VÅPEN, RUSTNING

Våpen og andre former for krigsutrustning blir ofte nevnt i Bibelen, men det blir ikke gitt mange opplysninger om hvordan de ble framstilt eller brukt.

Spesielt i De hebraiske skrifter blir det ofte fortalt om bruk av sverd, spyd, skjold og andre våpen, men samtidig blir det gang på gang understreket hvor viktig det er å sette sin lit til Jehova. (1Mo 15: 1; Sl 76: 1–3; 115: 9–11; 119: 114; 144: 2) Det var tydelig at David hadde tillit til Jehova da han sa til Goliat: «Du kommer mot meg med sverd og med spyd og med kastespyd, men jeg kommer mot deg med hærstyrkenes Jehovas navn, han som er Israels slaglinjers Gud, han som du har hånt. Denne dagen skal Jehova overgi deg i min hånd . . . Og hele denne menighet skal vite at det ikke er ved sverd eller ved spyd Jehova frelser, for striden hører Jehova til.» (1Sa 17: 45–47) Det blir vist at det er helt avgjørende å støtte seg til Jehovas ånd framfor til militær styrke. (Sak 4: 6) Og da Jehova bekreftet sin kjærlighet til sin symbolske hustru, Sion, kom han med denne forsikringen: «Ikke noe som helst våpen som blir formet mot deg, skal ha framgang . . . Dette er Jehovas tjeneres arvelodd.» – Jes 54: 17.

Det hebraiske ordet kelị, som kan bety «våpen», brukes også i betydningen «gjenstand», «kar» eller «redskap». (Dom 9: 54; 3Mo 13: 49; 6: 28; Ese 4: 9; 4Mo 35: 16; For 9: 18) Når ordet står i flertall, kan det referere til «krigsutrustning», «oppakning», «eiendeler» og «utrustning». (1Sa 31: 9; 10: 22; 17: 22; 1Mo 31: 37; 45: 20) Et annet hebraisk ord for «våpen» (nẹsjeq) kommer fra roten nasjạq, som betyr «være bevæpnet; være rustet». (1Kg 10: 25; 1Kr 12: 2; 2Kr 17: 17) Det greske ordet họplon («våpen») er beslektet med ordet panoplịa, som betyr «full rustning; hel rustning». – Joh 18: 3; Lu 11: 22; Ef 6: 11.

Angrepsvåpen. Sverd og dolk. Det hebraiske ordet chẹrev blir vanligvis gjengitt med «sverd», men kan også gjengis med «dolk», «meisel» eller «kniv». (1Mo 3: 24; 1Kg 18: 28; 2Mo 20: 25; Jos 5: 2) I De hebraiske skrifter er sverdet det angreps- og forsvarsvåpen som blir nevnt oftest. Sverdet hadde håndtak og et metallblad, en klinge, som kunne være laget av bronse, kobber, jern eller stål. Sverd ble brukt til å hogge (1Sa 17: 51; 1Kg 3: 24, 25), stikke eller støte med. (1Sa 31: 4) Noen sverd var korte, andre lange, og de kunne være enten en- eller tveeggete. Arkeologer skiller mellom dolker og sverd ut fra lengden på våpnene; grensen går ved omkring 40 cm.

Sverdet var som regel spent fast i venstre side av beltet (1Sa 25: 13) og ble båret i en slire, et hylster av lær. Det som står i 2. Samuelsbok 20: 8, kan oppfattes på den måten at Joab bevisst hadde anbrakt sverdet sitt slik at det falt ut av sliren, og at han deretter bare holdt det i hånden i stedet for å stikke det på plass i sliren igjen. Amasa trodde kanskje at det hadde falt ut ved et uhell, og ante ikke uråd. Dette ble skjebnesvangert for ham.

