HELLIG HEMMELIGHET

Noe som kommer fra Gud, som holdes tilbake til hans tid er inne, og som blir åpenbart utelukkende for dem som han velger å åpenbare det for.

Det greske ordet mystẹrion, som blir oversatt med «hellig hemmelighet», betegner i første rekke det som er kjent av de innvidde. I de gamle mysteriereligionene som florerte i den første kristne menighets tid, måtte de som ville delta i mysteriekultenes feiringer, gjennomgå et innvielsesritual. De uinnvidde ble både nektet adgang til de såkalte hellige handlingene og nektet kunnskap om hva disse handlingene bestod i. De innvidde var bundet av et taushetsløfte som gikk ut på at de ikke skulle røpe hemmelighetene. Men ordet ble også brukt i en hverdagslig, ikke-religiøs betydning om personlige hemmeligheter, hemmeligheter venner imellom og familiehemmeligheter. Apostelen Paulus bruker passivformen av verbet myẹo i sistnevnte betydning når han sier: «Jeg [har] lært hemmeligheten [bokst.: Jeg er blitt innviet i hemmeligheter] – både å være mett og å være sulten, både å ha overflod og å lide mangel.» – Flp 4: 12.

Annerledes enn mysteriereligionene. Vine’s Expository Dictionary of Old and New Testament Words sier følgende om det greske ordet mystẹrion: «I [Det nye testamente] betegner det ikke det mysteriøse (slik det eng. ordet [mystery] gjør), men det som ligger utenfor rammen av det man av seg selv naturlig kan erkjenne, og derfor bare kan bli gjort kjent ved guddommelig åpenbaring, og som blir gjort kjent på en måte og til en tid som Gud har fastsatt, og utelukkende for dem som blir opplyst av Hans Ånd. I vanlig språkbruk forbinder man et mysterium [en hemmelighet] med kunnskap som blir holdt tilbake; den bibelske betydningen er en åpenbart sannhet. De uttrykk som spesielt er brukt i forbindelse med dette begrepet, er derfor ’gjort kjent’, ’tilkjennegitt’, ’åpenbart’, ’forkynt’, ’forstå’.» – 1981, bd. 3, s. 97.

Guds hellige hemmeligheter og andre av Bibelens hemmeligheter, for eksempel den som dreier seg om Babylon den store, skulle således ikke holdes hemmelig for alltid, men skulle bli åpenbart av Jehova Gud når hans tid var inne til det, for dem som ser hen til ham, og som han velger å åpenbare dem for. Apostelen Paulus drøfter denne siden av saken i 1. Korinter 2: 6–16. Her omtaler han Guds ’hellige hemmelighet’ som ’skjult visdom’ som Gud åpenbarer ved sin ånd til sine kristne tjenere. Det er noe som er uutgrunnelig for verdens ånd og menneskelig visdom, men som de som «forbinder åndelige ting med åndelige ord», taler om og forstår. Jesus Kristus hadde tidligere sagt til sine disipler: «Til dere er Guds rikes hellige hemmelighet [gr. mystẹrion] blitt gitt, men for dem som er utenfor, skjer alt i illustrasjoner, for at de, selv om de ser, skal se og likevel ikke oppfatte, og, selv om de hører, skal høre og likevel ikke få tak i meningen og heller ikke noen gang vende om og bli gitt tilgivelse.» – Mr 4: 11, 12; Mt 13: 11–13; Lu 8: 10.

Den største forskjellen mellom Guds hellige hemmelighet og mysteriereligionenes hemmeligheter ligger i innholdet: Guds hemmelighet er et godt budskap; det dreier seg ikke om en løgn eller et menneskelaget bedrag. (Joh 8: 31, 32, 44; Kol 1: 5; 1Jo 2: 27) En annen stor forskjell er at de som blir valgt ut til å få forståelse av Guds hellige hemmelighet, ikke er forpliktet til å holde den hemmelig, men tvert imot til å forkynne og bekjentgjøre den i størst mulig utstrekning. Dette framgår, som nevnt ovenfor, av at det i Bibelen er brukt uttrykk som «forkynne», «gjøre kjent», «tilkjennegi» og også «tale om» i forbindelse med «det gode budskaps hellige hemmelighet». De sanne kristne gjorde seg iherdige anstrengelser for å gjøre dette gode budskapet som omfattet forståelsen av den hellige hemmelighet, kjent «blant hele skapningen som er under himmelen». (1Kt 2: 1; Ef 6: 19; Kol 1: 23; 4: 3, 4) Det er Gud som bestemmer hvem som ikke er verdig til å få denne forståelsen, og han holder den tilbake fra disse. Gud er ikke partisk når han gjør dette, for det er på grunn av «deres hjerters ufølsomhet» at han ikke åpner for forståelsen av sin hellige hemmelighet for dem. – Ef 4: 17, 18.

