HELLIGHET

Den tilstand eller egenskap som består i å være hellig. Ordet kan betegne religiøs renhet. Det hebraiske ordet qọdhesj overbringer dessuten tanken om å være skilt ut og viet til Gud, som er hellig; å være satt til side til tjenesten for Gud. I De kristne greske skrifter betyr de ordene som oversettes med «hellig» (hạgios) og «hellighet» (hagiasmọs [også: «helligelse»]; hagiọtes; hagiosỵne) likeledes det å være skilt ut for Gud. De brukes også om Guds hellighet og om renhet og fullkommenhet i menneskers atferd.

Jehova. Egenskapen hellighet hører Jehova til. (2Mo 39: 30; Sak 14: 20) Kristus Jesus tiltalte ham som «Hellige Far». (Joh 17: 11) De som befinner seg i himmelen, erklærer: «Hellig, hellig, hellig er hærstyrkenes Jehova», noe som innebærer at de tilskriver Jehova den ypperste grad av hellighet og renhet. (Jes 6: 3; Åp 4: 8; jf. He 12: 14.) Han er Den Aller Helligste og står over alle andre i hellighet. (Ord 30: 3; her står det hebraiske ordet som er oversatt med «Den Aller Helligste», i flertall, noe som betegner fortreffelighet og opphøydhet [majestetsflertall].) Israelittene ble minnet om at Jehova er Kilden til all hellighet, hver gang de så den skinnende gullplaten på øversteprestens turban med innskriften «Hellighet hører Jehova til». Platen ble kalt «det hellige innvielsestegnet», noe som understreket at øverstepresten var satt til side til en spesielt hellig tjeneste. (2Mo 28: 36; 29: 6) I Moses’ seierssang, som Israel sang etter utfrielsen gjennom Rødehavet, heter det: «Hvem blant gudene er som du, Jehova? Hvem er som du, som viser deg mektig i hellighet?» (2Mo 15: 11; 1Sa 2: 2) Som en ekstra garanti om at hans ord skal bli oppfylt, har Jehova sverget på dette ved sin hellighet. – Am 4: 2.

Guds navn er hellig, fritt for enhver form for besmittelse. (1Kr 16: 10; Sl 111: 9) Hans navn, Jehova, skal holdes hellig, eller helliges, framfor alle andre navn. (Mt 6: 9) Ringeakt for hans navn kvalifiserer til dødsstraff. – 3Mo 24: 10–16, 23; 4Mo 15: 30.

Ettersom Jehova Gud er opphavet til alle rettferdige prinsipper og lover (Jak 4: 12) og selv danner grunnlaget for all hellighet, vil alt og alle som er hellig, ha blitt det som følge av sitt forhold til Jehova og tilbedelsen av ham. Man oppnår ikke forståelse eller visdom uten kunnskap om Den Aller Helligste. (Ord 9: 10) Jehova kan utelukkende tilbes i hellighet. De som hevder å tilbe ham, men praktiserer urenhet, er avskyelige i hans øyne. Da Jehova forutsa at han skulle berede veien for at hans landflyktige folk skulle kunne vende tilbake til Jerusalem fra Babylonia, sa han: «’Hellighets vei’ skal den kalles. Den urene skal ikke dra fram på den.» (Jes 35: 8) Den lille resten som vendte tilbake i 537 f.v.t., gjorde ikke dette med politiske eller selviske motiver, men var drevet av et helhjertet, rett og hellig ønske om å gjenopprette den sanne tilbedelse. – Jf. profetien i Sak 14: 20, 21.