I De kristne greske skrifter er det vanligvis det greske ordet mạkhaira som blir brukt for «sverd» (Mt 26: 47), men ordet rhomfaia, som blir gjengitt med «langt sverd», forekommer også. (Åp 6: 8) At disiplene hadde to sverd den natten da Jesus ble forrådt, var ikke noe uvanlig på den tiden (Lu 22: 38), og det finnes vitnesbyrd om at spesielt galileerne var krigerske og ofte bar våpen. (Se Den jødiske krig av Flavius Josefus, København 1997, 3. bok, kap. 3, pkt. 2 [s. 188].) Med Jesu ord ifølge Lukas 22: 36: «Den som ikke har noe sverd, skal selge ytterkledningen sin og kjøpe et», hentydes det ikke til at livet nå skulle bli mer risikofylt for disiplene hans. Nei, han ønsket at de skulle ha et sverd for hånden den natten, slik at han tydelig kunne vise dem at selv om de ble utsatt for forhold som lett kunne provosere til væpnet motstand, ville han ikke gripe til sverd, men ville frivillig overgi seg i samsvar med Guds vilje. Så da Peter forsøkte å gjøre væpnet motstand og hogg øret av Malkus, sa Jesus til ham: «Stikk ditt sverd på plass igjen, for alle som griper til sverd, skal omkomme ved sverd.» (Mt 26: 52; Joh 18: 10, 11) Peters sverd og det andre sverdet som var tilgjengelig, ville naturligvis ikke ha vært til større nytte mot en stor gruppe væpnede menn, og hvis disiplene hadde forsøkt å bruke sverdene, ville de utvilsomt ha ’omkommet ved sverd’. (Mt 26: 47) Enda viktigere var det at et slikt forsøk på å utfri Jesus ville ha slått feil fordi det var fullstendig i strid med Jehova Guds hensikt. (Mt 26: 53, 54) Senere samme dag kunne Jesus derfor si til Pilatus: «Hvis mitt rike var en del av denne verden, ville mine tjenere ha kjempet for at jeg ikke skulle bli overgitt til jødene. Men nå er mitt rike ikke herfra.» – Joh 18: 36.

Spyd, lanse, kastespyd og kastepil. Kaste- eller støtvåpen som bestod av et skaft med en spiss odd festet til den ene enden. (1Sa 18: 11; Dom 5: 8; Jos 8: 18; Job 41: 26) Det fantes flere forskjellige former for slike våpen, og de var i bruk blant alle oldtidens folkeslag. Flere hebraiske betegnelser er brukt, men man vet ikke tilstrekkelig til å gi en nøyaktig beskrivelse av disse våpnene og forskjellene mellom dem.

Det som sies i De hebraiske skrifter, tyder på at spydet (hebr. chanịth) var det største av disse fire våpnene. Det hadde et langt treskaft og som regel en spiss odd av stein eller metall. Nest etter sverdet var spydet det viktigste våpenet. Kjempen Goliat bar et spyd med en jernspiss som veide «seks hundre sekel» (6,8 kg), og et treskaft som var «som en vevbom». (1Sa 17: 7) Noen spyd hadde også en metallspiss i den bakre enden, slik at spydet kunne stikkes ned i bakken. Soldaten kunne bruke også denne enden av spydet i kamp. (2Sa 2: 19–23) Et spyd som var stukket ned i jorden, kan ha markert en konges midlertidige oppholdssted. – 1Sa 26: 7.

I De kristne greske skrifter blir spydet (gr. lọgkhe) nevnt i Johannes 19: 34, hvor det sies at ’en av soldatene stakk Jesus i siden med et spyd’ etter at han var død. Ettersom dette var en romersk soldat, brukte han sannsynligvis den romerske pilum. Dette våpenet var omkring 1,8 m langt og hadde en jernspiss som var halvparten så lang som treskaftet og var forsynt med mothaker.

Lansen (hebr. rọmach), et våpen med langt skaft og skarp spiss, ble brukt til å støte eller gjennombore med. (4Mo 25: 7, 8) Det var et av hebreernes standardvåpen.

Kastespydet (hebr. kidhọn) hadde en spiss odd av metall og var, som navnet sier, et kastevåpen. Det var øyensynlig mindre og lettere enn det vanlige spydet, for det var mulig å holde det med utstrakt arm. (Jos 8: 18–26) Kastespydet ble vanligvis ikke båret i hånden, men på ryggen.

Kastepilen (hebr. massạʽ) var etter alt å dømme et kort, spisst våpen som lignet en pil. (Job 41: 26) Sjẹlach, et annet hebraisk ord for «kastevåpen», kommer fra roten sjalạch, som betyr «sende (ut); rekke ut». (2Kr 23: 10; 1Mo 8: 8, 9; 2Mo 9: 15) I Ordspråkene 26: 18 forekommer det hebraiske ordet ziqqịm, som er oversatt med «brannpiler» og er beslektet med ordet ziqọth, som betyr «gnister; brennende piler». – Jes 50: 11, NW, fotn.