Kristus står sentralt. Ettersom «det å vitne om Jesus er det som inspirerer profeteringen», må Kristus stå helt sentralt i «Guds hellige hemmelighet». (Åp 19: 10; Kol 2: 2) Alle Guds «hellige hemmeligheter» har med hans messianske rike å gjøre. (Mt 13: 11) Apostelen Paulus skriver til sine medkristne: «I ham er alle visdommens og kunnskapens skatter omhyggelig skjult», og: «Det er i ham at hele fylden av den guddommelige natur bor legemlig.» – Kol 2: 2, 3, 9.

Paulus sa om seg selv at han var en forvalter av «Guds hellige hemmeligheter». (1Kt 4: 1) Han skriver om den innsikt han har «i den hellige hemmelighet om Kristus». (Ef 3: 1–4) Han sier at denne hellige hemmelighet er skjult visdom som Gud forutbestemte før tingenes ordninger. (1Kt 2: 7) Kunngjøringen av «Guds hellige hemmelighet» startet i og med Jehovas profeti i 1. Mosebok 3: 15. I flere hundre år så troens menn fram til at løftets «ætt» skulle komme for å utfri menneskeheten av synd og død, men man hadde ingen klar forståelse av hvem «ætten» skulle være, hvordan den skulle komme, og hvordan utfrielsen skulle finne sted. Det var først da Kristus kom og «kastet lys over liv og uforgjengelighet ved det gode budskap», dette ble tydelig. (2Ti 1: 10) Da begynte man å få innblikk i den hemmeligheten som var knyttet til ’kvinnens ætt’.

Det messianske rike. I sine brev gir Paulus et fullstendig bilde av åpenbaringen av den hellige hemmelighet om Kristus. I Efeserne 1: 9–11 skriver han om at Gud har gjort kjent «sin viljes hellige hemmelighet», og sier: «Den er i samsvar med det han fant behag i, det han satte seg fore hos seg selv med tanke på en administrasjon ved de fastsatte tiders fulle mål, nemlig å samle alt sammen igjen i Kristus, det i himlene og det på jorden. Ja i ham, og i forening med ham ble vi også satt til arvinger, idet vi ble forutbestemt i samsvar med den hensikt han har som virker alle ting i samsvar med den måten hans vilje tilråder.» Denne «hellige hemmelighet» er knyttet til en regjering, Guds messianske rike. «Det i himlene,» som Paulus omtaler, er de framtidige arvingene til dette himmelske Riket med Kristus som Konge. «Det på jorden» er de som blir Rikets jordiske undersåtter. Jesus gjorde sine disipler kjent med at den hellige hemmelighet hadde med Riket å gjøre, da han sa til dem: «Til dere er Guds rikes hellige hemmelighet blitt gitt.» – Mr 4: 11.

Innbefatter menigheten. Kunnskapen om den hellige hemmelighet har mange fasetter. Apostelen utdypet denne kunnskapen da han fortalte at den hellige hemmelighet omfatter menigheten, som Kristus er Hodet for. (Ef 5: 32; Kol 1: 18; Åp 1: 20) Dens medlemmer er hans medarvinger, de som skal herske sammen med ham i Riket. (Lu 22: 29, 30) De blir valgt ut blant både jøder og hedninger. (Ro 11: 25; Ef 3: 3–6; Kol 1: 26, 27) Dette trekket ved «den hellige hemmelighet» kunne ikke bli forstått fullt ut før Peter i år 36 ble ledet til å gå til ikke-jøden Kornelius, hvor han fikk se ham og hans husstand, som alle var ikke-jøder, få den hellige ånds gaver. (Apg 10: 34, 44–48) I et brev til noen hedningkristne skriver Paulus: «Dere . . . var uten Kristus, . . . fremmede for løftets pakter, og dere hadde ikke noe håp og var uten Gud i verden. Men nå, i forening med Kristus Jesus, er dere som en gang var langt borte, kommet nær ved Kristi blod.» (Ef 2: 11–13) Ved den måten Gud handlet med menigheten på, skulle «regjeringene og myndighetene i de himmelske regioner» bli gjort kjent med «Guds mangfoldige visdom». – Ef 3: 10.