Hellig ånd. Jehovas virksomme kraft, hans ånd, er underlagt hans kontroll og gjennomfører alltid hans hensikt. Den er ren, hellig og satt til side til Guds bruk. Den blir derfor omtalt som «hellig ånd» og «hellighets ånd». (Sl 51: 11; Lu 11: 13; Ro 1: 4; Ef 1: 13) Når den hellige ånd virker på et menneske, er den en kraft som fremmer hellighet, eller renhet. Alle urene eller urette handlinger innebærer at man står imot, eller ’bedrøver’, ånden. (Ef 4: 30) Den hellige ånd er ikke en person, men den kan likevel ’bedrøves’, ettersom den uttrykker Guds hellige personlighet. Alle urene handlinger vil bidra til å ’slokke åndens ild’. (1Te 5: 19) Hvis man opprørsk fortsetter å praktisere urette ting, vil man ’såre’ Guds hellige ånd, noe som kan føre til at Gud ’forandrer seg og blir ens fiende’. (Jes 63: 10) En person som bedrøver den hellige ånd, kan gå så langt at han gjør seg skyldig i bespottelse mot den, en synd som Jesus Kristus sa at det ikke er noen tilgivelse for, verken i denne tingenes ordning eller i den som skal komme. – Mt 12: 31, 32; Mr 3: 28–30; se ÅND.

Jesus Kristus. Jesus Kristus er Guds Hellige i en spesiell forstand. (Apg 3: 14; Mr 1: 24; Lu 4: 34) Hans hellighet kom fra hans Far, Jehova, da Jehova skapte ham som sin enbårne Sønn. Han bevarte sin hellighet som den som stod sin Far nærmest i himmelen. (Joh 1: 1; 8: 29; Mt 11: 27) Da hans liv var blitt overført til den jødiske jomfruen Marias morsliv, ble han født som en hellig jordisk Sønn av Gud. (Lu 1: 35) Han er den eneste som har bevart en fullkommen, syndfri hellighet som menneske, og som ved slutten av sitt liv fortsatt har vært «lojal, uskyldig, ubesmittet, skilt fra synderne». (He 7: 26) Han gjorde seg fortjent til å bli ’erklært rettferdig’. (Ro 5: 18) Andre mennesker kan bare bli hellige i Guds øyne på grunnlag av Kristi hellighet, ved tro på hans gjenløsningsoffer. Det er en ’hellig tro’, som vil bevare en i Guds kjærlighet når man tar vare på den. – Jud 20, 21.

Andre personer. Hele Israels nasjon ble betraktet som hellig, ettersom Gud hadde utvalgt den og helliget den, slik at folket hadde kommet inn i et spesielt paktsforhold til ham og var blitt hans spesielle eiendom. Han sa til israelittene at de, hvis de adlød ham, skulle bli «et kongerike av prester og en hellig nasjon». (2Mo 19: 5, 6) Ved å være lydige skulle de ’i sannhet vise seg å være hellige for sin Gud’. Gud gav dem formaningen: «Dere skal vise dere å være hellige, for jeg, Jehova deres Gud, er hellig.» (4Mo 15: 40; 3Mo 19: 2) De lovene som Gud gav dem angående kosthold, renslighet og moral, utgjorde stadige påminnelser til dem om at de var satt til side for ham som et hellig folk. De bidrog i høy grad til at deres omgang med de hedenske nabofolkene ble begrenset, noe som tjente som en beskyttelse for dem og hjalp dem til å forbli en hellig nasjon. På den annen side skulle de miste sin status som en hellig nasjon for Gud hvis de var ulydige mot hans lover. – 5Mo 28: 15–19.