Det greske ordet for «kastevåpen; pil», bẹlos, kommer fra roten bạllo, som betyr «å kaste». Apostelen Paulus brukte dette greske ordet da han skrev om «brennende piler» som en kan slokke med troens store skjold. (Ef 6: 16) Romerne laget spesielle piler av hule rørplanter, og under spissen var det en jernbeholder som kunne fylles med brennende nafta. Slike piler ble skutt fra en slakk bue, for hvis de ble skutt fra en bue som var spent stramt, ville ilden slokne. Hvis man forsøkte å slokke en slik brennende pil med vann, ville det bare brenne enda mer, og den eneste måten å slokke ilden på var å dekke det ødeleggende prosjektilet med jord.

Pil og bue. Buen (hebr. qẹsjeth; gr. tọkson) er fra gammel tid blitt brukt som jakt- og krigsvåpen. (1Mo 21: 20; 27: 3; 48: 22; Åp 6: 2) Den var et vanlig våpen både blant israelittene (2Kr 26: 14, 15), blant dem som kjempet for Egypt (Jer 46: 8, 9), blant assyrerne (Jes 37: 33) og blant medoperserne. – Jer 50: 14; 51: 11; se også BUESKYTTER.

Med uttrykket «kobberbue» siktes det sannsynligvis til en bue av tre som var beslått med kobber. (2Sa 22: 35) Uttrykket «å spenne buen» (bokst.: «å trå buen») blir brukt om det å sette streng på en bue. (Sl 7: 12; 37: 14; Jer 50: 14, 29) Dette kan ha blitt gjort ved at man stemte foten mot midten av buen, eller ved at man ved hjelp av foten holdt den enden av buen som strengen var festet til, ned mot bakken, mens man bøyde den andre enden slik at man kunne få festet den frie enden av strengen.

Piler (hebr. chitstsịm) ble laget av rørplanter eller lett tre og var som regel utstyrt med styrefjær. Pilspissene ble til å begynne med laget av flint eller ben, senere av metall. Noen piler var utstyrt med mothaker, noen var dyppet i gift (Job 6: 4), og noen var påført et lettantennelig materiale. (Sl 7: 13) Brannpiler laget man ved å stikke stry som var dynket i olje, inn i hull langs kanten av metallspissen og tenne på dem rett før pilen ble skutt av gårde.

I et pilekogger av lær var det vanligvis tretti piler. Assyriske relieffer viser at koggerne på stridsvogner inneholdt 50 piler. – Jf. Jes 22: 6.

Slynge. Helt fra oldtiden har slyngen (hebr. qẹlaʽ) vært brukt av gjetere (1Sa 17: 40) og soldater (2Kr 26: 14). Den bestod av en lærreim eller et bånd som var vevd av slike materialer som hår, siv eller sener fra dyr. Prosjektilet ble lagt i «slyngens hulning», den brede, midterste delen av slyngen. (1Sa 25: 29) Den ene enden av slyngen ble kanskje viklet rundt hånden eller håndleddet, mens man holdt den andre enden med samme hånd, slik at den løse enden kunne slippes når man svingte slyngen. Man svingte slyngen med prosjektilet rundt over hodet, kanskje flere ganger, og slapp så plutselig den løse enden, slik at prosjektilet ble sendt framover med betydelig kraft og fart. Helst hadde man glatte, runde steiner i slyngen, men andre prosjektiler ble også brukt. (1Sa 17: 40) Slyngekastere utgjorde en fast del av Judas og Israels hærstyrker. – 2Kr 26: 14; 2Kg 3: 25.

Stridsklubbe, håndstav og stridsøks. Stridsklubben var øyensynlig en tung klubbe eller kølle som kunne ha pigger av metall. (Ord 25: 18) Håndstaven var en stav av tre, kanskje med metallspiss, som ble brukt som våpen. (Ese 39: 9) Stridsøksen hadde et forholdsvis kort håndtak av tre eller metall og et hode av stein eller metall med et skarpt blad. I Salme 35: 3 hentyder David i billedlige vendinger til stridsøksen; der ber han Jehova om å «dra spyd og dobbeltøks fram for å møte dem som forfølger» ham.

Rustning (dekkvåpen). For å beskytte kroppen mot fiendens angrepsvåpen var en soldat utstyrt med forskjellige slags dekkvåpen, deriblant skjold og annen personlig utrustning.

Skjold. Skjoldet var et dekkvåpen som ble brukt av alle oldtidens folkeslag. Det hadde et innvendig håndtak, og under kamp ble det båret på venstre arm eller i venstre hånd, mens det under marsj kan ha hengt i en skulderreim. Som det framgår av Jesaja 22: 6, kan noen skjold ha hatt et slags dekke, som ble fjernet før kampen. I fredstid ble skjoldene ofte plassert i våpenlagre. – Høy 4: 4.

