsignelser som følger med den, er således et slående vitnesbyrd ikke bare om Jehovas kjærlighet og barmhjertighet, men også om hans troskap mot sine egne opphøyde normer for rettferdighet, for ved å tilveiebringe en løsepenge viste han «sin egen rettferdighet i den nåværende tidsperiode, så han kunne være rettferdig også når han erklærer det [ufullkomne] menneske rettferdig som tror på Jesus». – Ro 3: 21–26; jf. Jes 42: 21; se ERKLÆRE RETTFERDIG.

Hvorfor ’fredens Gud’ kjemper. Jehovas uttalelse i Eden om at han ville sette fiendskap mellom sin Motstanders ætt og ’kvinnens’ ætt, betydde ikke at han ikke lenger var ’fredens Gud’. (1Mo 3: 15; Ro 16: 20; 1Kt 14: 33) Situasjonen var den samme da som under hans Sønns, Jesu Kristi, jordiske liv. Jesus sa: «Tenk ikke at jeg er kommet for å bringe fred på jorden; jeg er ikke kommet for å bringe fred, men sverd.» (Mt 10: 32–40) Jesu tjeneste skapte splittelse, til og med innen familier (Lu 12: 51–53), men det var fordi Jesus holdt seg til og forkynte Guds rettferdige normer og sannheten fra Gud. Det oppstod splittelse fordi mange forherdet sitt hjerte overfor disse sannhetene, mens andre tok imot dem. (Joh 8: 40, 44–47; 15: 22–25; 17: 14) Dette var uunngåelig hvis de guddommelige prinsipper skulle opprettholdes, men skylden lå hos dem som forkastet det som var rett.

På lignende måte ville det, som forutsagt, oppstå fiendskap fordi Jehovas fullkomne normer ikke gav rom for å se gjennom fingrene med at Satans «ætt» fulgte en opprørsk kurs. Det at Gud på den ene siden trakk sin gunst tilbake fra slike opprørere, mens han på den annen side velsignet dem som fulgte rettferdighetens vei, ville ha en splittende virkning (Joh 15: 18–21; Jak 4: 4), slik som tilfellet var med Kain og Abel. – 1Mo 4: 2–8; He 11: 4; 1Jo 3: 12; Jud 10, 11; se KAIN.

Det at mennesker og onde engler fulgte en opprørsk handlemåte, innebar at Jehovas rettmessige overherredømme og den gode orden i hele universet ble stilt overfor en utfordring. For å imøtegå denne utfordringen har Jehova måttet bli «en stridsmann» (2Mo 15: 3–7) som forsvarer sitt eget gode navn og sine rettferdige normer, kjemper for dem som elsker og tjener ham, og fullbyrder sin dom over dem som fortjener å bli tilintetgjort. (1Sa 17: 45; 2Kr 14: 11; Jes 30: 27–31; 42: 13) Han nøler ikke med å gjøre bruk av sin allmakt, noen ganger med ødeleggende virkning, som da han sendte vannflommen, eller da han ødela Sodoma og Gomorra, eller da han utfridde israelittene av Egypt. (5Mo 7: 9, 10) Han er heller ikke redd for å gjøre kjent detaljer ved sin rettferdige krigføring; han unnskylder ikke det han gjør, for han har ikke noe å skamme seg over. (Job 34: 10–15; 36: 22–24; 37: 23, 24; 40: 1–8; Ro 3: 4) Hans aktelse for sitt eget navn og den rettferdighet det står for, og hans kjærlighet til dem som elsker ham, får ham til å gå til handling. – Jes 48: 11; 57: 21; 59: 15–19; Åp 16: 5–7.

De kristne greske skrifter tegner det samme bilde. Apostelen Paulus oppmuntret sine medkristne med ordene: «Den Gud som gir fred, skal snart knuse Satan under deres føtter.» (Ro 16: 20; jf. 1Mo 3: 15.) Paulus nevnte også at det er rettferdig at Gud gir dem som volder hans tjenere trengsel, trengsel til gjengjeld, ved å straffe slike motstandere med evig tilintetgjørelse. (2Te 1: 6–9) Dette er i overensstemmelse med det Guds Sønn lærte, for han lot det ikke være tvil om at Faderen er fast besluttet på å bruke sin makt til å fjerne all ondskap og alle som praktiserer det som er ondt. (Mt 13: 30, 38–42; 21: 42–44; 23: 33; Lu 17: 26–30; 19: 27) Åpenbaringsboken er full av beskrivelser av kamphandlinger som finner sted på Guds befaling og med hans godkjennelse. Jehova vil imidlertid i sin visdom sørge for at det endelige resultat av alt dette blir at det blir innført fred i hele universet, en varig fred som er solid grunnfestet på rett og rettferdighet. – Jes 9: 6, 7; 2Pe 3: 13.

Forholdet til det kjødelige og det åndelige Israel. Den innholdsmessige forskjellen mellom De hebraiske skrifter og De kristne greske skrifter skyldes for en stor del at de første hovedsakelig dreier seg om det kjødelige Israel og hvordan Jehova handlet med det, mens de siste i stor utstrekning fører fram til og skildrer Jehovas gjerninger i forbindelse med det åndelige Israel, den kristne menighet. På den ene side har vi en nasjon hvis millioner av medlemmer tilhører den utelukkende i kraft av sin kjødelige avstamning, en broket blanding av gode og onde. På den annen side har vi en åndelig nasjon som består av mennesker som er blitt dratt til Gud gjennom Jesus Kristus, mennesker som elsker sannhet og rett, og som personlig og frivillig innvier seg til å gjøre Jehovas vilje. Det vil nødvendigvis være forskjell på Guds forhold til de to gruppene og på hans gjerninger i forbindelse med dem, og den første gruppen vil naturlig nok framkalle flere uttrykk for Guds vrede og strenghet enn den andre gruppen.