Skjønt Israel var hellig som nasjon betraktet, var det noen enkeltpersoner i nasjonen som ble betraktet som hellige i en spesiell forstand. Prestene, og da særlig øverstepresten, var satt til side til tjenesten i helligdommen og representerte folket overfor Gud. I dette embetet var de hellige, og de måtte bevare sin hellige tilstand for å kunne utføre sin tjeneste og for at Gud skulle fortsette å betrakte dem som hellige. (3Mo 21; 2Kr 29: 34) Profetene og andre bibelskribenter, som skrev under inspirasjon, var hellige menn. (2Pe 1: 21) Kvinner i førkristen tid som var trofaste mot Gud, blir omtalt som «hellige» av apostelen Peter. (1Pe 3: 5) Israelittiske soldater som drog ut i kamp, ble betraktet som hellige, ettersom de krigene de kjempet i, var Jehovas kriger. (4Mo 21: 14; 1Sa 21: 5, 6) Alle Israels førstefødte av hankjønn var hellige for Jehova, ettersom Jehova hadde spart Israels førstefødtes liv under påsken i Egypt; de tilhørte ham. (4Mo 3: 12, 13; 8: 17) Derfor måtte hver førstefødt sønn bli løskjøpt ved helligdommen. (2Mo 13: 1, 2; 4Mo 18: 15, 16; Lu 2: 22, 23) Hvis en mann eller en kvinne avla løfte om å leve som nasireer, var han eller hun hellig i den perioden som løftet gjaldt for. Vedkommende satte altså av en tid da han eller hun skulle være fullstendig viet til en spesiell tjeneste for Jehova. Nasireeren måtte oppfylle visse krav som ble stilt i loven. Hvis han overtrådte noen av disse, ble han uren. Da måtte han frambære et spesielt offer for igjen å bli hellig. Deretter måtte han begynne forfra med å oppfylle sitt nasireerløfte; de dagene han hadde tjent før han ble uren, kunne ikke regnes med. – 4Mo 6: 1–12.

Steder. Et sted blir gjort hellig ved at Jehova er nærværende. (Når han viste seg for mennesker, tilkjennegav han sitt nærvær ved engler som representerte ham; Ga 3: 19.) Moses befant seg på hellig grunn da han stod og så på den brennende tornebusken som en engel som representerte Jehova, talte ut fra. (2Mo 3: 2–5) Josva ble minnet om at han befant seg på hellig grunn, da en engel, fyrsten over Jehovas hær, materialiserte seg og stilte seg foran ham. (Jos 5: 13–15) Da Peter skrev om Kristi forvandling og om det Jehova hadde sagt ved denne anledningen, omtalte han stedet som «det hellige fjell». – 2Pe 1: 17, 18; Lu 9: 28–36.

Forgården til tabernaklet var hellig grunn. Ifølge tradisjonen var prestene barføtt når de utførte tjeneste her, ettersom de tjente ved helligdommen, som var forbundet med Jehovas nærvær. De to rommene i helligdommen ble kalt «Det hellige» og «Det aller helligste», idet graden av hellighet ble avgjort av hvor paktens ark var plassert. (He 9: 1–3) Det templet som senere ble bygd i Jerusalem, var likeledes hellig. (Sl 11: 4) Sion-fjellet og Jerusalem tilskrives også hellighet, fordi helligdommen og «Jehovas trone» befant seg der. – 1Kr 29: 23; Sl 2: 6; Jes 27: 13; 48: 2; 52: 1; Da 9: 24; Mt 4: 5.

Israels hær ble minnet om at leiren skulle holdes ren for menneskers ekskrementer og annen urenhet, og begrunnelsen var: «For Jehova din Gud går omkring i din leir . . . og din leir skal være hellig, så han ikke skal se noe anstøtelig hos deg og vende seg bort og ikke ledsage deg.» (5Mo 23: 9–14) Her settes fysisk renhet i forbindelse med hellighet.

Tidsperioder. Visse dager eller tidsperioder skulle settes av og regnes for å være hellige i Israel, ikke fordi det egentlig var noe hellig ved dem i seg selv, men fordi man da skulle gjøre spesielle ting som var knyttet til tilbedelsen av Jehova. Gud fastsatte disse tidsperiodene med folkets velferd og dets åndelige oppbyggelse i tankene. Man hadde blant annet den ukentlige sabbaten. (2Mo 20: 8–11) På disse dagene kunne folket konsentrere seg om Guds lov og om å undervise sine barn i denne loven. Dessuten var det spesielle sabbatsdager, eller hellige sammenkomster: den første dagen i den sjuende måneden (3Mo 23: 24) og soningsdagen, den tiende dagen i den sjuende måneden (3Mo 23: 26–32). Høytidene, og da spesielt visse dager under høytidene, ble feiret som «hellige sammenkomster». (3Mo 23: 37, 38) Man hadde følgende høytider: påsken og de usyrede brøds høytid (3Mo 23: 4–8); pinsen, eller ukehøytiden (3Mo 23: 15–21); løvhyttehøytiden, eller innsamlingshøytiden (3Mo 23: 33–36, 39–43). – Se SAMMENKOMST.