Oldtidens skjold var ofte laget av tre og trukket med lær, og slike skjold kunne brennes. (Ese 39: 9) Mens skjold av tre og lær var i alminnelig bruk, ser det ut til at skjold av metall var mindre vanlige og særlig ble brukt av ledere og kongens vakter eller muligens til seremonielle formål. (2Sa 8: 7; 1Kg 14: 27, 28) Skjoldene ble satt inn med olje for å gjøre dem smidige og vannavstøtende, for å hindre at metallet rustet, eller for å gjøre dem glatte. (2Sa 1: 21) På midten av lærskjoldet var det ofte en tung bukkel (en rundaktig opphøyning) av metall, noe som gav økt beskyttelse. – Job 15: 26.

«Det store skjoldet» (hebr. tsinnạh) ble båret av de tungt bevæpnede fotsoldatene (2Kr 14: 8) og noen ganger av en skjoldbærer. (1Sa 17: 7, 41) Det var enten ovalt eller rektangulært som en dør. Det er øyensynlig et lignende ’stort skjold’ det hentydes til med det greske ordet thyreọs (av thỵra, som betyr «dør; dørblad») i Efeserne 6: 16. Det store skjoldet (tsinnạh) var stort nok til å dekke hele kroppen. (Sl 5: 12) Noen ganger brukte man de store skjoldene til å danne en sluttet front med framstikkende lanser. Det store skjoldet blir noen steder nevnt sammen med lansen eller spydet som en betegnelse for våpen i sin alminnelighet. – 1Kr 12: 8, 34; 2Kr 11: 12.

’Det lille skjoldet’ (hebr. maghẹn) ble vanligvis båret av bueskyttere og blir i alminnelighet forbundet med slike lette våpen som buen. Det sies for eksempel at de bueskytterne som var av Benjamins stamme, og som gjorde tjeneste i Juda-kongen Asas militære styrke, bar «små skjold». (2Kr 14: 8) Det lille skjoldet var som regel rundt, og det var mer vanlig å bruke det enn det store skjoldet; sannsynligvis ble det lille særlig brukt i nærkamp. At det store skjoldet (tsinnạh) var betydelig større enn det lille skjoldet (maghẹn), framgår etter alt å dømme av beskrivelsen av de skjoldene Salomo fikk forgylt; de store skjoldene ble belagt med fire ganger så mye gull som de små skjoldene. (1Kg 10: 16, 17; 2Kr 9: 15, 16) Det ser ut til at maghẹn i likhet med tsinnạh inngikk i en fast betegnelse for krigsvåpen. – 2Kr 14: 8; 17: 17; 32: 5.

Sju ganger i De hebraiske skrifter forekommer ordet sjẹlet, som blir gjengitt med ’rundskjold’. Rundskjoldet lignet trolig på det mer vanlige (lille) skjoldet (maghẹn), ettersom det blir nevnt parallelt med dette i Høysangen 4: 4.

Hjelm. Hodebekledning til vern av hodet mot hogg og slag; en viktig del av rustningen. Det hebraiske ordet for «hjelm» er kọvaʽ (el. qovạʽ ), og det greske ordet er perikefalaia, som bokstavelig betyr «rundt hodet». – 1Sa 17: 5, 38; Ef 6: 17.

Opprinnelig var de israelittiske hjelmene sannsynligvis laget av lær. Senere ble de beslått med kobber eller jern og båret utenpå luer av ull, filt eller lær. Kobberhjelmer ble brukt i Israel allerede i kong Sauls dager. (1Sa 17: 38) Til å begynne med var hjelmene muligens forbeholdt konger og andre ledere, men senere kom de i alminnelig bruk. Ussia utrustet hele hæren sin med hjelmer. – 2Kr 26: 14.

Filisterne hadde hjelmer av metall; Goliats hjelm var av kobber. (1Sa 17: 5) Esekiel nevner hjelmer i forbindelse med perserne, etiopierne og andre. – Ese 27: 10; 38: 5.

Panserskjorte. En brynje, den delen av rustningen som tjente til beskyttelse av overkroppen. Panserskjorten (hebr. sjirjọn el. sjirjạn) var et plagg av stoff eller lær som var kledd med hundrevis av små metallplater som satt tett i tett (omtrent som fiskeskjell). Den dekket brystet, ryggen og skuldrene, og i noen tilfeller rakk den til knærne eller helt ned til anklene. – 1Sa 17: 5.