I et syn som er beskrevet i Åpenbaringen, blir det vist at menigheten skal bestå av 144 000 personer som er «kjøpt fra menneskene som en førstegrøde for Gud og for Lammet». De står sammen med Lammet, Jesus Kristus, på Sions fjell, det stedet hvor den «by som tilhører den levende Gud, det himmelske Jerusalem», ligger. «Jehovas trone» stod i det jordiske Jerusalem i gammel tid, og på den satt det konger i Davids slektslinje. Også Jehovas tempel befant seg i Jerusalem. I det himmelske Jerusalem er det Jesus Kristus som sitter på tronen, og hans lojale, åndssalvede disipler er hans medregenter. (Åp 14: 1, 4; He 12: 22; 1Kr 29: 23; 1Pe 2: 4–6) Deres oppstandelse til udødelighet og uforgjengelighet under Kristi nærvær er et av trekkene ved den måten Gud handler med menigheten på, og dette er i seg selv «en hellig hemmelighet». – 1Kt 15: 51–54.

Gudhengivenhetens hellige hemmelighet. Paulus skrev til Timoteus: «Jeg skriver disse ting til deg . . . for at du . . . skal vite hvordan du bør ferdes i Guds husstand, som er den levende Guds menighet, en sannhetens søyle og støtte. Ja – det må erkjennes – denne gudhengivenhetens hellige hemmelighet er stor: ’Han [Jesus Kristus] ble tilkjennegitt i kjød, ble erklært rettferdig i ånd, viste seg for engler, ble forkynt blant nasjoner, ble trodd i verden, ble tatt opp i herlighet.’» – 1Ti 3: 14–16.

«Den levende Guds menighet» hadde sannheten og hadde nøyaktig kunnskap om «gudhengivenhetens hellige hemmelighet», og den hadde ikke bare gudhengivenhetens ytre form, men også dens kraft. (Jf. 2Ti 3: 5.) Den kunne derfor være «en sannhetens søyle og støtte» midt i en verden fylt av villfarelse og falsk religion, de «hemmeligheter» som er hellige for Satan og for dem som han har forblindet. (2Kt 4: 4) Det var Jesu Kristi gudhengivenhet som var forutsagt og beskrevet i de inspirerte Hebraiske skrifter. I mange hundre år, helt fra da det ble gjort opprør mot Guds overherredømme og det ble reist tvil med hensyn til menneskets ulastelighet, var det en «hellig hemmelighet» hvorvidt noe menneske som Djevelen utsatte for press, ville kunne bevare en fullstendig, urokkelig, uplettet gudhengivenhet. Ville noen kunne holde stand under en slik prøve og komme gjennom prøven helt ren, syndfri og uplettet, med udelt hengivenhet for Jehova, og i så fall hvem? Et beslektet spørsmål var hvem som skulle være ’kvinnens ætt’, som skulle knuse slangens hode. Dette skulle bli fullt ut åpenbart når Kristus «ble tilkjennegitt i kjød, ble erklært rettferdig i ånd, viste seg for engler, ble forkynt blant nasjoner, ble trodd i verden, ble tatt opp i herlighet». (1Ti 3: 16; 6: 16) Dette hadde virkelig stor betydning. Kjernen i det store spørsmålet om gudhengivenheten var én person: Jesus Kristus. Hvilken storhet Kristus viste ved sitt gudhengivne liv! Dette er til stort gagn for menneskeheten, og det opphøyer Jehovas navn! – Se GUDHENGIVENHET.

Fullbyrdelsen av den hellige hemmelighet. I et syn som apostelen Johannes fikk, ble det sagt til ham: «I de dager da det skal lyde fra den sjuende engelen, når han skal til å blåse i sin trompet, er Guds hellige hemmelighet ifølge det gode budskap som han forkynte for sine slaver profetene, virkelig fullbyrdet.» (Åp 10: 7) Denne fullbyrdelsen av den hellige hemmelighet er nær knyttet til det at den sjuende engelen blåser i sin trompet, noe som blir etterfulgt av følgende kunngjøring fra himmelen: «Kongedømmet over verden tilhører fra nå av vår Herre og hans Kristus, og han skal herske som konge for evig og alltid.» (Åp 11: 15) Den hellige hemmelighet er følgelig fullbyrdet når Jehova begynner å herske i sitt rike ved sin Messias, eller Kristus. Jesus Kristus snakket mye med disiplene sine, Guds «slaver», om Guds rike, og han sa at «dette gode budskap om riket» skulle bli forkynt helt fram til enden (gr. tẹlos) på «tingenes ordning». Etter ’fullbyrdelsen av Guds hellige hemmelighet’, ville således det «gode budskap» innbefatte det som røstene i himmelen kunngjorde: «Kongedømmet over verden tilhører fra nå av vår Herre og hans Kristus.» – Mt 24: 3, 14.

«Lovløshetens hemmelighet» (2Te 2: 7) behandles i artikkelen LOVLØSHETENS MENNESKE. Uttrykket «en hemmelighet: ’Babylon den store’» (Åp 17: 5) behandles i artikkelen BABYLON DEN STORE.