I tillegg var hvert sjuende år et sabbatsår, et hellig år, da jorden ikke skulle dyrkes. Denne ordningen gav i likhet med den ukentlige sabbaten israelittene mer tid til å studere Jehovas lov, meditere over den og undervise barna i den. (2Mo 23: 10, 11; 3Mo 25: 2–7) Endelig ble hvert 50. år kalt jubelåret, og også dette ble betraktet som hellig. Også jubelåret var et sabbatsår, men i tillegg hadde det den funksjon at det økonomisk sett gjenopprettet den teokratiske tilstand som Jehova hadde innført ved tildelingen av landet. Det var et hellig år da man fikk frihet, hvile og ny styrke. – 3Mo 25: 8–12.

Jehova befalte at hans folk, israelittene, skulle ’plage sine sjeler’ på soningsdagen, en dag da det skulle finne sted «en hellig sammenkomst». Dette innebar at de skulle faste og skulle erkjenne og bekjenne sine synder og også føle oppriktig sorg over disse. (3Mo 16: 29–31; 23: 26–32) Men en dag som var hellig for Jehova, skulle aldri være preget av at hans tjenere gråt og var triste. Nei, på disse dagene skulle man glede seg og lovprise Jehova for de storslagne foranstaltninger han har truffet i sin kjærlige godhet. – Ne 8: 9–12.

Jehovas hellige hviledag. Bibelen viser oss at Gud begynte å hvile fra sine skapergjerninger for omkring 6000 år siden, og at han helliget «den sjuende dag». (1Mo 2: 2, 3) Apostelen Paulus viser at Jehovas store hviledag er en lang tidsperiode, når han sier at muligheten fortsatt står åpen for de kristne til å gå inn til hans hvile ved tro og lydighet. Ettersom det er en hellig dag, er dette en tid da de kristne kan føle befrielse og glede seg til tross for at de befinner seg midt i en bedrøvelig verden som er underlagt synden. – He 4: 3–10; se DAG.

Ting. Visse ting ble satt til side til bruk i tilbedelsen. Også i denne forbindelse kom helligheten som følge av at noe ble helliget til tjenesten for Jehova. Gjenstandene hadde ikke en iboende hellighet eller magisk kraft og kunne således ikke brukes som fetisjer. Det viste seg for eksempel at en av de viktigste hellige tingene, paktens ark, ikke brakte lykke da Elis to onde sønner førte den med seg ut i et slag mot filisterne. (1Sa 4: 3–11) Andre ting som Gud hadde erklært hellige, var offeralteret (2Mo 29: 37), salvingsoljen (2Mo 30: 25), den spesielle røkelsen (2Mo 30: 35, 37), prestenes klær (2Mo 28: 2; 3Mo 16: 4), skuebrødene (2Mo 25: 30; 1Sa 21: 4, 6) og helligdommens inventar, herunder røkelsesalteret av gull, skuebrødsbordet og lampestakene og de tilhørende redskapene. Mye av dette er nevnt i 1. Kongebok 7: 47–51. Disse tingene var hellige også i en større betydning, ettersom de var billedlige framstillinger av himmelske ting og tjente som forbilder til gagn for dem som skal arve frelsen. – He 8: 4, 5; 9: 23–28.

Guds skrevne Ord omtales som «De hellige skrifter» og som «hellige skrifter». Det ble skrevet ned under den hellige ånds innflytelse og har kraft til å hellige dem som adlyder Guds bud. – Ro 1: 2; 2Ti 3: 15.