Det ville imidlertid være en alvorlig feil å overse den oppbyggende og trøstende innsikt i Jehovas personlighet som hans gjerninger i forbindelse med det kjødelige Israel gir. Her finner en storslagne eksempler på at Jehova er slik som han beskriver seg selv overfor Moses: «Jehova, Jehova er en barmhjertig og nådig Gud, sen til vrede og rik på kjærlig godhet og sannhet; han bevarer kjærlig godhet mot tusener og tilgir misgjerning og overtredelse og synd, men han kommer slett ikke til å frita for straff, idet han lar straff for fedres misgjerning komme over sønner og over sønnesønner, over tredje generasjon og over fjerde generasjon.» – 2Mo 34: 4–7; jf. 2Mo 20: 5.

Når en betrakter historien til Israels folk, et folk som var høyt begunstiget, men som stort sett viste seg å være usedvanlig «stivnakket», og som hadde «harde hjerter» overfor sin Skaper, er det i virkeligheten kjærlighet, tålmodighet og langmodighet, avbalansert med rettferdighet, som er de trekkene ved Jehovas personlighet som trer tydeligst fram. (2Mo 34: 8, 9; Ne 9: 16, 17; Jer 7: 21–26; Ese 3: 7) De sterke anklager og fordømmelser som Jehova gjentatte ganger rettet mot Israel gjennom sine profeter, tjener bare til ytterligere å framheve hans store barmhjertighet og forbausende langmodighet. Etter at Jehova hadde båret over med dette folket i over 1500 år, og til og med etter at nasjonens religiøse ledere hadde fått hans egen Sønn drept, fortsatte han med å begunstige det i ytterligere tre og et halvt år ved barmhjertig å sørge for at det gode budskap utelukkende ble forkynt for dem. Derved fikk israelittene enda en mulighet til å oppnå det privilegium å få herske sammen med hans Sønn – en mulighet som flere tusen som viste anger, tok imot. – Apg 2: 1–5, 14–41; 10: 24–28, 34–48; se SYTTI UKER.

Det var åpenbart de ordene som er sitert ovenfor, om at Jehova ville ’la straff komme over’ overtrederes etterkommere, Jesus hadde i tankene da han sa til de hyklerske skriftlærde og fariseerne: «Dere sier: ’Hvis vi hadde levd i våre forfedres dager, ville vi ikke ha vært delaktige med dem i profetenes blod.’ Altså vitner dere mot dere selv at dere er sønner av dem som myrdet profetene. Så fyll da deres forfedres mål.» (Mt 23: 29–32) Uansett hva disse religiøse lederne sa, viste de ved sine handlinger at de godkjente sine forfedres misgjerninger, og at de selv hørte til dem som ’hatet Jehova’. (2Mo 20: 5; Mt 23: 33–36; Joh 15: 23, 24) I motsetning til de jødene som angret og gav akt på Guds Sønns ord, fikk de derfor erfare Guds dom over folkets synder, som hadde hopet seg opp, da Jerusalem noen år senere ble beleiret og ødelagt og de fleste av innbyggerne omkom. De kunne ha unngått ulykken, men de unnlot å dra nytte av Jehovas barmhjertighet. – Lu 21: 20–24; jf. Da 9: 10, 13–15.

Hans Sønn gjenspeilte hans personlighet.  Jesus Kristus, som kom i sin Fars, Jehova Guds, navn, gjenspeilte i enhver henseende fullstendig sin Fars personlighet. (Joh 1: 18; Mt 21: 9; Joh 12: 12, 13; jf. Sl 118: 26.) Jesus sa: «Sønnen kan ikke gjøre noe som helst på eget initiativ, men bare det han ser Faderen gjøre. For uansett hva Han gjør – det gjør også Sønnen på samme måte.» (Joh 5: 19) Den godhet og medfølelse og den mildhet og varme og den sterke kjærlighet til rettferdigheten og det dype hat til det onde som Jesus viste (He 1: 8, 9), var derfor alt sammen egenskaper som Sønnen hadde iakttatt hos sin Far, Jehova Gud. – Sml. Mt 9: 35, 36 med Sl 23: 1–6 og Jes 40: 10, 11; Mt 11: 27–30 med Jes 40: 28–31 og Jes 57: 15, 16; Lu 15: 11–24 med Sl 103: 8–14; Lu 19: 41–44 med Ese 18: 31, 32; 33: 11.

Ethvert rettferdselskende menneske som leser de inspirerte skrifter, og som virkelig kommer til å lære den fulle betydning av Jehovas navn å kjenne (Sl 9: 9, 10; 91: 14; Jer 16: 21), har derfor all grunn til å elske og velsigne dette navnet (Sl 72: 18–20; 119: 132; He 6: 10), prise og opphøye det (Sl 7: 17; Jes 25: 1; He 13: 15), frykte og hellige det (Ne 1: 11; Mal 2: 4–6; 3: 16–18; Mt 6: 9), sette sin lit til det (Sl 33: 21; Ord 18: 10) og si med salmisten: «Jeg vil synge for Jehova hele mitt liv; jeg vil synge og spille for min Gud så lenge jeg er til. Måtte mine tanker om ham være til behag. Jeg for min del skal fryde meg i Jehova. Synderne skal bli utryddet fra jorden; og de onde skal ikke mer være til. Velsign Jehova, min sjel. Lovpris Jah!» – Sl 104: 33–35.