Hebreernes panserskjorter var ofte laget av lær som var dekket med plater eller skjell av metall. Bæreren var dermed godt beskyttet, men var likevel sårbar der hvor metallstykkene var føyd sammen, eller mellom panserskjorten og andre deler av rustningen. Kong Akab ble dødelig såret av en bueskytter som «kom til å treffe Israels konge mellom vedhengene og panserskjorten». – 1Kg 22: 34–37.

Belte. Oldtidens soldater hadde et lærbelte rundt livet eller hoftene. Det kunne være fra 5 til 15 cm bredt og var ofte beslått med plater av jern, sølv eller gull. Sverdet var fastspent til beltet, og i noen tilfeller hadde beltet en skulderreim. (1Sa 18: 4; 2Sa 20: 8) Å løsne beltet var et tegn på at man slappet av (1Kg 20: 11), mens det å spenne beltet om hoftene var et tegn på at man gjorde seg rede til virksomhet eller klar til kamp. – 2Mo 12: 11; 1Kg 18: 46; 1Pe 1: 13, NW, fotn.

Benskinner. Tynne metallplater som beskyttet benet mellom ankelen og kneet. Det eneste stedet slike skinner blir nevnt i Bibelen, er i 1. Samuelsbok 17: 6, hvor det sies at filisterkjempen Goliat fra Gat hadde «benskinner [hebr. mitschạth] av kobber ovenfor føttene». Israelittene brukte kanskje også benskinner i en viss utstrekning.

Den åndelige rustning. Selv om de sanne kristne ikke deltar i bokstavelig krigføring, er de med i en kamp og blir sammenlignet med soldater. (Flp 2: 25; 2Ti 2: 3; Flm 2) En kristen har en kamp «mot regjeringene [ikke de som består av kjøtt og blod, av mennesker], mot myndighetene, mot verdensherskerne i dette mørke, mot de onde åndemaktene i de himmelske regioner». (Ef 6: 12) Ettersom bokstavelige våpen og en bokstavelig rustning ikke vil være av noen verdi i en kamp mot overmenneskelige ånder, må de kristne «ta . . . opp hele rustningen fra Gud». – Ef 6: 13.

Paulus råder de kristne til å ha ’sannheten spent som belte om sine hofter’. (Ef 6: 14) Akkurat som et belte kan støtte og beskytte hoftene, kan det å holde urokkelig fast ved sannheten fra Gud styrke en kristen i hans beslutning om å forbli trofast trass i prøvelser.

En kristen må dessuten ta på seg «rettferdighetens brystplate». (Ef 6: 14) En bokstavelig brystplate tjente til beskyttelse av livsviktige organer, spesielt hjertet. De syndige tilbøyelighetene i det symbolske hjerte gjør det ekstra påkrevd å ha rettferdighet som en beskyttende brystplate. – 1Mo 8: 21; Jer 17: 9.

En må dessuten ha «fredens gode budskaps utrustning som sko på føttene». (Ef 6: 15) Det greske ordet hetoimasịa, som er oversatt med «utrustning», har grunnbetydningen «beredskap». (Se Int, NIV, TEV, NO, NB.) Hvis en kristen alltid er rustet til og rede til å gjøre andre kjent med ’det gode budskap’ og gjør det til tross for vanskeligheter, kan dette hjelpe ham til trofast å holde ut.

En fremtredende del av den åndelige rustningen er «troens store skjold». I likhet med et stort skjold som dekker det meste av kroppen, vil troen på Jehova Gud og på hans evne til å oppfylle sine løfter sette en kristen i stand til å «slokke alle den ondes brennende piler». (Ef 6: 16; jf. Sl 91: 4.) Tro vil hjelpe en kristen til å motstå angrep fra onde ånder og motstå fristelser til å begå umoralske handlinger. Tro vil også hjelpe ham til å avvise materialistiske ønsker og til ikke å gi etter for frykt, tvil eller overveldende sorg. – 1Mo 39: 7–12; He 11: 15; 13: 6; Jak 1: 6; 1Te 4: 13.

Akkurat som en hjelm beskytter en soldats hode, beskytter «frelsens hjelm» den kristnes forstandsevner mot påvirkning fra ugudelige krefter. (Ef 6: 17) Å ha på seg ’håpet om frelse som hjelm’ er ensbetydende med å se «ufravendt fram til utbetalingen av lønnen», slik Moses gjorde. – 1Te 5: 8; He 11: 26.

«Åndens sverd, det vil si Guds ord», er uunnværlig for den kristne når det gjelder å avvise falsk lære og menneskers tradisjoner, holde fram sannheten og «rive ned sterkt befestede ting». – Ef 6: 17; 2Kt 10: 4,5.