Dyr og avlinger. De førstefødte av hankjønn av storfe, sau og geit skulle betraktes som hellige for Jehova og skulle ikke løskjøpes. Disse dyrene skulle frambæres som ofre, og en andel av dem tilfalt prestene, som var helliget. (4Mo 18: 17–19) Førstegrøden og tienden var hellige, og det var også alle ofre og alle gaver som var helliget til tjenesten ved helligdommen. (2Mo 28: 38) Man kunne ikke ta lett på noe av det som var helliget til Jehova, og bruke det til alminnelige eller verdslige formål. Et eksempel på dette ses i loven om tienden. Når en mann hadde satt til side noe, for eksempel av hveteavlingen, som han skulle gi som tiende, og han selv eller en i hans husstand av vanvare skulle komme til å bruke noe av det i huset, for eksempel til matlaging, ble han skyldig i brudd på Guds lov om hellige ting. Moseloven krevde at han skulle erstatte den aktuelle mengden overfor helligdommen, pluss 20 prosent, og at han dessuten skulle frambære en lytefri vær av småfeet som offer. Dette framkalte dyp respekt for de hellige ting som tilhørte Jehova. – 3Mo 5: 14–16.

Kristen hellighet. De kristnes Leder, Guds Sønn, var hellig da han ble født som menneske (Lu 1: 35), og han bevarte sin hellighet gjennom hele sitt jordiske liv. (Joh 17: 19; Apg 4: 27; He 7: 26) Hans hellighet var gjennomgripende og fullkommen; den fylte alle hans tanker og alt han sa og gjorde. Ved å bevare sin hellighet like inntil sin offerdød gjorde han det mulig for andre å oppnå hellighet. De som blir kalt til å følge i hans fotspor, blir derfor kalt med «et hellig kall». (2Ti 1: 9) De blir Jehovas salvede, Jesu Kristi åndelige brødre, og kalles «de hellige». (Ro 15: 26; Ef 1: 1; Flp 4: 21) De oppnår hellighet ved troen på Kristi gjenløsningsoffer. (Flp 3: 8, 9; 1Jo 1: 7) De har altså ikke en iboende hellighet fordi de fortjener dette, men blir hellige ved Jesus Kristus. – Ro 3: 23–26.

Det framgår tydelig av de mange skriftstedene hvor menighetens levende medlemmer betegnes som «hellige», at man ikke blir gjort hellig (eller blir gjort til helgen) av mennesker eller av en organisasjon, og at det ikke er først etter sin død man kan bli hellig. En slik person er «hellig» i kraft av at Gud har kalt ham til å bli medarving med Kristus. Han er hellig i Guds øyne mens han er på jorden, med håp om himmelsk liv i åndeverdenen, hvor Jehova Gud og hans Sønn bor sammen med de hellige englene. – 1Pe 1: 3, 4; 2Kr 6: 30; Mr 12: 25; Apg 7: 56.

Nødvendig å ha en ren oppførsel. De som står i en slik hellig stilling innfor Jehova, bestreber seg, med Guds ånds hjelp, på å nå opp til Guds og Kristi hellighet. (1Te 3: 12, 13) Dette krever at de studerer Guds sannhetsord og anvender det i sitt liv. (1Pe 1: 22) Det krever at de tar imot den tukt Jehova gir. (He 12: 9–11) En hellig person vil følgelig leve på en hellig, ren og moralsk rettskaffen måte. De kristne blir formant til å framstille sine legemer for Gud som et hellig offer, i likhet med de antagelige ofrene som ble frambåret ved helligdommen i fortiden. (Ro 12: 1) Det stilles krav om en hellig livsførsel: «I samsvar med Den Hellige som kalte dere, skal også dere selv bli hellige i all deres ferd, for det står skrevet: ’Dere skal være hellige, for jeg er hellig.’» – 1Pe 1: 15, 16.

De som blir lemmer på Kristi legeme, er «de helliges medborgere og medlemmer av Guds husstand». (Ef 2: 19) De blir sammenlignet med et hellig tempel for Jehova, bygd av levende steiner, og utgjør «et kongelig presteskap, en hellig nasjon, et folk til spesiell eiendom». (1Pe 2: 5, 9) De må rense seg for «enhver besmittelse av kjød og ånd», idet de «fullkommengjør hellighet i Guds frykt». (2Kt 7: 1) Hvis en kristen har vaner som besmitter, skader eller skitner til hans kjødelige legeme, eller hvis han handler i strid med Bibelens lære eller moralprinsipper, da elsker og frykter han ikke Gud, og han vender seg da bort fra sin hellige tilstand. Man kan ikke praktisere urenhet og forbli hellig.

Hellige ting skal behandles respektfullt. Hvis en av dem som tilhører tempelklassen, bruker sitt legeme på en uren måte, besmitter og river han ned ikke bare seg selv, men også Guds tempel, og «hvis noen ødelegger Guds tempel, skal Gud ødelegge ham; for Guds tempel er hellig, det tempel som dere er». (1Kt 3: 17) Han er blitt løskjøpt med blodet av Guds Hellige. (1Pe 1: 18, 19) Hvis noen misbruker noe som er hellig for Jehova Gud, enten sitt eget legeme eller noe annet som er viet til Gud, eller skader eller synder mot noen som er hellig for Gud, kommer Gud til å straffe ham. – 2Te 1: 6–9.

Gud gjorde Israel kjent med sitt syn på en slik vanhellig behandling av det som var hellig for ham. Dette framgår av at hans lov forbød israelittene å ta noe av det som var satt til side som hellig, for eksempel førstegrøden og tienden, til alminnelig bruk. (Jer 2: 3; Åp 16: 5, 6; Lu 18: 7; 1Te 4: 3–8; Sl 105: 15; Sak 2: 8) Det er også verdt å merke seg hvordan Gud straffet Babylon fordi babylonerne ondskapsfullt misbrukte kar fra hans tempel og behandlet hans hellige folk dårlig. (Da 5: 1–4, 22–31; Jer 50: 9–13) De kristne blir derfor gjentatte ganger rost for at de behandler Jehovas hellige, Jesu Kristi åndelige brødre, på en god og kjærlig måte, og de blir minnet om hvor viktig det er å gjøre dette. – Ro 15: 25–27; Ef 1: 15, 16; Kol 1: 3, 4; 1Ti 5: 9, 10; Flm 5–7; He 6: 10; jf. Mt 25: 40, 45.

Regnet som hellige i Guds øyne. Allerede før Jesus kom til jorden og ble en forløper som åpnet veien til himmelsk liv, fantes det troens menn og kvinner som ble regnet som hellige. (He 6: 19, 20; 10: 19, 20; 1Pe 3: 5) På samme måte inntar «en stor skare» som ikke hører til blant de 144 000 ’beseglede’, en stilling som innebærer at Gud regner dem som hellige. De har på seg rene klær som er blitt vasket i Lammets blod. (Åp 7: 2–4, 9, 10, 14; se STOR SKARE.) En dag kommer alle som lever i himmelen og på jorden, til å være hellige, for «skapningen selv . . . skal bli frigjort fra trelldommen under forgjengeligheten og få Guds barns herlige frihet». – Ro 8: 20, 21.

Hellighet blir velsignet av Jehova. Når et menneske er hellig i Guds øyne, medfører dette at vedkommende har Guds gunst, noe som kommer hele familien til gode, selv om ektefellen og barna ikke selv er innviede tjenere for Gud. Derfor gir apostelen Paulus følgende råd: «Hvis en bror har en ikke-troende hustru og hun likevel samtykker i å bo sammen med ham, skal han ikke forlate henne; og hvis en kvinne har en ikke-troende mann og han likevel samtykker i å bo sammen med henne, skal hun ikke forlate sin mann. For den ikke-troende mann er helliget i forbindelse med sin hustru, og den ikke-troende hustru er helliget i forbindelse med broren; ellers ville jo deres barn være urene, men nå er de hellige.» (1Kt 7: 12–14) Den rene, troende ektefellen blir således ikke uren på grunn av det forhold han eller hun står i til sin ikke-troende ektefelle, og Gud betrakter ikke familien som uren. Dessuten gir forbindelsen med den troende de ikke-troende familiemedlemmene den best tenkelige mulighet til å bli troende, fornye sin personlighet og framstille sine legemer som «et levende, hellig offer som er antagelig for Gud». (Ro 12: 1; Kol 3: 9, 10) Den rene, hellige atmosfæren som en troende Guds tjener kan skape, blir til velsignelse for familien. – Se HELLIGELSE (I ekteskapet).